Originalteksten til «Voluspå»

Hljóðs bið ek allar
helgar kindir,
meiri ok minni
mögu Heimdallar;
viltu at ek, Valföðr,
vel fyr telja
forn spjöll fira,
þau er fremst of man.

Ek man jötna
ár of borna,
þá er forðum mik
fædda höfðu;
níu man ek heima,
níu íviðjur,
mjötvið mæran
fyr mold neðan.

Ár var alda,
þat er ekki var,
var-a sandr né sær
né svalar unnir;
jörð fannsk æva
né upphiminn,
gap var ginnunga
en gras hvergi.

Áðr Burs synir
bjöðum of yppðu,
þeir er Miðgarð
mæran skópu;
sól skein sunnan
á salar steina,
þá var grund gróin
grænum lauki.

Sól varp sunnan,
sinni mána,
hendi inni hægri
um himinjöður;
sól þat né vissi,
hvar hon sali átti,
máni þat né vissi,
hvat hann megins átti,
stjörnur þat né vissu
hvar þær staði áttu.

Þá gengu regin öll
á rökstóla,
ginnheilög goð,
ok um þat gættusk;
nótt ok niðjum
nöfn of gáfu,
morgin hétu
ok miðjan dag,
undorn ok aftan,
árum at telja.

Hittusk æsir
á Iðavelli,
þeir er hörg ok hof
hátimbruðu;
afla lögðu,
auð smíðuðu,
tangir skópu
ok tól gerðu.

Tefldu í túni,
teitir váru,
var þeim vettergis
vant ór gulli,
uns þrjár kvámu
þursa meyjar
ámáttkar mjök
ór Jötunheimum.

Þá gengu regin öll
á rökstóla,
ginnheilög goð,
ok um þat gættusk,
hverir skyldi dverga
dróttir skepja
ór Brimis blóði
ok ór Bláins leggjum.

Þar var Móðsognir
mæztr of orðinn
dverga allra,
en Durinn annarr;
þeir mannlíkun
mörg of gerðu
dvergar í jörðu,
sem Durinn sagði.

Nýi, Niði,
Norðri, Suðri,
Austri, Vestri,
Alþjófr, Dvalinn,
Nár ok Náinn
Nípingr, Dáinn
Bívurr, Bávurr,
Bömburr, Nóri,
Ánn ok Ánarr,
Óinn, Mjöðvitnir.

Veggr ok Gandalfr,
Vindalfr, Þorinn,
Þrár ok Þráinn,
Þekkr, Litr ok Vitr,
Nýr ok Nýráðr,
nú hefi ek dverga,
Reginn ok Ráðsviðr,
rétt of talða.

Fíli, Kíli,
Fundinn, Náli,
Hefti, Víli,
Hannar, Svíurr,
Billingr, Brúni,
Bíldr ok Buri,
Frár, Hornbori,
Frægr ok Lóni,
Aurvangr, Jari,
Eikinskjaldi.

Mál er dverga
í Dvalins liði
ljóna kindum
til Lofars telja,
þeir er sóttu
frá salar steini
Aurvanga sjöt
til Jöruvalla.

Þar var Draupnir
ok Dolgþrasir,
Hár, Haugspori,
Hlévangr, Glóinn,
Dóri, Óri
Dúfr, Andvari
Skirfir, Virfir,
Skáfiðr, Ái.

Alfr ok Yngvi,
Eikinskjaldi,
Fjalarr ok Frosti,
Finnr ok Ginnarr;
þat mun æ uppi
meðan öld lifir,
langniðja tal
Lofars hafat.

Unz þrír kvámu
ór því liði
öflgir ok ástkir
æsir at húsi,
fundu á landi
lítt megandi
Ask ok Emblu
örlöglausa.

Önd þau né áttu,
óð þau né höfðu,
lá né læti
né litu góða;
önd gaf Óðinn,
óð gaf Hænir,
lá gaf Lóðurr
ok litu góða.

Ask veit ek standa,
heitir Yggdrasill,
hár baðmr, ausinn
hvíta auri;
þaðan koma döggvar,
þærs í dala falla,
stendr æ yfir grænn
Urðarbrunni.

Þaðan koma meyjar
margs vitandi
þrjár ór þeim sæ,
er und þolli stendr;
Urð hétu eina,
aðra Verðandi,
- skáru á skíði, -
Skuld ina þriðju;
þær lög lögðu,
þær líf kuru
alda börnum,
örlög seggja.

Þat man hon folkvíg
fyrst í heimi,
er Gullveigu
geirum studdu
ok í höll Hárs
hana brenndu,
þrisvar brenndu,
þrisvar borna,
oft, ósjaldan,
þó hon enn lifir.

Heiði hana hétu
hvars til húsa kom,
völu velspáa,
vitti hon ganda;
seið hon, hvars hon kunni,
seið hon hug leikinn,
æ var hon angan
illrar brúðar.

Þá gengu regin öll
á rökstóla,
ginnheilög goð,
ok um þat gættusk,
hvárt skyldu æsir
afráð gjalda
eða skyldu goðin öll
gildi eiga.

Fleygði Óðinn
ok í folk of skaut,
þat var enn folkvíg
fyrst í heimi;
brotinn var borðveggr
borgar ása,
knáttu vanir vígspá
völlu sporna.

Þá gengu regin öll
á rökstóla,
ginnheilög goð,
ok um þat gættusk,
hverjir hefði loft allt
lævi blandit
eða ætt jötuns
Óðs mey gefna.

Þórr einn þar vá
þrunginn móði,
- hann sjaldan sitr -
er hann slíkt of fregn -:
á gengusk eiðar,
orð ok særi,
mál öll meginlig,
er á meðal fóru.

Veit hon Heimdallar
hljóð of folgit
und heiðvönum
helgum baðmi,
á sér hon ausask
aurgum forsi
af veði Valföðrs.
Vituð ér enn - eða hvat?

Ein sat hon úti,
þá er inn aldni kom
yggjungr ása
ok í augu leit.
Hvers fregnið mik?
Hví freistið mín?
Allt veit ek, Óðinn,
hvar þú auga falt,
í inum mæra
Mímisbrunni.
Drekkr mjöð Mímir
morgun hverjan
af veði Valföðrs.
Vituð ér enn - eða hvat?

Valði henni Herföðr
hringa ok men,
fekk spjöll spaklig
ok spá ganda,
sá hon vítt ok of vítt
of veröld hverja.

Sá hon valkyrjur
vítt of komnar,
görvar at ríða
til Goðþjóðar;
Skuld helt skildi,
en Skögul önnur,
Gunnr, Hildr, Göndul
ok Geirskögul.
Nú eru talðar
nönnur Herjans,
görvar at ríða
grund valkyrjur.

Ek sá Baldri,
blóðgum tívur,
Óðins barni,
örlög folgin;
stóð of vaxinn
völlum hæri
mjór ok mjök fagr
mistilteinn.

Varð af þeim meiði,
er mær sýndisk,
harmflaug hættlig,
Höðr nam skjóta;
Baldrs bróðir var
of borinn snemma,
sá nam Óðins sonr
einnættr vega.

Þó hann æva hendr
né höfuð kembði,
áðr á bál of bar
Baldrs andskota;
en Frigg of grét
í Fensölum
vá Valhallar.
Vituð ér enn - eða hvat?

Þá kná Váli
vígbönd snúa,
heldr váru harðgör
höft ór þörmum.

Haft sá hon liggja
und Hveralundi,
lægjarns líki
Loka áþekkjan;
þar sitr Sigyn
þeygi of sínum
ver vel glýjuð.
Vituð ér enn - eða hvat?

Á fellur austan
um eitrdala
söxum ok sverðum,
Slíðr heitir sú.

Stóð fyr norðan
á Niðavöllum
salr ór gulli
Sindra ættar;
en annarr stóð
á Ókólni
bjórsalr jötuns,
en sá Brimir heitir.

Sal sá hon standa
sólu fjarri
Náströndu á,
norðr horfa dyrr;
falla eitrdropar
inn um ljóra,
sá er undinn salr
orma hryggjum.

Sá hon þar vaða
þunga strauma
menn meinsvara
ok morðvarga
ok þann er annars glepr
eyrarúnu;
þar saug Niðhöggr
nái framgengna,
sleit vargr vera.
Vituð ér enn - eða hvat?

Austr sat in aldna
í Járnviði
ok fæddi þar
Fenris kindir;
verðr af þeim öllum
einna nokkurr
tungls tjúgari
í trölls hami.

Fyllisk fjörvi
feigra manna,
rýðr ragna sjöt
rauðum dreyra;
svört verða sólskin
um sumur eftir,
veðr öll válynd.
Vituð ér enn - eða hvat?

Sat þar á haugi
ok sló hörpu
gýgjar hirðir,
glaðr Eggþér;
gól of hánum
í galgviði
fagrrauðr hani,
sá er Fjalarr heitir.

Gól of ásum
Gullinkambi,
sá vekr hölða
at Herjaföðrs;
en annarr gelr
fyr jörð neðan
sótrauðr hani
at sölum Heljar.

Geyr nú Garmr mjök
fyr Gnipahelli,
festr mun slitna,
en freki renna;
fjölð veit ek fræða,
fram sé ek lengra
um ragna rök
römm sigtíva.

Bræðr munu berjask
ok at bönum verðask,
munu systrungar
sifjum spilla;
hart er í heimi,
hórdómr mikill,
skeggöld, skalmöld,
skildir ro klofnir,
vindöld, vargöld,
áðr veröld steypisk;
mun engi maðr
öðrum þyrma.

Leika Míms synir,
en mjötuðr kyndisk
at inu galla
Gjallarhorni;
hátt blæss Heimdallr,
horn er á lofti,
mælir Óðinn
við Míms höfuð.

Skelfr Yggdrasils
askr standandi,
ymr it aldna tré,
en jötunn losnar;
hræðask allir
á helvegum
áðr Surtar þann
sefi of gleypir.

Hvat er með ásum?
Hvat er með alfum?
Gnýr allr Jötunheimr,
æsir ro á þingi,
stynja dvergar
fyr steindurum,
veggbergs vísir.
Vituð ér enn - eða hvat?

Geyr nú Garmr mjök
fyr Gnipahelli,
festr mun slitna
en freki renna;
fjölð veit ek fræða,
fram sé ek lengra
um ragna rök
römm sigtíva.

Hrymr ekr austan,
hefisk lind fyrir,
snýsk Jörmungandr
í jötunmóði;
ormr knýr unnir,
en ari hlakkar,
slítr nái niðfölr,
Naglfar losnar.

Kjóll ferr austan,
koma munu Múspells
of lög lýðir,
en Loki stýrir;
fara fíflmegir
með freka allir,
þeim er bróðir
Býleists í för.

Surtr ferr sunnan
með sviga lævi,
skínn af sverði
sól valtíva;
grjótbjörg gnata,
en gífr rata,
troða halir helveg,
en himinn klofnar.

Þá kemr Hlínar
harmr annarr fram,
er Óðinn ferr
við ulf vega,
en bani Belja
bjartr at Surti;
þá mun Friggjar
falla angan.

Geyr nú Garmr mjök
fyr Gnipahelli,
festr mun slitna,
en freki renna;
fjölð veit ek fræða,
fram sé ek lengra
um ragna rök
römm sigtíva.

Þá kemr inn mikli
mögr Sigföður,
Víðarr, vega
at valdýri.
Lætr hann megi Hveðrungs
mundum standa
hjör til hjarta,
þá er hefnt föður.

Þá kemr inn mæri
mögr Hlóðynjar,
gengr Óðins sonr
við orm vega,
drepr af móði
Miðgarðs véurr,
munu halir allir
heimstöð ryðja;
gengr fet níu
Fjörgynjar burr
neppr frá naðri
níðs ókvíðnum.

Sól tér sortna,
sígr fold í mar,
hverfa af himni
heiðar stjörnur;
geisar eimi
ok aldrnari,
leikr hár hiti
við himin sjalfan.

Geyr nú Garmr mjök
fyr Gnipahelli,
festr mun slitna
en freki renna;
fjölð veit ek fræða
fram sé ek lengra
um ragna rök
römm sigtíva.

Sér hon upp koma
öðru sinni
jörð ór ægi
iðjagræna;
falla forsar,
flýgr örn yfir,
sá er á fjalli
fiska veiðir.

Finnask æsir
á Iðavelli
ok um moldþinur
máttkan dæma
ok minnask þar
á megindóma
ok á Fimbultýs
fornar rúnir.

Þar munu eftir
undrsamligar
gullnar töflur
í grasi finnask,
þærs í árdaga
áttar höfðu.

Munu ósánir
akrar vaxa,
böls mun alls batna,
Baldr mun koma;
búa þeir Höðr ok Baldr
Hrofts sigtoftir,
vé valtíva.
Vituð ér enn - eða hvat?

Þá kná Hænir
hlautvið kjósa
ok burir byggja
bræðra tveggja
vindheim víðan.
Vituð ér enn - eða hvat?

Sal sér hon standa
sólu fegra,
gulli þakðan
á Gimléi;
þar skulu dyggvar
dróttir byggja
ok um aldrdaga
ynðis njóta.

Þá kemr inn ríki
at regindómi
öflugr ofan,
sá er öllu ræðr.

Þar kemr inn dimmi
dreki fljúgandi,
naðr fránn, neðan
frá Niðafjöllum;
berr sér í fjöðrum,
- flýgr völl yfir, -
Niðhöggr nái.
Nú mun hon sökkvask.

Hearing I ask from the holy races,
From Heimdall's sons, both high and low;
Thou wilt, Valfather, that well I relate
Old tales I remember of men long ago.

I remember yet the giants of yore,
Who gave me bread in the days gone by;
Nine worlds I knew, the nine in the tree
With mighty roots beneath the mold.

Of old was the age when Ymir lived;
Sea nor cool waves nor sand there were;
Earth had not been, nor heaven above,
But a yawning gap, and grass nowhere.

Then Bur's sons lifted the level land,
Mithgarth the mighty there they made;
The sun from the south warmed the stones of earth,
And green was the ground with growing leeks.

The sun, the sister of the moon, from the south
Her right hand cast over heaven's rim;
No knowledge she had where her home should be,
The moon knew not what might was his.
The stars knew not where their stations were.

Then sought the gods their assembly-seats,
The holy ones, and council held;
Names then gave they to noon and twilight,
Morning they named, and the waning moon.
Night and evening, the years to number.

At Ithavoll met the mighty gods,
Shrines and temples they timbered high;
Forges they set, and they smithied ore,
Tongs they wrought, and tools they fashioned.

In their dwellings at peace they played at tables.
Of gold no lack did the gods then know,—
Till thither came up giant-maids three.
Huge of might, out of Jotunheim.

Then sought the gods their assembly-seats,
The holy ones, and council held;
To find who should raise the race of dwarfs
Out of Brimir's blood and the legs of Blain.

There was Motsognir the mightiest made
Of all the dwarfs, and Durin next;
Many a likeness of men they made,
The dwarfs in the earth, as Durin said.

Nyi and Nithi, Northri and Suthri,
Austri and Vestri, Althjof, Dvalin,
Nar and Nain, Niping, Dain,
Bifur, Bofur, Bombur, Nori,
An and Onar, Ai, Mjothvitnir.

Vigg and Gandalf, Vindalf, Thrain
Thekk and Thorin, Thror, Vit and Lit,
Nyr and Nyrath,— now have I told—
Regin and Rathsvith— the list aright.

Fili, Kili,Fundin, Nali,
Heptifili,Hannar, Sviur,
Frar, Hornbori,Fræg and Loni,
Aurvang, Jari,Eikinskjaldi.

The race of the dwarfs in Dvalin's throng
Down to Lofar the list must I tell;
The rocks they left, and through wet lands
They sought a home in the fields of sand.

There were Draupnirand Dolgthrasir,
Hor, Haugspori,Hlevang, Gloin, Dori, Ori, Duf, Andvari,
Skirfir, Virfir, Skafith, Ai.

Alf and Yngvi, Eikinskjaldi,
Fjalar and Frosti, Fith and Ginnar;
So for all time shall the tale be known,
The list of all the forbears of Lofar.

Then from the throng did three come forth,
From the home of the gods, the mighty and gracious;
Two without fate on the land they found,
Ask and Embla, empty of might.

Soul they had not, sense they had not,
Heat nor motion, nor goodly hue;
Soul gave Othin, sense gave Hönir,
Heat gave Lothur and goodly hue.

An ash I know, Yggdrasil its name,
With water white is the great tree wet;
Thence come the dews that fall in the dales,
Green by Urth's well does it ever grow.

Thence come the maidens mighty in wisdom,
Three from the dwelling down 'neath the tree;
Urth is one named, Verthandi the next,—
On the wood they scored,— and Skuld the third.
Laws they made there, and life allotted
To the sons of men, and set their fates.

The war I remember, the first in the world,
When the gods with spears had smitten Gollveig,
And in the hall of Hor had burned her,—
Three times burned, and three times born,
Oft and again, yet ever she lives.

Heith they named her who sought their home,
The wide-seeing witch, in magic wise;
Minds she bewitched that were moved by her magic,
To evil women a joy she was.

On the host his spear did Othin hurl,
Then in the world did war first come;
The wall that girdled the gods was broken,
And the field by the warlike Wanes was trodden.

Then sought the gods their assembly-seats,
The holy ones, and council held,
Whether the gods should tribute give,
Or to all alike should worship belong.

Then sought the gods their assembly-seats,
The holy ones, and council held,
To find who with venom the air had filled,
Or had given Oth's bride to the giants' brood.

In swelling rage then rose up Thor,—
Seldom he sits when he such things hears,—
And the oaths were broken, the words and bonds,
The mighty pledges between them made.

I know of the horn of Heimdall, hidden
Under the high-reaching holy tree;
On it there pours from Valfather's pledge
A mighty stream: would you know yet more?

Alone I sat when the Old One sought me,
The terror of gods, and gazed in mine eyes:
"What hast thou to ask? why comest thou hither?
Othin, I know where thine eye is hidden."

I know where Othin's eye is hidden,
Deep in the wide-famed well of Mimir;
Mead from the pledge of Othin each morn
Does Mimir drink: would you know yet more?

Necklaces had I and rings from Heerfather,
Wise was my speech and my magic wisdom;
..........
Widely I saw over all the worlds.

On all sides saw I Valkyries assemble,
Ready to ride to the ranks of the gods;
Skuld bore the shield, and Skogul rode next,
Guth, Hild, Gondul, and Geirskogul.
Of Herjan's maidens the list have ye heard,
Valkyries ready to ride o'er the earth.

I saw for Baldr, the bleeding god,
The son of Othin, his destiny set: Famous and fair in the lofty fields,
Full grown in strength the mistletoe stood.

From the branch which seemed so slender and fair
Came a harmful shaft that Hoth should hurl;
But the brother of Baldr was born ere long,
And one night old fought Othin's son.

His hands he washed not, his hair he combed not,
Till he bore to the bale-blaze Baldr's foe.
But in Fensalir did Frigg weep sore
For Valhall's need: would you know yet more?

One did I see in the wet woods bound,
A lover of ill, and to Loki like; By his side does Sigyn sit, nor is glad
To see her mate: would you know yet more?

From the east there pours through poisoned vales
With swords and daggers the river Slith.
..................
..................

Northward a hall in Nithavellir
Of gold there rose for Sindri's race;
And in Okolnir another stood,
Where the giant Brimir his beer-hall had.

A hall I saw, far from the sun,
On Nastrond it stands, and the doors face north;
Venom drops through the smoke-vent down,
For around the walls do serpents wind.

I saw there wading through rivers wild
Treacherous men and murderers too.
And workers of ill with the wives of men;
There Nithhogg sucked the blood of the slain,
And the wolf tore men; would you know yet more?

The giantess old in Ironwood sat,
In the east, and bore the brood of Fenrir;
Among these one in monster's guise
Was soon to steal the sun from the sky.

There feeds he full on the flesh of the dead,
And the home of the gods he reddens with gore;
Dark grows the sun, and in summer soon
Come mighty storms: would you know yet more?

On a hill there sat, and smote on his harp,
Eggther the joyous, the giants' warder;
Above him the cock in the bird-wood crowed,
Fair and red did Fjalar stand.

Then to the gods crowed Gollinkambi,
He wakes the heroes in Othin's hall;
And beneath the earth does another crow,
The rust-red bird at the bars of Hel.

Now Garm howls loud before Gnipahellir,
The fetters will burst, and the wolf run free;
Much do I know, and more can see
Of the fate of the gods, the mighty in fight.

Brothers shall fight and fell each other,
And sisters' sons shall kinship stain; Hard is it on earth, with mighty whoredom;
Axe-time, sword-time, shields are sundered,
Wind-time, wolf-time, ere the world falls;
Nor ever shall men each other spare.

Fast move the sons of Mim, and fate
Is heard in the note of the Gjallarhorn;
Loud blows Heimdall, the horn is aloft,
In fear quake all who on Hel-roads are.

Yggdrasil shakes, and shiver on high
The ancient limbs, and the giant is loose;
To the head of Mim does Othin give heed.
But the kinsman of Surt shall slay him soon.

How fare the gods? how fare the elves?
All Jotunheim groans, the gods are at council;
Loud roar the dwarfs by the doors of stone,
The masters of the rocks: would you know yet more?

Now Garm howls loud before Gnipahellir,
The fetters will burst, and the wolf run free;
Much do I know, and more can see
Of the fate of the gods, the mighty in fight.

From the east comes Hrym with shield held high;
In giant-wrath does the serpent writhe;
O'er the waves he twists, and the tawny eagle
Gnaws corpses screaming; Naglfar is loose.

O'er the sea from the north there sails a ship
With the people of Hel, at the helm stands Loki;
After the wolf do wild men follow,
And with them the brother of Byleist goes.

Surt fares from the south with the scourge of branches,
The sun of the battle-gods shone from his sword;
The crags are sundered, the giant-women sink,
The dead throng Hel-way, and heaven is cloven.

Now comes to Hlin yet another hurt,
When Othin fares to fight with the wolf,
And Beli's fair slayer seeks out Surt,
For there must fall the joy of Frigg.

Then comes Sigfather's mighty son,
Vithar, to fight with the foaming wolf;
In the giant's son does he thrust his sword
Full to the heart: his father is avenged.

Hither there comes the son of Hlothyn,
The bright snake gapes to heaven above;
.........
Against the serpent goes Othin's son.

In anger smites the warder of earth,—
Forth from their homes must all men flee;—
Nine paces fares the son of Fjorgyn,
And, slain by the serpent, fearless he sinks.

The sun turns black, earth sinks in the sea,
The hot stars down from heaven are whirled;
Fierce grows the steam and the life-feeding flame,
Till fire leaps high about heaven itself.

Now Garm howls loud before Gnipahellir,
The fetters will burst, and the wolf run free;
Much do I know, and more can see
Of the fate of the gods, the mighty in fight.

Now do I see the earth anew
Rise all green from the waves again;
The cataracts fall, and the eagle flies,
And fish he catches beneath the cliffs.

The gods in Ithavoll meet together,
Of the terrible girdler of earth they talk, And the mighty past they call to mind,
And the ancient runes of the Ruler of Gods.

In wondrous beauty once again
Shall the golden tables stand mid the grass,
Which the gods had owned in the days of old,
..................

Then fields unsowed bear ripened fruit,
All ills grow better, and Baldr comes back;
Baldr and Hoth dwell in Hropt's battle-hall,
And the mighty gods: would you know yet more?

Then Hönir wins the prophetic wand,
..................
And the sons of the brothers of Tveggi abide
In Vindheim now: would you know yet more?

More fair than the sun, a hall I see,
Roofed with gold, on Gimle it stands;
There shall the righteous rulers dwell,
And happiness ever there shall they have.

There comes on high, all power to hold,
A mighty lord, all lands he rules.
..................
..................

From below the dragon dark comes forth,
Nithhogg flying from Nithafjoll;
The bodies of men on his wings he bears,
The serpent bright: but now must I sink.

Om stillhet ber jeg alle
hellige slekter,
store og små
av Heimdalls barn;
du vil at jeg, Valfar,
skal fortelle godt
menneskenes gamle sagn,
de eldste jeg minnes.

Jeg minnes jotner
født i urtiden,
de som i fordums tid
hadde fostret meg;
ni verdener minnes jeg,
ni jotunkvinner,
det herlige skjebnetreet
under jorden.

Det var i tidenes morgen,
da ingenting var,
verken sand eller sjø
eller svale bølger;
jorden fantes ikke,
heller ikke himmelen over,
et veldig gap var der,
men gress ingen steder.

Før Bors sønner
løftet landene opp,
de som skapte
det herlige Midgard;
solen skinte sørfra
på jordens steiner,
da grodde marken
med grønn løk.

Solen strakte sørfra,
månens følgesvenn,
sin høyre hånd
om himmelranden;
solen visste ikke
hvor hun hadde sin bolig,
månen visste ikke
hvilken makt han hadde,
stjernene visste ikke
hvor de hadde sine plasser.

Da gikk alle makter
til sine rådsseter,
de høyhellige guder,
og rådslo om dette;
natten og månens faser
ga de navn,
nevnte morgen
og middag,
ettermiddag og kveld,
for å telle årene.

Æsene møttes
på Idavollen,
de som reiste alter og hov
med høyt tømmerverk;
de anla esser,
smidde kostbarheter,
skap­te tenger
og laget redskaper.

De spilte brettspill på tunet,
var glade,
de manglet ikke
noe av gull,
før det kom tre
jotunmøyer,
svært mektige,
fra Jotunheim.

Da gikk alle makter
til sine rådsseter,
de høyhellige guder,
og rådslo om dette:
hvem som skulle skape
dvergenes skarer
av Brimirs blod
og av Blåins knokler.

Der var Motsogne
blitt den største
av alle dverger,
og Durin den neste;
mange menneskeskikkelser
formet de,
dvergene i jorden,
slik Durin sa.

Nye, Nide,
Nordre, Sudre,
Austre, Vestre,
Altjov, Dvalin,
Nar og Nain,
Niping, Dain,
Bivur, Bavur,
Bombur, Nore,
An og Anar,
Oin, Mjødvitne.

Vegg og Gandalv,
Vindalv, Torin,
Trår og Tråin,
Tekk, Lit og Vit,
Ny og Nyråd,
nå har jeg dvergene,
Regin og Rådsvinn,
regnet riktig opp.

File, Kile,
Fundin, Nåle,
Hefte, Vile,
Hannar, Sviur,
Billing, Brune,
Bild og Bure,
Frår, Hornbore,
Fræg og Lone,
Aurvang, Jare,
Eikenskjalde.

Det er tid å telle dvergene
i Dvalins følge
for menneskeslektene,
helt til Lovar,
de som dro
fra steinsalen,
fra boligen på Aurvang,
til Joruvollene.

Der var Draupne
og Dolgtrase,
Hår, Haugspore,
Hlevang, Gloin,
Dore, Ore,
Duv, Andvare,
Skirve, Virve,
Skafinn, Åe.

Alv og Yngve,
Eikenskjalde,
Fjalar og Froste,
Finn og Ginnar;
alltid skal dette,
så lenge mennesker lever,
listen over Lovars forfedre,
holdes i minne.

Inntil tre kom
fra dette følget,
mektige og kjærlige
æser til et hus;
de fant på land,
med liten kraft,
Ask og Embla,
uten skjebne.

Ånde hadde de ikke,
ånd hadde de ikke,
verken livsvarme eller bevegelse
eller god ansiktsfarge;
ånde ga Odin,
ånd ga Høne,
livsvarme ga Lodur
og god ansiktsfarge.

En ask vet jeg står,
den heter Yggdrasil,
et høyt tre, overøst
med hvit aur;
derfra kommer duggen
som faller i dalene,
den står evig grønn over
Urds brønn.

Derfra kommer møyer
som vet mangt,
tre fra sjøen
som ligger under treet;
Urd het den ene,
den andre Verdande,
– de skar i trestykker –,
Skuld den tredje;
de fastsatte lover,
de valgte liv
for menneskenes barn,
mennenes skjebner.

Hun minnes folkekrigen,
den første i verden,
da de støtte spyd
i Gullveig
og i Hårs hall
brente henne,
tre ganger brente henne,
tre ganger født,
ofte, ikke sjelden,
likevel lever hun ennå.

Heid kalte de henne
hvor hun kom til huse,
en volve med sikre spådommer,
hun manet ånder;
hun seid­et hvor hun kunne,
med seid forhekset hun sinn,
alltid var hun til glede
for onde kvinner.

Da gikk alle makter
til sine rådsseter,
de høyhellige guder,
og rådslo om dette:
om æsene skulle
betale bot,
eller alle gudene skulle
ha del i offerdyrkelsen.

Odin slynget spydet
og skjøt det inn i hæren,
det var folkekrigen,
den første i verden;
brutt var skjoldmuren
om æsenes borg,
vanene trådte slagmarken
med krigskyndig makt.

Da gikk alle makter
til sine rådsseter,
de høyhellige guder,
og rådslo om dette:
hvem som hadde blandet
hele luften med svik,
eller gitt jotunens ætt
Ods kvinne.

Tor alene slo til der,
fylt av vrede,
– han sitter sjelden stille
når han hører slikt –;
brutt ble eder,
ord og løfter,
alle mektige avtaler
som var inngått mellom dem.

Hun vet at Heimdalls
horn er gjemt
under det himmelvante,
hellige treet;
hun ser en elv strømme
i en grumset foss
fra Valfars pant.
Vet dere ennå mer – eller hva?

Alene satt hun ute
da den gamle kom,
æsenes skrekk,
og så henne i øynene.
Hva spør dere meg om?
Hvorfor setter dere meg på prøve?
Alt vet jeg, Odin,
hvor du gjemte øyet ditt,
i den navngjetne
Mimes brønn.
Mime drikker mjød
hver morgen
av Valfars pant.
Vet dere ennå mer – eller hva?

Hærfar valgte til henne
ringer og halssmykker,
fikk vise ord
og ånders spådom;
hun så vidt og videre
ut over hver en verden.

Hun så valkyrjer
kommet langveisfra,
klare til å ri
til gudefolket;
Skuld holdt skjoldet,
og Skogul var den andre,
Gunn, Hild, Gondul
og Geirskogul.
Nå er de regnet opp,
Herjans møyer,
valkyrjer klare til å ri
over jorden.

Jeg så for Balder,
den blodige guden,
Odins barn,
en skjult skjebne;
der sto, vokst opp
høyt over vollene,
slank og svært vakker,
en misteltein.

Av den kvisten,
som syntes så vakker,
ble en farlig sorgpil,
Hod skjøt den;
Balders bror ble
født tidlig,
den sønnen av Odin gikk,
én natt gammel, til drap.

Han vasket aldri hendene
og kjemmet ikke håret
før han bar på bålet
Balders fiende;
men Frigg gråt
i Fensal
over Valhalls ulykke.
Vet dere ennå mer – eller hva?

Da tok Våle til
å sno drapsbånd;
hardt var de tvunnet,
lenkene av tarmer.

Hun så en bundet ligge
under Hveralund,
av skikkelse lik
Loke, den svikefulle;
der sitter Sigyn,
slett ikke glad
ved sin mann.
Vet dere ennå mer – eller hva?

En elv renner østfra
gjennom giftdaler
med kniver og sverd;
Slid heter den.

Mot nord sto
på Nidavoller
en sal av gull
for Sindres ætt;
men en annen sto
på Okolne,
ølsalen til en jotun
som heter Brimir.

Hun så en sal stå
langt fra solen
på Nåstrand;
dørene vender mot nord.
Giftdråper faller
inn gjennom ljoren;
den salen er flettet
av ormerygger.

Hun så der vasse
i tunge strømmer
menn som sverget falskt,
og mordere
og den som forfører
en annens fortrolige kvinne;
der sugde Nidhogg
på lik av døde,
ulven slet i menn.
Vet dere ennå mer – eller hva?

Øst satt den gamle
i Jernskogen
og fødte der
Fenrisulvens avkom;
av dem alle blir
en av dem
månens røver
i trollham.

Han metter seg på livet
til dødsviede menn,
farger gudenes bolig
med rødt blod;
svart blir solskinnet
somrene etter,
alt vær blir ondt.
Vet dere ennå mer – eller hva?

Der satt på en haug
og slo harpen
gygrens gjeter,
den glade Eggter;
over ham gol
i galgeskogen
en fagerrød hane
som heter Fjalar.

Hos åsene gol
Gullinkambi;
han vekker krigerne
hos Hærfar.
Men en annen galer
under jorden,
en sotrød hane
i Hels saler.

Nå gjør Garm høyt
foran Gnipahelleren;
lenken skal briste,
og ulven løpe fri.
Mye kunnskap har jeg,
lenger frem ser jeg
mot gudenes undergang,
de mektige seiergudenes.

Brødre skal slåss
og drepe hverandre,
søstres sønner skal
bryte slektskapsbånd;
hardt er det i verden,
hor er utbredt,
øksetid, sverdtid,
skjold blir kløvd,
vindtid, ulvetid,
før verden styrter;
ingen mann skal
skåne en annen.

Mimes sønner rører seg,
og skjebnen flammer opp
ved det gjallende
Gjallarhorn;
høyt blåser Heimdall,
hornet er løftet,
Odin taler
med Mimes hode.

Yggdrasils ask
skjelver der den står,
det gamle treet stønner,
og jotnen sliter seg løs;
alle gripes av redsel
på veiene til Hel,
før Surts frende
sluker treet.

Hva skjer hos åsene?
Hva skjer hos alvene?
Hele Jotunheim drønner,
åsene er på tinget;
dvergene stønner
foran steindørene,
bergveggenes kjennere.
Vet dere ennå mer – eller hva?

Nå gj gjør Garm høyt
foran Gnipahelleren;
lenken skal briste,
og ulven løpe fri.
Mye kunnskap har jeg,
lenger frem ser jeg
mot gudenes undergang,
de mektige seiergudenes.

Hrym kjører østfra,
løfter skjoldet foran seg;
Jormungand vrir seg
i jotunvrede.
Ormen pisker bølgene,
og ørnen skriker,
river i lik, blek om nebbet;
Naglfar sliter seg løs.

Et skip farer østfra,
Muspells folk skal komme
over havet,
og Loke styrer;
alle uhyrets sønner
farer med ulven,
med dem følger
Byleists bror.

Surt farer sørfra
med grenenes bane;
fra sverdet skinner
kampgudenes sol.
Steinberg braker,
gygrer styrter,
menn trår veien til Hel,
og himmelen kl revner.

Da kommer Hlins
andre sorg,
når Odin går
for å kjempe mot ulven,
og Beles lyse banemann
går mot Surt;
da skal Friggs
fryd falle.

Nå gj gjør Garm høyt
foran Gnipahelleren;
lenken skal briste,
og ulven løpe fri.
Mye kunnskap har jeg,
lenger frem ser jeg
mot gudenes undergang,
de mektige seiergudenes.

Da kommer Seiersfars
mektige sønn,
Vidar, for å kjempe
mot drapsdyret.
Med hendene støter han
sverdet i hjertet
på Hvedrungs sønn;
da er faren hevnet.

Da kommer den navngjetne
sønnen til Hlodyn;
Odins sønn går
for å kjempe mot ormen.
I vrede slår
Midgards verner;
alle mennesker skal
forlate sine hjem.
Ni skritt går
Fjorgyns sønn,
dødstrett fra ormen,
uten frykt for skam.

Solen begynner å svartne,
jorden synker i havet,
fra himmelen svinner
de klare stjernene;
dampen raser
og livsnæreren,
høy flammevarme leker
mot himmelen selv.

Nå gj gjør Garm høyt
foran Gnipahelleren;
lenken skal briste,
og ulven løpe fri.
Mye kunnskap har jeg,
lenger frem ser jeg
mot gudenes undergang,
de mektige seiergudenes.

Hun ser stige opp
for annen gang
jorden av havet,
frodig grønn;
fosser faller,
en ørn flyr over,
den som på fjellet
fanger fisk.

Åsene møtes
på Idavollen
og taler om jordens
mektige omslutter
og minnes der
de store skjebnene
og Fimbultys
gamle runer.

Der skal siden
de underfulle
gylne spillebrikkene
finnes i gresset,
dem de i tidenes morgen
hadde eid.

Usådde skal
åkrene vokse,
alt ondt skal bøtes,
Balder skal komme;
Hod og Balder skal bo
på Hrofts seierstufter,
kampgudenes helligdommer.
Vet dere ennå mer – eller hva?

Da skal Høne
velge loddstaven,
og sønnene til
de to brødrene bebo
vindens vide verden.
Vet dere ennå mer – eller hva?

Hun ser en sal stå,
fagrere enn solen,
tekket med gull
på Gimle;
der skal trofaste
skarer bo
og i alle sine dager
nyte lykken.

Da kommer den mektige
til guddomsveldet,
sterk, ovenfra,
han som råder over alt.

Der kommer den mørke
dragen flygende,
den skinnende ormen, nedenfra,
fra Nidafjell;
på vingene bærer
– han flyr over sletten –
Nidhogg lik.
Nå skal hun synke.