Originalteksten til «Volundkvadet»

Meyjar flugu sunnan
myrkvið í gögnum,
Alvitr unga,
örlög drýgja;
þær á sævarströnd
settusk at hvílask
drósir suðrænar,
dýrt lín spunnu.

Ein nam þeira
Egil at verja,
fögr mær fira,
faðmi ljósum;
önnur var Svanhvít,
svanfjaðrar dró,
en in þriðja
þeira systir
varði hvítan
hals Völundar.

Sátu síðan
sjau vetr at þat,
en inn átta
allan þráðu,
en inn níunda
nauðr of skilði;
meyjar fýstusk
á myrkvan við,
Alvitr unga,
örlög drýgja.

Kom þar af veiði
veðreygr skyti,
[Völundr, líðandi
um langan veg],
Slagfiðr ok Egill,
sali fundu auða,
gengu út ok inn
ok um sáusk;
austur skreið Egill
at Ölrúnu,
en suðr Slagfiðr
at Svanhvítu.

En einn Völundr
sat í Ulfdölum,
hann sló gull rautt
við gim fastan,
lukði hann alla
lind baugum vel;
svá beið hann
sinnar ljóssar
kvánar, ef hánum
koma gerði.

Þat spyrr Níðuðr,
Níára dróttinn,
at einn Völundr
sat í Ulfdölum;
nóttum fóru seggir,
neglðar váru brynjur,
skildir bliku þeira
við inn skarða mána.

Stigu ór söðlum
at salar gafli,
gengu inn þaðan
endlangan sal;
sáu þeir á bast
bauga dregna,
sjau hundruð allra,
er sá seggr átti.

Og þeir af tóku
ok þeir á létu,
fyr einn útan,
er þeir af létu.
Kom þar af veiði
veðreygr skyti,
Völundr, líðandi
um langan veg.

Gekk hann brúnni
beru hold steikja,
ár brann hrísi
allþurr fura,
viðr inn vindþurri,
fyr Völundi.

Sat á berfjalli,
bauga talði,
alfa ljóði,
eins saknaði;
hugði hann, at hefði
Hlöðvés dóttir,
Alvitr unga,
væri hon aftr komin.

Sat hann svá lengi,
at hann sofnaði,
ok hann vaknaði
viljalauss;
vissi sér á höndum
höfgar nauðir,
en á fótum
fjötur of spenntan.
Völundr kvað:

"Hverir ro jöfrar,
þeir er á lögðu
besti bör síma
ok mik bundu?"

Kallaði nú Níðuðr
Níara dróttinn:
"Hvar gaztu, Völundr,
vísi alfa,
vára aura
í Ulfdölum?"
Völundr Kvað:

"Gull var þar eigi
á Grana leiðu,
fjarri hugða ek várt land
fjöllum Rínar;
man ek, at vér meiri
mæti áttum,
er vér heil hjú
heima várum.

Hlaðguðr ok Hervör
borin var Hlöðvé
kunn var Ölrún
Kíárs dóttir."

[Úti stóð kunnig
kván Níðaðar],
hon inn of gekk
endlangan sal,
stóð á golfi,
stillti röddu:
"Er-a sá nú hýrr,
er ór holti ferr."
Níðuðr konungr gaf dóttur sinni, Böðvildi gullhring þann, er hann tók af bastinu at Völundar, en hann sjálfr bar sverðit, er Völundr átti. En dróttning kvað:

"Ámun eru augu
ormi þeim inum frána,
tenn hánum teygjask,
er hánum er tét sverð
ok hann Böðvildar
baug of þekkir;
sníðið ér hann
sina magni
ok setið hann síðan
í Sævarstöð."
Svá var gert, at skornar váru sinar í knésfótum, ok settr í hólm einn, er þar var fyrir landi, er hét Sævarstaðr. Þar smíðaði hann konungi alls kyns görsimar. Engi maðr þorði at fara til hans nema konungr einn.

"Skínn Níðaði
sverð á linda,
þat er ek hvessta,
sem ek hagast kunna
ok ek herðak,
sem mér hægst þótti;
sá er mér fránn mækir
æ fjarri borinn,
sékk-a ek þann Völundi
til smiðju borinn.

Nú berr Böðvildr
brúðar minnar
- bíðk-a ek þess bót, -
bauga rauða."

Sat hann, né hann svaf, ávallt
ok hann sló hamri;
vél gerði hann heldr
hvatt Níðaði.
Drifu ungir tveir
á dýr séa
synir Níðaðar,
í Sævarstöð.

Kómu þeir til kistu,
kröfðu lukla,
opin var illúð
er þeir í sáu;
fjölð var þar menja,
er þeim mögum sýndisk
at væri gull rautt
ok görsimar.
Völundr kvað:

"Komið einir tveir,
komið annars dags;
ykkr læt ek þat gull
of gefit verða;
segið-a meyjum
né salþjóðum,
manni engum,
at it mik fyndið."

Snemma kallaði
seggr annan,
bróðir á bróður:
"Göngum baug séa!"
Kómu til kistu,
kröfðu lukla,
opin var illúð,
er þeir í litu.

Sneið af höfuð
húna þeira
ok und fen fjöturs
fætr of lagði;
en þær skálar,
er und skörum váru,
sveip hann útan silfri,
seldi Níðaði.

En ór augum
jarknasteina
sendi hann kunnigri
konu Níðaðar,
en ór tönnum
tveggja þeira
sló hann brjóstkringlur
sendi Böðvildi.

Þá nam Böðvildr
baugi at hrósa
-- -- --
[bar hann Völundi],
er brotit hafði:
"Þorig-a ek at segja
nema þér einum."
Völundr kvað:

"Ek bæti svá
brest á gulli
at feðr þínum
fegri þykkir
ok mæðr þinni
miklu betri
ok sjalfri þér
at sama hófi."

Bar hann hana bjóri,
því at hann betr kunni
svá at hon í sessi
of sofnaði.
"Nú hef ek hefnt
harma minna
allra nema einna
íviðgjarna."

"Vel ek," kvað Völundr,
"verða ek á fitjum
þeim er mik Níðaðar
námu rekkar."
Hlæjandi Völundr
hófsk at lofti,
grátandi Böðvildr
gekk ór eyju,
tregði för friðils
ok föður reiði.

Úti stendr kunnig
kván Níðaðar,
ok hon inn of gekk
endlangan sal,
- en hann á salgarð
settisk at hvílask -:
"Vakir þú, Níðuðr
Níara dróttinn?"
Níðuðr kvað:

"Vaki ek ávallt
viljalauss,
sofna ek minnst
síz mína sonu dauða;
kell mik í höfuð,
köld eru mér ráð þín,
vilnumk ek þess nú,
at ek við Völund dæma.

Seg þú mér þat, Völundr,
vísi alfa,
af heilum hvat varð
húnum mínum."
Völundr kvað:

"Eiða skaltu mér áðr
alla vinna,
at skips borði
ok at skjaldar rönd,
at mars bægi
ok at mækis egg,
at þú kvelj-at
kván Völundar
né brúði minni
at bana verðir,
þótt vér kván eigim,
þá er ér kunnið,
eða jóð eigim
innan hallar.

Gakk þú til smiðju,
þeirar er þú gerðir,
þar fiðr þú belgi
blóði stokkna;
sneið ek af höfuð
húna þinna,
ok und fen fjöturs
fætr of lagðak.

En þær skálar,
er und skörum váru,
sveip ek útan silfri,
selda ek Níðaði;
en ór augum
jarknasteina
senda ek kunnigri
kván Níðaðar.

En úr tönnum
tveggja þeira
sló ek brjóstkringlur,
senda ek Böðvildi;
nú gengr Böðvildr
barni aukin,
eingadóttir
ykkur beggja."
Níðuðr kvað:

"Mæltir-a þú þat mál,
er mik meir tregi,
né ek þik vilja, Völundr,
verr of níta;
er-at svá maðr hár,
at þik af hesti taki,
né svá öflugr,
at þik neðan skjóti,
þar er þú skollir
við ský uppi."

Hlæjandi Völundr
hófsk at lofti,
en ókátr Níðuðr
sat þá eftir.
Níðuðr kvað:

"Upp rístu, Þakkráðr,
þræll minn inn bezti,
bið þú Böðvildi,
meyna bráhvítu,
ganga fagrvarið
við föður ræða.

Er þat satt, Böðvildr,
er sögðu mér:
Sátuð it Völundr
saman í holmi?"
Böðvildr kvað:

"Satt er þat, Níðuðr,
er sagði þér:
Sátum vit Völundr
saman í holmi
eina ögurstund,
æva skyldi;
ek vætr hánum
vinna kunnak,
ek vætr hánum
vinna máttak."

Maids from the south through Myrkwood flew,
Fair and young, their fate to follow;
On the shore of the sea to rest them they sat,
The maids of the south, and flax they spun.

..............
Hlathguth and Hervor, Hlothver's children,
And Olrun the Wise Kjar's daughter was.

..............
One in her arms took Egil then
To her bosom white, the woman fair.

Swan-White second,— swan-feathers she wore,
..............
And her arms the third of the sisters threw
Next round Völund's neck so white.

There did they sit for seven winters,
In the eighth at last came their longing again,
(And in the ninth did need divide them).
The maidens yearned for the murky wood,
The fair young maids, their fate to follow.

Völund home from his hunting came,
From a weary way, the weather-wise bowman,
Slagfith and Egil the hall found empty,
Out and in went they, everywhere seeking.

East fared Egil after Olrun,
And Slagfith south to seek for Swan-White;
Völund alone in Ulfdalir lay,
..............

Red gold he fashioned with fairest gems,
And rings he strung on ropes of bast;
So for his wife he waited long,
If the fair one home might come to him.

This Nithuth learned, the lord of the Njars,
That Völund alone in Ulfdalir lay; By night went his men, their mail-coats were studded,
Their shields in the waning moonlight shone.

From their saddles the gable wall they sought,
And in they went at the end of the hall;
Rings they saw there on ropes of bast,
Seven hundred the hero had.

Off they took them, but all they left
Save one alone which they bore away.
..............
..............

Völund home from his hunting came,
From a weary way, the weather-wise bowman;
A brown bear's flesh would he roast with fire;
Soon the wood so dry was burning well,
(The wind-dried wood that Völund's was).

On the bearskin he rested, and counted the rings,
The master of elves, but one he missed;
That Hlothver's daughter had it he thought,
And the all-wise maid had come once more.

So long he sat that he fell asleep,
His waking empty of gladness was;
Heavy chains he saw on his hands,
And fetters bound his feet together.

Völund spake: 15.
"What men are they who thus have laid
Ropes of bast to bind me now?"

Then Nithuth called, the lord of the Njars:
"How gottest thou, Völund, greatest of elves,
These treasures of ours in Ulfdalir?"

Völund spake: 16.
"The gold was not on Grani's way, Far, methinks, is our realm from the hills of the Rhine;
I mind me that treasures more we had
When happy together at home we were."

Without stood the wife of Nithuth wise,
And in she came from the end of the hall;
On the floor she stood, and softly spoke:
"Not kind does he look who comes from the wood."

"The glow of his eyes is like gleaming snakes,
His teeth he gnashes if now is shown
The sword, or Bothvild's ring he sees;
Let them straightway cut his sinews of strength,
And set him then in Sævarstath."

"At Nithuth's girdle gleams the sword
That I sharpened keen with cunningest craft,
(And hardened the steel with highest skill;)
The bright blade far forever is borne,
(Nor back shall I see it borne to my smithy;)
Now Bothvild gets the golden ring
(That was once my bride's,— ne'er well shall it be.)"

He sat, nor slept, and smote with his hammer,
Fast for Nithuth wonders he fashioned;
Two boys did go in his door to gaze,
Nithuth's sons, into Sævarstath.

They came to the chest, and they craved the keys,
The evil was open when in they looked;
To the boys it seemed that gems they saw,
Gold in plenty and precious stones.

Völund spake: 22.
"Come ye alone, the next day come,
Gold to you both shall then be given;
Tell not the maids or the men of the hall,
To no one say that me you have sought."

..............
Early did brother to brother call:
"Swift let us go the rings to see."

They came to the chest, and they craved the keys,
The evil was open when in they looked;
He smote off their heads, and their feet he hid
Under the sooty straps of the bellows.

Their skulls, once hid by their hair, he took,
Set them in silver and sent them to Nithuth;
Gems full fair from their eyes he fashioned,
To Nithuth's wife so wise he gave them.

And from the teeth of the twain he wrought
A brooch for the breast, to Bothvild he sent it;
..............

Bothvild then of her ring did boast,
.............. ....... "The ring I have broken,
I dare not say it save to thee."

Völund spake: 28.
"I shall weld the break in the gold so well
That fairer than ever thy father shall find it,
And better much thy mother shall think it,
And thou no worse than ever it was."

Beer he brought, he was better in cunning,
Until in her seat full soon she slept.

Völund spake:
"Now vengeance I have for all my hurts,
Save one alone, on the evil woman."

..............
..............
Quoth Völund: "Would that well were the sinews
Maimed in my feet by Nithuth's men."

Laughing Völund rose aloft,
Weeping Bothvild went from the isle,
For her lover's flight and her father's wrath.

Without stood the wife of Nithuth wise,
And in she came from the end of the hall;
But he by the wall in weariness sat:
"Wakest thou, Nithuth, lord of the Njars?"

Nithuth spake: 33.
"Always I wake, and ever joyless,
Little I sleep since my sons were slain;
Cold is my head, cold was thy counsel,
One thing, with Völund to speak, I wish.

.............. "Answer me, Völund, greatest of elves,
What happed with my boys that hale once were?"

Völund spake: 35.
"First shalt thou all the oaths now swear,
By the rail of ship, and the rim of shield,
By the shoulder of steed, and the edge of sword,
That to Völund's wife thou wilt work no ill,
Nor yet my bride to her death wilt bring,
Though a wife I should have that well thou knowest,
And a child I should have within thy hall.

"Seek the smithy that thou didst set,
Thou shalt find the bellows sprinkled with blood;
I smote off the heads of both thy sons,
And their feet 'neath the sooty straps I hid.

"Their skulls, once hid by their hair, I took,
Set them in silver and sent them to Nithuth; Gems full fair from their eyes I fashioned,
To Nithuth's wife so wise I gave them.

"And from the teeth of the twain I wrought
A brooch for the breast, to Bothvild I gave it;
Now big with child does Bothvild go,
The only daughter ye two had ever."

Nithuth spake: 39.
"Never spakest thou word that worse could hurt me,
Nor that made me, Völund, more bitter for vengeance;
There is no man so high from thy horse to take thee,
Or so doughty an archer as down to shoot thee,
While high in the clouds thy course thou takest."

Laughing Völund rose aloft,
But left in sadness Nithuth sat.
..............

Then spake Nithuth, lord of the Njars:
"Rise up, Thakkrath, best of my thralls,
Bid Bothvild come, the bright-browed maid,
Bedecked so fair, with her father to speak."

..............
..............
"Is it true, Bothvild, that which was told me;
Once in the isle with Völund wert thou?"

Bothvild spake: 43.
"True is it, Nithuth, that which was told thee,
Once in the isle with Völund was I,
An hour of lust, alas it should be!
Nought was my might with such a man,
Nor from his strength could I save myself."

Møyer fløy sørfra
gjennom mørk skog,
unge Alvit,
for å fullbyrde skjebnen;
på sjøens strand
satte de seg til hvile,
de sørlige kvinnene,
og spant kostbart lin.

En av dem tok
Egil i favn,
fager blant kvinner,
med lyse armer;
den andre var Svanhvit,
hun bar svanefjær,
men den tredje
av søstrene
favnet Volunds
hvite hals.

Siden bodde de der
i sju vintre,
men hele den åttende
lengtet de bort,
og i den niende
skilte nøden dem;
møyene lengtet
mot den mørke skogen,
unge Alvit,
for å fullbyrde skjebnen.

Der kom fra jakten
den værøyde skytteren,
[Volund, på vandring
langs en lang vei],
Slagfinn og Egil
fant hallene tomme,
gikk ut og inn
og så seg omkring;
østover dro Egil
etter Ølrun,
men sørover Slagfinn
etter Svanhvit.

Men alene satt Volund
i Ulvdalene,
han smidde rødt gull
om den harde edelstenen,
hele bastsnoren
fylte han tett med ringer;
slik ventet han
på sin lyse
hustru, om hun
skulle komme til ham.

Det fikk Nidud vite,
njarenes herre,
at Volund satt alene
i Ulvdalene;
om natten dro mennene,
naglet var brynjene,
skjoldene deres skinte
mot den skarpe månesigden.

De steg av sadlene
ved hallens gavl,
gikk inn derfra
langs hele hallen;
de så ringer
trukket på bast,
sju hundre i alt,
som den mannen eide.

Og de tok dem av
og satte dem på,
alle unntatt én,
som de tok med seg.
Der kom fra jakten
den værøyde skytteren,
Volund, på vandring
langs en lang vei.

Han gikk for å steke
kjøtt av en brun binne;
snart brant riset
og den knusktørre furuen,
den vindtørre veden,
foran Volund.

Han satt på bjørnefellen,
talte ringene,
alvenes fyrste,
savnet én;
han tenkte at Hlodves
datter hadde den,
unge Alvit,
at hun var kommet tilbake.

Han satt så lenge
at han sovnet,
og han våknet
uten glede;
på hendene kjente han
tunge bånd,
og om føttene
var en lenke spent.
Volund sa:

«Hvem er de fyrstene
som la på meg
bånd av bast
og bandt meg?»

Nå ropte Nidud,
njarenes herre:
«Hvor fikk du, Volund,
alvenes fyrste,
vårt gull
i Ulvdalene?»
Volund sa:

«Gullet var ikke der
på Granes vei;
langt fra Rhinens fjell
mente jeg landet vårt lå;
jeg husker at vi eide
større skatter
da vi alle bodde
uskadde hjemme.

Hladgunn og Hervor
var Hlodves døtre,
klok var Ølrun,
Kjars datter.»

[Ute sto Niduds
kyndige hustru],
hun gikk inn
langs hele hallen,
sto på gulvet,
dempet stemmen:
«Han er ikke blid nå,
han som kommer fra skogen.»
Kong Nidud ga sin datter Bodvild gullringen som han tok fra bastsnoren hos Volund, men selv bar han sverdet som Volund eide. Og dronningen sa:

«Øynene hans ligner
den skinnende ormens,
han blotter tennene
når sverdet blir vist ham
og han kjenner igjen
ringen på Bodvild;
skjær over
hans sterke sener
og sett ham siden
på Sævarstad.»
Slik ble det gjort: Senene i knehasene ble skåret over, og han ble satt på en holme som lå utenfor landet og het Sævarstad. Der smidde han alle slags kostbarheter for kongen. Ingen mann våget å dra til ham uten kongen alene.

«Ved Niduds belte
skinner sverdet
som jeg slipte
så kunstferdig jeg kunne,
og som jeg herdet
slik jeg fant det best;
det blanke sverdet
bæres alltid langt fra meg,
jeg ser det ikke båret
til Volunds smie.

Nå bærer Bodvild
min bruds
– det får jeg ingen bot for –
røde gullringer.»

Han satt stadig uten søvn
og slo med hammeren;
svik mot Nidud
smidde han raskt.
To unge gutter
løp for å se på kostbarhetene,
Niduds sønner,
på Sævarstad.

De kom til kisten,
ba om nøkler,
åpent lå sviket
da de så ned i den;
der var mange smykker,
som guttene syntes
var av rødt gull
og kostbare skatter.
Volund sa:

«Kom alene, dere to,
kom en annen dag;
da skal jeg la dere
få dette gullet;
si ikke til møyene
eller folkene i hallen,
si ikke til noe menneske
at dere har møtt meg.»

Tidlig ropte
den ene til den andre,
bror til bror:
«La oss gå og se på ringer!»
De kom til kisten,
ba om nøkler,
åpent lå sviket
da de så ned i den.

Han skar hodene av
de to guttene
og la føttene deres
under sotet ved blåsebelgen;
men skålene
som lå under håret,
kledde han utenpå med sølv
og ga dem til Nidud.

Og av øynene
laget han edelstener,
sendte dem til Niduds
kyndige hustru,
men av tennene
til dem begge
smidde han brystspenner
og sendte dem til Bodvild.

Da begynte Bodvild
å prise ringen
-- -- --
[bar den til Volund],
den som hun hadde brukket:
«Jeg tør ikke si det
til noen andre enn deg.»
Volund sa:

«Jeg bøter slik
bruddet i gullet
at din far
skal finne det vakrere
og din mor
mye bedre,
og du selv
likeledes.»

Han overvant henne med øl,
for han kunne bedre knep,
så hun i setet
sovnet inn.
«Nå har jeg hevnet
alle mine sorger
unntatt én,
den aller vondeste.»

«Jeg skulle ønske,» sa Volund,
«jeg kom meg på føttene,
dem Niduds menn
røvet fra meg.»
Leende løftet Volund
seg opp i luften,
gråtende gikk Bodvild
bort fra øya,
sørget over elskerens ferd
og farens vrede.

Ute står Niduds
kyndige hustru,
og hun gikk inn
langs hele hallen,
– men han satte seg
på hallmuren for å hvile –:
«Våker du, Nidud,
njarenes herre?»
Nidud sa:

«Jeg våker alltid
uten glede,
jeg sover knapt
siden mine sønner døde;
det isner i hodet,
kalde er dine råd;
nå ønsker jeg
å tale med Volund.

Si meg dette, Volund,
alvenes fyrste:
Hva ble det av guttene mine,
som før var friske?»
Volund sa:

«Først skal du sverge meg
alle eder,
ved skipets bord
og ved skjoldets rand,
ved hestens bog
og ved sverdets egg,
at du ikke piner
Volunds hustru
eller blir
min bruds bane,
selv om vi har en hustru
som dere kjenner,
eller har et barn
inne i hallen.

Gå til smien
som du bygde;
der finner du belgene
stenket med blod;
jeg skar hodene av
guttene dine
og la føttene
under sotet ved blåsebelgen.

Men skålene
som lå under håret,
kledde jeg utenpå med sølv
og ga dem til Nidud;
og av øynene
laget jeg edelstener,
sendte dem til Niduds
kyndige hustru.

Og av tennene
til dem begge
smidde jeg brystspenner,
sendte dem til Bodvild;
nå går Bodvild
med barn,
den eneste datteren
til dere begge.»
Nidud sa:

«Du kunne ikke sagt noe
som voldte meg større sorg,
eller som jeg, Volund,
ville straffe deg verre for;
ingen mann er så høy
at han kan ta deg av hesten,
eller så sterk
at han kan skyte deg ned,
der du svever
høyt oppe ved skyene.»

Leende løftet Volund
seg opp i luften,
men sorgfull satt Nidud
tilbake.
Nidud sa:

«Reis deg, Takkråd,
min beste trell,
be Bodvild,
møyen med de lyse brynene,
komme fagert pyntet
og tale med sin far.

Er det sant, Bodvild,
det de fortalte meg:
Var du og Volund
sammen på holmen?»
Bodvild sa:

«Det er sant, Nidud,
det du ble fortalt:
Jeg og Volund var
sammen på holmen
en eneste skjebnetung stund,
det skulle aldri ha skjedd;
jeg kunne ikke
stå meg mot ham,
jeg maktet ikke
stå meg mot ham.»