Originalteksten til «Trymskvadet»

Vreiðr var þá Vingþórr
er hann vaknaði
ok síns hamars
of saknaði,
skegg nam at hrista,
skör nam at dýja,
réð Jarðar burr
um at þreifask.

Ok hann þat orða
alls fyrst of kvað:
"Heyrðu nú, Loki,
hvat ek nú mæli
er eigi veit
jarðar hvergi
né upphimins:
áss er stolinn hamri!"

Gengu þeir fagra
Freyju túna,
ok hann þat orða
alls fyrst of kvað:
"Muntu mér, Freyja,
fjaðrhams léa,
ef ek minn hamar
mættak hitta?".
Freyja kvað:

"Þó munda ek gefa þér
þótt ór gulli væri,
ok þó selja,
at væri ór silfri."

Fló þá Loki,
- fjaðrhamr dunði, -
unz fyr útan kom
ása garða
ok fyr innan kom
jötna heima.

Þrymr sat á haugi,
þursa dróttinn,
greyjum sínum
gullbönd sneri
ok mörum sínum
mön jafnaði.
Þrymr kvað:

"Hvat er með ásum?
Hvat er með alfum?
Hví ertu einn kominn
í Jötunheima?"
Loki kvað:
"Illt er með ásum,
illt er með alfum;
hefr þú Hlórriða
hamar of folginn?"
Þrymr kvað:

"Ek hef Hlórriða.
hamar of folginn
átta röstum
fyr jörð neðan;
hann engi maðr
aftr of heimtir,
nema færi mér
Freyju at kvæn."

Fló þá Loki,
- fjaðrhamr dunði, -
unz fyr útan kom
jötna heima
ok fyr innan kom
ása garða.
Mætti hann Þór
miðra garða,
ok þat hann orða
alls fyrst of kvað:

"Hefr þú erendi
sem erfiði?
Segðu á lofti
löng tíðendi,
oft sitjanda
sögur of fallask
ok liggjandi
lygi of bellir."
Loki kvað:

"Hef ek erfiði
ok erendi;
Þrymr hefr þinn hamar,
þursa dróttinn;
hann engi maðr
aftr of heimtir,
nema hánum færi
Freyju at kván.

Ganga þeir fagra
Freyju at hitta,
ok hann þat orða
alls fyrst of kvað:
"Bittu þik, Freyja,
brúðar líni;
vit skulum aka tvau
í Jötunheima."

Reið varð þá Freyja
ok fnasaði,
allr ása salr
undir bifðisk,
stökk þat it mikla
men Brísinga:
"Mik veiztu verða
vergjarnasta,
ef ek ek með þér
í Jötunheima."

Senn váru æsir
allir á þingi
ok ásynjur
allar á máli,
ok um þat réðu
ríkir tívar
hvé þeir Hlórriða
hamar of sætti.

Þá kvað þat Heimdallr,
hvítastr ása,
vissi hann vel fram
sem vanir aðrir:
"Bindum vér Þór þá
brúðar líni,
hafi hann it mikla
men Brísinga.

Látum und hánum
hrynja lukla
ok kvenváðir
um kné falla,
en á brjósti
breiða steina
ok hagliga
um höfuð typpum."

Þá kvað þat Þór,
þrúðugr áss:
"Mik munu æsir
argan kalla,
ef ek bindask læt
brúðar líni!"

Þá kvað þat Loki
Laufeyjar sonr:
"Þegi þú, Þórr,
þeira orða.
Þegar munu jötnar
Ásgarð búa,
nema þú þinn hamar
þér of heimtir."

Bundu þeir Þór þá
brúðar líni
ok inu mikla
meni Brísinga,
létu und hánum
hrynja lukla
ok kvenváðir
um kné falla,
en á brjósti
breiða steina,
ok hagliga
um höfuð typpðu.

Þá kvað Loki
Laufeyjar sonr:
"Mun ek ok með þér
ambótt vera,
vit skulum aka tvær
í Jötunheima."

Senn váru hafrar
heim of reknir,
skyndir at sköklum,
skyldu vel renna;
björg brotnuðu,
brann jörð loga,
ók Óðins sonr
í Jötunheima.

Þá kvað þat Þrymr,
þursa dróttinn:
"Standið upp, jötnar,
ok stráið bekki,
nú færa mér
Freyju at kván
Njarðar dóttur
ór Nóatúnum.

Ganga hér at garði
gullhyrnðar kýr,
öxn alsvartir
jötni at gamni;
fjölð á ek meiðma,
fjölð á ek menja,
einnar mér Freyju
ávant þykkir."

Var þar at kveldi
of komit snemma
ok fyr jötna
öl fram borit;
einn át oxa,
átta laxa,
krásir allar,
þær er konur skyldu,
drakk Sifjar verr
sáld þrjú mjaðar.

Þá kvat þat Þrymr,
þursa dróttinn:
"Hvar sáttu brúðir
bíta hvassara?
Sák-a ek brúðir
bíta breiðara,
né inn meira mjöð
mey of drekka."

Sat in alsnotra
ambótt fyrir,
er orð of fann
við jötuns máli:
"Át vætr Freyja
átta nóttum,
svá var hon óðfús
í Jötunheima."

Laut und línu,
lysti at kyssa,
en hann útan stökk
endlangan sal:
"Hví eru öndótt
augu Freyju?
Þykki mér ór augum
eldr of brenna."

Sat in alsnotra
ambótt fyrir,
er orð of fann
við jötuns máli:
"Svaf vætr Freyja
átta nóttum,
svá var hon óðfús
í Jötunheima."

Inn kom in arma
jötna systir,
hin er brúðféar
biðja þorði:
"Láttu þér af höndum
hringa rauða,
ef þú öðlask vill
ástir mínar,
ástir mínar,
alla hylli.

Þá kvað þat Þrymr,
þursa dróttinn:
"Berið inn hamar
brúði at vígja,
lekkið Mjöllni
í meyjar kné,
vígið okkr saman
Várar hendi."

Hló Hlórriða
hugr í brjósti,
er harðhugaðr
hamar of þekkði;
Þrym drap hann fyrstan,
þursa dróttin,
ok ætt jötuns
alla lamði.

Drap hann ina öldnu
jötna systur,
hin er brúðféar
of beðit hafði;
hon skell of hlaut
fyr skillinga,
en högg hamars
fyr hringa fjölð.
Svá kom Óðins sonr
endr at hamri.

Wild was Vingthor when he awoke,
And when his mighty hammer he missed; He shook his beard, his hair was bristling,
As the son of Jorth about him sought.

Hear now the speech that first he spake:
"Harken, Loki, and heed my words,
Nowhere on earth is it known to man,
Nor in heaven above: our hammer is stolen."

To the dwelling fair of Freyja went they,
Hear now the speech that first he spake:
"Wilt thou, Freyja, thy feather-dress lend me,
That so my hammer I may seek?"

Freyja spake: 4.
"Thine should it be though of silver bright,
And I would give it though 'twere of gold."
Then Loki flew, and the feather-dress whirred,
Till he left behind him the home of the gods,
And reached at last the realm of the giants.

Thrym sat on a mound, the giants' master,
Leashes of gold he laid for his dogs,
And stroked and smoothed the manes of his steeds.

Thrym spake: 6.
"How fare the gods, how fare the elves?
Why comst thou alone to the giants' land?"

Loki spake:
"Ill fare the gods, ill fare the elves!
Hast thou hidden Hlorrithi's hammer?"

Thrym spake: 7.
"I have hidden Hlorrithi's hammer,
Eight miles down deep in the earth;
And back again shall no man bring it
If Freyja I win not to be my wife."

Then Loki flew, and the feather-dress whirred,
Till he left behind him the home of the giants,
And reached at last the realm of the gods.
There in the courtyard Thor he met:
Hear now the speech that first he spake:

"Hast thou found tidings as well as trouble?
Thy news in the air shalt thou utter now;
Oft doth the sitter his story forget,
And lies he speaks who lays himself down."

Loki spake: 10.
"Trouble I have, and tidings as well:
Thrym, king of the giants, keeps thy hammer,
And back again shall no man bring it
If Freyja he wins not to be his wife."

Freyja the fair then went they to find;
Hear now the speech that first he spake:
"Bind on, Freyja, the bridal veil,
For we two must haste to the giants' home."

Wrathful was Freyja, and fiercely she snorted,
And the dwelling great of the gods was shaken,
And burst was the mighty Brisings' necklace:
"Most lustful indeed should I look to all
If I journeyed with thee to the giants' home."

Then were the gods together met,
And the goddesses came and council held,
And the far-famed ones a plan would find,
How they might Hlorrithi's hammer win.

Then Heimdall spake, whitest of the gods,
Like the Wanes he knew the future well:
"Bind we on Thor the bridal veil,
Let him bear the mighty Brisings' necklace;

"Keys around him let there rattle,
And down to his knees hang woman's dress;
With gems full broad upon his breast,
And a pretty cap to crown his head."

Then Thor the mighty his answer made:
"Me would the gods unmanly call
If I let bind the bridal veil."

Then Loki spake, the son of Laufey:
"Be silent, Thor, and speak not thus; Else will the giants in Asgarth dwell
If thy hammer is brought not home to thee."

Then bound they on Thor the bridal veil,
And next the mighty Brisings' necklace.

Keys around him let they rattle,
And down to his knees hung woman's dress;
With gems full broad upon his breast,
And a pretty cap to crown his head.

Then Loki spake, the son of Laufey:
"As thy maid-servant thither I go with thee;
We two shall haste to the giants' home."

Then home the goats to the hall were driven,
They wrenched at the halters, swift were they to run;
The mountains burst, earth burned with fire,
And Othin's son sought Jotunheim.

Then loud spake Thrym, the giants' leader:
"Bestir ye, giants, put straw on the benches; Now Freyja they bring to be my bride,
The daughter of Njorth out of Noatun.

"Gold-horned cattle go to my stables,
Jet-black oxen, the giant's joy;
Many my gems, and many my jewels,
Freyja alone did I lack, methinks."

Early it was to evening come,
And forth was borne the beer for the giants;
Thor alone ate an ox, and eight salmon,
All the dainties as well that were set for the women;
And drank Sif's mate three tuns of mead.

Then loud spake Thrym, the giants' leader:
"Who ever saw bride more keenly bite?
I ne'er saw bride with a broader bite,
Nor a maiden who drank more mead than this!"

Hard by there sat the serving-maid wise,
So well she answered the giant's words:
"From food has Freyja eight nights fasted,
So hot was her longing for Jotunheim."

Thrym looked 'neath the veil, for he longed to kiss,
But back he leaped the length of the hall:
"Why are so fearful the eyes of Freyja?
Fire, methinks, from her eyes burns forth."

Hard by there sat the serving-maid wise,
So well she answered the giant's words:
"No sleep has Freyja for eight nights found,
So hot was her longing for Jotunheim."

Soon came the giant's luckless sister,
Who feared not to ask the bridal fee:
"From thy hands the rings of red gold take,
If thou wouldst win my willing love,
(My willing love and welcome glad.)"

Then loud spake Thrym, the giants' leader:
"Bring in the hammer to hallow the bride;
On the maiden's knees let Mjollnir lie,
That us both the hand of Vor may bless."

The heart in the breast of Hlorrithi laughed
When the hard-souled one his hammer beheld;
First Thrym, the king of the giants, he killed,
Then all the folk of the giants he felled.

The giant's sister old he slew,
She who had begged the bridal fee;
A stroke she got in the shilling's stead,
And for many rings the might of the hammer.

And so his hammer got Othin's son.

Vred var Vingtor da
han våknet
og sin hammer
savnet;
han ristet skjegget,
han rusket håret,
Jords sønn begynte
å famle omkring seg.

Og dette var ordene
han aller først sa:
«Hør nå, Loke,
hva jeg nå sier,
som ingen vet
noe sted på jorden
eller i himmelen der oppe:
En ås er frastjålet hammeren!»

De gikk til Frøyas
fagre tun,
og dette var ordene
han aller først sa:
«Vil du, Frøya,
låne meg fjærhammen,
så jeg kan
finne hammeren min?»
Frøya sa:

«Jeg ville gitt deg den
selv om den var av gull,
og lånt deg den
selv om den var av sølv.»

Da fløy Loke,
– fjærhammen suste –
til han kom utenfor
åsenes gårder
og kom inn i
jotnenes heimer.

Trym satt på en haug,
tussenes herre,
flettet gullbånd
til hundene sine
og glattet manen
på hestene sine.
Trym sa:

«Hvordan står det til hos åsene?
Hvordan står det til hos alvene?
Hvorfor er du kommet alene
til Jotunheimen?»
Loke sa:
«Ille står det til hos åsene,
ille står det til hos alvene;
har du gjemt
Lorrides hammer?»
Trym sa:

«Jeg har gjemt
Lorrides hammer
åtte raster
under jorden;
ingen mann
får den tilbake
uten å føre meg
Frøya til kone.»

Da fløy Loke,
– fjærhammen suste –
til han kom utenfor
jotnenes heimer
og kom inn i
åsenes gårder.
Han møtte Tor
midt på tunet,
og dette var ordene
han aller først sa:

«Har du fått utrettet noe
med ditt strev?
Fortell mens du er i luften
de lange tidender;
den som sitter,
glemmer ofte fortellingen,
og den som ligger,
finner på løgner.»
Loke sa:

«Jeg har hatt strev
og fått utrettet mitt ærend;
Trym har hammeren din,
tussenes herre;
ingen mann
får den tilbake
uten å føre ham
Frøya til kone.

De går for å møte
den fagre Frøya,
og dette var ordene
han aller først sa:
«Bind deg, Frøya,
i brudeslør;
vi to skal kjøre
til Jotunheimen.»

Da ble Frøya vred
og fnyste,
hele åsenes hall
skalv under henne,
og det store
Brisingamen spratt av:
«Du må tro jeg er
den mest mannegale
om jeg kjører med deg
til Jotunheimen.»

Straks var åsene
alle på tinget
og åsynjene
alle til rådslagning,
og de mektige gudene
rådslo om
hvordan de skulle skaffe
Lorride hammeren tilbake.

Da sa Heimdall,
den hviteste av åsene,
han så langt inn i fremtiden
som de andre vanene:
«La oss binde Tor
i brudeslør,
la ham bære det store
Brisingamen.

La nøkler klirre
ved beltet hans
og kvinneklær
falle om knærne,
og brede steiner
ligge på brystet,
og la oss pynte ham vakkert
med hodeplagg.»

Da sa Tor,
den sterke åsen:
«Åsene vil kalle meg
umandig
om jeg lar meg binde
i brudeslør!»

Da sa Loke,
Lauvøys sønn:
«Ti, Tor,
med slike ord.
Snart vil jotnene
bo i Åsgard
om du ikke får
hammeren din tilbake.»

Da bandt de Tor
i brudeslør
og med det store
Brisingamen,
lot nøkler klirre
ved beltet hans
og kvinneklær
falle om knærne,
og brede steiner
ligge på brystet,
og pyntet ham vakkert
med hodeplagg.

Da sa Loke,
Lauvøys sønn:
«Jeg skal også være
tjenestejenta di;
vi to skal kjøre
til Jotunheimen.»

Straks ble bukkene
drevet hjem,
i hast spent for dragene,
de skulle løpe raskt;
berg revnet,
jorden brant i flammer,
Odins sønn kjørte
til Jotunheimen.

Da sa Trym,
tussenes herre:
«Reis dere, jotner,
og strø benkene med halm,
nå fører de meg
Frøya til kone,
Njords datter
fra Noatun.

Her går til gården
kyr med gullhorn,
kullsvarte okser
til glede for jotnen;
mange skatter eier jeg,
mange halssmykker eier jeg,
bare Frøya
synes jeg at jeg mangler.»

Det var tidlig
på kvelden,
og frem for jotnene
ble ølet båret;
alene åt han en okse,
åtte lakser,
alle lekkerbiskenene
som var ment for kvinnene;
Sivs mann drakk
tre såld mjød.

Da sa Trym,
tussenes herre:
«Hvor så du bruder
bite grådigere?
Jeg har aldri sett bruder
ta større biter,
eller en ung kvinne
drikke mer mjød.»

Der satt den svært kloke
tjenestejenta,
som fant ord til svar
på jotnens tale:
«Frøya har ikke spist noe
på åtte netter,
så vilt lengtet hun
etter Jotunheimen.»

Han bøyde seg under sløret,
ville kysse,
men fór tilbake
langs hele salen:
«Hvorfor er Frøyas øyne
så fryktinngytende?
Jeg synes det brenner
ild fra øynene.»

Der satt den svært kloke
tjenestejenta,
som fant ord til svar
på jotnens tale:
«Frøya har ikke sovet noe
på åtte netter,
så vilt lengtet hun
etter Jotunheimen.»

Inn kom den usle
jotunsøsteren,
hun som våget
å be om brudegaver:
«Gi fra deg
ringene av rødt gull
om du vil vinne
min kjærlighet,
min kjærlighet,
all min velvilje.

Da sa Trym,
tussenes herre:
«Bær inn hammeren
for å vie bruden,
legg Mjølner
i jentas fang,
vi oss sammen
med Vårs hånd.»

Lorrides hjerte
lo i brystet
da den hardføre
kjente igjen hammeren;
Trym drepte han først,
tussenes herre,
og hele jotnens ætt
slo han ned.

Han drepte den gamle
jotunsøsteren,
hun som hadde
bedt om brudegaver;
hun fikk en smell
i stedet for skillinger,
og hammerslag
i stedet for mange ringer.
Slik fikk Odins sønn
hammeren tilbake.