Originalteksten til «Skaldskaparmål»

Skáldskaparmál

Her kan du lese kildeteksten i original og oversettelse. Velg tekst med knappene øverst – valget huskes på alle kildesidene.

Oversatt til bokmål fra norrønt ved hjelp av KI, med støtte i den engelske oversettelsen.

1

En mann het Æge eller Hler. Han bodde på den øya som nå kalles Hlesøy. Han var svært trolldomskyndig. Han tok veien til Åsgard, men æsene visste på forhånd om ferden hans. Han ble tatt godt imot, men mye ble også gjort med synsbedrag. Om kvelden, da de skulle drikke, lot Odin bære sverd inn i hallen. De var så blanke at de lyste opp der, og det ble ikke brukt annet lys mens de satt og drakk. Så gikk æsene til gjestebudet sitt, og tolv æser satte seg i høyseter. De skulle være dommere og het Tor, Njord, Frøy, Ty, Heimdall, Brage, Vidar, Våle, Ull, Høne, Forsete og Loke. Det samme gjorde åsynjene: Frigg, Frøya, Gjevjon, Idunn, Gerd, Sigyn, Fulla og Nanna. Æge syntes det var praktfullt å se seg om der. Alle veggene var dekket med vakre skjold. Der var det også sterk mjød, og det ble drukket mye. Nærmest Æge satt Brage, og de drakk og samtalte med hverandre. Brage fortalte Æge om mange hendelser som æsene hadde vært med på.

2

Han begynte fortellingen med at tre æser dro hjemmefra, Odin, Loke og Høne. De gikk over fjell og ødemarker, og det var vanskelig å finne mat. Da de kom ned i en dal, så de en flokk okser. De tok en av oksene og la den til steking i en kokegrop. Da de mente at den måtte være ferdig, åpnet de kokegropen, men kjøttet var ikke stekt. Da de åpnet kokegropen for annen gang, etter at det var gått en stund, var kjøttet fremdeles ikke stekt. De snakket da seg imellom om hva dette kunne komme av. Så hørte de en stemme oppe i eika over seg. Den som satt der, sa at det var han som voldte at kjøttet ikke ble stekt i kokegropen. De så opp, og der satt en ørn, og liten var den ikke. Ørnen sa da: «Vil dere la meg spise meg mett av oksen, skal kjøttet bli stekt i kokegropen.» Det gikk de med på. Da lot den seg gli ned fra treet og satte seg ved kokegropen og tok straks til seg begge lårene og begge bogene av oksen. Da ble Loke sint. Han grep en stor stang, svingte den av all kraft og slo ørnen over kroppen. Ørnen rykket til ved slaget og fløy opp. Da satt stangen fast i ryggen på ørnen, og hendene til Loke satt fast i den andre enden av stangen. Ørnen fløy i en slik høyde at føttene til Loke støtte mot steiner, urer og trær, og han trodde at armene skulle bli revet ut av skuldrene. Han ropte og ba inntrengende ørnen om nåde. Men den sa at Loke aldri skulle komme løs uten å sverge på å lokke Idunn ut av Åsgard med eplene hennes. Det gikk Loke med på. Da kom han løs og gikk til følgesvennene sine. Foreløpig fortelles det ikke om flere hendelser på ferden deres før de kom hjem.

Til avtalt tid lokket Loke Idunn ut av Åsgard og inn i en skog. Han sa at han hadde funnet noen epler som hun nok ville synes var kostelige, og ba henne ta med sine egne epler og sammenligne dem med de andre. Da kom jotnen Tjatse dit i ørneham, tok Idunn og fløy bort med henne til hjemmet sitt i Trymheim.

3

Æsene ble ille til mote da Idunn forsvant, og de ble snart gråhårede og gamle. Da holdt æsene ting, og den ene spurte den andre om det siste de visste om Idunn. Det siste noen hadde sett til henne, var at hun gikk ut av Åsgard med Loke. Da ble Loke grepet og ført til tinget, og han ble truet med død eller pinsler. Da han ble redd, sa han at han ville hente Idunn i Jotunheim dersom Frøya ville låne ham falkehammen hun eide. Da han fikk falkehammen, fløy han nordover til Jotunheim og kom en dag til jotnen Tjatse. Han hadde rodd ut på sjøen, og Idunn var alene hjemme. Loke forvandlet henne til en nøtt, tok henne i klørne sine og fløy så fort han kunne. Da Tjatse kom hjem og savnet Idunn, tok han på seg ørnehammen og fløy etter Loke, og det sto et dragsug etter ørnen i flukten. Da æsene så falken komme flygende med nøtten og så hvor ørnen fløy, gikk de ut til foten av Åsgards mur og bar dit bører med høvelspon. Da falken fløy inn over borgen, lot den seg falle ned ved borgmuren. Så satte æsene fyr på høvelsponene, men ørnen klarte ikke å stanse da den mistet falken av syne. Ilden slo inn i fjærene til ørnen, og da var det slutt på flukten. Æsene var like ved og drepte jotnen Tjatse innenfor æsenes porter, og det drapet er svært kjent.

Men Skade, datteren til jotnen Tjatse, tok hjelm og brynje og alle krigsvåpen og dro til Åsgard for å hevne faren sin. Æsene tilbød henne forlik og bot, først og fremst at hun skulle få velge seg en mann blant æsene, men velge etter føttene og ikke få se noe mer av dem. Da så hun føttene til en mann som var usedvanlig vakre, og sa: «Ham velger jeg. Lite er vel stygt på Balder.» Men det var Njord fra Noatun. Hun hadde også satt som vilkår for forliket at æsene skulle få henne til å le, noe hun trodde de ikke ville klare. Da gjorde Loke det at han bandt et tau om skjegget til en geit og den andre enden om sine egne testikler. De rykket vekselvis til, og begge skrek høyt. Så lot Loke seg falle i fanget til Skade, og da lo hun. Dermed hadde æsene sluttet forlik med henne.

4

Det fortelles at Odin også gjorde dette som bot til Skade: Han tok øynene til Tjatse, kastet dem opp på himmelen og gjorde dem til to stjerner. Da sa Æge: «Tjatse må ha vært en svært mektig mann, synes jeg. Hvilken ætt var han av?»

Brage svarte: «Faren hans het Ølvalde, og du vil nok synes det er bemerkelsesverdig om jeg forteller deg om ham. Han var svært rik på gull. Da han døde og sønnene hans skulle dele arven, målte de gullet de delte, slik at hver skulle ta sin munnfull og alle like mange. En av dem var Tjatse, den andre Ide og den tredje Gang. Derfor har vi nå det uttrykket oss imellom at vi kaller gullet disse jotnenes munntelling. Men vi skjuler det i runer eller i skaldskap ved å kalle det disse jotnenes tale eller ord eller samtale.»

Da sa Æge: «Det synes jeg er godt skjult i runer.»

5

Og Æge sa videre: «Hvor har den kunsten som dere kaller skaldskap, sitt opphav?»

Brage svarte: «Opphavet var at gudene lå i strid med det folket som heter vaner. Men de holdt et fredsmøte og sluttet fred på den måten at begge parter gikk til ett og samme kar og spyttet i det. Da de skulle skilles, ville gudene ikke la dette fredstegnet gå til spille, og av det skapte de en mann. Han heter Kvasir. Han er så klok at ingen spør ham om noe han ikke kan svare på. Han dro vidt omkring i verden og lærte menneskene kunnskap. Da han kom som gjest til noen dverger, Fjalar og Galar, kalte de ham til en samtale på tomannshånd med dem og drepte ham. De lot blodet hans renne i to kar og en kjele. Kjelen heter Odrøre, og karene heter Son og Bodn. De blandet honning i blodet, og av det ble det en mjød som gjør enhver som drikker av den, til skald eller lærd mann. Dvergene fortalte æsene at Kvasir hadde blitt kvalt av sin egen forstand, fordi ingen var så lærd at han kunne spørre ham ut om kunnskap.

Så innbød disse dvergene jotnen som heter Gilling, og kona hans til seg. Dvergene ba Gilling bli med dem og ro ut på sjøen. Mens de rodde langs land, rodde dvergene på et skjær og veltet båten. Gilling kunne ikke svømme og druknet, men dvergene rettet opp båten og rodde til land. De fortalte kona hans hva som hadde hendt, og hun tok det tungt og gråt høyt. Da spurte Fjalar henne om det ville lette sorgen hennes om hun fikk se ut over sjøen der han hadde druknet, og det ville hun. Så sa han til broren sin, Galar, at han skulle gå opp over døren når hun gikk ut, og slippe en kvernstein i hodet på henne. Han sa at han var lei av skrikene hennes. Og det gjorde han.

Da jotnen Suttung, sønnen til Gilling, fikk høre dette, dro han av sted, grep dvergene og førte dem ut på sjøen og satte dem på et skjær som ble oversvømt ved flo. De ba Suttung om å spare livet deres og tilbød ham den kostelige mjøden i forlik som bot for faren hans. Det ble de forlikt om. Suttung førte mjøden hjem og gjemte den på det stedet som heter Hnitbjørg. Der satte han datteren sin, Gunnlod, til å vokte den. Derfor kaller vi skaldskap Kvasirs blod eller dvergedrikk eller innholdet i eller en slags væske fra Odrøre, Bodn eller Son, eller dvergenes farkost, fordi denne mjøden berget livet deres fra skjæret, eller Suttungs mjød eller Hnitbjørgs væske.»

Da sa Æge: «Jeg synes det er dunkelt uttrykt å kalle skaldskap med disse navnene. Men hvordan fikk dere æser tak i Suttungs mjød?»

6

Brage svarte: «Om det fortelles denne historien: Odin dro hjemmefra og kom til et sted der ni treller slo høy. Han spurte om de ville at han skulle bryne ljåene deres. Det ville de. Så tok han en brynestein fra beltet sitt og brynte ljåene. De syntes ljåene bet mye bedre og ville kjøpe brynesteinen. Han satte prisen slik at den som ville kjøpe den, skulle betale rimelig for den. Alle sa at de ville, og ba ham selge den til seg. Men han kastet brynesteinen opp i luften. Da alle ville gripe den, gikk det slik at hver svingte ljåen mot halsen på en annen.

Odin søkte nattely hos en jotun som het Bauge, broren til Suttung. Bauge klaget over at det gikk dårlig med gårdsdriften hans, og fortalte at de ni trellene hans hadde drept hverandre. Han sa at han ikke visste hvor han skulle få tak i arbeidsfolk. Odin kalte seg Bolverk overfor ham. Han tilbød seg å gjøre ni manns arbeid for Bauge, men krevde som lønn en slurk av Suttungs mjød. Bauge sa at han ikke rådde over noe av mjøden, og at Suttung ville ha den for seg selv. Men han sa at han ville bli med Bolverk og prøve om de kunne få tak i mjøden. Bolverk gjorde ni manns arbeid for Bauge om sommeren, og da vinteren kom, ba han Bauge om lønnen sin. Så dro de begge til Suttung. Bauge fortalte broren Suttung om avtalen mellom ham og Bolverk, men Suttung nektet tvert å gi fra seg en eneste dråpe av mjøden.

Da sa Bolverk til Bauge at de skulle prøve noen knep for å få tak i mjøden, og det gikk Bauge gjerne med på. Så dro Bolverk fram det boret som heter Rate, og sa at Bauge skulle bore gjennom berget, dersom boret bet. Det gjorde han. Så sa Bauge at det var boret gjennom berget, men Bolverk blåste inn i borehullet, og sponene føk ut mot ham. Da skjønte han at Bauge ville svike ham, og ba ham bore tvers gjennom berget. Bauge boret videre, og da Bolverk blåste for annen gang, føk sponene innover. Da forvandlet Bolverk seg til en orm og krøp inn i borehullet. Bauge stakk etter ham med boret, men traff ham ikke. Bolverk kom dit Gunnlod var, og lå hos henne i tre netter. Da ga hun ham lov til å drikke tre slurker av mjøden. Med den første slurken drakk han alt av Odrøre, med den andre tømte han Bodn og med den tredje Son, og da hadde han all mjøden.

Så tok han ørneham og fløy så fort han kunne. Da Suttung så ørnen fly, tok han på seg en ørneham og fløy etter ham. Da æsene så hvor Odin fløy, satte de karene sine ut i gården. Da Odin kom inn over Åsgard, spyttet han mjøden opp i karene. Men Suttung var da så nær ved å ta ham at han slapp noe av mjøden ut bak, og den ble det ikke tatt vare på. Den kunne hvem som ville, ta, og den kaller vi skaldetåpenes lodd. Men Suttungs mjød ga Odin til æsene og til de menneskene som kunne dikte. Derfor kaller vi skaldskapen Odins bytte og funn, hans drikk og gave og æsenes drikk.»

7

Da sa Æge: «På hvor mange måter varierer dere uttrykkene i skaldskapet, eller hvor mange slag skaldskap finnes det?» Da sa Brage: «Det er to slag som all skaldskap deles inn etter.» Æge spør: «Hvilke to?» Brage sier: «Språk og versemål.» «Hvilke uttrykksmåter brukes i skaldskapet?» «Skaldespråket har tre grener.» «Hvilke?» «Den første er å nevne hver ting ved det navnet den har. Den andre grenen kalles erstatningsnavn. Den tredje uttrykksmåten kalles kjenning. Den er laget slik at vi nevner Odin eller Tor eller Ty eller en annen av æsene eller alvene, og til navnet på den jeg nevner, føyer jeg en betegnelse på noe som tilhører en annen ås, eller nevner en av hans gjerninger. Da tilhører navnet ham, og ikke den som først ble nevnt. Når vi for eksempel sier Seiers-Ty eller Henge-Ty eller Byrde-Ty, er dette navn på Odin, og vi kaller det et navn med kjenning. Slik er det også når vi sier Vogn-Ty.»

8

Dette er nå å si til unge skalder som ønsker å lære skaldespråket og skaffe seg et rikt ordforråd av gamle betegnelser, eller som ønsker å forstå det som er diktet i dunkle ord: De skal bruke denne boken til lærdom og underholdning. Men disse fortellingene skal ikke glemmes eller avvises som usanne i den grad at man tar ut av skaldskapet de gamle kjenningene som de fremste skaldene har satt pris på. Kristne mennesker skal likevel ikke tro på hedenske guder eller på sannheten i disse fortellingene på annen måte enn slik det står i begynnelsen av boken.

9

Nå skal man få høre eksempler på hvordan de fremste skaldene har funnet det passende å dikte med disse betegnelsene og kjenningene. Slik sier Arnor jarlaskald at Odin heter Allfader:

Nå vil jeg fortelle om den djerves
jarls dyder for mennene;
sent letter sorgen hos meg,
Allfaders bunnfallshav bruser.

Her kaller han også skaldskapet Allfaders bunnfallshav. Håvard halte kvad slik:

Nå har ørnen fløyet over haugene
for havhestens trær;
jeg tror den tar imot innbydelsen
fra Hengegudens vang.

Slik kvad Viga-Glum:

Hæren nølte med å gå
med Henge-Tys hatt foran bakken;
det syntes dem ikke godt
å våge seg dit.

Slik kvad Rev:

Ofte kom han meg vennlig i møte
ved Ravneåsens hellige beger;
stavnjordens lynglimts Balder
er nå gått bort fra skalden.

Slik kvad Eyvind Skaldaspiller:

Og Sigurd,
han som skjenket svanene
til Byrde-Ty
kråkenes øl
av Haddingers val,
berøvet landets herskere
livet
på Oglo.

Slik kvad Glum Geirason:

Der var Seiers-Ty selv
i Atals dyrs angrepsalv,
der mennenes guder
styrte sverdenes bør.

Slik kvad Eyvind igjen:

Gondul og Skogul
sendte Gautaty
for å velge blant kongene
hvem av Yngves ætt
som skulle fare med Odin
og være i Valhall.

Slik kvad Ulv Uggason:

Den vidgjetne Hroptaty rir
til sønnens vide bål;
gjennom munnen lar jeg strømme
ord til hans pris.

Slik kvad Tjodolv fra Kvine:

De falne lå der på sanden,
viet til den enøyde,
han som bor i Friggs favn;
vi gledet oss over slik dåd.

Dette kvad Hallfred:

Med sverdets sanne ord tvinger
den djerve mottakeren av børens hest
Trides ventende hustru,
med håret av bar, under seg.

Her er det et eksempel på at jorden kalles Odins hustru i skaldskapet. Her fortelles det at Eyvind kvad:

«Hermod og Brage,»
sa Hroptaty,
«gå kongen i møte,
for en konge kommer,
en som regnes som en kjempe,
hit til hallen.»

Slik kvad Kormak:

Landvinneren hedrer med gudefjordens
pannebind den rettskafne utdeleren,
han som binder seiltoppen.
Ygg drev seid for å vinne Rind.

Slik kvad Steintor:

Jeg har en gammel hornstrøm
å prise med, om enn liten,
av lasten i Gunnlods armer,
han som skydde å nøye seg med lite.

Slik kvad Ulv Uggason:

Der tror jeg valkyrjene følger
den kloke seierstreet og ravnene
for å drikke av det hellige offerdyret.
Slik fikk hallen bilder innenfor.

Slik kvad Egil Skallagrimsson:

Jeg bloter ikke til
Vils bror,
gudenes vern,
fordi jeg har lyst;
likevel har Mimes venn
gitt meg
bot for sorger,
som jeg setter høyest.
Ulvens fiende,
vant til kamp,
ga meg en kunst
fri for lyte.

Her kalles han gudenes vern, Mimes venn og ulvens fiende. Slik kvad Rev:

Deg skylder vi å skjenke drikken
fra Fals sals vei, du djerve
Valgaut, vant til å råde
over bølgefalkenes snø.

Slik kvad Einar Skålaglam:

Jeg skal øse Hær-Tys
vinskips øsevann
for den raske skipsdriveren;
for dette fortjener jeg ingen klander.

Slik kvad Ulv Uggason:

Den prektige Heimdall rir på hesten
til bålet gudene reiste
for den ættekyndige Ravneprøverens
falne sønn.

Slik sies det i Eiriksmål:

«Hva er dette for drømmer?» sa Odin.
«Jeg syntes jeg sto opp før daggry
for å rydde Valhall
for falne menn.
Jeg vekket einherjene,
ba dem stå opp,
strø benkene,
skylle ølkarene,
og valkyrjene bære vin,
som om en fyrste skulle komme.»

Dette kvad Kormak:

Ung ber jeg tidens allhersker
holde hånden over meg,
fullt verdig, på Yngves
buende barlindsvang. Hropt fór med Gungne.

Dette kvad Toralv:

Lidskjalvs hersker sa selv
det han hadde i sinne,
der Håreks menn ble hogd ned,
de som skydde skjoldet.

Slik kvad Eyvind:

Han som flygende bar
fra Surts
dype daler
en styrkende last.

Slik kvad Brage:

Jeg ser klart at Allfaders sønn
tidlig ville prøve krefter
med jordens bånd,
som var gjennomvått av væte.

Slik kvad Einar:

For mang en fremragende mann
har langt mindre å gjøre opp
med Bestlas sønn enn du;
jeg har tatt fatt på å prise striden.

Slik kvad Torvald blandaskald:

Nå har jeg grepet mye
inn i mjøden
til Bors sønn,
Bures arving.

10

Her skal man høre hvordan skaldene har laget kjenninger for skaldskapet med de betegnelsene som er skrevet ovenfor, som å kalle det Kvasirs blod, dvergenes skip, dvergenes mjød, jotnenes mjød, Suttungs mjød, Odins mjød, æsenes mjød, jotnenes farsbot, Odrøres, Bodns og Sons væske og fyll, Hnitbjørgs væske, Odins bytte, funn, last og gave. Slik er det diktet her av Einar Skålaglam:

Jeg ber den høysinnede jordens vokter
høre — hør, jarl — Kvasirs blod,
bunnfallets brenning i mennenes
fjordbeins kar.

Og slik kvad Einar Skålaglam igjen:

Dvergenes bergs bevarte sjø går
over hele askeflokken til den Ull
som øker motet, han som bærer
vernet mot kampens sorg.

Slik kvad Orm Steintorsson:

Måtte ølets benk
og mitt legeme bli båret —
menn skal ta imot Dvalins døde drikk —
inn i samme sal.

Og slik kvad Rev:

Jeg byr Torstein steinfolkets
verdighet, sinnets rene drikk;
bergboernes bølge bruser,
jeg ber menneskeslekten lytte.

Slik kvad Egil:

Fyrsten bød meg inn,
der skylder jeg et lovkvad;
jeg bar Odins mjød
ut på englendernes jord.

Og slik kvad Glum Geirason:

Lytt, gavmilde fyrster,
jeg har gudenes friers drikk;
derfor ber vi om stillhet,
så vi får fortalt om mennenes tap.

Og slik kvad Eyvind:

Jeg ønsker lydhørhet
for Hårs drikk,
mens jeg løfter fram
Gillings bot,
mens vi i galgebyrdens
kjelevæske
fører hans ætt
tilbake til gudene.

Slik kvad Einar Skålaglam:

Livshavets bølge bruser for fyrsten,
Røgnes verk gagner meg;
Odrøres bølge drønner
mot trolldommens skjær.

Og slik kvad han videre:

Nå er tiden da Bodns bølge,
berg-Sakses drikk, skal vokse;
fyrstens folk i hallen
skal gi dette fartøyet stillhet og lytte.

Og slik kvad Eiliv Gudrunsson:

Dere skal få råde over vennegavene,
for på Sons sivmark
spirer ordenes såkorn hos oss
om den berømte mannen.

Slik kvad Volu-Stein:

Hør, Egil, min gledesbergs
strømmer fra Mimes venn
bruse mot gommens skjær;
jeg har fått Tunds funn.

Slik kvad Orm Steintorsson:

Menn trenger ikke nære uro
for kvadet mitt; jeg vender ikke
Vidres bytte til spott;
jeg kan føye sammen et lovkvad.

Slik kvad Ulv Uggason:

Jeg byr den glade Olav
sinnfjordens sjø, Hilds
stridsfremmers drikk; jeg vil hilse
ham med Grimnes gave.

Skaldskap kalles dvergenes sjø eller væske fordi Kvasirs blod var væske i Odrøre før mjøden ble laget. Der ble den til i kjelen, og derfor kalles den Odins kjelevæske, slik Eyvind kvad og det tidligere er skrevet:

Mens vi i galgebyrdens
kjelevæske
fører hans ætt
tilbake til gudene.

Videre kalles skaldskapet dvergenes fartøy eller «líð». «Líð» betyr øl, og «líð» betyr skip. Dette brukes som eksempel på hvorfor skaldskap nå kalles dvergenes skip, slik det sies her:

Både har jeg å sende
bergjarlens brud og dvergenes skip
svulmende vind
langs én for lengst glemt vei.

11

Hvordan skal man lage kjenninger for Tor? Ved å kalle ham sønn av Odin og Jord, far til Magne, Mode og Trud, Sivs mann, Ulls stefar, styrer og eier av Mjølner, styrkebeltet og Bilskirne, Åsgards og Midgards verner, jotners og trollkvinners fiende og bane, Hrungnes, Geirrøds og Trivaldes drapsmann, Tjalves og Roskvas herre, Midgardsormens fiende, Vingnes og Loras fostersønn. Slik kvad skalden Brage:

Snøret til Vidres arving
lå slett ikke slakt
på Eynæves ski, da Jormungand
ble trukket mot sanden.

Slik kvad Olve Nuva:

Omslutningen om alle land
og Jords sønn kom i raseri.

Slik kvad Eiliv:

Roskvas bror sto vred,
Magnes far vant seier;
verken Tors eller Tjalves motstein
skjelver av frykt.

Og slik kvad Øystein Valdason:

Med skarpe øyne så Truds far
på den bratte veiens ring;
vrede vokste før ved båten
i redselens bolig.

Videre kvad Øystein:

Sivs fortrolige gjorde hurtig
fiskeredskapene klare med karen;
vi kan få Rimnes hornstrøm
til å røre seg.

Og videre kvad han:

Jordens sei rykket så hardt
at de brede bordene gled fram;
Ulls svogers never
slo ut over båtripa.

Slik kvad Brage:

Hammeren rørte seg i høyre hånd
på de mektige bjørnenes skremmer,
da han merket fisken
som omkranser alle land.

Slik kvad Gamle:

Da Bilskirnes fyrste, som aldri
la svikråd, kjente sitt hjerte,
begynte han å flenge jordens fisk
med kløfthvalens ødelegger.

Slik kvad Torbjørn disaskald:

Tor har med Yggs hjelpere
verget Åsgard med kraft.

Slik kvad Brage:

Og den stygge ringen om veien
til den åredrevne båten
stirret hardhjertet nedenfra
på ham som knuste Hrungnes skalle.

Videre kvad Brage:

Godt har dere holdt bukkene
tilbake, du som kløyvde
Trivaldes ni hoder,
ved det evige gjestebudets berømte måltid.

Slik kvad Eiliv:

Kveldsferdende kvinners tvinger gapte
med armens munn mot tangens
tunge, røde bit av tang
fra smiens ildsted.

Slik kvad Ulv Uggason:

Den tettvokste fyrsten sa
at bukkenes nyters veldige drag
syntes ham å medføre
en overveldende fare.

Og videre dette:

Fjell-Gauts sterke feller lot neven
smelle ved øret på ham
som prøvde rørstangens legg;
det var et hardt slag.
(56.)
Vimurs vads vide jotun slo
på den skinnende ormens øregrunn
ute ved bølgene.
Slik fikk hallen bilder innenfor.

Her kalles han jotnen ved Vimurs vad. Vimur heter en elv som Tor vadet da han dro til Geirrødsgard. Og slik kvad skalden Vetrlide:

Du brakk Leikns bein,
du slo Trivalde,
du styrtet Starkad,
du trampet Gjalp i hjel.

Og slik kvad Torbjørn disaskald:

Det smalt i Keilas skalle,
hele Kjallande knuste du;
før drepte du Lut og Leide,
du lot Busøyra blø;
du stanset Hengjankjefta,
Hyrrokkin døde tidligere;
likevel var den svarte Svivor
tidlig berøvet livet.

12

Hvordan skal man kjenne Balder? Ved å kalle ham sønn av Odin og Frigg, Nannas mann, Forsetes far, eier av Ringhorne og Draupne, Hods fiende, Hels følgesvenn, gråtens gud. Ulv Uggason har diktet en lang bolk i Husdråpa etter historien om Balder, og tidligere er det skrevet eksempler på at Balder kjennes slik.

13

Hvordan skal man kjenne Njord? Ved å kalle ham vanegud eller vanenes ætling eller vane og far til Frøy og Frøya, rikdomsgivende gud. Slik sier Tord Sjåreksson:

Selv ble Gudrun
sine sønners bane;
den kloke gudebruden
fant ei glede hos vanen.
Kjalar temmet
hestene godt;
Hamde, sa de,
sparte ei sverdleken.

Her nevnes det at Skade gikk fra Njord, slik det er skrevet tidligere.

14

Hvordan skal man kjenne Frøy? Ved å kalle ham Njords sønn, Frøyas bror og også vanegud og vanenes ætling og vane og åringsgud og rikdomsgiver. Slik kvad Egil Skallagrimsson:

For Grjotbjørn
har Frøy og Njord
begavet
med rikdoms makt.

Frøy kalles Belis fiende, slik Øyvind Skaldespiller kvad:

Da jarlenes fiende
ville bosette seg
i ytterste utmark
til Belis fiende.

Han eier Skidbladner og galten som heter Gullinburste, slik det sies her:

Ivaldes sønner
gikk i tidenes morgen
for å skape Skidbladner,
det beste av skip,
til den strålende Frøy,
Njords dugende sønn.

Slik sier Ulv Uggason:

Den stridsvante Frøy rir på galten
til bålet for Odins sønn
og fører flokkene an,
fremst på den gullbustede.

Han heter også Slidrugtanne.

15

Hvordan skal man kjenne Heimdall? Ved å kalle ham sønn av ni mødre eller gudenes vokter, slik det er skrevet tidligere, eller den hvite åsen, Lokes fiende, den som henter Frøyas halssmykke. Heimdalls hode kalles sverd. Det sies at han ble gjennomboret med et menneskehode. Om dette er det diktet i Heimdallsgalder, og siden kalles et hode Heimdalls bane. Et sverd kalles en manns bane. Heimdall eier Gulltopp. Han er også den som oppsøker Vågeskjær og Singastein. Der stred han med Loke om Brisingamen. Han heter også Vindler. Ulv Uggason diktet en lang bolk i Husdråpa etter denne fortellingen, og der nevnes det at de var i selham. Han er også Odins sønn.

16

Hvordan skal man kjenne Ty? Ved å kalle ham den enhendte åsen og ulvens fosterfar, kampens gud, Odins sønn.

17

Hvordan skal man kjenne Brage? Ved å kalle ham Idunns mann, diktningens første smed og den langskjeggete åsen – etter hans navn kalles den som har stort skjegg, skjeggbrage – og Odins sønn.

18

Hvordan skal man kjenne Vidar? Man kan kalle ham den tause åsen, eieren av jernskoen, Fenrisulvens fiende og bane, gudenes hevnå s, åsen som bor på farens tufter, og Odins sønn, æsenes bror.

19

Hvordan skal man kjenne Våle? Ved å kalle ham sønn av Odin og Rind, Friggs stesønn, æsenes bror, Balders hevnå s, Hods fiende og bane, den som bor på farens tufter.

20

Hvordan skal man kjenne Hod? Ved å kalle ham den blinde åsen, Balders bane, mistelteinens skytter, Odins sønn, Hels følgesvenn, Våles fiende.

21

Hvordan skal man kjenne Ull? Ved å kalle ham Sivs sønn, Tors stesønn, skiåsen, bueåsen, jaktåsen, skjoldåsen.

22

Hvordan skal man kjenne Høne? Ved å kalle ham Odins benkefelle eller følgesvenn eller samtalefelle og den raske åsen og Langfot og aurkongen.

23

Hvordan skal man kjenne Loke? Ved å kalle ham sønn av Fårbaute og Lauvøy, Nål, bror til Byleist og Helblinde, far til Vanargand, det vil si Fenrisulven, og Jormungand, det vil si Midgardsormen, og Hel og Nare og Åle, Odins og æsenes frende og farbror, reisefelle og benkefelle, Geirrøds gjest og kistepryd, jotnenes tyv, tyven av bukken og Brisingamen og Idunns epler, Sleipners frende, Sigyns mann, gudenes fiende, ødeleggeren av Sivs hår, ulykkessmed, den listige åsen, gudenes baktaler og bedrager, den som rådde Balder bane, den bundne åsen, Heimdalls og Skades stridsmotstander. Slik sier Ulv Uggason her:

Den rådkloke, navngjetne vokteren
av gudenes mark strides ved Singastein
med den overmåte slu
sønnen til Fårbaute;
den modige sønnen av åtte mødre
og én til får først den fagre havnyren;
jeg forkynner det
i lovkvadets tråder.

Her nevnes det at Heimdall er sønn av ni mødre.

24

Nå skal det fortelles flere eksempler på hvor de kjenningene kommer fra som nå er skrevet ned, og som det ikke tidligere er fortalt eksempler på. Slik fortalte Brage til Æge at Tor var reist østover for å slåss med troll, mens Odin red på Sleipner til Jotunheim og kom til en jotun som het Hrungne. Da spurte Hrungne hva det var for en mann med gullhjelm som red gjennom luft og over hav, og sa at han hadde en usedvanlig god hest. Odin sa at han ville vedde hodet sitt på at det ikke fantes noen like god hest i Jotunheim. Hrungne sa at det var en god hest, men hevdet at han selv hadde en hest som tok mye lengre steg. Den het Gullfakse.

Hrungne ble sint, sprang opp på hesten sin og satte etter ham for å gjengjelde skrytet hans. Odin red så fort at han var over neste høydedrag foran ham, men Hrungne var grepet av et slikt jotunraseri at han ikke sanset seg før han var kommet innenfor æsenes grinder. Da han kom til døren til hallen, bød æsene ham inn til drikkelag. Han gikk inn i hallen og ba om å få drikke. Da ble de skålene som Tor pleide å drikke av, hentet fram, og Hrungne tømte hver av dem. Da han ble full, skortet det ikke på store ord. Han sa at han skulle løfte opp Valhall og flytte den til Jotunheim, senke Åsgard og drepe alle gudene, bortsett fra Frøya og Siv, som han ville ha med seg hjem. Bare Frøya våget da å skjenke ham, og han sa at han skulle drikke opp alt ølet til æsene.

Da æsene ble lei av skrytet hans, påkalte de Tor. Straks etter kom Tor inn i hallen med hammeren løftet. Han var rasende og spurte hvem som hadde bestemt at hundkloke jotner skulle drikke der, eller hvem som hadde gitt Hrungne grid til å være i Valhall, eller hvorfor Frøya skulle skjenke ham som i et gilde for æsene. Da svarte Hrungne, uten å se på Tor med vennlige øyne, at Odin hadde budt ham til drikkelaget, og at han var under hans grid. Tor sa at Hrungne skulle angre på den innbydelsen før han kom ut. Hrungne sa at det ville gi Åsa-Tor liten ære å drepe ham våpenløs. Det ville være en større prøve på motet om han våget å kjempe med ham ved landegrensen på Grjottunagard.

«Det var en stor dumhet,» sa han, «at jeg lot skjoldet og brynet mitt bli igjen hjemme. Hadde jeg våpnene mine her, skulle vi nå ha prøvd holmgangen. Ellers kaller jeg deg en niding om du vil drepe meg våpenløs.»

Tor ville for ingen pris utebli fra tvekampen når han var blitt utfordret til holmgang, for ingen hadde gjort det mot ham før. Hrungne dro da sin vei og red i full fart til han kom til Jotunheim. Ferden hans og avtalen om møtet med Tor ble viden kjent blant jotnene. Jotnene mente at mye sto på spill for dem, alt etter hvem som vant. De kunne vente seg ondt fra Tor om Hrungne falt, for han var den sterkeste av dem.

Da laget jotnene en mann av leire på Grjottunagard. Han var ni raster høy og tre raster bred under armene. Men de fant ikke noe hjerte som var stort nok til å passe ham, før de tok hjertet fra en hoppe. Det satt ikke støtt i ham da Tor kom. Hrungne hadde det berømte hjertet av hard stein, med tre spisse horn, slik det utskårne mønsteret som kalles Hrungnes hjerte, siden er laget. Hodet hans var også av stein. Skjoldet var også av stein, bredt og tykt. Han holdt skjoldet foran seg der han sto på Grjottunagard og ventet på Tor, men som våpen hadde han et bryne som han løftet over skulderen, og han var ikke god å ha med å gjøre. Ved siden av ham sto leirjotnen som kalles Mokkurkalve, og han var svært redd. Det sies at han pisset da han så Tor.

Tor dro til holmgangen, og Tjalve var med ham. Da løp Tjalve fram til stedet der Hrungne sto, og sa til ham: «Du står uforsiktig, jotun, med skjoldet foran deg. Tor har sett deg, og han farer under jorden og vil komme opp under deg.»

Da skjøv Hrungne skjoldet under føttene og sto på det, men grep brynet med begge hender. Straks etter så han lyn og hørte kraftig torden. Da så han Tor i åsraseri. Han kom farende med voldsom fart, svingte hammeren og kastet den mot Hrungne på lang avstand. Hrungne løftet brynet med begge hender og kastet det imot. Det møtte hammeren i luften, og brynet brakk i to. Den ene delen falt til jorden, og av den er alle brynesteinsberg blitt til. Den andre delen traff hodet til Tor og satte seg fast, så han falt framover på jorden. Men hammeren Mjølner traff Hrungne midt i hodet og knuste skallen i småbiter. Han falt framover over Tor, slik at foten hans ble liggende over halsen på Tor. Tjalve kjempet mot Mokkurkalve, og han falt med liten ære.

Da gikk Tjalve bort til Tor og ville ta Hrungnes fot av ham, men klarte ikke å rikke den. Da æsene fikk høre at Tor var falt, kom de alle til og ville ta foten av ham, men de kom ingen vei. Så kom Magne, sønn av Tor og Jernsaksa. Han var da tre netter gammel. Han kastet Hrungnes fot av Tor og sa: «Det var en lei ulykke, far, at jeg kom så sent. Jeg tror jeg skulle ha slått denne jotnen i hjel med neven min om jeg hadde møtt ham.»

Da reiste Tor seg og tok vel imot sønnen sin og sa at han ville bli en mektig kar. «Og jeg vil,» sa han, «gi deg hesten Gullfakse, som Hrungne har eid.»

Da tok Odin til orde og sa at Tor gjorde galt i å gi den gode hesten til sønnen av en jotunkvinne og ikke til sin egen far.

25

Tor dro hjem til Trudvang, og brynet satt i hodet hans. Da kom volven som het Groa, kona til Aurvandil den modige. Hun sang galdrene sine over Tor til brynet løsnet. Da Tor merket dette og syntes det var håp om å få brynet ut, ville han lønne Groa for helbredelsen og gjøre henne glad. Han fortalte henne at han hadde vadet over Elivåger nordfra og båret Aurvandil i en meis på ryggen fra Jotunheim i nord. Som tegn på dette fortalte han at en av tærne til Aurvandil hadde stukket ut av meisen og var blitt forfrosset, så Tor brakk den av og kastet den opp på himmelen og gjorde den til stjernen som heter Aurvandils tå. Tor sa at det ikke ville vare lenge før Aurvandil kom hjem. Men Groa ble så glad at hun ikke husket noen galdrer, og brynet løsnet ikke mer og sitter ennå i hodet på Tor. Derfor advares det mot å kaste et bryne tvers over gulvet, for da rører brynet seg i hodet på Tor. Etter denne historien har Tjodolv fra Kvine diktet i Haustlong.»

Da sa Æge: «Hrungne syntes jeg var en mektig kar. Gjorde Tor noen større styrkebråd da han hadde med troll å gjøre?»

26

Da svarer Brage: «Det er en lang fortelling verdt, den gangen Tor dro til Geirrødsgard. Da hadde han verken hammeren Mjølner, styrkebeltet eller jernhanskene, og det var Lokes skyld. Han dro sammen med ham, for dette hadde hendt Loke da han en gang fløy omkring for moro skyld i Friggs falkeham: Av nysgjerrighet fløy han til Geirrødsgard, så en stor hall der, satte seg og kikket inn gjennom en glugge. Geirrød så opp på ham og sa at fuglen skulle fanges og bringes til ham. Men sendemannen kom seg med nød og neppe opp på hallveggen, så høy var den. Loke moret seg over at mannen strevde slik med å komme opp til ham, og tenkte at han ikke ville fly sin vei før mannen hadde kommet seg hele den vanskelige veien opp. Men da mannen nådde frem til ham, gjorde han seg klar til å fly og sparket kraftig fra, men da satt føttene fast. Loke ble fanget der og ført til jotnen Geirrød. Da han så øynene hans, ante han at dette måtte være en mann, og ba ham svare, men Loke tidde. Da låste Geirrød Loke inne i en kiste og sultet ham der i tre måneder. Men da Geirrød tok ham opp og krevde at han skulle tale, sa Loke hvem han var. For å berge livet sverget han Geirrød den eden at han skulle få Tor til Geirrødsgard uten at han hadde med seg verken hammeren eller styrkebeltet.

Tor kom til en jotunkvinne som heter Grid, og fikk overnatte der. Hun var mor til Vidar den tause. Hun fortalte Tor sannheten om Geirrød: Han var en svært slu jotne og vanskelig å hanskes med. Hun lånte ham et styrkebelte og jernhansker som hun eide, og staven sin, som heter Gridarvol.

Så kom Tor til den elven som heter Vimur, den største av alle elver. Da spente han styrkebeltet om seg og støttet seg mot Gridarvol oppstrøms, mens Loke holdt fast under styrkebeltet. Da Tor kom midt ut i elven, vokste den så voldsomt at vannet slo opp over skuldrene hans. Da kvad Tor dette:

65
Voks ikke nå, Vimur,
for jeg må vasse over deg
på vei til jotnenes garder;
vit at om du vokser,
da vokser min åskraft
like høyt som himmelen.

Da så Tor opp i en kløft at Geirrøds datter Gjalp sto med ett bein på hver side av elven, og det var hun som fikk den til å vokse. Tor tok da opp en stor stein fra elven, kastet den mot henne og sa: ‘Ved osen skal elven stemmes.’ Han traff det han siktet på. I det samme ble han ført inn mot land, fikk tak i en rognebusk og kom seg slik opp av elven. Derfor har en det ordtaket at rognen er Tors berging.

Da Tor kom til Geirrød, ble følgesvennene først vist til et geitehus hvor de skulle bo. Der var det én stol å sitte på, og Tor satte seg på den. Da merket han at stolen under ham steg opp mot taket. Han stakk Gridarvol opp mot takbjelkene og presset seg hardt ned i stolen. Da hørtes et kraftig brak, fulgt av et skrik. Under stolen hadde Geirrøds døtre Gjalp og Greip stått, og han hadde brukket ryggen på dem begge.

Så lot Geirrød Tor kalle inn i hallen til leker. Der brant store bål langs hele hallen. Da Tor kom rett overfor Geirrød, tok Geirrød en glødende jernklump med en tang og kastet den mot Tor. Men Tor tok imot med jernhanskene og løftet jernklumpen, mens Geirrød løp bak en jernsøyle for å berge seg. Tor kastet jernklumpen, og den slo gjennom søylen, gjennom Geirrød, gjennom veggen og videre ned i jorden utenfor.»

Etter denne fortellingen har Eiliv Gudrunsson diktet i Torsdråpa.

27

Hvordan skal en kjenne Frigg? Ved å kalle henne Fjorgyns datter, Odins kone, Balders mor, medhustru til Jord og Rind og Gunnlod og Gerd, Nannas svigermor, dronning over æser og åsynjer, over Fulla og falkehammen og Fensal.

28

Hvordan skal en kjenne Frøya? Ved å kalle henne Njords datter, Frøys søster, Ods kone, Hnoss' mor, eier av de falne og Sessrumne og hankattene og Brisingamen, vanegud, vanedis, den gråtfagre gudinnen, kjærlighetsgudinnen. Slik kan en kjenne alle åsynjene ved å nevne dem med en annens navn og kjenne dem ved deres eiendom eller gjerninger eller slekt.

29

Hvordan skal en kjenne Siv? Ved å kalle henne Tors kone, Ulls mor, den hårfagre gudinnen, Jernsaksas medhustru, Truds mor.

30

Hvordan skal en kjenne Idunn? Ved å kalle henne Brages kone og eplenes vokter, mens eplene kalles æsenes middel mot alderdom. Hun er også jotnen Tjatses rov, slik det er fortalt før, at han tok henne bort fra æsene. Etter denne fortellingen diktet Tjodolv fra Kvine i Haustlong. Det er også rett å kjenne æsene ved å kalle hver av dem med en annens navn og kjenne dem ved deres gjerninger eller eiendom eller slekt.

31

Hvordan skal en kjenne himmelen? Ved å kalle den Ymes skalle og derav jotnens skalle, dvergenes slit eller byrde eller hjelmen til Vestre og Austre, Sudre og Nordre, solens og månens og himmellegemenes land, vognenes og værenes land, luftens og jordens og solens hjelm eller hus. Slik kvad Arnor jarlaskald:

Aldri går en ung skjoldung
så gavmild på bordkledd skip
under Ymes gamle skalle;
stor var den kongens prakt.

Og videre, som han kvad:

Den lyse solen blir svart,
jorden synker i mørkt hav,
Austres slit brister,
hele sjøen drønner mot fjellene.

Slik kvad Bodvar balte:

For ingen konge blir høyere
enn Inges brødre under solens jord,
mer djerv i strid eller bedre
enn disse landets herskere.

Og som Tjodolv fra Kvine kvad:

Jords sønn kjørte til jernleken,
og månens vei drønnet
under ham; vreden svulmet
i Meiles bror.

Slik som Orm Barreyjarskald kvad:

Hvordan enn vognbanens hersker
møter meg, du Draupnes bånds dis,
hører jeg at kongen er mektig;
han råder over riket.

Slik som skalden Brage kvad:

Han som kastet øynene
til skidispens far på vindenes
vide håndfat, over bostedet
til mange mennesker.

Og som Markus kvad:

Langt er det fra at en gjevere fødes
som menns vokter på uværskarets bunn,
omkranset av sjøbrus; alle priser
ringutdelerens lange liv.

Slik som Stein Herdisarson kvad:

Jeg påkaller det høye hjemmeteltets
hellige hersker ved dette kvadets begynnelse,
før mennene; lovsangen fremføres,
for han er gjevere.

Og som Arnor jarlaskald kvad:

Hjelp du, dagsgrunnens dyre
konge, den dyre Hermund.

Og videre kvad Arnor:

Sanne hersker over soltjeltene,
hjelp du den djerve Ragnvald.

Og som Hallvard kvad:

Knut verger jorden som den herlige
herren over alt verger fjellenes sal.

Som Arnor kvad:

Mikael, rik på visdom, veier det som regnes
for ugjerning, og alt det gode;
siden dømmer solhjelmens konge
mellom mennene på dommersetet.

32

Hvordan skal en kjenne jorden? Ved å kalle den Ymes kjøtt og Tors mor, Onars datter, Odins brud, medhustru til Frigg og Rind og Gunnlod, Sivs svigermor, værenes halls gulv og bunn, dyrenes sjø, Natts datter, Auds og Dags søster. Slik som Eyvind skaldespiller kvad:

Nå er elvens sol gjemt
i kroppen til jotnenes
fiendes mor; mektige er
det sterke folkets råd.

Som Hallfred vandrådeskald kvad:

Det ble til at kongens
kloke venn siden
ektet Onars eneste
datter, kledd med skog.

Og videre sa han:

Båløygs bredansiktede brud
fikk ravnestedets stålfører
trukket til seg
med stålets maktord.

Slik som Tjodolv kvad:

Jarlenes gleder binder utenfra
goternes fartøy til havets bunn,
ved enden av sjøelgens reins tre,
med skroget rodd frem.

Som Hallfred kvad:

Derfor tror jeg den gjeve utdeleren
svært nødig gir fra seg Auds søster alene;
jorden kommer under
den herlige smykkeforringeren.

Slik kvad Tjodolv:

Den spydlate dåren sto langt unna
da stridslysets svinger
en gang tok Rinds medhustru
uten brudegave.

33

Hvordan skal en kjenne sjøen? Ved å kalle den Ymes blod, gudenes gjest, Rans mann, far til Æges døtre, som heter Himinglæva, Duva, Blodughadda, Hevring, Udr, Ronn, Bylgja, Båra og Kolga, Rans og Æges døtres land, skipenes land og landet til det som benevner havskip: kjøl, stavner, skipsbord og bordfuger; fiskenes og isens land, sjøkongenes vei og ferdselsårer, og like gjerne øyenes ring, sandens og tangens og skjærenes hus, fiskesnørets og sjøfuglenes og børens land. Slik som Orm Barreyjarskald kvad:

Ymes blod bruser utenfra
mot de gode skipenes ører.

Slik kvad Rev:

Fra vest bærer mastens bølgedrevne,
føyelige dyr baugene over sjøen;
det høvler hvalens møne;
jeg venter land foran stavnen.

Slik som Svein kvad:

Da Æges døtre, glade i uvær,
vevde og rev fra hverandre
seilstangens harde fjellveggsfokk,
fostret som de var i frost.

Og som Rev kvad:

Gymers sjøsprøytkalde volve fører,
der bølgen bryter, de tvunnede
trossenes bjørn ofte
inn i Æges kjever.

Her sies det at Æge og Le og Gymer alle er én og samme. Og videre kvad han:

Men sjøklippens Sleipner,
sjøsprøytdrevet og farget
med rød stein, river den hvite
Rans bryst ut av munnen.

Som Einar Skulason kvad:

Hard har uværsvinden raskt
skjøvet skipet fra land;
svaneslettens hest lar snøgrunnen
synke ned i suget.

Og videre, som han kvad:

Mangen stiv keip reiser seg
i menns grep; snørets dønningstrand
driver i bue mot land,
og stundom spennes stagene.

Og videre kvad han:

Snekkens stavner bærer kongens
gylne spon; ærefull er den ferden
for fyrsten; holmenes lenke
skyter Heites ravn frem.

Videre, som han kvad:

Høstkald skyver holmenes rand
landingsstedets rimdekte ski.

Og videre slik:

De svale landenes tunge belte
brister foran stavnene.

Som Snæbjørn kvad:

Raskt skal øykvernens
ni bruder drive skjærenes
hærgrumme Grotte
utenfor jordens kant;
de som for lenge siden
malte Amlodes skipsdrikk til mel;
ringbryteren skjærer med stavnen
skipssidenes leie.

Her kalles havet Amlodes kvern. Videre, som Einar Skulason kvad:

Den sterke drivnaglen bøyes
i Raknes strie strøm;
dukens bane skyver den bølgende grunnen,
der den bleker seilrevene mot staget.

34

Hvordan skal en kjenne solen? Ved å kalle henne Mundilfares datter, Månes søster, Glens kone, himmelens og luftens ild. Slik som Skule Torsteinsson kvad:

Glens brud går gudeblid
inn i gudinnens helligdom; siden
kommer godt lys med stråler
ned fra Måne i grå serk.

Slik kvad Einar Skulason:

Ingen steder hvor verdens
høye flakkeflamme svever over hallen,
står noen over vår gavevenn,
den rauseste med Beites borgs ild.

35

Hvordan skal vinden kjennes? Ved å kalle den Fornjots sønn, Æges og ildens bror, trærnes bryter, trærnes, seilets eller seilriggens skade og bane, hund eller ulv. Slik sa Svein i Nordsetedråpa:
Først tok de til å fyke,
Fornjots fæle sønner.

36

Hvordan skal ilden kjennes? Ved å kalle den vindens og Æges bror, trærnes og husenes bane og ødelegger, Halvs bane, husenes sol.

37

Hvordan skal vinteren kjennes? Ved å kalle den Vindsvals sønn og ormenes bane, stormtid. Slik kvad Orm Steintorsson:
Jeg byr den blinde mannen
Vindsvals sønn til glede.

Slik kvad Åsgrim:
Seiergiveren var siden
gullgavmild i Trondheim
— folket kjenner dine sanne gjerninger —
den ormenes sorg.

38

Hvordan skal sommeren kjennes? Ved å kalle den Svåsuds sønn og ormenes lindring og menneskenes grøde. Slik kvad Egil Skallagrimsson:
La oss løfte sverdene og la dem glitre,
du som farger ulvens tenner;
vi har stordåd å øve
i dalfiskenes lindringstid.

39

Hvordan skal mannen kjennes? Mannen skal kjennes ved sine gjerninger, det han yter eller mottar eller gjør. Han kan også kjennes ved eiendelene han har, og ved det han har gitt, likeså ved ættene han stammer fra, og dem som stammer fra ham. Hvordan skal han kjennes ved disse tingene? Ved å kalle ham den som utfører eller fremmer sine ferder eller gjøremål, kamper eller sjøferder eller jakt, eller den som bruker våpen eller skip. Han er nemlig våpnenes reynir og kampenes viðr, begge med samme betydning som utøver. Viðr er et navn på tre. Reynir er også et navn på et tre. Ut fra disse betegnelsene har skaldene kalt mannen ask eller lønn, lund eller andre trenavn av hankjønn, og knyttet dem til kamper eller skip eller rikdom. Det er også riktig å kjenne mannen ved alle navn på æser. Han kjennes også ved jotunnavn, og dette er oftest hån eller lastord. Det regnes som godt å kjenne ham ved alver.

Kvinnen skal kjennes ved all kvinnepynt, gull og edelsteiner, øl eller vin eller annen drikk som hun skjenker eller gir, likeså ved ølkar og alle de tingene som det sømmer seg for henne å utføre eller yte. Det er riktig å kjenne henne ved å kalle henne selje eller stamme til det hun deler ut; selje og stamme er trær. Derfor blir kvinnen i kjenninger kalt med alle trenavn av hunkjønn. Kvinnen kjennes ved edelsteiner eller glasssteiner fordi det i gammel tid fantes en kvinnepryd som ble kalt steinsmykke, og som de bar om halsen. Dette er nå overført til kjenningene, slik at kvinnen kjennes ved stein og ved alle steinnavn. Kvinnen kjennes også ved alle åsynjer eller valkyrjer eller norner eller diser. Det er også riktig å kjenne kvinnen ved alle hennes gjøremål eller ved eiendom eller ætt.

40

Hvordan skal gullet kjennes? Ved å kalle det Æges ild og Glases bar, Sivs hår, Fullas hodebånd, Frøyas gråt, jotnenes tale og røst og ord, Draupnes dråper og regn eller skurer fra Draupne eller Frøyas øyne, oterboten, æsenes tvangsbot, såkornet på Fyrisvollene, taket på Holges haug, alle vanns og håndens ild, håndens stein og skjær eller glans.

41

Hvorfor blir gullet kalt Æges ild? Bakgrunnen er denne fortellingen, som er nevnt før: Æge kom som innbudt gjest til Åsgard, og da han var klar til hjemreisen, bød han Odin og alle æsene hjem til seg om tre måneder. De fremste på denne ferden var Odin og Njord, Frøy, Ty, Brage, Vidar og Loke, og likeså åsynjene Frigg, Frøya, Gjevjon, Skade, Idunn og Siv. Tor var ikke der. Han hadde dratt østover for å drepe troll. Da gudene hadde satt seg i setene, lot Æge bære lysende gull inn på hallgulvet. Det skinte og lyste opp hallen som ild, og det ble brukt til lys under gjestebudet hans, slik sverdene ble brukt i stedet for ild i Valhall. Da trettet Loke med alle gudene og drepte en trell hos Æge som het Fimafeng. En annen trell hos ham heter Elde. Hans kone heter Ran, og deres ni døtre er nevnt tidligere. Under dette gjestebudet kom alt av seg selv, både mat og øl og alt utstyret som trengtes til gjestebudet. Da ble disse æsene oppmerksomme på at Ran eide et nett som hun fanget alle mennesker i som kom ut på sjøen.

Denne fortellingen forklarer altså hvorfor gull blir kalt Æges, Rans eller Æges døtres ild eller lys eller glans. Fra disse kjenningene er det nå blitt slik at gull kalles havets ild og knyttes til alle havets betegnelser, siden Æge og Ran har navn som betegner havet. Derfra kommer det at gull nå kalles vanns eller elvers ild og knyttes til alle elvenavn. Med disse betegnelsene har det gått som med andre betegnelser og kjenninger: De yngre skaldene har diktet etter de gamle skaldenes forbilder, slik de sto i deres kvad, og siden utvidet dem i retninger som de syntes lignet det som var diktet før, slik vannet ligner havet, elven vannet og bekken elven. Derfor kalles alt dette nydannelser når en betegnelse utvides lenger enn man tidligere finner den brukt, og alt regnes som godt når det følger likheten og tingenes natur. Slik kvad skalden Brage:
Albuens bekkild fikk jeg
av fyrsten mens vi drakk;
fjellenes Fjolnes hersker
ga meg den med et fylt beger.

42

Hvorfor blir gullet kalt Glases bar eller løv? I Åsgard, foran dørene til Valhall, står en lund som kalles Glase, og alt løvet der er rødt gull, slik det er kvedet her:
Glase står
med gyllent løv
foran Sigtys saler.
Det er det fagreste treet blant guder og mennesker.

43

Hvorfor blir gullet kalt Sivs hår? Loke Lauvøys sønn hadde av ren ondskap klippet alt håret av Siv. Da Tor oppdaget dette, grep han Loke og ville ha knust hvert bein i ham om han ikke hadde sverget at han skulle få svartalvene til å lage hår av gull til Siv som skulle vokse som annet hår. Etter dette dro Loke til dvergene som kalles Ivaldes sønner, og de laget håret og Skidbladner og spydet som Odin eide, og som heter Gungne. Da veddet Loke hodet sitt med dvergen som heter Brokk, om at broren hans, Sindre, ikke kunne lage tre like gode kostbarheter som disse.

Da de kom til smia, la Sindre et svineskinn i avlen og ba Brokk blåse og ikke stanse før han tok det ut av avlen som han hadde lagt i den. Men straks han hadde gått ut av smia og den andre sto og blåste, satte en flue seg på hånden hans og bet. Han blåste likevel som før, til smeden tok noe ut av avlen. Det var en galt, og busten var av gull. Deretter la han gull i avlen og ba ham blåse og ikke slutte å blåse før han kom tilbake. Så gikk han bort. Da kom flua og satte seg på halsen hans og bet nå dobbelt så hardt som før, men han blåste til smeden tok gullringen som heter Draupne, ut av avlen. Så la han jern i avlen og ba ham blåse og sa at det ville bli ødelagt om blåsingen stanset. Da satte flua seg mellom øynene hans og bet i øyelokkene. Da blodet rant ned i øynene så han ikke kunne se, slo han hånden opp så raskt han kunne mens belgen sank sammen, og feide flua av seg. Da kom smeden og sa at det nå hadde vært nær ved at alt som var i avlen, ble ødelagt. Så tok han en hammer ut av avlen.

Deretter ga han alle kostbarhetene til broren Brokk og ba ham dra med dem til Åsgard og få veddemålet avgjort. Da han og Loke bar frem kostbarhetene, satte æsene seg på dommersetene, og avgjørelsen skulle stå ved det Odin, Tor og Frøy sa. Loke ga da Odin spydet Gungne, Tor håret som Siv skulle ha, og Frøy Skidbladner. Han forklarte egenskapene til alle kostbarhetene: Spydet stanset aldri i støtet, håret grodde fast i huden så snart det kom på hodet til Siv, og Skidbladner fikk medvind så snart seilet ble heist, hvor det enn skulle seile. Det kunne også brettes sammen som en duk og bæres i pungen om man ville.

Så bar Brokk frem sine kostbarheter. Han ga Odin ringen og sa at hver niende natt ville det dryppe åtte ringer av den, hver like tung som den selv. Frøy ga han galten og sa at den kunne løpe gjennom luft og over hav, natt og dag, raskere enn noen hest. Det ville aldri bli så mørkt om natten eller i mørke verdener at det ikke var lys nok der den fór, slik lyste det av busten. Så ga han Tor hammeren og sa at han kunne slå så hardt han ville, hva som enn var foran ham, uten at hammeren sviktet. Om han kastet den mot noe, ville den aldri bomme og aldri fly så langt at den ikke fant tilbake til hånden hans. Om han ville, ble den så liten at han kunne ha den innenfor skjorten. Men den hadde den feilen at skaftet var noe kort. De dømte at hammeren var den beste av alle kostbarhetene og ga det beste vernet mot rimtussene, og de tilkjente dvergen innsatsen i veddemålet.

Da tilbød Loke å løse ut hodet sitt, men dvergen sa at det ikke var håp om det. «Ta meg da», sa Loke, men da han ville gripe ham, var han langt borte. Loke hadde sko som han kunne løpe med gjennom luft og over hav. Da ba dvergen Tor om å gripe ham, og det gjorde han. Så ville dvergen hogge hodet av ham, men Loke sa at han hadde rett til hodet, men ikke halsen. Da tok dvergen en rem og en kniv og ville stikke hull i leppene til Loke og snøre munnen sammen, men kniven bet ikke. Så sa han at brorens syl ville ha vært bedre til dette, og straks han nevnte den, var sylen der, og den bet i leppene. Han snørte leppene sammen, og Loke rev remmen ut av hullene. Remmen som Lokes munn ble snørt sammen med, heter Vartare.

44

Her kan man høre at gullet kjennes ved Fullas hodebånd, slik Øyvind Skaldespiller diktet:
Fullas brynevolls synkende sol
skinte på Ulls skips fjell
for skaldene gjennom hele
Håkons levetid.

Gull kalles Frøyas gråt, som før er sagt. Slik kvad Skule Torsteinsson:
Mang en drapsilds skadebyder
fikk om morgenen, der vi felte menn,
flere av Frøyas tårer;
vi var der.

Og slik kvad Einar Skulason:
Der ligger Mardolls gråt
mellom utskjæringene; vi bærer
Gauts mektige dørs ødelegger,
svulmende av dalrøyas leier.

Og her har Einar også kjent Frøya ved å kalle henne Hnoss' mor eller Ods kone, slik som her:
Det sterke isdekket på Rodes tak
minker ikke for øynenes regn
fra Ods sengevenninne; slik må
kongen nå alderdommen.

Og videre slik:
Jeg får rå over Hørns lovpriste barn,
vi fikk en kostelig skatt;
eggen dundrer på skjoldbølgens
gullsvøpte ødelegger.
Hun bærer sin mors bryners snøfonner,
Frøys niese; stridssvanens føder
ga meg
Frodes såkorns fremmer.

Her nevnes også at Frøya kan kjennes ved å kalle henne Frøys søster. Og videre slik:
Et nyttig vern ble budt meg,
med havets bål på Njords datters barn;
det lå nær stålet;
vel priser jeg fyrsten for det.

Her blir hun kalt Njords datter. Og videre slik:
Den kampstolte fremmeren av Våfuds ting,
han som øker sin heder,
ga meg vanebrudens
kraftfulle datter;
den mektige sverdsvingeren førte
Gjevns møy til skaldens leie,
strødd med glør fra
Gautreks svaners vei.

Her blir hun kalt Gjevn og vanebruden. Det er riktig å knytte gråten til alle Frøyas navn og slik betegne gullet. Disse kjenningene varieres på mange måter: Det kalles hagl eller regn eller snøbyger eller dråper eller skurer eller fosser fra hennes øyne eller kinn eller kinnben eller øyevipper eller øyelokk.

45

Her kan en høre at gullet kalles jotnenes ord eller røst, slik det er sagt før. Slik kvad skalden Brage:
Den tredje vennen jeg hadde,
var verst mot havets underkules Åles røst,
men best mot meg,
og ingen lastet ham.
Han kalte steinen havets underkule, jotnen kalte han steinens Åle, og gullet jotnens røst.

46

Hva er grunnen til at gull kalles oterbot? Det fortelles at da åsene Odin, Loke og Høne dro ut for å utforske verden, kom de til en elv og gikk langs elven til en foss. Ved fossen var det en oter som hadde tatt en laks fra fossen og lå og åt med lukkede øyne. Da tok Loke opp en stein og kastet på oteren og traff den i hodet. Så skrøt Loke av fangsten sin, at han hadde fanget både oter og laks i ett kast. De tok laksen og oteren med seg og kom til en gård og gikk inn. Bonden som bodde der, het Reidmar. Han var en mektig mann og svært trolldomskyndig. Åsene ba om husrom for natten og sa at de hadde rikelig med mat med seg, og viste bonden fangsten sin. Men da Reidmar så oteren, kalte han på sønnene sine, Fåvne og Regin, og sa at Oter, broren deres, var drept, og hvem som hadde gjort det. Nå gikk far og sønner løs på åsene, tok dem til fange og bandt dem. Så fortalte de om oteren, at han var Reidmars sønn. Åsene tilbød så mye gods som Reidmar selv ville fastsette, for å kjøpe seg fri og berge livet. Dette ble de forlikt om, og de stadfestet det med eder.

Så ble oteren flådd. Reidmar tok oterskinnet og sa til dem at de skulle fylle skinnet med rødt gull og dessuten dekke det helt med gull. Det skulle være forliket mellom dem. Da sendte Odin Loke til Svartalvheim, og han kom til dvergen som heter Andvare. Han var en fisk i et vann, og Loke fanget ham og krevde alt gullet han eide inne i steinen sin, som løsepenger for livet hans. Da de kom inn i steinen, bar dvergen frem alt gullet han eide, og det var en svært stor skatt. Da gjemte dvergen en liten gullring under armen. Det så Loke og ba ham gi fra seg ringen. Dvergen ba ham om ikke å ta ringen fra ham og sa at han kunne øke rikdommen sin med ringen dersom han fikk beholde den. Loke sa at han ikke skulle ha en eneste penning igjen, tok ringen fra ham og gikk ut. Men dvergen sa at ringen skulle bli til bane for hver den som eide den. Loke sa at han syntes det var bra, og at forbannelsen gjerne kunne stå ved lag, for han skulle la den som nå tok imot ringen, få høre den. Han dro av sted og kom til Reidmar og viste Odin gullet. Da Odin så ringen, syntes han den var vakker og tok den fra skatten, men ga Reidmar gullet.

Reidmar fylte oterskinnet så fullt han kunne, og reiste det opp da det var fullt. Så gikk Odin til og skulle dekke skinnet med gullet. Deretter ba han Reidmar se etter om hele skinnet nå var dekket. Reidmar så nøye etter og fikk øye på ett værhår. Han ba om at det også måtte dekkes, ellers var forliket mellom dem brutt. Da tok Odin frem ringen og dekket værhåret og sa at nå var de fri fra oterboten. Men da Odin hadde tatt spydet sitt og Loke skoene sine, og de ikke lenger hadde noe å frykte, sa Loke at det Andvare hadde sagt, skulle stå ved lag: Ringen og gullet skulle bli til bane for den som eide det. Og slik gikk det siden. Nå er det fortalt hvorfor gull kalles oterbot eller åsenes tvangsbot eller trette-metall.

47

Hva mer er det å fortelle om gullet? Reidmar tok imot gullet som bot for sønnen, men Fåvne og Regin krevde noe av det i bot for broren. Reidmar unte dem ikke en eneste penning av gullet. Brødrene tok da det onde rådet å drepe faren sin for gullets skyld. Så krevde Regin at Fåvne skulle dele gullet likt mellom dem. Fåvne svarte at det var lite håp om at han ville dele gullet med broren sin når han hadde drept faren sin for gullets skyld. Han ba Regin dra bort, ellers ville det gå med ham som med Reidmar. Fåvne hadde da tatt en hjelm som Reidmar hadde eid, og satt den på hodet. Den ble kalt skrekkhjelmen, og alle levende vesener som ser den, blir redde. Han hadde også tatt sverdet som heter Hrotte. Regin hadde sverdet som kalles Refil. Han flyktet da bort, men Fåvne dro opp på Gnitahei og laget seg et bol der. Han skapte seg om til en orm og la seg på gullet.

Regin dro så til kong Hjalprek i Tjod og ble smeden hans. Der tok han Sigurd til fostring. Han var sønn av Sigmund, sønn av Volsung, og av Hjørdis, datter av Eylime. Sigurd var den fremste av alle hærkonger i ætt, styrke og mot. Regin fortalte ham hvor Fåvne lå på gullet, og egget ham til å hente det. Så laget Regin sverdet som heter Gram. Det var så skarpt at da Sigurd senket det ned i rennende vann, skar det over en ulldott som drev med strømmen mot sverdegg​​en. Deretter kløvde Sigurd Regins ambolt helt ned i stabben med sverdet.

Etter dette dro Sigurd og Regin til Gnitahei. Sigurd gravde da en grop i Fåvnes vei og satte seg i den. Da Fåvne krøp til vannet og kom over gropen, stakk Sigurd sverdet gjennom ham, og det ble hans bane. Da kom Regin til og sa at Sigurd hadde drept broren hans. Han krevde som forlik at Sigurd skulle ta Fåvnes hjerte og steke det over ilden. Regin la seg ned og drakk Fåvnes blod, og så la han seg til å sove. Mens Sigurd stekte hjertet og mente at det måtte være ferdigstekt, kjente han på det med fingeren for å merke hvor fast det var. Da skummet fra hjertet rant ut på fingeren, brente han seg og stakk fingeren i munnen. Da hjerteblodet kom på tungen, kunne han fuglespråket og skjønte hva meisene som satt i treet, sa. Da sa en:
Der sitter Sigurd,
stenket med blod,
Fåvnes hjerte
steker han over ilden;
klok syntes jeg
ringenes øder ville være
om han åt den blanke
livsmuskelen.
Der ligger Regin, sa en annen,
og rådslår med seg selv,
vil svike den unge
som stoler på ham;
i vrede legger han
svikefulle ord sammen,
ulykkessmeden vil
hevne sin bror.
Da gikk Sigurd bort til Regin og drepte ham, og deretter til hesten sin, som heter Grane. Han red til han kom til Fåvnes bol, tok gullet og bandt det i kløver. Så la han det på ryggen til Grane, steg selv opp og red sin vei. Nå er det fortalt hvilken historie som ligger bak at gullet kalles Fåvnes bol eller bosted, eller Gnitaheis metall eller Granes byrde.

48

Så red Sigurd videre til han fant et hus på fjellet. Der inne sov en kvinne, og hun hadde hjelm og brynje på. Han dro sverdet og skar brynjen av henne. Da våknet hun og sa at hun het Hild. Hun kalles Brynhild og var valkyrje. Sigurd red derfra og kom til en konge som het Gjuke. Hans kone het Grimhild. Barna deres var Gunnar, Hogne, Gudrun og Gudny. Guttorm var Gjukes stesønn. Der ble Sigurd lenge. Så giftet han seg med Gudrun Gjukesdatter, og Gunnar og Hogne sverget seg i fosterbrorskap med Sigurd.

Deretter dro Sigurd og Gjukesønnene til Atle Budlesønn for å be om hans søster Brynhild til kone for Gunnar. Hun holdt til på Hindarfjell, og rundt salen hennes flammet en ild. Hun hadde avlagt det løftet at hun bare ville gifte seg med den mannen som våget å ri gjennom flammeilden. Så red Sigurd og Gjukungene – de kalles også Nivlunger – opp på fjellet, og Gunnar skulle ri gjennom flammeilden. Han eide hesten som heter Gote, men den hesten våget ikke å springe inn i ilden. Da byttet Sigurd og Gunnar utseende og navn, for Grane ville ikke bære noen annen mann enn Sigurd. Så sprang Sigurd opp på Grane og red gjennom flammeilden. Den kvelden holdt han bryllup med Brynhild. Men da de kom i seng, dro han sverdet Gram av sliren og la det mellom dem. Om morgenen, da han sto opp og kledde på seg, ga han Brynhild gullringen som Loke hadde tatt fra Andvare, i brudegave. Fra hånden hennes tok han en annen ring til minne. Sigurd sprang så opp på hesten sin og red til følgesvennene. Gunnar og han byttet da utseende igjen og dro hjem til Gjuke med Brynhild. Sigurd fikk to barn med Gudrun, Sigmund og Svanhild.

49

En gang gikk Brynhild og Gudrun til vannet for å bleke håret sitt. Da de kom til elven, vadet Brynhild ut i elven fra bredden og sa at hun ikke ville ha det vannet i håret sitt som rant fra Gudruns hår, for hun hadde en modigere ektemann. Da gikk Gudrun etter henne ut i elven og sa at hun hadde rett til å vaske håret lenger oppe i elven, fordi hun hadde en ektemann som verken Gunnar eller noen annen i verden var jevnbyrdig med i tapperhet. Han hadde drept Fåvne og Regin og tatt arven etter dem begge. Da svarte Brynhild: «Mer er det verdt at Gunnar red gjennom flammeilden, mens Sigurd ikke våget det.» Da lo Gudrun og sa: «Tror du at Gunnar red gjennom flammeilden? Jeg tror det var han som ga meg denne gullringen, som gikk til sengs med deg. Men gullringen du har på hånden og fikk i brudegave, kalles Andvarenaut, og jeg tror ikke Gunnar hentet den på Gnitahei.» Da tidde Brynhild og gikk hjem.

Etter dette egget hun Gunnar og Hogne til å drepe Sigurd. Men fordi de var bundet til Sigurd med eder, egget de broren sin, Guttorm, til å drepe ham. Han stakk sverdet gjennom Sigurd mens han sov. Da Sigurd fikk såret, kastet han sverdet Gram etter ham, så det skar mannen tvers over på midten. Der falt Sigurd, og den tre år gamle sønnen hans, som het Sigmund, drepte de også. Etter dette stakk Brynhild seg med et sverd, og hun ble brent sammen med Sigurd. Gunnar og Hogne tok da arven etter Fåvne og Andvarenaut og rådde siden over landene.

50

Kong Atle Budlesson, Brynhilds bror, giftet seg da med Gudrun, som hadde vært gift med Sigurd, og de fikk barn. Kong Atle bød så Gunnar og Hogne hjem til seg, og de tok imot innbydelsen. Men før de dro hjemmefra, gjemte de gullet, arven etter Fåvne, i Rhinen, og dette gullet er aldri siden blitt funnet. Kong Atle hadde samlet en hær der og kjempet mot Gunnar og Hogne, og de ble tatt til fange. Kong Atle lot hjertet skjære ut av Hogne mens han levde. Det ble hans bane. Gunnar lot han kaste i en ormegård, men han fikk i hemmelighet brakt inn en harpe og spilte på den med tærne, for hendene hans var bundet. Han spilte slik på harpen at alle ormene sovnet, unntatt én hoggorm som gled mot ham og hogg ham under brystbrusken, så den trengte hodet inn i bukhulen. Der hang den fast i leveren til han døde. Gunnar og Hogne kalles nivlunger og gjukunger. Derfor kalles gull nivlungenes skatt eller arv.

Kort tid etter drepte Gudrun de to sønnene sine og lot lage drikkekar av hodeskallene deres, prydet med gull og sølv. Så ble det holdt gravøl etter nivlungene. Under dette gjestebudet lot Gudrun kong Atle få skjenket mjød i disse drikkekarene, og mjøden var blandet med guttenes blod. Hjertene deres lot hun steke og gi kongen å spise. Da det var gjort, fortalte hun ham selv om det med mange stygge ord. Det skortet ikke på sterk drikk der, så de fleste sovnet der de satt. Den natten gikk hun til kongen mens han sov, og med henne gikk Hognes sønn. De hogg ham ned. Det ble hans bane. Så satte de ild på hallen, og folkene som var der inne, brant.

Etter dette gikk hun til sjøen og kastet seg i havet for å ta sitt eget liv, men hun drev over fjorden og kom til landet som kong Jonakr rådde over. Da han så henne, tok han henne til seg og giftet seg med henne. De fikk tre sønner som het Sørle, Hamde og Erp. Alle hadde hår svart som en kråke, likesom Gunnar og Hogne og de andre nivlungene. Der vokste Svanhild, datter av den unge Sigurd, opp, og hun var den vakreste av alle kvinner. Dette fikk den mektige kong Jormunrek høre. Han sendte sønnen sin, Randve, for å be om hennes hånd på sine vegne. Da han kom til Jonakr, ble Svanhild overlatt til ham. Han skulle føre henne til kong Jormunrek. Da sa Bikke jarl at det passet bedre at Randve fikk Svanhild, siden de begge var unge, mens Jormunrek var gammel. Dette rådet likte de unge godt. Deretter fortalte Bikke dette til kongen. Da lot kong Jormunrek sønnen sin gripe og føre til galgen. Randve tok da hauken sin og plukket fjærene av den og ba om at den måtte bli sendt til faren. Så ble han hengt. Da kong Jormunrek så hauken, slo det ham at slik hauken var uten fjær og ute av stand til å fly, slik var riket hans ute av stand til å klare seg, siden han var gammel og sønneløs.

Da kong Jormunrek kom ridende ut av skogen med hirden sin etter å ha vært på jakt, fikk han se Svanhild sitte og vaske håret. Da red de over henne og trampet henne i hjel under hestehovene. Da Gudrun fikk høre dette, egget hun sønnene sine til å hevne Svanhild. Mens de gjorde seg klare til ferden, ga hun dem brynjer og hjelmer som var så sterke at jern ikke kunne bite på dem. Hun la den planen for dem at når de kom til kong Jormunrek, skulle de gå til ham om natten mens han sov. Sørle og Hamde skulle hogge hendene og føttene av ham, og Erp hodet.

Da de var kommet på vei, spurte de Erp hvilken hjelp de ville få av ham om de møtte kong Jormunrek. Han svarte at han ville hjelpe dem slik en hånd hjelper en fot. De sa at det var til ingen nytte, for en fot fikk ingen støtte av en hånd. De var så sinte på moren fordi hun hadde fulgt dem ut med hatefulle ord, og de ville gjøre det som ville ramme henne verst. Derfor drepte de Erp, for ham elsket hun høyest. Litt senere gled Sørle med den ene foten mens han gikk, og støttet seg med hånden. Da sa han: «Nå hjalp hånden foten. Bedre var det nå om Erp levde.»

Da de kom til kong Jormunrek om natten, der han lå og sov, og hogg hendene og føttene av ham, våknet han og ropte på mennene sine og ba dem våkne. Da sa Hamde: «Nå ville hodet vært av, om Erp levde.» Hirdmennene reiste seg og angrep dem, men kunne ikke overvinne dem med våpen. Da ropte Jormunrek at de skulle slås med steiner. Det ble gjort. Der falt Sørle og Hamde. Da var også hele Gjukes ætt og alle hans etterkommere døde. Derfor kalles brynjen Hamdes og Sørles klær eller kledebon.

51

Etter den unge Sigurd levde en datter som het Åslaug. Hun ble oppfostret hos Heime i Hlymdalene, og fra henne stammer store ætter. Det fortelles at Sigmund Volsungsson var så sterk at han kunne drikke gift uten å ta skade, mens sønnen hans, Sinfjotle, og Sigurd hadde så hard hud at gift ikke skadet dem om den kom utenpå den bare huden deres. Derfor har skalden Brage diktet slik:

Da på den gamle Lits menns
favntaksbyders krok
hang Volsungenes drikks
sammenkveilede, buktende ål.

Etter disse fortellingene har de fleste skalder diktet og brukt ulike deler av dem. Brage den gamle diktet om Sørles og Hamdes fall i den dråpaen han diktet om Ragnar Lodbrok.

Da måtte Jormunrek våkne
som av en vond drøm,
med blodstenkte skarer
midt i sverdenes strøm;
strid oppsto i huset
til Raudves fremste frende,
da Erps kråkesvarte brødre
hevnet sine sorger.

Likdugg fløt over benkene
med kampalvens blod på gulvet,
der avhogde hender
og føtter kunne kjennes igjen;
han falt med hodet først
i ølskålenes blodblandede brønn;
dette er malt på Leives landboeres
løv.

Der sto, slik at de omsluttet
fyrstens gulvskips kar,
Naglfares seils master,
uten søm.
Sørle og Hamde ble straks,
etter felles råd,
slått med de harde skuldersteinene
til Hergauts venninne.

Sverdstrømmens driver lot
Gjukes ætlinger steine hardt,
da de ville ta livet
av Fuglhilds elskede,
og alle gjengjelde blåserkbjørkens
fagre sti på Jonakrs sønner;
pannehogg og egger
gjallet.

Dette mennenes fall ser jeg
på skjoldets fagre flate.
Ragnar ga meg Ræs vogns måne
og mange sagn.

52

Hvorfor kalles gull Frodes mel? Bakgrunnen er denne fortellingen: Skjold het en sønn av Odin, som skjoldungene stammer fra. Han hadde sitt sete og rådde over land der det nå kalles Danmark, men den gang het det Gotland. Skjold hadde en sønn som het Fridleiv, og som rådde over landene etter ham. Fridleivs sønn het Frode. Han overtok kongedømmet etter faren på den tiden da keiser Augustus brakte fred over hele verden. Da ble Kristus født. Men fordi Frode var den mektigste av alle kongene i Norden, ble freden oppkalt etter ham overalt der dansk tunge ble talt, og folk kaller den Frodefreden. Ingen mann skadet en annen, selv om han møtte sin fars eller brors drapsmann, løs eller bundet. Det fantes heller ingen tyv eller ransmann, så en gullring lå lenge på Jellingheia.

Kong Frode tok imot en innbydelse til Sverige, til kongen som het Fjolne. Da kjøpte han to trellkvinner som het Fenja og Menja. De var store og sterke. På den tiden ble det funnet to kvernsteiner i Danmark som var så store at ingen var sterk nok til å dra dem rundt. Men den egenskapen fulgte kvernen at den malte det som den som malte, ba den om. Denne kvernen het Grotte. Hengikjeft het han som ga kong Frode kvernen. Kong Frode lot trellkvinnene føre til kvernen og ba dem male gull. Det gjorde de, og først malte de gull, fred og lykke for Frode. Han ga dem da ikke lengre hvile eller søvn enn mens gjøken tidde, eller så lenge det tok å synge en sang. Det fortelles at de kvad de versene som kalles Grottesangen, og slik begynner den:

Nå er vi kommet
til kongens hus,
to fremsynte,
Fenja og Menja;
hos Frode,
Fridleivs sønn,
holdes de mektige møyene
som trellkvinner.

Før kvadet var slutt, malte de en hær mot Frode, slik at sjøkongen som het Mysing, kom dit den natten og drepte Frode og tok stort hærfang. Da tok Frodefreden slutt. Mysing tok med seg Grotte og dessuten Fenja og Menja og ba dem male salt. Ved midnatt spurte de om ikke Mysing var lei av saltet. Han ba dem male lenger. De malte en liten stund før skipet sank, og siden ble det en malstrøm der i havet, der sjøen faller ned i kvernøyet. Da ble sjøen salt.

53

Hvorfor kalles gull Krakes såkorn? En konge i Danmark het Rolf Krake. Han var den fremste av oldtidens konger, særlig på grunn av sin gavmildhet, tapperhet og ydmykhet. Et tegn på ydmykheten hans, som ofte blir fortalt, er dette: Det var en liten og fattig gutt som het Vogg. Han kom inn i kong Rolfs hall. Kongen var da ung av år og spinkel av vekst. Vogg gikk fram for ham og så opp på ham. Da sa kongen: «Hva vil du si, gutt, siden du ser på meg?» Vogg svarte: «Da jeg var hjemme, hørte jeg si at kong Rolf i Lejre var den største mannen i Norden, men nå sitter det en liten stake her i høysetet, og ham kaller dere konge.» Da svarte kongen: «Du, gutt, har gitt meg et navn, så jeg skal hete Rolf Krake. Men det er skikk at en gave skal følge med navngivningen. Nå ser jeg at du ikke har noen gave å gi meg ved navngivningen som jeg kunne ha glede av. Nå får den som har noe, gi den andre.» Han tok en gullring av hånden sin og ga ham den. Da sa Vogg: «Måtte du være velsignet fremfor alle konger når du gir, og det løftet avlegger jeg at jeg skal bli den mannens bane som blir din banemann.» Da sa kongen og lo: «Vogg gleder seg over lite.»

54

Et annet eksempel på Rolf Krakes djervhet fortelles slik: En konge som het Adils, rådde over Uppsala. Han var gift med Yrsa, mor til Rolf Krake. Han lå i strid med kongen som rådde over Norge, og som het Åle. De avtalte å møtes til slag på isen på vannet som heter Vänern. Kong Adils sendte bud til sin stesønn Rolf Krake om å komme ham til hjelp. Han lovet hele hæren hans sold så lenge ferden varte, og kongen selv skulle få tre kostbarheter som han kunne velge seg fra Sverige. Kong Rolf kunne ikke dra på grunn av krigen han førte mot sakserne, men han sendte likevel de tolv berserkene sine til Adils. Blant dem var Bødvar Bjarke og Hjalte den hugstore, Hvitserk den raske, Vott, Vesete og brødrene Svipdag og Beigud.

I dette slaget falt kong Åle og en stor del av hæren hans. Kong Adils tok da hjelmen Hildesvin og hesten Ravn fra den døde. Berserkene til Rolf Krake krevde så å få solden sin, tre pund gull til hver. Dessuten krevde de å få med seg kostbarhetene de hadde valgt ut til Rolf Krake. Det var hjelmen Hildegalt og brynjen Finnsleiv, som jern ikke bet på, og gullringen som ble kalt Sveagris, og som Adils’ forfedre hadde eid. Men kongen nektet dem alle kostbarhetene, og solden betalte han heller ikke. Berserkene dro bort, misfornøyde med sin lodd, og fortalte Rolf Krake hvordan det hadde gått.

Straks gjorde han seg klar til å dra til Uppsala. Da han hadde ført skipene sine inn i elven Fyris, red han til Uppsala med de tolv berserkene sine, alle uten fritt leide. Yrsa, moren hans, tok vel imot ham og fulgte ham til et herberge, ikke til kongens hall. Der ble det tent ild for dem og gitt dem øl å drikke. Så kom kong Adils’ menn inn og bar ved på ilden. De gjorde bålet så stort at klærne brant på Rolf og mennene hans, og sa: «Er det sant at Rolf Krake og berserkene hans verken flykter for ild eller jern?» Da sprang Rolf Krake og alle de andre opp. Han sa:
«La oss øke ilden enda
ved Adils’ hus.»
Han tok skjoldet sitt, kastet det på ilden og sprang over mens skjoldet brant. Så sa han:
«Den flykter ikke for ild
som springer over den.»
Mennene hans fulgte etter, den ene etter den andre. De grep også dem som hadde økt ilden, og kastet dem på bålet.

Da kom Yrsa og ga Rolf Krake et dyrehorn fullt av gull, og med det ringen Sveagris. Hun ba dem ri bort til hæren sin. De sprang opp på hestene og red ned på Fyrisvollene. Da så de at kong Adils red etter dem med sin fullt væpnede hær og ville drepe dem. Rolf Krake stakk høyre hånd ned i hornet og strødde gullet utover hele veien. Da svearne så det, sprang de ut av sadlene, og hver tok det han fikk tak i. Men kong Adils ba dem ri videre og red selv av alle krefter. Hesten hans het Sløngve og var den raskeste av alle hester.

Rolf Krake så nå at kong Adils kom nær ham. Da tok han ringen Sveagris, kastet den til ham og ba ham ta imot den som gave. Kong Adils red bort til ringen, tok den opp med spydspissen og lot den gli opp på falen. Rolf Krake snudde seg og så at han bøyde seg ned. Da sa han: «Nå har jeg fått den mektigste blant svearne til å bøye seg som et svin.» Slik skiltes de.

Av denne grunn kalles gull Krakes eller Fyrisvollenes såkorn. Slik kvad Øyvind Skaldespiller:
Vi bar, kampløkens Ull,
gjennom hele Håkons levetid
Fyrisvollenes såkorn
på haukenes fjell.

Slik som Tjodolv kvad:
Fyrsten sår Yrsa-sønnens grøde
for hirden sin på den bratte åkeren,
blankpløyd av ringene
som ligger rolig ved håndleddet.
Den lytefrie landsherren øser
Krakes lyse korn
på havjordens kjøtt,
på min egen haukestang.

55

Det fortelles at kongen som kalles Holge, og som Hålogaland har navn etter, var far til Torgerd Holgabrud. Begge ble dyrket med blot. Holges haug ble bygd med vekslende lag: ett av gull eller sølv – det var offergavene – og ett av jord og stein. Slik kvad Skule Torsteinsson:
Da jeg rødfarget Reivnes takvarde
ved Svolder for rikdom,
samlet jeg den hærfølgende Holges
haugtak i ringer.

56

I de gamle Bjarkemålene er mange gullnavn regnet opp. Der heter det:
Den gavmildeste fyrsten
beriket hirden sin
med Fenjas slit,
Fåvnes Midgard,
Glases glødende løv,
Granes fagre byrde,
Draupnes dyre svette,
Gravvitnes dun.

Den gavmilde herskeren delte ut,
og mennene tok imot,
Sivs hodebunnsfester,
isen fra buens nød,
den sorgfulle oterboten,
Mardalls tårer,
Oruns ild,
Ides skinnende tale.

Kampgiveren gledet
– vi gikk fagert kledd –
med Tjatses tingavtale
svært mange krigerskarer,
med Rhinens røde malm,
med Nivlungenes stridsemne,
den kampdjerve herskeren.
Balder vernet ham likevel ikke.

Gull kalles i kjenninger håndens eller leddets eller armens ild, fordi det er rødt, mens sølv kalles snø eller is eller rim, fordi det er hvitt. På samme måte skal gull eller sølv også kjennes ved pungen, digelen eller skummet fra smeltingen. Både sølv og gull kan være håndens stein eller halssmykket til en mann som pleide å bære smykker. Smykker og ringer kan være både sølv og gull, dersom ikke noe annet er angitt. Som Torleik Fagre kvad:
Fyrsten kaster digelens last
på tro menns blanke falkeseter;
den unge herskeren skjenker
armens flamme.

Og som Einar Skålaglam kvad:
Den landdjerve fyrsten i Lund
lar leddenes branner gå til grunne.
Jeg tror ikke herskerens menn
vil mangle Rhinens steiner.

Slik kvad Einar Skulason:
På begge sider av blodglødens berg
ligger både pungens snø
og havets ild; jeg skal prise
skattenes fiende.

Og videre, som han kvad:
Hver dag står havflammen
over digelens hvite snøfonn;
han som skjoldkler Heites hests sider,
har et gavmildt hjerte.
Aldri kan skålenes snø
smelte for ilden
fra ålens brusende vei;
hærfelleren fremmer all dåd.

Her kalles gull ilden fra ålens brusende vei, mens sølv kalles skålenes snø. Slik kvad Tord Mæreskald:
Man ser på ringenes øder
at slangeleiets Hermod,
den glade utdeleren av håndens stein,
hadde en god far.

57

En mann kalles gullets bryter, slik som Ottar Svarte kvad:
Jeg trenger å nyte godheten
til ham som bryter kampens glød.
Her inne er en svært djerv hird
hos den kloke fyrsten.

Eller gullsender, som Einar Skålaglam kvad:
Gullsenderen lar ham som får
Yggs mjød, nyte jord;
fyrsten gleder krigerskaren,
og jeg får del i hans gunst.

Gullkaster, som Torleik kvad:
Gullkasteren vinner seg
fyrstens trofaste hird med gaver.

Gullets fiende, som Torvald Blandeskald kvad:
Gullets fiende kaster armens glør;
kongen gir rød rikdom.
Udådsmennenes øder deler ut
Granes last.

Gullhøvding, som her:
Jeg fant en gullhøvding;
en tøgedråpa er diktet
om treet for flammen på veien
til kampvardens hagl.

58

En kvinne kjennes ved gull og kalles gullets selje, som Hallar-Stein kvad:
Han som strør ravet fra den salte,
svale teigen til Vidblindes galt,
vil lenge minnes
seljen på rørbåndets vei.

Her kalles hvaler Vidblindes galter. Han var en jotun og dro hvaler opp av havet som fisker. Hvalenes teig er sjøen, sjøens rav er gull. En kvinne er selje for det gullet hun gir, og selje er også navnet på et tre, slik det tidligere er skrevet at en kvinne kjennes ved alle slags trenavn som er hunkjønnsord. Hun kalles også låg for det hun gir. Låg kalles også et tre som faller i skogen. Slik kvad Gunnlaug Ormstunge:
Kvinnen ble født til strid
for menneskenes barn; kampens tre voldte det.
Jeg lengtet lidenskapelig etter
å eie rikdommens låg.

En kvinne kalles skog. Slik kvad Hallar-Stein:
Med diktets navar har jeg høvlet
stevnknarrens stavner for ølkarenes Bil,
du fagre skålenes skog,
omhyggelig i mitt arbeid.

Stang, videre som Stein kvad:
Du slanke vokter-Siv for Hjadningenes steiner
vil, som flere stenger
for flodens ild,
stritte imot din egen lykke.

Skorde, slik kvad Orm Steinþorsson:
Fjordbeinets skorde ble kledd
i svært rene klær.
Spydspissens Frøy kastet en ny
drakt om mjødens Hrist.

Støtte, som Steinar kvad:
Alle mine drømmer om den milde Syn
på smykkets myke leie har løyet;
strømmånens bevegelige støtte
har ført meg bak lyset.

Bjørk, videre som Orm kvad:
For bjørken til hendenes
hule, klingende ild har jeg satt
sitt merke på Billings sønns beger,
som jeg bærer frem.

Eik, slik som her:
Rikdommens fagert kledde eik
står i veien for vår lek.

Lind, slik som her:
Du kampdjerve alm for malmens
larmende skur, vårt mot skal ikke svinne;
slik bød linets lind
hjemme i landet.

59

En mann kjennes ved trær, slik det tidligere er skrevet, og kalles prøver av våpen eller kamper, ferder og gjerninger, skip og alt det han rår over og prøver. Slik kvad Ulf Uggason:
Men jordens stive snøre stirret
med glitrende blikk over båtripa
på prøveren av jordbeinets folk
og blåste ut gift.

Tre og stamme, som Kormak kvad:
Drapskvistens stamme er større enn mange
i spydenes larm;
sverdet vinner land for Sigurd jarl,
kampens tre.

Lund, slik kvad Hallfred Vandrådeskald:
Den mektige lunden som skjøtter skjoldets ild,
med håret som knopper,
står i øst til stor støtte
for furutrærne til Ulls ask.

Her er også furu nevnt. Busk, slik kvad Arnor:
Rygenes hallbusk ba skjoldene
legges sammen tidlig i skumringen;
stridsskyenes regn varte
hele høstnatten igjennom.

Ask, som Rev kvad:
Den gavmilde stormens Frøy gikk
i jentas gullstrødde seng;
asken i Hårs snødrev
vinner stor fremgang.

Lønn, som her:
«Velkommen skal du være!» Håndisens lønn
hilste slik på brynjen.

Tre, som Rev kvad:
All kamplykke har jeg fast bestemt meg for å by
– sverdenes tre gir grunn til det –
kampplassens skremmer,
Torstein.

Stav, som Ottar kvad:
Du holdt landet, der kråken ikke sultet,
for to fyrster; du er rask til råd,
stridens stav,
voldsom mot mennenes ætt.

Torn, som Arnor kvad:
Den unge rikdommens torn stablet
tunge likhauger foran ørnen,
mens hirdmennene priste
ørnens modige metter.

60

Hvordan skal man kjenne slaget? Ved å kalle det våpnenes eller skjoldenes eller Odins eller valkyrjens eller hærkongenes uvær, brak eller drønn. Slik kvad Hornklove:
Fyrsten førte, der sårgjess
skrek, spydstorm mot menn;
røde sår fnyste blod
ved Skoguls drønn.
Slik kvad Øyvind:
Og den mannen
bar i Hårs uvær
villsvinets
gråsvarte serk.
Slik kvad Berse:
Jeg tyktes, da vi var yngre,
i fordums tid, det blir sagt,
vel skikket til Hlokks snødrev
blant kampildens trær.
Slik kvad Einar:
Den djerve fyrsten lar Hilds seil
fange Gonduls sterkeste
brakende vind; linveven knaker
der buestrengens hagl driver.
Som Einar Skålaglam kvad:
Seierstrærnes serker
vernet ikke stridens
smykkebærere fast nok,
enda de var sydd,
mot Hårs larm
og Hognes byger.
Som her:
Mot spissenes drønns egger
setter de spissnettets kant.
Og dessuten dette:
Fiender segnet ved Gonduls drønn
under fyrstørnens klør.

61

Våpen og hærklær skal kjennes ved slaget, Odin, valkyrjene og hærkongene. Hjelmen kan kalles hatt eller hodelin, brynjen serk eller skjorte og skjoldet telt, og skjoldborgen kalles hall og tak, vegg og gulv. Skjold kalles også og kjennes ved hærskip: skipets sol, måne, løv, glans eller gjerde. Skjoldet kalles også Ulls skip eller kjennes ved Hrungnes føtter, siden han sto på et skjold. På gamle skjold var det vanlig å male en rand som ble kalt ring, og skjold kjennes ved denne ringen. Huggvåpen, økser eller sverd, kalles blodets eller sårenes ild. Sverdene heter Odins ild, mens øksene kalles med trollkvinnenes navn og kjennes ved blod eller sår, skog eller tre. Stikkvåpen kjennes gjerne ved ormer eller fisker. Skytevåpen kjennes ofte ved hagl, snødrev eller regnskurer. Alle disse kjenningene varieres på mange vis, for det meste av det som krever slike kjenninger, diktes i lovkvad. Slik kvad Viga-Glum:
Hæren nølte med å gå
med Hangatys hatter
fram foran bakken; de syntes
ikke faren var fristende.
Slik kvad Einar Skålaglam:
Hjelmhyllet bød den stridsraske
og Sigvalde til kamp,
den kampdjerve Bue, som dro
sørfra til Gunns drønn.
Rodes serk, som Tind kvad:
Da måtte de kaste Hanges
ringprydede, klirrende serk;
Rodes veis vuggende hester
ble ryddet for brynjetrær.
Hamdes skjorte, som Hallfred kvad:
Ikke lite braker det ute,
hardt mot Hamdes skjorter,
når Egils våpens haglskur rammer
bølgedyrets gjæve trær.
Sørles klær, som han også kvad:
Der blir mennenes, Sørles,
blanke klær, det vet jeg vel,
rødfarget med blod av sårild
i byger av pilskaft.
Hlokks telt, som Grette kvad:
Hlokks telts løftere holdt
Hilds veggs neser sammen,
og uværets Njorder
hogg hverandre i skjegget.
Rodes tak, som Einar kvad:
Foran Øds sengevenninnes øyne
minker ikke Rodes taks
sterke is for regnet;
måtte kongen nå høy alder.
Hilds vegg, som Grette kvad, og som er skrevet ovenfor. Skipssol, som Einar kvad:
Ætten rødfarger flammen
på Olavs skipssols hav.
Baugmåne, som Rev kvad:
Fager var dagen da armflammens
slyngere presset den vakre
baugmånen på meg
på ringenes hengende vei.
Skipets gjerde, som her:
Slik skjøt han rett gjennom
stevnens steinmalte gjerde,
som gjennom never; han, spydenes
drønns øker, var voldsom i kamp.
Ulls ask, som Tjodolv kvad:
Ulls skips byger går
med full kraft over fyrsten,
der de sammenføynte naglenes master
rir, svøpt i slirens duk.
Hrungnes fotsålers blad, som Brage kvad:
Vil du, Ravnkjel, høre
hvordan jeg skal prise fyrsten
og Truds tyvs fotsålers blad,
fagert dekket med farger?
Skalden Brage kvad dette om ringen på skjoldet:
Med mindre Sigurds navngjetne sønn
ville gi gode gaver
for Hognes møys klingende hjul,
som har en ring til nav.
Han kalte skjoldet Hilds hjul og ringen hjulets nav. Ringjord, som Hallvard kvad:
Fyrsten ser den rødlysende,
krumme ringjorden til spissenes ferd
fly i to; det hvite
skjoldet brister i stykker.
Dessuten er dette kvedet:
Ringen sømmer seg best på skjoldet,
men pilene på buen.
Sverdet er Odins ild, som Kormak kvad:
Kampen svulmet da Grids hests
føder gikk med Gauts
klingende ild, han som voldte strid.
Urd kom opp av brønnen.
Hjelmens ild, som Ulv Uggason kvad:
Fjellenes mektige Hild
lot hav-Sleipner trampe fram,
mens Ropts hjelmilders
sterke krigere felte hesten.
Brynjens ild, som Glum Geirason kvad:
Landets vokter lot da den
brynesteinsskarpe brynjens
klirrende ild hvine, han som
forsvarte seg hardt mot menn.
Skjoldrandens is og skjoldets ødelegger, som Einar kvad:
Av den rettskafne fyrsten fikk jeg
de røde skjoldrandenes is,
stenket med Frøyas øyelokks tøvær;
hjelmens ødelegger bærer vi i hånden.
Øksen heter skjoldenes trollkvinne, som Einar kvad:
Rævils jordhests ryttere kan
se tydelig hvor fagert
utskårne drager ligger
ved hjelmens Grids øyenhår.
Spydet kalles orm, som Rev kvad:
Min kraftige, truende mørkdrage
fra skjoldets skog kan leke
på mennenes håndflater
hvor menn møtes.
Piler kalles buens eller strengens eller skjoldenes eller slagets hagl, som Einar Skålaglam kvad:
Buenes brak-Rogne ristet
hagl fra Hlokks seil;
sverdulvenes ubarmhjertige
berger vernet djervt sitt liv.
Og Hallfred:
Og spyd-Rotas gås' rustninger,
sydd av jern, vernet
sultutrydderne for Hanges fugl
mot buestrengens hagl.
Og Øyvind Skaldespiller:
Lite, sa de, lot du motet
svikte, hordenes landvokter,
da brynjens hagl brast i sårene
og almebuene bøyde seg.

62

Slaget kalles hjadningenes uvær eller byge, og våpnene hjadningenes ild eller kjepper, og det finnes en fortelling om dette. En konge som het Hogne, hadde en datter som het Hild. Hun ble tatt som krigsbytte av en konge som het Hedin Hjarrandason. Kong Hogne var da reist til et kongemøte. Men da han fikk høre at det var herjet i riket hans og at datteren hans var ført bort, dro han med hæren sin for å lete etter Hedin og fikk høre at han fór nordover langs landet. Da kong Hogne kom til Norge, fikk han høre at Hedin hadde seilt vestover over havet. Da seiler Hogne etter ham helt til Orknøyene, og da han kom til det stedet som heter Høy, var Hedin der med hæren sin.

Da gikk Hild til sin far og tilbød ham et halssmykke som forliksgave fra Hedin, men sa samtidig at Hedin var klar til å kjempe, og at Hogne ikke kunne vente seg noen skånsel fra ham. Hogne svarer datteren sin bryskt. Men da hun traff Hedin, sa hun til ham at Hogne ikke ville ha noe forlik, og ba ham gjøre seg klar til kamp. Det gjør de så begge to: De går opp på øya og stiller opp hærene sine. Da roper Hedin til Hogne, sin svigerfar, og tilbyr ham forlik og mye gull i bot. Da svarer Hogne: «For sent byr du dette fram, om du vil forlikes, for nå har jeg trukket Dåinsleiv, som dvergene laget. Det skal bli en manns bane hver gang det trekkes, det svikter aldri i hugget, og intet sår gror dersom det har rispet det.» Da sa Hedin: «Der roser du sverdet, men ikke seieren. Jeg kaller hvert sverd godt som er tro mot sin herre.»

Da begynte de det slaget som kalles hjadningekampen, og kjempet hele den dagen. Om kvelden gikk kongene til skipene. Men Hild gikk om natten ut blant de falne og vekket med trolldom opp alle som var døde. Neste dag gikk kongene ut på slagmarken og kjempet, og det samme gjorde alle som falt dagen før. Slik fortsatte dette slaget dag etter dag: Alle som falt, og alle våpnene som lå på slagmarken, og likeså skjoldene, ble til stein. Men når det grydde av dag, sto alle døde menn opp og kjempet, og alle våpnene var da brukbare. Det sies i kvadene at hjadningene slik skal vente på Ragnarok. Etter denne fortellingen diktet skalden Brage i dråpaen om Ragnar Lodbrok.

63

Slaget er Odins uvær, som det er skrevet før. Slik kvad Viga-Glum:
Jeg ryddet meg land som jarler
fordum — det gikk det ord om —
med Vidres uværs
kjepps staver.
Vidres uvær kalles her slaget, og kampens kjepp er sverdet, mens mennene er sverdets staver. Her brukes både slaget og våpenet til å kjenne mannen. Det kalles en utvidet kjenning når det diktes slik. Skjoldet er våpnenes land, og våpnene er dette landets hagl eller regn når det diktes med nydannede bilder.

64

Hvordan skal man kjenne skipet? Ved å kalle det sjøkongenes eller sjøens eller skipsutrustningens eller vindens hest, dyr eller ski. Bølgens fole, som Hornklove kvad:
Den hardrådige rydderen lot,
enda pur ung, skipenes stevner,
den bleke bølgefolens, drives
ut på sjøen ved høyeste flod.
Geites hest, slik kvad Erringar-Stein:
Men om hele folket varsler
skalden om ufred sørfra,
laster vi denne Geites hest
med stein; vi går glade til verket.
Sveides reinsdyr:
Med langbordede Sveides reinsdyr
kom du, seiersdjerve Sveins sønn,
på Sølses benks sti;
sundets dyr gled fra land.
Slik kvad Hallvard. Her kalles de også sundets dyr, og sjøen Sølses benk. Slik kvad Tord Sjåreksson:
Solbordets fole lot han gynge
nordfra forbi Siggja.
Vindstøtet skjøt Gylves veis
glede sørover forbi Aumar.
Men siden la sjøfuglstiens fole
både Karmøy og Agder bak seg;
mastens hest vadet forbi Lista,
med landene aktenfor.
Her kalles skipet solbordets hest og sjøen Gylves land; sjøfuglens sti er sjøen og hesten skipet, og dessuten mastens hest. Masten heter «lauk». Og videre, som Markus kvad:
Fjordormenes fonner vadet
farvannets vinterbjørn kraftig gjennom.
Hvalens hus' bjørn sprang
innbitt over mastetoppenes tinder.
Bjørnen gikk fram på flodens
havskis gamle stier.
Den bygevante bamsen brøt
skjærets brakende lenke med støtten.
Her kalles skipet farvannets bjørn. Bjørnen heter vinterbjørn, innbittann og bamse, og her kalles den støttens bjørn. Skipet kalles også reinsdyr, som Hallvard kvad, slik det er skrevet ovenfor, og hjort, som kong Harald Sigurdsson kvad:
Bordgangen skar vidt om Sicilia;
vi var stolte den gangen.
Vangens hjort gled godt under menn,
pyntet til lovende ferd.
Og elg, som Einar kvad:
Vi ruster flodens elg;
en trofast mann kan ikke bli
lenge hos deg, ringens fredsbryter,
uten at noe følger med.
Oter, som Måne kvad:
Hva vil du kunne utrette
på havets oter blant menn,
hengslete, gråskjeggede gubbe,
siden kreftene dine svinner?
Ulv, som Rev kvad:
Men skattenes øder lyttet,
Torstein, til kampfortellingene;
jeg er tro mot lunnulvens
brynesteinsvånds tre.
Og okse. Skipet kalles ski eller vogn eller kjøretøy. Slik kvad Øyolv Dådaskald:
Sent på dagen fór den unge
utværets ski med jevn fart
ut for å møte
Meites gjæve herse.
Slik kvad Styrkår Oddason:
Og etter flodildens
herlige spreder fór Hognes hær
ivrig med lunnens vogner
ut på Heites fonner.
Og som Torbjørn kvad:
Havkjøretøyets og lunnens laster
var i dåpens brønn,
skattesprederen som fikk
Hvite-Krists høyeste nåde.

65

Hvordan skal Kristus kjennes? Ved å kalle ham himmelens og jordens, englenes og solens skaper, verdens, himmelrikets og englenes styrer, himlenes, solens, englenes, Jerusalems, Jordans og Hellas’ konge, apostlenes og de hellige mennenes hersker. Gamle skalder har kjent ham ved Urds brønn og Roma, slik Eiliv Gudrunsson kvad:
Bergsetets guders konge
sies å sitte sør ved Urds brønn;
slik har Romas mektige konge
styrket seg med land.

Slik kvad Skafte Toroddsson:
Munkenes herres makt
er størst; Gud evner mest.
Den mektige Kristus skapte og reiste
Romas hall, hele verden.

Himlenes konge, slik Markus kvad:
Stormhusets fyrste skapte jord og himler
og likeså den trofaste hær;
én hersker, menneskenes Kristus,
kan råde over alt.

Slik kvad Eiliv Kulnasvein:
Verdens folk og menneskenes flokk
bøyer seg for himmelens hellige kors.
Sann er all annen herlighet,
men solkongen alene er renere.

Marias sønn, slik Eiliv også kvad:
Himlenes hird bøyer seg for den rene
Marias herlige sønn;
hærens fyrste øver sann makt,
både menneske og Gud er han.

Englenes konge, slik Eiliv også kvad:
Guds venns ærefulle makt
er større enn mennesker kan fatte.
Likevel er englenes gavmilde fyrste
helligere og herligere enn alt.

Jordans konge, slik Sigvat kvad:
Jordans fyrste lot før
fire engler sendes fra himmelen,
da hans hellige hår
strømmet ned over hersen.

Grekernes konge, slik Arnor kvad:
Jeg har bedt for den tapre
mannens frelse etter fallet
hos grekernes og Gardarikes vokter.
Slik lønner jeg fyrsten for gaven.

Slik kvad Eiliv Kulnasvein:
Himmelens herlighet priser menneskenes
hersker; han er konge over alt.

Her kalte han først Kristus menneskenes konge og deretter konge over alt. Videre kvad Einar Skulason:
Han som vokter landets folk,
hele verdens favner,
lot nådelys himmelriket
åpne seg for den tapre fyrsten.

66

Her faller kjenninger sammen, og den som tyder diktningen, må forstå av sammenhengen hvilken konge det diktes om. For det er rett å kalle keiseren i Miklagard grekernes konge, og likeledes å kalle kongen som rår over Jorsalaland, Jerusalems konge. Slik kan også keiseren i Roma kalles romernes konge, eller den som rår over England, englenes konge. Men kjenningen som ble skrevet før, å kalle Kristus menneskenes konge, kan enhver konge ha. Alle konger kan med rette kjennes ved å kalle dem landsherskere, landsvoktere, landvinnere, hirdstyrere eller landsfolkets voktere. Slik kvad Øyvind Skaldespiller:
Farmatys
liv tok
landsherskerne
på Oglo.

Og slik Glum Geirason kvad:
Fyrsten rødfarget under hjelmen
brynesteinens fordypning blant gautene.
Der ble i spydenes larm
landets vokter funnet.

Slik Tjodolv kvad:
Den høye, motglade hirdstyreren
skal la sønnene sine arve
sin arv og odelsjord;
det er mitt ønske.

Slik Einar kvad:
Folkets kloke vokter bærer slangens
hodepynt på hårets djerve fjell;
skalden forkynner blant menn
hordenes konges ære.

En konge som har skattekonger under seg, er det også rett å kalle kongenes konge. Keiseren står høyest blant kongene. Deretter kommer kongen som rår over et helt folk og land; disse kongene er alle likestilte i diktningens kjenninger. Deretter kommer de mennene som kalles jarler eller skattekonger. De er likestilte med konger i kjenningene, bortsett fra at skattekonger ikke kan kalles folkekonger. Og slik kvad Arnor Jarlaskald om Torfinn jarl:
Hør, folk, hvordan denne
raske jarlenes konge gikk frem.
Han vegret seg ikke for å kjempe
mot den overmektige, skremmende fyrsten.

Deretter kommer de mennene som kalles herser, i diktningens kjenninger. De kan kjennes som konger eller jarler ved å kalle dem gullbrytere, rikdomsgivere, merkesmenn og hærstyrere, eller ved å kalle en slik mann hærens eller kampens leder. For enhver folkekonge som rår over mange land, setter skattekonger og jarler til å styre landene sammen med seg, dømme etter landets lover og verge landet mot ufred i de landene som ligger langt fra kongen. Der skal dommene og straffene ha samme gyldighet som kongens egne. Men i ett land er det mange herreder, og kongene har for skikk å sette en dommer over så mange herreder som de gir ham myndighet over. Disse kalles herser eller lendmenn på dansk tungemål, grever i Saksland og baroner i England. De skal også være rettmessige dommere og landsvernere i det riket de er satt til å styre. Er kongen ikke i nærheten, skal det bæres merke foran dem i kamp, og da har de samme myndighet som hærførere som konger eller jarler.

Deretter kommer de mennene som kalles holder. Det er bønder med ansett ætt og fulle rettigheter. De kan kjennes ved å kalle dem rikdommens givere og voktere og menns forliksmenn. Disse kjenningene kan også høvdinger ha. Konger og jarler har menn i følget sitt som kalles hirdmenn og huskarler. Lendmenn har også menn som har gått dem til hånde; i Danmark og Sverige kalles disse hirdmenn, men i Norge huskarler. Likevel sverger de eder slik hirdmenn gjør til konger. Kongenes huskarler ble i gammel tid ofte kalt hirdmenn. Slik kvad Torvald Blandaskald:
Vær hilset, kampdjerv konge,
og likeså dine tapre huskarler;
menn har mitt dikt på tungen
med fullendt lovprisning.

Dette diktet kong Harald Sigurdsson:
Kongestolens fulle kraft
venter bak jarlen
på huskarlenes fylking;
jeg merker ofte at færre følger.

Høvdingers hirdmenn og huskarler kan kjennes ved å kalle dem innhird, følge eller lønnsmenn. Slik kvad Sigvat:
Jeg har hørt at fyrstens følge
nylig kjempet den kampen på vannet;
spydbygene jeg nå teller,
er ikke blant de minste.

Og videre dette:
Da var det ikke som om en møy
bar mjød til disse fyrstens lønnsmenn
på tauets hest,
foran våpnenes hilsen.

Heidfé kalles lønnen og gavene som høvdinger gir. Slik kvad Ottar Svarte:
Jeg trenger å nyte gavmildheten
hos bryteren av kampens glød.
Her inne er en fullmodig
innhird hos den kloke fyrsten.

Jarler, herser og hirdmenn kjennes ved å kalles kongens fortrolige, samtalefeller eller setefeller. Slik kvad Hallfred:
Kongens kampmektige fortrolige,
snar til vrede og glad i djervhet,
lar de hamrede Hogne-klærne
klinge omkring seg.

Slik Snøbjørn kvad:
Stålets fyrsters samtalefelle
lar styretauets lukesverd
støtte mot den harde, bordskrapende
Dúfas hest.

Slik kvad Arnor:
Mine unge sønner
bærer synlige tegn på
at denne kampkjente fyrstens setefelles
tunge lidelser tar slutt.

Kongens samtalefelle, slik Hallfred kvad:
Avtalene ble sluttet slik at
kongens kloke samtalefelle siden
eide Onars eneste datter,
den skogkledde.

Slik skal menn kjennes ved ætten, som Kormak kvad:
Sønnen til Haralds sanne prøver
skal høre min gjærende Rin
av myrtenner; gavmildt fremfører jeg den
for Syrs skalder.

Han kalte jarlen kongens sanne prøver, og Håkon jarl var sønn av Sigurd jarl. Men Tjodolv kvad slik om Harald:
Hos Olavs far vokser
jernsverdenes uvær;
hver hardfør dåd
er lovprisning verd.

Og videre slik:
Jaroslav så
hvor fyrsten dro hen.
Frem trådte broren
til den hellige kongen.

Og videre kvad han:
Død er han
som overgikk alle,
haukstallenes ætling,
Haralds brorsønn.

Videre kvad Arnor slik i Ragnvaldsdråpa:
Heites hærnyttige ætling
lot knytte slektskapsbånd til meg.
Jarlens svogerskap lot oss dermed
vinne større ære.

Og videre kvad han om Torfinn jarl:
Sverdene bet, og sør for Man
falt mektige hærer
under skjoldene for den gamle
Ragnvalds ætling.

Og videre kvad han:
Må Gud fri den herlige ættekronen
til den mektige Torv-Einar fra mén;
jeg ber om nåde
for den kjære, trofaste fyrsten.

Og videre kvad Einar Skålaglam:
Ingen mildere støtte for
Hildetanns ætt vil finnes
enn denne kampstyrkeren;
jeg skylder å holde lovsangen ved like.

67

Hvordan er diktning uten kjenninger? Slik at hver ting nevnes med sitt eget navn. Hvilke ukjente navn har diktningen? Den kalles kvad og lovsang, dikt, hyllest og ros. Dette kvad Brage den gamle da han kjørte gjennom en skog sent en kveld. Da talte en trollkvinne til ham på vers og spurte hvem som fór der:
Troll kaller de meg,
bolig-Rungnes måne,
jotnens rikdomssuger,
stormsolens bane,
volvens venn,
likfjordens vokter,
himmelhjulets sluker.
Hva er troll om ikke det?

Han svarte slik:
Skald kaller de meg,
Vidurs tankesmed,
Gauts gavefinner,
en skald som ikke er fåmælt,
Yggs ølbærer,
diktets skapersinn,
kvadets kunstferdige smed.
Hva er skald om ikke det?

Og slik Kormak kvad:
Jeg dikter mer lovsang
om Sigurds navngjetne sønn;
jeg gir ham gudedrikkens ære.
Tor sitter i vognen.

Og slik Tord Kolbeinsson kvad:
Skjoldlønnen lot mange snekker
og skeider, liksom knarrer,
dundre på sjøen, raus med hyllest;
skaldens dikt vokser.

Hyllest, slik Ulv Uggason kvad:
Der kommer jeg til, men før
fremførte jeg mer hyllest,
til sjøen; slik byr jeg
sverdregnets menn lovprisning.

Her kalles diktning lovprisning.

68

Hvilke navn har gudene? De kalles bånd, slik Øyolv Dådaskald kvad:
Etter gudenes vilje legger Eirik
land under seg, gavmild med spydenes
pant, og steller til kamp.

Og lenker, slik Tjodolv fra Kvin kvad:
Det var vanskelig for gudene å dele
svikreinen mellom beina.
Den hjelmprydede gudenes smykker
spurte hva som voldte det.

Makter, slik Einar Skålaglam kvad:
Jeg sier at de sterke maktene
øker Håkons velde.

Jolner, slik Øyvind kvad:
Enda en gang har vi fått til
jolnenes drikk,
fyrstens lov,
som en bro av steiner.

Dier, slik Kormak kvad:
Landvinneren hedrer med pannebånd
gudefjordens utdeler,
han binder den rette masten.
Ygg seid til Rind.

69

Disse navnene på himmelen er skrevet ned, men vi har ikke funnet alle disse betegnelsene i kvad. Jeg mener at ingen er nødt til å bruke disse dikterordene, like lite som andre, uten først å ha funnet slike betegnelser i verkene til fremstående skalder.

Himmel: den lune, den lysklare, storm-Mime, den vidstrakte, lysfareren, den drivende, den høyt ragende, den vidtfavnende, vinter-Mime, lyn, rydderen, den vidt blå.

Sol: sunna, strålehjul, øyegløden, den helt klare, synet, det fagre hjulet, lindringsskinn, Dvalins leke, alvestråle, den tvilsomme strålen, mylin.

Måne: måne, ny, ne, årtelleren, mulinn, fengari, glans, skynder, den skjeløyde, skrámr.

70

Hva er jordens navn? Den kalles jord, som Tjodolv kvad:
Jarlen, som herder ringen,
lar ofte oddenes byger
bli til harde uvær før han
tvinger jorden under seg.

Mold, som Ottar kvad:
Stridens Balder verner molden,
få konger makter slikt;
Olav gleder ørnene,
svearnes herre er djerv.

Grunn, som Hallfred kvad:
Bred ligger øylenkens veis
grunn under treet, bundet
til den giftsvikefulle ormen;
brynesteinslandets Hod øder skatter.

Jordmark, som Einar kvad:
Djerve menn verner med sverdet
de strålende fyrstenes jordmark;
hjelmen brister ofte hardt
for den ville eggstormen.

Land, som Tord Kolbeinsson kvad:
Etter striden la landet seg
nord fra Vega — vanskelig er ord
om kampen — sør til Agder
eller lenger etter en tid.

Jordsmonn, som Ottar kvad:
Du holdt, der kråka ikke sultet,
jordsmonnet mot to fyrster;
du er djerv i råd, fryktinngytende
stridens stav, mot mennenes ætt.

Hlodyn, som Volu-Stein kvad:
Jeg minnes da den mørke jorden,
den grønne Hlodyns bein,
gapet med gravd munn mot
senderen av Dans ord.

Fron, som Ulv Uggason kvad:
Men jordbenets stive snøre
stirret fra frons side
på folkenes prøver med glinsende
blikk og blåste ut gift.

Fjorgyn, som det er kvedet her:
Jeg var trofast mot den gavmilde,
mot Eldes åls Fjorgyns
brusende leies ord; ære være
sjøen og elvesteens ambolts storm.

71

Varg er navnet på et dyr. Det er rett å kjenne det ved blod eller åtsel, slik at dette kalles dets mat eller drikke. Det er ikke rett å kjenne flere dyr slik. Vargen kalles også ulv, som Tjodolv kvad:
Et rikelig gjestebud var gjort
rede for Gere, da Sigurds sønn
kom nordfra for å lokke
ulven fra skogen til sårene.

Her kalles den også Gere. Freke, som Egil kvad:
Da oddbølgen
skurte kråka
på hodestevnen,
slet Freke i såret.

Vitne, som Einar kvad:
Elven ble, eitrende kald,
rødfarget av varmt sårskum.
Vitnes varme drikk falt
med vannet i Karmøys smykke.

Ulvinne, som Arnor kvad:
Ulvinnens onde ætt svelget
lik som ødeleggelsen svulmet opp;
det grønne havet ble blandet
med blod og ble rødt.

Varg, som Illuge kvad:
Det var til vargens glede da
min herre drev folk på flukt;
smykkets øder stakk med sverdet
mangen mørk ørret i skogen.

Dette er også navn på vargen, som Hall kvad:
Heidboerens sult ble stillet,
den grå Gylve nøt sårene;
fyrsten rødfarget Fenrisulvens gap,
ulven gikk til sårene for å drikke.

Og videre, som Tord kvad:
Gjalps hest vadet i blod,
og ulvens flokk fikk rikelig
av Frekes hvete; Gylve
nøt Geres drikk.

Bjørnen kalles Fetvidne, Hunn, Vetrlide, Berse, Fress, Iugtanne, Ivjung, Glum, Jolvud, Vilskarp, Bera, Jorek, Rite, Frek, Blom og Ysjung. Hjorten kalles Motrodne, Dalar, Dal, Dåin, Dvalin, Dunøyr og Duratro.

72

Disse hestenavnene er regnet opp i Torgrims ramse:
Ravn og Sleipner,
navngjetne hester,
Val og Lettfete,
der var Tjaldare,
Gulltopp og Gote,
jeg hørte Sote nevnt,
Mor og Lung sammen med Mar.
Vigg og Stuv
var med Skeivad.
Blakk kunne bære en mann,
Silvertopp og Sine;
slik hørte jeg Fåk nevnt,
Gullfakse og Jor hos gudene.
Blodighov het hesten
som de sa bar
den mektige Atride;
Gisl og Falhovne,
Glær og Skeidbrime,
der ble også Gyller nevnt.

Disse er også regnet opp i Kalvs vise:
Dag red Drosle,
og Dvalin Modne,
Hjalm Håfete,
og Hake Fåk;
Beles bane red
på Blodighov,
og haddingenes fyrste
på Skeivad.
Vestein på Val,
og Vivil på Stuv,
Meintjov på Mo,
og Morgen på Vak;
Åle på Ravn,
da de red til isen,
men en annen i øst
under Adils
vendte seg, grå
og såret av spyd.
Bjørn red Blakk,
og Bjår Kert,
Atle Glaum,
og Adils Sløngve,
Hogne Holkve,
og Harald Følkve,
Gunnar Gote,
og Sigurd Grane.

Årvak og Allsvinn drar solen, som det er skrevet før. Rimfakse eller Fjorsvartne drar natten. Skinfakse eller Glad følger dagen.

73

Disse oksenavnene står i Torgrims ramse:
Gamle oksers navn
har jeg fått grundig kjennskap til:
Raud og Hæve,
Rekin og Hyr,
Himinrjod og Aple,
Arv og Arvune.

Dette er ormens navn: drage, Fåvne, Jormungand, orm, Nidhogg, lindorm, snok, Goin, Moin, Gravvitne, Gråbak, Ovne, Svåvne og Grim.

Storfe: ku, kalv, okse, kvige, åring, avlsokse, stut.

Sau: vær, saubukk, søye, lam, sauevær.

Svin: sugge, gylt, råne, galte, gris.

74

Hva er luftens og værets navn? Luften kalles Ginnungagap og mellomverden, fugleverden og værverden. Været kalles storm, bør, vindkast, uvær, kaldgust og vind. Slik sies det i Allsvinnsmål:
Vind heter den hos menneskene,
men Vansuð hos gudene;
de veldige maktene kaller den Gneggjer,
jotnene Uler,
og alvene Larmfarer;
i Hel heter den Dønner.

Været kalles også gust.

75

Det finnes to fugler som ikke trenger å kjennes på annen måte enn at blod eller åtsel kalles deres drikke eller mat. Det er kråka og ørnen. Alle andre fugler med hankjønnsnavn kan kjennes ved blod eller åtsel, og da betegner navnet en ørn eller en kråke, som Tjodolv kvad:
Fyrsten lar blodorrens
ørner glede seg over korn.
Hordenes konge bærer Gauts
svanes sigd mot blodets åker.
Med spydodder lar metteren
av havørnens åtselgribb
hirden merke hvert leie sørover
som han skal verne.

Dette er kråkas navn: kråk, Hugin, Munin, Borginmode, Årflogne, Årtale og Holdbode. Slik kvad Einar Skålaglam:
Hærføreren ga de fjellvante
kråkene rikelig føde;
kråka ble mett av ulvinnens åtsel,
og spydene klang.

Slik kvad Einar Skulason:
Den høyt skattede styrkeren rår
over stridsskarvens dyrebare føde;
sorgen fratar glanssolens hund
sorgen over Hugins byrde.

Og videre, som han kvad:
Ved striden, der mennene faller,
svulmer kongens hjerte av mot;
den blåsvarte Munin drikker
blod av sårene.

Som Viga-Glum kvad:
Da vi sto skjoldkledde på øren,
lystne på blodkjede-disens drønn,
fikk Borginmode
blodig føde.

Som Skule Torsteinsson kvad:
Hlokk ville sist ha sett meg
blant hundre kvitinger,
der jeg ga Årflogne
blodige sår.

Ørnen kalles slik: are, gemle, Hreggskorne, Eggde, Ginnar, Undskorne og Gallopne. Som Einar kvad:
Han rødfarget med blod kjeven
på Jernsakses mørke mankehest;
ørnen slet i Geres åte,
ørnemat ble vunnet med jern.

Som Ottar kvad:
Ørnen drikker, ulvinnen
får et måltid, av likene en slurk;
ulven rødfarger ofte kjeften,
ørnen får mat der.

Som Tjodolv kvad:
For ikke lenge siden fløy
kvinneulven, i en gammel
ørneham, mot fortellerne
av skaldekunstens sagn.

Og som her:
For Hreggskornes hender vil jeg
tilberede en høyt hevet mjød.

Og videre, som Skule kvad:
Jeg våker vel over Gallopnes
tale — skalden lytter da til god tale —
det jeg før og siden holdt
likenes hav borte fra sorg med.

76

Hva er sjøens navn? Den kalles mar, Æge, Gyme, Le, hav, lei, ver, salt, låg og grøde. Som Arnor kvad, slik det er skrevet før:
Hør, menn, hvordan jarlenes
snarrådige konge søkte sjøen.
Æge ga seg ikke med
å kjempe mot den ubøyelige fyrsten.

Her nevnes sjø og også Æge. Mar, som Hornklove kvad:
Da den mannefarlige føreren,
sjøtennenes prøver, drev
helligdomsveiens Nokkver
ut på mar til storverk.

Låg er også nevnt her. Slik kvad Einar:
Lågen vasker skipet, og vakre
værhaner klinger der sjøen
bruser langs begge sider;
flodens brenning vasker hestene.

Her kalles den også flod. Slik kvad Rev, som det er skrevet før:
Ofte fører Gymes regnkalde volve
Bjørn inn i Æges gap,
der bølgen bryter
over de tvunne fortøyningene.

Hav, som Hallvard kvad:
Vest lot du forstavnen vise
ut i havet, du som svinger
sigdgjordens is' harde hest,
ut i alle landenes bånd.

Lei, som her:
Vi er kommet fra landet
der finnene går på ski, ut på leia.
Øst ser jeg fjell fra skipenes
ferdselsvei, glitrende av stråler.

Ver, som Egil kvad:
Vest fór jeg over ver,
men jeg bærer Vidres
munnstrands mar;
slik er min ferd.

Mar, som Einar kvad:
Kald vasker mar i mange døgn
de svarte skipene under den milde
fyrsten; den stormdrevne almesorgen
graver seg ned i Måns svøp.

Salt, som Arnor kvad:
Den djerve folkekongen skar saltet
østfra med det hellende skroget;
brune uvær førte bølgens
brenningsilds øder til Sigtuna.

Grøde, som Bolverk kvad:
Året etter rustet du ut
leidangen fra det fagre landet;
sjøen gikk over skipene, med prektige
bølgehester skar du grøden.

Her kalles sjøen også bølgeskvulp. Vide, som Rev kvad:
Skordens hest, skåret med en stevn,
kløver bordenes verden med brystet;
veden lider nød, og den stride
viden kastes inn over ripekanten.

Hum, som Brennu-Njål kvad:
Vi øste samtidig, kvinne,
seksten mann i fire rom;
brenningen vokste, hum drev
over havskipets bordganger.

Dette er også navn på sjøen, slik at det er rett å kjenne skip eller gull ved dem. Ran sies å ha vært Æges kone, som her:
Havet slynget glør mot himmelen,
sjøen gikk med voldsom kraft.
Jeg tror stevnene skar skyene;
Rans vei skjøt opp mot månen.

Æges og Rans døtre er ni, og navnene deres er skrevet før: Himinglæva, Duva, Blodighadda, Hevring, Ud, Ronn, Bylgje, Drovn og Kolga. Einar Skulason nevnte i dette verset:
Himinglæva egger heftig
sjøens sus mot den tapre,
seks av navnene deres, [Himinglæva, Ud, Duva, Blodighadda, Kolga, Hevring].

Ronn, som Valgard kvad:
Skum ble lagt i leiene,
det svulmende havet lekte med gull;
bølgene vasket hærskipenes
fryktinngytende hoder.

Bylgje, som Ottar Svarte kvad:
Dere skar de svelghøye bølgene
med det høvlede roret;
det kvinnene spant, lekte ved
masten på lunnens rein.

Drovn, som Orm kvad:
Maltbingenes hauks vokter-Trud
øver all slags rosverdig ferd,
men bølgeflammens Lovn
vokter vennetro mot lyter.

Båre, som Torleik Fagre kvad:
Sjøen suser, og bølgen bærer
blankt skum over den røde veden,
der den grå, gullprydede
lunnevisenten gaper med munnen.

Lå, som Einar kvad:
De djerve fant ikke før
våre venner ved årene;
jeg tror ikke de stillet låen,
der sjøen falt tungt over dem.

Fyll, som Rev kvad:
Fjell styrter ned på bølgene;
nå farer Glames skis
vinterbjørn fram, seilbjørnen
på Guses oksers vei.

Bode, som her:
Båen falt brått over meg,
bød meg hjem til seg i havet.
Jeg tok ikke imot sjøens innbydelse.

Breke, som Ottar kvad:
Brenningen bruste og brøt
smale bord over sjøen;
vedens ødeleggelse vokste,
mennene fikk hardt uvær.

Våg, som Brage kvad:
Vågens bør-sender ville ikke
unne den vrange Æge noe,
han som skar måkenes lands
smale bånd foran Tor.

Sund, som Einar kvad:
Jeg skar sund med skipssider
sør for Hrund;
min hånd ble prydet
ved møtet med den milde fyrsten.

Fjord, som Einar kvad:
Dernest ser jeg en orm tydelig
tegnet på flodskummets prektige serk;
la fjordildens giver merke seg
hvordan jeg former min tale om det.

Sæg, som Markus kvad:
Jeg vil slett ikke håne
sægens sols svinger, du slireålens
gud; ond er den
som ødelegger et dikt.

77

Hvilke betegnelser finnes for ild? Slik som her:
Denne ilden brenner ikke sjelden,
den trofaste fyrsten svir av bygder;
hus sender røyk opp for herskeren
når Magnus tenner på.

Flamme, som Valgard kvad:
Raskt skjøt den gnistrende flammen
glør ut av soten,
slo opp over husene, og røyksøyler
sto siden høye.

Bål, som her:
Hake ble brent på bålet
der brenningens stier flommet.

Glør, som Grane kvad:
Glørne fra Glammes sti, tror jeg,
felte dem; slik fyrer kongen.

Glød, som Atle kvad:
Øksen rødfarges, glødene vokser,
svært mange; hallene flammer,
hus brenner, ilden raser,
de gode menn faller i blod.

Her kalles ilden også «gim». Røyk, som her:
Allherskerens hus brant,
ilden felte, tror jeg, salen;
røyken strødde rim over hæren
ved selve Nid, på det halvferdige huset.

Lue, som Arnor kvad:
Raumenes skremmer, øydanenes
vrede ødelegger, sparte ikke på tiltakene.
Heinenes trusler stilnet;
luen fikk dem til å tie.

Ild, som Einar kvad:
Ilden flammet raskt,
og snart flyktet
Hisingens hær,
som lå under.

Brann, som Valgard kvad:
Lysende svevde brannen;
vikinger brøt ivrig ned
den sterke fyrstens festningsverk;
borgens brann voldte møya sorg.

Lue, som Halldor Skvaldre kvad:
Dere kunne der dele deres
kostbarheter; skjoldets lue
omspente hjemmene deres;
du ble aldri berøvet seieren.

78

Dette er betegnelsene for tidene: tidsalder, fordum, levetid, for lenge siden, år, halvår, vinter, sommer, vår, høst, måned, uke, dag, natt, morgen, ettermiddag, kveld, tidlig, i god tid, sent, en gang, dagen før, like etter, i går, i morgen, stund, tidsrom. Dette er dessuten nattens betegnelser i Allsvinnsmål:
Natt heter den blant mennesker,
men mørke blant guder;
maktene kaller den tilhyllet,
sorgløs kaller jotnene den,
alvene søvnglede,
dvergene drømmegudinne.

Fra jevndøgn er det høst, til solen går ned i sørvest. Så er det vinter til jevndøgn. Deretter er det vår til flyttedagene. Så er det sommer til jevndøgn. Høstmåned heter måneden nærmest før vinteren; den første vintermåneden heter slaktemåned, så kommer frostmåned, så værmåned, så torre, så gjø, så enmåned, så gjøkmåned og såtid, så eggtid og lammekvetid, så solmåned og setermåned, så høyonna, så kornskjæringsmåned.

79

Hvilke ukjente betegnelser finnes for menn? Hver enkelt er en mann; den første og høyeste betegnelsen for en mann er keiser, dernest konge og deretter jarl. Disse tre slags menn har alle disse betegnelsene felles. Allhersker, slik det er kvedet her:
Jeg kjenner alle allherskere
øst og sør for skipenes sete;
Sveins sønn er ved prøven
bedre enn hver en fyrste.

Her brukes også betegnelsen fyrste. Han kalles allhersker fordi han alene hersker over hele sitt rike. Hærfører, som Gissur kvad:
Hærføreren gleder i kampen
gygras hest og Hlakks svane;
Olav gjør Yggs gjess glade
i Skoguls uvær.

Kongen kalles hærfører fordi han stiller hæren sin i fylkinger. Fyrste, som Ottar Svarte kvad:
Fyrsten tar sikkert i øst
strids-Frøys ønskekvinne
uten kjærlighet; allherskeren
har et godt liv.

Herre eller hersker, som Arnor kvad:
Herren vant i hver
sverdenes torden på Hjaltland;
skalden vil fremheve fyrstens heder,
han som var høyest blant menn.

En jarl kalles hertug, og en konge kalles også det, fordi han fører en hær til kamp. Slik kvad Tjodolv:
Og hertugenes knekker lot
øynene stikke ut av hodet
på den hærfangede haugens hest;
jeg fremfører hans lov.

Sinjor eller senjor, som Sigvat kvad:
La nå den fattige nyte godt,
Norges herre, av lovene dine,
slik som den rike; hold ditt ord
og gi med raus hånd.

Den gavmilde, som Markus kvad:
Den gavmilde hjemsøkte fiendefolket med ild;
da var mannen døden bestemt.
Høyest tente dere ildens glans
sør ved Jom, tyvenes tvinger.

Den navngjetne, som Hallvard kvad:
Under jordens hassel finnes
ingen navngjeten nærmere
munkenes hersker enn du;
du som bryter danenes ord, verner landet.

Landhersker, som Tjodolv kvad:
Den lytefrie landherskeren øser
Krakes lyse såkorn,

slik det tidligere er skrevet. Han kalles dette fordi han fører en hær gjennom andre kongers land eller driver en hær ut av sitt eget land.

80

En konge het Halvdan den gamle; han var den ypperste av alle konger. Han holdt et stort blot midtvinters og blotet for å få leve som konge i tre hundre år. Men han fikk til svar at han ikke skulle leve mer enn én lang mannsalder, men at det likevel skulle gå tre hundre år uten at det fantes noen kvinne eller mann uten fyrstelig rang i hans ætt. Han var en stor kriger og dro vidt omkring i austerveg. Der drepte han i tvekamp en konge som het Sigtrygg. Så giftet han seg med en kvinne som kalles Alvig den kloke, datter av kong Emund fra Holmgard. De fikk atten sønner, og ni ble født på én gang. De het som følger: Den ene var Tengil, som ble kalt Manna-Tengil, den andre Ræse, den tredje Gram, den fjerde Gylve, den femte Hilme, den sjette Jøvur, den sjuende Tygge, den åttende Skyle eller Skule, den niende Harre eller Herre. Disse ni brødrene ble så berømte i krig at navnene deres siden i all diktning er regnet som fyrstetitler, slik som konge eller jarl. De hadde ingen barn og falt alle i kamp. Slik kvad Ottar Svarte:
Fyrsten var alt som ung
sterk og stridslysten.
Jeg ber om at hans liv må vare;
jeg regner ham som en overmann.

Slik kvad Markus:
Herskeren lot Rhinens sol skinne
fra den røde skallen på havets fjell.

Slik kvad Egil:
Fyrsten har løftet jordens
inngjerdende hamrer opp.

Slik kvad Øyvind:
Den glade herskeren
lekte med folkets sønner;
han skulle verge landet,
sto under gullhjelmen.

Slik kvad Glum Geirason:
Fyrsten rødfarget under hjelmen
brynesteinens grop på gautene.

Slik kvad Ottar Svarte:
Fyrsten høre begynnelsen;
kongens lov skal vokse.
Må han rett oppfatte versemålet
i min lovsang, sitt hyllingskvad.

Som Stuv kvad:
Drevet av ære hogg fyrsten
mennenes skare med begge hender;
munter gikk hæren under skjoldene
der sør for Niså.

Slik kvad Hallfred:
Jeg er skilt fra herskeren;
skaldenes skjebne har voldt det.
Mennenes herres vilje
var større enn de fleste visste.

Slik kvad Markus:
Jeg hilser i et kostelig lovkvad
Danmarks herre med haukens sinn.

Halvdan og Alvig hadde dessuten ni andre sønner, som het følgende: Hildir, som hildingene stammer fra; den andre var Nevir, som nivlungene stammer fra; den tredje Aude, som ødlingene stammer fra; den fjerde Yngve, som ynglingene stammer fra; den femte Dag, som døglingene stammer fra; den sjette Brage, som bragningene stammer fra. Det er Halvdan den mildes ætt. Den sjuende var Budle, som budlungene stammer fra. Fra budlungenes ætt kom Atle og Brynhild. Den åttende var Lovde. Han var en stor hærkonge. Han hadde med seg en hær som ble kalt lovder. Hans ættmenn kalles lovdunger. Fra ham stammer Eylime, morfar til Sigurd Fåvnesbane. Den niende var Sigar; fra ham stammer siklingene. Det er ætten til Siggeir, som var Volsungs svigersønn, og ætten til Sigar, som hengte Hagbard. Fra hildingenes ætt stammet Harald Granraude, morfar til Halvdan Svarte. Fra nivlungenes ætt var Gjuke, fra ødlingenes ætt var Kjar, og fra ylvingenes ætt var Eirik den veltalende.

Dette er også berømte kongeætter: Fra Yngve stammer ynglingene, fra Skjold i Danmark stammer skjoldungene, og fra Volsung i Frankland stammer de som heter volsunger. En hærkonge het Skjelve, og hans ætt kalles skilvingenes ætt. Den slekten finnes i austerveg. Disse ættene som nå er nevnt, har folk brukt slik i diktningen at alle navnene regnes som fyrstetitler. Slik som Einar kvad:
Jeg hørte at hildinger gikk frem
for å holde det grå spydtinget
ved holmen; det grønne lindeskjoldet
ble kløyvd i to.

Som Grane kvad:
Døglingen ga ørnens unge
dansk blod å drikke.

Som Gamle Gnævadarskald kvad:
Den unge ødlingen slo
på naglefarens tunge,
innenbords, til sin unge ære,
og på ordenes mellomstykkes kraftverk.

Som Jorunn kvad:
Bragningen sørget for å rødfarge
sverd i fiendefolkets blod;
hæren fikk kjenne kongens vrede,
hus sank ofte sammen for flammene.

Slik kvad Einar:
Budlungens sverd bet,
blod falt på spyd.
[Hilds sky ble revet
ved Hviteby.]

Slik kvad Arnor:
Sjøkongens sønn venner ute
siklingenes snekker til sjøen.
Han farger krigsskipene innvendig
med blod; det gleder kråken.

Som Tjodolv kvad:
Slik endte den tapre siklingens
liv at vi alle står
vanskelig stilt; den lovpriste
lovdungen led livets tap.

Kong Lovde hadde med seg det folket som heter lovder. Som Arnor kvad:
Ingen annen skjoldung, fyrste,
vil fødes større enn du under solen.

Volsung, som Torkjell Hamarskald kvad:
Til meg lot sende
over det kalde havet
volsungenes etterkommer
et gullprydet våpen.

Yngling, som Ottar Svarte kvad:
Ingen stridsrask yngling på jorden
hadde før deg tvunget under seg
øyene fra øst til vest,
før det kom til deg.

Yngve er også en kongebetegnelse, som Markus kvad:
Folk skal høre Eiriks lov;
ingen kjenner en fremmere fyrste.
Yngve holdt fyrstenes sete
med varig ry i denne verden.

Skilving, som Valgard kvad:
Skilvingen førte en stor hær
sør langs de vide landene,
der langskipene skalv;
omsider ble Sicilia herjet.

Sinjor, som Sigvat kvad, og som tidligere er skrevet:
La nå den fattige nyte godt,
Norges herre, og gi med raus hånd.

81

Skalder kalles grepper, og i diktning er det rett å kalle enhver mann dette om man vil. Rekker ble de mennene kalt som fulgte kong Halv, og etter deres navn kalles krigere rekker; det er også rett å kalle alle menn dette. Menn kalles også lovder i diktning, som tidligere skrevet. Skatner ble de mennene kalt som fulgte kongen som ble kalt Skate den gavmilde. Etter hans navn kalles enhver som er gavmild, en skate. Bragner heter de som fulgte kong Brage den gamle. Virder heter de mennene som vurderer folks saker. Fyrder og firer og verer heter de som verner landet. Vikinger og flotner er en skipshær. Beimer het de som fulgte kong Beimune. Gumner eller gumer heter flokkenes førere, slik brudgommen kalles gume ved et bryllup. Gotner har navn etter kongen som kalles Gote, og som Gotland er oppkalt etter. Han fikk navn etter Odin, avledet av navnet Gaut, for Gautland eller Gotland ble oppkalt etter Odin, mens Svitjod ble oppkalt etter Svidur. Det er også et av Odins navn. På den tiden ble hele fastlandet han rådde over, kalt Reidgotaland, mens alle øyene ble kalt Øygotaland. Det kalles nå Daneveldet og Sveaveldet.

Drenger kalles unge menn uten egen gård, så lenge de skaffer seg rikdom eller ry; de som farer mellom land, kalles fardrenger, og de som tjener høvdinger, kalles kongens drenger. Også de som tjener rike menn eller bønder, kalles drenger. Drenger kalles dyktige menn som er på vei frem. Segger kalles de også, og knier og lider; det er følgesmenn. Tegner og holder kalles bønder. Ljoner heter de mennene som arbeider for forlik mellom folk. Noen menn kalles dette: kapper, kjemper, garper, dyktige menn, tapre menn, hardhauser, kraftkarer, helter. Motsatt står disse betegnelsene for en mann: feig, svak, udugelig, stakkar, bløtfisk, usling, reddhare, skrøpeling, svekling, pusling, slappfisk, slyngel, feiging, slask, døgenikt, dott, ynkrygg, stakkarsmann, niding, jammerunge.

En gavmild mann kalles den milde, den navngjetne, gavmild fyrste, folkevelgjører, gullgiver, mennenes Balder, lykkemann, livsnyter, rikmann, stormann, høvding. Motsatt brukes disse betegnelsene: gjerrigknark, gnier, knappmåler, stakkar, pengepuger, treg giver. En klok mann kalles rådgiver. En uklok mann kalles også narr, tosk, fjols, tåpe, storkar, glaning, snushane, dåre, vill, rasende, gal. En velstelt mann kalles spradebasse, dreng, staselig kar, spradekar, pyntelig mann. Andre kalles slusk, rufsekopp, skrott, langbeint slamp, slentrekar, slappfisk, fjøskar, slask, treging. Landets folk kalles lyd eller ljod. En trell kalles også kjevsir, tjener, arbeidskar, tirr.

82

Mann kalles hver enkelt,
to et par,
tre en flokk,
fire er et følge,
fem mann er en skare,
seks en tropp,
sju fyller et lag,
åtte utgjør et anklagenemnd,
ni er kamerater,
ti en gjeng,
elleve er sendemenn,
et dusin er det
når tolv går sammen,
tretten er en vrimmel,
fjorten et reisefølge,
et møte er det
når femten treffes,
seksten er en besetning,
sytten en samling,
fiender nok synes de
for den som møter atten,
et følge har den
som har nitten mann,
tjue mann er en hird.
Tretti er et folk,
førti en folkemengde,
femti en fylking,
seksti en forsamling,
sytti en rekke,
åtti en menneskeætt,
hundre er en hær.

83

Det finnes også betegnelser som folk lar tre i stedet for mannsnavn. Dem kaller vi tilkjenninger, sannkjenninger eller stedfortredende navn. Tilkjenninger er det når man nevner en annen ting med dens rette navn og kaller den man vil omtale, eieren av den, eller kaller ham far eller farfar til den man nevnte. Oldefar er det tredje leddet. Han kalles også sønn og arving, ætling, barn, spedbarn og sønn, arvtaker. Han kalles også bror, blodsfrende, brystbror, bror, livsfrende. Han kalles også etterkommer, nevø, ættmann, ætling, avkom, frende, ættestamme, etterkommer, ættestøtte, ættebror, slektsgren, ættegrein, avkom, avkomling, hovedgren, sideskudd. De kalles også svogere, inngiftede frender, slektninger ved giftermål. Han kalles også venn og rådslager, rådgiver, samtalefelle, fortrolig, samtalevenn, gammel toftefelle, nær venn, sidemann, benkefelle. En toftefelle er en som deler et halvt skipsrom med en annen. Han kalles også uvenn, fiende, motstander, uvenn, ødelegger, skadevolder, banemann, undertrykker, tilintetgjører, hensynsløs mann. Disse betegnelsene kaller vi tilkjenninger, og det samme gjelder når en mann kjennes ved gården eller skipet sitt, som har et navn, eller ved en eiendom som har fått et eget navn.

Dette kaller vi sannkjenninger: å kalle menn vismann, skjønnsom mann, ordvis mann, rådsnill mann, gavmild mann, utrettelig mann, aktpågivende mann, staselig mann. Dette er stedfortredende navn.

84

Dette er ukjente betegnelser for kvinner i skaldskap: Viv, brud og kvinne kalles de kvinnene som er gift med en mann. «Sprund» og «svanni» kalles de kvinnene som legger stor vekt på stolthet og stas. «Snótir» kalles de som er dyktige med ord. «Drósir» kalles de som er stillferdige, «svarri» og «svarkr» de som er hovmodige. «Ristill» kalles den kvinnen som har et myndig sinn. «Rýgr» heter den som har størst makt. «Feima» kalles den som er tilbakeholden, slik som unge møyer eller kvinner som er lite dristige. «Sæta» heter den kvinnen hvis mann har reist utenlands. «Hæll» kalles den kvinnen hvis mann er drept. Enke heter den hvis mann døde av sykdom. Møy heter hver kvinne først, men kjerringer kalles de som er gamle. Det finnes også kvinnenavn som brukes til spott, og dem kan man finne i dikt, selv om de ikke er skrevet her. De kvinnene som har samme mann, kalles medhustruer. «Snör» heter en sønns kone. «Sværa» heter mannens mor. Hun kalles også mor, bestemor, og i tredje ledd oldemor. «Eiða» betyr mor. Hun kalles også datter og barn, spedbarn. Hun kalles også søster, dis, søsterdis. En kvinne kalles også sin manns sengefelle, samtalefelle og fortrolige, og det er en tilkjenning.

85

Hode heter det på et menneske. Det skal kjennes ved å kalles halsens arbeid eller byrde, hjelmens og hattens og hjernens land, hårets og brynenes, hodebunnens, ørenes, øynenes og munnens land. Heimdalls sverd kan det også kalles, og det er rett å bruke hvilken sverdbetegnelse man vil, og kjenne den ved et hvilket som helst av Heimdalls navn. Hodet kalles uten kjenning skalle, hjerne, tinning, isse.

Øynene kalles syn og blikk eller øyekast, stirrende øyne. De kan kjennes ved å kalles sol eller måne, skjold og glass eller edelsteiner eller stein for øyevipper eller bryn, øyelokk eller panne. Ørene kalles lytteorganer og hørsel. De skal kjennes ved å kalles land eller med andre betegnelser for jord, eller hørselens munn eller løp eller syn eller øyne, dersom man bruker nyskapte kjenninger.

Munnen skal kjennes ved å kalles tungens eller tennenes land eller hus, ordenes eller ganens, leppenes eller lignende. Bruker man nyskapte kjenninger, kaller man munnen skip, leppene skipsbordene og tungen åren eller roret. Tennene kalles stundom ordenes, munnens eller tungens steiner eller skjær. Tungen kalles ofte talens eller munnens sverd. Skjegget kalles bard, og det som står på leppene, bart eller knebelsbart. Håret kalles lokker, og kvinnenes hår kalles hadd. «Skoft» betyr hår. Håret kjennes ved å kalles skog eller med en annen betegnelse for trær og kjennes ved skallen eller hjernen eller hodet, mens skjegget kjennes ved haken eller kinnene eller strupen.

86

Hjertet kalles «negg». Det skal kjennes ved å kalles korn eller stein eller eple eller nøtt eller kule eller lignende og kjennes ved brystet eller sinnet. Det kan også kalles sinnets hus eller jord eller berg. Brystet skal kjennes ved å kalles hjertets, åndens eller leverens hus eller gård eller skip, utholdenhetens, sinnets og minnets land.

Sinnet kalles hug og tanke, kjærlighet, elskov, vilje, lengsel. Sinnet skal kjennes ved å kalles trollkvinnenes vind, og det er rett å nevne hvilken av dem man vil, og likeså å nevne jotnene eller kjenne dem ved vedkommendes kone eller mor eller datter. Sinnet kalles også gemytt, velvilje, utholdenhet, styrke, tiltakslyst, minne, vett, lynne, sinnelag, troskap. Sinnet kalles også vrede, fiendskap, uvilje, grusomhet, ulykke, sorg, savn, vrangvilje, grettenhet, falskhet, troløshet, motløshet, ustadighet, overmot, hardhet, villskap.

87

Hånden kan kalles neve, arm, labb, ramm. På hånden og armen heter delene albue, armlegg, håndledd, ledd, finger, grep, luffe, negl, fingertupp, håndkant, neglerot. Hånden kan kalles våpnenes eller skjoldenes jord, skulderens og ermets, håndflatens og luffens tre, gullringenes jord og falkens og haukens jord, med alle betegnelsene for den, og i nyskapte kjenninger skulderens fot, buens tvinger.

Føttene kan kalles fotsålenes, vristenes, sokkenes eller lignendes trær, veiens eller gangens eller skrittets løpespyd. Foten kan kalles treet eller støtten til disse tingene. Ved ski og sko og bukser kjennes føttene. På foten og benet heter delene lår, kne, legg, knokkel, ben, vrist, fotrand, såle, tå. Ved alt dette kan foten kjennes og kalles et tre, og foten kalles mast og rå og kjennes ved disse tingene.

88

Tale kalles også ord og ordtak og ordkunst, samtale, fortelling, ordstrid, trette, sang, galder, kveding, snakk, babbel, larm, prat, skrål, jubel, krangel, hån, kjefting, skvalder, skryt, sladder, tåpelig snakk, folkelig talemåte, tomprat, vrøvl. Den kalles også røst, klang, stemme, gjenlyd, sus, skingring, drønn, ljom, dunder, bulder, brak, sus, susing, dur.

Vett kalles visdom, råd, forstand, minne, skjønn, omtanke, regnekunst, fremsyn, listighet, ordvisdom, dyktighet. Det kalles baktanke, svikefulle råd, falske råd, troløse råd.

89

«Læti» har to betydninger. «Læti» betyr røst, og «læti» betyr atferd, og «æði» betyr også dårlig lune. «Reiði» har også to betydninger. «Reiði» heter det når et menneske er vredt, og «reiði» heter også utstyret til et skip eller en hest. «Far» har også to betydninger. «Fár» er vrede, «far» er et skip. Slike uttrykk bruker folk mye for å dikte med skjult mening, og det kalles svært «ofljóst».

«Lið» kaller man stedet på et menneske der knoklene møtes; «lið» betyr skip, «lið» betyr folk, og «lið» kalles også den hjelpen et menneske gir et annet; «líð» betyr øl. «Hlið» heter åpningen i et gjerde, og «hlið» kaller man en okse, mens «hlíð» er en bakke. Disse betydningene kan man bruke i skaldskap for å gjøre meningen så «ofljóst» at den er vanskelig å forstå, dersom man skal velge en annen betydning enn den de foregående versordene først synes å peke mot. Slik er det også med mange andre betegnelser som flere ting har felles.