Originalteksten til «Skirnesmål»

"Rístu nú, Skírnir,
ok gakk skjótt at beiða
okkarn mála mög
ok þess at fregna,
hveim inn fróði sé
ofreiði afi."
Skírnir kvað:

"Illra orða
er mér ón at ykkrum syni,
ef ek geng at mæla við mög
ok þess at fregna,
hveim inn fróði sé
ofreiði afi."

"Segðu mér þat, Freyr,
folkvaldi goða,
ok ek vilja vita:
Hví þú einn sitr
endlanga sali,
minn dróttinn, um daga?"
Freyr kvað:

"Hví um segjak þér,
seggr inn ungi,
mikinn móðtrega?
Því at álfröðull
lýsir um alla daga
ok þeygi at mínum munum."
Skírnir kvað:

"Muni þína
hykk-a ek svá mikla vera,
at þú mér, seggr, né segir,
því at ungir saman
várum í árdaga,
vel mættim tveir trúask."
Freyr kvað:

"Í Gymis görðum
ek ganga sá
mér tíða mey;
armar lýstu,
en af þaðan
allt loft ok lögr."

"Mær er mér tíðari
en manna hveim
ungum í árdaga;
ása ok alfa
þat vill engi maðr
at vit samt séim."
Skírnir kvað:

"Mar gefðu mér þá
þann er mik um myrkvan beri
vísan vafrloga,
ok þat sverð,
er sjalft vegisk
við jötna ætt."
Freyr kvað:

"Mar ek þér þann gef,
er þik um myrkvan berr
vísan vafrloga,
ok þat sverð,
er sjalft mun vegask
ef sá er horskr, er hefr."
Skírnir mælti við hestinn:

"Myrkt er úti,
mál kveð ek okkr fara
úrig fjöll yfir,
þursa þjóð yfir;
báðir vit komumk,
eða okkr báða tekr
sá inn ámáttki jötunn."
Skírnir reið í Jötunheima til Gymisgarða. Þar váru hundar ólmir ok bundnir fyrir skíðgarðs hliði, þess er um sal Gerðar var. Hann reið at þar, er féhirðir sat á haugi, og kvaddi hann:

"Segðu þat, hirðir,
er þú á haugi sitr
ok varðar alla vega:
Hvé ek at andspilli
komumk ins unga mans
fyr greyjum Gymis?"
Hirðir kvað:

"Hvárt ertu feigr,
eða ertu framgenginn?
-- -- --
Andspillis vanr
þú skalt æ vera
góðrar meyjar Gymis."
Skírnir kvað:

"Kostir ro betri
heldr en at klökkva sé,
hveim er fúss er fara;
einu dægri
mér var aldr of skapaðr
of allt líf of lagit."
Gerðr kvað:

"Hvat er þat hlym hlymja,
er ek heyri nú til
ossum rönnum í?
Jörð bifask,
en allir fyrir
skjalfa garðar Gymis."
Ambátt kvað:

"Maðr er hér úti,
stiginn af mars baki,
jó lætr til jarðar taka."
-- -- --
Gerðr kvað:

"Inn bið þú hann ganga
í okkarn sal
ok drekka inn mæra mjöð;
þó ek hitt óumk,
at hér úti sé
minn bróðurbani.

Hvat er þat alfa
né ása sona
né víssa vana?
Hví þú einn of komt
eikinn fúr yfir
ór salkynni at séa?"
Skírnir kvað:

"Emk-at ek alfa
né ása sona
né víssa vana;
þó ek einn of komk
eikinn fúr yfir
yður salkynni at séa."

"Epli ellifu
hér hef ek algullin,
þau mun ek þér, Gerðr, gefa,
frið at kaupa,
at þú þér Frey kveðir
óleiðastan lifa."
Gerðr kvað:

"Epli ellifu
ek þigg aldregi
at mannskis munum,
né vit Freyr,
meðan okkart fjör lifir,
byggjum bæði saman."
Skírnir kvað:

"Baug ek þér þá gef,
þann er brenndr var
með ungum Óðins syni;
átta eru jafnhöfðir,
er af drjúpa
ina níundu hverja nótt."
Gerðr kvað:

"Baug ek þikk-a-k,
þótt brenndr séi
með ungum Óðins syni;
er-a mér gulls vant
í görðum Gymis,
at deila fé föður."
Skírnir kvað:

"Sér þú þenna mæki, mær,
mjóvan, málfáan,
er ek hef í hendi hér?
Höfuð höggva
ek mun þér hálsi af,
nema þú mér sætt segir."
Gerðr kvað:

"Ánauð þola
ek vil aldregi
at mannskis munum;
þó ek hins get,
ef it Gymir finnizk,
vígs ótrauðir,
at ykkr vega tíði."
Skírnir kvað:

"Sér þú þenna mæki, mær,
mjóvan, málfáan,
er ek hef í hendi hér?
Fyr þessum eggjum
hnígr sá inn aldni jötunn,
verðr þinn feigr faðir.

Tamsvendi ek þik drep,
en ek þik temja mun,
mær, at mínum munum;
þar skaltu ganga,
er þik gumna synir
síðan æva séi.

Ara þúfu á
skaltu ár sitja
horfa heimi ór,
snugga heljar til;
matr né þér meir leiðr
en manna hveim
innfráni ormr með firum.

At undrsjónum þú verðir,
er þú út kemr;
á þik Hrímnir hari,
á þik hotvetna stari;
víðkunnari þú verðir
en vörðr með goðum,
gapi þú grindum frá.

Tópi ok ópi,
tjösull ok óþoli,
vaxi þér tár með trega;
sezk þú niðr,
en ek mun segja þér
sváran súsbreka
ok tvennan trega:

Tramar gneypa
þik skulu gerstan dag
jötna görðum í;
til hrímþursa hallar
þú skalt hverjan dag
kranga kostalaus,
kranga kostavön;
grát at gamni
skaltu í gögn hafa
ok leiða með tárum trega.

Með þursi þríhöfðuðum
þú skalt æ nara,
eða verlaus vera;
þitt geð grípi,
þik morn morni;
ver þú sem þistill,
sá er var þrunginn
í önn ofanverða.

Til holts ek gekk
ok til hrás viðar,
gambantein at geta,
gambantein ek gat.

Reiðr er þér Óðinn,
reiðr er þér Ásabragr,
þik skal Freyr fíask,
in firinilla mær,
en þú fengit hefr
gambanreiði goða.

Heyri jötnar,
heyri hrímþursar,
synir Suttungs,
sjalfir ásliðar,
hvé ek fyrbýð,
hvé ek fyrirbanna
manna glaum mani,
manna nyt mani.

Hrímgrímnir heitir þurs,
er þik hafa skal
fyr nágrindr neðan;
þar þér vílmegir
á viðarrótum
geitahland gefi;
æðri drykkju
fá þú aldregi,
mær, af þínum munum,
mær, at mínum munum.

Þurs ríst ek þér
ok þría stafi,
ergi ok æði ok óþola;
svá ek þat af ríst,
sem ek þat á reist,
ef gerask þarfar þess."
Gerðr kvað:

"Heill ver þú nú heldr, sveinn,
ok tak við hrímkálki
fullum forns mjaðar;
þó hafðak ek þat ætlat,
at myndak aldregi
unna vaningja vel."
Skírnir kvað:

"Örendi mín
vil ek öll vita,
áðr ek ríða heim heðan,
nær þú á þingi
munt inum þroska
nenna Njarðar syni."
Gerðr kvað:

"Barri heitir,
er vit bæði vitum,
lundr lognfara;
en eft nætr níu
þar mun Njarðar syni
Gerðr unna gamans."
Þá reið Skírnir heim. Freyr stóð úti ok kvaddi hann ok spurði tíðenda:

"Segðu mér þat, Skírnir,
áðr þú verpir söðli af mar
ok þú stígir feti framar:
Hvat þú árnaðir
í Jötunheima
þíns eða míns munar?"
Skírnir kvað:

"Barri heitir,
er vit báðir vitum,
lundr lognfara;
en eft nætr níu
þar mun Njarðar syni
Gerðr unna gamans."
Freyr kvað:

"Löng er nótt,
langar ro tvær,
hvé of þreyjak þrjár?
Oft mér mánaðr
minni þótti
en sjá half hýnótt."

"Go now, Skirnir! and seek to gain
Speech from my son;
And answer to win, for whom the wise one
Is mightily moved."

Skirnir spake: 2.
"Ill words do I now await from thy son,
If I seek to get speech with him,
And answer to win, for whom the wise one
Is mightily moved."

Skirnir spake: 3.
"Speak prithee, Freyr, foremost of the gods,
For now I fain would know;
Why sittest thou here in the wide halls,
Days long, my prince, alone?"

Freyr spake: 4.
"How shall I tell thee, thou hero young,
Of all my grief so great?
Though every day the elfbeam dawns,
It lights my longing never."

Skirnir spake: 5.
"Thy longings, methinks, are not so large
That thou mayst not tell them to me;
Since in days of yore we were young together,
We two might each other trust."

Freyr spake: 6.
"From Gymir's house I beheld go forth
A maiden dear to me;
Her arms glittered, and from their gleam
Shone all the sea and sky.

"To me more dear than in days of old
Was ever maiden to man;
But no one of gods or elves will grant
That we both together should be."

Skirnir spake: 8.
"Then give me the horse that goes through the dark
And magic flickering flames;
And the sword as well that fights of itself
Against the giants grim."

Freyr spake: 9.
"The horse will I give thee that goes through the dark
And magic flickering flames,
And the sword as well that will fight of itself
If a worthy hero wields it."

Skirnir spake to the horse: 10.
"Dark is it without, and I deem it time
To fare through the wild fells,
(To fare through the giants' fastness;)
We shall both come back, or us both together
The terrible giant will take."

"Tell me, herdsman, sitting on the hill,
And watching all the ways,
How may I win a word with the maid
Past the hounds of Gymir here?"

The herdsman spake: 12.
"Art thou doomed to die or already dead,
Thou horseman that ridest hither?
Barred from speech shalt thou ever be
With Gymir's daughter good."

Skirnir spake: 13.
"Boldness is better than plaints can be
For him whose feet must fare; To a destined day has mine age been doomed,
And my life's span thereto laid."

Gerth spake: 14.
"What noise is that which now so loud
I hear within our house?
The ground shakes, and the home of Gymir
Around me trembles too."

The Serving-Maid spake: 15.
"One stands without who has leapt from his steed,
And lets his horse loose to graze;"
..................
..............

Gerth spake: 16.
"Bid the man come in, and drink good mead
Here within our hall;
Though this I fear, that there without
My brother's slayer stands.

"Art thou of the elves or the offspring of gods,
Or of the wise Wanes?
How camst thou alone through the leaping flame
Thus to behold our home?"

Skirnir spake: 18.
"I am not of the elves, nor the offspring of gods,
Nor of the wise Wanes;
Though I came alone through the leaping flame
Thus to behold thy home.

"Eleven apples, all of gold,
Here will I give thee, Gerth,
To buy thy troth that Freyr shall be
Deemed to be dearest to you."

Gerth spake: 20.
"I will not take at any man's wish
These eleven apples ever;
Nor shall Freyr and I one dwelling find
So long as we two live."

Skirnir spake: 21.
"Then do I bring thee the ring that was burned Of old with Othin's son;
From it do eight of like weight fall
On every ninth night."

Gerth spake: 22.
"The ring I wish not, though burned it was
Of old with Othin's son;
In Gymir's home is no lack of gold
In the wealth my father wields."

Skirnir spake: 23.
"Seest thou, maiden, this keen, bright sword
That I hold here in my hand?
Thy head from thy neck shall I straightway hew,
If thou wilt not do my will."

Gerth spake: 24.
"For no man's sake will I ever suffer
To be thus moved by might;
But gladly, methinks, will Gymir seek
To fight if he finds thee here."

Skirnir spake: 25.
"Seest thou, maiden, this keen, bright sword
That I hold here in my hand? Before its blade the old giant bends,—
Thy father is doomed to die.

"I strike thee, maid, with my magic staff,
To tame thee to work my will;
There shalt thou go where never again
The sons of men shall see thee.

"On the eagle's hill shalt thou ever sit,
And gaze on the gates of Hel;
More loathsome to thee than the light-hued snake
To men, shall thy meat become.

"Fearful to see, if thou comest forth,
Hrimnir will stand and stare,
(Men will marvel at thee;) More famed shalt thou grow than the watchman of the gods!
Peer forth, then, from thy prison.

"Rage and longing, fetters and wrath,
Tears and torment are thine;
Where thou sittest down my doom is on thee
Of heavy heart
And double dole.

"In the giants' home shall vile things harm thee
Each day with evil deeds;
Grief shalt thou get instead of gladness,
And sorrow to suffer with tears.

"With three-headed giants thou shalt dwell ever,
Or never know a husband;
(Let longing grip thee, let wasting waste thee,—) Be like to the thistle that in the loft
Was cast and there was crushed.

"I go to the wood, and to the wet forest,
To win a magic wand;
..................
I won a magic wand.

"Othin grows angry, angered is the best of the gods,
Freyr shall be thy foe,
Most evil maid, who the magic wrath
Of gods hast got for thyself.

"Give heed, frost-rulers, hear it, giants.
Sons of Suttung,
And gods, ye too,
How I forbid and how I ban
The meeting of men with the maid,
(The joy of men with the maid.)

"Hrimgrimnir is he, the giant who shall have thee
In the depth by the doors of Hel;
To the frost-giants' halls each day shalt thou fare,
Crawling and craving in vain,
(Crawling and having no hope.)

"Base wretches there by the root of the tree
Will hold for thee horns of filth;
A fairer drink shalt thou never find,
Maid, to meet thy wish,
(Maid, to meet my wish.)

"I write thee a charm and three runes therewith,
Longing and madness and lust;
But what I have writ I may yet unwrite
If I find a need therefor."

Gerth spake: 38.
"Find welcome rather, and with it take
The frost-cup filled with mead;
Though I did not believe that I should so love
Ever one of the Wanes."

Skirnir spake: 39.
"My tidings all must I truly learn
Ere homeward hence I ride:
How soon thou wilt with the mighty son
Of Njorth a meeting make."

Gerth spake: 40.
Barri there is, which we both know well,
A forest fair and still;
And nine nights hence to the son of Njorth
Will Gerth there grant delight."

"Tell me, Skirnir, ere thou take off the saddle,
Or farest forward a step:
What hast thou done in the giants' dwelling
To make glad thee or me?"

Skirnir spake: 42.
"Barri there is, which we both know well,
A forest fair and still;
And nine nights hence to the son of Njorth
Will Gerth there grant delight."

Freyr spake: 43.
"Long is one night, longer are two;
How then shall I bear three?
Often to me has a month seemed less
Than now half a night of desire."

«Reis deg nå, Skirne,
og gå straks og be
vår sønn om en samtale,
og spør ham
hvem den kloke er
så voldsomt harm på.»
Skirne sa:

«Onde ord
venter jeg fra deres sønn
om jeg går og taler med ham
og spør ham
hvem den kloke er
så voldsomt harm på.»

«Si meg det, Frøy,
gudenes hærfører,
for jeg vil vite:
Hvorfor sitter du alene
i de lange salene,
min herre, dagen lang?»
Frøy sa:

«Hvorfor skal jeg fortelle deg,
unge mann,
om min store hjertesorg?
For alvesolen
lyser alle dager,
men aldri over mine lengsler.»
Skirne sa:

«Dine lengsler
tror jeg ikke er så store
at du ikke kan si meg dem, mann,
for vi var unge sammen
i gamle dager;
vi to kunne godt betro oss til hverandre.»
Frøy sa:

«I Gymes gårder
så jeg en ung kvinne gå,
hun er meg kjær;
armene lyste,
og fra dem skinte
hele luften og havet.»

«Kvinnen er meg kjærere
enn noen kvinne var
for en ung mann i gamle dager;
blant æser og alver
vil ingen
at vi skal være sammen.»
Skirne sa:

«Gi meg da den hesten
som sikkert bærer meg gjennom
den mørke, flakkende flammen,
og det sverdet
som kjemper av seg selv
mot jotnenes ætt.»
Frøy sa:

«Jeg gir deg den hesten
som sikkert bærer deg gjennom
den mørke, flakkende flammen,
og det sverdet
som vil kjempe av seg selv
om den som fører det, er klok.»
Skirne talte til hesten:

«Mørkt er det ute,
jeg sier det er tid for oss å fare
over duggvåte fjell,
gjennom tussenes folk;
vi kommer begge fram,
eller vi blir begge tatt
av den overmektige jotnen.»
Skirne red til Jotunheimen, til Gymes gårder. Der var det ville hunder, bundet foran porten i plankegjerdet rundt Gerds sal. Han red dit en gjeter satt på en haug, og hilste ham:

«Si meg det, gjeter,
du som sitter på haugen
og vokter alle veier:
Hvordan kommer jeg til orde
med den unge kvinnen,
forbi Gymes hunder?»
Gjeteren sa:

«Er du dødsens,
eller er du alt død?
-- -- --
Aldri skal du
få tale med
Gymes gode datter.»
Skirne sa:

«Bedre finnes det råd
enn å miste motet
for den som vil fare;
på én dag
ble min levetid fastsatt
og hele mitt liv bestemt.»
Gerd sa:

«Hva er det for bulder
jeg nå hører
inne i husene våre?
Jorden rister,
og alle Gymes gårder
skjelver av det.»
Trellkvinnen sa:

«En mann er her ute,
steget av hesteryggen;
han lar hesten beite på bakken.»
-- -- --
Gerd sa:

«Be ham komme inn
i salen vår
og drikke den herlige mjøden;
likevel frykter jeg
at han som er her ute,
er min brors banemann.

Er du en av alvene
eller æsenes sønner
eller de vise vanene?
Hvorfor kom du alene
over den veldige ilden
for å se vår sal?»
Skirne sa:

«Jeg er ikke en av alvene
eller æsenes sønner
eller de vise vanene;
likevel kom jeg alene
over den veldige ilden
for å se deres sal.»

«Elleve epler
har jeg her, helt av gull;
dem vil jeg gi deg, Gerd,
for å kjøpe din kjærlighet,
så du sier at Frøy
er deg kjærest av alle som lever.»
Gerd sa:

«Elleve epler
tar jeg aldri imot
for å føye noen manns ønsker,
og Frøy og jeg
skal aldri bo sammen
så lenge vi begge lever.»
Skirne sa:

«Da gir jeg deg ringen
som ble brent
med Odins unge sønn;
åtte like tunge ringer
drypper av den
hver niende natt.»
Gerd sa:

«Ringen tar jeg ikke imot,
selv om den ble brent
med Odins unge sønn;
jeg mangler ikke gull
i Gymes gårder,
der jeg rår over min fars rikdom.»
Skirne sa:

«Ser du dette sverdet, kvinne,
smalt og prydet med tegn,
som jeg holder her i hånden?
Hodet skal jeg hogge
av halsen din
om du ikke sier ja til forlik.»
Gerd sa:

«Tvang vil jeg
aldri tåle
for å føye noen manns ønsker;
men jeg tror
at om du og Gyme møtes,
uredde for strid,
får dere lyst til å kjempe.»
Skirne sa:

«Ser du dette sverdet, kvinne,
smalt og prydet med tegn,
som jeg holder her i hånden?
For disse eggene
faller den gamle jotnen;
din far skal dø.

Med en temmekvist slår jeg deg,
og jeg skal temme deg,
kvinne, etter min vilje;
dit skal du gå
hvor menneskenes sønner
aldri siden får se deg.

På ørnens tue
skal du sitte tidlig
og stirre ut av verden,
speide ned mot Hel;
maten skal bli deg mer motbydelig
enn den skinnende ormen
er for menneskene.

Du skal bli et underlig syn
når du kommer ut;
Rimne skal glo på deg,
alt skal stirre på deg;
mer kjent skal du bli
enn gudenes vokter;
du skal gape ut gjennom grindene.

Vanvidd og hyl,
plage og uro,
tårene skal vokse med sorgen;
sett deg ned,
så skal jeg forkynne deg
tung lidelse
og dobbelt sorg:

Onde vetter skal kue
deg dagen lang
i jotnenes gårder;
til rimtussenes hall
skal du hver dag
slepe deg uten håp,
slepe deg uten valg;
gråt skal du få
i gledens sted
og bære sorgen med tårer.

Med en trehodet tuss
skal du alltid vansmekte,
eller være uten mann;
lengselen skal gripe deg,
tæringen tære deg;
vær som tistelen
som ble presset inn
øverst under innhøstingen.

Til lunden gikk jeg
og til den friske skogen
for å finne en mektig tryllestav;
en mektig tryllestav fant jeg.

Odin er vred på deg,
åsenes fremste er vred på deg,
Frøy skal hate deg,
du grufullt onde kvinne,
for du har pådratt deg
gudenes veldige vrede.

Hør, jotner,
hør, rimtusser,
Suttungs sønner,
og æsenes egne flokker,
hvordan jeg forbyr,
hvordan jeg bannlyser
menns glede for kvinnen,
menns favntak for kvinnen.

Rimgrimne heter tussen
som skal ha deg
nedenfor likgrindene;
der skal elendighetens sønner
ved trerøttene
gi deg geitepiss;
en edlere drikk
skal du aldri få,
kvinne, etter dine ønsker,
kvinne, etter min vilje.

Tuss rister jeg deg
og tre staver:
kåtskap, galskap og uro;
jeg kan riste det bort
slik jeg ristet det inn,
om det blir nødvendig.»
Gerd sa:

«Vær heller hilset nå, unge mann,
og ta imot rimkalken,
fylt med gammel mjød;
men jeg hadde tenkt
at jeg aldri skulle
elske en av vanene.»
Skirne sa:

«Hele svaret
på ærendet mitt vil jeg ha
før jeg rir hjem herfra:
Når vil du på et møte
unne Njords mektige sønn
din kjærlighet?»
Gerd sa:

«Barre heter,
som vi begge vet,
en lund med stille stier;
om ni netter
skal Gerd der unne
Njords sønn elskovsglede.»
Da red Skirne hjem. Frøy sto ute og hilste ham og spurte etter nytt:

«Si meg det, Skirne,
før du tar salen av hesten
og går et skritt videre:
Hva fikk du utrettet
i Jotunheimen
etter ditt eller mitt ønske?»
Skirne sa:

«Barre heter,
som vi begge vet,
en lund med stille stier;
om ni netter
skal Gerd der unne
Njords sønn elskovsglede.»
Frøy sa:

«Lang er én natt,
lange er to,
hvordan skal jeg holde ut tre?
Ofte syntes jeg
en måned var kortere
enn denne halve lengselsnatten.»