Originalteksten til «Det korte Sigurdkvadet»

Ár var, þats Sigurðr
sótti Gjúka,
Völsungr ungi,
er vegit hafði;
tók við tryggðum
tveggja bræðra,
seldusk eiða
eljunfræknir.

Mey buðu hánum
ok meiðma fjölð,
Guðrúnu ungu,
Gjúka dóttur;
drukku ok dæmðu
dægr margt saman
Sigurðr ungi
ok synir Gjúka.

Unz þeir Brynhildar
biðja fóru,
svá at þeim Sigurðr
reið í sinni
Völsungr ungi,
ok vega kunni;
hann of ætti,
ef hann eiga knætti.

Sigurðr inn suðræni
lagði sverð nökkvit,
mæki málfán,
á meðal þeirra;
né hann konu
kyssa gerði
né húnskr konungr
hefja sér at armi,
mey frumunga
fal hann megi Gjúka.

Hon sér at lífi
löst né vissi
ok at aldrlagi
ekki grand,
vamm þat er væri
eða vera hygði;
gengu þess á milli
grimmar urðir.

Ein sat hon úti
aftan dags,
nam hon svá margt
um at mælask:
"Hafa skal ek Sigurð,
- eða þó svelta, -
mög frumungan
mér á armi.

Orð mæltak nú,
iðrumk eftir þess:
kván er hans Guðrún,
en ek Gunnars;
ljótar nornir
skópu oss langa þrá."

Opt gengr hon innan
ills of fylld,
ísa ok jökla,
aftan hvern,
er þau Guðrún
ganga á beð
ok hana Sigurðr
sveipr í rifti,
konungr inn húnski
kván frjá sína.

"Vön geng ek vilja,
vers ok beggja,
verð ek mik gæla
af grimmum hug."

Nam af þeim heiftum
hvetjask at vígi:
"Þú skalt, Gunnarr,
gerst of láta
mínu landi
ok mér sjalfri;
mun ek una aldri
með öðlingi.

Mun ek aftr fara,
þars ek áðan vark
með nábornum
niðjum mínum;
þar mun ek sitja
ok sofa lífi,
nema þú Sigurð
svelta látir
ok jöfurr öðrum
æðri verðir.

Látum son fara
feðr í sinni,
skal-at ulf ala
ungan lengi.
Hveim verðr hölða
hefnd léttari
síðan til sátta,
at sonr lifi?"

Hryggr varð Gunnarr
ok hnipnaði,
sveip sínum hug,
sat of allan dag;
hann vissi þat
vilgi görla,
hvat hánum væri
vinna sæmst
eða hánum væri
vinna bezt,
alls sik Völsung
vissi firrðan
ok at Sigurð
söknuð mikinn.

Ýmist hann hugði
jafnlanga stund:
þat var eigi
afartítt,
at frá konungdóm
kvánir gengi.
Nam hann sér Högna
heita at rúnum,
þar átti hann
alls fulltrúa:

"Ein er mér Brynhildr
öllum betri,
of borin Buðla,
hon er bragr kvenna;
fyrr skal ek mínu
fjörvi láta
en þeirar meyjar
meiðmum týna.

Vildu okkr fylki
til fjár véla?
Gótt er at ráða
Rínar malmi
ok unandi
auði stýra
ok sitjandi
sælu njóta."

Einu því Högni
andsvör veitti:
"Samir eigi okkr
slíkt at vinna,
sverði rofna
svarna eiða,
eiða svarna,
unnar tryggðir.

Vitum-a vit á moldu
menn in sælli,
meðan fjórir vér
folki ráðum
ok sá inn húnski
her-Baldr lifir,
né in mætri
mægð á foldu,
ef vér fimm sonu
fæðum lengi,
áttumgóða
æxla knættim.

Ek veit görla,
hvaðan vegir standa:
eru Brynhildar
brek ofmikil."
Gunnarr kvað:

"Vit skulum Guthorm
gerva at vígi,
yngra bróður,
ofróðara;
hann var fyr útan
eiða svarna,
eiða svarna,
unnar tryggðir."

Dælt var at eggja
óbilgjarnan,
stóð til hjarta
hjörr Sigurði.

Réð til hefnda
hergjarn í sal
ok eftir varp
óbilgjörnum;
fló til Guthorms
Grams ramliga
kynbirt járn
ór konungs hendi.

Hné hans of dolgr
til hluta tveggja,
hendr ok höfuð
hné á annan veg,
en fóta hlutr
féll aftr í stað.

Sofnuð var Guðrún
í sæingu
sorgalaus
hjá Sigurði,
en hon vaknaði
vilja firrð,
er hon Freys vinar
flaut í dreyra.

Svá sló hon svárar
sínar hendr,
at rammhugaðr
reis upp við beð:
"Grát-a-ðu, Guðrún,
svá grimmliga,
brúðr frumunga,
þér bræðr lifa.

Á ek til ungan
erfinytja,
kann-at hann firrask
ór fjándgarði;
þeir sér hafa
svárt ok dátt
enn nær numit
nýlig ráð.

Ríðr-a þeim síðan,
þótt sjau alir,
systursonr
slíkr at þingi.
Ek veit görla,
hví gegnir nú:
ein veldr Brynhildr
öllu bölvi.

Mér unni mær
fyr mann hvern,
en við Gunnar
grand ekki vannk;
þyrmða ek sifjum,
svörnum eiðum,
síðr værak heitinn
hans kvánar vinr."

Kona varp öndu,
en konungr fjörvi,
svá sló hon svárar
sínar hendr,
at kváðu við
kálkar í vá
ok gullu við
gæss í túni.

Hló þá Brynhildr
Buðla dóttir
einu sinni
af öllum hug,
er hon til hvílu
heyra knátti
gjallan grát
Gjúka dóttur.

Hitt kvað þá Gunnarr
gramr haukstalda:
"Hlær-a þú af því,
heiftgjörn kona,
glöð á gólfi,
at þér góðs viti.
Hví hafnar þú
inum hvíta lit,
feikna fæðir?
Hygg ek, at feig séir.

Þú værir þess
verðust kvenna,
at fyr augum þér
Atla hjöggim,
sæir bræðr þínum
blóðugt sár,
undir dreyrgar
knættir yfir binda."
Brynhildr kvað:

"Frýr-a maðr þér engi,
hefir þú fullvegit;
lítt sésk Atli
ófu þína;
hann mun ykkar
önd síðari
ok æ bera
afl it meira.

Segja mun ek þér, Gunnarr,
- sjalfr veiztu görla, -
hvé er yðr snemma
til saka réðuð;
varð ek til ung
né ofþrungin,
fullgædd féi
á fleti bróður.

Né ek vilda þat,
at mik verr ætti,
áðr þér Gjúkungar
riðuð at garði,
þrír á hestum
þjóðkonungar,
en þeira för
þörfgi væri.

Þeim hétumk þá
þjóðkonungi,
er með gulli sat
á Grana bógum;
var-at hann í augu
yðr um líkr
né á engi hlut
at álitum,
þó þykkizk ér
þjóðkonungar.

Ok mér Atli þat
einni sagði,
at hvárki lézk
höfn of deila,
gull né jarðir,
nema ek gefask létak,
ok engi hlut
auðins féar,
þá er mér jóðungri
eigu seldi
ok mér jóðungri
aura talði.

Þá var á hvörfun
hugr minn um þat,
hvárt ek skylda vega
eða val fella
böll í brynju
um bróður sök;
þat myndi þá
þjóðkunnt vera
mörgum manni
at munar stríði.

Létum síga
sáttmál okkur
lék mér meir í mun
meiðmar þiggja,
bauga rauða
burar Sigmundar;
né ek annars manns
aura vildak.

Unnak einum
né ýmissum,
bjó-at of hverfan
hug men-Skögul;
allt mun þat Atli
eftir finna,
er hann mína spyrr
morðför görva,

at þeygi skal
þunngeð kona
annarrar ver
aldri leiða;
þá mun á hefndum
harma minna."

Upp reis Gunnarr
gramr verðungar,
ok um hals konu
hendr of lagði;
gengu allir
ok þó ýmissir
af heilum hug
hana at letja.

Hratt af halsi
hveim þar sér,
lét-a mann sik letja
langrar göngu.

Nam hann sér Högna
hvetja at rúnum:
"Seggi vil ek alla
í sal ganga
þína með mínum,
- nú er þörf mikil, -
vita, ef meini
morðför konu,
unz af méli
enn mein komi;
þá látum því
þarfar ráða."

Einu því Högni
andsvör veitti:
"Leti-a maðr hana
langrar göngu,
þars hon aftrborin
aldri verði;
hon kröng of komsk
fyr kné móður,
hon æ borin
óvilja til,
mörgum manni
at móðtrega."

Hvarf sér óhróðugr
andspilli frá,
þar er mörk menja
meiðmum deildi.

Leit hon of alla
eigu sína,
soltnar þýjar
ok salkonur;
gullbrynju smó,
- var-a gott í hug, -
áðr sik miðlaði
mækis eggjum.

Hné við bollstri
hon á annan veg
ok hjörunduð
hugði at ráðum:

"Nú skulu ganga,
þeir er gull vili
ok minni því
at mér þiggja;
ek gef hverri
of hróðit sigli,
bók ok blæju,
bjartar váðir."

Þögðu allir,
við því orði
ok allir senn
andsvör veittu:
"Ærnar soltnar,
munum enn lifa.
Verða salkonur
sæmð at vinna."

Unz af hyggjandi
hörskrýdd kona,
ung at aldri
orð viðr of kvað:
"Vilk-at ek mann trauðan
né torbænan
um óra sök
aldri týna.

Þó mun á beinum
brenna yðrum
færi eyrir,
þá er ér fram komið,
neitt Menju góð,
mín at vitja.

Sezktu niðr, Gunnarr,
mun ek segja þér
lífs örvæna
ljósa brúði;
mun-a yðvart far
allt í sundi,
þótt ek hafa
öndu látit.

Sátt munuð it Guðrún
snemr, en þú hyggir;
hefir kunn kona
við konungi
daprar minjar
at dauðan ver.

Þar er mær borin,
- móðir fæðir, -
sú mun hvítari
en inn heiði dagr
Svanhildr vera,
sólar geisla.

Gefa muntu Guðrúnu
góðra nökkurum
skeyti skæða
skatna mengi;
mun-at at vilja
versæl gefin;
hana mun Atli
eiga ganga,
of borinn Buðla,
bróðir minn.

Margs á ek minnask,
hvé við mik fóru,
þá er mik sára
svikna höfðuð,
vaðin at vilja
vark, meðan ek lifðak.

Muntu Oddrúnu
eiga vilja,
en þik Atli mun
eigi láta;
it munuð lúta
á laun saman,
hon mun þér unna
sem ek skyldak,
ef okkr góð of sköp
gerði verða.

Þik mun Atli
illu beita,
muntu í öngan
ormgarð lagiðr.

Þat mun ok verða
þvígit lengra,
at Atli mun
öndu týna,
sælu sinni,
ok sona lífi,
því at hánum Guðrún
grýmir á beð
snörpum eggjum
af sárum hug.

Sæmri væri Guðrún,
systir ykkur,
frumver sínum
at fylgja dauðum,
ef henni gæfi
góðra ráða
eða ætti hon hug
ossum líkan.

Ört mæli ek nú,
en hon eigi mun
of óra sök
aldri týna;
hana munu hefja
hávar bárur
til Jónakrs
óðaltorfu.

[Ala mun hún sér jóð,
erfivörðu ],
erfivörðu,
Jónakrs sonum;
mun hon Svanhildi
senda af landi,
sína mey
ok Sigurðar.

Hana munu bíta
Bikka ráð,
því at Jörmunrekkr
óþarft lifir;
þá er öll farin
ætt Sigurðar;
eru Guðrúnar
græti at fleiri.

Biðja mun ek þik
bænar einnar,
- sú mun í heimi
hinzt bæn vera -:
Láttu svá breiða
borg á velli,
at undir oss öllum
jafnrúmt séi,
þeim er sultu
með Sigurði.

Tjaldi þar um þá borg
tjöldum ok skjöldum,
valarift vel fáð
ok Vala mengi;
brenni mér inn húnska
á hlið aðra.

Brenni inum húnska
á hlið aðra
mína þjóna
menjum göfga:
tveir at höfðum
ok tveir haukar;
þá er öllu skipt
til jafnaðar.
68
Liggi okkar enn í milli
malmr hringvariðr,
egghvast járn,
sem endr lagit,
þá er vit bæði
beð einn stigum
ok hétum þá
hjóna nafni.
69
Hrynja hánum þá
á hæl þeygi
hlunnblik hallar
hringi litkuð,
ef hánum fylgir
ferð mín heðan;
þeygi mun ór för
aumlig vera.
70
Því at hánum fylgja
fimm ambáttir,
átta þjónar,
eðlum góðir,
fóstrman mitt
ok faðerni,
þat er Buðli gaf
barni sínu.
71
Margt sagða ek,
munda ek fleira,
er mér meir mjötuðr
málrúm gæfi;
ómum þverr,
undir svella,
satt eitt sagðak,
svá mun ek láta."

Of old did Sigurth Gjuki seek,
The Volsung young, in battles victor;
Well he trusted the brothers twain,
With mighty oaths among them sworn.

A maid they gave him, and jewels many,
Guthrun the young, the daughter of Gjuki;
They drank and spake full many a day,
Sigurth the young and Gjuki's sons.

Thereafter went they Brynhild to woo,
And so with them did Sigurth ride, The Volsung young, in battle valiant,—
Himself would have had her if all he had seen.

The southern hero his naked sword,
Fair-flashing, let between them lie;
(Nor would he come the maid to kiss;)
The Hunnish king in his arms ne'er held
The maiden he gave to Gjuki's sons.

Ill she had known not in all her life,
And nought of the sorrows of men she knew;
Blame she had not, nor dreamed she should bear it,
But cruel the fates that among them came.

By herself at the end of day she sat,
And in open words her heart she uttered:
"I shall Sigurth have, the hero young,
E'en though within my arms he die.

"The word I have spoken; soon shall I rue it,
His wife is Guthrun, and Gunnar's am I;
Ill Norns set for me long desire."

Oft did she go with grieving heart
On the glacier's ice at even-tide,
When Guthrun then to her bed was gone,
And the bedclothes Sigurth about her laid.

"(Now Gjuki's child to her lover goes,) And the Hunnish king with his wife is happy;
Joyless I am and mateless ever,
Till cries from my heavy heart burst forth."

In her wrath to battle she roused herself:
"Gunnar, now thou needs must lose
Lands of mine and me myself,
No joy shall I have with the hero ever.

"Back shall I fare where first I dwelt,
Among the kin that come of my race,
To wait there, sleeping my life away,
If Sigurth's death thou shalt not dare,
(And best of heroes thou shalt not be.)

"The son shall fare with his father hence,
And let not long the wolf-cub live;
Lighter to pay is the vengeance-price
After the deed if the son is dead."

Sad was Gunnar, and bowed with grief,
Deep in thought the whole day through; Yet from his heart it was ever hid
What deed most fitting he should find,
(Or what thing best for him should be,
Or if he should seek the Volsung to slay,
For with mighty longing Sigurth he loved.)

Much he pondered for many an hour;
Never before was the wonder known
That a queen should thus her kingdom leave;
In counsel then did he Hogni call,
(For him in truest trust he held.)

"More than all to me is Brynhild,
Buthli's child, the best of women;
My very life would I sooner lose
Than yield the love of yonder maid.

"Wilt thou the hero for wealth betray? 'Twere good to have the gold of the Rhine,
And all the hoard in peace to hold,
And waiting fortune thus to win."

Few the words of Hogni were:
"Us it beseems not so to do,
To cleave with swords the oaths we swore,
The oaths we swore and all our vows.

"We know no mightier men on earth
The while we four o'er the folk hold sway,
And while the Hunnish hero lives,
Nor higher kinship the world doth hold.

"If sons we five shall soon beget,
Great, methinks, our race shall grow; Well I see whence lead the ways;
Too bitter far is Brynhild's hate."

Gunnar spake: 20.
"Gotthorm to wrath we needs must rouse,
Our younger brother, in rashness blind;
He entered not in the oaths we swore,
The oaths we swore and all our vows."

It was easy to rouse the reckless one.
..............
The sword in the heart of Sigurth stood.

In vengeance the hero rose in the hall,
And hurled his sword at the slayer bold; At Gotthorm flew the glittering steel
Of Gram full hard from the hand of the king.

The foeman cleft asunder fell,
Forward hands and head did sink,
And legs and feet did backward fall.

Guthrun soft in her bed had slept,
Safe from care at Sigurth's side;
She woke to find her joy had fled,
In the blood of the friend of Freyr she lay.

So hard she smote her hands together
That the hero rose up, iron-hearted:
"Weep not, Guthrun, grievous tears,
Bride so young, for thy brothers live.

"Too young, methinks, is my son as yet,
He cannot flee from the home of his foes; Fearful and deadly the plan they found,
The counsel new that now they have heeded.

"No son will ride, though seven thou hast,
To the Thing as the son of their sister rides;
Well I see who the ill has worked,
On Brynhild alone lies the blame for all.

"Above all men the maiden loved me,
Yet false to Gunnar I ne'er was found;
I kept the oaths and the kinship I swore;
Of his queen the lover none may call me.

In a swoon she sank when Sigurth died;
So hard she smote her hands together
That all the cups in the cupboard rang,
And loud in the courtyard cried the geese.

Then Brynhild, daughter of Buthli, laughed,
Only once, with all her heart,
When as she lay full loud she heard
The grievous wail of Gjuki's daughter.

Then Gunnar, monarch of men, spake forth:
"Thou dost not laugh, thou lover of hate,
In gladness there, or for aught of good;
Why has thy face so white a hue,
Mother of ill? Foredoomed thou art.

"A worthier woman wouldst thou have been
If before thine eyes we had Atli slain;
If thy brother's bleeding body hadst seen
And the bloody wounds that thou shouldst bind."

Brynhild spake: 33.
"None mock thee, Gunnar! thou hast mightily fought,
But thy hatred little doth Atli heed;
Longer than thou, methinks, shall he live,
And greater in might shall he ever remain.

"To thee I say, and thyself thou knowest,
That all these ills thou didst early shape;
No bonds I knew, nor sorrow bore,
And wealth I had in my brother's home.

"Never a husband sought I to have,
Before the Gjukungs fared to our land;
Three were the kings on steeds that came,—
Need of their journey never there was.

"To the hero great my troth I gave
Who gold-decked sat on Grani's back;
Not like to thine was the light of his eyes,
(Nor like in form and face are ye,)
Though kingly both ye seemed to be.

"And so to me did Atli say
That share in our wealth I should not have, Of gold or lands, if my hand I gave not;
(More evil yet, the wealth I should yield,)
The gold that he in my childhood gave me,
(The wealth from him in my youth I had.)

"Oft in my mind I pondered much
If still I should fight, and warriors fell,
Brave in my byrnie, my brother defying;
That would wide in the world be known,
And sorrow for many a man would make.

"But the bond at last I let be made,
For more the hoard I longed to have,
The rings that the son of Sigmund won;
No other's treasure e'er I sought.

"One alone of all I loved,
Nor changing heart I ever had;
All in the end shall Atli know, When he hears I have gone on the death-road hence."

******

"Never a wife of fickle will
Yet to another man should yield.
..............
So vengence for all my ills shall come."

Up rose Gunnar, the people's ruler,
And flung his arms round her neck so fair;
And all who came, of every kind,
Sought to hold her with all their hearts.

But back she cast all those who came,
Nor from the long road let them hold her; In counsel then did he Hogni call:
"Of wisdom now full great is our need.

"Let the warriors here in the hall come forth,
Thine and mine, for the need is mighty,
If haply the queen from death they may hold,
Till her fearful thoughts with time shall fade."

(Few the words of Hogni were:)
"From the long road now shall ye hold her not,
That born again she may never be!
Foul she came from her mother forth,
And born she was for wicked deeds,
(Sorrow to many a man to bring.)"

From the speaker gloomily Gunnar turned,
For the jewel-bearer her gems was dividing; On all her wealth her eyes were gazing,
On the bond-women slain and the slaughtered slaves.

Her byrnie of gold she donned, and grim
Was her heart ere the point of her sword had pierced it;
On the pillow at last her head she laid,
And, wounded, her plan she pondered o'er.

"Hither I will that my women come
Who gold are fain from me to get;
Necklaces fashioned fair to each
Shall I give, and cloth, and garments bright."

Silent were all as so she spake,
And all together answer made:
"Slain are enough; we seek to live,
Not thus thy women shall honor win."

Long the woman, linen-decked, pondered,—
—Young she was,— and weighed her words:
"For my sake now shall none unwilling
Or loath to die her life lay down.

"But little of gems to gleam on your limbs
Ye then shall find when forth ye fare
To follow me, or of Menja's wealth.
..............

"Sit now, Gunnar! for I shall speak
Of thy bride so fair and so fain to die;
Thy ship in harbor home thou hast not,
Although my life I now have lost.

"Thou shalt Guthrun requite more quick than thou thinkest,
..............
Though sadly mourns the maiden wise
Who dwells with the king, o'er her husband dead.

"A maid shall then the mother bear;
Brighter far than the fairest day
Svanhild shall be, or the beams of the sun.

"Guthrun a noble husband thou givest,
Yet to many a warrior woe will she bring,
Not happily wedded she holds herself;
Her shall Atli hither seek,
(Buthli's son, and brother of mine.)

"Well I remember how me ye treated
When ye betrayed me with treacherous wiles;
..............
Lost was my joy as long as I lived.

"Oddrun as wife thou fain wouldst win,
But Atli this from thee withholds;
Yet in secret tryst ye twain shall love;
She shall hold thee dear, as I had done
If kindly fate to us had fallen.

"Ill to thee shall Atli bring,
When he casts thee down in the den of snakes.

"But soon thereafter Atli too
His life, methinks, as thou shalt lose,
(His fortune lose and the lives of his sons;)
Him shall Guthrun, grim of heart,
With the biting blade in his bed destroy.

"It would better beseem thy sister fair To follow her husband first in death,
If counsel good to her were given,
Or a heart akin to mine she had.

"Slowly I speak,— but for my sake
Her life, methinks, she shall not lose;
She shall wander over the tossing waves,
To where Jonak rules his father's realm.

"Sons to him she soon shall bear,
Heirs therewith of Jonak's wealth;
But Svanhild far away is sent,
The child she bore to Sigurth brave.

"Bikki's word her death shall be,
For dreadful the wrath of Jormunrek;
So slain is all of Sigurth's race,
And greater the woe of Guthrun grows.

"Yet one boon I beg of thee,
The last of boons in my life it is:
Let the pyre be built so broad in the field
That room for us all will ample be,
(For us who slain with Sigurth are.)

"With shields and carpets cover the pyre,
..............
Shrouds full fair, and fallen slaves,
And besides the Hunnish hero burn me.

"Besides the Hunnish hero there
Slaves shall burn, full bravely decked,
Two at his head and two at his feet,
A brace of hounds and a pair of hawks,
For so shall all be seemly done.

"Let between us lie once more The steel so keen, as so it lay
When both within one bed we were,
And wedded mates by men were called.

"The door of the hall shall strike not the heel
Of the hero fair with flashing rings,
If hence my following goes with him;
Not mean our faring forth shall be.

"Bond-women five shall follow him,
And eight of my thralls, well-born are they,
Children with me, and mine they were
As gifts that Buthli his daughter gave.

"Much have I told thee, and more would say
If fate more space for speech had given;
My voice grows weak, my wounds are swelling;
Truth I have said, and so I die."

Det var i gammel tid at Sigurd
oppsøkte Gjuke,
den unge Volsung,
som hadde felt fiender;
han tok imot troskapsløfter
fra de to brødrene,
de sverget hverandre eder,
de dådsterke mennene.

De bød ham en møy
og mange skatter,
den unge Gudrun,
Gjukes datter;
de drakk og rådslått
mange dager sammen,
den unge Sigurd
og Gjukes sønner.

Inntil de dro
for å fri til Brynhild,
og Sigurd red
sammen med dem,
den unge Volsung,
som kunne kjempe;
henne skulle han ha eid,
om han hadde kunnet få henne.

Sigurd fra sør
la et nakent sverd,
en klinge prydet med tegn,
imellom dem;
han kysset ikke
kvinnen,
og hunerkongen løftet henne ikke
inn i sin favn;
den unge møya
overlot han til Gjukes sønn.

Hun visste ikke om noen
lyte ved sitt liv,
og i sitt livsløp
kjente hun ingen skade,
ingen skam som fantes
eller som hun ventet skulle komme;
imellom dem trådte
grumme skjebnemakter.

Alene satt hun ute
ved dagens slutt,
og mange ord
sa hun til seg selv:
«Sigurd skal jeg ha
– eller dø –,
den unge mannen
skal jeg ha i min favn.

Nå har jeg sagt det,
siden vil jeg angre:
Gudrun er hans kone,
og jeg er Gunnars;
fæle norner
skapte oss langvarig lengsel.»

Ofte går hun omkring,
fylt i sitt indre av ondt,
av is og breer,
hver eneste kveld,
når Gudrun og Sigurd
går til sengs,
og Sigurd svøper henne
inn i lintøy,
hunerkongen
sin kjære kone.

«Jeg går uten glede,
uten ektemann, uten begge deler;
jeg må finne lindring
for mitt grumme sinn.»

Av dette hatet
egget hun til drap:
«Du skal, Gunnar,
helt gi avkall på
mitt land
og meg selv;
aldri vil jeg trives
hos fyrsten.

Jeg vil dra tilbake
dit jeg var før,
hos mine nære
slektninger;
der vil jeg sitte
og sove livet bort,
om du ikke lar
Sigurd dø
og blir en fyrste
som overgår andre.

La sønnen følge
sin far;
en ung ulv skal man ikke
fostre lenge.
For hvem blir hevnen
lettere å gjøre opp
med forlik siden,
om sønnen lever?»

Gunnar ble sorgfull
og bøyde hodet,
vendte tankene hit og dit,
satt der hele dagen;
han visste ikke
særlig klart
hva det sømmet seg best
for ham å gjøre,
eller hva som var
best for ham å gjøre,
for han visste at han ville
miste Volsungen,
og at savnet etter Sigurd
ville bli stort.

Snart tenkte han ett,
snart annet, like lenge;
det var slett ikke
vanlig
at koner forlot
kongemakten.
Han kalte Hogne
til hemmelig råd;
på ham stolte han
fullt og helt:

«Brynhild alene er meg
mer verd enn alle andre,
hun som er født av Budle,
hun er den fremste blant kvinner;
før skal jeg miste
mitt eget liv
enn å miste
denne møys skatter.

Vil du sammen med meg
svike fyrsten for hans gods?
Godt er det å råde
over Rhinens gull
og med glede
styre rikdommen
og sitte i ro
og nyte lykken.»

Bare dette ga Hogne
til svar:
«Det sømmer seg ikke for oss
to å gjøre slikt,
med sverd å bryte
svorne eder,
svorne eder
og troskapsløfter vi har gitt.

Vi vet ikke om lykkeligere
menn på jorden,
så lenge vi fire
råder over folket,
og den hunske
hærens Balder lever,
eller edlere
svogerskap på jorden,
om vi lenge
fostrer fem sønner,
om vi kunne avle dem
av god ætt.

Jeg vet godt
hvor dette kommer fra:
Brynhilds påfunn
går altfor langt.»
Gunnar sa:

«Vi skal få Guttorm
til å drepe,
vår yngre bror,
den mindre kloke;
han sto utenfor
de svorne edene,
de svorne edene
og troskapsløftene vi ga.»

Lett var det å egge
den hensynsløse;
sverdet sto
inn til Sigurds hjerte.

Den kamplystne hevnet seg
der i salen
og kastet sverdet etter
den hensynsløse;
mot Guttorm fløy
med veldig kraft
Grams ættpriste jern
fra kongens hånd.

Hans fiende sank
kløvd i to;
hender og hode
falt til den ene siden,
men delen med føttene
falt bakover på stedet.

Gudrun hadde sovnet
i sengen,
sorgløs
ved Sigurds side,
men hun våknet,
frarøvet gleden,
da hun fløt i blodet
til Frøys venn.

Så hardt slo hun
hendene sine sammen
at den motsterke
reiste seg i sengen:
«Gråt ikke, Gudrun,
så bittert,
du unge brud,
brødrene dine lever.

Jeg har en altfor ung
arving;
han kan ikke komme seg unna
fra fiendenes gård;
de har nå valgt seg
et svart og dødbringende
nytt råd
som rammer dem selv enda nærmere.

Siden rir ingen for dem,
om du så føder sju,
slik en søstersønn
til tinget.
Jeg vet godt
hvordan dette henger sammen:
Brynhild alene volder
all ulykken.

Møya elsket meg
fremfor hver annen mann,
men mot Gunnar
gjorde jeg ingen urett;
jeg aktet slektsbåndene,
de svorne edene,
så jeg ikke skulle kalles
hans kones elsker.»

Kvinnen sukket,
og kongen oppga livet;
så hardt slo hun
hendene sine sammen
at det klang
fra begrene i hyllen,
og gjessene skrek
ute på tunet.

Da lo Brynhild,
Budles datter,
én eneste gang
av hele sitt hjerte,
da hun bort til sengen
kunne høre
den høye gråten
fra Gjukes datter.

Da sa Gunnar,
de unge krigernes konge:
«Du ler ikke slik,
hevngjerrige kvinne,
glad her på gulvet,
fordi noe godt venter deg.
Hvorfor mister du
din lyse ansiktsfarge,
du som fostrer ulykker?
Jeg tror du er dødsens.

Du fortjente mest
av alle kvinner
at vi hogg ned Atle
for øynene dine,
at du så din brors
blodige sår
og måtte forbinde
hans blødende skader.»
Brynhild sa:

«Ingen kaller deg feig,
du har drept nok;
Atle frykter lite
ditt raseri;
han vil leve
lenger enn dere to
og alltid ha
den største styrken.

Jeg skal si deg, Gunnar,
– selv vet du det godt –,
hvor tidlig dere
la opp til strid;
jeg var altfor ung,
og ingen hadde kuet meg,
jeg hadde rikdom i overflod
i min brors hall.

Jeg ønsket heller ikke
at noen mann skulle få meg,
før dere Gjukunger
red til gården,
tre på hester,
folkekonger,
enda det slett ikke var
behov for deres ferd.

Da lovet jeg meg
bort til den fyrsten
som satt med gull
på Granes rygg;
han lignet dere ikke
i øynene,
heller ikke i noe
ved sitt ytre,
enda dere regner dere
som mektige konger.

Og Atle sa det
til meg alene,
at han ikke ville
dele noe av rikdommen,
verken gull eller jord,
om jeg ikke lot meg gifte bort,
og heller ingen del
av den tiltenkte formuen,
som han da jeg var liten,
hadde gitt meg i eie,
og som han da jeg var liten,
hadde talt opp til meg.

Da vaklet
sinnet mitt om dette:
om jeg skulle kjempe
eller felle krigere,
tapper i brynje,
for min brors skyld;
da ville det bli
kjent blant folk,
til hjertesorg
for mange menn.

Vi lot da
forliket komme i stand;
jeg hadde større lyst
til å motta skattene,
de røde ringene
til Sigmunds sønn;
ingen annen manns
rikdom ville jeg ha.

Én elsket jeg,
ikke mange;
smykkenes Skogul
hadde ikke et omskiftelig sinn;
alt dette skal Atle
siden få vite,
når han hører at jeg
har fullført min dødsferd,

at en kvinne med svakt sinn
aldri skal
lokke til seg
en annen kvinnes mann;
da skal mine sorger
bli hevnet.»

Opp reiste Gunnar seg,
hirdens fyrste,
og om kvinnens hals
la han armene;
alle kom,
én etter én,
for av hele sitt hjerte
å få henne fra det.

Hun støtte hver og en
bort fra halsen sin,
lot ingen holde seg tilbake
fra den lange ferden.

Han tok da Hogne
med til fortrolig råd:
«Alle dine menn
vil jeg ha inn i salen
sammen med mine,
– nå er nøden stor –
for å se om de kan hindre
kvinnens dødsferd,
til tiden lindrer
hennes smerte;
da lar vi behovet
avgjøre saken.»

Bare dette svaret
ga Hogne:
«La ingen holde henne tilbake
fra den lange ferden,
så hun aldri
blir født på ny;
ulykkebringende kom hun
fra sin mors fang,
hun ble født
til evig ulykke,
til hjertesorg
for mange menn.»

Uglad vendte han seg
bort fra samtalen,
dit hvor smykkebæreren
delte ut skatter.

Hun så over
alt hun eide,
døde trellkvinner
og kvinner fra salen;
hun tok på seg gullbrynjen,
– hun var mørk til sinns –
før hun lot seg kløve
av sverdets egger.

Hun sank sidelengs
ned mot puten
og tenkte, såret av sverdet,
over sine planer:

«Nå skal de komme
som vil ha gull
og mindre gaver
av meg;
hver av dem gir jeg
et prydet halssmykke,
billedvev og slør,
lyse klær.»

Alle tiet
ved disse ordene,
og alle ga
svar på én gang:
«Nok er døde,
vi vil ennå leve.
Salens kvinner får
vinne seg ære.»

Da talte etter ettertanke
den linkledde kvinnen,
ung av alder,
disse ordene:
«Jeg vil ikke at noen uvillig
eller motvillig
skal miste livet
for vår skyld.

Likevel skal mindre sølv
brenne på knoklene deres
når dere kommer frem,
og ingenting av Menjas gull,
for å besøke
meg.

Sett deg ned, Gunnar,
nå vil hun tale til deg,
den lyse bruden
som ikke har håp om liv;
hele deres ferd
blir ikke trygg,
selv om jeg har
latt livet.

Du og Gudrun blir forlikte
før du tror;
den kloke kvinnen har
hos kongen
sorgfulle minner
om sin døde mann.

En jente blir født der,
– moren føder henne –
hun skal være lysere
enn den klare dagen,
Svanhild,
lysere enn solens stråler.

Du skal gi Gudrun
til en av de gjæve,
hun som skyter farlige piler
mot skarer av menn;
hun blir ikke gift etter eget ønske,
lykkelig med sin mann;
Atle skal komme
for å ekte henne,
Budles sønn,
min bror.

Mye har jeg å minnes
om hvordan dere behandlet meg,
da dere hadde sveket meg
så jeg ble såret;
min vilje ble tråkket på
så lenge jeg levde.

Du skal ønske
å ekte Oddrun,
men Atle skal
ikke la deg få henne;
dere to skal møtes
i hemmelighet,
hun skal elske deg
slik jeg skulle ha gjort,
om en god skjebne
var blitt oss til del.

Atle skal
fare ille med deg,
du skal bli lagt
i en trang ormegård.

Heller ikke skal det gå
lenge før det skjer
at Atle skal
miste livet,
sin lykke
og sine sønners liv,
for Gudrun skal gå løs på ham
i sengen
med skarpe egger
og et såret sinn.

Det ville sømme seg bedre for Gudrun,
deres søster,
å følge sin første mann
i døden,
om hun fikk
gode råd,
eller hadde et sinn
som vårt.

Forhastet taler jeg nå,
men hun skal ikke
for vår skyld
miste livet;
høye bølger
skal bære henne
til Jonakrs
odelsjord.

[Hun skal føde seg barn,
arvevoktere],
arvevoktere,
Jonakrs sønner;
hun skal sende Svanhild
bort fra landet,
sin egen datter
og Sigurds.

Hun skal rammes
av Bikkes råd,
for Jormunrek
lever til skade;
da er hele
Sigurds ætt borte;
Gudrun får
enda flere å gråte over.

Jeg vil be deg
om én bønn,
– det blir min siste bønn
her i verden –:
La bålet bygges
så bredt på vollen
at det er like god plass
under oss alle,
oss som døde
med Sigurd.

Dekk bålet der
med tepper og skjold,
vakkert prydede velske kleder
og skarer av velske menn;
la meg brenne ved hunerens
ene side.

La ved hunerens
andre side
mine tjenere brenne,
prydet med smykker:
to ved hodene våre
og to hauker;
da er alt fordelt
likt.
68
La det ennå ligge mellom oss
et sverd med ringer om hjaltet,
eggskarpt jern,
slik det før ble lagt,
da vi begge
steg i én seng
og den gang ble kalt
et ektepar.
69
Da skal ikke
hallens dør,
prydet med ringer,
slå ham i hælene,
om følget mitt
følger ham herfra;
vår ferd skal ikke
være ynkelig.
70
For ham følger
fem trellkvinner,
åtte tjenere
av god ætt,
mine fostertreller
og min farsarv,
det som Budle ga
barnet sitt.
71
Mye har jeg sagt,
mer ville jeg si
om skjebnen ga meg
mer tid til å tale;
stemmen svinner,
sårene svulmer,
bare sant har jeg sagt,
slik vil jeg dø.»