Originalteksten til «Sigerdrivamål»

"Hvat beit brynju?
Hví brá ek svefni?
Hverr felldi af mér
fölvar nauðir?"
Hann svaraði:
"Sigmundar burr,
- sleit fyr skömmu
hrafn hrælundir, -
hjörr Sigurðar!"
Hon kvað:

"Lengi ek svaf,
lengi ek sofnuð var,
löng eru lýða læ;
Óðinn því veldr,
er ek eigi máttak
bregða blundstöfum."
Sigurðr settist niðr ok spyrr hana nafns. Hon tók þá horn fullt mjaðar ok gaf honum minnisveig:

"Heill dagr!
Heilir dags synir!
Heil nótt ok nift!
Óreiðum augum
lítið okkr þinig
ok gefið sitjöndum sigr!

Heilir æsir!
Heilar ásynjur!
Heil sjá in fjölnýta fold!
Mál ok mannvit
gefið okkr mærum tveim
ok læknishendr, meðan lifum."
Hon nefndist Sigrdrífa ok var valkyrja. Hon sagði, at tveir konungar börðust. Hét annarr Hjálmgunnarr. Hann var þá gamall ok inn mesti hermaðr, ok hafði Óðinn hánum sigri heitit en
"annarr hét Agnarr,
Auðu bróðir,
er vætr engi
vildi þiggja."
Sigrdrífa felldi Hjálmgunnarr í orrustunni, en Óðinn stakk hana svefnþorni í hefnd þess ok kvað hana aldri skyldu síðan sigr vega í orrustu ok kvað hana giftast skyldu - "en ek sagðak hánum, at ek strengðak heit þar í mót at giftast engum þeim manni, er hræðast kynni." Hann segir ok biðr hana kenna sér speki, ef hon vissi tíðindi ór öllum heimum. Sigrdrífa kvað:

"Bjór færi ek þér,
brynþings apaldr,
magni blandinn
ok megintíri;
fullr er hann ljóða
ok líknstafa,
góðra galdra
ok gamanrúna.

Sigrúnar skaltu kunna,
ef þú vilt sigr hafa,
ok rísta á hjalti hjörs,
sumar á véttrimum,
sumar á valböstum,
ok nefna tysvar Tý.

Ölrúnar skaltu kunna,
ef þú vill annars kvæn
véli-t þik í tryggð, ef þú trúir;
á horni skal þær rísta
ok á handar baki
ok merkja á nagli Nauð.

Full skal signa
ok við fári sjá
ok verpa lauki í lög;
þá ek þat veit,
at þér verðr aldri
meinblandinn mjöðr.

Bjargrúnar skaltu kunna,
ef þú bjarga vilt
ok leysa kind frá konum;
á lófum þær skal rísta
ok of liðu spenna
ok biðja þá dísir duga.

Brimrúnar skaltu rísta,
ef þú vilt borgit hafa
á sundi seglmörum;
á stafni skal rísta
ok á stjórnarblaði
ok leggja eld í ár,
er-a svá brattr breki
né svá bláar unnir,
þó kemstu heill af hafi.

Limrúnar skaltu kunna,
af þú vilt læknir vera,
ok kunna sár at sjá;
á berki skal þær rísta
ok á baðmi viðar,
þeim er lúta austr limar.

Málrúnar skaltu kunna,
ef þú vilt, at manngi þér
heiftum gjaldi harm:
þær of vindr,
þær of vefr,
þær of setr allar saman
á því þingi,
er þjóðir skulu
í fulla dóma fara.

Hugrúnar skaltu kunna,
ef þú vilt hverjum vera
geðsvinnari guma;
þær of réð,
þær of reist,
þær of hugði Hroftr
af þeim legi,
er lekit hafði
ór hausi Heiðdraupnis
ok ór horni Hoddrofnis.

Á bjargi stóð
með Brimis eggjar,
hafði sér á höfði hjalm;
þá mælti Mímis höfuð
fróðligt it fyrsta orð
ok sagði sanna stafi.

Á skildi kvað ristnar,
þeim er stendr fyr skínandi goði,
á eyra Árvakrs
ok á Alsvinns hófi,
á því hvéli, er snýsk
undir reið Hrungnis,
á Sleipnis tönnum
ok á sleða fjötrum.

Á bjarnar hrammi
ok á Braga tungu,
á ulfs klóum
ok á arnar nefi,
á blóðgum vængjum
ok á brúar sporði,
á lausnar lófa
ok á líknar spori.

Á gleri ok á gulli
ok á gumna heillum,
í víni ok í virtri
ok vilisessi,
á Gugnis oddi
ok á Grana brjósti,
á nornar nagli
ok á nefi uglu.

Allar váru af skafnar,
þær er váru á ristnar,
ok hverfðar við inn helga mjöð
ok sendar á víða vega;
þær ro með ásum,
þær ro með alfum,
sumar með vísum vönum
sumar hafa mennskir menn.

Þat eru bókrúnar,
þat eru bjargrúnar
ok allar ölrúnar
ok mætar meginrúnar,
hveim er þær kná óvilltar
ok óspilltar
sér at heillum hafa;
njóttu, ef þú namst,
unz rjúfask regin.

Nú skaltu kjósa,
alls þér er kostr of boðinn,
hvassa vápna hlynr;
sögn eða þögn
hafðu þér sjalfr í hug;
öll eru mein of metin."
Sigurðr kvað:

"Munk-a ek flæja,
þótt mik feigan vitir,
emk-a ek með bleyði borinn;
ástráð þín
ek vil öll hafa;
svá lengi sem ek lifi."
Sigrdrífa kvað:

"Þat ræð ek þér it fyrsta,
at þú við frændr þína
vammalaust verir;
síðr þú hefnir,
þótt þeir sakar geri;
þat kveða dauðum duga.

Þat ræð ek þér annat,
at þú eið né sverir,
nema þann er saðr sé;
grimmar limar
ganga at tryggðrofi;
armr er vára vargr.

Þat ræð ek þér þriðja,
at þú þingi á
deili-t við heimska hali,
því að ósviðr maðr
lætur oft kveðin
verri orð en viti.

Allt er vant,
ef þú við þegir,
þá þykkir þú með bleyði borinn
eða sönnu sagðr;
hættr er heimis kviðr,
nema sér góðan geti; -
annars dags
láttu hans öndu farit,
ok launa svá lýðum lygi.

Þat ræð ek þér it fjórða,
ef býr fordæða
vammafull á vegi,
ganga er betra
en giska sé,
þótt þik nótt of nemi.

Fornjósnar augu
þurfu fira synir,
hvars skulu vreiðir vega;
oft bölvísar konur
sitja brautu nær,
þær er deyfa sverð ok sefa.

Þat ræð ek þér it fimmta,
þóttú fagrar séir
brúðir bekkjum á,
sifja silfr
lát-a-ðu þínum svefni ráða;
teygj-at-tu þér at kossi konur.

Þat ræð ek þér it sétta,
þótt með seggjum fari
ölðrmál til öfug,
drukkin deila
skal-at-tu við dolgviðu;
margan stelr vín viti.

Söngr ok öl
hefr seggjum verit
mörgum at móðtrega,
sumum at bana,
sumum at bölstöfum;
fjölð er, þat er fira tregr.

Þat ræð ek þér it sjaunda,
ef þú sakar deilir
við hugfulla hali,
berjask er betra
en brenna sé
inni auðstöfum.

Þat ræð ek þér it átta,
at þú skalt við illu sjá
ok firrask flærðarstafi;
mey þú teygj-at
né manns konu
né eggja ofgamans.

Þat ræð ek þér it níunda,
at þú náum bjargir,
hvars þú á foldu finnr,
hvárts eru sóttdauðir
eða eru sædauðir
eða eru vápndauðir verar.

Laug skal gera,
þeim er liðnir eru,
þváa hendr ok höfuð,
kemba ok þerra,
áðr í kistu fari,
ok biðja sælan sofa.

Þat ræð ek þér it tíunda,
at þú trúir aldregi
várum vargdropa,
hvárstu ert bróður bani
eða hafir þú felldan föður;
ulfr er í ungum syni,
þó sé hann gulli gladdr.

Sakar ok heiftir
hyggja-t svefngar vera
né harm in heldr;
vits ok vápna
vant er jöfri at fá
þeim er skal fremstr með firum.

Þat ræð ek þér it ellifta,
at þú við illu séir
hvern veg at vini;
langt líf þykkjumk-a-k
lofðungs vita;
römm eru róg of risin."

"What bit through the byrnie? how was broken my sleep?
Who made me free of the fetters pale?"

He answered:
"Sigmund's son, with Sigurth's sword,
That late with flesh hath fed the ravens."

"Hail, day! Hail, sons of day!
And night and her daughter now!
Look on us here with loving eyes,
That waiting we victory win.

"Hail to the gods! Ye goddesses, hail,
And all the generous earth!
Give to us wisdom and goodly speech,
And healing hands, life-long.

"Long did I sleep, my slumber was long,
And long are the griefs of life;
Othin decreed that I could not break
The heavy spells of sleep."

The other was Agnar, brother of Autha,
None he found who fain would shield him.

"Beer I bring thee, tree of battle,
Mingled of strength and mighty fame;
Charms it holds and healing signs,
Spells full good, and gladness-runes."

******

Winning-runes learn, if thou longest to win,
And the runes on thy sword-hilt write;
Some on the furrow, and some on the flat,
And twice shalt thou call on Tyr.

Ale-runes learn, that with lies the wife
Of another betray not thy trust; On the horn thou shalt write, and the backs of thy hands,
And Need shalt mark on thy nails.
Thou shalt bless the draught, and danger escape,
And cast a leek in the cup;
(For so I know thou never shalt see
Thy mead with evil mixed.)

Birth-runes learn, if help thou wilt lend,
The babe from the mother to bring;
On thy palms shalt write them, and round thy joints,
And ask the fates to aid.

Wave-runes learn, if well thou wouldst shelter
The sail-steeds out on the sea;
On the stem shalt thou write, and the steering-blade,
And burn them into the oars;
Though high be the breakers, and black the waves,
Thou shalt safe the harbor seek.

Branch-runes learn, if a healer wouldst be,
And cure for wounds wouldst work; On the bark shalt thou write, and on trees that be
With boughs to the eastward bent.

Speech-runes learn, that none may seek
To answer harm with hate;
Well he winds and weaves them all,
And sets them side by side,
At the judgment-place, when justice there
The folk shall fairly win.

Thought-runes learn, if all shall think
Thou art keenest minded of men.

******

Them Hropt arranged, and them he wrote,
And them in thought he made, Out of the draught that down had dropped
From the head of Heithdraupnir,
And the horn of Hoddrofnir.

On the mountain he stood with Brimir's sword,
On his head the helm he bore;
Then first the head of Mim spoke forth,
And words of truth it told.

******

He bade write on the shield before the shining goddess,
On Arvak's ear, and on Alsvith's hoof,
On the wheel of the car of Hrungnir's killer,
On Sleipnir's teeth, and the straps of the sledge.

On the paws of the bear, and on Bragi's tongue, On the wolf's claws bared, and the eagle's beak,
On bloody wings, and bridge's end,
On freeing hands and helping foot-prints.

On glass and on gold, and on goodly charms,
In wine and in beer, and on well-loved seats,
On Gungnir's point, and on Grani's breast,
On the nails of Norns, and the night-owl's beak.

******

Shaved off were the runes that of old were written,
And mixed with the holy mead,
And sent on ways so wide;
So the gods had them, so the elves got them,
And some for the Wanes so wise,
And some for mortal men.

Beech-runes are there, birth-runes are there,
And all the runes of ale, And the magic runes of might;
Who knows them rightly and reads them true,
Has them himself to help;
Ever they aid,
Till the gods are gone.

******

Brynhild spake: 20.
"Now shalt thou choose, for the choice is given,
Thou tree of the biting blade;
Speech or silence, 'tis thine to say,
Our evil is destined all."

Sigurth spake: 21.
"I shall not flee, though my fate be near,
I was born not a coward to be; Thy loving word for mine will I win,
As long as I shall live."

******

Then first I rede thee, that free of guilt
Toward kinsmen ever thou art;
No vengeance have, though they work thee harm,
Reward after death thou shalt win.

Then second I rede thee, to swear no oath
If true thou knowest it not;
Bitter the fate of the breaker of troth,
And poor is the wolf of his word.

Then third I rede thee, that thou at the Thing
Shalt fight not in words with fools;
For the man unwise a worser word
Than he thinks doth utter oft.

Ill it is if silent thou art,
A coward born men call thee,
And truth mayhap they tell; Seldom safe is fame,
Unless wide renown be won;
On the day thereafter send him to death,
Let him pay the price of his lies.

Then fourth I rede thee, if thou shalt find
A wily witch on thy road,
It is better to go than her guest to be,
Though night enfold thee fast.

Eyes that see need the sons of men
Who fight in battle fierce;
Oft witches evil sit by the way,
Who blade and courage blunt.

Then fifth I rede thee, though maidens fair
Thou seest on benches sitting,
Let the silver of kinship not rob thee of sleep,
And the kissing of women beware.

Then sixth I rede thee, if men shall wrangle,
And ale-talk rise to wrath,
No words with a drunken warrior have,
For wine steals many men's wits.

Brawls and ale full oft have been
An ill to many a man,
Death for some, and sorrow for some;
Full many the woes of men.

Then seventh I rede thee, if battle thou seekest
With a foe that is full of might;
It is better to fight than to burn alive
In the hall of the hero rich.

Then eighth I rede thee, that evil thou shun,
And beware of lying words;
Take not a maid, nor the wife of a man,
Nor lure them on to lust.

Then ninth I rede thee: burial render
If thou findest a fallen corpse,
Of sickness dead, or dead in the sea,
Or dead of weapons' wounds.

A bath shalt thou give them who corpses be, And hands and head shalt wash;
Wipe them and comb, ere they go in the coffin,
And pray that they sleep in peace.

Then tenth I rede thee, that never thou trust
The word of the race of wolves,
(If his brother thou broughtest to death,
Or his father thou didst fell;)
Often a wolf in a son there is,
Though gold he gladly takes.

Battle and hate and harm, methinks,
Full seldom fall asleep;
Wits and weapons the warrior needs
If boldest of men he would be.

Then eleventh I rede thee, that wrath thou shun,
And treachery false with thy friends;
Not long the leader's life shall be,
For great are the foes he faces.

«Hva bet gjennom brynjen?
Hvorfor brøt jeg søvnen?
Hvem løste meg fra
de bleke lenkene?»
Han svarte:
«Sigmunds sønn,
– nylig rev
ravnen i liktrær, –
Sigurds sverd!»
Hun sa:

«Lenge sov jeg,
lenge lå jeg i søvn,
langvarig er menneskers nød;
Odin volder det,
at jeg ikke maktet
å bryte søvntrolldommen.»
Sigurd satte seg ned og spurte henne om navnet. Hun tok da et horn fullt av mjød og ga ham en minnedrikk:

«Hill deg, Dag!
Hill dere, Dags sønner!
Hill deg, Natt og din frendekvinne!
Med milde øyne
se hit på oss to
og gi oss seier der vi sitter!

Hill dere, æser!
Hill dere, åsynjer!
Hill deg, du gavmilde jord!
Taleevne og menneskevett
gi oss to navngjetne
og legende hender så lenge vi lever.»
Hun kalte seg Sigerdriva og var valkyrje. Hun fortalte at to konger kjempet mot hverandre. Den ene het Hjalmgunnar. Han var da gammel og en stor kriger, og Odin hadde lovet ham seier, men
«den andre het Agnar,
Audas bror,
som ingen ville
verne om.»
Sigerdriva felte Hjalmgunnar i slaget, men Odin stakk henne med en søvntorn som hevn for dette og sa at hun aldri mer skulle vinne seier i strid, og at hun skulle gifte seg – «men jeg sa til ham at jeg til gjengjeld hadde avlagt det løftet å ikke gifte meg med noen mann som kjente frykt». Han svarte og ba henne lære ham visdom, om hun kjente tidender fra alle verdener. Sigerdriva sa:

«Øl bærer jeg deg,
brynjetingets apal,
blandet med kraft
og mektig heder;
fullt er det av kvad
og lindrende tegn,
gode galdrer
og gledesruner.

Seiersruner skal du kunne
om du vil ha seier,
og risse dem på sverdets hjalt,
noen på hjaltets renner,
noen på klingens flater,
og nevne Ty to ganger.

Ølruner skal du kunne
om du vil at en annens kone
ikke sviker din tillit når du tror henne;
på hornet skal du risse dem
og på håndbaken
og merke Naud på neglen.

Begeret skal du signe
og vokte deg for fare
og kaste løk i drikken;
da vet jeg
at du aldri får
mjød blandet med mén.

Bergeruner skal du kunne
om du vil berge
og løse barnet fra kvinnen;
i håndflatene skal du risse dem
og spenne dem om leddene
og så be disene hjelpe.

Brenningsruner skal du risse
om du vil berge
seilhestene på sjøen;
på stavnen skal du risse dem
og på rorbladet
og brenne dem inn i åren;
ingen brenning er så bratt
og ingen bølger så blå
at du ikke kommer hel fra havet.

Grenruner skal du kunne
om du vil være lege
og kunne stelle sår;
på barken skal du risse dem
og på stammen av et tre
der grenene bøyer seg mot øst.

Taleruner skal du kunne
om du vil at ingen skal
gjengjelde deg skade med hat;
dem skal du sno,
dem skal du veve,
dem skal du samle alle sammen
på det tinget
der folk skal gå
for å få full rett.

Hugruner skal du kunne
om du vil være
klokere enn hver annen mann;
dem tydet,
dem risset,
dem uttenkte Hropt
av den væsken
som hadde rent
fra Heiddraupnes hode
og fra Hoddrovnes horn.

På berget sto han
med Brimes egger,
med hjelm på hodet;
da talte Mimes hode
viselig det første ordet
og sa sanne runer.

Han sa de var risset på skjoldet
som står foran den skinnende guden,
på øret til Årvak
og på Allsvinns hov,
på hjulet som dreier
under Hrungnes vogn,
på Sleipners tenner
og på sledens bånd.

På bjørnens labb
og på Brages tunge,
på ulvens klør
og på ørnens nebb,
på blodige vinger
og på broens ende,
på den forløsende håndflaten
og på det lindrende fotsporet.

På glass og på gull
og på menneskers lykketing,
i vin og i vørter
og på det kjære setet,
på Gungnes odd
og på Granes bryst,
på nornens negl
og på uglens nebb.

Alle ble skrapt av,
de som var risset inn,
og blandet i den hellige mjøden
og sendt vidt omkring;
de er hos æser,
de er hos alver,
noen hos vise vaner,
noen har menneskene.

Det er bokruner,
det er bergeruner
og alle ølruner
og verdifulle kraftruner
for den som kan ha dem uforvirret
og ufordervet
til lykke for seg;
nyt dem om du lærte dem,
til gudene går til grunne.

Nå skal du velge,
siden du har fått valget,
du skarpe våpens lønn;
tale eller taushet,
avgjør det selv i ditt sinn;
alle mén er fastsatt.»
Sigurd sa:

«Jeg skal ikke flykte,
selv om du vet meg dødsdømt,
jeg er ikke født med feighet;
dine kjærlige råd
vil jeg ha alle sammen
så lenge jeg lever.»
Sigerdriva sa:

«Det råder jeg deg for det første,
at du mot dine frender
er uten skyld;
vær sen til å hevne deg
selv om de volder strid;
det sies å gagne de døde.

Det råder jeg deg for det andre,
at du ikke sverger noen ed
uten at den er sann;
grumm straff
følger troskapsbrudd;
ussel er løftenes ulv.

Det råder jeg deg for det tredje,
at du på tinget
ikke tretter med tåpelige menn,
for en uklok mann
sier ofte
verre ord enn han mener.

Alt er vanskelig
om du tier til det;
da regnes du for født med feighet,
eller for med rette anklaget;
farlig er verdens dom
om du ikke vinner deg godt ry; –
dagen etter
skal du la hans ånd fare
og slik lønne folk for løgn.

Det råder jeg deg for det fjerde:
Om en trollkvinne bor,
full av ondskap, langs veien,
er det bedre å gå videre
enn å være gjest,
selv om natten innhenter deg.

Granskende øyne
trenger menneskenes sønner
hvor vrede menn skal kjempe;
ofte sitter trollkyndige kvinner
nær veien,
de som sløver sverd og sinn.

Det råder jeg deg for det femte:
Selv om du ser fagre
kvinner på benkene,
la ikke slektskapets sølv
råde over søvnen din;
lokk ikke kvinner til kyss.

Det råder jeg deg for det sjette:
Selv om ølpraten
slår vrangt blant menn,
skal du ikke trette i fylla
med krigere;
vinen stjeler vettet fra mang en mann.

Sang og øl
har for mange menn
vært til hjertesorg,
for noen til bane,
for noen til ulykke;
mangt er det som tynger mennesker.

Det råder jeg deg for det sjuende:
Om du ligger i strid
med modige menn,
er det bedre å kjempe
enn å bli brent
inne hos rike menn.

Det råder jeg deg for det åttende,
at du skal vokte deg for ondt
og holde deg unna svik;
du skal ikke forføre en møy
eller en annens kone
eller egge dem til vellyst.

Det råder jeg deg for det niende,
at du tar hånd om lik
hvor du finner dem på jorden,
enten mennene døde av sykdom
eller døde på sjøen
eller døde for våpen.

Et bad skal du gjøre i stand
for dem som er gått bort,
vaske hender og hode,
gre og tørke dem
før de legges i kisten,
og be dem sove salig.

Det råder jeg deg for det tiende,
at du aldri stoler på
ulveungens løfter,
enten du er hans brors banemann
eller har felt hans far;
en ulv er det i den unge sønnen,
selv om han gledes med gull.

Strid og hat
skal du ikke tro sover,
og heller ikke sorg;
vett og våpen
må en fyrste skaffe seg
som skal være fremst blant menn.

Det råder jeg deg for det ellevte,
at du vokter din venn
for ondt på alle vis;
langt liv synes jeg ikke
jeg ser for fyrsten;
veldige stridigheter har reist seg.»