Originalteksten til «Rigstula»

Ár kváðu ganga
grænar brautir
öflgan ok aldinn
ás kunnigan,
ramman ok röskvan
Ríg stíganda.

Gekk hann meir at þat
miðrar brautar;
kom hann at húsi,
hurð var á gætti;
inn nam at ganga,
eldr var á golfi;
hjón sátu þar
hár at arni,
Ái ok Edda,
aldinfalda.

Rígr kunni þeim
ráð at segja;
meir settisk hann
miðra fletja,
en á hlið hvára
hjón salkynna.

Þá tók Edda
ökkvinn hleif,
þungan ok þykkvan,
þrunginn sáðum;
bar hon meir at þat
miðra skutla,
soð var í bolla,
setti á bjóð;
var kalfr soðinn
krása beztr.

Rígr kunni þeim
ráð at segja;
reis hann upp þaðan,
réðsk at sofna;
meir lagðisk hann
miðrar rekkju,
en á hlið hvára
hjón salkynna.

Þar var hann at þat
þríar nætr saman,
gekk hann meir at þat
miðrar brautar;
liðu meir at þat
mánuðr níu.

Jóð ól Edda
jósu vatni,
hörvi svartan,
hétu Þræl.

Hann nam at vaxa
ok vel dafna;
var þar á höndum
hrokkit skinn,
kropnir knúar,
fingr digrir,
fúlligt andlit,
lotr hryggr,
langir hælar.

Nam han meir at þat
magns of kosta,
bast at binda,
byrðar gerva;
bar hann heim at þat
hrís gerstan dag.

Þar kom at garði
gengilbeina,
aurr var á iljum,
armr sólbrunninn,
niðrbjúgt er nef,
nefndisk Þír.

Miðra fletja
meir settisk hon;
sat hjá henni
sonr húss;
ræddu ok rýndu,
rekkju gerðu
Þræll ok Þír
þrungin dægr.

Börn ólu þau,
- bjuggu ok unðu, -
hygg ek at héti
Hreimr ok Fjósnir,
Klúrr ok Kleggi,
Kefsir, Fúlnir,
Drumbr, Digraldi,
Dröttr ok Hösvir.
Lútr ok Leggjaldi;
lögðu garða,
akra töddu,
unnu at svínum,
geita gættu,
grófu torf.

Dætr váru þær
Drumba ok Kumba,
Ökkvinkalfa
ok Arinnefja,
Ysja ok Ambátt,
Eikintjasna,
Tötrughypja
ok Trönubeina.
Þaðan eru komnar
þræla ættir.

Gekk Rígr at þat
réttar brautir,
kom hann at höllu,
hurð var á skíði,
inn nam at ganga,
eldr var á golfi,
hjón sátu þar,
heldu á sýslu.

Maðr teglði þar
meið til rifjar;
var skegg skapat,
skör var fyrir enni,
skyrtu þröngva,
skokkr var á golfi.

Sat þar kona,
sveigði rokk,
breiddi faðm,
bjó til váðar;
sveigr var á höfði,
smokkr var á bringu,
dúkr var á halsi,
dvergar á öxlum.
Afi ok Amma
áttu hús.

Rígr kunni þeim
ráð at segja;
[meir settisk hann
miðra fletja,
en á hlið hvára
hjón salkynna].::

[Þá tók Amma]
-- -- --
var kalfr soðinn
krása beztr.

[Rígr kunni þeim
ráð at segja]
reis frá borði,
réð at sofna;
meir lagðisk hann
miðrar rekkju,
en á hlið hvára
hjón salkynna.

Þar var hann at þat
þríar nætr saman;
liðu meir at þat
mánuðr níu.

Jóð ól Amma
jósu vatni,
kölluðu Karl,
kona sveip rifti,
rauðan ok rjóðan,
riðuðu augu.

Hann nam at vaxa
ok vel dafna,
öxn nam at temja,
arðr at gerva,
hús at timbra
ok hlöður smíða,
karta at gerva
ok keyra plóg.

Heim óku þá
hanginluklu,
geitakyrtlu,
giftu Karli;
Snör heitir sú,
settisk und rifti;
bjuggu hjón,
bauga deildu,
breiddu blæjur
ok bú gerðu.

Börn ólu þau,
- bjuggu ok unðu, -
hét Halr ok Drengr,
Hölðr, Þegn ok Smiðr,
Breiðr, Bóndi,
Bundinskeggi,
Búi ok Boddi,
Brattskeggr ok Seggr.

Enn hétu svá
öðrum nöfnum,
Snót, Brúðr, Svanni,
Svarri, Sprakki,
Fljóð, Sprund ok Víf,
Feima, Ristill.
Þaðan eru komnar
karla ættir.

Gekk Rígr þaðan
réttar brautir;
kom hann at sal,
suðr horfðu dyrr,
var hurð hnigin,
hringr var í gætti.

Gekk hann inn at þat,
golf var stráat;
sátu hjón,
sáusk í augu,
Faðir ok Móðir,
fingrum at leika.

Sat húsgumi
ok sneri streng,
alm of bendi,
örvar skefti;
en húskona
hugði at örmum,
strauk of rifti,
sterti ermar.

Keisti fald,
kinga var á bringu,
síðar slæður,
serk bláfáan;
brún bjartari,
brjóst ljósara,
hals hvítari
hreinni mjöllu.

Rígr kunni þeim
ráð at segja;
meir settisk hann
miðra fletja,
en á hlið hvára
hjón salkynna.

Þá tók Móðir
merkðan dúk,
hvítan af hörvi,
hulði bjóð,
hon tók at þat
hleifa þunna,
hvíta af hveiti,
ok hulði dúk.

Framm setti hon
fulla skutla,
silfri varða, á bjóð,
fáin fleski
ok fugla steikða,
vín var í könnu,
varðir kálkar;
drukku ok dæmðu,
dagr var á sinnum.

Rígr kunni þeim
ráð at segja;
reis hann at þat,
rekkju gerði.
Þar var hann at þat
þríar nætr saman;
gekk hann meir at þat
miðrar brautar;
liðu meir at þat
mánuðr níu.

Svein ól Móðir,
silki vafði,
jósu vatni,
Jarl létu heita;
bleikt var hár,
bjartir vangar,
ötul váru augu
sem yrmlingi.

Upp óx þar
Jarl á fletjum;
lind nam at skelfa,
leggja strengi,
alm at beygja,
örvar skefta,
flein at fleygja,
frökkur dýja,
hestum ríða,
hundum verpa,
sverðum bregða,
sund at fremja.

Kom þar ór runni
Rígr gangandi,
Rígr gangandi,
rúnar kendi;
sitt gaf heiti,
son kveðsk eiga;
þann bað hann eignask
óðalvöllu,
óðalvöllu,
aldnar byggðir.

Reið hann meir þaðan
myrkvan við,
hélug fjöll,
unz at höllu kom;
skaft nam at dýja,
skelfði lind,
hesti hleypði
ok hjörvi brá;
víg nam at vekja,
völl nam at rjóða,
val nam at fella,
vá til landa.

Réð hann einn at þat
átján búum,
auð nam skipta,
öllum veita
meiðmar ok mösma,
mara svangrifja,
hringum hreytti,
hjó sundr baug.

Óku ærir
úrgar brautir,
kómu at höllu,
þar er Hersir bjó;
mey átti hann
mjófingraða,
hvíta ok horska,
hétu Erna.

Báðu hennar
ok heim óku,
giftu Jarli,
gekk hon und líni;
saman bjuggu þau
ok sér unðu,
ættir jóku
ok aldrs nutu.

Burr var inn ellsti,
en Barn annat,
Jóð ok Aðal,
Arfi, Mögr,
Niðr ok Niðjungr,
- námu leika, -
Sonr ok Sveinn,
- sund ok tafl, -
Kundr hét enn,
Konr var inn yngsti.

Upp óxu þar
Jarli bornir,
hesta tömðu,
hlífar bendu,
skeyti skófu,
skelfðu aska.

En Konr ungr
kunni rúnar,
ævinrúnar
ok aldrrúnar;
meir kunni hann
mönnum bjarga,
eggjar deyfa,
ægi lægja.

Klök nam fugla,
kyrra elda,
sefa of svefja,
sorgir lægja,
afl ok eljun
átta manna.

Hann við Ríg jarl
rúnar deildi,
brögðum beitti
ok betr kunni;
þá öðlaðisk
ok þá eiga gat
Rígr at heita,
rúnar kunna.

Reið Konr ungr
kjörr ok skóga,
kolfi fleygði,
kyrrði fugla.

Þá kvað þat kráka,
sat kvisti ein:
"Hvat skaltu, Konr ungr,
kyrra fugla?
Heldr mætti ér
hestum ríða,
[hjörvi bregða]
ok her fella.

Á Danr ok Danpr
dýrar hallir,
æðra óðal
en ér hafið;
þeir kunnu vel
kjóli at ríða,
egg at kenna,
undir rjúfa."

Brún bjartari,
brjóst ljósara,
hals hvítari
hreinni mjöllu.

Bjuggu hjón,
bauga deildu.

Men say there went by ways so green
Of old the god, the aged and wise,
Mighty and strong did Rig go striding.
..............................

Forward he went on the midmost way,
He came to a dwelling, a door on its posts;
In did he fare, on the floor was a fire,
Two hoary ones by the hearth there sat,
Ai and Edda, in olden dress.

Rig knew well wise words to speak,
Soon in the midst of the room he sat,
And on either side the others were.

A loaf of bread did Edda bring,
Heavy and thick and swollen with husks;
Forth on the table she set the fare,
And broth for the meal in a bowl there was.
(Calf's flesh boiled was the best of the dainties.)

Rig knew well wise words to speak,
Thence did he rise, made ready to sleep;
Soon in the bed himself did he lay,
And on either side the others were.

Thus was he there for three nights long,
Then forward he went on the midmost way,
And so nine months were soon passed by.

A son bore Edda, with water they sprinkled him,
With a cloth his hair so black they covered;
Thræll they named him, . . . . . . . . . . . . . . .

The skin was wrinkled and rough on his hands,
Knotted his knuckles, . . . . . . . . . . . . . . .
Thick his fingers, and ugly his face,
Twisted his back, and big his heels.

He began to grow, and to gain in strength,
Soon of his might good use he made; With bast he bound, and burdens carried,
Home bore faggots the whole day long.

One came to their home, crooked her legs,
Stained were her feet, and sunburned her arms,
Flat was her nose; her name was Thir.

Soon in the midst of the room she sat,
By her side there sat the son of the house;
They whispered both, and the bed made ready,
Thræll and Thir, till the day was through.

Children they had, they lived and were happy,
Fjosnir and Klur they were called, methinks,
Hreim and Kleggi, Kefsir, Fulnir,
Drumb, Digraldi, Drott and Leggjaldi,
Lut and Hosvir; the house they cared for,
Ground they dunged, and swine they guarded,
Goats they tended, and turf they dug.

Daughters had they, Drumba and Kumba,
Ökkvinkalfa, Arinnefja,
Ysja and Ambott, Eikintjasna,
Totrughypja and Tronubeina;
And thence has risen the race of thralls.

Forward went Rig, his road was straight,
To a hall he came, and a door there hung;
In did he fare, on the floor was a fire:
Ail and Amma owned the house.

There sat the twain, and worked at their tasks:
The man hewed wood for the weaver's beam;
His beard was trimmed, o'er his brow a curl,
His clothes fitted close; in the corner a chest.

The woman sat and the distaff wielded,
At the weaving with arms outstretched she worked;
On her head was a band, on her breast a smock;
On her shoulders a kerchief with clasps there was.

Rig knew well wise words to speak,
Soon in the midst of the room he sat,
And on either side the others were.

Then took Amma . . . . . . . . . . . . . . .
The vessels full with the fare she set,
Calf's flesh boiled was the best of the dainties.

Rig knew well wise words to speak,
He rose from the board, made ready to sleep;
Soon in the bed himself did he lay,
And on either side the others were.

Thus was he there for three nights long,
Then forward he went on the midmost way,
And so nine months were soon passed by.

A son bore Amma, with water they sprinkled him,
Karl they named him; in a cloth she wrapped him,
He was ruddy of face, and flashing his eyes.

He began to grow, and to gain in strength,
Oxen he ruled, and plows made ready,
Houses he built, and barns he fashioned,
Carts he made, and the plow he managed.

Home did they bring the bride for Karl,
In goatskins clad, and keys she bore;
Snör was her name, 'neath the veil she sat;
A home they made ready, and rings exchanged,
The bed they decked, and a dwelling made.

Sons they had, they lived and were happy:
Hal and Dreng, Holth, Thegn and Smith,
Breith and Bondi, Bundinskeggi,
Bui and Boddi, Brattskegg and Segg.

Daughters they had, and their names are here:
Snot, Bruth, Svanni, Svarri, Sprakki,
Fljoth, Sprund and Vif, Feima, Ristil:
And thence has risen the yeomen's race.

Thence went Rig, his road was straight,
A hall he saw, the doors faced south;
The portal stood wide, on the posts was a ring,
Then in he fared; the floor was strewn.

Within two gazed in each other's eyes,
Fathir and Mothir, and played with their fingers;
There sat the house-lord, wound strings for the bow,
Shafts he fashioned, and bows he shaped.

The lady sat, at her arms she looked,
She smoothed the cloth, and fitted the sleeves;
Gay was her cap, on her breast were clasps,
Broad was her train, of blue was her gown, Her brows were bright, her breast was shining,
Whiter her neck than new-fallen snow.

Rig knew well wise words to speak,
Soon in the midst of the room he sat,
And on either side the others were.

Then Mothir brought a broidered cloth,
Of linen bright, and the board she covered;
And then she took the loaves so thin,
And laid them, white from the wheat, on the cloth.

Then forth she brought the vessels full,
With silver covered, and set before them,
Meat all browned, and well-cooked birds;
In the pitcher was wine, of plate were the cups,
So drank they and talked till the day was gone.

Rig knew well wise words to speak,
Soon did he rise, made ready to sleep;
So in the bed himself did he lay,
And on either side the others were.

Thus was he there for three nights long,
Then forward he went on the midmost way,
And so nine months were soon passed by.

A son had Mothir, in silk they wrapped him,
With water they sprinkled him, Jarl he was;
Blond was his hair, and bright his cheeks,
Grim as a snake's were his glowing eyes.

To grow in the house did Jarl begin,
Shields he brandished, and bow-strings wound,
Bows he shot, and shafts he fashioned,
Arrows he loosened, and lances wielded,
Horses he rode, and hounds unleashed,
Swords he handled, and sounds he swam.

Straight from the grove came striding Rig,
Rig came striding, and runes he taught him;
By his name he called him, as son he claimed him, And bade him hold his heritage wide,
His heritage wide, the ancient homes.

..............................
Forward he rode through the forest dark,
O'er the frosty crags, till a hall he found.

His spear he shook, his shield he brandished,
His horse he spurred, with his sword he hewed;
Wars he raised, and reddened the field,
Warriors slew he, and land he won.

Eighteen halls ere long did he hold,
Wealth did he get, and gave to all,
Stones and jewels and slim-flanked steeds,
Rings he offered, and arm-rings shared.

His messengers went by the ways so wet,
And came to the hall where Hersir dwelt;
His daughter was fair and slender-fingered,
Erna the wise the maiden was.

Her hand they sought, and home they brought her,
Wedded to Jarl the veil she wore;
Together they dwelt, their joy was great,
Children they had, and happy they lived.

Bur was the eldest, and Barn the next,
Joth and Athal, Arfi, Mog,
Nith and Svein, soon they began—
Sun and Nithjung— to play and swim;
Kund was one, and the youngest Kon.

Soon grew up the sons of Jarl,
Beasts they tamed, and bucklers rounded,
Shafts they fashioned, and spears they shook.

But Kon the Young learned runes to use,
Runes everlasting, the runes of life; Soon could he well the warriors shield,
Dull the swordblade, and still the seas.

Bird-chatter learned he, flames could he lessen,
Minds could quiet, and sorrows calm;
..............................
The might and strength of twice four men.

With Rig-Jarl soon the runes he shared,
More crafty he was, and greater his wisdom;
The right he sought, and soon he won it,
Rig to be called, and runes to know.

Young Kon rode forth through forest and grove,
Shafts let loose, and birds he lured;
There spake a crow on a bough that sat:
"Why lurest thou, Kon, the birds to come?

"'Twere better forth on thy steed to fare,
. . . . . . . . . . . . . . . and the host to slay.

"The halls of Dan and Danp are noble,
Greater their wealth than thou hast gained;
Good are they at guiding the keel,
Trying of weapons, and giving of wounds.
***

I gammel tid, sies det, gikk
langs grønne stier
en mektig og gammel,
vis ås,
sterk og sprek
kom Rig skridende.

Videre gikk han
midt på veien;
han kom til et hus,
døren sto på gløtt;
han gikk inn,
ild brant på gulvet;
et ektepar satt der,
gråhåret ved åren,
Åe og Edda,
med gammeldags hodeplagg.

Rig kunne gi dem
gode råd;
så satte han seg
midt på benken,
og på hver sin side
satt husets ektefolk.

Da tok Edda
et mørkt brød,
tungt og tykt,
fullt av såder;
så bar hun det fram
midt blant fatene,
kraft var i bollen,
hun satte den på bordet;
kokt kalvekjøtt var
den beste retten.

Rig kunne gi dem
gode råd;
han reiste seg derfra,
ville legge seg til å sove;
så la han seg
midt i sengen,
og på hver sin side
lå husets ektefolk.

Der ble han så
tre netter i strekk,
siden gikk han videre
midt på veien;
så gikk det
ni måneder.

Edda fødte et barn,
de øste vann over ham,
svart i huden,
og kalte ham Trell.

Han vokste opp
og trivdes godt;
på hendene hadde han
skrukkete hud,
knudrete knoker,
tykke fingre,
et stygt ansikt,
krum rygg,
lange hæler.

Så begynte han
å bruke kreftene,
binde bast,
lage bører;
han bar så hjem
ris dagen lang.

Til gården kom
en med krokete bein,
søle var under føttene,
armen solbrent,
nesen bøyd nedover;
hun kalte seg Tir.

Midt på benken
satte hun seg så;
ved siden av henne satt
sønnen i huset;
de snakket og hvisket,
redde seg seng,
Trell og Tir,
i dagene som fulgte.

Barn fikk de,
– de bodde og trivdes, –
jeg tror de het
Hreim og Fjosne,
Klur og Klegge,
Kjevse, Fulne,
Drumb, Digralde,
Drott og Høsve,
Lut og Leggjalde;
de satte opp gjerder,
gjødslet åkrer,
arbeidet med svin,
gjette geiter,
grov torv.

Døtrene var
Drumba og Kumba,
Økkvinkalva
og Arinnevja,
Ysja og Ambått,
Eikintjasna,
Totrughypja
og Tranebeina.
Fra dem stammer
trellenes ætter.

Så gikk Rig
langs rette veier,
han kom til en hall,
døren hang på hengsler;
han gikk inn,
ild brant på gulvet,
et ektepar satt der,
opptatt med sitt arbeid.

Mannen telgde der
en stokk til vevbom;
skjegget var trimmet,
håret falt fram over pannen,
skjorten satt tett,
en kiste sto på gulvet.

Der satt en kvinne,
svingte en håndrokk,
strakte armene ut,
gjorde klar til veving;
et bånd var om hodet,
en selekjole dekket brystet,
et tørkle lå om halsen,
spenner satt på skuldrene.
Ave og Amma
eide huset.

Rig kunne gi dem
gode råd;
[så satte han seg
midt på benken,
og på hver sin side
satt husets ektefolk].

[Da tok Amma]
-- -- --
kokt kalvekjøtt var
den beste retten.

[Rig kunne gi dem
gode råd;]
han reiste seg fra bordet,
ville legge seg til å sove;
så la han seg
midt i sengen,
og på hver sin side
lå husets ektefolk.

Der ble han så
tre netter i strekk;
så gikk det
ni måneder.

Amma fødte et barn,
de øste vann over ham,
kalte ham Karl;
kvinnen svøpte ham i klede,
rød og rosenkinnet,
øynene spilte.

Han vokste opp
og trivdes godt,
lærte å temme okser,
lage ard,
bygge hus
og tømre løer,
lage kjerrer
og kjøre plog.

Så kjørte de hjem
en med nøkler hengende,
i geiteskinnskjortel,
og giftet henne med Karl;
Snør heter hun,
hun satte seg under sløret;
de levde som ektefolk,
delte ringer,
bredte sengetepper
og stiftet bo.

Barn fikk de,
– de bodde og trivdes, –
de het Hal og Dreng,
Høld, Tegn og Smed,
Breid, Bonde,
Bundinskjegge,
Bue og Bodde,
Brattskjegg og Segg.

Andre het også
med disse navnene:
Snot, Brud, Svanne,
Svarre, Sprakke,
Fljod, Sprund og Viv,
Feima, Ristil.
Fra dem stammer
karlenes ætter.

Rig gikk derfra
langs rette veier;
han kom til en sal,
døren vendte mot sør,
døren sto åpen,
en ring satt i karmen.

Så gikk han inn,
gulvet var strødd;
der satt et ektepar,
så hverandre i øynene,
Far og Mor,
og lekte med fingrene.

Husbonden satt
og tvinnet buestreng,
bøyde almebuen,
satte skaft på piler;
men husfruen
så på armene sine,
strøk over kledet,
glattet ermene.

Hun bar et høyt hodeplagg,
en brosje satt på brystet,
slepene var lange,
serken dypblå;
pannen var lysere,
brystet klarere,
halsen hvitere
enn ren nysnø.

Rig kunne gi dem
gode råd;
så satte han seg
midt på benken,
og på hver sin side
satt husets ektefolk.

Da tok Mor
en mønstret duk,
hvit og av lin,
dekket bordet;
så tok hun
tynne brød,
hvite av hvete,
og dekket duken med dem.

Hun satte fram
fulle fat,
sølvbeslåtte, på bordet,
med flesk på
og stekte fugler;
vin var i kannen,
beslåtte var begrene;
de drakk og samtalte,
dagen var på hell.

Rig kunne gi dem
gode råd;
så reiste han seg,
redde seg seng.
Der ble han så
tre netter i strekk;
siden gikk han videre
midt på veien;
så gikk det
ni måneder.

Mor fødte en gutt,
svøpte ham i silke,
de øste vann over ham,
lot ham hete Jarl;
håret var lyst,
kinnene lyse,
øynene var skarpe
som på en ormunge.

Der vokste
Jarl opp i huset;
han lærte å svinge skjold,
feste buestrenger,
bøye almebuer,
skaftsette piler,
kaste spyd,
svinge lanser,
ri på hester,
slippe hunder løs,
svinge sverd,
øve seg i svømming.

Ut av lunden kom
Rig gående,
Rig gående,
lærte ham runer;
ga ham sitt navn,
sa han var sønnen hans;
ham ba han vinne seg
odelsjorder,
odelsjorder,
gamle bygder.

Så red han videre
gjennom mørk skog,
over rimdekte fjell,
til han kom til en hall;
han svingte spydet,
ristet skjoldet,
satte hesten i sprang
og dro sverdet;
han vakte strid,
rødnet vollen,
felte krigere,
kjempet til seg land.

Så rådde han alene
over atten gårder,
delte ut rikdom,
ga til alle
kostbarheter og smykker,
smalsidede hester,
strødde om seg med ringer,
hogde armringer i stykker.

Sendebud kjørte
langs våte veier,
kom til hallen
der Herse bodde;
han hadde en datter
med slanke fingre,
lys og klok,
hun het Erna.

De fridde til henne
og kjørte henne hjem,
giftet henne med Jarl,
hun bar brudeslør;
de bodde sammen
og trivdes godt,
økte ætten
og nøt livet.

Bur var den eldste,
og Barn den andre,
Jod og Adal,
Arve, Mog,
Nid og Nidjung,
– de lærte å leke, –
Sønn og Svein,
– svømme og spille brett, –
enda en het Kund,
Kon var den yngste.

Der vokste de opp,
Jarls sønner,
temmet hester,
bøyde skjold,
spikket piler,
svingte askespyd.

Men Kon den unge
kunne runer,
evighetsruner
og livsruner;
han kunne også
berge mennesker,
sløve egger,
stille havet.

Han forsto fuglers kvitring,
kunne dempe flammer,
dysse sinnet i søvn,
lindre sorger,
hadde styrken og utholdenheten
til åtte menn.

Han kappet med Rig jarl
i runekunnskap,
brukte kløkt
og kunne mer;
da vant han seg
og fikk rett til
å hete Rig,
å kjenne runer.

Kon den unge red
gjennom kratt og skoger,
skjøt med butt pil,
felte fugler.

Da sa en kråke,
som satt alene på en kvist:
«Hvorfor skal du, Kon den unge,
felle fugler?
Heller burde dere
ri på hester,
[svinge sverdet]
og felle en hær.

Dan og Danp eier
dyre haller,
gjevere odel
enn dere har;
de kan godt
styre skip,
prøve egger,
slå åpne sår.»

Pannen var lysere,
brystet klarere,
halsen hvitere
enn ren nysnø.

De levde som ektefolk,
delte ringer.