Originalteksten til «Reginsmål»

Reginsmál

Her kan du lese kildeteksten i original og oversettelse. Velg tekst med knappene øverst – valget huskes på alle kildesidene.

Oversatt til bokmål fra norrønt ved hjelp av KI, med støtte i den engelske oversettelsen.

1

«Hva er det for en fisk
som farer i strømmen
og ikke kan verge seg mot fare?
Løs ditt hode
ut av Hel,
finn meg kildens flamme.»
Gjedda sa:

2

«Andvare heter jeg,
Oin het min far,
mang en foss har jeg fart gjennom;
en ussel norne
bestemte for oss i opphavs tid
at jeg skulle vade i vann.»
Loke sa:

3

«Si meg det, Andvare,
om du vil beholde
livet i menneskenes saler:
Hva må
menneskenes sønner bøte
om de hugger løs på hverandre med ord?»
Andvare sa:

4

«Dyrt må de bøte,
menneskenes sønner
som vader i Vadgelme;
for usanne ord,
som en lyver om en annen,
lider lemmene altfor lenge.»
Loke så alt gullet som Andvare eide. Men da han hadde båret fram gullet, hadde han holdt tilbake én ring, og den tok Loke fra ham. Dvergen gikk inn i steinen og sa:

5

«Det gullet
som Gust eide,
skal bli to brødres
bane
og volde åtte
fyrster strid;
ingen skal nyte godt
av min rikdom.»
Æsene ga Reidmar rikdommen, stappet oterskinnet fullt og reiste det på føttene. Så skulle æsene dynge gullet opp over det og dekke det. Da det var gjort, gikk Reidmar fram, fikk øye på ett værhår og ba dem dekke det. Da tok Odin fram ringen Andvarenaut og dekket håret. Loke sa:

6

«Gullet er nå gitt deg,
og du har fått
store bøter for mitt hode;
din sønn
blir ingen lykke tilmålt;
det blir begges bane, din og hans.»
Reidmar sa:

7

«Gaver ga du,
men ingen vennskapsgaver,
du ga dem ikke av et helt hjerte;
livet
skulle dere ha mistet
om jeg hadde visst om denne ulykken på forhånd.»
Loke sa:

8

«Enda verre
– det mener jeg å vite –
er slektens strid, som knapt er nevnt;
jeg tror at de fyrstene
ennå er ufødte
som dette er ment å volde hat.»
Reidmar sa:

9

«Det røde gullet
tror jeg at jeg skal råde over
så lenge jeg lever;
truslene dine
frykter jeg slett ikke;
dra hjem herfra.»
Fåvne og Regin krevde at Reidmar delte bøtene for Oter, broren deres, med dem. Han sa nei. Men Fåvne stakk sverdet i Reidmar, faren sin, mens han sov. Reidmar ropte på døtrene sine:

10

«Lyngheid og Lovnheid,
vit at mitt liv er forbi;
mye tvinger nøden en til.»
Lyngheid sa:
«Vanskelig kan en søster,
selv om hun mister sin far,
hevne seg på broren for sorgen.»
Reidmar sa:

11

«Fød da en datter,
du kvinne med ulvehjerte,
om du ikke får en sønn
med en fyrste;
gi jenta en mann
i din store nød;
da skal hennes sønn
hevne din sorg.»
Så døde Reidmar, og Fåvne tok alt gullet. Da krevde Regin å få farsarven sin, men Fåvne sa nei. Da søkte Regin råd hos Lyngheid, søsteren sin, om hvordan han skulle få farsarven sin. Hun sa:

12

«Du skal vennlig
be din bror
om arven og et bedre sinnelag;
det sømmer seg ikke
at du med sverdet
krever rikdom av Fåvne.»
Disse hendelsene fortalte Regin om til Sigurd. En dag han kom til Regins hus, ble han godt mottatt. Regin sa:

13

«Hit er kommet
Sigmunds sønn,
den handlekraftige helten,
til våre saler;
han har større mot
enn en gammel mann,
og jeg venter meg bytte
av den glupske ulven.

14

Jeg skal fostre
en kampdjerv fyrste;
nå er Yngves ætling
kommet til oss;
denne herskeren skal bli
mektigst under solen;
hans skjebnetråd strekker seg
over alle land.»
Sigurd var nå stadig hos Regin, og han fortalte Sigurd at Fåvne lå på Gnitahei og hadde ormeskikkelse. Han hadde en skrekkhjelm som alle levende vesener ble redde for. Regin laget et sverd til Sigurd som het Gram. Det var så skarpt at han senket det ned i Rhinen og lot en ulldott drive med strømmen mot det, og det skar gjennom ulldotten som gjennom vannet. Med det sverdet kløvde Sigurd Regins ambolt. Etter det egget Regin Sigurd til å drepe Fåvne. Han sa:

15

«Høyt vil de le,
Hundings sønner,
de som tok
livet av Eylime,
om fyrsten heller
har lyst til å vinne
røde ringer
enn å hevne sin far.»
Kong Hjalprek ga Sigurd en flåte til å hevne faren med. De kom ut i en sterk storm og krysset utenfor en bergodde. En mann sto på berget og sa:

16

«Hvem rir der
på Rævils hester
over høye bølger,
over drønnende hav?
Seilhestene er
stenket med svette;
bølgehestene vil ikke
stå imot vinden.»
Regin svarte:

17

«Her er Sigurd og jeg
på sjøens trær;
vi har fått en bør
som fører rett i døden;
bratte brottsjøer faller,
høyere enn stavnene,
rullehestene stuper.
Hvem spør om det?»
Mannen sa:

18

«Hnikar kalte de meg
da jeg gledet kråken,
unge Volsung,
og hadde kjempet;
nå kan du kalle
karen fra berget
Feng eller Fjolne;
jeg vil gjerne ha skyss.»
De svingte inn mot land, og mannen gikk om bord. Da stilnet uværet. Sigurd sa:

19

«Si meg det, Hnikar,
siden du kjenner både
guders og menneskers lykke:
Hvilke varsler er best,
når en skal kjempe,
for lykke i sverdenes sving?»
Hnikar sa:

20

«Mange varsler er gode,
om menn bare kjente dem,
for lykke i sverdenes sving;
et trofast følge
tror jeg den mørke kråken er
for sverdets tre.

21

Et annet er det
om du er kommet ut
og er klar til å dra,
og ser to
hederstørste menn
stå på tunet.

22

Det tredje er det
om du hører en ulv
ule under askegreiner;
lykke skal du få
i møte med hjelmstavene
om du ser dem ferdes først.

23

Ingen mann skal
kjempe vendt mot
Månes søster
når hun skinner sent;
de vinner seier
som kan se,
djerve i sverdlek,
eller fylker i kile.

24

Det er et ille varsel
om du snubler med foten
der du går til kamp;
svikefulle diser
står på begge sider av deg
og vil se deg såret.

25

Kjemmet og vasket
skal hver klok mann være,
og mett om morgenen,
for ingen vet
hvor en kommer om kvelden;
ille er det å snuble før lykken kommer.»
Sigurd holdt et stort slag mot Lyngve Hundingsson og brødrene hans. Der falt Lyngve og de tre brødrene hans. Etter slaget sa Regin:

26

«Nå er en blodig ørn
med bitende sverd
ristet på ryggen
til Sigmunds banemann;
ingen var gjevere
enn fyrstens arving,
han som rødnet jorden
og gledet kråken.»
Sigurd dro hjem til Hjalprek. Da egget Regin Sigurd til å drepe Fåvne.