Originalteksten til «Prolog»

Prologus

Her kan du lese kildeteksten i original og oversettelse. Velg tekst med knappene øverst – valget huskes på alle kildesidene.

Oversatt til bokmål fra norrønt ved hjelp av KI, med støtte i den engelske oversettelsen.

Den allmektige Gud skapte i begynnelsen himmelen og jorden og alt som hører til dem, og til sist to mennesker som slektene stammer fra, Adam og Eva. Etterkommerne deres ble mange og spredte seg over hele verden. Men etter som tiden gikk, ble menneskene ulike. Noen var gode og hadde den rette tro, men langt flere fulgte verdens lyster og forsømte Guds bud. Derfor lot Gud verden og alle dens levende skapninger drukne i en stor flom, unntatt dem som var i arken med Noah. Etter Noahs flom levde åtte mennesker, som befolket verden, og fra dem kom slektene. Det gikk igjen som før: Da menneskene ble mange og verden ble befolket, var det store flertallet opptatt av begjær etter rikdom og ære, mens de forsømte lydigheten mot Gud. Dette gikk så langt at de ikke ville nevne Gud. Men hvem skulle da fortelle sønnene deres om Guds storverk? Slik gikk det til at de mistet Guds navn, og de fleste steder i verden fantes det ikke noe menneske som kjente sin skaper. Likevel ga Gud dem jordiske gaver, rikdom og lykke, som de skulle leve av i verden. Han ga dem også visdom, så de forsto alle jordiske ting og alt som lot seg skjelne på himmelen og jorden.

De tenkte over og undret seg over hvordan det kunne ha seg at jorden, dyrene og fuglene hadde samme natur i noen henseender, men likevel var ulike av vesen. Én slik egenskap var at når man gravde i jorden på høye fjelltopper, sprang det frem vann der, og man trengte ikke grave dypere etter vann der enn i dype daler. Slik er det også med dyr og fugler: Det er like langt inn til blodet i hodet som i føttene. En annen egenskap ved jorden er at det hvert år vokser gress og blomster på den, og samme år faller alt dette og visner. Slik er det også med dyr og fugler: Hår og fjær vokser og faller av hvert år. Jordens tredje egenskap er at når den blir åpnet og gravd i, gror det gress på den molden som ligger øverst på jorden. Berg og steiner oppfattet de som motstykker til levende skapningers tenner og knokler. Av dette sluttet de at jorden var levende og på en eller annen måte hadde liv. De visste at den var forunderlig gammel av alder og mektig av natur. Den fødde alle levende skapninger, og den tok til seg alt som døde. Derfor ga de den navn og regnet slekten sin tilbake til den.

De fikk også høre av sine gamle slektninger at når man regnet mange hundre år tilbake, var jorden, solen og himmellegemene de samme, men himmellegemenes gang var ulik. Noen hadde en lengre bane, andre en kortere. Slike ting fikk dem til å ane at det måtte finnes en som styrte himmellegemene og ordnet gangen deres etter sin vilje, og at han måtte være svært mektig og sterk. De tenkte at dersom han rådde over elementene, måtte han også ha vært til før himmellegemene. Og de innså at dersom han rådde over himmellegemenes gang, måtte han også råde over solskinnet, duggen fra luften og jordens grøde som fulgte av dette, og likeså over vinden i luften og dermed over stormene på havet. De visste ikke hvor riket hans var, men de trodde at han rådde over alle ting på jorden og i luften, over himmelen og himmellegemene, havet og været. For lettere å kunne fortelle om dette eller feste det i minnet ga de seg imellom navn til alle ting. Denne troen har endret seg på mange måter etter som folkeslagene skilte lag og språkene ble forskjellige. Men alle ting forsto de med jordisk forstand, for den åndelige visdommen var ikke gitt dem. De mente at alle ting var laget av et eller annet stoff.

2. Om verdens tre deler.

Verden ble delt i tre deler. Fra sør mot vest og inn til Middelhavet ble delen kalt Afrika. Den sørlige delen av dette området er så varm at solen svir der. En annen del strekker seg fra vest mot nord og inn til havet. Den kalles Europa eller Enea. Den nordlige delen er så kald at det ikke vokser gress der, og den kan ikke bebos. Fra nord og over hele østsiden til sør ligger det som kalles Asia. I den delen av verden finnes all skjønnhet og prakt og jordens rike grøde, gull og edelsteiner. Der er også verdens midtpunkt. Og likesom jorden der er vakrere og bedre på alle måter enn andre steder, var også menneskene der fremfor andre begavet med alle gaver: visdom og styrke, skjønnhet og all slags kunnskap.

3. Om trojanerne.

Nær verdens midtpunkt ble den byen og det bostedet bygd som har vært det mest berømte. Det kalles Troja og ligger i det vi kaller Tyrkia. Dette stedet var langt mer storslått bygd enn andre, og på mange måter med større kunstferdighet, med de midlene og ressursene som fantes der. Der var det tolv kongeriker og én overkonge, og til hvert kongerike hørte mange folkeland. I byen var det tolv høvdinger. Disse høvdingene har overgått alle andre mennesker som har levd i verden, i alle mannlige ferdigheter.

En konge i Troja het Munon eller Mennon. Han var gift med en datter av overkongen Priamos. Hun het Troan. De hadde en sønn. Han het Tror, som vi kaller Tor. Han ble oppfostret i Trakia hos en hertug som het Lorikus, og da han var ti år gammel, overtok han farens våpen. Når han var sammen med andre mennesker, var hans vakre utseende som elfenben innfelt i eik. Håret hans var vakrere enn gull. Da han var tolv år gammel, hadde han nådd sin fulle styrke. Da løftet han ti bjørneskinn fra bakken på én gang, og så drepte han hertug Lorikus, fosterfaren sin, og hans kone, Lora eller Glora, og tok riket Trakia i eie. Det kaller vi Trudheim. Deretter reiste han vidt omkring i landene og utforsket alle verdensdeler. Alene overvant han alle berserker og alle kjemper og en veldig stor drage og mange dyr. I den nordlige delen av verden fant han spåkvinnen som het Sibylle, som vi kaller Siv, og giftet seg med henne. Ingen kan fortelle om Sivs ætt. Hun var den vakreste av alle kvinner. Håret hennes var som gull.

Sønnen deres var Loride, som lignet faren sin. Hans sønn var Einride, hans sønn Vingetor, hans sønn Vingener, hans sønn Moda, hans sønn Magi, hans sønn Seskef, hans sønn Bedvig, hans sønn Athra, som vi kaller Annan, hans sønn Itrmann, hans sønn Heremod, hans sønn Skjaldun, som vi kaller Skjold, hans sønn Bjaf, som vi kaller Bjar, hans sønn Jat, hans sønn Gudolf, hans sønn Finn, hans sønn Friallaf, som vi kaller Fridleiv. Han hadde en sønn som het Voden. Ham kaller vi Odin. Han var en fremragende mann i visdom og alle ferdigheter. Hans kone het Frigida, som vi kaller Frigg.

4. Odins ferd nordover i verden.

Odin hadde spådomsevne, og det hadde også hans kone. Gjennom denne kunnskapen så han at navnet hans ville bli husket i den nordlige delen av verden og æret fremfor alle kongers. Derfor fikk han lyst til å legge ut på ferden fra Tyrkia. Han tok med seg en stor flokk mennesker, unge og gamle, menn og kvinner, og de hadde med seg mange kostbarheter. Overalt hvor de dro gjennom landene, ble det fortalt store ting om dem, så folk syntes de lignet guder mer enn mennesker. De stanset ikke ferden før de kom nord til det landet som nå kalles Saksland. Der ble Odin i lang tid og tok store deler av landet i eie.

Der satte Odin tre av sønnene sine til å vokte landet. Den ene het Vegdeg. Han var en mektig konge og rådde over Øst-Saksland. Hans sønn var Vitrgils. Sønnene hans var Vitta, far til Hengest, og Sigar, far til Svebdeg, som vi kaller Svipdag. En annen sønn av Odin het Baldeg, som vi kaller Balder. Han eide det landet som nå heter Westfalen. Hans sønn var Brand, hans sønn Frjodigar, som vi kaller Frode. Hans sønn var Freovin, hans sønn Uvigg, hans sønn Gevis, som vi kaller Gave. Den tredje sønnen til Odin het Sigi, og hans sønn var Rerir. Disse forfedrene rådde over det som nå kalles Frankland, og derfra stammer ætten som kalles volsungene. Fra dem alle stammer mange store ætter.

Så la Odin ut på ferden nordover og kom til det landet de kalte Reidgotaland. I det landet tok han i eie alt han ville ha. Der satte han sønnen sin, som het Skjold, til å styre landet. Hans sønn var Fridleiv. Fra ham stammer ætten som heter skjoldungene. Det er danekongene, og det som den gang ble kalt Reidgotaland, heter nå Jylland.

5. Odin tok seg bosted i Sigtuna.

Etter dette dro han nordover til det som nå heter Sverige. Der var det en konge som het Gylve. Da han hørte om ferden til disse mennene fra Asia, som ble kalt åsene, dro han dem i møte og tilbød Odin så stor makt i riket sitt som han selv ønsket. Med ferden deres fulgte det slike tider at hvor de enn oppholdt seg i landene, var det gode år og fred. Alle trodde at de rådde for dette, for de mektige mennene så at de i skjønnhet og forstand var ulike andre mennesker de hadde sett. Odin syntes det var vakre sletter og gode landsforhold der, og valgte seg et sted til en borg der det nå heter Sigtuna. Han innsatte høvdinger der, og etter mønster fra Troja satte han tolv overhøvdinger på stedet til å dømme etter landets lover. Han ordnet også alle rettsforhold slik det før hadde vært i Troja, og slik tyrkerne var vant til.

Etter dette dro han nordover til han kom til havet, som de mente omgav alle land. Der satte han sønnen sin til å styre det riket som nå heter Norge. Han kalles Sæming, og til ham regner de norske kongene sine ætter, og likeså jarler og andre mektige menn, slik det fortelles i Håleygjatal. Men Odin hadde med seg den sønnen sin som heter Yngve, og som var konge i Sverige etter ham. Fra ham stammer ættene som kalles ynglingene.

Åsene tok seg koner der i landet, og noen skaffet koner til sønnene sine. Disse ættene ble så tallrike og spredte seg slik over Saksland og derfra over hele norddelen av verden at språket deres, språket til mennene fra Asia, ble det rådende språket i alle disse landene. Folk mener å kunne se av de nedskrevne navnene på forfedrene deres at disse navnene har fulgt dette språket, og at åsene har ført språket hit nord i verden, til Norge og Sverige, til Danmark og Saksland. I England finnes det gamle navn på land eller steder som man kan forstå er gitt på et annet språk enn dette.