Originalteksten til «Prolog»

In the beginning, almighty God created heaven and earth and everything that belongs to them, and last of all two human beings, Adam and Eve, from whom the families of humankind descend. Their offspring multiplied and spread throughout the world. But as time passed, humankind grew divided. Some were good and true in their faith, but far more followed worldly desires and neglected God's commandments. For this reason God drowned the world and all its living creatures in a flood, except those who were in the ark with Noah. After Noah's flood, eight people survived, and they populated the world and became the ancestors of its families. Once again, as before, when people multiplied and the world became settled, the great mass of humankind cherished greed for wealth and honor but neglected obedience to God. This went so far that they would not name God. Who, then, would tell their sons of God's mighty wonders? It came about that they lost God's name, and throughout most of the world no one could be found who knew anything of his creator. Nevertheless, God granted them earthly blessings, wealth and prosperity, to sustain them in the world. He also bestowed wisdom on them, so that they understood all earthly things and all the features of sky and earth that could be seen.

They pondered and wondered what it might mean that the earth, animals and birds shared certain qualities, though their ways differed. One such quality was that when the earth was dug into on high mountain peaks, water sprang up there, and one needed to dig no farther for water there than in deep valleys. So too with animals and birds: the blood lies equally deep in their heads and feet. Another property of the earth is that every year grass and flowers grow upon it, and in that same year they all die down and wither. So too with animals and birds: hair and feathers grow and fall off every year. The earth's third property is that when it is opened and dug into, grass grows on the soil that lies uppermost. They understood rocks and stones as corresponding to the teeth and bones of living creatures. From this they concluded that the earth was alive and possessed life in some fashion. They knew that it was wonderfully ancient in years and mighty in its nature. It nourished all living creatures and took possession of everything that died. For that reason they gave it a name and traced their ancestry to it.

They also learned from their elderly kinsmen that, going back many hundreds of years, the earth, sun and heavenly bodies had been the same, but the courses of the heavenly bodies varied. Some had a longer course and others a shorter one. From such things they suspected that there must be some ruler of the heavenly bodies who directed their courses according to his will, and that he must be very powerful and mighty. They reasoned that if he ruled the elements, he must also have existed before the heavenly bodies. They saw that if he governed the courses of the heavenly bodies, he must govern the sun's shining, the dew from the sky and the fruits of the earth that follow from these, and likewise the winds of the air and with them the storms of the sea. They did not know where his kingdom lay, but they believed that he ruled all things on earth and in the air, heaven and the heavenly bodies, the sea and the weather. To make these things easier to speak of or commit to memory, they gave names among themselves to everything. This belief has changed in many ways as peoples separated and languages grew distinct. But they understood everything in an earthly way, because spiritual wisdom had not been given to them. Thus they understood that all things were fashioned from some material.

2. On the three parts of the world.

The world was divided into three parts. From the south westward and inward to the Mediterranean Sea, that part was called Africa. The southern portion of that division is so hot that it is scorched by the sun. The second part extends from the west to the north and inward to the sea; it is called Europe or Enea. Its northern portion is so cold that no grass grows there and it cannot be inhabited. From the north, around the eastern regions and all the way to the south, the land is called Asia. In that part of the world are all beauty and splendor, the riches of the earth's produce, gold and precious stones. There too is the center of the world. Just as the land there is more beautiful and better in every respect than elsewhere, so too its people were most highly endowed with every gift: wisdom and strength, beauty and every kind of knowledge.

3. Of the Trojans.

Near the center of the world was built the most renowned of all dwellings and settlements, called Troy, in what we call Turkey. This place was built on a far grander scale than others, and in many ways with greater skill, with the expense and resources available there. There were twelve kingdoms and one high king, and many nations belonged to each kingdom. There were twelve chieftains in the city. These chieftains surpassed all other men who have lived in the world in every human accomplishment.

One king in Troy was named Munon or Mennon. He married the daughter of the high king Priam. Her name was Troan. They had a son named Tror, whom we call Thor. He was brought up in Thrace by a duke named Loricus, and when he was ten years old he took up his father's weapons. When he stood among other men, his appearance was as beautiful as ivory inlaid in oak. His hair was more beautiful than gold. When he was twelve years old, he had reached his full strength. Then he lifted ten bearskins from the ground all at once, and then he killed Duke Loricus, his foster father, and his wife, Lora or Glora, and took possession of the kingdom of Thrace. We call it Thrudheim. Then he traveled far and wide through many lands and explored every region of the world, and single-handedly defeated all berserks and all giants, one enormous dragon and many beasts. In the northern part of the world he found a prophetess named Sibyl, whom we call Sif, and married her. No one can tell Sif's ancestry. She was the most beautiful of all women. Her hair was like gold.

Their son was Loridi, who resembled his father. His son was Einridi, his son Vingethor, his son Vingener, his son Moda, his son Magi, his son Seskef, his son Bedvig, his son Athra, whom we call Annan, his son Itrmann, his son Heremod, his son Skjaldun, whom we call Skjold, his son Bjaf, whom we call Bjar, his son Jat, his son Gudolf, his son Finn, his son Friallaf, whom we call Fridleif. He had a son named Voden, whom we call Odin. He was a man renowned for his wisdom and every accomplishment. His wife was named Frigida, whom we call Frigg.

4. Odin's journey into the northern world.

Odin had the gift of prophecy, as did his wife, and through this knowledge he discovered that his name would be celebrated in the northern part of the world and honored above those of all kings. For this reason he wished to begin his journey from Turkey. He took with him a great company, young and old, men and women, and they brought many precious things. Wherever they traveled through the lands, great praise was spoken of them, so that they seemed more like gods than human beings. They did not halt their journey until they came north into the land now called Saxony. Odin stayed there for a long time and took possession of wide stretches of that country. There Odin appointed three of his sons to govern the land.

One was named Vegdeg. He was a powerful king and ruled East Saxony. His son was Vitrgils. His sons were Vitta, the father of Hengest, and Sigar, the father of Svebdeg, whom we call Svipdag. Odin's second son was named Baldeg, whom we call Baldr. He held the land now called Westphalia. His son was Brand, his son Frjodigar, whom we call Frodi. His son was Freovin, his son Uvigg, his son Gevis, whom we call Gave. Odin's third son was named Sigi, and his son was Rerir. These forefathers ruled in what is now called the land of the Franks, and from them descends the family called the Volsungs. From all these men descend many great families.

Then Odin began his journey north and came into the land they called Reidgotaland, and took possession of as much of that land as he wished. He appointed his son named Skjold to rule the lands there. His son was Fridleif. From him descends the family called the Skjoldungs. These are the kings of Denmark, and the land then called Reidgotaland is now called Jutland.

5. Odin made his home at Sigtuna.

After that he traveled north into what is now called Sweden. There was a king there named Gylfi. When he heard of the journey of these men of Asia, who were called Aesir, he went to meet them and offered Odin as much power in his kingdom as he himself wished to have. Such good fortune accompanied their journey that wherever they stayed in the lands, there were fruitful seasons and peace. Everyone believed that they brought these things about, for the powerful men saw that they were unlike any other people they had seen, both in beauty and in wisdom. Odin found the plains there beautiful and the land good, and chose a site for his city at what is now called Sigtuna. He appointed chieftains there, following the pattern that had existed in Troy, and established twelve leaders in the place to administer the laws of the land. He arranged all legal matters as they had formerly been in Troy and as the Turks were accustomed to do.

After that he traveled north until he reached the sea, which they believed encircled all lands, and there he appointed his son to rule the kingdom now called Norway. He is called Saeming, and the kings of Norway trace their ancestry to him, as do earls and other powerful men, as is told in Haleygjatal. Odin had brought with him his son named Yngvi, who was king in Sweden after him, and from him descend the families called Ynglings. These Aesir took wives for themselves within the country, and some for their sons. These families became so numerous that they spread throughout Saxony and from there across the northern regions, until their language, the language of the men of Asia, was the native language throughout all these lands. People believe they can discern, from the written names of their forefathers, that those names have accompanied this language, and that the Aesir brought the language north into this part of the world, into Norway and Sweden, Denmark and Saxony. In England there are ancient names of regions or places that can be recognized as having been given in a language other than this one.

Den allmektige Gud skapte i begynnelsen himmelen og jorden og alt som hører til dem, og til sist to mennesker som slektene stammer fra, Adam og Eva. Etterkommerne deres ble mange og spredte seg over hele verden. Men etter som tiden gikk, ble menneskene ulike. Noen var gode og hadde den rette tro, men langt flere fulgte verdens lyster og forsømte Guds bud. Derfor lot Gud verden og alle dens levende skapninger drukne i en stor flom, unntatt dem som var i arken med Noah. Etter Noahs flom levde åtte mennesker, som befolket verden, og fra dem kom slektene. Det gikk igjen som før: Da menneskene ble mange og verden ble befolket, var det store flertallet opptatt av begjær etter rikdom og ære, mens de forsømte lydigheten mot Gud. Dette gikk så langt at de ikke ville nevne Gud. Men hvem skulle da fortelle sønnene deres om Guds storverk? Slik gikk det til at de mistet Guds navn, og de fleste steder i verden fantes det ikke noe menneske som kjente sin skaper. Likevel ga Gud dem jordiske gaver, rikdom og lykke, som de skulle leve av i verden. Han ga dem også visdom, så de forsto alle jordiske ting og alt som lot seg skjelne på himmelen og jorden.

De tenkte over og undret seg over hvordan det kunne ha seg at jorden, dyrene og fuglene hadde samme natur i noen henseender, men likevel var ulike av vesen. Én slik egenskap var at når man gravde i jorden på høye fjelltopper, sprang det frem vann der, og man trengte ikke grave dypere etter vann der enn i dype daler. Slik er det også med dyr og fugler: Det er like langt inn til blodet i hodet som i føttene. En annen egenskap ved jorden er at det hvert år vokser gress og blomster på den, og samme år faller alt dette og visner. Slik er det også med dyr og fugler: Hår og fjær vokser og faller av hvert år. Jordens tredje egenskap er at når den blir åpnet og gravd i, gror det gress på den molden som ligger øverst på jorden. Berg og steiner oppfattet de som motstykker til levende skapningers tenner og knokler. Av dette sluttet de at jorden var levende og på en eller annen måte hadde liv. De visste at den var forunderlig gammel av alder og mektig av natur. Den fødde alle levende skapninger, og den tok til seg alt som døde. Derfor ga de den navn og regnet slekten sin tilbake til den.

De fikk også høre av sine gamle slektninger at når man regnet mange hundre år tilbake, var jorden, solen og himmellegemene de samme, men himmellegemenes gang var ulik. Noen hadde en lengre bane, andre en kortere. Slike ting fikk dem til å ane at det måtte finnes en som styrte himmellegemene og ordnet gangen deres etter sin vilje, og at han måtte være svært mektig og sterk. De tenkte at dersom han rådde over elementene, måtte han også ha vært til før himmellegemene. Og de innså at dersom han rådde over himmellegemenes gang, måtte han også råde over solskinnet, duggen fra luften og jordens grøde som fulgte av dette, og likeså over vinden i luften og dermed over stormene på havet. De visste ikke hvor riket hans var, men de trodde at han rådde over alle ting på jorden og i luften, over himmelen og himmellegemene, havet og været. For lettere å kunne fortelle om dette eller feste det i minnet ga de seg imellom navn til alle ting. Denne troen har endret seg på mange måter etter som folkeslagene skilte lag og språkene ble forskjellige. Men alle ting forsto de med jordisk forstand, for den åndelige visdommen var ikke gitt dem. De mente at alle ting var laget av et eller annet stoff.

2. Om verdens tre deler.

Verden ble delt i tre deler. Fra sør mot vest og inn til Middelhavet ble delen kalt Afrika. Den sørlige delen av dette området er så varm at solen svir der. En annen del strekker seg fra vest mot nord og inn til havet. Den kalles Europa eller Enea. Den nordlige delen er så kald at det ikke vokser gress der, og den kan ikke bebos. Fra nord og over hele østsiden til sør ligger det som kalles Asia. I den delen av verden finnes all skjønnhet og prakt og jordens rike grøde, gull og edelsteiner. Der er også verdens midtpunkt. Og likesom jorden der er vakrere og bedre på alle måter enn andre steder, var også menneskene der fremfor andre begavet med alle gaver: visdom og styrke, skjønnhet og all slags kunnskap.

3. Om trojanerne.

Nær verdens midtpunkt ble den byen og det bostedet bygd som har vært det mest berømte. Det kalles Troja og ligger i det vi kaller Tyrkia. Dette stedet var langt mer storslått bygd enn andre, og på mange måter med større kunstferdighet, med de midlene og ressursene som fantes der. Der var det tolv kongeriker og én overkonge, og til hvert kongerike hørte mange folkeland. I byen var det tolv høvdinger. Disse høvdingene har overgått alle andre mennesker som har levd i verden, i alle mannlige ferdigheter.

En konge i Troja het Munon eller Mennon. Han var gift med en datter av overkongen Priamos. Hun het Troan. De hadde en sønn. Han het Tror, som vi kaller Tor. Han ble oppfostret i Trakia hos en hertug som het Lorikus, og da han var ti år gammel, overtok han farens våpen. Når han var sammen med andre mennesker, var hans vakre utseende som elfenben innfelt i eik. Håret hans var vakrere enn gull. Da han var tolv år gammel, hadde han nådd sin fulle styrke. Da løftet han ti bjørneskinn fra bakken på én gang, og så drepte han hertug Lorikus, fosterfaren sin, og hans kone, Lora eller Glora, og tok riket Trakia i eie. Det kaller vi Trudheim. Deretter reiste han vidt omkring i landene og utforsket alle verdensdeler. Alene overvant han alle berserker og alle kjemper og en veldig stor drage og mange dyr. I den nordlige delen av verden fant han spåkvinnen som het Sibylle, som vi kaller Siv, og giftet seg med henne. Ingen kan fortelle om Sivs ætt. Hun var den vakreste av alle kvinner. Håret hennes var som gull.

Sønnen deres var Loride, som lignet faren sin. Hans sønn var Einride, hans sønn Vingetor, hans sønn Vingener, hans sønn Moda, hans sønn Magi, hans sønn Seskef, hans sønn Bedvig, hans sønn Athra, som vi kaller Annan, hans sønn Itrmann, hans sønn Heremod, hans sønn Skjaldun, som vi kaller Skjold, hans sønn Bjaf, som vi kaller Bjar, hans sønn Jat, hans sønn Gudolf, hans sønn Finn, hans sønn Friallaf, som vi kaller Fridleiv. Han hadde en sønn som het Voden. Ham kaller vi Odin. Han var en fremragende mann i visdom og alle ferdigheter. Hans kone het Frigida, som vi kaller Frigg.

4. Odins ferd nordover i verden.

Odin hadde spådomsevne, og det hadde også hans kone. Gjennom denne kunnskapen så han at navnet hans ville bli husket i den nordlige delen av verden og æret fremfor alle kongers. Derfor fikk han lyst til å legge ut på ferden fra Tyrkia. Han tok med seg en stor flokk mennesker, unge og gamle, menn og kvinner, og de hadde med seg mange kostbarheter. Overalt hvor de dro gjennom landene, ble det fortalt store ting om dem, så folk syntes de lignet guder mer enn mennesker. De stanset ikke ferden før de kom nord til det landet som nå kalles Saksland. Der ble Odin i lang tid og tok store deler av landet i eie.

Der satte Odin tre av sønnene sine til å vokte landet. Den ene het Vegdeg. Han var en mektig konge og rådde over Øst-Saksland. Hans sønn var Vitrgils. Sønnene hans var Vitta, far til Hengest, og Sigar, far til Svebdeg, som vi kaller Svipdag. En annen sønn av Odin het Baldeg, som vi kaller Balder. Han eide det landet som nå heter Westfalen. Hans sønn var Brand, hans sønn Frjodigar, som vi kaller Frode. Hans sønn var Freovin, hans sønn Uvigg, hans sønn Gevis, som vi kaller Gave. Den tredje sønnen til Odin het Sigi, og hans sønn var Rerir. Disse forfedrene rådde over det som nå kalles Frankland, og derfra stammer ætten som kalles volsungene. Fra dem alle stammer mange store ætter.

Så la Odin ut på ferden nordover og kom til det landet de kalte Reidgotaland. I det landet tok han i eie alt han ville ha. Der satte han sønnen sin, som het Skjold, til å styre landet. Hans sønn var Fridleiv. Fra ham stammer ætten som heter skjoldungene. Det er danekongene, og det som den gang ble kalt Reidgotaland, heter nå Jylland.

5. Odin tok seg bosted i Sigtuna.

Etter dette dro han nordover til det som nå heter Sverige. Der var det en konge som het Gylve. Da han hørte om ferden til disse mennene fra Asia, som ble kalt åsene, dro han dem i møte og tilbød Odin så stor makt i riket sitt som han selv ønsket. Med ferden deres fulgte det slike tider at hvor de enn oppholdt seg i landene, var det gode år og fred. Alle trodde at de rådde for dette, for de mektige mennene så at de i skjønnhet og forstand var ulike andre mennesker de hadde sett. Odin syntes det var vakre sletter og gode landsforhold der, og valgte seg et sted til en borg der det nå heter Sigtuna. Han innsatte høvdinger der, og etter mønster fra Troja satte han tolv overhøvdinger på stedet til å dømme etter landets lover. Han ordnet også alle rettsforhold slik det før hadde vært i Troja, og slik tyrkerne var vant til.

Etter dette dro han nordover til han kom til havet, som de mente omgav alle land. Der satte han sønnen sin til å styre det riket som nå heter Norge. Han kalles Sæming, og til ham regner de norske kongene sine ætter, og likeså jarler og andre mektige menn, slik det fortelles i Håleygjatal. Men Odin hadde med seg den sønnen sin som heter Yngve, og som var konge i Sverige etter ham. Fra ham stammer ættene som kalles ynglingene.

Åsene tok seg koner der i landet, og noen skaffet koner til sønnene sine. Disse ættene ble så tallrike og spredte seg slik over Saksland og derfra over hele norddelen av verden at språket deres, språket til mennene fra Asia, ble det rådende språket i alle disse landene. Folk mener å kunne se av de nedskrevne navnene på forfedrene deres at disse navnene har fulgt dette språket, og at åsene har ført språket hit nord i verden, til Norge og Sverige, til Danmark og Saksland. I England finnes det gamle navn på land eller steder som man kan forstå er gitt på et annet språk enn dette.