Originalteksten til «Oddruns klage»

Heyrða ek segja
í sögum fornum,
hvé mær of kom
til Mornalands;
engi mátti
fyr jörð ofan
Heiðreks dóttur
hjalpir vinna.

Þat frá Oddrún
Atla systir,
at sú mær hafði
miklar sóttir;
brá hon af stalli
stjórnbitluðum
ok á svartan
söðul of lagði.

Lét hon mar fara
moldveg sléttan,
unz at hári kom
höll standandi;
svipti hon söðli
af svöngum jó,
ok hon inn of gekk
endlangan sal,
ok hon þat orða
alls fyrst of kvað:

"Hvat er frægst
hér á foldu,
eða hvat er hlézt
Húnalands?"
Ambótt kvað:
"Hér liggr Borgný
of borin verkjum,
vina þín, Oddrún,
vittu, ef þú hjalpir."
Oddrún kvað:

"Hverr hefir vísir
vamms of leitat?
Hví eru Borgnýjar
bráðar sóttir?"
Ambótt kvað:

"Vilmundr heitir
vinr haukstalda,
hann varði mey
varmri blæju
fimm vetr alla,
svá hon sinn föður leyndi."

Þær hykk mæltu
þvígit fleira,
gekk mild fyr kné
meyju at sitja;
ríkt gól Oddrún,
rammt gól Oddrún,
bitra galdra
at Borgnýju.

Knátti mær ok mögr
moldveg sporna,
börn þau in blíðu
við bana Högna;
þat nam at mæla
mær fjörsjúka,
svá at hon ekki kvað
orð it fyrra:

"Svá hjalpi þér
hollar véttir,
Frigg ok Freyja
ok fleiri goð,
sem þú feldir mér
fár af höndum."
Oddrún kvað:

"Hnék-at ek af því
til hjalpar þér,
at þú værir þess
verð aldregi;
hét ek ok efndak,
er ek hinig mælta,
at ek hvívetna
hjalpa skyldak,
þá er öðlingar
arfi skiptu."
Borgný kvað:

Ær ertu, Oddrún,
ok örvita,
er þú mér af fári
flest orð of kvatt,
en ek fylgðak þér
á fjörgynju,
sem vit bræðrum tveim
of bornar værim."
Oddrún kvað:

"Man ek, hvat þú
mæltir enn um aftan,
þá er ek Gunnari
gerðak drekku;
slíks dæmi kvað-at-tu
síðan mundu
meyja verða
nema mér einni."

Þá nam at setjask
sorgmóð kona
at telja böl
af trega stórum:

"Var ek upp alin
í jöfra sal,
- flestr fagnaði -
at fira ráði;
unða ek aldri
ok eign föður
fimm vetr eina,
svá at minn faðir lifði.

Þat nam at mæla
mál ið efsta
sjá móðr konungr,
áðr hann sylti:
mik bað hann gæða
gulli rauðu
ok suðr gefa
syni Grímhildar.

En hann Brynhildi
bað hjalm geta,
hana kvað hann óskmey
verða skyldu;
kvað-a hann ina æðri
alna mundu
mey í heimi,
nema mjötuðr spillti.

Brynhildr í búri
borða rakði,
hafði hon lýði
ok lönd um sik;
jörð dúsaði
ok upphiminn,
þá er bani Fáfnis
borg of þátti.

Þá var víg vegit
völsku sverði
ok borg brotin,
sú er Brynhildr átti;
var-a langt af því
heldr válítit,
unz þær vélar
vissi allar.

Þess lét hon harðar
hefndir verða,
svá at vér öll höfum
ærnar raunir;
þat mun á hölða
hvert land fara,
er hon lét sveltask
at Sigurði.

En ek Gunnari
gatk at unna,
bauga deili,
sem Brynhildr skyldi.

Buðu þeir árla
bauga rauða
ok bræðrum mínum
bætr ósmáar;
bað hann enn við mér
bú fimmtían,
hliðfarm Grana,
ef hann hafa vildi.

En Atli kvaðsk
eigi vilja
mund aldrigi
at megi Gjúka;
þeygi vit máttum
við munum vinna,
nema ek helt höfði
við hringbrota.

Mæltu margir
mínir niðjar,
kváðusk okkr hafa
orðit bæði;
en mik Atli kvað
eigi mundu
lýti ráða
né löst gera.

En slíks skyli
synja aldri
maðr fyr annan,
þar er munúð deilir.

Sendi Atli
áru sína
um myrkvan við
mín at freista;
ok þeir kómu þar,
er þeir koma né skyldu-t,
þá er breiddum vit
blæju eina.

Buðum vit þegnum
bauga rauða,
at þeir eigi
til Atla segði,
en þeir hvatliga
heim skunduðu
ok óliga
Atla sögðu.

En þeir Guðrúnu
görla leyndu því,
at hon heldr vita
halfu skyldi.

Hlymr var at heyra
hófgullinna,
þá er í garð riðu
Gjúka arfar;
þeir ór Högna
hjarta skáru,
en i ormgarð
annan lögðu.

Var ek enn farin
einu sinni
til Geirmundar
gerva drykkju;
nam horskr konungr
hörpu sveigja,
því at hann hugði mik
til hjalpar sér
kynríkr konungr,
of koma mundu.

Nam ek at heyra
ór Hléseyju,
hvé þar af stríðum
strengir gullu;
bað ek ambáttir
búnar verða,
vilda ek fylkis
fjörvi bjarga.

Létum fljóta
far sund yfir,
unz ek alla sák
Atla garða.

Þá kom in arma
út skævandi
móðir Atla,
- hon skyli morna -,
ok Gunnari
gróf til hjarta,
svá at ek máttig-a-k
mærum bjarga.

Oft undrumk þat,
hví ek eftir mák,
linnvengis Bil,
lífi halda;
er ek ógnhvötum
unna þóttumk
sverða deili,
sem sjalfri mér.

Sattu ok hlýddir,
meðan ek sagðak þér
mörg ill of sköp
mín ok þeira;
maðr hverr lifir
at munum sínum;
nú er of genginn
grátr Oddrúnar."

I have heard it told in olden tales
How a maiden came to Morningland;
No one of all on earth above
To Heithrek's daughter help could give.

This Oddrun learned, the sister of Atli,
That sore the maiden's sickness was;
The bit-bearer forth from his stall she brought,
And the saddle laid on the steed so black.

She let the horse go o'er the level ground,
Till she reached the hall that loftily rose, (And in she went from the end of the hall;)
From the weary steed the saddle she took;
Hear now the speech that first she spake:

"What news on earth, .......
Or what has happened in Hunland now?"

A serving-maid spake:
"Here Borgny lies in bitter pain,
Thy friend, and, Oddrun, thy help would find."

Oddrun spake: 5.
"Who worked this woe for the woman thus,
Or why so sudden is Borgny sick?"

The serving-maid spake:
"Vilmund is he, the heroes' friend,
Who wrapped the woman in bedclothes warm,
(For winters five, yet her father knew not)."

Then no more they spake, methinks;
She went at the knees of the woman to sit; With magic Oddrun and mightily Oddrun
Chanted for Borgny potent charms.

At last were born a boy and girl,
Son and daughter of Hogni's slayer;
Then speech the woman so weak began,
Nor said she aught ere this she spake:

"So may the holy ones thee help,
Frigg and Freyja and favoring gods,
As thou hast saved me from sorrow now."

Oddrun spake: 9.
"I came not hither to help thee thus
Because thou ever my aid didst earn;
I fulfilled the oath that of old I swore,
That aid to all I should ever bring,
(When they shared the wealth the warriors had)."

Borgny spake: 10.
"Wild art thou, Oddrun, and witless now,
That so in hatred to me thou speakest;
I followed thee where thou didst fare,
As we had been born of brothers twain."

Oddrun spake: 11.
"I remember the evil one eve thou spakest,
When a draught I gave to Gunnar then;
Thou didst say that never such a deed
By maid was done save by me alone."

Then the sorrowing woman sat her down
To tell the grief of her troubles great.

"Happy I grew in the hero's hall
As the warriors wished, and they loved me well;
Glad I was of my father's gifts,
For winters five, while my father lived.

"These were the words the weary king,
Ere he died, spake last of all:
He bade me with red gold dowered to be,
And to Grimhild's son in the South be wedded.

"But Brynhild the helm he bade to wear,
A wish-maid bright he said she should be;
For a nobler maid would never be born
On earth, he said, if death should spare her.

"At her weaving Brynhild sat in her bower,
Lands and folk alike she had; The earth and heaven high resounded
When Fafnir's slayer the city saw.

"Then battle was fought with the foreign swords,
And the city was broken that Brynhild had;
Not long thereafter, but all too soon,
Their evil wiles full well she knew.

"Woeful for this her vengeance was,
As so we learned to our sorrow all;
In every land shall all men hear
How herself at Sigurth's side she slew.

"Love to Gunnar then I gave,
To the breaker of rings, as Brynhild might;
To Atli rings so red they offered,
And mighty gifts to my brother would give.

"Fifteen dwellings fain would he give
For me, and the burden that Grani bore;
But Atli said he would never receive
Marriage gold from Gjuki's son.

"Yet could we not our love o'ercome,
And my head I laid on the hero's shoulder;
Many there were of kinsmen mine
Who said that together us they had seen.

"Atli said that never I
Would evil plan, or ill deed do;
But none may this of another think,
Or surely speak, when love is shared.

"Soon his men did Atli send,
In the murky wood on me to spy;
Thither they came where they should not come,
Where beneath one cover close we lay.

"To the warriors ruddy rings we offered,
That nought to Atli e'er they should say; But swiftly home they hastened thence,
And eager all to Atli told.

"But close from Guthrun kept they hid
What first of all she ought to have known.
..................
..................

"Great was the clatter of gilded hoofs
When Gjuki's sons through the gateway rode;
The heart they hewed from Hogni then,
And the other they cast in the serpents' cave.

"The hero wise on his harp then smote,
..............
For help from me in his heart yet hoped
The high-born king, might come to him.

"Alone was I gone to Geirmund then,
The draught to mix and ready to make;
Sudden I heard from Hlesey clear
How in sorrow the strings of the harp resounded.

"I bade the serving-maids ready to be,
For I longed the hero's life to save;
Across the sound the boats we sailed,
Till we saw the whole of Atli's home.

"Then crawling the evil woman came,
Atli's mother— may she ever rot! And hard she bit to Gunnar's heart,
So I could not help the hero brave.

"Oft have I wondered how after this,
Serpents'-bed goddess! I still might live,
For well I loved the warrior brave,
The giver of swords, as my very self.

"Thou didst see and listen, the while I said
The mighty grief that was mine and theirs;
Each man lives as his longing wills,—
Oddrun's lament is ended now."

Jeg hørte fortalt
i gamle sagn
hvordan en ung kvinne kom
til Mornaland;
ingen kunne
på hele jorden
yte Heidreks datter
hjelp.

Det fikk Oddrun høre,
Atles søster,
at den unge kvinnen hadde
store smerter;
hun førte fra stallen
hesten med styrebissel
og la salen
på den svarte.

Hun lot hesten løpe
på slett jordvei,
til hun kom til hallen
som raget høyt;
hun tok salen
av den slanke hesten,
og hun gikk inn
langs hele salen,
og dette var ordene
hun aller først sa:

«Hva er det største nytt
her i landet,
eller hva har hendt
i Hunaland?»
Tjenestekvinnen sa:
«Her ligger Borgny,
overmannet av veer,
venninnen din, Oddrun;
se om du kan hjelpe.»
Oddrun sa:

«Hvem har ført skam
over den kloke kvinnen?
Hvorfor har Borgny
så voldsomme veer?»
Tjenestekvinnen sa:

«Vilmund heter
krigernes venn;
han favnet kvinnen
under et varmt laken
i fem hele år,
uten at faren hennes visste det.»

Jeg tror de ikke
sa mer enn dette;
den gavmilde gikk og satte seg
foran kvinnens knær;
mektig sang Oddrun,
sterkt sang Oddrun,
bitende galdrer
over Borgny.

En jente og en gutt kunne nå
trå på jordens vei,
de yndige barna
hun fikk med Hognes banemann;
da tok kvinnen til orde,
syk til døden,
og før dette hadde hun
ikke sagt et ord:

«Måtte hulde vetter
hjelpe deg slik,
Frigg og Frøya
og flere guder,
som du har tatt
lidelsen fra meg.»
Oddrun sa:

«Jeg kom ikke
for å hjelpe deg
fordi du noen gang
hadde fortjent det;
jeg lovet og holdt det,
da jeg sa
at jeg overalt
skulle hjelpe,
da fyrstene
delte arven.»
Borgny sa:

«Du er gal, Oddrun,
og fra vettet,
når du av fiendskap
sier så mye til meg,
enda jeg fulgte deg
her på jorden,
som om vi var født
av to brødre.»
Oddrun sa:

«Jeg husker hva du
sa den kvelden
da jeg laget en drikk
til Gunnar;
du sa at slikt
aldri siden skulle
hende noen kvinne
uten meg alene.»

Da satte hun seg,
den sorgfulle kvinnen,
for å fortelle om sin ulykke
i dyp bedrøvelse:

«Jeg vokste opp
i fyrstens hall,
– de fleste gledet seg –
etter mennenes vilje;
jeg gledet meg over livet
og min fars rikdom
i bare fem år,
så lenge faren min levde.

Disse ordene sa han
som sine aller siste,
den utmattede kongen,
før han døde:
han ba dem gi meg
rødt gull
og gifte meg sørover
med Grimhilds sønn.

Men Brynhild ba han
ta hjelm på;
han sa hun skulle
bli en ønskemøy;
han sa at ingen edlere
kvinne skulle fødes
i verden,
om skjebnen ikke ødela det.

Brynhild vevde bånd
i sitt jomfrubur;
hun hadde folk
og land omkring seg;
jorden drønnet
og himmelen der oppe
da Fåvnes banemann
fikk øye på borgen.

Da ble det kjempet
med velsk sverd,
og borgen ble brutt,
den som Brynhild eide;
det gikk ikke lang tid,
bare ganske kort,
før hun kjente
alle de falske knepene.

Hun tok en hard
hevn for dette,
så vi alle har fått
mer enn nok av lidelser;
det skal nå menn
i hvert et land,
at hun lot seg dø
ved Sigurds side.

Men jeg kom til
å elske Gunnar,
ringenes giver,
slik Brynhild skulle.

Tidlig tilbød de
ringer av rødt gull
og brødrene mine
godtgjørelse i rikt mål;
han tilbød dessuten
femten gårder for meg
og lasten på Granes rygg,
om han ville ha den.

Men Atle sa
at han aldri
ville ta imot brudegave
fra Gjukes sønn;
likevel kunne vi ikke
stå imot vår lengsel,
og jeg la hodet
inntil ringenes giver.

Mange av mine
slektninger talte,
sa de hadde sett
oss begge sammen;
men Atle sa at jeg
aldri ville
finne på noe skammelig
eller gjøre noe galt.

Men slikt skal
aldri noen
benekte om en annen
når elskov rår.

Atle sendte
sine sendebud
gjennom mørk skog
for å sette meg på prøve;
og de kom dit
hvor de ikke skulle ha kommet,
da vi bredte over oss
ett og samme laken.

Vi tilbød mennene
ringer av rødt gull
for at de ikke
skulle si det til Atle,
men de skyndte seg
raskt hjem
og fortalte Atle
ubarmhjertig om det.

Men for Gudrun
skjulte de det grundig,
enda hun heller burde
ha kjent til halvparten.

Det lød klang
av forgylte hover
da Gjukes arvinger
red inn på gården;
de skar hjertet
ut av Hogne,
men den andre la de
i ormegården.

Jeg var da reist bort
en gang
til Geirmund
for å brygge drikke;
den kloke kongen tok til
å slå harpen,
for han trodde at jeg
for å hjelpe ham,
den ættestore kongen,
ville komme.

Jeg hørte
fra Hlesøy
hvordan strengene klang
så sorgfullt der;
jeg ba tjenestekvinnene
gjøre seg klare,
jeg ville berge
kongens liv.

Vi lot båten flyte
over sundet,
til jeg så alle
Atles gårder.

Da kom den usle
krypende ut,
Atles mor,
– måtte hun visne –,
og grov seg inn
til Gunnars hjerte,
så jeg ikke kunne
berge den navngjetne.

Ofte undrer jeg meg
over at jeg siden kan,
du Bil av ormens leie,
holde meg i live;
for jeg syntes jeg elsket
den stridsdjerve,
sverdenes giver,
som meg selv.

Du satt og lyttet
mens jeg fortalte deg
om mange onde skjebner,
mine og deres;
hvert menneske lever
med sin lengsel;
nå er Oddruns gråt
kommet til ende.»