Originalteksten til «Hymeskvadet»
Hymiskviða
Her kan du lese kildeteksten i original og oversettelse. Velg tekst med knappene øverst – valget huskes på alle kildesidene.
Norrøn tekst med normalisert rettskrivning etter Guðni Jónssons utgave.
Ár valtívar
veiðar námu
ok sumblsamir,
áðr saðir yrði,
hristu teina
ok á hlaut sáu;
fundu þeir at Ægis
örkost hvera.
Sat bergbúi
barnteitr fyr
mjök glíkr megi
miskorblinda;
leit í augu
Yggs barn í þrá:
"Þú skalt ásum
oft sumbl gera."
Önn fekk jötni
orðbæginn halr,
hugði at hefndum
hann næst við goð,
bað hann Sifjar ver
sér færa hver, -
"þanns ek öllum öl
yðr of heita."
Né þat máttu
mærir tívar
ok ginnregin
of geta hvergi,
unz af tryggðum
Týr Hlórriða
ástráð mikit
einum sagði:
"Býr fyr austan
Élivága
hundvíss Hymir
at himins enda;
á minn faðir
móðugr ketil,
rúmbrugðinn hver,
rastar djúpan."
Þórr kvað:
"Veiztu ef þiggjum
þann lögvelli?"
Týr kvað:
"Ef, vinr, vélar
vit gervum til."
Fóru drjúgum
dag þann fram
Ásgarði frá,
unz til Egils kvámu;
hirði hann hafra
horngöfgasta;
hurfu at höllu,
er Hymir átti.
Mögr fann ömmu
mjök leiða sér,
hafði höfða
hundruð níu,
en önnur gekk
algullin fram
brúnhvít bera
bjórveig syni:
9. "Áttniðr jötna,
ek viljak ykkr
hugfulla tvá
und hvera setja;
er minn fríi
mörgu sinni
glöggr við gesti,
görr ills hugar."
En váskapaðr
varð síðbúinn
harðráðr Hymir
heim af veiðum,
gekk inn í sal,
glumðu jöklar,
var karls, en kom,
kinnskógr frörinn.
Frilla kvað:
"Ver þú heill, Hymir,
í hugum góðum,
nú er sonr kominn
til sala þinna,
sá er vit vættum
af vegi löngum;
fylgir hánum
hróðrs andskoti,
vinr verliða;
Véurr heitir sá.
Sé þú, hvar sitja
und salar gafli,
svá forða sér,
stendr súl fyrir."
Sundr stökk súla
fyr sjón jötuns,
en áðr í tvau
áss brotnaði.
Stukku átta,
en einn af þeim
hverr harðsleginn
heill af þolli;
fram gengu þeir,
en forn jötunn
sjónum leiddi
sinn andskota.
Sagði-t hánum
hugr vel þá,
er hann sá gýgjar græti
á golf kominn,
þar váru þjórar
þrír of teknir,
bað senn jötunn
sjóða ganga.
Hvern létu þeir
höfði skemmra
ok á seyði
síðan báru;
át Sifjar verr,
áðr sofa gengi,
einn með öllu
öxn tvá Hymis.
Þótti hárum
Hrungnis spjalla
verðr Hlórriða
vel fullmikill:
"Munum at aftni
öðrum verða
við veiðimat
vér þrír lifa."
Véurr kvaðzk vilja
á vág róa,
ef ballr jötunn
beitr gæfi.
Hymir kvað:
"Hverf þú til hjarðar,
ef þú hug trúir,
brjótr berg - Dana,
beitur sækja.
Þess vænti ek,
at þér myni-t
ögn af oxa
auðfeng vera."
Sveinn sýsliga
sveif til skógar,
þar er uxi stóð
alsvartr fyrir.
Braut af þjóri
þurs ráðbani
hátún ofan
horna tveggja.
Hymir kvað:
"Verk þykkja þín
verri miklu
kjóla valdi
en þú kyrr sitir."
Bað hlunngota
hafra dróttinn
áttrunn apa
útar færa,
en sá jötunn
sína talði
lítla fýsi
at róa lengra.
Dró meir Hymir
móðugr hvali
einn á öngli
upp senn tváa,
en aftr í skut
Óðni sifjaðr
Véurr við vélar
vað gerði sér.
Egndi á öngul,
sá er öldum bergr,
orms einbani
uxa höfði;
gein við agni,
sú er goð fía,
umgjörð neðan
allra landa.
Dró djarfliga
dáðrakkr Þórr
orm eitrfáan
upp at borði;
hamri kníði
háfjall skarar
ofljótt ofan
ulfs hnitbróður.
Hraungalkn hlumðu,
en hölkn þutu,
fór in forna
fold öll saman;
sökkðisk síðan
sá fiskr í mar.
Óteitr jötunn,
er aftr reru,
svá at ár Hymir
ekki mælti,
veifði hann ræði
veðrs annars til.
Hymir kvað:
"Mundu of vinna
verk halft við mik,
at þú heim hvali
haf til bæjar
eða flotbrúsa
festir okkarn."
Gekk Hlórriði,
greip á stafni
vatt með austri
upp lögfáki,
einn með árum
ok með austskotu
bar hann til bæjar
brimsvín jötuns
ok holtriða
hver í gegnum.
Ok enn jötunn
um afrendi,
þrágirni vanr,
við Þór sennti,
kvað-at mann ramman,
þótt róa kynni
kröfturligan,
nema kálk bryti.
En Hlórriði,
er at höndum kom,
brátt lét bresta
brattstein gleri;
sló hann sitjandi
súlur í gögnum;
báru þó heilan
fyr Hymi síðan.
Unz þat in fríða
frilla kenndi
ástráð mikit,
eitt er vissi:
"Drep við haus Hymis,
hann er harðari,
kostmóðs jötuns
kálki hverjum."
Harðr reis á kné
hafra dróttinn,
færðisk allra
í ásmegin;
heill var karli
hjalmstofn ofan,
en vínferill
valr rifnaði.
"Mörg veit ek mæti
mér gengin frá,
er ek kálki sé
ór knéum hrundit;"
karl orð of kvað:
"knákat ek segja
aftr ævagi,
þú ert, ölðr, of heitt.
Þat er til kostar,
ef koma mættið
út ór óru
ölkjól hofi."
Týr leitaði
tysvar hræra;
stóð at hváru
hverr kyrr fyrir.
Faðir Móða
fekk á þremi
ok í gegnum steig
golf niðr í sal;
hóf sér á höfuð upp
hver Sifjar verr,
en á hælum
hringar skullu.
Fóru-t lengi,
áðr líta nam
aftr Óðins sonr
einu sinni;
sá hann ór hreysum
með Hymi austan
folkdrótt fara
fjölhöfðaða.
Hóf hann sér af herðum
hver standanda,
veifði hann Mjöllni
morðgjörnum fram,
ok hraunhvala
hann alla drap.
Fóru-t lengi,
áðr liggja nam
hafr Hlórriða
halfdauðr fyrir;
var skær skökuls
skakkr á beini,
en því inn lævísi
Loki of olli.
En ér heyrt hafið, -
hverr kann of þat
goðmálugra
görr at skilja? -
hver af hraunbúa
hann laun of fekk,
er hann bæði galt
börn sín fyrir.
Þróttöflugr kom
á þing goða
ok hafði hver,
þanns Hymir átti;
en véar hverjan
vel skulu drekka
ölðr at Ægis
eitt hörmeitið.
Engelsk oversettelse av Henry Adams Bellows (1923), fri for opphavsrett. Strofenumrene kan avvike fra originalen.
Of old the gods made feast together,
And drink they sought ere sated they were;
Twigs they shook, and blood they tried:
Rich fare in Ægir's hall they found.
The mountain-dweller sat merry as boyhood,
But soon like a blinded man he seemed;
The son of Ygg gazed in his eyes:
"For the gods a feast shalt thou forthwith get."
The word-wielder toil for the giant worked,
And so revenge on the gods he sought;
He bade Sif's mate the kettle bring:
"Therein for ye all much ale shall I brew."
The far-famed ones could find it not,
And the holy gods could get it nowhere;
Till in truthful wise did Tyr speak forth,
And helpful counsel to Hlorrithi gave.
"There dwells to the east of Elivagar
Hymir the wise at the end of heaven;
A kettle my father fierce doth own,
A mighty vessel a mile in depth."
Thor spake: 6.
“May we win, dost thou think, this whirler of water?”
Tyr spake:
“Aye, friend, we can, if cunning we are.”
Forward that day with speed they fared,
From Asgarth came they to Egil's home;
The goats with horns bedecked he guarded;
Then they sped to the hall where Hymir dwelt.
The youth found his grandam, that greatly he loathed, And full nine hundred heads she had;
But the other fair with gold came forth,
And the bright-browed one brought beer to her son.
"Kinsman of giants, beneath the kettle
Will I set ye both, ye heroes bold;
For many a time my dear-loved mate
To guests is wrathful and grim of mind."
Late to his home the misshapen Hymir,
The giant harsh, from his hunting came;
The icicles rattled as in he came,
For the fellow's chin-forest frozen was.
"Hail to thee, Hymir! good thoughts mayst thou have;
Here has thy son to thine hall now come;
(For him have we waited, his way was long;)
And with him fares the foeman of Hroth,
The friend of mankind, and Veur they call him.
"See where under the gable they sit!
Behind the beam do they hide themselves."
The beam at the glance of the giant broke,
And the mighty pillar in pieces fell.
Eight fell from the ledge, and one alone,
The hard-hammered kettle, of all was whole;
Forth came they then, and his foes he sought,
The giant old, and held with his eyes.
Much sorrow his heart foretold when he saw
The giantess' foeman come forth on the floor;
Then of the steers did they bring in three;
Their flesh to boil did the giant bid.
By a head was each the shorter hewed,
And the beasts to the fire straight they bore;
The husband of Sif, ere to sleep he went,
Alone two oxen of Hymir's ate.
To the comrade hoary of Hrungnir then
Did Hlorrithi's meal full mighty seem;
"Next time at eve we three must eat
The food we have s the hunting's spoil."
...............
Fain to row on the sea was Veur, he said,
If the giant bold would give him bait.
Hymir spake: 18.
"Go to the herd, if thou hast it in mind,
Thou slayer of giants, thy bait to seek;
For there thou soon mayst find, methinks,
Bait from the oxen easy to get."
Swift to the wood the hero went,
Till before him an ox all black he found;
From the beast the slayer of giants broke
The fortress high of his double horns.
Hymir spake: 20.
"Thy works, methinks, are worse by far, Thou steerer of ships, than when still thou sittest."
................
................
The lord of the goats bade the ape-begotten
Farther to steer the steed of the rollers;
But the giant said that his will, forsooth,
Longer to row was little enough.
Two whales on his hook did the mighty Hymir
Soon pull up on a single cast;
In the stern the kinsman of Othin sat,
And Veur with cunning his cast prepared.
The warder of men, the worm's destroyer,
Fixed on his hook the head of the ox;
There gaped at the bait the foe of the gods,
The girdler of all the earth beneath.
The venomous serpent swiftly up
To the boat did Thor, the bold one, pull;
With his hammer the loathly hill of the hair
Of the brother of Fenrir he smote from above.
The monsters roared, and the rocks resounded,
And all the earth so old was shaken;
................
Then sank the fish in the sea forthwith.
................
Joyless as back they rowed was the giant;
Speechless did Hymir sit at the oars,
With the rudder he sought a second wind.
Hymir spake: 27.
"The half of our toil wilt thou have with me, And now make fast our goat of the flood;
Or home wilt thou bear the whales to the house,
Across the gorge of the wooded glen?"
Hlorrithi stood and the stem he gripped,
And the sea-horse with water awash he lifted;
Oars and bailer and all he bore
With the surf-swine home to the giant's house.
His might the giant again would match,
For stubborn he was, with the strength of Thor;
None truly strong, though stoutly he rowed,
Would he call save one who could break the cup.
Hlorrithi then, when the cup he held,
Struck with the glass the pillars of stone;
As he sat the posts in pieces he shattered,
Yet the glass to Hymir whole they brought.
But the loved one fair of the giant found
A counsel true, and told her thought: Smite the skull of Hymir, heavy with food,
For harder it is than ever was glass."
The goats' mighty ruler then rose on his knee,
And with all the strength of a god he struck;
Whole was the fellow's helmet-stem,
But shattered the wine-cup rounded was.
Hymir spake: 33.
"Fair is the treasure that from me is gone,
Since now the cup on my knees lies shattered;"
So spake the giant: "No more can I say
In days to be, 'Thou art brewed, mine ale.'
"Enough shall it be if out ye can bring
Forth from our house the kettle here."
Tyr then twice to move it tried,
But before him the kettle twice stood fast.
The father of Mothi the rim seized firm,
And before it stood on the floor below;
Up on his head Sif's husband raised it,
And about his heels the handles clattered.
Not long had they fared, ere backwards looked
The son of Othin, once more to see;
From their caves in the east beheld he coming
With Hymir the throng of the many-headed.
He stood and cast from his back the kettle,
And Mjollnir, the lover of murder, he wielded;
................
So all the whales of the waste he slew.
Not long had they fared ere one there lay
Of Hlorrithi's goats half-dead on the ground;
In his leg the pole-horse there was lame;
The deed the evil Loki had done.
But ye all have heard,— for of them who have
The tales of the gods, who better can tell?—
What prize he won from the wilderness-dweller,
Who both his children gave him to boot.
The mighty one came to the council of gods,
And the kettle he had that Hymir's was;
So gladly their ale the gods could drink
In Ægir's hall at the autumn-time.
Oversatt til bokmål fra norrønt ved hjelp av KI, med støtte i den engelske oversettelsen.
En gang hadde kampgudene
skaffet seg vilt,
og lystne på gilde,
før de ble mette,
ristet de spåkvister
og tydet offerblodet;
de fant at hos Æge
var kjeler i overflod.
Bergboeren satt
først glad som et barn,
svært lik sønnen
til Miskorblinde;
Yggs sønn så ham
hardt inn i øynene:
«Du skal ofte
holde gilde for æsene.»
Mannen med myndige ord
ga jotnen et strev;
han tenkte straks
på hevn mot gudene,
ba Sivs mann
skaffe seg en kjele:
«I den skal jeg brygge
øl til dere alle.»
De navngjetne gudene
og de mektige maktene
kunne ingen steder
skaffe en slik,
før Ty i fortrolighet
ga Hlorr ride
et svært godt råd,
som bare han fikk høre:
«Øst for
Elivåger bor
den svært kloke Hyme
ved himmelens ende;
min modige far
eier en kjele,
et veldig kar,
en rast dypt.»
Tor sa:
«Vet du om vi kan få
den som lar vannet koke?»
Ty sa:
«Om vi, min venn,
går listig til verks.»
De dro raskt
fram den dagen
fra Åsgard,
til de kom til Egil;
han passet bukkene
med de prektige hornene;
de tok veien til hallen
som Hyme eide.
Sønnen fant sin bestemor,
som han likte svært dårlig;
hun hadde
ni hundre hoder.
Men en annen kom fram,
helt prydet med gull,
med lyse bryn, og bar
øl til sønnen:
9. «Du ætling av jotner,
jeg vil sette dere,
dere to modige,
under kjelene;
for min kjære
er mang en gang
knipen mot gjester
og full av ondt sinn.»
Den vanskapte,
hardrådige Hyme
kom sent
hjem fra jakt;
han gikk inn i salen,
istappene klirret;
da karen kom,
var kinnskogen frossen.
Frillen sa:
«Vær hilset, Hyme,
og vær vennlig til sinns;
nå er sønnen kommet
til dine saler,
han vi har ventet på
fra den lange ferden;
med ham følger
Hrods fiende,
menneskenes venn;
Veor heter han.
Se hvor de sitter
under salens gavl,
slik skjuler de seg,
med søylen foran.»
Søylen sprang i stykker
for jotnens blikk,
men først brast
takbjelken i to.
Åtte kjeler knustes,
men én av dem,
den hardt smidde kjelen,
falt hel fra bjelken;
de trådte fram,
og den gamle jotnen
fulgte sin fiende
med øynene.
Hjertet varslet ham
ikke godt da
han så jotunkvinnenes plageånd
komme ut på gulvet;
tre okser
ble hentet fram,
og jotnen ba at de straks
skulle settes til koking.
Hver av dem gjorde de
et hode kortere,
og bar dem siden
bort til kokegropen;
før han gikk til sengs,
åt Sivs mann
helt alene
to av Hymes okser.
Den gråhårede
vennen til Hrungne
syntes Hlorr rides måltid
var vel så stort:
«I morgen kveld
må vi tre
leve av maten
vi selv fanger.»
Veor sa han ville
ro ut på sjøen,
om den dristige jotnen
ville gi ham agn.
Hyme sa:
«Gå til buskapen,
om du tror på ditt mot,
du bergdanenes knuser,
og hent deg agn.
Jeg venter
at du ikke lett
vil få en bit
av en okse.»
Raskt skyndte unggutten
seg til skogen,
der en kullsvart
okse sto foran ham.
Jotnenes banemann
brøt av oksen
den høye borgen
under begge hornene.
Hyme sa:
«Det du gjør, synes meg
langt verre, du skipsfører,
enn om du sitter stille.»
Bukkenes herre
ba apenes ætling
føre rullestokkenes hest
lenger ut,
men jotnen sa
at han hadde
liten lyst
til å ro lenger.
Den modige Hyme
dro hele to hvaler
opp på én krok
på samme tid,
mens Veor, Odins frende,
akter i båten
listig gjorde
snøret sitt klart.
Han som verger menneskene,
ormens eneste banemann,
egnet kroken
med oksens hode;
edenfra gapte den
som gudene hater,
mot agnet, den som ligger
som et belte om alle land.
Den dådsterke Tor
dro dristig
den giftglinsende ormen
opp til båtripa;
med hammeren slo han
ovenfra mot det avskyelige,
hårkledde hodefjellet
til ulvens nære bror.
Lavaens uhyrer brølte,
og steinurene drønnet;
hele den eldgamle
jorden skalv;
siden sank
den fisken i sjøen.
Jotnen var uglad
da de rodde tilbake;
Hyme satt ved årene
uten å si et ord;
han svingte styreåren
mot en annen vind.
Hyme sa:
«Du får gjøre
halvparten av arbeidet med meg:
Enten bærer du hvalene
hjem til gården,
eller så fortøyer du
båten vår.»
Hlorr ride gikk fram,
grep om stavnen,
løftet sjøhesten opp
med alt bunnvannet;
alene bar han den,
med årer og øsekar,
hjem til gården,
jotnens brenningssvin,
og gjennom hver
skogkledde kløft.
Og enda yppet jotnen,
van som han var til å trosse,
strid med Tor
om styrken hans;
han kalte ingen sterk,
selv om han rodde
med stor kraft,
om han ikke knuste et beger.
Da Hlorr ride fikk det
i hendene,
lot han straks glasset
knuse den steile steinen;
sittende slo han det
tvers gjennom søylene;
likevel bar de det siden
helt fram for Hyme.
Så ga den vakre
frillen ham
et svært godt råd,
det ene hun visste:
«Slå det mot Hymes skalle;
den matglade jotnens
hode er hardere
enn noe beger.»
Bukkenes herre
reiste seg kraftfullt på kne,
samlet all sin
styrke som ås;
karens hjelmstøtte
holdt seg hel,
men det runde vinbegeret
revnet i stykker.
«Mange kostbarheter vet jeg
at jeg har mistet,
når jeg ser begeret
slått ned fra knærne.»
Karen sa disse ordene:
«Aldri mer
kan jeg si:
Du er brygget, øl.
Dere kan få det,
om dere makter å bære
ølets skip ut
av vårt hus.»
Ty prøvde
to ganger å rikke det;
begge gangene sto
kjelen stille foran ham.
Modes far
grep om kanten
og trådte tvers gjennom
gulvet nede i salen;
Sivs mann løftet
kjelen opp på hodet,
og ringene klirret
mot hælene hans.
De hadde ikke gått langt
før Odins sønn
snudde seg
og så bakover én gang;
han så en hærskare
med mange hoder
komme fra røysene i øst
sammen med Hyme.
Han stanset og løftet
kjelen av skuldrene,
svingte den drapslystne
Mjølner fram,
og drepte
alle lavaens hvaler.
De hadde ikke gått langt
før en av Hlorr rides bukker
lå foran dem
halvdød;
dragets ganger
var halt på et bein,
og dette hadde
den listige Loke voldt.
Men dere har hørt det —
hvem av dem som kan
fortellinger om gudene,
kan fortelle det bedre? —
hvilken bot han fikk
av bergboeren,
som ga begge barna sine
som vederlag.
Den kraftfulle kom
til gudenes ting
og hadde med kjelen
som Hyme hadde eid;
og gudene skal
hver høst
drikke rikelig
med øl hos Æge.