Originalteksten til «Håttatal»

What are the categories of poetic form? Three. Which? Rule, licence, prohibition. What kinds of rules govern metres? Two. Which? Regular and varied. What kinds of regular rules govern metres? Two. Which? Number and distinction. What kinds of number govern the rules of metres? Three. Which? One is the number of metres that have been devised in the poetry of the foremost poets. The second is the number of verse lines in one stanza in each metre. The third is the number of syllables placed in each verse line in each metre. What distinctions govern the rules of metres? Two. Which? Distinctions of language and distinctions of sound. What are distinctions of language? The arrangement of letters distinguishes all language, while distinctions of sound consist in making syllables long or short, hard or soft; and the arrangement of sound distinctions is what we call internal rhymes, as in the verse given here:

Here is the arrangement of letters that governs the metre and produces its rhythm. There are twelve alliterating letters in a stanza, and three are placed in each quarter. Each quarter contains two verse lines. Each verse line has six syllables. In the second verse line, the letter we call the chief stave is placed at the beginning of the line. That letter governs the alliteration. In the first verse line, that letter will be found twice at the beginnings of syllables. We call those letters supporting staves. If the chief stave is a consonant, the supporting staves must be the same letter, as here: but it is incorrect if these letters begin syllables more or fewer times than this in a quarter-stanza. If the chief stave is a vowel, the supporting staves must also be vowels, and it is more pleasing if each is a different vowel. It may also be acceptable for a vowel to occur more often at the beginning of a syllable within a quarter-stanza in pronouns or in such words used to fill out the sentence as ek, “I,” or en, “but,” er, “which,” at, “that,” í, “in,” á, “on,” of, af, “from,” and um, “about”; this is licence, however, rather than regular observance of the rules.

Another arrangement of letters accompanies the arrangement of the sound that produces metre and rhythm. In court metre this distinction must be observed so that a quarter-stanza agrees throughout in its arrangement of letters and sounds. In the first verse line, the arrangement is to be distinguished as follows: here we have jörð, fyrð. Each is one syllable, and each has a different vowel, as well as different initial letters, but the letters following the vowel are the same in both words. We call this arrangement of sound half-rhyme. In the second verse line it is as follows: here we have rofs, ofs. The vowel is the same, as are all the letters following it in both words, but the initial letters distinguish the words. These are called full rhymes. Internal rhymes in court metre must be placed so that the second rhyme in each verse line, called the answering rhyme, stands in the syllable followed by just one more syllable, while the rhyme called the initial rhyme sometimes stands at the beginning of a word, in which case we call it a beginning-rhyme, and sometimes in the middle of a word, in which case we call it a part-rhyme. This is court metre. Most carefully wrought poetry is composed in this metre. It is the foundation of all metres, as speech-runes are of other runes.

How are the rules of metres varied? In two ways. How? Through language and sounds. How is variation made through language? In two ways. How? By keeping or changing the metre. How can the forms be varied while keeping the same metre? By using kennings, reinforcement, extended kennings, true descriptions, or newly devised imagery. What are forms using kennings? As in this example: here all the terms in this stanza are expressed through kennings, while the internal rhymes, word length, and arrangement of alliterating letters follow what was written above. Kennings are divided into three kinds. The first is called a kenning, the second a double kenning, and the third an extended kenning. It is a kenning to call battle “spear-crash,” a double kenning to call the sword “the fire of spear-crash,” and an extended kenning if it goes further. An extended kenning:

What are true descriptions? As in this example: it is a true description to support a word with something true of its substance, as when wounds are called severe, because large wounds are grievous. It is also correct to say that they grow. A second true description is that the wounds grow greatly. There is now one verse line with two true descriptions. In the second verse line the edge is called strong and the warriors valiant. In the third it is said that something sharp cuts, and the shield is sturdy; in the fourth line the king is called great and his life illustrious; next, a sword is called clean and fiercely reddened, and each man is called one of the company, though it would be correct language even if he were called a man. The king is called noble. The shield was excellent and was pierced with astonishing speed. The king rejoiced, glad in his bold heart. Sixteen true descriptions have now been shown here in eight verse lines, yet they greatly embellish poetry even when they are not so painstakingly pursued.

True descriptions have three divisions. One is called true description, another reinforcement, and the third doubling. Reinforcements: here a reinforcement accompanies each true description, as when the edge is called not hard and the men exceedingly bold. “Hard edge” and “bold men” are true descriptions. It is reinforcement when another qualifying word accompanies a true description.

Where is newly devised imagery found? As in this example: it is newly devised imagery to call the sword a serpent and construct the kenning correctly, calling the scabbard its paths and the sword-belt and fittings its slough. Here the serpent’s nature is followed, in that it crawls out of its slough and towards water. The newly devised imagery is arranged here so that it goes in search of a stream of blood, where it crawls along the paths of thought, which are men’s breasts. Newly devised imagery is considered well composed when the image taken up is maintained throughout the stanza. But if a sword is called a serpent and then a fish or a wand, or is changed in some other way, people call this a monstrous mixture, and it is thought a blemish.

Court metre now has five varieties, yet it remains the same metre, regular and unchanged, and often some or all of these varieties occur in one stanza. This is correct, because kennings increase the range of words, true descriptions embellish and fill out the language, and newly devised imagery displays knowledge and skill with words.

It is a licence of metres to make syllables slow or quick, so that they extend beyond or fall short of the regular number prescribed by the rules; they may be so slow that there are five syllables in the second and fourth verse lines, as here: in this stanza all the first rhymes are beginning-rhymes, yet this metre follows the form of court metre. Now syllables will be shown that are so quick and placed so close together that the length of the line is thereby increased: here there are nine syllables in the first and third verse lines, and seven in the second and fourth. Here it is shown how many syllables at most there may be in a verse line in court metre, and from this it may be understood that eight or seven may readily be acceptable in the first and third verse lines. In this stanza all the initial

Hva består diktningens versemål av? Tre ting. Hvilke? Regler, friheter og forbud. Hva er reglene for versemålene? De er av to slag. Hvilke? Faste og endrede. Hvordan er de faste reglene for versemålene? De er av to slag. Hvilke? Antall og inndeling. Hva omfatter antallet i reglene for versemålene? Tre ting. Hvilke? Det første antallet er hvor mange versemål som er funnet i de fremste skaldenes diktning. Det andre antallet er hvor mange verselinjer det står i én strofe i hvert versemål. Det tredje antallet er hvor mange stavelser det er satt i hver verselinje i hvert versemål. Hvordan deles reglene for versemålene inn? På to måter. Hvilke? Etter språk og etter lyd. Hva er inndeling etter språk? Bokstavenes plassering deler inn alt språk, mens inndeling etter lyd består i at stavelsene er lange eller korte, harde eller bløte. Til reglene for lydinndelingen hører det vi kaller hendinger, slik det er diktet her:

Her er den plasseringen av bokstavrim som bestemmer versemålet og skaper rytmen. Det er tolv rimstaver i strofen, og tre er satt i hver fjerdedel. I hver fjerdedel er det to verselinjer. Hver verselinje har seks stavelser. I den andre verselinjen står den rimstaven først i linjen som vi kaller hovedstav. Denne staven bestemmer bokstavrimet. Men i den første verselinjen skal denne staven finnes to ganger foran stavelser. Disse stavene kaller vi støtter. Dersom hovedstaven er en konsonant, skal støttene være den samme konsonanten, slik som her:

Men det er galt dersom disse stavene står foran stavelser oftere eller sjeldnere enn dette i en fjerdedel av strofen. Dersom hovedstaven er en vokal, skal støttene også være vokaler, og da er det vakrere om hver av dem er en forskjellig vokal. Det kan også godtas at en vokal står først flere ganger i en fjerdedel, i pronomen eller i slike fyllord som «jeg», eller «men», «som», «at», «i», «på», «over», «av», «om». Dette er en frihet, men ingen fast regel.

En annen plassering av rimstaver følger ordningen av den lyden som skaper versemål og rytme. I dróttkvætt skal denne ordningen være slik at en fjerdedel av strofen stemmer overens i all plassering av rimstaver og lyder. I den første verselinjen skal ordningen være slik:

Her er det slik: «jörð», «fyrð». Begge steder er det én stavelse, og hver har sin vokal og sine innledende bokstaver, men etter vokalen er bokstavene de samme i begge ordene. Denne ordningen av lydfallet kaller vi skothending. Men i den andre verselinjen er det slik:

Her er det slik: «rofs», «ofs». Vokalen er den samme, og det er også alle bokstavene som følger etter i begge ordene, men de innledende bokstavene skiller ordene fra hverandre. Dette kalles aðalhendinger. I dróttkvætt skal hendingene plasseres slik at den siste hendingen i hver verselinje, som kalles viðrhending, står i den nest siste stavelsen. Men den hendingen som kalles frumhending, står noen ganger i begynnelsen av verselinjen, og da kaller vi den oddhending, noen ganger midt i verselinjen, og da kaller vi den hluthending. Dette er versemålet dróttkvætt. I dette versemålet er det meste av den kunstferdige diktningen laget. Dette er grunnlaget for alle versemål, slik taleruner er det for andre runer.

Hvordan endres reglene for versemålene? På to måter. Hvordan? Gjennom språk og lyder. Hvordan skal språket varieres? På to måter. Hvordan? Ved å beholde eller skifte versemål. Hvordan skal man variere versemålet og likevel beholde det samme versemålet? Ved å bruke kjenninger, forsterkninger, utvidede kjenninger, sannkjennende uttrykk eller nyskapte bilder. Hva er versemål med kjenninger? Som dette:

Her er alle betegnelsene i denne strofen omskrevet med kjenninger, men hendingene, linjelengden og plasseringen av rimstavene følger det som tidligere er skrevet. Kjenninger deles i tre slag. Det første kalles kjenning, det andre dobbeltkjenning, det tredje utvidet kjenning. Det er en kjenning å kalle strid «spydbrak», men det er en dobbeltkjenning å kalle sverdet «spydbrakets ild». Blir det lengre, er kjenningen utvidet. Utvidet kjenning:

Hva er sannkjennende uttrykk? Som dette:

Det er et sannkjennende uttrykk å støtte et ord med en egenskap som virkelig tilhører det, som å kalle sårene tunge, for store sår er tunge. Men det er riktig å si at de vokser. Et annet sannkjennende uttrykk er at sårene vokser sterkt. Nå er det én verselinje og to sannkjennende uttrykk. I den andre verselinjen kalles eggen sterk og mennene tapre. I den tredje er det slik at det skarpe skjærer, og vernet er solid, og i den fjerde linjen kalles kongen stor og hans liv tappert. Deretter kalles sverdet rent og sterkt rødfarget, og hver av hirdmennene omtales som én; det ville vært riktig språk selv om det hadde stått «mann». Kongen kalles edel. Skjoldet var ypperlig og ble skåret i stykker underlig fort. Kongen gledet seg med tappert hjerte. Nå er det her vist seksten sannkjennende uttrykk i åtte verselinjer, men de pryder diktningen mye mer når man ikke følger dem så strengt.

Sannkjennende uttrykk deles i tre slag. Det første kalles sannkjenning, det andre forsterkning, det tredje dobbel forsterkning. Forsterkninger:

Her følger en forsterkning med hver sannkjenning, slik eggen kalles ubløt og mennene svært raske til handling. Det er en sannkjenning å si «hard egg» og «raske menn». Det er en forsterkning når enda et bekreftende ord følger sannkjenningen. Hvor finnes nyskapte bilder? Som dette:

Det er nyskapte bilder å kalle sverdet en orm og bygge kjenningen riktig opp, men kalle sliren dens veier og sverdbeltet og beslaget dens ham. Her følger man ormens natur, at den kryper ut av hammen og til vann. Her er det nyskapte bildet utformet slik at den drar for å søke seg til blodets bekk, der den kryper langs sinnets stier, det vil si menneskenes bryst. Nyskapte bilder regnes for godt diktet dersom det bildet som er tatt opp, holder seg gjennom hele strofen. Men dersom sverdet blir kalt en orm og siden en fisk eller en stav, eller bildet endres på annen måte, kaller man det nykrat, og det regnes for å skjemme diktningen.

Nå er dróttkvætt vist med fem variasjoner, og likevel er det samme versemålet beholdt, riktig og uendret. Ofte finnes noen av eller alle disse variasjonene i én strofe, og det er riktig, for kjenninger øker ordforrådet, sannkjennende uttrykk pryder og fyller språket, og nyskapte bilder viser kunnskap og ordkunst.

Det hører til versemålenes friheter å ha langsomme eller raske stavelser, slik at man kommer over eller under det antallet reglene fastsetter. Stavelsene kan være så langsomme at det blir fem stavelser i den andre og den fjerde verselinjen, slik som her:

I denne strofen er alle de første hendingene oddhendinger, og likevel følger dette versemålet dróttkvætt. Nå skal det vises så raske stavelser, plassert så nær hverandre, at verselinjen blir lengre av det:

Her er det ni stavelser i den første og tredje verselinjen, men sju i den andre og den fjerde. Her er det vist hvor mange stavelser det på det meste kan være i en verselinje i dróttkvætt. Av dette kan man forstå at åtte eller sju godt kan godtas i den første og tredje verselinjen. I denne strofen er alle de første