Originalteksten til «Hervorkvadet»

Hitt hefr mær ung
í Munarvági
við sólar setr
segg at hjörðu.
Hirðir kvað:
"Hverr er einn saman
í ey kominn?
Gakk þú greiðliga
gistingar til!"
Hervör kvað:

"Muna-at ek ganga
gistingar til,
því at ek engi kann
eyjaskeggja;
segðu hraðliga,
áðr heðan líðir:
hvar eru Hjörvarði
haugar kenndir?"
Hirðir kvað:

"Spyj-at-tu at því;
spakr ertu eigi,
vinr víkinga,
ertu vanfarinn;
förum fráliga,
sem okkr fætr toga,
allt er úti
ámátt firum!"
Hervör kvað:

"Men bjóðum þér
máls at gjöldum;
mun-a drengja vin
dælt at letja:
fær engi mér
svá fríðar hnossir,
fagra bauga,
at ek fara eigi."
Hirðir kvað:

"Heimskr þykki mér,
sá er heðra ferr
maðr einn saman
myrkvar grímur;
hyrr er á sveimun,
haugar opnask,
brenn fold ok fen;
förum harðara."
Hervör kvað:

"Hirðum-at fælask
við fnösun slíka,
þótt um alla ey
eldar brenni;
látum okkr eigi
liðna rekka
skjótla skelfa,
skulum við talask."

Var þá féhirðir
fljótr til skógar
mjök frá máli
meyjar þessar;
en harðsnúinn
hugr í brjósti
um sakar slíkar
svellr Hervöru.
Hon sá nú haugeldana .... ok gengr til hauganna ok hræðist ekki, ok óð hon eldana sem reyk, þar til er hon kom at haugi berserkjanna. Þá kvað hon:

"Vaki þú, Angantýr,
vekr þik Hervör,
eingadóttir
ykkur Sváfu;
sel þú mér ór haugi
hvassan mæki,
þann er Svafrlama
slógu dvergar.

Hervarðr, Hjörvarðr,
Hrani, Angantýr!
vek ek yðr alla
undir viðar rótum,
hjálmi ok með brynju,
hvössu sverði,
rönd ok með reiði,
roðnum geiri.

Mjök eruð orðnir
Arngríms synir,
megir meinsamir,
at moldar auka,
er engi skal
sona Eyfuru
við mik mæla
í Munarvági.

Hervarðr, Hjörvarðr,
Hrani, Angantýr!
Svá sé yðr öllum
innan rifja
sem þér í maura
mornið haugi,
nema sverð selið,
þar er sló Dvalinn;
samir-a draugum
dýrt vápn fela."
Þá svarar Angantýr:

"Hervör dóttir,
hví kallar svá?
Full feiknstafa
ferr þú þér at illu!
Ær ertu orðin
ok örvita,
villhyggjandi,
vekr menn dauða.

Gróf-at mik faðir
né frændr aðrir;
þeir höfðu Tyrfing
tveir, er lifðu;
varð þó eigandi
einn um síðir."
Hervör kvað:

"Segðu einn satt mér,
svá láti áss þik
heilan í haugi,
sem þú hafir eigi
Tyrfing með þér;
trautt er þér at veita
arf, Angantýr,
eingabarni."
Angantýr kvað:

"Hnigin er helgrind,
haugar opnask,
allr er í eldi
eybarmr at sjá;
atalt er úti
um at lítask;
skyntu, mær, ef þú mátt
til skipa þinna."
Hervör kvað:

"Brennið eigi svá
bál á nóttum,
at ek við elda
yðra hræðumk;
skelfr-at meyju
muntún hugar,
þótt hon draug sjái
i durum standa."
Angantýr kvað:

"Segi ek þér, Hervör,
- hlýð þú til enn,
vísa dóttir, -
þat er verða mun:
sjá mun Tyrfingr,
ef þú trúa mættir,
ætt þinni, mær,
allri spilla.

Muntu son geta,
þann er síðan mun
Tyrfing bera
ok trúa magni;
þann munu Heiðrek
heita lýðar,
sá mun ríkstr alinn
und röðuls tjaldi."
Hervör kvað:

"Ek vígi svá
virða dauða,
at ér skuluð
allir liggja
dauðir með draugum
í dys fúnir;
sel mér, Angantýr,
út ór haugi
dverga smíði;
dugir-a þér at leyna."
Angantýr kvað:

"Kveðk-at þik, mær ung,
mönnum líka,
er þú um hauga
hvarfar á nóttum
gröfnum geiri
ok með Gota málmi,
hjálmi ok með brynju
fyrir hallar dyrr."
Hervör kvað:

"Maðr þóttumk ek
mennskr til þessa,
áðr ek sali yðra
sækja réðak;
sel þú mér ór haugi,
þann er hatar brynjur,
hlífum hættan
Hjálmars bana."
Angantýr kvað:

"Liggr mér und herðum
Hjálmars bani,
allr er hann útan
eldi sveipinn;
mey veit ek enga
moldar hvergi,
at þann hjör þori
í hendr nema."
Hervör kvað:

"Ek mun hirða
ok í hendr nema
hvassan mæki,
ef ek hafa mættak;
uggi ek eigi
eld brennanda,
þegar loga lægir,
er ek lít yfir."
Angantýr kvað:

"Heimsks ertu, Hervör,
hugar eigandi,
er þú at augum
í eld hrapar;
heldr vil ek selja þér
sverð ór haugi,
mær in unga,
mák-at ek þér synja."
Hervör kvað:

"Vel gerðir þú,
víkinga niðr,
er þú seldir mér
sverð ór haugi;
betr þykkjumk nú,
bragningr, hafa
en ek Nóregi
næðak öllum."
Angantýr kvað:

"Veizt eigi þú,
- vesöl ertu mála,
fláráð kona, -
hví þú fagna skalt;
sjá mun Tyrfingr,
ef þú trúa mættir,
ætt þinni, mær,
allri spilla."
Hervör kvað:

"Ek mun ganga
til gjálfrmara;
nú er hilmis mær
í hugum góðum;
lítt ræki ek þat,
lofðunga niðr,
hvé synir mínir
síðan deila."
Angantýr kvað:

"Þú skalt eiga
ok una lengi,
hafðu á hulðu
Hjálmars bana;
tak-at-tu á eggjum,
eitr er í báðum;
sá er manns mjötuðr
meini verri.

Far vel, dóttir,
fljótt gæfak þér
tolf manna fjör,
ef þú trúa mættir,
afl ok eljun,
allt it góða,
þat er synir Arngríms
at sik leifðu."
Hervör kvað:

"Búið ér allir,
- brott fýsir mik, -
heilir í haugi,
heðan vil ek skjótla;
helzt þóttumk nú
heima í millim,
er mik umhverfis
eldar brunnu."

A young maiden has met
in Munarvag,
at sunset,
a man tending a herd.
The herdsman said:
“Who has come alone
to the island?
Go quickly
to find lodging!”
Hervor said:

“I will not go
to find lodging,
for I know none
of the islanders;
tell me quickly,
before you leave here:
where are the burial mounds
said to be Hjorvard’s?”
The herdsman said:

“Do not ask about that;
you are not wise,
friend of Vikings,
you have lost your way;
let us hurry away
as fast as our feet can carry us;
everything out here
is uncanny to men!”
Hervor said:

“I offer you a necklace
in payment for your words;
a friend of warriors
will not be easily deterred:
no one can give me
treasures so lovely,
rings so fair,
that I will not go.”
The herdsman said:

“Foolish, I think,
is the man who ventures here
all alone
in the dark night;
fire is abroad,
the mounds are opening,
earth and marsh are burning;
let us hurry faster.”
Hervor said:

“Let us not take fright
at such snorting,
though all over the island
fires may burn;
let us not allow
dead warriors
to scare us so quickly;
let us talk together.”

Then the herdsman
hurried to the woods,
far from speech
with this maiden;
but a stubborn
spirit in her breast
at such things
swells within Hervor.
She now saw the mound-fires .... and walks towards the mounds without fear, and she waded through the fires as through smoke, until she came to the berserks’ mound. Then she said:

“Wake, Angantyr!
Hervor wakes you,
the only daughter
of you and Svava;
give me from the mound
the sharp sword
that the dwarfs forged
for Svafrlami.

Hervard, Hjorvard,
Hrani, Angantyr!
I wake you all
beneath the roots of trees,
with helmet and mail-coat,
with sharp sword,
with shield and war-gear,
with blood-red spear.

You have become indeed,
sons of Arngrim,
you harmful sons,
nothing but more earth,
since not one
of Eyfura’s sons
will speak with me
in Munarvag.

Hervard, Hjorvard,
Hrani, Angantyr!
May you all feel
within your ribs
as though you were withering
in a mound of ants,
unless you give me the sword
that Dvalin forged;
it ill befits the dead
to hide a precious weapon.”
Then Angantyr answers:

“Hervor, daughter,
why do you call so?
Full of dreadful spells,
you go to your own ruin!
You have become mad
and lost your senses,
your thoughts gone astray,
waking dead men.

My father did not bury me,
nor did other kinsmen;
the two who survived
had Tyrfing;
yet in the end
one alone became its owner.”
Hervor said:

“Tell me only the truth:
may the god leave you
unharmed in your mound
only if you do not have
Tyrfing with you;
you are reluctant to grant
an inheritance, Angantyr,
to your only child.”
Angantyr said:

“Hel’s gate has fallen,
the mounds are opening,
the whole island’s rim
seems wrapped in fire;
it is dreadful outside
to look around;
hurry, maiden, if you can,
to your ships.”
Hervor said:

“No pyres you kindle
at night burn so fiercely
that I am afraid
of your fires;
the maiden’s heart
does not tremble,
though she sees a dead man
standing in the doorway.”
Angantyr said:

“I tell you, Hervor,
—listen further,
wise daughter—
what will come to pass:
this Tyrfing will,
if you could believe it,
maiden, destroy
your entire family.

You will bear a son
who will later
carry Tyrfing
and trust in its might;
Heidrek is the name
people will give him;
he will be the mightiest man raised
beneath the sun’s canopy.”
Hervor said:

“I lay this curse
upon you dead men:
you shall
all lie
dead among the dead,
rotting in the grave;
give me, Angantyr,
out of the mound
the dwarfs’ handiwork;
you cannot keep it hidden.”
Angantyr said:

“I say you are unlike,
young maiden,
other mortals,
for you roam among mounds at night
with an engraved spear
and Gothic steel,
with helmet and mail-coat,
before the hall’s doors.”
Hervor said:

“I thought myself
a human being until now,
before I resolved
to visit your halls;
give me from the mound
the hater of mail-coats,
the peril of shields,
Hjalmar’s bane.”
Angantyr said:

“Beneath my shoulders lies
Hjalmar’s bane,
wrapped all around
in fire;
I know no maiden
anywhere on earth
who would dare take
that sword in her hands.”
Hervor said:

“I will take it
and hold in my hands
the sharp sword,
if I can have it;
I do not fear
the burning fire;
the flames subside at once
when I look across them.”
Angantyr said:

“You have a foolish
mind, Hervor,
for with open eyes
you rush into fire;
I would sooner give you
the sword from the mound,
young maiden;
I cannot deny you.”
Hervor said:

“You have done well,
descendant of Vikings,
in giving me
the sword from the mound;
I think myself better off now,
prince,
than if I had gained
all of Norway.”
Angantyr said:

“You do not know
—wretched is your lot,
woman of treacherous counsels—
what you should rejoice in;
this Tyrfing will,
if you could believe it,
maiden, destroy
your entire family.”
Hervor said:

“I will go
to the steed of the waves;
the ruler’s daughter
is in good spirits now;
little do I care,
descendant of princes,
how my sons
may quarrel hereafter.”
Angantyr said:

“You shall possess it
and long enjoy it;
keep sheathed
Hjalmar’s bane;
do not touch the edges,
poison is in both;
that bringer of men’s doom
is worse than sickness.

Farewell, daughter;
readily would I give you
the lives of twelve men,
if you could believe it,
strength and endurance,
all the good things
that Arngrim’s sons
left behind them.”
Hervor said:

“Dwell, all of you,
—I long to be gone—
unharmed in the mound;
I want to leave here quickly;
I felt most of all
between worlds just now,
when all around me
fires were burning.”

En ung møy har møtt
ved Munarvåg,
ved solnedgang,
en mann ved hjorden.
Gjeteren sa:
«Hvem er kommet
alene til øya?
Gå du straks
til et nattely!»
Hervor sa:

«Jeg vil ikke gå
til noe nattely,
for jeg kjenner ingen
av øyboerne;
si meg raskt,
før du går herfra:
Hvor er haugene
som tilskrives Hjørvard?»
Gjeteren sa:

«Spør ikke om det;
klok er du ikke,
vikingenes venn,
du er lite bereist;
la oss skynde oss,
så fort føttene bærer oss,
alt her ute
er farlig for folk!»
Hervor sa:

«Vi byr deg en halsring
som lønn for svar;
krigernes venn
blir ikke lett å stanse:
Ingen gir meg
så fagre skatter,
så vakre ringer,
at jeg lar være å gå.»
Gjeteren sa:

«Tåpelig synes jeg
den mannen er
som kommer hit alene
i mørke netter;
ild farer omkring,
hauger åpner seg,
jord og myr brenner;
la oss skynde oss mer.»
Hervor sa:

«La oss ikke skremmes
av slik prusting,
selv om det brenner
ild over hele øya;
la oss ikke
avdøde menn
skremme så lett,
vi skal tale sammen.»

Da var gjeteren
rask til skogs,
langt bort fra ordene
til denne møya;
men et urokkelig
mot i brystet
svulmer i Hervor
ved slike hendelser.
Hun så nå haugildene .... og går til haugene uten å frykte noe, og hun vadet gjennom ildene som gjennom røyk, til hun kom til berserkenes haug. Da sa hun:

«Våkn opp, Angantyr,
Hervor vekker deg,
den eneste datteren
til deg og Svava;
gi meg fra haugen
det kvasse sverdet
som dvergene smidde
til Svafrlame.

Hervard, Hjørvard,
Rane, Angantyr!
Jeg vekker dere alle
under trærnes røtter,
med hjelm og brynje,
med kvast sverd,
med skjold og utrustning,
med blodrødt spyd.

Sannelig er dere blitt,
Arngrims sønner,
ulykkebringende menn,
til tilvekst for jorden,
når ingen
av Øyfuras sønner
vil tale med meg
ved Munarvåg.

Hervard, Hjørvard,
Rane, Angantyr!
Måtte dere alle
innenfor ribbeina
kjenne det som om dere
visner i en maurtue,
om dere ikke gir meg sverdet
som Dvalin smidde;
det sømmer seg ikke for drauger
å skjule et kostbart våpen.»
Da svarer Angantyr:

«Hervor, datter,
hvorfor roper du slik?
Full av ulykkesord
farer du mot din egen ulykke!
Du er blitt gal
og fra sans og samling,
forvirret i sinnet,
du vekker døde menn.

Min far gravla meg ikke,
heller ingen andre frender;
de to som levde,
hadde Tyrving;
likevel ble det til sist
bare én eier.»
Hervor sa:

«Si meg bare sannheten,
så sant må en ås la deg
ligge uskadd i haugen
som du ikke har
Tyrving hos deg;
nødig gir du
arv, Angantyr,
til ditt eneste barn.»
Angantyr sa:

«Hels grind er sunket,
haugene åpner seg,
hele øyas rand
ser ut til å stå i brann;
gruelig er det
å se seg om her ute;
skynd deg, møy, om du kan,
til skipene dine.»
Hervor sa:

«Ingen bål dere tenner
om nettene,
får meg til å frykte
ildene deres;
hjertets hegn skjelver ikke
i møya,
selv om hun ser en draug
stå i døren.»
Angantyr sa:

«Jeg sier deg, Hervor,
– hør nå etter,
kloke datter, –
hva som skal skje:
Denne Tyrving skal,
om du vil tro det,
hele din ætt, møy,
føre i undergang.

Du skal føde en sønn
som siden skal
bære Tyrving
og stole på sin styrke;
Heidrek skal
folk kalle ham,
han skal bli den mektigste
født under solens telt.»
Hervor sa:

«Jeg forbanner slik
dere døde menn:
Dere skal
alle ligge
døde blant drauger,
råtnet i røysa;
gi meg, Angantyr,
ut av haugen
dvergenes smiverk;
det nytter deg ikke å skjule det.»
Angantyr sa:

«Jeg sier, unge møy,
at du ikke ligner andre mennesker,
når du ved haugene
vandrer om natten
med gravert spyd
og med gautenes stål,
med hjelm og brynje
foran hallens dør.»
Hervor sa:

«Jeg syntes jeg var
et menneske til nå,
før jeg bestemte meg
for å oppsøke salene deres;
gi meg fra haugen
den som hater brynjer,
skjoldenes fare,
Hjalmars bane.»
Angantyr sa:

«Under skuldrene mine ligger
Hjalmars bane,
hele sverdet er
omsvøpt av ild;
jeg vet ikke om noen møy
noe sted på jord
som våger å ta
det sverdet i hendene.»
Hervor sa:

«Jeg skal ta vare på
og gripe med hendene
det kvasse sverdet,
om jeg bare får det;
jeg frykter ikke
brennende ild,
straks synker flammen
når jeg ser over den.»
Angantyr sa:

«Du har, Hervor,
et tåpelig sinn,
når du med åpne øyne
styrter inn i ilden;
heller vil jeg gi deg
sverdet fra haugen,
du unge møy,
jeg kan ikke nekte deg.»
Hervor sa:

«Vel gjorde du,
vikingenes ætling,
da du ga meg
sverdet fra haugen;
nå synes jeg, fyrste,
at jeg har vunnet mer
enn om jeg fikk
hele Norge.»
Angantyr sa:

«Du vet ikke,
– usle er dine ord,
svikefulle kvinne, –
hva du skal glede deg over;
denne Tyrving skal,
om du vil tro det,
hele din ætt, møy,
føre i undergang.»
Hervor sa:

«Jeg vil gå
til bølgenes hester;
nå er kongens datter
glad til sinns;
lite bryr jeg meg om,
du fyrsteættede,
hvordan sønnene mine
siden strides.»
Angantyr sa:

«Du skal eie det
og glede deg lenge,
hold skjult
Hjalmars bane;
rør ikke eggene,
det er gift i dem begge;
det er menneskets bane,
verre enn sykdom.

Far vel, datter,
straks ville jeg gi deg
tolv menns livskraft,
om du vil tro det,
styrke og utholdenhet,
alt det gode
som Arngrims sønner
etterlot seg.»
Hervor sa:

«Bli dere alle,
– jeg lengter bort, –
uskadde i haugen,
herfra vil jeg skynde meg;
helst syntes jeg nå
at jeg var mellom verdener,
da det rundt meg
brant ilder.»