Originalteksten til «Odins kråkegalder»

Alföðr orkar,
álfar skilja,
Vanir vitu,
vísa nornir,
elr íviðja,
aldir bera,
þreyja þursar,
þrá valkyrjur.

Ætlun Æsir
illa gátu,
verpir villtu
vættar rúnum;
Óðhrærir skyldi
Urðr geyma
máttk at verja
mestum þorra.

Hverfr því Hugr,
hinna leitar,
grunar guma
grand, ef dvelr;
þótti er Þráins
þunga draumr;
Dáins dulu
draumr þótti.

Dugir með dvergum
dvína, heimar
niðr at Ginnungs
niði sökkva;
oft Alsviðr
ofan fellir
oft of föllnum
aftr safnar.

Stendr æva
strind né röðull,
lofti með lævi
linnir ei straumi;
mærum dylst
í Mímis brunni
vissa vera;
vitið enn eða hvað?

Dvelr í dölum
dís forvitin,
Yggdrasils frá
aski hnigin;
álfa ættar
Iðunni hétu
Ívalds eldri
yngsta barna.

Eirði illa
ofankomu
hárbaðms undir
haldin meiði;
kunni sízt
at kundar Nörva
vön at værri
vistum heima.

Sjá sigtívar
syrgja Naumu,
Viggjar at véum
vargsbelg seldu;
lét í færast
lyndi breytti,
lék at lævísi,
litum skipti.

Valdi Viðrir
vörð Bifrastar
Gjallar sunnu
gátt at frétta,
heims hvívetna
hvert er vissi.
Bragi ok Loftr
báru kviðu.

Galdr gólu,
göndum riðu
Rögnir og Reginn
at ranni heimis;
hlustar Óðinn
Hliðskjálfu í,
lét braut vera
langa vegu.

Frá enn vitri
veiga selju
banda burða
ok brauta sinna;
hlýrnis, heljar,
heims ef vissi,
ártíð, æfi,
aldrtila.

Né mun mælti
né mál knátti
Gefjun greiða
né glaum hjaldi;
tár af tíndust
törgum hjarnar,
eljun faldin
endrrjóða.

Eins kemr austan
úr Elivágum
þorn af akri
þurs hrímkalda,
hveim drepr dróttir
Dáinn allar
mæran of Miðgarð
með nátt hver.

Dofna þá dáðir,
detta hendr,
svífr of svimi
sverð áss hvíta;
rennir örvit
rýgjar glýgju
sefa sveiflum
sókn gjörvallri.

Jamt þótti Jórunn
jólnum komin,
sollin sútum,
svars er ei gátu;
sóttu því meir
at syn var fyrir,
mun þó miðr
mælgi dugði.

Fór frumkvöðull
fregnar brauta
hirðr at Herjans
horni Gjallar;
Nálar nefa
nam til fylgis,
greppr Grímnis
grund varðveitti.

Vingólf tóku
Viðars þegnar,
Fornjóts sefum
fluttir báðir;
iðar ganga,
æsi kveðja,
Yggjar þegar
við ölteiti.

Heilan Hangatý
heppnastan ása,
virt öndvegis
valda báðu;
sæla at sumbli
sitja día,
æ með Yggjungi
yndi halda.

Bekkjarsett
at Bölverks ráði
sjöt Sæhrímni
saddist rakna;
Skögul at skutlum
skaptker Hnikars
mat af miði
Mímis hornum.

Margs of frágu
máltíð yfir
Heimdall há goð,
hörgar Loka,
spár eða spakmál
sprund ef kenndi,
undorn of fram,
unz nam húma.

Illa létu
orðið hafa
erindisleysu
oflítilfræga;
vant að væla
verða myndi,
svá af svanna
svars of gæti.

Ansar Ómi,
allir hlýddu:
"Nótt skal nema
nýræða til;
hugsi til myrgins
hverr sem orkar
ráð til leggja
rausnar ásum!"

Rann með röstum
Rindar móðr
föðrlarðr
Fenris valla;
gengu frá gildi
goðin, kvöddu
Hropt ok Frigg
sem Hrímfaxa fór.

Dýrum settan
Dellings mögr
jó fram keyrði
jarknasteinum;
mars of manheim
mön af glóar,
dró leik Dvalins
drösull í reið.

Jörmungrundar
í jódyr nyrðra
und rót yztu
aðalþollar,
gengu til rekkju
gýgjur ok þursar,
náir, dvergar,
ok dökkálfar.

Risu raknar,
rann álfröðull,
norðr at Niflheim
njóla sótti;
upp nam árgjöll
Úlfrúnar niðr,
hornþytvaldr
Himinbjarga.

Allfather acts,
elves understand,
Vanir know,
Norns show the way,
the giantess gives birth,
mortals endure,
giants yearn,
Valkyries long.

The Aesir poorly
discerned the purpose;
contrary, they confused
the being's runes;
Odhrœrir was to
keep watch over Urd,
but could not protect her
from the greater multitude.

Therefore the mind turns away,
seeking the others;
it suspects men's
ruin if it delays;
Thrain's dream
seemed oppressive;
Dain's dream
seemed obscure.

Powers among the dwarves
dwindle; the worlds
sink down into
Ginnung's darkness;
often Alsvid
strikes down from above,
often gathers again
those who have fallen.

Neither earth nor sun
stands firm forever;
through the treacherous air
the current never ceases;
from the glorious ones is hidden,
in Mimir's well,
certainty of being;
do you understand yet, or what?

In the valleys dwells
an inquisitive goddess,
from Yggdrasil's
ash descended;
of elven descent,
they called her Idunn,
of Ivaldi the Elder's
children the youngest.

She ill endured
her descent,
beneath the lofty tree
held by its trunk;
she found no pleasure
with Norvi's child,
accustomed to happier
dwellings at home.

The victory-gods see
Nauma grieving;
at Vigg's sanctuaries
they gave her a wolfskin;
she let them clothe her,
changed her disposition,
practised deceit,
changed her appearance.

Vidrir chose
the guardian of Bifrost
to question the bearer
of Gjoll's sun,
about every world,
whatever she knew.
Bragi and Lopt
were filled with dread.

They chanted spells,
rode on magic staffs,
Rognir and Regin,
to the world's dwelling;
Odin listens
in Hlidskjalf,
letting them travel
far along their way.

The wise one questioned
the server of drinks
about the gods' birth
and the paths they followed;
whether she knew heaven's,
Hel's and the world's
appointed season, lifetime,
and ending.

She spoke no thought,
nor could Gefjon
put words together,
nor speak with gladness;
tears trickled
from the shields of her skull,
her strength lay hidden,
and reddened her anew.

Just so comes from the east,
out of Elivagar,
a thorn from the field
of the frost-cold giant,
with which Dain strikes the hosts,
every one of them,
through glorious Midgard,
each night.

Then deeds grow sluggish,
hands fall idle,
a swoon drifts over
the white god's sword;
insensibility flows into
the giantess's wind,
stilling with its surges
the whole gathering.

Just so Jorunn seemed
to the gods to have become,
swollen with sorrow,
when they got no answer;
they pressed all the harder
as refusal faced them,
yet far less
did much talking help.

The leader of the questioning
went on his way,
the keeper of Herjan's
Gjallarhorn;
he took Nal's kinsman
along as his companion;
Grimnir's poet
watched over the woman.

Vidar's followers
reached Vingolf,
by Fornjot's kinsmen
both conveyed;
they go inside,
greet the Aesir
at once at Ygg's
merry drinking feast.

They wished Hangatyr health,
the luckiest of the Aesir,
and rule over the ale
of the high seat;
may the gods sit happy
at the drinking feast,
forever with Yggjung
keeping their joy.

Seated on benches
at Bolverk's command,
the host of gods
ate their fill of Saehrimnir;
Skogul at the tables
ladled from Hnikar's handled cup
portions of mead
into Mimir's horns.

Many things they asked
over the meal,
the high gods of Heimdall,
the holy ones of Loki:
whether prophecies or wise words
the woman had imparted,
on past midafternoon,
until dusk began to fall.

They said it had
turned out badly,
the fruitless errand,
all too inglorious;
it would be hard
to contrive matters
so that from the woman
an answer could be gained.

Omi replies,
and all listened:
“Night shall be used
for fresh counsel;
let each ponder until morning
who can devise
plans to bring
the Aesir glory!”

Across Rind's leagues ran,
weary,
the rich fodder
of Fenrir of the plains;
the gods left the feast
and bade farewell to
Hropt and Frigg
as Hrimfaxi went.

Delling's son drove
his horse forward,
adorned with precious
gemstones;
over the world of men
the horse's mane glows;
the steed drew Dvalin's plaything
in a chariot.

At the mighty earth's
northern edge,
beneath the outermost root
of the foremost tree,
they went to bed,
giantesses and giants,
corpses, dwarves,
and dark elves.

The gods rose,
Alfrodull rose,
north toward Niflheim
Night made her way;
up raised the dawn-blast
Ulfrun's son,
the lord of the sounding horn
at Himinbjorg.

Allfader virker,
alvene forstår,
vanene vet,
nornene viser vei,
skoggygra føder,
menneskene bærer,
tursene venter,
valkyrjene lengter.

En ond plan
ante æsene;
de omskiftelige forvirret
vettens runer;
Odrøre skulle
Urd vokte,
mektig til å verge
mot den hardeste vinteren.

Derfor drar Hug bort,
søker de andre;
menn aner
ulykke om han drøyer;
Tråins tanke er
en tyngende drøm;
Dåins tanke syntes
en gåtefull drøm.

Kreftene hos dvergene
svinner; verdener
synker ned
i Ginnungs mørke;
ofte feller Alsvid
ovenfra;
ofte samler han de falne
sammen igjen.

Evig består verken
jord eller sol;
den forgiftede luften
slutter aldri å strømme;
i den navngjetne
brønnen til Mime
skjuler det vise vesenet seg;
vet dere ennå, eller hva?

I dalene dveler
en vitebegjærlig dis,
fra Yggdrasils
ask sunket ned;
av alveslekt,
Idunn het hun,
av Ivaldes eldre
barn den yngste.

Hun fant seg ille
i fallet ned,
holdt under stammen
til det høye treet;
hun trivdes dårlig
hos Nørves datter,
vant som hun var
til triveligere hjem.

Seiersgudene ser
Nauma sørge;
i Viggs helligdommer
ga de henne ulveskinn;
hun lot seg kle i det,
skiftet sinn,
lekte med list,
skiftet farge.

Vidre valgte
Bifrosts vokter
til å spørre bæreren
av Gjolls sol
hva hun visste
om alt i verden.
Brage og Loft
bar vitne.

Galder gol de,
på gandstaver red
Røgne og Regin
til verdens bolig;
Odin lytter
fra Lidskjalv,
lot ferden gå
over lange veier.

Den vise spurte
drikkens selje
om gudenes opphav
og deres veier;
om hun kjente himmel,
Hel og verden,
årstider, livsløp,
livets ende.

Hun røpet ingen tanke,
ingen ord maktet
Gjevjon å forme,
ingen glad tale;
tårer dryppet
fra hjernens skjold;
kraften lå skjult
hos henne som rødmet igjen.

Slik kommer østfra,
fra Elivåger,
en torn fra åkeren
til den rimkalde tursen;
med den rammer Dåin
alle folk
rundt navngjetne Midgard
hver eneste natt.

Da dovner dådene,
hendene synker,
svimmelhet svever over
den hvite åsens sverd;
sanseløshet strømmer
gjennom gygras storm,
vugger sinnene
i hele flokken.

Slik syntes Jorunn
gudene å ha blitt,
svulmet av sorger,
da de ikke fikk svar;
de trengte desto mer på
da hun møtte dem med avslag,
men enda mindre
hjalp all deres tale.

Av sted dro føreren
for kunnskapsferden,
vokteren av Herjans
Gjallarhorn;
Nåls sønn
tok han med seg;
Grimnes skald
voktet kvinnen.

Til Vingolv kom
Vidars tjenere,
av Fornjots frender
ble begge båret;
de går inn,
hilser straks
Yggs æser,
glade over ølet.

De ønsket Hangaty hell,
den heldigste av æsene,
og ba ham fra høysetet
råde over ølet;
gudene skulle sitte
lykkelige ved drikkelaget,
alltid med Yggjung
holde gleden ved lag.

På benkene satt,
etter Bolverks råd,
gudenes følge,
mettet av Særimne;
Skogul ved bordene
fra Hnikars hankekar
målte opp mjød
i Mimes horn.

Om mangt spurte
over måltidet
de høye gudene Heimdall,
de hellige Loke;
om spådom eller visdomsord
kvinnen hadde gitt dem,
utover ettermiddagen,
til det begynte å mørkne.

De sa det hadde
gått ille:
et ærend uten nytte,
lite å vinne ære av;
vanskelig å lokke henne
ville det bli,
så de kunne få
et svar fra kvinnen.

Ome svarer,
alle lyttet:
«Natten skal bringe
nye råd;
tenk til morgenen,
hver som evner
å gi råd
til de storsinnede æsene!»

I lange sprang løp
over Rinds marker
den trette, fete føden
for Fenrisulven;
gudene gikk fra gjestebudet,
sa farvel til
Hropt og Frigg
da Rimfakse fór.

Dellings sønn drev
hesten frem,
prydet med kostbare
edelsteiner;
over menneskenes verden
gløder hestens man;
Dvalins leke trakk
gangeren i vognen.

Ved den vide jordens
nordlige grense,
under ytterste rot
av det edle treet,
gikk til sengs
gygrer og turser,
døde, dverger
og mørkalver.

Gudene sto opp,
Alvrødul rant,
nordover mot Nivlheim
dro nattemørket;
tidlig løftet hornet
Ulvruns sønn,
han som rår for hornklangen
på Himinbjørg.