Originalteksten til «Brynhilds ferd til Hel»

Helreið Brynhildar

Her kan du lese kildeteksten i original og oversettelse. Velg tekst med knappene øverst – valget huskes på alle kildesidene.

Engelsk oversettelse av Henry Adams Bellows (1923), fri for opphavsrett. Strofenumrene kan avvike fra originalen.

After the death of Brynhild there were made two bale-fires, the one for Sigurth, and that burned first, and on the other was Brynhild burned, and she was on a wagon which was covered with a rich cloth. Thus it is told, that Brynhild went in the wagon on Hel-way, and passed by a house where dwelt a certain giantess. The giantess spake:

"Thou shalt not further forward fare,
My dwelling ribbed with rocks across;
More seemly it were at thy weaving to stay,
Than another's husband here to follow.

"What wouldst thou have from Valland here,
Fickle of heart, in this my house?
Gold-goddess, now, if thou wouldst know,
Heroes' blood from thy hands hast washed."

Brynhild spake: 3.
"Chide me not, woman from rocky walls,
Though to battle once I was wont to go;
Better than thou I shall seem to be,
When men us two shall truly know."

The giantess spake: 4.
"Thou wast, Brynhild, Buthli's daughter, For the worst of evils born in the world;
To death thou hast given Gjuki's children,
And laid their lofty house full low."

Brynhild spake: 5.
"Truth from the wagon here I tell thee,
Witless one, if know thou wilt
How the heirs of Gjuki gave me to be
Joyless ever, a breaker of oaths.

"Hild the helmed in Hlymdalir
They named me of old, all they who knew me.
..............
..............

"The monarch bold the swan-robes bore
Of the sisters eight beneath an oak; Twelve winters I was, if know thou wilt,
When oaths I yielded the king so young.

"Next I let the leader of Goths,
Hjalmgunnar the old, go down to hell,
And victory brought to Autha's brother;
For this was Othin's anger mighty.

"He beset me with shields in Skatalund,
Red and white, their rims o'erlapped;
He bade that my sleep should broken be
By him who fear had nowhere found.

"He let round my hall, that southward looked,
The branches' foe high-leaping burn;
Across it he bade the hero come
Who brought me the gold that Fafnir guarded.

"On Grani rode the giver of gold, Where my foster-father ruled his folk;
Best of all he seemed to be,
The prince of the Danes, when the people met.

"Happy we slept, one bed we had,
As he my brother born had been;
Eight were the nights when neither there
Loving hand on the other laid.

"Yet Guthrun reproached me, Gjuki's daughter,
That I in Sigurth's arms had slept;
Then did I hear what I would were hid,
That they had betrayed me in taking a mate.

"Ever with grief and all too long
Are men and women born in the world;
But yet we shall live our lives together,
Sigurth and I. Sink down, Giantess!"

Oversatt til bokmål fra norrønt ved hjelp av KI, med støtte i den engelske oversettelsen.

«Du skal ikke
vandre gjennom
mine steinstøttede
gårder;
bedre sømmet det seg for deg
å veve bånd
enn å oppsøke
en annens mann.

Hvorfor kommer du
fra Valland,
rastløse hode,
til mine hus?
Du har, gullets Vår,
om du vil vite det,
vasket, du gavmilde,
en manns blod av hendene.»
Brynhild sa:

«Bebreid meg ikke,
du kvinne fra berget,
selv om jeg var
på vikingferd;
jeg skal regnes som
den edleste av oss to
overalt hvor folk kjenner
vår ætt.»
Gygren sa:

«Du ble, Brynhild,
Budles datter,
til verste ulykke
født til verden;
du har ført Gjukes
barn i døden
og lagt deres
gode bo øde.»
Brynhild sa:

«Jeg skal fortelle deg
med visdom fra vognen,
du svært uforstandige,
om du vil vite det,
hvordan Gjukes
arvinger gjorde meg
til en uten kjærlighet
og en edsbryter.

Alle kalte meg
i Hlymdalene
Hild under hjelmen,
hver som kjente meg.

Den andre het Agnar,
Audas bror,
som ingen skapning
ville hjelpe.

Den modige kongen
lot hamene våre,
vi åtte søstres,
bæres inn under en eik;
jeg var tolv år,
om du vil vite det,
da jeg til den unge kongen
avla eder.

Da lot jeg den gamle
i goternes land,
Hjalmgunnar, dernest
gå til Hel;
jeg ga den unge seier,
Audas bror;
da ble Odin
svært vred på meg for det.

Han stengte meg inne med skjold
i Skatalund,
røde og hvite,
randene rørte hverandre;
han bød at den skulle bryte
søvnen min
som ingensteds på jord
kunne kjenne frykt.

Han lot rundt salen min
på sørsiden
brenne høyt
alt trevirkes fiende;
han bød at bare én mann
skulle ri over den,
han som brakte meg gullet
som lå under Fåvne.

Den gode gullgiveren
red på Grane
dit hvor fosterfaren min
rådde over salen;
han alene syntes der
bedre enn alle,
danenes viking
i hirden.

Vi sov og var lykkelige
i én seng,
som om han var født
som min bror;
ingen av oss kunne
legge hånden over den andre
i åtte netter,
verken han eller jeg.

Gudrun bebreidet meg,
Gjukes datter,
at jeg på Sigurds
arm hadde sovet;
da fikk jeg vite det
jeg ikke ønsket:
at de hadde sveket meg
da jeg fikk min ektemann.

Med svær sorg skal
altfor lenge
kvinner og menn
fødes til livet;
vi skal ende
livet vårt
sammen, Sigurd og jeg.
Synk ned, du gygerætt!»