Originalteksten til «Kvadet om Halvs krigere»

"Upp mundum vér
allir ganga,
skatna beztir,
af skipum várum,
láta brenna
bragninga sveit
ok Ásmundar lið
aldri týna."
Konungr kvað:

"Vér skulum hálfir
herjar þessa
sáttir sækja
frá sjó neðan.
Ásmundr hefir
oss of boðna
hringa rauða
sem hafa viljum."
Innsteinn kvað:

"Sér eigi þú allan
Ásmundar hug,
hefir fylkir sá
flærð í brjósti.
Mundir þú, þengill,
ef vér því réðim,
mági þínum
mjök lítt trúa."
Konungr kvað:

"Ásmundr hefir
oss of unnit
margar tryggðir,
sem menn vitu.
Mun-at góðr konungr
ganga á sáttir
né gramr annan
í griðum véla."
Innsteinn kvað:

"Þér er orðinn
Óðinn til gramr,
er þú Ásmundi
allvel trúir.
Hann mun alla
oss of véla,
nema þú víti
viðsjár fáir."
Konungr kvað:

"Æ lystir þik
æðru at mæla,
mun-at sá konungr
sáttir rjúfa.
Gull eigum þar
ok gersimar,
hringa rauða,
frá hans búum."
Innsteinn kvað:

"Hálfr, dreymði mik,
- hyggðu at slíku, -
at logi léki
of liði váru,
illt væri þar
ór at leysask.
Hvat kveðr þú, þengill,
þann draum vita?"
Konungr kvað:

"Gefa mun ek hverjum
hjálm ok brynju
frækna drengja,
er fylgja mér.
Þat mun at líta
sem logi brenni
skjöldungs liði
of skarar fjöllum."
Innsteinn kvað:

"Enn dreymði mik
öðru sinni:
Hugðak á öxlum
elda brenna.
Gruna tek ek nokkut,
at þat gott viti.
Hvat kveðr þú, þengill,
þann draum vita?"
Konungr kvað:

"Hrynja um herðar
þeim, er hamalt fylkja,
grams verðungu,
gylldar brynjur.
Þat mun á öxlum
öðlings vinum
ljóst at líta,
sem logi brenni."
Innsteinn kvað:

"Þat dreymði mik
þriðja sinni,
at vér í kaf niðr
komnir værim.
Eiga mun allstórt
um at véla.
Hvat kveðr þú, þengill,
þann draum vita?"
Konungr kvað:

"Fulllangt er sjá
fíflskapr talaðr,
vera kveð ek ekki
undir slíku.
Seg þú enga,
svá at heyri,
drauma þína
í degi síðan."
Innsteinn kvað:

"Hlýði Hrókar
ok herr konungs
orðum mínum,
Útsteinn þriði:
Göngum allir
upp frá ströndu,
kunnum ekki
konungs mál of þat."
Útsteinn kvað:

"Konung látum vér
keppinn ráða
fyrir í fólki
um farir várar.
Hættum, bróðir,
svá at honum líki,
fjörvi okkru
með frömum vísi."
Innsteinn kvað:

"Hlítt hefir fylkir
í förum úti
mínum ráðum
mörgu sinni.
Nú kveð ek engu,
er ek mæli,
hlýða vilja,
síz hingat kómum."
Hálfr konungr gekk upp til bæjar Ásmundar konungs með helming liðs síns. Þar var fyrir fjölmenni mikit. Veizla var kappsamlig ok drykkr svá sterkr, at Hálfsrekkar sofnuðu fast. Ásmundr konungr ok hirðin lögðu eld í höllina. En sá, er fyrst vaknaði af Hálfsrekkum, sá höllina nær fulla af reyk. Hann mælti: "Rjúka mun um hauka vára nú," sagði hann. Síðan lagðist hann niðr ok svaf. Þá vaknaði annarr ok sá, at höllin logaði, ok mælti: "Drjúpa mun nú vax af söxum." Sá lagðist niðr. Ok þá vaknaði Hálfr konungr. Hann stóð upp ok vakti liðit ok bað þá vápnast. Þeir hlupu þá á veggina, svá at af gengu nafarnar af timbrstokkunum. Þá kvað Innsteinn:

"Rýkr um hauka
í höll konungs,
ván er, at drjúpi
vax af söxum.
Mál er gulli
ok gersimum,
hjálmum skipta
með Hálfsrekkum.

Hins fýsi ek nú,
at Hálfr vaki;
eru-t af eklu
eldar kyndir.
Áttu, menbrjótr,
mági þínum
grimmlunduðum
gjafir launa.

Hrindum heilir
hallar bjóri.
Nú taka súlur
í sundr þoka.
Æ mun uppi,
meðan öld lifir,
Hálfsrekka för
til hertoga.

Hart skulum ganga
ok hliða ekki við,
verðr vísis lið
at vega með söxum.
Þeir skulu sjálfir
á sér bera
blóðgar benjar,
áðr braki létti.

Snúizk snarliga,
snyrtidrengir,
út ór eldi
með auðbrota.
Engi er ýta,
sá er æ lifir.
Mun-at baugbroti
við bana kvíða."
Svá er hér sagt, at Hálfr konungr ok Hálfsrekkar kæmist út ór eldinum ok Hálfr konungr felli fyrir ofrefli liðs ok sveit hans. Innsteinn kvað, er konungr var fallinn:

"Hér sá ek alla
einum fylgja
jafnröskliga
öðlings syni.
Hittumk heilir,
þá heðan líðum,
er-at léttara
líf en dauði."
Þá kómu Hálfsrekkar til orrustu, þeir sem við skip höfðu verit. Þar fell mikill hlutr Hálfsrekka. Orrustan helzt allt til nætr, áðr Innsteinn fell. Innsteinn kvað:

"Hrókr er fallin
með hertoga
frækn at fótum
fólks oddvita.
Eigum Óðni
illt at gjalda,
er hann slíkan konung
sigri rænti.

Ek hefi úti
átján sumur
fylgt fullhuga
flein at rjóða.
Skalk-at annan
eiga dróttin
gunnar gjarnan
né gamall verða.

Hér mun Innsteinn
til jarðar hníga
horskr at höfði
hers oddvita.
Þat munu seggir
at sögum gera,
at Hálfr konungr
hlæjandi dó."

“We should all
march ashore,
best of warriors,
from our ships,
let the band
of princes burn,
and Asmund’s men
lose their lives.”
The king said:

“Half of us
in this host shall
peacefully make our way
up from the sea.
Asmund has offered us
as many
red-gold rings
as we wish to have.”
Innsteinn said:

“You do not see all
of Asmund’s mind;
that ruler has
deceit in his breast.
You would, king,
if we had our way,
put very little trust
in your kinsman by marriage.”
The king said:

“Asmund has sworn
many pledges
of loyalty to us,
as men know.
A good king will not
break a peace,
nor deceive another king
under a truce.”
Innsteinn said:

“Odin has grown
too angry with you,
since you trust Asmund
so completely.
He will betray
us all,
unless you take
precautions against harm.”
The king said:

“You always delight
in speaking fearfully;
that king will not
break his pledges.
We shall have gold there
and precious things,
red-gold rings,
from his estates.”
Innsteinn said:

“Half, I dreamed—
give thought to this—
that flames played
about our company;
it was hard
to escape from there.
What do you say, king,
that dream foretells?”
The king said:

“I shall give a helmet
and a mailcoat
to each brave warrior
who follows me.
It will look
as though flames burn
above the heads
of the king’s company.”
Innsteinn said:

“Again I dreamed,
a second time:
I thought fires burned
upon our shoulders.
I begin to doubt
that this bodes well.
What do you say, king,
that dream foretells?”
The king said:

“About the shoulders
of those who form the battle wedge,
the king’s retainers,
gilded mailcoats will fall.
Upon the shoulders
of the prince’s friends,
they will gleam
as though flames burn.”
Innsteinn said:

“I dreamed this
a third time:
that we had sunk
deep beneath the water.
Something very grave
must be afoot.
What do you say, king,
that dream foretells?”
The king said:

“This foolish talk
has gone on long enough;
I say there is nothing
behind such things.
Tell no more,
within my hearing,
of your dreams
for the rest of this day.”
Innsteinn said:

“Let the Hroks
and the king’s host
heed my words,
and Utstein as the third:
let us all go
up from the shore;
let us disregard
the king’s orders in this.”
Utstein said:

“Let us allow
the eager king to decide,
at the head of his host,
where we shall go.
Let us risk, brother,
as he wishes,
our lives
with the bold ruler.”
Innsteinn said:

“The ruler has listened,
while abroad on voyages,
to my counsel
many times.
Now I say he will
heed nothing
that I tell him,
since we came here.”
King Half went up to King Asmund’s homestead with half his company. A great crowd was already there. The feast was lavish and the drink so strong that Half’s warriors fell fast asleep. King Asmund and his retainers set fire to the hall. The first of Half’s warriors to wake saw the hall almost full of smoke. He said, “There must be smoke about our hawks now.” Then he lay down and slept. Another woke and saw that the hall was ablaze, and said, “Wax must be dripping from the short swords now.” He lay down. Then King Half woke. He stood up, roused his company, and told them to arm themselves. They rushed against the walls so hard that the notched ends broke off the timber logs. Then Innsteinn said:

“Smoke swirls about the hawks
in the king’s hall;
we may expect wax
to drip from the short swords.
It is time to share out gold
and precious things,
and helmets,
among Half’s warriors.

Now I wish
that Half would wake;
these fires were kindled
from no need for warmth.
You ought, necklace-breaker,
to repay the gifts
of your kinsman by marriage,
that cruel-hearted man.

Let us, still unharmed, thrust down
the hall’s gable.
Now the pillars begin
to shift apart.
Forever will be remembered,
while humankind lives,
the journey of Half’s warriors
to the war-leader.

We must advance fiercely
and give no ground;
the ruler’s company must
fight with short swords.
They themselves shall
bear on their bodies
bloody wounds
before the din subsides.

Move swiftly,
valiant warriors,
out of the fire
with the treasure-giver.
There is no man
who lives forever.
The ring-breaker will not
shrink from death.”
It is told here that King Half and Half’s warriors escaped from the fire, and that King Half and his company fell before an overwhelming force. Innsteinn spoke when the king had fallen:

“Here I saw them all
follow one man,
the prince’s son,
with equal courage.
May we meet unharmed
when we pass from here;
life is no easier
than death.”
Then those of Half’s warriors who had stayed by the ships joined the battle. A great many of Half’s warriors fell there. The battle lasted until nightfall, before Innsteinn fell. Innsteinn said:

“Hrok has fallen
beside the war-leader,
brave at the feet
of the host’s commander.
We owe Odin
an evil repayment,
for robbing such a king
of victory.

For eighteen summers
I have campaigned abroad,
following the fearless man
to redden the spear.
I shall have
no other battle-eager
lord,
nor shall I grow old.

Here Innsteinn will
sink to the ground,
wise, at the head
of the host’s commander.
Men will make this
part of their tales:
that King Half
died laughing.”

«Vi burde alle
stige i land,
de beste blant menn,
fra skipene våre,
la fyrstenes flokk
brenne inne
og Åsmunds menn
miste livet.»
Kongen kvad:

«Halvparten av oss
i denne hæren
skal dra fredelig opp
fra sjøen her nede.
Åsmund har
budt oss
røde gullringer,
så mange vi ønsker.»
Innstein kvad:

«Du ser ikke alt
som Åsmund tenker;
den fyrsten har
svik i brystet.
Du ville, konge,
om vi fikk råde,
stole svært lite
på svogeren din.»
Kongen kvad:

«Åsmund har
sverget oss
mange troskapseder,
som folk vet.
En god konge vil ikke
bryte fredsavtaler,
heller ikke svike en annen
under lovet fred.»
Innstein kvad:

«Odin er blitt
deg altfor vred,
siden du stoler
så fullt på Åsmund.
Han vil svike
oss alle,
om du ikke tar deg
i vare for ulykken.»
Kongen kvad:

«Du har alltid lyst
til å tale om frykt;
den kongen vil ikke
bryte freden.
Gull skal vi få der
og kostbarheter,
røde gullringer,
fra gårdene hans.»
Innstein kvad:

«Halv, jeg drømte
– gi akt på slikt –
at flammer lekte
om flokken vår;
det var vanskelig
å komme seg fri.
Hva sier du, konge,
at drømmen varsler?»
Kongen kvad:

«Jeg vil gi hver
av de modige mennene
som følger meg,
hjelm og brynje.
Det vil se ut
som flammer brenner
om hårets fjell
på kongens menn.»
Innstein kvad:

«Igjen drømte jeg,
for annen gang:
Jeg syntes ild
brant på skuldrene.
Jeg begynner å tvile på
at det varsler godt.
Hva sier du, konge,
at drømmen varsler?»
Kongen kvad:

«Om skuldrene faller,
på dem som fylker i kile,
på kongens hird,
forgylte brynjer.
På skuldrene
til fyrstens venner
vil det skinne lyst,
som flammer brenner.»
Innstein kvad:

«Jeg drømte det
for tredje gang,
at vi var kommet
helt under vann.
Noe svært stort
må være i gjære.
Hva sier du, konge,
at drømmen varsler?»
Kongen kvad:

«Altfor lenge er
denne dårskapen talt;
jeg sier at ingenting
ligger bak slikt.
Fortell ingen flere,
så jeg hører det,
av drømmene dine
heretter i dag.»
Innstein kvad:

«La begge Hrokene
og kongens hær
høre mine ord,
og Utstein som tredjemann:
La oss alle gå
opp fra stranden;
vi kjenner ikke
kongens syn på det.»
Utstein kvad:

«La den stridslystne
kongen råde
i spissen for hæren
over ferden vår.
La oss våge, bror,
slik det behager ham,
livet vårt
med den modige fyrsten.»
Innstein kvad:

«Fyrsten har lyttet
til mine råd
mange ganger
på ferder ute.
Nå vil han ikke
høre på noe
av det jeg sier,
siden vi kom hit.»
Kong Halv gikk opp til kong Åsmunds gård med halvparten av mennene sine. Der var mange mennesker samlet. Gjestebudet var overdådig og drikken så sterk at Halvs kjemper sovnet tungt. Kong Åsmund og hirden satte fyr på hallen. Den av Halvs kjemper som først våknet, så at hallen var nesten full av røyk. Han sa: «Nå ryker det visst om haukene våre.» Så la han seg ned og sov. Da våknet en annen og så at hallen sto i flammer, og sa: «Nå drypper det visst voks fra sverdene.» Han la seg ned. Så våknet kong Halv. Han sto opp, vekket mennene og ba dem væpne seg. De stormet da mot veggene så novene på tømmerstokkene brast. Da kvad Innstein:

«Det ryker om haukene
i kongens hall;
det er ventelig at voks
drypper fra sverdene.
Nå er det tid for å dele
gull og kostbarheter
og hjelmer
blant Halvs kjemper.

Nå ønsker jeg
at Halv skal våkne;
det er ikke av nød
at ildene er tent.
Du skal, smykkegiver,
gjengjelde gavene
fra din grusomme
svoger.

La oss uskadde
støte hallens gavl ut.
Nå begynner søylene
å gli fra hverandre.
Alltid skal den minnes,
så lenge mennesker lever,
Halvs kjempers ferd
til hærføreren.

Hardt skal vi gå fram
og ikke vike unna;
fyrstens menn må
kjempe med sverdene.
De skal selv
bære blodige
sår på kroppen
før braket stilner.

Vend dere raskt,
staute kjemper,
ut av ilden
med gullgiveren.
Ingen mann finnes
som lever evig.
Ringgiveren vil ikke
frykte døden.»
Her fortelles det at kong Halv og Halvs kjemper kom seg ut av ilden, og at kong Halv og flokken hans falt for en overmektig hær. Innstein kvad da kongen var falt:

«Her så jeg alle
følge én mann,
kongesønnen,
med samme djervhet.
La oss møtes uskadde
når vi drar herfra;
livet er ikke lettere
enn døden.»
Da kom de av Halvs kjemper som hadde vært ved skipene, til kampen. Der falt en stor del av Halvs kjemper. Kampen varte helt til natten før Innstein falt. Innstein kvad:

«Hrok er falt
med hærføreren,
den modige ved føttene
til hærens leder.
Vi har ondt
å gjengjelde Odin,
siden han røvet seieren
fra en slik konge.

Jeg har ute
i atten somrer
fulgt den fryktløse
og rødfarget spydet.
Jeg skal ikke ha
en annen stridslysten
herre, og heller ikke
skal jeg bli gammel.

Her skal Innstein
synke til jorden,
den kloke ved hodet
til hærens leder.
Det skal menn
fortelle i sagaer,
at kong Halv
døde leende.»