Originalteksten til «Hjalmarkvadet»

"Hvat er þér, Hjálmarr?
Hefr þú lit brugðit,
þik kveð ek mæða
miklar undir;
hjálmr er þinn höggvinn,
en á hlið brynja;
nú kveð ek fjörvi
of farit þínu."
Hjálmarr kvað:

"Sár hefi ek sextán,
slitna brynju:
svart er mér fyrir sjónum,
sék-a ek ganga;
hneit mér við hjarta
hjörr Angantýs,
hvass blóðrefill
herðr í eitri."

Áttak á foldu
fimm tún saman,
en ek því aldri
unða ráði;
nú verð ek liggja
lífs andvani,
sverði undaðr,
í Sámseyju.

Drekka í höllu
húskarlar mjöð,
menjum göfgir,
at míns föður;
mæðir marga
mungát fira,
en mik eggja spor
í enju þjá.

Hvarf ek frá hvítri
hlaðs beðgunni
á Agnafit
útanverðri;
saga mun sannask,
sú er hon sagði mér,
at aftr koma
eigi mundak.

Hvarf ek frá fögrum
fljóða söngvi,
ótrauðr gamans
austr við Sóta;
för skundaðak
ok fórk í lið
hinzta sinni
frá hollvinum.

Drag þú mér af hendi
hring inn rauða
færðu inni ungu
Ingibjörgu;
sá mun henni
hugfastr tregi,
er ek eigi kem
til Uppsala.

Hrafn flýgr austan
af háum meiði,
flýgr honum eftir
örn í sinni;
þeim gef ek erni
efstum bráðir;
sá mun á blóði
bergja mínu."

“What ails you, Hjalmar?
Your colour has changed;
I see you are troubled
by grievous wounds;
your helmet is hacked,
and your mailcoat at the side;
now I believe
your life is at an end.”
Hjalmar said:

“I have sixteen wounds,
a torn mailcoat;
blackness fills my sight,
I cannot see my way;
close to my heart struck
Angantyr’s sword,
its sharp, blood-drawing point
hardened in poison.

I owned on earth
five estates together,
but I was never
content with that lot;
now I must lie
bereft of life,
wounded by a sword,
on Samsey.

In the hall the retainers
are drinking mead,
adorned with necklaces,
at my father’s home;
ale overcomes
many a man,
while sword-edge tracks torment me
here on the island.

I left the fair-skinned
lady of the headband
on Agnafit’s
outermost shore;
her words will prove true,
those she spoke to me:
that I would never
come back again.

I left the lovely
singing of women,
eager for pleasure,
east with Soti;
I hastened my journey
and joined the host,
for the last time departing
from faithful friends.

Draw from my hand
the red-gold ring;
carry it to young
Ingibjorg;
her grief will linger
deep in her heart
when I do not come
to Uppsala.

A raven flies from the east,
from a tall tree;
after it flies
an eagle in company;
I give prey to that eagle
soaring highest;
it will drink
of my blood.”

«Hva feiler deg, Hjalmar?
Du har mistet fargen,
jeg ser at du plages
av store sår;
hjelmen din er kløvd,
og brynjen i siden;
nå sier jeg at
livet ditt er forbi.»
Hjalmar sa:

«Seksten sår har jeg,
en sønderrevet brynje;
det svartner for øynene,
jeg ser ikke til å gå;
ved hjertet rammet meg
Angantyrs sverd,
den skarpe blodspissen,
herdet i gift.

Jeg eide på jorden
fem gårder sammen,
men aldri var jeg
fornøyd med det;
nå må jeg ligge
berøvet livet,
såret av sverd,
på Samsø.

I hallen drikker
huskarler mjød,
prydet med halssmykker,
hjemme hos min far;
ølet tynger
mange menn,
men meg piner eggenes spor
her på engen.

Jeg dro fra den lyse
kvinnen med hodebånd
på Agnafits
ytterste del;
sant skal det bli,
det hun sa til meg,
at tilbake komme
skulle jeg aldri.

Jeg forlot den vakre
sangen fra kvinnene,
lysten på glede,
østover med Sote;
jeg skyndte på ferden
og dro med flokken
for siste gang
fra trofaste venner.

Dra av hånden min
den røde ringen,
bring den til den unge
Ingebjørg;
det vil gi henne
en sorg som sitter dypt,
at jeg ikke kommer
til Uppsala.

En kråke flyr østfra
fra et høyt tre,
etter den flyr
en ørn i følge;
den ørnen gir jeg
mitt siste bytte;
den skal smake
på blodet mitt.»