Originalteksten til «Håvamål»

Gáttir allar,
áðr gangi fram,
um skoðask skyli,
um skyggnast skyli,
því at óvíst er at vita,
hvar óvinir
sitja á fleti fyrir.

Gefendr heilir!
Gestr er inn kominn,
hvar skal sitja sjá?
Mjök er bráðr,
sá er á bröndum skal
síns of freista frama.

Elds er þörf,
þeims inn er kominn
ok á kné kalinn;
matar ok váða
er manni þörf,
þeim er hefr um fjall farit.

Vatns er þörf,
þeim er til verðar kemr,
þerru ok þjóðlaðar,
góðs of æðis,
ef sér geta mætti,
orðs ok endrþögu.

Vits er þörf,
þeim er víða ratar;
dælt er heima hvat;
at augabragði verðr,
sá er ekki kann
ok með snotrum sitr.

At hyggjandi sinni
skyli-t maðr hræsinn vera,
heldr gætinn at geði;
þá er horskr ok þögull
kemr heimisgarða til,
sjaldan verðr víti vörum,
því at óbrigðra vin
fær maðr aldregi
en mannvit mikit.

Inn vari gestr,
er til verðar kemr,
þunnu hljóði þegir,
eyrum hlýðir,
en augum skoðar;
svá nýsisk fróðra hverr fyrir.

Hinn er sæll,
er sér of getr
lof ok líknstafi;
ódælla er við þat,
er maðr eiga skal
annars brjóstum í.

Sá er sæll,
er sjalfr of á
lof ok vit, meðan lifir;
því at ill ráð
hefr maðr oft þegit
annars brjóstum ór.

Byrði betri
berr-at maðr brautu at
en sé mannvit mikit;
auði betra
þykkir þat í ókunnum stað;
slíkt er válaðs vera.

Byrði betri
berr-at maðr brautu at
en sé mannvit mikit;
vegnest verra
vegr-a hann velli at
en sé ofdrykkja öls.

Er-a svá gótt
sem gótt kveða
öl alda sona,
því at færa veit,
er fleira drekkr
síns til geðs gumi.

Óminnishegri heitir
sá er yfir ölðrum þrumir,
hann stelr geði guma;
þess fugls fjöðrum
ek fjötraðr vark
í garði Gunnlaðar.

Ölr ek varð,
varð ofrölvi
at ins fróða Fjalars;
því er ölðr bazt,
at aftr of heimtir
hverr sitt geð gumi.

Þagalt ok hugalt
skyli þjóðans barn
ok vígdjarft vera;
glaðr ok reifr
skyli gumna hverr,
unz sinn bíðr bana.

Ósnjallr maðr
hyggsk munu ey lifa,
ef hann við víg varask;
en elli gefr
hánum engi frið,
þótt hánum geirar gefi.

Kópir afglapi
er til kynnis kemr,
þylsk hann um eða þrumir;
allt er senn,
ef hann sylg of getr,
uppi er þá geð guma.

Sá einn veit
er víða ratar
ok hefr fjölð of farit,
hverju geði
stýrir gumna hverr,
sá er vitandi er vits.

Haldi-t maðr á keri,
drekki þó at hófi mjöð,
mæli þarft eða þegi,
ókynnis þess
vár þik engi maðr,
at þú gangir snemma at sofa.

Gráðugr halr,
nema geðs viti,
etr sér aldrtrega;
oft fær hlægis,
er með horskum kemr,
manni heimskum magi.

Hjarðir þat vitu,
nær þær heim skulu,
ok ganga þá af grasi;
en ósviðr maðr
kann ævagi
síns of mál maga.

Vesall maðr
ok illa skapi
hlær at hvívetna;
hittki hann veit,
er hann vita þyrfti,
at hann er-a vamma vanr.

Ósviðr maðr
vakir um allar nætr
ok hyggr at hvívetna;
þá er móðr,
er at morgni kemr,
allt er víl sem var.

Ósnotr maðr
hyggr sér alla vera
viðhlæjendr vini;
hittki hann fiðr,
þótt þeir um hann fár lesi,
ef hann með snotrum sitr.

Ósnotr maðr
hyggr sér alla vera
viðhlæjendr vini;
þá þat finnr,
er at þingi kemr,
at hann á formælendr fáa.

Ósnotr maðr
þykkisk allt vita,
ef hann á sér í vá veru;
hittki hann veit,
hvat hann skal við kveða,
ef hans freista firar.

Ósnotr maðr,
er með aldir kemr,
þat er bazt, at hann þegi;
engi þat veit,
at hann ekki kann,
nema hann mæli til margt;
veit-a maðr,
hinn er vettki veit,
þótt hann mæli til margt.

Fróðr sá þykkisk,
er fregna kann
ok segja it sama;
eyvitu leyna
megu ýta synir,
því er gengr um guma.

Ærna mælir,
sá er æva þegir,
staðlausu stafi;
hraðmælt tunga,
nema haldendr eigi,
oft sér ógótt of gelr.

At augabragði
skal-a maðr annan hafa,
þótt til kynnis komi;
margr þá fróðr þykkisk,
ef hann freginn er-at
ok nái hann þurrfjallr þruma.

Fróðr þykkisk,
sá er flótta tekr,
gestr at gest hæðinn;
veit-a görla,
sá er of verði glissir,
þótt hann með grömum glami.

Gumnar margir
erusk gagnhollir,
en at virði vrekask;
aldar róg
þat mun æ vera,
órir gestr við gest.

Árliga verðar
skyli maðr oft fáa,
nema til kynnis komi:
str ok snópir,
lætr sem solginn sé
ok kann fregna at fáu.

Afhvarf mikit
er til ills vinar,
þótt á brautu búi,
en til góðs vinar
liggja gagnvegir,
þótt hann sé firr farinn.

Ganga skal,
skal-a gestr vera
ey í einum stað;
ljúfr verðr leiðr,
ef lengi sitr
annars fletjum á.

Bú er betra,
þótt lítit sé,
halr er heima hverr;
þótt tvær geitr eigi
ok taugreftan sal,
þat er þó betra en bæn.

Bú er betra,
þótt lítit sé,
halr er heima hverr;
blóðugt er hjarta,
þeim er biðja skal
sér í mál hvert matar.

Vápnum sínum
skal-a maðr velli á
feti ganga framar,
því at óvíst er at vita,
nær verðr á vegum úti
geirs of þörf guma.

Fannk-a ek mildan mann
eða svá matar góðan,
at væri-t þiggja þegit,
eða síns féar
svági [glöggvan],
at leið sé laun, ef þægi.

Féar síns,
er fengit hefr,
skyli-t maðr þörf þola;
oft sparir leiðum,
þats hefr ljúfum hugat;
margt gengr verr en varir.

Vápnum ok váðum
skulu vinir gleðjask;
þat er á sjalfum sýnst;
viðrgefendr ok endrgefendr
erusk lengst vinir,
ef þat bíðr at verða vel.

Vin sínum
skal maðr vinr vera
ok gjalda gjöf við gjöf;
hlátr við hlátri
skyli hölðar taka
en lausung við lygi.

Vin sínum
skal maðr vinr vera,
þeim ok þess vin;
en óvinar síns
skyli engi maðr
vinar vinr vera.

Veiztu, ef þú vin átt,
þann er þú vel trúir,
ok vill þú af hánum gótt geta,
geði skaltu við þann blanda
ok gjöfum skipta,
fara at finna oft.

Ef þú átt annan,
þanns þú illa trúir,
vildu af hánum þó gótt geta,
fagrt skaltu við þann mæla
en flátt hyggja
ok gjalda lausung við lygi.

Það er enn of þann
er þú illa trúir
ok þér er grunr at hans geði,
hlæja skaltu við þeim
ok um hug mæla;
glík skulu gjöld gjöfum.

Ungr var ek forðum,
fór ek einn saman,
þá varð ek villr vega;
auðigr þóttumk,
er ek annan fann,
maðr er manns gaman.

Mildir, fræknir
menn bazt lifa,
sjaldan sút ala;
en ósnjallr maðr
uggir hotvetna,
sýtir æ glöggr við gjöfum.

Váðir mínar
gaf ek velli at
tveim trémönnum;
rekkar þat þóttusk,
er þeir rift höfðu;
neiss er nökkviðr halr.

Hrörnar þöll,
sú er stendr þorpi á,
hlýr-at henni börkr né barr;
svá er maðr,
sá er manngi ann.
Hvat skal hann lengi lifa?

Eldi heitari
brennr með illum vinum
friðr fimm daga,
en þá sloknar,
er inn sétti kemr,
ok versnar allr vinskapr.

Mikit eitt
skal-a manni gefa;
oft kaupir sér í litlu lof,
með halfum hleif
ok með höllu keri
fekk ek mér félaga.

Lítilla sanda
lítilla sæva
lítil eru geð guma;
því allir menn
urðu-t jafnspakir;
half er öld hvar.

Meðalsnotr
skyli manna hverr;
æva til snotr sé;
þeim er fyrða
fegrst at lifa,
er vel margt vitu.

Meðalsnotr
skyli manna hverr,
æva til snotr sé;
því at snotrs manns hjarta
verðr sjaldan glatt,
ef sá er alsnotr, er á.

Meðalsnotr
skyli manna hverr,
æva til snotr sé;
örlög sín
viti engi fyrir,
þeim er sorgalausastr sefi.

Brandr af brandi
brenn, unz brunninn er,
funi kveikisk af funa;
maðr af manni
verðr at máli kuðr,
en til dælskr af dul.

Ár skal rísa,
sá er annars vill
fé eða fjör hafa;
sjaldan liggjandi ulfr
lær of getr
né sofandi maðr sigr.

Ár skal rísa,
sá er á yrkjendr fáa,
ok ganga síns verka á vit;
margt of dvelr,
þann er um morgin sefr,
hálfr er auðr und hvötum.

Þurra skíða
ok þakinna næfra,
þess kann maðr mjöt,
þess viðar,
er vinnask megi
mál ok misseri.

Þveginn ok mettr
ríði maðr þingi at,
þótt hann sé-t væddr til vel;
skúa ok bróka
skammisk engi maðr
né hests in heldr,
þótt hann hafi-t góðan

Snapir ok gnapir,
er til sævar kemr,
örn á aldinn mar;
svá er maðr,
er með mörgum kemr
ok á formælendr fáa.

Fregna ok segja
skal fróðra hverr,
sá er vill heitinn horskr;
einn vita
né annarr skal,
þjóð veit, ef þrír ro.

Ríki sitt
skyli ráðsnotra
hverr í hófi hafa;
þá hann þat finnr,
er með fræknum kemr
at engi er einna hvatastr.

-- -- -- --
orða þeira,
er maðr öðrum segir
oft hann gjöld of getr.

Mikilsti snemma
kom ek í marga staði,
en til síð í suma;
öl var drukkit,
sumt var ólagat,
sjaldan hittir leiðr í líð.

Hér ok hvar
myndi mér heim of boðit,
ef þyrftak at málungi mat,
eða tvau lær hengi
at ins tryggva vinar,
þars ek hafða eitt etit.

Eldr er beztr
með ýta sonum
ok sólar sýn,
heilyndi sitt,
ef maðr hafa náir,
án við löst at lifa.

Er-at maðr alls vesall,
þótt hann sé illa heill;
sumr er af sonum sæll,
sumr af frændum,
sumr af fé ærnu,
sumr af verkum vel.

Betra er lifðum
en sé ólifðum,
ey getr kvikr kú;
eld sá ek upp brenna
auðgum manni fyrir,
en úti var dauðr fyr durum.

Haltr ríðr hrossi,
hjörð rekr handar vanr,
daufr vegr ok dugir,
blindr er betri
en brenndr séi,
nýtr manngi nás.

Sonr er betri,
þótt sé síð of alinn
eftir genginn guma;
sjaldan bautarsteinar
standa brautu nær,
nema reisi niðr at nið.

Tveir ro eins herjar,
tunga er höfuðs bani;
er mér í heðin hvern
handar væni.

Nótt verðr feginn
sá er nesti trúir,
skammar ro skips ráar;
hverf er haustgríma;
fjölð of viðrir
á fimm dögum
en meira á mánuði.

Veit-a hinn,
er vettki veit,
margr verðr af aurum api;
maðr er auðigr,
annar óauðigr,
skyli-t þann vítka váar.

Deyr fé,
deyja frændr,
deyr sjalfr it sama,
en orðstírr
deyr aldregi,
hveim er sér góðan getr.

Deyr fé,
deyja frændr,
deyr sjalfr it sama,
ek veit einn,
at aldrei deyr:
dómr um dauðan hvern.

Fullar grindr
sá ek fyr Fitjungs sonum,
nú bera þeir vánar völ;
svá er auðr
sem augabragð,
hann er valtastr vina.

Ósnotr maðr,
ef eignask getr
fé eða fljóðs munuð,
metnaðr hánum þróask,
en mannvit aldregi,
fram gengr hann drjúgt í dul.

Þat er þá reynt,
er þú að rúnum spyrr
inum reginkunnum,
þeim er gerðu ginnregin
ok fáði fimbulþulr,
þá hefir hann bazt, ef hann þegir.

At kveldi skal dag leyfa,
konu, er brennd er,
mæki, er reyndr er,
mey, er gefin er,
ís, er yfir kemr,
öl, er drukkit er.

Í vindi skal við höggva,
veðri á sjó róa,
myrkri við man spjalla,
mörg eru dags augu;
á skip skal skriðar orka,
en á skjöld til hlífar,
mæki höggs,
en mey til kossa.

Við eld skal öl drekka,
en á ísi skríða,
magran mar kaupa,
en mæki saurgan,
heima hest feita,
en hund á búi.
II.

Meyjar orðum
skyli manngi trúa
né því, er kveðr kona,
því at á hverfanda hvéli
váru þeim hjörtu sköpuð,
brigð í brjóst of lagið.

Brestanda boga,
brennanda loga,
gínanda ulfi,
galandi kráku,
rýtanda svíni,
rótlausum viði,
vaxanda vági,
vellanda katli,

Fljúganda fleini,
fallandi báru,
ísi einnættum,
ormi hringlegnum,
brúðar beðmálum
eða brotnu sverði,
bjarnar leiki
eða barni konungs.

Sjúkum kalfi,
sjalfráða þræli,
völu vilmæli,
val nýfelldum.

Akri ársánum
trúi engi maðr
né til snemma syni,
- veðr ræðr akri.
en vit syni;
hætt er þeira hvárt.

Bróðurbana sínum
þótt á brautu mæti,
húsi hálfbrunnu,
hesti alskjótum,
- þá er jór ónýtr,
ef einn fótr brotnar -,
verði-t maðr svá tryggr
at þessu trúi öllu.

Svá er friðr kvenna,
þeira er flátt hyggja,
sem aki jó óbryddum
á ísi hálum,
teitum, tvévetrum
ok sé tamr illa,
eða í byr óðum
beiti stjórnlausu,
eða skyli haltr henda
hrein í þáfjalli.

Bert ek nú mæli,
því at ek bæði veit,
brigðr er karla hugr konum;
þá vér fegrst mælum,
er vér flást hyggjum:
þat tælir horska hugi.

Fagrt skal mæla
ok fé bjóða,
sá er vill fljóðs ást fá,
líki leyfa
ins ljósa mans,
sá fær, er fríar.

Ástar firna
skyli engi maðr
annan aldregi;
oft fá á horskan,
er á heimskan né fá,
lostfagrir litir.

Eyvitar firna
er maðr annan skal,
þess er um margan gengr guma;
heimska ór horskum
gerir hölða sonu
sá inn máttki munr.

Hugr einn þat veit,
er býr hjarta nær,
einn er hann sér of sefa;
öng er sótt verri
hveim snotrum manni
en sér engu at una.

Þat ek þá reynda,
er ek í reyri sat,
ok vættak míns munar;
hold ok hjarta
var mér in horska mær;
þeygi ek hana at heldr hefik.

Billings mey
ek fann beðjum á
sólhvíta sofa;
jarls ynði
þótti mér ekki vera
nema við þat lík at lifa.

"Auk nær aftni
skaltu, Óðinn, koma,
ef þú vilt þér mæla man;
allt eru ósköp,
nema einir viti
slíkan löst saman."

Aftr ek hvarf
ok unna þóttumk
vísum vilja frá;
hitt ek hugða,
at ek hafa mynda
geð hennar allt ok gaman.

Svá kom ek næst,
at in nýta var
vígdrótt öll of vakin
með brennandum ljósum
ok bornum viði,
svá var mér vílstígr of vitaðr.

Auk nær morgni,
er ek var enn of kominn,
þá var saldrótt of sofin;
grey eitt ek þá fann
innar góðu konu
bundit beðjum á.

Mörg er góð mær,
ef görva kannar,
hugbrigð við hali;
þá ek þat reynda,
er it ráðspaka
teygða ek á flærðir fljóð;
háðungar hverrar
leitaði mér it horska man,
ok hafða ek þess vettki vífs.
III.

Heima glaðr gumi
ok við gesti reifr,
sviðr skal um sig vera,
minnigr ok málugr,
ef hann vill margfróðr vera,
oft skal góðs geta;
fimbulfambi heitir,
sá er fátt kann segja,
þat er ósnotrs aðal.

Inn aldna jötun ek sótta,
nú em ek aftr of kominn:
fátt gat ek þegjandi þar;
mörgum orðum
mælta ek í minn frama
í Suttungs sölum.

Gunnlöð mér of gaf
gullnum stóli á
drykk ins dýra mjaðar;
ill iðgjöld
lét ek hana eftir hafa
síns ins heila hugar,
síns ins svára sefa.

Rata munn
létumk rúms of fá
ok um grjót gnaga;
yfir ok undir
stóðumk jötna vegir,
svá hætta ek höfði til.

Vel keypts litar
hefi ek vel notit,
fás er fróðum vant,
því at Óðrerir
er nú upp kominn
á alda vés jaðar.

Ifi er mér á,
at ek væra enn kominn
jötna görðum ór,
ef ek Gunnlaðar né nytak,
innar góðu konu,
þeirar er lögðumk arm yfir.

Ins hindra dags
gengu hrímþursar
Háva ráðs at fregna
Háva höllu í;
at Bölverki þeir spurðu,
ef hann væri með böndum kominn
eða hefði hánum Suttungr of sóit.

Baugeið Óðinn,
hygg ek, at unnit hafi;
hvat skal hans tryggðum trúa?
Suttung svikinn
hann lét sumbli frá
ok grætta Gunnlöðu.
IV.

Mál er at þylja
þular stóli á
Urðarbrunni at,
sá ek ok þagðak,
sá ek ok hugðak,
hlýdda ek á manna mál;
of rúnar heyrða ek dæma,
né of ráðum þögðu
Háva höllu at,
Háva höllu í,
heyrða ek segja svá:

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
nótt þú rís-at
nema á njósn séir
eða þú leitir þér innan út staðar.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
fjölkunnigri konu
skal-at-tu í faðmi sofa,
svá at hon lyki þik liðum.

Hon svá gerir,
at þú gáir eigi
þings né þjóðans máls;
mat þú vill-at
né mannskis gaman,
ferr þú sorgafullr at sofa.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
annars konu
teygðu þér aldregi
eyrarúnu at.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
á fjalli eða firði,
ef þik fara tíðir,
fásktu at virði vel.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
illan mann
láttu aldregi
óhöpp at þér vita,
því at af illum manni
fær þú aldregi
gjöld ins góða hugar.

Ofarla bíta
ek sá einum hal
orð illrar konu;
fláráð tunga
varð hánum at fjörlagi
ok þeygi of sanna sök.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
veistu, ef þú vin átt,
þann er þú vel trúir,
far þú at finna oft,
því at hrísi vex
ok hávu grasi
vegr, er vættki treðr.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
góðan mann
teygðu þér at gamanrúnum
ok nem líknargaldr, meðan þú lifir.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
vin þínum
ver þú aldregi
fyrri at flaumslitum;
sorg etr hjarta,
ef þú segja né náir
einhverjum allan hug.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
orðum skipta
þú skalt aldregi
við ósvinna apa,

Því at af illum manni
mundu aldregi
góðs laun of geta,
en góðr maðr
mun þik gerva mega
líknfastan at lofi.

Sifjum er þá blandat,
hver er segja ræðr
einum allan hug;
allt er betra
en sé brigðum at vera;
er-a sá vinr öðrum, er vilt eitt segir.

Ráðumk, þér Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
þrimr orðum senna
skal-at-tu þér við verra mann
oft inn betri bilar,
þá er inn verri vegr.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
skósmiðr þú verir
né skeftismiðr,
nema þú sjalfum þér séir:
skór er skapaðr illa
eða skaft sé rangt,
þá er þér böls beðit.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
hvars þú böl kannt,
kveð þú þér bölvi at
ok gef-at þínum fjándum frið.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
illu feginn
ver þú aldregi,
en lát þér at góðu getit.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
upp líta
skal-at-tu í orrustu,
- gjalti glíkir
verða gumna synir, -
síðr þitt of heilli halir.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
ef þú vilt þér góða konu
kveðja at gamanrúnum
ok fá fögnuð af,
fögru skaltu heita
ok láta fast vera;
leiðisk manngi gótt, ef getr.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
varan bið ek þik vera
ok eigi ofvaran;
ver þú við öl varastr
ok við annars konu
ok við þat it þriðja,
at þjófar né leiki.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
at háði né hlátri
hafðu aldregi
gest né ganganda.

Oft vitu ógörla,
þeir er sitja inni fyrir,
hvers þeir ro kyns, er koma;
er-at maðr svá góðr
at galli né fylgi,
né svá illr, at einugi dugi.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
at hárum þul
hlæ þú aldregi,
oft er gótt, þat er gamlir kveða;
oft ór skörpum belg
skilin orð koma
þeim er hangir með hám
ok skollir með skrám
ok váfir með vílmögum.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
gest þú né geyja
né á grind hrekir;
get þú váluðum vel.

Rammt er þat tré,
er ríða skal
öllum at upploki;
baug þú gef,
eða þat biðja mun
þér læs hvers á liðu.

Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
hvars þú öl drekkir,
kjós þér jarðar megin,
því at jörð tekr við ölðri,
en eldr við sóttum,
eik við abbindi,
ax við fjölkynngi,
höll við hýrógi,
- heiftum skal mána kveðja, -
beiti við bitsóttum,
en við bölvi rúnar,
fold skal við flóði taka.
V.

Veit ek, at ek hekk
vindga meiði á
nætr allar níu,
geiri undaðr
ok gefinn Óðni,
sjalfr sjalfum mér,
á þeim meiði,
er manngi veit
hvers af rótum renn.

Við hleifi mik sældu
né við hornigi;
nýsta ek niðr,
nam ek upp rúnar,
æpandi nam,
fell ek aftr þaðan.

Fimbulljóð níu
nam ek af inum frægja syni
Bölþorns, Bestlu föður,
ok ek drykk of gat
ins dýra mjaðar,
ausinn Óðreri.

Þá nam ek frævask
ok fróðr vera
ok vaxa ok vel hafask,
orð mér af orði
orðs leitaði,
verk mér af verki
verks leitaði.

Rúnar munt þú finna
ok ráðna stafi,
mjök stóra stafi,
mjök stinna stafi,
er fáði fimbulþulr
ok gerðu ginnregin
ok reist hroftr rögna.

Óðinn með ásum,
en fyr alfum Dáinn,
Dvalinn ok dvergum fyrir,
Ásviðr jötnum fyrir,
ek reist sjalfr sumar.

Veistu, hvé rísta skal?
Veistu, hvé ráða skal?
Veistu, hvé fáa skal?
Veistu, hvé freista skal?
Veistu, hvé biðja skal?
Veistu, hvé blóta skal?
Veistu, hvé senda skal?
Veistu, hvé sóa skal?

Betra er óbeðit
en sé ofblótit,
ey sér til gildis gjöf;
betra er ósent
en sé ofsóit.
Svá Þundr of reist
fyr þjóða rök,
þar hann upp of reis,
er hann aftr of kom.
VI.

Ljóð ek þau kann,
er kann-at þjóðans kona
ok mannskis mögr.
Hjalp heitir eitt,
en þat þér hjalpa mun
við sökum ok sorgum
ok sútum görvöllum.

Þat kann ek annat,
er þurfu ýta synir,
þeir er vilja læknar lifa.

Það kann ek þriðja:
ef mér verðr þörf mikil
hafts við mína heiftmögu,
eggjar ek deyfi
minna andskota,
bíta-t þeim vápn né velir.

Þat kann ek it fjórða:
ef mér fyrðar bera
bönd að boglimum,
svá ek gel,
at ek ganga má,
sprettr mér af fótum fjöturr,
en af höndum haft.

Þat kann ek it fimmta:
ef ek sé af fári skotinn
flein í folki vaða,
fýgr-a hann svá stinnt,
at ek stöðvig-a-k,
ef ek hann sjónum of sék.

Þat kann ek it sétta:
ef mik særir þegn
á vrótum hrás viðar,
ok þann hal
er mik heifta kveðr,
þann eta mein heldr en mik.

Þat kann ek it sjaunda:
ef ek sé hávan loga
sal of sessmögum,
brennr-at svá breitt,
at ek hánum bjargig-a-k;
þann kann ek galdr at gala.

Þat kann ek it átta,
er öllum er
nytsamligt at nema:
hvars hatr vex
með hildings sonum
þat má ek bæta brátt.

Þat kann ek it níunda:
ef mik nauðr of stendr
at bjarga fari mínu á floti,
vind ek kyrri
vági á
ok svæfik allan sæ.

Þat kann ek it tíunda:
ef ek sé túnriður
leika lofti á,
ek svá vinnk,
at þær villar fara
sinna heimhama,
sinna heimhuga.

Þat kann ek it ellifta:
ef ek skal til orrostu
leiða langvini,
und randir ek gel,
en þeir með ríki fara
heilir hildar til,
heilir hildi frá,
koma þeir heilir hvaðan.

Þat kann ek it tolfta:
ef ek sé á tré uppi
váfa virgilná,
svá ek ríst
ok í rúnum fák,
at sá gengr gumi
ok mælir við mik.

Þat kann ek it þrettánda:
ef ek skal þegn ungan
verpa vatni á,
mun-at hann falla,
þótt hann í folk komi,
hnígr-a sá halr fyr hjörum.

Þat kann ek it fjögurtánda:
ef ek skal fyrða liði
telja tíva fyrir,
ása ok alfa
ek kann allra skil;
fár kann ósnotr svá.

Þat kann ek it fimmtánda
er gól Þjóðrerir
dvergr fyr Dellings durum:
afl gól hann ásum,
en alfum frama,
hyggju Hroftatý.

Þat kann ek it sextánda:
ef ek vil ins svinna mans
hafa geð allt ok gaman,
hugi ek hverfi
hvítarmri konu,
ok sný ek hennar öllum sefa.

Þat kann ek it sjautjánda
at mik mun seint firrask
it manunga man.
Ljóða þessa
mun þú, Loddfáfnir,
lengi vanr vera;
þó sé þér góð, ef þú getr,
nýt ef þú nemr,
þörf ef þú þiggr.

Þat kann ek it átjánda,
er ek æva kennik
mey né manns konu,
- allt er betra,
er einn of kann;
þat fylgir ljóða lokum, -
nema þeiri einni,
er mik armi verr,
eða mín systir sé.
VII.

Nú eru Háva mál
kveðin Háva höllu í,
allþörf ýta sonum,
óþörf jötna sonum;
heill sá, er kvað,
heill sá, er kann,
njóti sá, er nam,
heilir, þeirs hlýddu.

Within the gates ere a man shall go,
(Full warily let him watch,)
Full long let him look about him;
For little he knows where a foe may lurk,
And sit in the seats within.

Hail to the giver! a guest has come;
Where shall the stranger sit?
Swift shall he be who with swords shall try
The proof of his might to make.

Fire he needs who with frozen knees
Has come from the cold without;
Food and clothes must the farer have,
The man from the mountains come.

Water and towels and welcoming speech
Should he find who comes to the feast;
If renown he would get, and again be greeted,
Wisely and well must he act.

Wits must he have who wanders wide,
But all is easy at home;
At the witless man the wise shall wink
When among such men he sits.

A man shall not boast of his keenness of mind,
But keep it close in his breast;
To the silent and wise does ill come seldom
When he goes as guest to a house;
(For a faster friend one never finds
Than wisdom tried and true.)

The knowing guest who goes to the feast,
In silent attention sits;
With his ears he hears, with his eyes he watches,
Thus wary are wise men all.

Happy the one who wins for himself
Favor and praises fair;
Less safe by far is the wisdom found
That is hid in another's heart.

Happy the man who has while he lives
Wisdom and praise as well,
For evil counsel a man full oft
Has from another's heart.

A better burden may no man bear
For wanderings wide than wisdom;
It is better than wealth on unknown ways,
And in grief a refuge it gives.

A better burden may no man bear
For wanderings wide than wisdom;
Worse food for the journey he brings not afield
Than an over-drinking of ale.

Less good there lies than most believe
In ale for mortal men;
For the more he drinks the less does man
Of his mind the mastery hold.

Over beer the bird of forgetfulness broods,
And steals the minds of men;
With the heron's feathers fettered I lay
And in Gunnloth's house was held.

Drunk I was, I was dead-drunk,
When with Fjalar wise I was;
'Tis the best of drinking if back one brings
His wisdom with him home.

The son of a king shall be silent and wise,
And bold in battle as well;
Bravely and gladly a man shall go,
Till the day of his death is come.

The sluggard believes he shall live forever,
If the fight he faces not;
But age shall not grant him the gift of peace,
Though spears may spare his life.

The fool is agape when he comes to the feast,
He stammers or else is still;
But soon if he gets a drink is it seen
What the mind of the man is like.

He alone is aware who has wandered wide,
And far abroad has fared,
How great a mind is guided by him
That wealth of wisdom has.

Shun not the mead, but drink in measure;
Speak to the point or be still;
For rudeness none shall rightly blame thee
If soon thy bed thou seekest.

The greedy man, if his mind be vague,
Will eat till sick he is;
The vulgar man, when among the wise,
To scorn by his belly is brought.

The herds know well when home they shall fare,
And then from the grass they go;
But the foolish man his belly's measure
Shall never know aright.

A paltry man and poor of mind
At all things ever mocks;
For never he knows, what he ought to know,
That he is not free from faults.

The witless man is awake all night,
Thinking of many things;
Care-worn he is when the morning comes,
And his woe is just as it was.

The foolish man for friends all those
Who laugh at him will hold; When among the wise he marks it not
Though hatred of him they speak.

The foolish man for friends all those
Who laugh at him will hold;
But the truth when he comes to the council he learns,
That few in his favor will speak.

An ignorant man thinks that all he knows,
When he sits by himself in a corner;
But never what answer to make he knows,
When others with questions come.

A witless man, when he meets with men,
Had best in silence abide;
For no one shall find that nothing he knows,
If his mouth is not open too much.
(But a man knows not, if nothing he knows,
When his mouth has been open too much.)

Wise shall he seem who well can question,
And also answer well;
Nought is concealed that men may say
Among the sons of men.

Often he speaks who never is still
With words that win no faith; The babbling tongue, if a bridle it find not,
Oft for itself sings ill.

In mockery no one a man shall hold,
Although he fare to the feast;
Wise seems one oft, if nought he is asked,
And safely he sits dry-skinned.

Wise a guest holds it to take to his heels,
When mock of another he makes;
But little he knows who laughs at the feast,
Though he mocks in the midst of his foes.

Friendly of mind are many men,
Till feasting they mock at their friends;
To mankind a bane must it ever be
When guests together strive.

Oft should one make an early meal,
Nor fasting come to the feast;
Else he sits and chews as if he would choke,
And little is able to ask.

Crooked and far is the road to a foe,
Though his house on the highway be;
But wide and straight is the way to a friend,
Though far away he fare.

Forth shall one go, nor stay as a guest
In a single spot forever; Love becomes loathing if long one sits
By the hearth in another's home.

Better a house, though a hut it be,
A man is master at home;
A pair of goats and a patched-up roof
Are better far than begging.

Better a house, though a hut it be,
A man is master at home;
His heart is bleeding who needs must beg
When food he fain would have.

Away from his arms in the open field
A man should fare not a foot;
For never he knows when the need for a spear
Shall arise on the distant road.

If wealth a man has won for himself,
Let him never suffer in need;
Oft he saves for a foe what he plans for a friend,
For much goes worse than we wish.

None so free with gifts or food have I found
That gladly he took not a gift, Nor one who so widely scattered his wealth
That of recompense hatred he had.

Friends shall gladden each other with arms and garments,
As each for himself can see;
Gift-givers' friendships are longest found,
If fair their fates may be.

To his friend a man a friend shall prove,
And gifts with gifts requite;
But men shall mocking with mockery answer,
And fraud with falsehood meet.

To his friend a man a friend shall prove,
To him and the friend of his friend;
But never a man shall friendship make
With one of his foeman's friends.

If a friend thou hast whom thou fully wilt trust,
And good from him wouldst get,
Thy thoughts with his mingle, and gifts shalt thou make,
And fare to find him oft.

If another thou hast whom thou hardly wilt trust,
Yet good from him wouldst get,
Thou shalt speak him fair, but falsely think,
And fraud with falsehood requite.

So is it with him whom thou hardly wilt trust,
And whose mind thou mayst not know;
Laugh with him mayst thou, but speak not thy mind,
Like gifts to his shalt thou give.

Young was I once, and wandered alone,
And nought of the road I knew;
Rich did I feel when a comrade I found,
For man is man's delight.

The lives of the brave and noble are best,
Sorrows they seldom feed;
But the coward fear of all things feels,
And not gladly the niggard gives.

My garments once in a field I gave
To a pair of carven poles;
Heroes they seemed when clothes they had,
But the naked man is nought.

On the hillside drear the fir-tree dies,
All bootless its needles and bark;
It is like a man whom no one loves,—
Why should his life be long?

Hotter than fire between false friends
Does friendship five days burn;
When the sixth day comes the fire cools,
And ended is all the love.

No great thing needs a man to give,
Oft little will purchase praise;
With half a loaf and a half-filled cup
A friend full fast I made.

A little sand has a little sea,
And small are the minds of men;
Though all men are not equal in wisdom,
Yet half-wise only are all.

A measure of wisdom each man shall have,
But never too much let him know;
The fairest lives do those men live
Whose wisdom wide has grown.

A measure of wisdom each man shall have,
But never too much let him know;
For the wise man's heart is seldom happy,
If wisdom too great he has won.

A measure of wisdom each man shall have,
But never too much let him know; Let no man the fate before him see,
For so is he freest from sorrow.

A brand from a brand is kindled and burned,
And fire from fire begotten;
And man by his speech is known to men,
And the stupid by their stillness.

He must early go forth who fain the blood
Or the goods of another would get;
The wolf that lies idle shall win little meat,
Or the sleeping man success.

He must early go forth whose workers are few,
Himself his work to seek;
Much remains undone for the morning-sleeper,
For the swift is wealth half won.

Of seasoned shingles and strips of bark
For the thatch let one know his need,
And how much of wood he must have for a month,
Or in half a year he will use.

Washed and fed to the council fare,
But care not too much for thy clothes;
Let none be ashamed of his shoes and hose,
Less still of the steed he rides.
(Though poor be the horse he has.)

When the eagle comes to the ancient sea,
He snaps and hangs his head;
So is a man in the midst of a throng,
Who few to speak for him finds.

To question and answer must all be ready
Who wish to be known as wise;
Tell one thy thoughts, but beware of two,—
All know what is known to three.

The man who is prudent a measured use
Of the might he has will make;
He finds when among the brave he fares
That the boldest he may not be.

................
...............
Oft for the words that to others one speaks
He will get but an evil gift.

Too early to many a meeting I came,
And some too late have I sought;
The beer was all drunk, or not yet brewed;
Little the loathed man finds.

To their homes men would bid me hither and yon,
If at meal-time I needed no meat,
Or would hang two hams in my true friend's house,
Where only one I had eaten.

Fire for men is the fairest gift,
And power to see the sun;
Health as well, if a man may have it,
And a life not stained with sin.

All wretched is no man, though never so sick;
Some from their sons have joy,
Some win it from kinsmen, and some from their wealth,
And some from worthy works.

It is better to live than to lie a corpse,
The live man catches the cow;
I saw flames rise for the rich man's pyre,
And before his door he lay dead.

The lame rides a horse, the handless is herdsman,
The deaf in battle is bold;
The blind man is better than one that is burned,
No good can come of a corpse.

A son is better, though late he be born,
And his father to death have fared;
Memory-stones seldom stand by the road
Save when kinsman honors his kin.

Two make a battle, the tongue slays the head;
In each furry coat a fist I look for.

He welcomes the night whose fare is enough,
(Short are the yards of a ship,)
Uneasy are autumn nights;
Full oft does the weather change in a week,
And more in a month's time.

A man knows not, if nothing he knows,
That gold oft apes begets;
One man is wealthy and one is poor,
Yet scorn for him none should know.

Among Fitjung's sons saw I well-stocked folds,—
Now bear they the beggar's staff; Wealth is as swift as a winking eye,
Of friends the falsest it is.

Cattle die, and kinsmen die,
And so one dies one's self;
But a noble name will never die,
If good renown one gets.

Cattle die, and kinsmen die,
And so one dies one's self;
One thing I know that never dies,
The fame of a dead man's deeds.

Certain is that which is sought from runes,
That the gods so great have made,
And the Master-Poet painted;
................
.....of the race of gods:
Silence is safest and best.

An unwise man, if a maiden's love
Or wealth he chances to win, His pride will wax, but his wisdom never,
Straight forward he fares in conceit.

***

Give praise to the day at evening, to a woman on her pyre,
To a weapon which is tried, to a maid at wedlock,
To ice when it is crossed, to ale that is drunk.

When the gale blows hew wood, in fair winds seek the water;
Sport with maidens at dusk, for day's eyes are many;
From the ship seek swiftness, from the shield protection,
Cuts from the sword, from the maiden kisses.

By the fire drink ale, over ice go on skates;
Buy a steed that is lean, and a sword when tarnished, The horse at home fatten, the hound in thy dwelling.

***

A man shall trust not the oath of a maid,
Nor the word a woman speaks;
For their hearts on a whirling wheel were fashioned,
And fickle their breasts were formed.

***

In a breaking bow or a burning flame,
A ravening wolf or a croaking raven,
In a grunting boar, a tree with roots broken,
In billowy seas or a bubbling kettle,

In a flying arrow or falling waters,
In ice new formed or the serpent's folds,
In a bride's bed-speech or a broken sword,
In the sport of bears or in sons of kings,

In a calf that is sick or a stubborn thrall,
A flattering witch or a foe new slain.

In a brother's slayer, if thou meet him abroad,
In a half-burned house, in a horse full swift—
One leg is hurt and the horse is useless—
None had ever such faith as to trust in them all.

***

Hope not too surely for early harvest,
Nor trust too soon in thy son;
The field needs good weather, the son needs wisdom,
And oft is either denied.

***

The love of women fickle of will
Is like starting o'er ice with a steed unshod,
A two-year-old restive and little tamed,
Or steering a rudderless ship in a storm,
Or, lame, hunting reindeer on slippery rocks.

***

Clear now will I speak, for I know them both,
Men false to women are found;
When fairest we speak, then falsest we think,
Against wisdom we work with deceit.

Soft words shall he speak and wealth shall he offer
Who longs for a maiden's love,
And the beauty praise of the maiden bright;
He wins whose wooing is best.

Fault for loving let no man find
Ever with any other;
Oft the wise are fettered, where fools go free,
By beauty that breeds desire.

Fault with another let no man find
For what touches many a man;
Wise men oft into witless fools
Are made by mighty love.

The head alone knows what dwells near the heart,
A man knows his mind alone;
No sickness is worse to one who is wise
Than to lack the longed-for joy.

This found I myself, when I sat in the reeds,
And long my love awaited;
As my life the maiden wise I loved,
Yet her I never had.

Billing's daughter I found on her bed,
In slumber bright as the sun;
Empty appeared an earl's estate
Without that form so fair.

"Othin, again at evening come,
If a woman thou wouldst win;
Evil it were if others than we
Should know of such a sin."

Away I hastened, hoping for joy,
And careless of counsel wise;
Well I believed that soon I should win
Measureless joy with the maid.

So came I next when night it was,
The warriors all were awake;
With burning lights and waving brands
I learned my luckless way.

At morning then, when once more I came,
And all were sleeping still,
A dog I found in the fair one's place,
Bound there upon her bed.

Many fair maids, if a man but tries them,
False to a lover are found;
That did I learn when I longed to gain
With wiles the maiden wise; Foul scorn was my meed from the crafty maid,
And nought from the woman I won.

***

Though glad at home, and merry with guests,
A man shall be wary and wise;
The sage and shrewd, wide wisdom seeking,
Must see that his speech be fair;
A fool is he named who nought can say,
For such is the way of the witless.

I found the old giant, now back have I fared,
Small gain from silence I got;
Full many a word, my will to get,
I spoke in Suttung's hall.

The mouth of Rati made room for my passage,
And space in the stone he gnawed; Above and below the giants' paths lay,
So rashly I risked my head.

Gunnloth gave on a golden stool
A drink of the marvelous mead;
A harsh reward did I let her have
For her heroic heart,
And her spirit troubled sore.

The well-earned beauty well I enjoyed,
Little the wise man lacks;
So Othrörir now has up been brought
To the midst of the men of earth.

Hardly, methinks, would I home have come,
And left the giants' land,
Had not Gunnloth helped me, the maiden good,
Whose arms about me had been.

The day that followed, the frost-giants came,
Some word of Hor to win,
(And into the hall of Hor;) Of Bolverk they asked, were he back midst the gods,
Or had Suttung slain him there?

On his ring swore Othin the oath, methinks;
Who now his troth shall trust?
Suttung's betrayal he sought with drink,
And Gunnloth to grief he left.

***

It is time to chant from the chanter's stool;
By the wells of Urth I was,
I saw and was silent, I saw and thought,
And heard the speech of Hor.
(Of runes heard I words, nor were counsels wanting,
At the hall of Hor,
In the hall of Hor;
Such was the speech I heard.)

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Rise not at night, save if news thou seekest,
Or fain to the outhouse wouldst fare.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Beware of sleep on a witch's bosom,
Nor let her limbs ensnare thee.

Such is her might that thou hast no mind
For the council or meeting of men;
Meat thou hatest, joy thou hast not,
And sadly to slumber thou farest.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest: Seek never to win the wife of another,
Or long for her secret love.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
If o'er mountains or gulfs thou fain wouldst go,
Look well to thy food for the way.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
An evil man thou must not let
Bring aught of ill to thee;
For an evil man will never make
Reward for a worthy thought.

I saw a man who was wounded sore
By an evil woman's word;
A lying tongue his death-blow launched,
And no word of truth there was.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
If a friend thou hast whom thou fully wilt trust,
Then fare to find him oft;
For brambles grow and waving grass
On the rarely trodden road.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
A good man find to hold in friendship,
And give heed to his healing charms.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Be never the first to break with thy friend
The bond that holds you both;
Care eats the heart if thou canst not speak
To another all thy thought.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Exchange of words with a witless ape
Thou must not ever make.

For never thou mayst from an evil man
A good requital get;
But a good man oft the greatest love
Through words of praise will win thee.

Mingled is love when a man can speak
To another all his thought; Nought is so bad as false to be,
No friend speaks only fair.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
With a worse man speak not three words in dispute,
Ill fares the better oft
When the worse man wields a sword.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
A shoemaker be, or a maker of shafts,
For only thy single self;
If the shoe is ill made, or the shaft prove false,
Then evil of thee men think.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
If evil thou knowest, as evil proclaim it,
And make no friendship with foes.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest, Great thy gain if thou learnest:
In evil never joy shalt thou know,
But glad the good shall make thee.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Look not up when the battle is on,—
(Like madmen the sons of men become,—)
Lest men bewitch thy wits.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
If thou fain wouldst win a woman's love,
And gladness get from her,
Fair be thy promise and well fulfilled;
None loathes what good he gets.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
I bid thee be wary, but be not fearful;
(Beware most with ale or another's wife,
And third beware lest a thief outwit thee.)

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Scorn or mocking ne'er shalt thou make
Of a guest or a journey-goer.

Oft scarcely he knows who sits in the house
What kind is the man who comes;
None so good is found that faults he has not,
Nor so wicked that nought he is worth.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Scorn not ever the gray-haired singer,
Oft do the old speak good;
(Oft from shrivelled skin come skillful counsels,
Though it hang with the hides,
And flap with the pelts,
And is blown with the bellies.)

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
Curse not thy guest, nor show him thy gate,
Deal well with a man in want.

Strong is the beam that raised must be
To give an entrance to all;
Give it a ring, or grim will be
The wish it would work on thee.

I rede thee, Loddfafnir! and hear thou my rede,—
Profit thou hast if thou hearest,
Great thy gain if thou learnest:
When ale thou drinkest, seek might of earth,
(For earth cures drink, and fire cures ills,
The oak cures tightness, the ear cures magic,
Rye cures rupture, the moon cures rage,
Grass cures the scab, and runes the sword-cut;)
The field absorbs the flood.

Now are Hor's words spoken in the hall,
Kind for the kindred of men,
Cursed for the kindred of giants:
Hail to the speaker, and to him who learns!
Profit be his who has them!
Hail to them who hearken!

***

I ween that I hung on the windy tree,
Hung there for nights full nine;
With the spear I was wounded, and offered I was
To Othin, myself to myself,
On the tree that none may ever know
What root beneath it runs.

None made me happy with loaf or horn,
And there below I looked;
I took up the runes, shrieking I took them,
And forthwith back I fell.

Nine mighty songs I got from the son
Of Bolthorn, Bestla's father;
And a drink I got of the goodly mead
Poured out from Othrörir.

Then began I to thrive, and wisdom to get,
I grew and well I was;
Each word led me on to another word,
Each deed to another deed.

Runes shalt thou find, and fateful signs,
That the king of singers colored,
And the mighty gods have made; Full strong the signs, full mighty the signs
That the ruler of gods doth write.

Othin for the gods, Dain for the elves,
And Dvalin for the dwarfs,
Alsvith for giants and all mankind,
And some myself I wrote.

Knowest how one shall write, knowest how one shall rede?
Knowest how one shall tint, knowest how one makes trial?
Knowest how one shall ask, knowest how one shall offer?
Knowest how one shall send, knowest how one shall sacrifice?

Better no prayer than too big an offering,
By thy getting measure thy gift;
Better is none than too big a sacrifice,
..............
So Thund of old wrote ere man's race began,
Where he rose on high when home he came.

***

The songs I know that king's wives know not,
Nor men that are sons of men;
The first is called help, and help it can bring thee
In sorrow and pain and sickness.

A second I know, that men shall need
Who leechcraft long to use;
..............
.............

A third I know, if great is my need
Of fetters to hold my foe;
Blunt do I make mine enemy's blade,
Nor bites his sword or staff.

A fourth I know, if men shall fasten
Bonds on my bended legs;
So great is the charm that forth I may go,
The fetters spring from my feet,
Broken the bonds from my hands.

A fifth I know, if I see from afar
An arrow fly 'gainst the folk;
It flies not so swift that I stop it not,
If ever my eyes behold it.

A sixth I know, if harm one seeks
With a sapling's roots to send me;
The hero himself who wreaks his hate
Shall taste the ill ere I.

A seventh I know, if I see in flames
The hall o'er my comrades' heads;
It burns not so wide that I will not quench it,
I know that song to sing.

An eighth I know, that is to all
Of greatest good to learn;
When hatred grows among heroes' sons,
I soon can set it right.

A ninth I know, if need there comes
To shelter my ship on the flood;
The wind I calm upon the waves,
And the sea I put to sleep.

A tenth I know, what time I see
House-riders flying on high;
So can I work that wildly they go,
Showing their true shapes,
Hence to their own homes.

An eleventh I know, if needs I must lead
To the fight my long-loved friends;
I sing in the shields, and in strength they go
Whole to the field of fight,
Whole from the field of fight,
And whole they come thence home.

A twelfth I know, if high on a tree
I see a hanged man swing; So do I write and color the runes
That forth he fares,
And to me talks.

A thirteenth I know, if a thane full young
With water I sprinkle well;
He shall not fall, though he fares mid the host,
Nor sink beneath the swords.

A fourteenth I know, if fain I would name
To men the mighty gods;
All know I well of the gods and elves,—
Few be the fools know this.

A fifteenth I know, that before the doors
Of Delling sang Thjothrörir the dwarf;
Might he sang for the gods, and glory for elves,
And wisdom for Hroptatyr wise.

A sixteenth I know, if I seek delight
To win from a maiden wise;
The mind I turn of the white-armed maid,
And thus change all her thoughts.

A seventeenth I know, so that seldom shall go
A maiden young from me;
................
...............

Long these songs thou shalt, Loddfafnir,
Seek in vain to sing;
Yet good it were if thou mightest get them,
Well, if thou wouldst them learn,
Help, if thou hadst them.

An eighteenth I know, that ne'er will I tell
To maiden or wife of man,—
The best is what none but one's self doth know,
So comes the end of the songs,—
Save only to her in whose arms I lie,
Or who else my sister is.

Alle døråpninger,
før man går inn,
skal man se seg om i,
skal man speide gjennom,
for man kan aldri vite
hvor fiender
sitter på benken innenfor.

Hell dere, gavmilde verter!
En gjest er kommet inn,
hvor skal han sitte?
Svært utålmodig er den
som ved ildstedet skal
prøve lykken sin.

Ild trenger den
som er kommet inn
med gjennomkalde knær;
mat og klær
trenger mannen
som har vandret over fjellet.

Vann trenger den
som kommer til måltidet,
et håndkle og en hjertelig velkomst,
vennlig sinnelag,
om han kan få det,
samtale og lyttende stillhet.

Vett trenger den
som ferdes vidt;
hjemme er alt lett;
til spott blir den
som ingenting kan
og sitter blant kloke.

Av sin forstand
skal ingen skryte,
heller være varsom i sinn;
når den kloke og tause
kommer til en gård,
rammer ulykken sjelden den varsomme,
for en mer trofast venn
får et menneske aldri
enn mye folkevett.

Den varsomme gjesten
som kommer til måltidet,
tier og lytter,
hører med ørene
og ser med øynene;
slik speider hver klok mann omkring seg.

Lykkelig er den
som vinner seg
ros og velvilje;
vanskeligere er det med det
man må eie
i en annens bryst.

Lykkelig er den
som selv har
ros og vett mens han lever;
for dårlige råd
har man ofte fått
fra en annens bryst.

Bedre bør
bærer ingen på veien
enn mye folkevett;
bedre enn rikdom
er det på et ukjent sted;
slikt er den nødstedtes vern.

Bedre bør
bærer ingen på veien
enn mye folkevett;
verre niste
bærer han ikke over marken
enn overdreven øldrikking.

Ikke så godt
som det sies å være,
er ølet for menneskene,
for mindre vet
mannen som drikker mer,
om sitt eget sinn.

Glemselens hegre heter den
som ruger over drikkelag;
den stjeler menneskenes vett;
i denne fuglens fjær
ble jeg bundet
på Gunnlods gård.

Full ble jeg,
overmåte full,
hos den vise Fjalar;
best er drikkelaget
når hver mann vinner
sitt vett tilbake.

Taus og ettertenksom
skal kongens sønn
og modig i kamp være;
glad og munter
skal hver mann være
inntil han møter sin død.

Den feige mannen
tror han skal leve evig
om han vokter seg for kamp;
men alderdommen gir
ham ingen fred,
selv om spydene gjør det.

Fåren glaner
når han kommer på besøk,
han mumler eller sitter stum;
straks er det ute med ham
om han får en slurk,
da blottes mannens sinn.

Bare den vet
som ferdes vidt
og har reist langt,
hva slags sinn
som styrer hver mann,
selv må han ha vett og forstand.

Hold ikke fast på begeret,
men drikk mjød med måte,
si noe nyttig eller ti;
for slik uhøflighet
klandrer ingen deg:
at du går tidlig til sengs.

En grådig mann
som ikke kjenner måte,
spiser seg livslang sorg til;
ofte gjør magen
en tåpelig mann til latter
når han kommer blant kloke.

Buskapen vet
når den skal hjem,
og går da fra beitet;
men den uvettige mannen
kjenner aldri
sin egen mages mål.

En ussel mann
med dårlig sinnelag
ler av alt;
det vet han ikke,
som han burde vite,
at han ikke er uten feil.

Den uvettige mannen
ligger våken alle netter
og grubler over alt;
da er han trett
når morgenen kommer,
og all sorgen er som før.

Den ukloke mannen
tror at alle som ler med ham,
er hans venner;
han merker det ikke
selv om de snakker ondt om ham,
når han sitter blant kloke.

Den ukloke mannen
tror at alle som ler med ham,
er hans venner;
men det merker han
når han kommer til tinget:
at få vil tale hans sak.

Den ukloke mannen
tror han vet alt
når han sitter i sin egen krok;
men han vet ikke
hva han skal svare
når andre setter ham på prøve.

Den ukloke mannen
som kommer blant folk,
gjør best i å tie;
ingen vet
at han ingenting kan,
om han ikke snakker for mye;
men den mannen
som ingenting vet, merker ikke
at han snakker for mye.

Klok synes den
som kan spørre
og svare likeså;
ingenting kan
menneskene skjule
av det som går fra mann til mann.

Mange grunnløse ord
sier den
som aldri tier;
en rapp tunge
som ingen holder i tømme,
snakker seg ofte til ulykke.

Ingen skal gjøre
en annen til latter
når han kommer på besøk;
mangen synes klok
når ingen spør ham
og han får sitte tørrskodd og taus.

Klok synes han selv,
gjesten som tar til flukten
etter å ha hånt en annen gjest;
lite aner den
som flirer ved bordet,
at han skjemter blant fiender.

Mange menn
er vennlige mot hverandre,
men ryker sammen ved bordet;
alltid vil det være
til strid blant folk
at gjest egger gjest.

Tidlig bør man ofte
skaffe seg et måltid
før man drar på besøk;
ellers sitter man og eter og henger med hodet,
oppfører seg som en glupsk mann
og makter å spørre om lite.

En lang omvei
er det til en dårlig venn,
selv om han bor ved veien;
men til en god venn
går det rette veier,
selv om han bor langt borte.

Man skal gå videre,
ingen skal være gjest
alltid på samme sted;
den kjære blir lei
om han sitter lenge
på en annens benker.

Eget bo er bedre,
selv om det er lite,
hjemme er hver mann herre;
om han bare har to geiter
og et hus med tak av vidjer,
er det likevel bedre enn å tigge.

Eget bo er bedre,
selv om det er lite,
hjemme er hver mann herre;
hjertet blør
hos den som må be
om mat til hvert måltid.

Fra sine våpen
skal ingen ute på marken
gå et eneste skritt,
for man kan aldri vite
når en mann ute på veiene
får bruk for sitt spyd.

Jeg fant ingen så gavmild
eller så raus med maten
at han ikke gjerne tok imot,
eller med sitt gods
så gjerrig
at gjengjeld var ham imot om han fikk den.

Av det godset
han har skaffet seg,
skal ingen lide savn;
ofte sparer man til en uvenn
det man har tenkt en venn;
mye går verre enn ventet.

Med våpen og klær
skal venner glede hverandre;
det viser seg på dem selv;
de som gir og gir igjen,
er venner lengst,
om det ellers går godt.

Mot sin venn
skal man være en venn
og gjengjelde gave med gave;
latter med latter
skal menn møte,
og løgn med svik.

Mot sin venn
skal man være en venn,
mot ham og hans venn;
men sin uvenns
venn skal ingen
være venn med.

Vit at har du en venn
som du stoler fullt på,
og vil du få godt fra ham,
skal du dele dine tanker med ham
og veksle gaver,
ofte dra for å møte ham.

Har du en annen
som du stoler lite på,
men likevel vil få godt fra,
skal du tale fagert til ham,
men tenke falskt
og gjengjelde løgn med svik.

Enda mer om den
som du stoler lite på
og har mistanke til i ditt sinn:
du skal le med ham
og tale mot din egen tanke;
gjengjeld skal ligne gaven.

Ung var jeg en gang,
jeg vandret alene,
da gikk jeg meg vill;
rik syntes jeg meg
da jeg fant en annen;
mennesket er menneskets glede.

Gavmilde, modige
menn lever best,
sjelden nærer de sorg;
men den feige mannen
frykter alt,
den gjerrige gruer seg alltid for å gi.

Klærne mine
ga jeg ute på marken
til to tremenn;
som karer kjente de seg
da de hadde klær;
forkuet er den nakne mannen.

Furua visner
som står på bar mark,
verken bark eller bar verner den;
slik er mannen
som ingen elsker.
Hvorfor skal han leve lenge?

Hetere enn ild
brenner freden mellom dårlige venner
i fem dager,
men så slokner den
når den sjette kommer,
og alt vennskap blir verre.

Bare store gaver
trenger man ikke gi;
ofte vinner litt en ros;
med et halvt brød
og et beger på hell
vant jeg meg en venn.

Små strender,
små hav,
små er menneskenes sinn;
for alle mennesker
ble ikke like kloke;
folk er halve overalt.

Måtelig klok
skal hver mann være,
aldri altfor klok;
blant menneskene
lever de best
som vet passe mye.

Måtelig klok
skal hver mann være,
aldri altfor klok;
for den kloke mannens hjerte
blir sjelden glad
om han som eier det, er altfor klok.

Måtelig klok
skal hver mann være,
aldri altfor klok;
sin skjebne
skal ingen kjenne på forhånd,
da er sinnet mest sorgløst.

Vedkubbe av vedkubbe
brenner til den er utbrent,
ild tennes av ild;
mann av mann
blir kyndig gjennom samtale,
men tåpelig av taushet.

Tidlig må den stå opp
som vil ta en annens
gods eller liv;
sjelden får en liggende ulv
et lår å ete
eller en sovende mann seier.

Tidlig må den stå opp
som har få arbeidsfolk,
og gå til sitt arbeid;
mye sinker den
som sover om morgenen;
halvt er rikdom vunnet av den flittige.

Av tørr ved
og never til tak
må man kjenne sitt mål,
og av det tømmeret
som skal rekke
en tid og et halvår.

Vasket og mett
skal man ri til tinget,
selv om klærne ikke er så gode;
for sko og bukser
skal ingen skamme seg,
heller ikke for hesten,
selv om den ikke er god.

Ørnen strekker hals og henger med hodet
når den kommer til sjøen,
over det eldgamle hav;
slik er mannen
som kommer blant mange
og har få som taler hans sak.

Spørre og svare
skal hver klok mann
som vil kalles vis;
én skal vite,
men ingen annen;
alle vet det om tre vet.

Sin makt
skal hver rådsnar mann
bruke med måte;
da merker han,
når han møter de tapre,
at ingen er djervest av alle.

-- -- -- --
For de ordene
som en mann sier til en annen,
får han ofte gjengjeld.

Altfor tidlig
kom jeg mange steder,
men for sent til noen;
ølet var drukket,
noe var ennå ikke brygget;
sjelden kommer en uvelkommen gjest til rett tid.

Her og der
ville jeg bli bedt hjem,
om jeg trengte mat ved måltidet,
eller to lår hang
i min trofaste venns hus,
der jeg hadde spist ett.

Ild er best
for menneskenes barn,
og synet av solen,
god helse,
om en mann får ha den,
og å leve uten lyte.

Ingen er helt ulykkelig,
selv om helsen er dårlig;
én har glede av sønner,
en annen av slektninger,
en tredje av rikelig rikdom,
en fjerde av gode gjerninger.

Bedre er det å leve
enn å være død;
den levende får seg alltid en ku;
jeg så ild flamme opp
for en rik mann,
men utenfor døren lå han død.

Den halte rir hesten,
den håndløse driver hjorden,
den døve kjemper og duger;
bedre å være blind
enn brent på bålet;
ingen har nytte av et lik.

Bedre å ha en sønn,
selv om han fødes sent,
etter at faren er borte;
sjelden står bautasteiner
nær veien,
om ikke slektning reiser dem etter slektning.

To kan bli én manns fiender,
tungen blir hodets bane;
under hver skinnkofte
venter jeg å finne en hånd.

Natten gleder den
som stoler på nisten sin;
korte er skipets rær;
skiftende er høstnatten;
været veksler mye
på fem dager,
og mer på en måned.

Den vet ikke,
som ingenting vet,
at rikdom gjør mang en mann til narr;
én mann er rik,
en annen fattig;
ingen bør klandre ham for det.

Buskap dør,
slektninger dør,
selv dør du også,
men godt ry
skal aldri dø
for den som vinner seg det.

Buskap dør,
slektninger dør,
selv dør du også;
én ting vet jeg
som aldri dør:
dommen over hver en død.

Fulle kveer
så jeg hos Fitjungs sønner,
nå bærer de tiggerstaven;
slik er rikdom,
som et øyeblikk,
den er den ustadigste venn.

En uklok mann
som vinner seg
rikdom eller en kvinnes kjærlighet,
vokser i hovmod,
men aldri i vett;
langt går han i innbilskhet.

Det blir da klart,
når du spør runene,
de som stammer fra gudene,
dem de veldige maktene laget
og den store tulen farget,
at den står seg best som tier.

Dagen skal roses om kvelden,
en kvinne når hun er brent,
et sverd når det er prøvd,
en ung kvinne når hun er gift,
isen når en er kommet over,
ølet når det er drukket.

I vind skal en hogge ved,
i godt vær ro på sjøen,
i mørket tale med en kvinne,
mange er dagens øyne;
av skipet skal en vente fart,
av skjoldet vern,
av sverdet hogg,
og av den unge kvinnen kyss.

Ved ilden skal en drikke øl,
på isen gli,
kjøpe en mager hest
og et rustent sverd,
fete hesten hjemme
og hunden på gården.
II.

En ung kvinnes ord
skal ingen stole på,
heller ikke det en kone sier,
for på et dreiende hjul
ble hjertene deres skapt,
og svik lagt i brystet.

En bue som brister,
en brennende flamme,
en ulv med gapende kjeft,
en skrikende kråke,
et gryntende svin,
et rotløst tre,
en voksende bølge,
en kokende kjele,

Et flygende spyd,
en fallende bølge,
is som er én natt gammel,
en orm som ligger i ring,
en bruds ord i sengen
eller et brukket sverd,
en bjørns lek
eller et kongebarn.

En syk kalv,
en egenrådig trell,
en volves smigrende ord,
en nylig felt kriger.

En tidlig sådd åker
skal ingen stole på,
heller ikke en sønn for tidlig;
– været rår over åkeren,
og vettet over sønnen;
begge er usikre.

Sin brors drapsmann,
om en møter ham på veien,
et halvbrent hus,
en lynrask hest
– hesten er ubrukelig
om ett bein brekker –;
ingen må være så troskyldig
at han stoler på alt dette.

Slik er kjærligheten til kvinner
som tenker svikefullt:
som å kjøre med en hest uten brodder
på glatt is,
yr og to år gammel
og dårlig temmet,
eller i voldsom vind
å seile uten ror,
eller som om en halt skulle fange
en rein på et fjell i tøvær.

Åpent taler jeg nå,
for jeg kjenner begge:
svikefullt er menns sinn mot kvinner;
da taler vi fagrest
når vi tenker falskest;
det bedrar selv kloke sinn.

Vakkert skal han tale
og rikdom tilby,
den som vil vinne en kvinnes kjærlighet,
prise skjønnheten
til den strålende kvinnen;
den vinner som frir.

For kjærlighet
skal ingen mann
noen gang klandre en annen;
ofte fanges den kloke,
der dåren går fri,
av skjønnhet som vekker begjær.

Ingen skal klandre
en annen for det
som rammer så mang en mann;
til dårer gjør den kloke
blant menneskenes sønner,
den mektige lidenskapen.

Sinnet alene vet
hva som bor nær hjertet;
alene kjenner en sitt eget sinn;
ingen sykdom er verre
for en klok mann
enn ikke å finne glede i noe.

Det erfarte jeg da
jeg satt i sivet
og ventet på min kjære;
mitt kjøtt og hjerte
var den kloke unge kvinnen;
likevel vant jeg henne ikke.

Billings unge kvinne
fant jeg sovende på sengen,
hvit som solen;
en jarls gleder
syntes jeg var intet
uten å leve med den kroppen.

«Nærmere kvelden
skal du komme, Odin,
om du vil vinne deg en kvinne;
alt blir til ulykke
om ikke bare vi to kjenner
til en slik skam sammen.»

Tilbake gikk jeg
og trodde meg elsket
av den kloke av fri vilje;
jeg tenkte
at jeg skulle få
hele hennes hjerte og kjærlighetsglede.

Da jeg kom neste gang,
var hele den sterke
krigerflokken våken,
med brennende lys
og løftede fakler;
slik var veien til sorg vist meg.

Nærmere morgenen,
da jeg kom enda en gang,
sov alle i salen;
bare en tispe fant jeg da,
bundet på sengen
til den gode kvinnen.

Mang en god ung kvinne
er, når en gransker nøye,
svikefull mot menn;
det erfarte jeg da
jeg lokket den rådkloke
kvinnen til elskov med list;
all slags hån
søkte den kloke kvinnen å påføre meg,
og jeg fikk ingenting av henne.
III.

Glad hjemme
og munter mot gjester
skal en mann være, og varsom,
med godt minne og lett for å tale,
om han vil vite mye;
ofte skal han nevne det gode;
en veldig tosk kalles den
som lite kan si;
det er den uklokes kjennetegn.

Den gamle jotnen oppsøkte jeg,
nå er jeg kommet tilbake;
lite vant jeg der ved å tie;
med mange ord
talte jeg til min egen fordel
i Suttungs saler.

Gunnlod gav meg,
på en gyllen stol,
en drikk av den dyrebare mjøden;
en dårlig lønn
lot jeg henne få
for hennes oppriktige hjerte,
for hennes sorgtyngede sinn.

Rates munn
lot jeg skaffe meg rom
og gnage gjennom berget;
over og under meg
lå jotnenes veier;
slik satte jeg hodet på spill.

Av en vel vunnet skikkelse
har jeg hatt god nytte;
lite mangler den kloke,
for Odrøre
er nå kommet opp
til randen av menneskenes helligdom.

Jeg tviler på
at jeg ennå var kommet
ut av jotnenes gårder
om jeg ikke hadde hatt Gunnlod til hjelp,
den gode kvinnen
som la armen om meg.

Dagen etter
gikk rimtussene
for å spørre Hår til råds,
inn i Hårs hall;
de spurte etter Bolverk,
om han var kommet blant gudene,
eller om Suttung hadde drept ham.

En ed ved ringen har Odin,
tror jeg, sverget;
hvordan kan en stole på hans troskap?
Suttung lot han sitte
sveket igjen etter drikkelaget,
og Gunnlod i gråt.
IV.

Tid er det å kvede
fra tulens stol
ved Urd-brønnen;
jeg så og tidde,
jeg så og tenkte,
jeg lyttet til menneskers tale;
jeg hørte dem drøfte runer,
og om råd tidde de ikke
ved Hårs hall,
i Hårs hall;
jeg hørte dem si slik:

Jeg råder deg, Loddfåvne,
ta du imot rådene –
du får nytte av dem om du lærer dem,
de blir deg til gagn om du følger dem –:
stå ikke opp om natten
om du ikke er på vakt
eller må ut for å gjøre ditt fornødne.

Jeg råder deg, Loddfåvne,
ta du imot rådene –
du får nytte av dem om du lærer dem,
de blir deg til gagn om du følger dem –:
i en trollkyndig kvinnes
favn skal du ikke sove,
så hun får lukket lemmene om deg.

Hun gjør det slik
at du ikke bryr deg
om tinget eller fyrstens tale;
mat vil du ikke ha,
heller ikke glede av noe menneske;
sorgfull går du til sengs.

Jeg råder deg, Loddfåvne,
ta du imot rådene –
du får nytte av dem om du lærer dem,
de blir deg til gagn om du følger dem –:
en annen manns kone
skal du aldri lokke til deg
for fortrolige samtaler.

Jeg råder deg, Loddfåvne,
ta du imot rådene –
du får nytte av dem om du lærer dem,
de blir deg til gagn om du følger dem –:
over fjell eller fjord,
om du har lyst til å fare,
sørg for godt med niste.

Jeg råder deg, Loddfåvne,
ta du imot rådene –
du får nytte av dem om du lærer dem,
de blir deg til gagn om du følger dem –:
en ond mann
skal du aldri la
få vite om dine uhell,
for av en ond mann
får du aldri
lønn for ditt gode sinn.

Dypt så jeg
en mann bli bitt
av en ond kvinnes ord;
en svikefull tunge
ble hans bane,
enda anklagen ikke var sann.

Jeg råder deg, Loddfåvne,
ta du imot rådene –
du får nytte av dem om du lærer dem,
de blir deg til gagn om du følger dem –:
vit at om du har en venn
som du stoler fullt og fast på,
skal du ofte besøke ham,
for med kratt gror det til
og med høyt gress
på veien som ingen går.

Jeg gir deg råd, Loddfåvne,
og ta imot rådene —
du vil ha gagn av dem om du lærer dem,
de vil gjøre deg godt om du tar dem til deg —:
En god mann
skal du lokke til fortrolig samtale,
og lær lindrende galder så lenge du lever.

Jeg gir deg råd, Loddfåvne,
og ta imot rådene —
du vil ha gagn av dem om du lærer dem,
de vil gjøre deg godt om du tar dem til deg —:
Mot vennen din
skal du aldri være
den første til å bryte vennskapet;
sorg eter hjertet
om du ikke får sagt
til noen alt du har på hjertet.

Jeg gir deg råd, Loddfåvne,
og ta imot rådene —
du vil ha gagn av dem om du lærer dem,
de vil gjøre deg godt om du tar dem til deg —:
Ord skal du
aldri veksle
med en uforstandig ape,

for av en ond mann
vil du aldri
få godt til gjengjeld,
men en god mann
kan gjøre deg
avholdt gjennom sin ros.

Vennskapsbånd knyttes
når noen får sagt
til én alt han har på hjertet;
alt er bedre
enn å være svikefull;
ingen er en annens venn som bare sier det han vil høre.

Jeg gir deg råd, Loddfåvne,
og ta imot rådene —
du vil ha gagn av dem om du lærer dem,
de vil gjøre deg godt om du tar dem til deg —:
Ikke tre ord skal du trette
med en mann som er verre enn deg;
ofte gir den bedre tapt
når den verre slår.

Jeg gir deg råd, Loddfåvne,
og ta imot rådene —
du vil ha gagn av dem om du lærer dem,
de vil gjøre deg godt om du tar dem til deg —:
Skomaker skal du ikke være,
heller ikke skaftmaker,
unntatt for deg selv;
er skoen dårlig laget
eller skaftet skjevt,
blir vondt ønsket over deg.

Jeg gir deg råd, Loddfåvne,
og ta imot rådene —
du vil ha gagn av dem om du lærer dem,
de vil gjøre deg godt om du tar dem til deg —:
Hvor du kjenner til ondt,
skal du kalle det ondt
og ikke gi fiendene dine fred.

Jeg gir deg råd, Loddfåvne,
og ta imot rådene —
du vil ha gagn av dem om du lærer dem,
de vil gjøre deg godt om du tar dem til deg —:
Over det onde
skal du aldri glede deg,
men la det gode bli deg til glede.

Jeg gir deg råd, Loddfåvne,
og ta imot rådene —
du vil ha gagn av dem om du lærer dem,
de vil gjøre deg godt om du tar dem til deg —:
Opp skal du ikke se
i striden,
— som ville svin
blir menneskenes sønner —,
så menn ikke forhekser deg.

Jeg gir deg råd, Loddfåvne,
og ta imot rådene —
du vil ha gagn av dem om du lærer dem,
de vil gjøre deg godt om du tar dem til deg —:
Vil du be en god kvinne
om fortrolig elskovstale
og få glede av henne,
skal du love fagert
og holde løftene fast;
ingen blir lei av det gode han får.

Jeg gir deg råd, Loddfåvne,
og ta imot rådene —
du vil ha gagn av dem om du lærer dem,
de vil gjøre deg godt om du tar dem til deg —:
Varsom ber jeg deg være,
men ikke altfor varsom;
vær mest på vakt mot øl
og mot en annen manns kone,
og for det tredje mot
at tyver narrer deg.

Jeg gir deg råd, Loddfåvne,
og ta imot rådene —
du vil ha gagn av dem om du lærer dem,
de vil gjøre deg godt om du tar dem til deg —:
Til spott og latter
skal du aldri gjøre
en gjest eller en vandringsmann.

Ofte vet de lite,
de som sitter inne,
om hva slags folk de er, de som kommer;
ingen mann er så god
at han ikke har lyter,
eller så ond at han ikke duger til noe.

Jeg gir deg råd, Loddfåvne,
og ta imot rådene —
du vil ha gagn av dem om du lærer dem,
de vil gjøre deg godt om du tar dem til deg —:
Av en gråhåret vismann
skal du aldri le;
ofte er det godt, det de gamle sier;
ofte kommer kloke ord
fra en skrumpen skinnsekk,
som henger blant huder
og dingler blant skinn
og svaier blant innvoller.

Jeg gir deg råd, Loddfåvne,
og ta imot rådene —
du vil ha gagn av dem om du lærer dem,
de vil gjøre deg godt om du tar dem til deg —:
Skjell ikke ut gjesten
og jag ham ikke til grinden;
ta godt imot den trengende.

Sterkt er det treet
som skal svinge
og åpne for alle;
gi en ring,
ellers vil det ønske deg
all slags skade i lemmene.

Jeg gir deg råd, Loddfåvne,
og ta imot rådene —
du vil ha gagn av dem om du lærer dem,
de vil gjøre deg godt om du tar dem til deg —:
Hvor du enn drikker øl,
søk deg jordens kraft,
for jord virker mot ølrus,
og ild mot sykdommer,
eik mot forstoppelse,
aks mot trolldom,
hyll mot husstrid,
— månen skal påkalles mot hat —,
lyng mot bittsykdommer,
og runer mot ondt;
jord skal ta imot flom.
V.

Jeg vet at jeg hang
på et vindherjet tre
ni hele netter,
såret med spyd
og gitt til Odin,
selv til meg selv,
på det treet
som ingen vet
hvilke røtter det vokser fra.

De ga meg verken brød
eller drikke fra horn;
jeg speidet ned,
jeg tok opp runer,
skrikende tok jeg dem,
så falt jeg ned derfra.

Ni mektige sanger
lærte jeg av den navngjetne sønnen
til Bolthorn, Bestlas far,
og jeg fikk en drikk
av den dyrebare mjøden,
øst fra Odrøre.

Da begynte jeg å bære frukt
og bli vis
og vokse og trives;
ord søkte meg
nye ord av ord,
verk søkte meg
nye verk av verk.

Runer skal du finne
og tydede tegn,
svært mektige tegn,
svært sterke tegn,
som den mektige vismannen farget
og de hellige maktene skapte
og gudenes Hropt ristet.

Odin blant æsene,
og Dain for alvene,
Dvalin for dvergene,
Åsvid for jotnene;
jeg ristet selv noen.

Vet du hvordan du skal riste?
Vet du hvordan du skal tyde?
Vet du hvordan du skal farge?
Vet du hvordan du skal prøve?
Vet du hvordan du skal be?
Vet du hvordan du skal blote?
Vet du hvordan du skal sende?
Vet du hvordan du skal ofre?

Bedre er det å la være å be
enn å blote for mye;
en gave søker alltid gjengjeld;
bedre er det å la være å sende
enn å ofre for mye.
Slik ristet Tund
før folkenes opphav,
der han reiste seg,
da han kom tilbake.
VI.

Jeg kan sanger
som ingen konges kone kan,
og ingen manns sønn.
Hjelp heter den første,
og den skal hjelpe deg
i tvister og sorger
og alle bekymringer.

Den andre kan jeg,
som menneskenes sønner trenger,
de som vil leve som leger.

Den tredje kan jeg:
om jeg får stort behov
for bånd til mine fiender,
sløver jeg eggene
til mine motstandere;
verken våpen eller staver biter for dem.

Den fjerde kan jeg:
om menn legger
bånd om lemmene mine,
galdrer jeg slik
at jeg kan gå fri;
lenken spretter av føttene mine
og båndet av hendene.

Den femte kan jeg:
om jeg ser et spyd skutt i fiendskap
fare inn blant krigerne,
flyr det ikke så kraftig
at jeg ikke kan stanse det,
bare jeg får øye på det.

Den sjette kan jeg:
om en mann sårer meg
med røttene av et friskt tre,
så skal den mannen
som vekker mitt hat,
etes av skaden heller enn jeg.

Den sjuende kan jeg:
om jeg ser høye flammer
slå om salen over benkefellene,
brenner den ikke så vidt
at jeg ikke kan berge den;
den galderen kan jeg galdre.

Den åttende kan jeg,
som det for alle er
nyttig å lære:
hvor hat vokser
mellom høvdingsønner,
kan jeg snart bøte på det.

Den niende kan jeg:
om jeg kommer i nød
og må berge skipet mitt på sjøen,
stiller jeg vinden
ute på bølgene
og dysser hele havet i søvn.

Den tiende kan jeg:
om jeg ser trollkvinner
ri gjennom luften,
får jeg det slik til
at de farer vill fra
sine hjemlige kropper,
sine hjemlige sinn.

Den ellevte kan jeg:
om jeg skal til strid
føre gamle venner,
galdrer jeg under skjoldene,
og de går frem med styrke,
uskadde til striden,
uskadde fra striden,
uskadde kommer de fra hvert sted.

Den tolvte kan jeg:
om jeg ser oppe i et tre
et hengt lik svaie,
rist­er jeg slik
og farger runene
at mannen går
og taler med meg.

Den trettende kan jeg:
om jeg skal øse vann
over en ung mann,
skal han ikke falle,
selv om han kommer i strid;
den mannen segner ikke for sverd.

Den fjortende kan jeg:
om jeg for en flokk av menn
skal regne opp gudene,
vet jeg om alle
æser og alver;
få uvise kan slikt.

Den femtende kan jeg,
som dvergen Tjodrøre sang
foran Dellings dører;
styrke sang han for æsene,
fremgang for alvene,
visdom for Hroptatyr.

Den sekstende kan jeg:
om jeg hos en klok kvinne vil vinne
hele hennes hjerte og elskov,
vender jeg sinnet
til den hvitarmede kvinnen
og snur alle tankene hennes.

Den syttende kan jeg,
så sent vil hun forlate meg,
den unge kvinnen.
Disse sangene
vil du, Loddfåvne,
lenge mangle;
likevel vil de gjøre deg godt om du får dem,
gagne deg om du lærer dem,
hjelpe deg om du tar imot dem.

Den attende kan jeg,
som jeg aldri lærer bort
til en ung kvinne eller en manns kone,
— alt er bedre
når bare én kjenner det;
det hører med til sangenes slutt —,
unntatt til henne alene
som holder meg i armene,
eller som er min søster.
VII.

Nå er Hårs ord
kvedet i Hårs hall,
til stor nytte for menneskenes sønner,
til ingen nytte for jotnenes sønner;
hell over den som kvedet,
hell over den som kan dem,
gagn ha den som lærte dem,
hell over dem som lyttet.