Originalteksten til «Kvadet om Helge Hjørvardsson»

"Sáttu Sigrlinn
Sváfnis dóttur,
mey ina fegrstu
í munarheimi?
Þó hagligar
Hjörvarðs konur
gumnum þykkja
at Glasislundi."
Atli kvað:

"Mundu við Atla
Iðmundar son,
fugl fróðhugaðr,
fleira mæla?"
Fuglinn kvað:
"Mun ek, ef mik buðlungr
blóta vildi
ok kýs ek þats vil
ór konungs garði."
Atli kvað:

"Kjós-at-tu Hjörvarð
né hans sonu
né inar fögru
fylkis brúðir,
eigi brúðir þær,
er buðlungr á;
kaupum vel saman,
þat er vina kynni."
Fuglinn kvað:

"Hof mun ek kjósa,
hörga marga,
gullhyrnðar kýr
frá grams búi,
ef hánum Sigrlinn
sefr á armi
ok ónauðig
jöfri fylgir."
Þetta var, áðr Atli færi, en er hann kom heim ok konungr spurði hann tíðenda, hann kvað:

"Höfum erfiði
ok ekki örindi,
mara þraut óra
á meginfjalli,
urðum síðan
Sæmorn vaða,
þá var oss synjat
Sváfnis dóttur,
hringum gæddrar,
er vér hafa vildum."
Konungr bað, at þeir skyldu fara annat sinn. Fór hann sjálfr. En er þeir kómu upp á fjall, ok sá á Sváfaland landsbruna ok jóreyki stóra. Reið konungr af fjallinu fram í landit ok tók náttból við á eina. Atli helt vörð ok fór yfir ána. Hann fann eitt hús. Fugl mikill sat á húsinu ok gætti, ok var sofnaðr. Atli skaut spjóti fuglinn til bana, en í húsinu fann hann Sigrlinn konungs dóttur ok Álofu jarls dóttur ok hafði þær báðar braut með sér. Fránmarr jarl hafði hamazt í arnar líki ok varit þær fyrir hernum með fjölkynngi. Hróðmarr hét konungr, biðill Sigrlinnar. Hann drap Sváfakonung ok hafði rænt ok brent landit. Hjörvarðr konungr fekk Sigrlinnar, en Atli Álofar.
Hjörvarðr ok Sigrlinn áttu son mikinn ok vænan. Hann var þögull. Ekki nafn festist við hann. Hann sat á haugi. Hann sá ríða valkyrjur níu ok var ein göfugligust. Hon kvað:

"Síð muntu, Helgi,
hringum ráða,
ríkr rógapaldr,
né Röðulsvöllum,
- örn gól árla, -
ef þú æ þegir,
þótt þú harðan hug,
hilmir, gjaldir."
Helgi kvað:

"Hvat lætr þú fylgja
Helga nafni,
brúðr bjartlituð,
alls þú bjóða ræðr?
Hygg þú fyr öllum
atkvæðum vel.
Þigg ek eigi þat,
nema ek þik hafa."
Valkyrja kvað:

"Sverð veit ek liggja
í Sigarsholmi
fjórum færi
en fimm tögu;
eitt er þeira
öllum betra
vígnesta böl
ok varit gulli.

Hringr er í hjalti,
hugr er í miðju,
ógn er í oddi
þeim er eiga getr;
liggr með eggju
ormr dreyrfáiðr,
en á valböstu
verpr naðr hala."
Eylimi hét konungr. Dóttir hans var Sváfa. Hon var valkyrja ok reið loft ok lög. Hon gaf Helga nafn þetta ok hlífði hánum oft síðan í orrostum. Helgi kvað:

"Ert-at-tu, Hjörvarðr
heilráðr konungr,
folks oddviti,
þótt þú frægr séir;
léztu eld eta
jöfra byggðir,
en þeir angr við þik
ekki gerðu.

En Hróðmarr skal
hringum ráða,
þeim er áttu
órir niðjar;
sá sésk fylkir
fæst at lífi,
hyggsk aldauða
arfi at ráða."
Hjörvarðr svarar, at hann mundi fá lið Helga, ef hann vill hefna móðurföður síns. Þá sótti Helgi sverðit, er Sváfa vísaði hánum til. Þá fór hann ok Atli ok felldu Hróðmar ok unnu mörg þrekvirki. Hann drap Hata jötun, er hann sat á bergi nökkuru. Helgi ok Atli lágu skipum í Hatafirði. Atli helt vörð inn fyrra hluta nætrinnar. Hrímgerðr Hatadóttir kvað:
[Hrímgerðarmál]

"Hverir ro hölðar
í Hatafirði?
Skjöldum er tjaldat á skipum;
fræknliga látið,
fátt hygg ek yðr séask,
kennið mér nafn konungs."
Atli kvað:

"Helgi hann heitir,
en þú hvergi mátt
vinna grand grami;
járnborgir ro
of öðlings flota;
knegu-t oss fálur fara."
Hrímgerðr kvað:

"Hvé þik heitir,
halr inn ámáttki,
hvé þik kalla konir?
Fylkir þér trúir,
er þik í fögrum lætr
beits stafni búa."
Atli kvað:

"Atli ek heiti,
atall skal ek þér vera,
mjök em ek gífrum gramastr;
úrgan stafn
ek hefi oft búit
ok kvalðar kveldriður.

Hvé þú heitir,
hála nágráðug?
Nefndu þinn, fála, föður;
níu röstum
er þú skyldi neðar vera
ok vaxi þér á baðmi barr."
Hrímgerðr kvað:

"Hrímgerðr ek heiti,
Hati hét minn faðir,
þann vissa ek ámáttkastan jötun;
margar brúðir
hann lét frá búi teknar,
unz hann Helgi hjó."
Atli kvað:

"Þú vart, hála,
fyr hildings skipum
ok látt í fjarðar mynni fyrir;
ræsis rekka
er þú vildir Rán gefa,
ef þér kæmi-t í þverst þvari."
Hrímgerðr kvað:

"Duliðr ertu nú, Atli,
draums kveð ek þér vera,
síga lætr þú brýnn fyr bráar;
móðir mín
lá fyrir mildings skipum;
ek drekkða Hlövarðs sonum í hafi.

Gneggja myndir þú, Atli,
ef þú geldr né værir,
brettir sinn Hrímgerðr hala;
aftarla hjarta,
hygg ek, at þitt, Atli, sé,
þótt hafir reina rödd."
Atli kvað:

"Reini mun þér ek þykkja
ef þú reyna knátt,
ok stíga ek á land af legi,
öll muntu lemjask,
ef mér er alhugat,
ok sveigja þinn, Hrímgerðr, hala."
Hrímgerðr kvað:

"Atli, gakk þú á land,
ef afli treystisk,
ok hittumk í vík Varins;
rifja rétti
er þú munt, rekkr, fáa,
ef þú mér í krummur kemr."
Atli kvað:

"Munk-a ek ganga,
áðr gumnar vakna
ok halda of vísa vörð;
er-a mér örvænt,
nær óru kemr
skass upp undir skipi."
Hrímgerðr kvað:

"Vaki þú, Helgi,
ok bæt við Hrímgerði,
er þú lézt höggvinn Hata;
eina nótt
kná hon hjá jöfri sofa,
þá hefr hon bölva bætr."
Helgi kvað:

"Loðinn heitir, er þik skal eiga,
leið ertu mannkyni,
sá býr í Þolleyju þurs,
hundvíss jötunn,
hraunbúa verstr,
sá er þér makligr maðr."
Hrímgerðr kvað:

"Hina vildu heldr, Helgi,
er réð hafnir skoða
fyrri nótt með firum;
marggullin mær
mér þótti afli bera;
hér sté hon land af legi
ok festi svá yðvarn flota;
hon ein því veldr,
er ek eigi mák
buðlungs mönnum bana."
Helgi kvað:

"Heyr nú, Hrímgerðr,
ef ek bæti harma þér,
segðu görr grami:
Var sú ein vættr,
er barg öðlings skipum,
eða fóru þær fleiri saman?"
Hrímgerðr kvað:

"Þrennar níundir meyja,
þó reið ein fyrir
hvít und hjalmi mær;
marir hristusk,
stóð af mönum þeira
dögg í djúpa dali,
hagl í háva viðu;
þaðan kemr með öldum ár,
allt var mér þat leitt, er ek leitk."
Helgi kvað:

"Austr líttu nú, Hrímgerðr,
ef þik lostna hefr
Helgi helstöfum;
á landi ok á vatni
borgit er lofðungs flota
ok siklings mönnum it sama."
Atli kvað:

"Dagr er nú, Hrímgerðr,
en þik dvalða hefr
Atli til aldrlaga;
hafnarmark
þykkir hlægligt vera,
þars þú í steins líki stendr."
Helgi konungr var allmikill hermaðr. Hann kom til Eylima konungs ok bað Sváfu dóttur hans. Þau Helgi ok Sváfa veittust várar ok unnust furðu mikit. Sváfa var heima með feðr sínum, en Helgi í hernaði. Var Sváfa valkyrja enn sem fyrr.
Heðinn var heima með föður sínum, Hjörvarði konungi, í Nóregi.
Heðinn fór einn saman heim ór skógi jólaaftan ok fann trollkonu. Sú reið vargi ok hafði orma at taumum ok bauð fylgð sína Heðni.
"Nei," sagði hann.
Hon sagði: "Þess skaltu gjalda at bragarfulli."
Um kveldit óru heitstrengingar. Var fram leiddr sónargöltr. Lögðu menn þar á hendr sínar ok strengðu menn þá heit at bragarfulli. Heðinn strengði heit til Sváfu Eylimadóttur, unnustu Helga, bróður síns, ok iðraðisk svá mjök, at hann gekk á braut villistígu suðr á lönd ok fann Helga bróður sinn. Helgi kvað:

"Kom þú heill, Heðinn,
hvat kanntu segja
nýra spjalla
ór Nóregi?
Hví er þér, stillir,
stökkt ór landi
ok ert einn kominn
oss at finna?"
Heðinn kvað:

"[Erumk-a, stillir,
stökkt ór landi],
mik hefr miklu glæpr
meiri sóttan:
Ek hefi körna
ina konungbornu
brúði þína
at bagarfulli."
Helgi kvað:

"Sakask eigi þú,
sönn munu verða
ölmál, Heðinn,
okkur beggja.
Mér hefir stillir
stefnt til eyrar,
þriggja nátta
skylak þar koma;
if er mér á því,
at ek aftr koma;
þá má at góðu
gerask slíkt, ef skal."
Heðinn kvað:

"Sagðir þú, Helgi,
at Heðinn væri
góðs verðr frá þér
ok gjafa stórra;
þér er sæmra
sverð at rjóða,
en frið gefa
fjándum þínum."
Þat kvað Helgi, því at hann grunaði um feigð sína ok þat, at fylgjur hans höfðu vitjat Heðins, þá er hann sá konuna ríða varginum.
Álfr hét konungr, son Hróðmars, er Helga hafði völl haslaðan á Sigarsvelli á þriggja nátta fresti. Þá kvað Helgi:

"Reið á vargi,
er rökvit var,
fljóð eitt, er Heðinn
fylgju beiddi;
hón vissi þat,
at veginn myndi
Sigrlinnar sonr
á Sigarsvöllum."
Þar var orrosta mikil, ok fekk þar Helgi banasár.

Sendi Helgi
Sigar at ríða
eftir Eylima
eingadóttur;
"Bið bráðliga
búna verða,
ef hon vill finna
fylki kvikvan."
Sigarr kvað:

"Mik hefr Helgi
hingat sendan
við þik, Sváfa,
sjalfa at mæla;
þik kvaðsk hilmir
hitta vilja,
áðr ítrborinn
öndu týndi."
Sváfa kvað:

"Hvat varð Helga
Hjörvarðs syni?
Mér er harðliga
harma leitat,
ef hann sær of lék
eða sverð of beit,
þeim skal ek gumna
grand of vinna."
Sigarr kvað:

"Fell hér í morgun
at Frekasteini,
buðlungr, sá er var,
baztr und sólu;
Alfr mun sigri
öllum ráða,
þótt þetta sinn
þörfgi væri."
Helgi kvað:

"Heil vertu, Sváfa,
hug skaltu deila,
sjá mun í heími
hinztr fundr vera;
téa buðlungi
blæða undir,
mér hefir hjörr komit
hjarta it næsta.

Bið ek þik, Sváfa,
- brúðr grát-at-tu -,
ef þú vill mínu
máli hlýða,
at þú Heðni
hvílu gervir
ok jöfur ungan
ástum leiðir."
Sváfa kvað:

"Mælt hafða ek þat
í munarheimi,
þá er mér Helgi
hringa valði,
myndig-a ek lostig
at liðinn fylki
jöfur ókunnan
armi verja."
Heðinn kvað:

"Kysstu mik, Sváfa,
kem ek eigi áðr
Rogheims á vit
né Röðulsfjalla,
áðr ek hefnt hefik
Hjörvarðs sonar,
þess er buðlungr var
beztr und sólu."
Helgi ok Sváfa, er sagt, at væri endrborin.

"Sawest thou Sigrlin, Svafnir's daughter,
The fairest maid in her home-land found?
Though Hjorvath's wives by men are held
Goodly to see in Glasir's wood."

Atli spake: 2.
"Now with Atli, Ithmund's son,
Wilt thou say more, thou bird so wise?"

The bird spake:
"I may if the prince an offering makes,
And I have what I will from the house of the king."

Atli spake: 3.
"Choose not Hjorvarth, nor sons of his,
Nor the wives so fair of the famous chief;
Ask not the brides that the prince's are;
Fair let us deal in friendly wise."

The bird spake: 4.
"A fane will I ask, and altars many,
Gold-horned cattle the prince shall give me,
If Sigrlin yet shall sleep in his arms,
Or free of will the hero shall follow."

"Trouble we had, but tidings none,
Our horses failed in the mountains high,
The waters of Sæmorn we needs must wade;
Svafnir's daughter, with rings bedecked,
She whom we sought, was still denied us."

"Late wilt thou, Helgi, have hoard of rings,
Thou battle-tree fierce, or of shining fields,—
The eagle screams soon,— if never thou speakest,
Though, hero, hard thy heart may cry."

Helgi spake: 7.
"What gift shall I have with Helgi's name,
Glorious maid, for the giving is thine? All thy words shall I think on well,
But I want them not if I win not thee."

The Valkyrie spake: 8.
"Swords I know lying in Sigarsholm,
Fifty there are save only four;
One there is that is best of all,
The shield-destroyer, with gold it shines.

"In the hilt is fame, in the haft is courage,
In the point is fear, for its owner's foes;
On the blade there lies a blood-flecked snake,
And a serpent's tail round the flat is twisted."

"Hjorvarth, king, unwholesome thy counsels,
Though famed thou art in leading the folk, Letting fire the homes of heroes eat,
Who evil deed had never done thee.

"Yet Hrothmar still the hoard doth hold,
The wealth that once our kinsmen wielded;
Full seldom care the king disturbs,
Heir to dead men he deems himself."

"Who are the heroes in Hatafjord?
The ships are covered with shields; Bravely ye look, and little ye fear,
The name of the king would I know."

Atli spake: 13.
"Helgi his name, and never thou mayst
Harm to the hero bring;
With iron is fitted the prince's fleet,
Nor can witches work us ill."

Hrimgerth spake: 14.
"Who now, thou mighty man, art thou?
By what name art thou known to men?
He trusts thee well, the prince who wills
That thou stand at the stem of his ship."

Atli spake: 15.
"Atli am I, and ill shalt thou find me,
Great hate for witches I have;
Oft have I been in the dripping bows,
And to dusk-riders death have brought.

"Corpse-hungry giantess, how art thou called?
Say, witch, who thy father was! Nine miles deeper down mayst thou sink,
And a tree grow tall on thy bosom."

Hrimgerth spake: 17.
"Hrimgerth am I, my father was Hati,
Of giants the most in might;
Many a woman he won from her home,
Ere Helgi hewed him down."

Atli spake: 18.
"Witch, in front of the ship thou wast,
And lay before the fjord;
To Ron wouldst have given the ruler's men,
If a spear had not stuck in thy flesh."

Hrimgerth spake: 19.
"Dull art thou, Atli, thou dreamest, methinks,
The lids lie over thine eyes;
By the leader's ships my mother lay,
Hlothvarth's sons on the sea I slew.

"Thou wouldst neigh, Atli, but gelded thou art,
See, Hrimgerth hoists her tail;
In thy hinder end is thy heart, methinks,
Though thy speech is a stallion's cry."

Atli spake: 21.
"A stallion I seem if thou seekest to try me,
And I leap to land from the sea;
I shall smite thee to bits, if so I will,
And heavy sinks Hrimgerth's tail."

Hrimgerth spake: 22.
"Go ashore then, Atli, if sure of thy might,
Let us come to Varin's cove;
Straight shall thy rounded ribs be made
If thou comest within my claws."

Atli spake: 23.
"I will not go till the warriors wake,
Again their chief to guard;
I should wonder not, foul witch, if up
From beneath our keel thou shouldst come."

Hrimgerth spake: 24.
"Awake now, Helgi, and Hrimgerth requite,
That Hati to death thou didst hew; If a single night she can sleep by the prince,
Then requited are all her ills."

Helgi spake: 25.
"'Tis Lothin shall have thee,— thou'rt loathsome to men,—
His home in Tholley he has;
Of the wild-dwellers worst is the giant wise,
He is meet as a mate for thee."

Hrimgerth spake: 26.
"More thou lovest her who scanned the harbor,
Last night among the men;
(The gold-decked maid bore magic, methinks,
When the land from the sea she sought,
And fast she kept your fleet;)
She alone is to blame that I may not bring
Death to the monarch's men."

Helgi spake: 27.
"Hrimgerth, mark, if thy hurts I requite,
Tell now the truth to the king; Was there one who the ships of the warrior warded,
Or did many together go?"

Hrimgerth spake: 28.
"Thrice nine there were, but one rode first,
A helmed maid white of hue;
Their horses quivered, there came from their manes
Dew in the dales so deep,
(Hail on the woods so high,
Thence men their harvest have,
But ill was the sight I saw.)"

Atli spake: 29.
"Look eastward, Hrimgerth, for Helgi has struck thee
Down with the runes of death;
Safe in harbor floats the prince's fleet,
And safe are the monarch's men."

Helgi spake: 30.
"It is day, Hrimgerth, for Atli held thee
Till now thy life thou must lose; As a harbor mark men shall mock at thee,
Where in stone thou shalt ever stand."

"Welcome, Hethin! what hast thou to tell
Of tidings new that from Norway come?
Wherefore didst leave thy land, O prince,
And fared alone to find us here?"

Hethin spake: 32.
"A deed more evil I have done
Than, brother mine, thou e'er canst mend;
For I have chosen the child of the king,
Thy bride, for mine at the monarch's toast."

Helgi spake: 33.
"Grieve not, Hethin, for true shall hold
The words we both by the beer have sworn;
To the isle a warrior wills that I go,
(There shall I come the third night hence;)
And doubtful must be my coming back,
(So may all be well, if fate so wills.)"

Hethin spake: 34.
"Thou saidst once, Helgi, that Hethin was
A friend full good, and gifts didst give him;
More seemly it were thy sword to redden,
Than friendship thus to thy foe to give."

"On a wolf there rode, when dusk it was,
A woman who fain would have him follow;
Well she knew that now would fall
Sigrlin's son at Sigarsvoll."

Sigar riding did Helgi send
To seek out Eylimi's only daughter:
"Bid her swiftly ready to be,
If her lover alive she would find."

Sigar spake: 37.
"Hither now has Helgi sent me,
With thee, Svava, thyself to speak;
The hero said he fain would see thee
Ere life the nobly born should leave."

Svava spake: 38.
"What chanced with Helgi, Hjorvarth's son?
Hard to me is harm now come;
If the sea smote him, or sword bit him,
Ill shall I bring to all his foes."

Sigar spake: 39.
"In the morn he fell at Frekastein,
The king who was noblest beneath the sun;
Alf has the joy of victory all,
Though need therefor is never his."

Helgi spake: 40.
"Hail to thee, Svava! thy sorrow rule,
Our meeting last in life is this;
Hard the wounds of the hero bleed,
And close to my heart the sword has come.

"I bid thee, Svava,— weep not, bride,—
If thou wilt hearken to these my words,
The bed for Hethin have thou ready,
And yield thy love to the hero young."

Svava spake: 42.
"A vow I had in my dear-loved home,
When Helgi sought with rings to have me,
That not of my will, if the warrior died,
Would I fold in my arms a man unfamed."

Hethin spake: 43.
"Kiss me, Svava, I come not back, Rogheim to see, or Rothulsfjoll,
Till vengeance I have for the son of Hjorvarth,
The king who was noblest beneath the sun."

«Så du Sigrlinn,
Svåvnes datter,
den fagreste mø
i kjærlighetens verden?
Likevel synes menn
at Hjørvards kvinner
er vakre å se på
i Glaseslunden.»
Atle sa:

«Vil du med Atle,
Idmunds sønn,
du kloke fugl,
tale videre?»
Fuglen sa:
«Det vil jeg, om fyrsten
ville blote til meg,
og jeg får velge det jeg vil
fra kongens gård.»
Atle sa:

«Velg ikke Hjørvard
eller sønnene hans,
heller ikke fyrstens
fagre hustruer,
ikke de brudene
som fyrsten har;
la oss handle godt med hverandre,
slik venner gjør.»
Fuglen sa:

«Et hov vil jeg velge,
mange offeraltre,
kyr med forgylte horn
fra kongens gård,
om Sigrlinn
sover på armen hans
og uten tvang
følger fyrsten.»
Dette hendte før Atle dro. Da han kom hjem og kongen spurte ham om nytt, sa han:

«Vi har hatt slit,
men intet utrettet;
hestene våre segnet
på det veldige fjellet.
Siden måtte vi
vasse over Sæmorn.
Da ble vi nektet
Svåvnes datter,
prydet med ringer,
hun som vi ville ha.»
Kongen ba dem dra enda en gang. Selv dro han med. Da de kom opp på fjellet, så de branner i Svåvaland og store støvskyer etter hester. Kongen red ned fra fjellet og inn i landet og slo leir for natten ved en elv. Atle holdt vakt og gikk over elven. Han fant et hus. En stor fugl satt på huset og voktet det, men hadde sovnet. Atle drepte fuglen med et spydkast. Inne i huset fant han kongsdatteren Sigrlinn og jarledatteren Alov og tok dem begge med seg. Frånmar jarl hadde skiftet ham til en ørn og vernet dem mot hæren med trolldom. Hrodmar het en konge som fridde til Sigrlinn. Han drepte kongen over svåvene og hadde plyndret og brent landet. Kong Hjørvard fikk Sigrlinn til ekte, og Atle fikk Alov.
Hjørvard og Sigrlinn hadde en sønn som var stor og vakker. Han var taus. Ikke noe navn festet seg ved ham. Han satt på en haug. Han så ni valkyrjer komme ridende, og én var den mest staselige. Hun sa:

«Sent vil du, Helge,
rå over ringer,
du mektige kampens tre,
eller over Rødulsvollene,
– ørnen skrek tidlig –
om du alltid tier,
selv om du viser et hardt sinn,
fyrste.»
Helge sa:

«Hva lar du følge
med navnet Helge,
du lyslette mø,
siden du gir meg det?
Tenk deg vel om
før hvert ord du sier.
Jeg tar ikke imot det
uten at jeg får deg.»
Valkyrjen sa:

«Jeg vet om sverd som ligger
på Sigarsholm,
fire færre
enn femti;
ett av dem
er bedre enn alle,
skjoldenes bane,
og belagt med gull.

En ring er i hjaltet,
mot er i midten,
skrekk er i odden
for den som får det mot seg;
langs eggen ligger
en blodfarget orm,
og over klingeryggen
slynger en slange halen.»
Øylime het en konge. Datteren hans var Svava. Hun var valkyrje og red gjennom luft og over hav. Hun ga Helge dette navnet og vernet ham ofte siden i kamper. Helge sa:

«Du er ikke, Hjørvard,
en konge med gode råd,
du hærens fører,
selv om du er berømt;
du lot ilden ete
fyrstenes bygder,
enda de ikke voldte deg
noen sorg.

Men Hrodmar skal
rå over ringene
som våre
frender eide;
den fyrsten frykter
lite for livet,
han mener å rå over arven
etter dem alle som døde.»
Hjørvard svarer at han vil gi Helge en hær om han vil hevne morfaren sin. Da hentet Helge sverdet som Svava viste ham til. Så dro han og Atle av sted og felte Hrodmar og utførte mange storverk. Han drepte jotnen Hate mens denne satt på et berg. Helge og Atle lå med skipene i Hatefjorden. Atle holdt vakt den første delen av natten. Rimgerd, Hates datter, sa:
[Rimgerds tale]

«Hvem er heltene
i Hatefjorden?
Skipene er dekket med skjold;
dere ter dere djervt,
lite synes dere å frykte.
Si meg kongens navn.»
Atle sa:

«Helge heter han,
og du kan aldri
volde kongen skade;
jernborger står
om fyrstens flåte;
trollkvinner kan ikke ramme oss.»
Rimgerd sa:

«Hva heter du,
du overmektige mann,
hva kaller menn deg?
Fyrsten stoler på deg,
siden han lar deg stå
i skipets fagre stavn.»
Atle sa:

«Atle heter jeg,
fæl skal jeg være mot deg,
jeg er trollkvinners argeste fiende;
i våt stavn
har jeg ofte stått
og pint kveldsryttersker.

Hva heter du,
du likgrådige trollkvinne?
Nevn faren din, troll;
ni raster
burde du være lenger nede,
og på kroppen din burde det vokse bar.»
Rimgerd sa:

«Rimgerd heter jeg,
Hate het min far,
den mektigste jotnen jeg kjente;
mange bruder
lot han røve fra hjemmet,
til Helge hogg ham ned.»
Atle sa:

«Du var, trollkvinne,
foran fyrstens skip
og lå i veien i fjordmunningen;
kongens krigere
ville du gi til Ran,
om ikke en stang kom deg på tvers.»
Rimgerd sa:

«Nå tar du feil, Atle,
jeg sier at du drømmer,
du lar brynene synke over øynene;
moren min
lå foran fyrstens skip;
jeg druknet Hlovards sønner i havet.

Du ville knegge, Atle,
om du ikke var gjeldet,
når Rimgerd løftet halen;
i baken, tror jeg,
sitter hjertet ditt, Atle,
selv om du har en hingsts røst.»
Atle sa:

«En hingst vil du synes jeg er,
om du får prøve meg,
og jeg stiger fra sjøen på land;
helt skal du mørbankes
om jeg går inn for det,
og du skal senke halen, Rimgerd.»
Rimgerd sa:

«Atle, gå i land
om du stoler på styrken,
og la oss møtes i Varins vik;
rette ribbein
skal du få, kriger,
om du kommer i klørne mine.»
Atle sa:

«Jeg går ikke
før mennene våkner
og holder vakt over fyrsten;
jeg venter hvert øyeblikk
at et troll som du kommer
opp under skipet.»
Rimgerd sa:

«Våkn, Helge,
og gi Rimgerd bot
fordi du lot Hate bli hogd ned;
én natt
får hun sove hos fyrsten,
så har hun fått bot for sin sorg.»
Helge sa:

«Lodin heter han som skal ha deg,
for menneskene er du motbydelig;
den tussen bor på Tolley,
en gjennomklok jotun,
den verste blant urenes beboere,
han er en passende mann for deg.»
Rimgerd sa:

«Du ville heller ha den andre, Helge,
hun som speidet over havnene
sist natt sammen med mennene;
den gullsmykkede møya
syntes jeg var overlegen i styrke;
her steg hun i land fra sjøen
og bandt slik flåten deres fast;
hun alene er skyld i
at jeg ikke kan
volde fyrstens menn døden.»
Helge sa:

«Hør nå, Rimgerd,
om jeg skal bøte din sorg,
fortell fyrsten nærmere:
Var hun alene, vetten
som berget fyrstens skip,
eller fór flere sammen?»
Rimgerd sa:

«Tre ganger ni møyer,
men én red fremst,
en lys møy under hjelm;
hestene ristet seg,
fra manene deres falt
dugg i dype daler,
hagl i høye skoger;
derfra får menneskene gode år,
alt jeg så, var meg til sorg.»
Helge sa:

«Se nå mot øst, Rimgerd,
om Helge har rammet deg
med dødsstaver;
på land og på vann
er fyrstens flåte berget,
og kongens menn likeså.»
Atle sa:

«Nå er det dag, Rimgerd,
og Atle har heftet deg
til livet ditt er slutt;
et latterlig
havnemerke synes du å være,
der du står i steins skikkelse.»
Kong Helge var en svært stor kriger. Han kom til kong Eylime og fridde til Svava, datteren hans. Helge og Svava ga hverandre troskapsløfter og elsket hverandre overmåte høyt. Svava var hjemme hos faren sin, mens Helge var på hærferd. Svava var fremdeles valkyrje som før.
Hedin var hjemme hos faren sin, kong Hjørvard, i Norge.
Hedin gikk alene hjem fra skogen på julaften og møtte en trollkvinne. Hun red på en ulv og hadde ormer til tømmer, og hun tilbød Hedin følget sitt.
«Nei», sa han.
Hun sa: «Det skal du få betale for ved løftesbegeret.»
Om kvelden ble det avlagt løfter. En offergalt ble ført frem. Mennene la hendene sine på den og avla så løfter ved løftesbegeret. Hedin sverget at han skulle få Svava Eylimesdatter, festemøya til broren Helge, og angret så sterkt at han gikk bort langs ville stier sørover i landet og fant Helge, broren sin. Helge sa:

«Vær hilset, Hedin,
hva kan du fortelle
av nye tidender
fra Norge?
Hvorfor er du, fyrste,
drevet fra landet
og kommet alene
for å finne oss?»
Hedin sa:

«[Jeg er ikke, fyrste,
drevet fra landet],
en langt større skyld
har rammet meg:
Jeg har valgt meg
den kongebårne
bruden din
ved løftesbegeret.»
Helge sa:

«Bebreid ikke deg selv,
sanne skal bli
ordene over ølet, Hedin,
for oss begge.
En fyrste har stevnet meg
til kamp på en ør,
om tre netter
skal jeg komme dit;
jeg tviler på
at jeg kommer tilbake;
da kan dette bli
til det gode, om så skal være.»
Hedin sa:

«Du sa, Helge,
at Hedin var
verdig til godt fra deg
og store gaver;
det sømmer seg bedre for deg
å rødfarge sverdet
enn å gi fred
til fiendene dine.»
Helge sa dette fordi han ante at han snart skulle dø, og at fylgjene hans hadde oppsøkt Hedin da han så kvinnen ri på ulven.
Alv het en konge, sønn av Rodmar, som hadde merket opp en kampplass med hasselstenger for Helge på Sigarsvoll med tre netters frist. Da sa Helge:

«På en ulv red,
da det skumret,
en kvinne som ba Hedin
om hans følge;
hun visste
at Sigrlinns sønn
skulle bli drept
på Sigarsvoll.»
Der sto et stort slag, og der fikk Helge banesår.

Helge sendte
Sigar ridende
etter Eylimes
eneste datter;
«Be henne skynde seg
å bli klar,
om hun vil finne
fyrsten i live.»
Sigar sa:

«Helge har sendt meg
hit
for å tale med deg selv,
Svava;
fyrsten sa
at han ville møte deg
før han, den ættestore,
mistet livet.»
Svava sa:

«Hva hendte Helge,
Hjørvards sønn?
Hardt har sorgen
rammet meg;
om sjøen herjet med ham
eller sverdet bet ham,
skal jeg volde
disse mennene skade.»
Sigar sa:

«Her falt i morges
ved Frekastein
fyrsten som var
den beste under solen;
Alv skal råde
over hele seieren,
enda han denne gangen
ikke trengte den.»
Helge sa:

«Vær hilset, Svava,
du må styre sinnet;
dette skal bli
vårt siste møte i verden;
fyrstens sår
blør voldsomt,
sverdet har rammet meg
like ved hjertet.

Jeg ber deg, Svava,
– gråt ikke, brud –,
om du vil
lytte til mine ord,
at du reder seng
for Hedin
og møter den unge fyrsten
med kjærlighet.»
Svava sa:

«Det hadde jeg sagt
i kjærlighetens verden,
da Helge valgte ut
ringer til meg,
at jeg ikke villig,
etter fyrstens død,
ville favne
en ukjent fyrste.»
Hedin sa:

«Kyss meg, Svava,
jeg kommer ikke tilbake
til Rogheim
eller Rødulfjell
før jeg har hevnet
Hjørvards sønn,
han som var den beste
fyrsten under solen.»
Det sies at Helge og Svava ble født på ny.