Originalteksten til «Kvadet om Helge Hundingsbane 2»

Helgakviða Hundingsbana II

Her kan du lese kildeteksten i original og oversettelse. Velg tekst med knappene øverst – valget huskes på alle kildesidene.

Oversatt til bokmål fra norrønt ved hjelp av KI, med støtte i den engelske oversettelsen.

1

«Si til Heming
at Helge husker
hvem krigerne
felte i brynje;
en grå ulv
hadde dere inne,
der kong Hunding
trodde Hamal var.»
Hamal het Hagals sønn. Kong Hunding sendte menn til Hagal for å lete etter Helge, men Helge kunne ikke komme seg unna på annen måte enn å ta på seg en trellkvinnes klær og gi seg til å male. De lette, men fant ikke Helge. Da kvad Blind den ondskapsfulle:

2

«Kvasse er øynene
på Hagals trellkvinne;
av bondeætt er ikke den
som står ved kvernen;
steinene revner,
kvernkassen brast.

3

Nå har fyrsten
fått harde kår,
når høvdingen må
male utsøkt bygg;
langt bedre sømmer
den hånden
et sverdhåndtak
enn kvernens sveiv.»
Hagal svarte og kvad:

4

«Det er liten fare
om kvernkassen dundrer
når en kongsdatter
dreier sveiven;
hun fór
høyere enn skyene
og våget å kjempe
som vikinger,
før Helge
gjorde henne til fange;
hun er søster
til Sigar og Hogne;
derfor har ylvingens trellkvinne
så djerve øyne.»
Helge slapp unna og gikk om bord på et krigsskip. Han felte kong Hunding og ble siden kalt Helge Hundingsbane. Han lå med hæren sin i Brunavågene, og der gjorde de strandhogg og spiste rått kjøtt. Hogne het en konge. Datteren hans var Sigrun. Hun var valkyrje og red gjennom luften og over havet. Hun var Svava født på ny. Sigrun red bort til Helges skip og kvad:

5

«Hvem lar skipene
flyte ved stranden?
Hvor har dere hjemme,
krigere?
Hva venter dere på
i Brunavågene?
Hvor ønsker dere
å søke veien?»
Helge kvad:

6

«Hagal lar skipene
flyte ved stranden,
vi har hjemme
på Hlesøy,
vi venter på bør
i Brunavågene,
østover ønsker vi
å søke veien.»
Sigrun kvad:

7

«Hvor har du, fyrste,
vekket striden
eller mettet fuglene
til Gunns søstre?
Hvorfor er brynjen din
stenket med blod?
Hvorfor spiser dere
rått kjøtt under hjelmene?»
Helge kvad:

8

«Det siste som hendte,
var at ylvingens sønn
vestenfor havet,
om du vil vite det,
fanget bjørner
i Bragalund,
og ørnenes ætt
mettet jeg med spydspisser.

9

Nå er det sagt, møy,
hva striden sprang ut av;
derfor spiste jeg lite stekt mat
ute på havet.»
Sigrun kvad:

10

«Om drap forteller du;
for Helge måtte
kong Hunding
falle til jorden;
det kom til kamp
da dere hevnet frendene,
og blodet sprutet
på sverdets egger.»
Helge kvad:

11

«Hvordan visste du
at vi var de,
kloke kvinne,
som hevnet frendene?
Mange er djerve
blant fyrsters sønner
og ligner
vår ætt.»
Sigrun kvad:

12

«Jeg var ikke langt unna,
hærfører,
i går morges
da kongens liv tok slutt;
likevel kaller jeg
Sigmunds sønn listig
når han forteller om drap
med skjulte stridsord.

13

Jeg så deg en gang før
på langskipene,
da du stod
i blodige stavner
og kalde bølger
lekte omkring;
nå vil fyrsten
skjule seg for meg,
men Hognes datter
kjenner Helge.»
Granmar het en mektig konge som bodde på Svarinshaug. Han hadde mange sønner: Hodbrodd, den andre Gudmund, den tredje Starkad. Hodbrodd var på et kongemøte. Han fikk Sigrun Hognesdatter festet til seg. Men da hun fikk vite det, red hun med valkyrjer gjennom luften og over havet for å lete etter Helge. Helge var da ved Logafjell og hadde kjempet mot Hundings sønner. Der felte han Alv og Øyolv, Hjørvard og Hervard, og han var helt utmattet av kampen og satt under Arastein. Der fant Sigrun ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham og fortalte ham sitt ærend, slik det står i det gamle Volsungkvadet:

14

Sigrun søkte
den glade fyrsten,
hun tok Helges
hånd til seg,
kysset og hilste
kongen under hjelmen;
da vendte fyrstens
hug seg til kvinnen.

15

Hun sa hun hadde elsket
av hele sitt hjerte
Sigmunds sønn
før hun hadde sett ham.
Sigrun kvad:

16

«Jeg ble festet
til Hodbrodd i hæren,
men en annen fyrste
ville jeg ekte;
likevel frykter jeg, konge,
frendenes vrede;
jeg har brutt
min fars kjære ønske.»

17

Hognes datter
talte fra hjertet;
hun sa hun ville ha
Helges kjærlighet.
Helge kvad:

18

«Bry deg ikke
om Hognes vrede
eller din ætts
onde sinn.
Du skal, unge møy,
leve hos meg;
du har en ætt, du gode,
som jeg ikke frykter.»
Helge samlet da en stor skipsflåte og drog til Frekastein, og ute på havet kom de ut for et livsfarlig uvær. Da kom det lynglimt over dem, og lysstråler falt ned i skipene. De så i luften at ni valkyrjer red, og de kjente igjen Sigrun. Da la stormen seg, og de kom uskadd til lands. Granmars sønner satt på et berg da skipene seilte mot land. Gudmund sprang på en hest og red opp på berget ved havnen for å speide. Da tok volsungene ned seilene. Da kvad Gudmund:

19

«Hvem er skjoldungen
som styrer skipene,
som lar den gylne stridsfanen
vaie foran stavnen?
Vakre synes jeg de er
fremst i flåten;
det kaster stridsrødme
over vikingene.
Sinfjotle kvad:

20

«Her kan Hodbrodd
kjenne igjen Helge,
som nødig flykter,
midt i flåten;
han har din ætts
odelsland,
fjorsungenes arv,
lagt under seg.»
Gudmund kvad:

21

«Før skal vi derfor
ved Frekastein
sammen komme til enighet
om stridens utfall;
nå er det tid, Hodbrodd,
å ta hevn,
om vi lenge
har trukket det korteste strået.»
Sinfjotle kvad:

22

«Heller burde du, Gudmund,
gjete geiter
og klatre i bratte
bergskorter,
holde i hånden
en hasselkjepp;
det passer deg bedre
enn sverdets dommer.
Helge kvad:

23

«Det sømmer seg langt bedre
for deg, Sinfjotle,
å føre krig
og glede ørnene
enn å slynge ut
unyttige ord,
selv om fyrster
bærer nag til hverandre.

24

Jeg synes ikke godt
om Granmars sønner,
men det sømmer seg fyrster
å tale sant;
de har vist
på Moinsheim
at de har mot
til å svinge sverdene;
fyrstene er
svært så djerve.
Gudmund red hjem med bud om hæren. Da samlet Granmars sønner en hær. Mange konger kom dit. Der var Hogne, Sigruns far, og sønnene hans, Brage og Dag. Det stod et stort slag der, og alle Granmars sønner falt og alle høvdingene deres, bortsett fra Dag Hognesønn, som fikk grid og sverget volsungene eder. Sigrun gikk ut blant de falne og fant Hodbrodd døden nær. Hun kvad:

25

«Sigrun fra Sefafjell
vil ikke,
kong Hodbrodd,
synke i din favn;
endt er livet
– ofte får lik besøk
av Gerds grå hesteflokk –
til Granmars sønner.»
Da fant hun Helge og ble svært glad. Han kvad:

26

«Ikke alt er
blitt deg til lykke,
valkyrje,
– men nornene, sier jeg,
rår nok for noe –:
i morges falt
ved Frekastein
Brage og Hogne;
jeg ble deres bane.

27

Og ved Styrkleiv
falt kong Starkad,
og ved Hlebjørg
Hrollaugs sønner;
den kongen så jeg
som kjempet villest:
kroppen hans sloss
mens hodet var borte.

28

På jorden ligger
de aller fleste
av dine frender,
blitt til lik;
du voldte ikke drapene,
det var din skjebne
at du vakte strid
mellom mektige menn.»
Da gråt Sigrun. Han sa:

29

«Trøst deg, Sigrun!
En Hild har du vært for oss;
konger rår ikke med skjebnen.»
Sigrun sa:
«Jeg ville nå ønske de levde,
de som er gått bort,
og at jeg likevel kunne hvile i din favn.»
Helge giftet seg med Sigrun, og de fikk sønner. Helge ble ikke gammel. Dag Hognesson blotet til Odin for å få hevn for sin far. Odin lånte Dag spydet sitt. Dag fant Helge, sin svoger, på stedet som heter Fjoturlund. Han støtte spydet gjennom Helge. Der falt Helge, og Dag red til Sefafjell og fortalte Sigrun hva som hadde hendt.

30

«Nødig vil jeg, søster,
si deg dette sørgelige,
for mot min vilje har jeg
fått min frendekvinne til å gråte;
i morges falt
under Fjoturlund
den fyrsten som var
best i verden,
og som satte foten
på kongers nakke.»
Sigrun sa:

31

«Deg skal alle
eder bite,
dem du hadde
svoret Helge
ved det lyse
Leipts vann
og ved den iskalde
Unnarstein.

32

Må skipet ikke gli
som glir under deg,
selv om ønsket vind
blåser bakfra;
må hesten ikke løpe
som løper under deg,
selv om du må
flykte fra fiendene dine.

33

Må sverdet ikke bite
som du trekker,
uten når det synger
over ditt eget hode.
Da ville Helges død
være hevnet på deg,
om du var en ulv
ute i skogene,
uten rikdom
og all glede,
og ikke hadde mat
uten å fråtse i åtsler.»
Dag sa:

34

«Gal er du, søster,
og fra sans og samling,
når du ønsker din bror
slik en ond skjebne;
Odin alene volder
all ulykke,
for mellom frender
bar han stridsruner.

35

Din bror byr deg
ringer av rødt gull,
hele Vandilsve
og Vigdaler;
ta halve landet
som bot for sorgen,
ringprydede kvinne,
du og dine sønner.»
Sigrun sa:

36

«Jeg sitter aldri så glad
på Sefafjell,
verken tidlig eller om natten,
at jeg trives med livet,
uten at lys faller
over fyrstens følge,
og Vigblæ løper hit
med kongen på ryggen,
vant til gullbissel,
så jeg kan hilse min konge.

37

Slik hadde Helge
skremt dem alle,
sine fiender
og deres frender,
som når for ulven
geiter løper
ville fra fjellet,
fulle av redsel.

38

Slik raget Helge
opp over konger
som en fagervokst
ask over tornekratt,
eller den hjortekalven,
bestenket med dugg,
som rager høyere
enn alle dyr,
og hornene lyser
mot himmelen selv.»
Det ble reist en haug over Helge. Da han kom til Valhall, bød Odin ham å råde over alt sammen med seg. Helge sa:

39

«Du skal, Hunding,
til hver en mann
skaffe fotbad
og tenne ild,
binde hunder,
passe hester,
gi svinene sø
før du går til sengs.»
Sigruns trellkvinne gikk en kveld forbi Helges haug og så at Helge red til haugen med mange menn. Trellkvinnen sa:

40

«Er det bare sansebedrag,
det jeg synes jeg ser,
eller Ragnarok
– rir døde menn,
siden dere driver hestene deres
fram med spydoddene –,
eller har kongene
fått lov til å fare hjem?»
Helge sa:

41

«Det er ikke bare sansebedrag,
det du synes du ser,
heller ikke verdens undergang,
selv om du ser oss,
selv om vi driver hestene våre
fram med spydoddene,
og kongene har heller ikke
fått lov til å fare hjem.»
Trellkvinnen gikk hjem og sa til Sigrun:

42

«Gå du ut, Sigrun,
fra Sefafjell,
om du har lyst
til å møte hærens vern;
haugen er åpnet,
Helge er kommet,
kampsårene blør,
kongen ba deg
at du skulle stille
blodet fra sårene.»
Sigrun gikk inn i haugen til Helge og sa:

43

«Nå er jeg så glad
for vårt møte
som de grådige
Odins hauker,
når de vet om falne,
varme bytter,
eller duggvåte
ser dagens første lys.

44

Først vil jeg kysse
den livløse kongen,
før du kaster av deg
den blodige brynjen;
håret ditt, Helge,
er fullt av rim,
hele kongen er
stenket med dødens dugg,
hendene iskalde
på Hognes svigersønn;
hvordan skal jeg, fyrste,
bøte på dette for deg?»
Helge sa:

45

«Du alene, Sigrun
fra Sefafjell,
er skyld i at Helge
er stenket med sorgens dugg;
du gråter, gullprydede,
bitre tårer,
sollyse kvinne fra sør,
før du går til sengs;
hver faller blodig
på kongens bryst,
iskald, het i sitt indre,
full av sorg.

46

Godt skal vi drikke
den dyrebare drikken,
selv om vi har mistet
kjærlighet og land;
ingen skal
synge sorgsanger,
selv om han ser sår
på brystet mitt;
nå er bruder
lukket inne i haugen,
heltenes kvinner,
hos oss døde.»
Sigrun redde en seng i haugen.

47

«Her har jeg, Helge,
redt deg et leie,
helt uten sorg,
ættling av Ylvingene;
i din favn vil jeg,
konge, sovne,
slik jeg ville hos fyrsten
om han var i live.»
Helge sa:

48

«Nå sier jeg at intet
er umulig,
sent eller tidlig
på Sefafjell,
når du sover
på en livløs arm,
lyse kvinne, i haugen,
Hognes datter,
og selv er levende,
du kongebårne.

49

Tid er det for meg å ri
de rødmende veiene,
la den bleke hesten
trå stien gjennom luften;
jeg må vest for
himmelhvelvets bro,
før Salgofne
vekker seiersfolket.»
Helge og mennene hans red sin vei, og kvinnene dro hjem til gården. Neste kveld lot Sigrun trellkvinnen holde vakt ved haugen. Da Sigrun kom til haugen ved solnedgang, sa hun:

50

«Nå ville han ha kommet,
om han tenkte å komme,
Sigmunds sønn,
fra Odins saler;
jeg sier at håpet blekner
om kongens ferd hit,
når på askens grener
ørnene sitter,
og hele flokken skynder seg
til drømmenes ting.»
Trellkvinnen sa:

51

«Vær ikke så gal
at du går alene,
kongers kvinne,
til de dødes hus;
sterkere blir
alle om natten,
de døde fiendene, kvinne,
enn på lyse dagen.»
Sigrun levde ikke lenge av sorg og savn. I gammel tid trodde man at mennesker ble født på nytt, men nå kalles det kjerringtull. Det sies at Helge og Sigrun ble født på nytt. Han het da Helge Haddingjaskate, og hun Kåra Halvdansdatter, slik det er kvedet i Kårakvadene, og hun var valkyrje.