Originalteksten til «Kvadet om Helge Hundingsbane 1»

Helgakviða Hundingsbana I

Her kan du lese kildeteksten i original og oversettelse. Velg tekst med knappene øverst – valget huskes på alle kildesidene.

Oversatt til bokmål fra norrønt ved hjelp av KI, med støtte i den engelske oversettelsen.

1

Det var i tidenes morgen,
da ørnene skrek,
hellige vann strømmet
fra Himinfjellene;
da hadde Borghild
født Helge,
den storsinnede,
i Brålund.

2

Det ble natt på gården,
nornene kom,
de som formet
fyrstens liv;
de bød at han skulle bli
den mest navngjetne kongen
og regnes som
den beste blant fyrster.

3

Med kraft tvinnet de
skjebnens tråder,
da han brøt borger
i Brålund;
de strakte ut
den gylne snoren
og festet den midt
under månens sal.

4

I øst og vest
skjulte de endene;
landet imellom
skulle fyrsten eie;
Neres frendekvinne kastet
mot nord
en enkelt tråd
og bød den holde evig.

5

Én ting voldte sorg
for Ylvingens sønn
og for kvinnen
som hadde født den elskede;
en kråke sa til en kråke
– den satt i et høyt tre
og manglet mat –:
«Jeg vet noe.

6

I brynje står
Sigmunds sønn,
ett døgn gammel,
nå som dagen er kommet;
han har skarpe øyne
som høvdinger har;
han er ulvenes venn,
vi to skal glede oss.»

7

Hæren syntes han
var en kongssønn;
blant menn sa de
at gode år var kommet;
kongen selv kom
fra stridens larm
for å gi den unge fyrsten
en herlig løk.

8

Han ga ham navnet Helge
og Ringstad,
Solfjell, Snøfjell
og Sigarsvollene,
Ringstø, Håtun
og Himinvangene,
en prydet blodorm
ga han Sinfjotles bror.

9

Da begynte den høyættede almen
å vokse hos venner,
i lyset
av glede og lykke;
han lønnet og ga
gull til hirden;
den stridsglade kongen
sparte ikke skattene.

10

Kongen lot ikke
striden vente lenge;
da fyrsten var
femten vintre gammel,
lot han den harde
Hunding drepe,
han som lenge rådde
over land og menn.

11

Siden krevde
Hundings sønner
rikdom og ringer
av Sigmunds sønn,
for de hadde
hevnen til gode hos fyrsten
for stort røvet gods
og sin fars død.

12

Fyrsten ga dem
ikke bøter,
heller ikke fikk frendene
bot for de døde;
han sa de kunne vente
en veldig storm
av grå spyd
og Odins vrede.

13

Høvdingene dro
til sverdmøtet
som de hadde avtalt
ved Logafjellene;
Frodes fred ble brutt
mellom fiendene;
Vidres hunder fór
liksultne over øya.

14

Kongen satte seg,
da han hadde drept
Alv og Øyolv,
under Ørnesteinen,
Hjørvard og Håvard,
Hundings sønner;
han hadde utryddet hele
spydfyrstens ætt.

15

Da brøt et lys fram
fra Logafjellene,
og fra lyset
kom det lynglimt,
-- -- --
høye under hjelmene
på Himinvangene;
brynjene deres var
stenket med blod,
og fra spydene
sto det stråler.

16

Tidlig spurte kongen
fra ulvestriden
de sørlige
disene om dette:
om de ville dra hjem
med krigerne
den natten;
det drønnet av buer.

17

Men fra hesten
sa Hognes datter
– skjoldenes larm stilnet –
til fyrsten:
«Jeg tror vi har
andre gjøremål
enn å drikke øl
med ringbryteren.

18

Min far har lovet
sin datter bort
til Granmars
grumme sønn,
men jeg har, Helge,
kalt Hodbrodd
en konge så herlig
som en katts sønn.

19

Likevel kommer fyrsten
om få netter,
om du ikke byr ham
til valplassen
eller tar jomfruen
fra kongen.»
Helge sa:

20

«Frykt ikke du
Isungs banemann;
før skal stridslarmen lyde,
om jeg ikke er død.»

21

Den mektige kongen
sendte bud derfra
over land og sjø
for å be om krigsfolk,
for å tilby rikelig
av Ogns glans
til mennene
og sønnene deres.

22

«Be dem skynde seg
ombord i skipene
og være klare
til å dra fra Brandøy.»
Der ventet kongen
til det kom
hundrevis av menn
fra Hedinsøy.

23

Og der fra strendene
ved Stavnsnes
gled hærskip ut,
prydet med gull;
Helge spurte
Hjørleiv om dette:
«Har du talt
de herlige krigerne?»

24

Den unge kongen
svarte den andre,
sa det tok tid å telle
fra Traneøyr
de langstavnede skipene
med krigere ombord,
de som kom utenfra
inn i Ørvasund.

25

«Tolv hundre
trofaste menn;
men i Håtun er
halvparten flere
av kongens krigere;
vi kan vente kamp.»

26

Styrmannen tok da
stavnteltene ned,
så fyrstenes
menn våknet,
og høvdingene
så dagsranden;
kongene heiste
opp langs masten
de vevde seilene
på Varinsfjorden.

27

Det lød av årer
og klang av jern,
skjold slo mot skjold,
vikinger rodde;
fyrstens flåte
skummet fram
med høvdingene ombord,
langt fra land.

28

Slik lød det
da de møttes,
Kolgas søster
og de lange kjølene,
som om berg eller brenninger
skulle brytes i stykker.

29

Helge bød dem heise
de høye seilene høyere;
bølgene fikk ikke
slukke kampens flammer,
da Æges
fryktelige datter
ville velte
de stagstyrte hestene.

30

Men ovenfra berget
den stridsmodige Sigrun
både dem selv
og skipene deres;
med kraft vred
kongens brenningsdyr seg
ut av Rans hånd
ved Gnipalund.

31

Der lå de om kvelden
i Unavågene;
vakkert prydede skip
fløt på vannet;
men fra Svarinshaugen
speidet de andre selv
med harm i sinnet
på hæren.

32

Den høyættede
Gudmund spurte:
«Hvem er kongen
som styrer hæren
og fører en så veldig styrke
mot land?»

33

Sinfjotle sa
– han svingte opp mot råen
et rødt skjold,
med rand av gull;
der sto sundvakten,
han som kunne svare
og skifte ord
med fyrster –:

34

«Si det i kveld
når du gir grisene mat
og lokker tispene deres
til skyllevannet,
at Ylvingene
er kommet østfra,
lystne på kamp,
framfor Gnipalund.

35

Der skal Hodbrodd
finne Helge,
kongen som nødig flykter,
midt i flåten,
han som ofte
har mettet ørner,
mens du ved kvernene
kysset trellkvinner.»
Gudmund sa:

36

«Lite husker du, fyrste,
av gamle fortellinger,
når du beskylder høvdinger
for det som er usant;
du har spist
ulvers kost
og blitt dine brødres
banemann,
ofte sugd sår
med kald munn,
krøpet i steinurer,
forhatt av alle.»
Sinfjotle sa:

37

«Du var volve
på Varinsøy,
en trollkyndig kvinne,
du diktet opp løgner;
du sa du ikke ville
ha noen mann,
noen brynjekledd kriger,
unntatt Sinfjotle.

38

Du var, din skadelige
heks, en valkyrje,
pågående og avskyelig
hos Allfader;
alle einherjer
måtte slåss,
din svikefulle kvinne,
for din skyld.

39

Vi to fikk ni
ulver sammen
på Sagas nes;
jeg alene var deres far.»
Gudmund sa:

40

«Du var ikke far
til fenrisulver,
eldre enn alle andre,
så vidt jeg minnes,
siden jotunkvinner
gjeldet deg
ved Gnipalund
på Torsnes.

41

Du var Siggeirs stesønn,
lå hjemme under husene,
vant til ulvehyl
ute i skogene;
all ulykke
kom over deg
da du rev opp brystet
på dine brødre;
du gjorde deg navngjeten
ved udåder.»
Sinfjotle sa:

42

«Du var Granes brud
på Bråvoll,
med gullbissel var du
gjort klar til løp;
jeg hadde ridd deg trett
over mang en strekning,
slunken under salen,
din jotunkvinnes merr.»
Gudmund sa:

43

«En skamløs gutt
syntes du å være
da du melket
Gullnes geiter,
og en annen gang
Imds datter,
en fillete tøs.
Vil du høre mer?»
Sinfjotle sa:

44

«Før ville jeg
ved Frekastein
mette kråker
med liket ditt
enn å lokke tispene deres
til skyllevannet
eller gi galtene mat;
må trollene strides med deg.»
Helge sa:

45

«Det ville sømme seg
langt bedre for dere, Sinfjotle,
å kjempe i slag
og glede ørnene
enn å kaste
unyttige ord mot hverandre,
selv om ringbrytere
strides i hat.

46

Jeg synes ikke godt
om Granmars sønner,
men det sømmer seg for konger
å tale sant;
de har vist
på Moinsheimene
at de har mot
til å svinge sverd.»

47

De lot med kraft
Svipud og Sveggjud
løpe til Solheim
gjennom duggvåte daler
og mørke lier;
Mists hest skalv
overalt hvor mennene fór.

48

De møtte kongen
i gårdsporten,
meldte dystert
sin ankomst til fyrsten;
ute sto Hodbrodd
med hjelm på hodet,
han undret seg over
frendenes ridt:
«Hvorfor har Hnivlungene
slikt et harmfullt ansikt?»
Gudmund sa:

49

«Hit mot stranden
svinger raske skip,
mastbøylenes hjorter
og lange rær,
mange skjold,
glattskavde årer,
kongens herlige hær,
glade Ylvinger.

50

Femten fylkinger
går opp på land,
men ute i Sogn
er det sju tusen;
her ligger de samlet
framfor Gnipalund,
blåsvarte brenningsdyr,
prydet med gull;
der er den aller største
mengden av dem;
Helge vil nå ikke
utsette sverdmøtet.»
Hodbrodd sa:

51

«La hestene med bissel
løpe til Reginting,
og Sporvitne
til Sparinshei,
Melne og Mylne
til Myrkved;
la ingen mann
bli sittende igjen
av dem som kan
svinge sårflammene.

52

Send bud til Hogne
og Rings sønner,
Atle og Yngve,
Alv den gamle;
de er ivrige
etter å kjempe i slag;
la oss by Volsungene
motstand.»

53

Det tok bare et øyeblikk
før de møttes,
de bleke spissene
ved Frekastein;
alltid var Helge,
Hundings bane,
fremst i hæren
der menn kjempet,
vill i striden,
svært uvillig til å flykte;
den kongen hadde
et hardt hjerte.

54

Der kom hjelmkledde vetter
ned fra himmelen
– spydenes larm økte –,
de som vernet kongen;
da sa Sigrun dette,
sårvetter fløy
– jotunkvinnens hest
åt av kråkens korn –:

55

«Lykkelig skal du, konge,
nyte menns troskap,
du støtte for Yngves ætt,
og glede deg over livet,
for du har felt
den fluktsky
fyrsten, han som voldte
krigeres død.

56

Og deg, fyrste,
kler begge deler godt,
røde ringer
og den mektige jomfruen;
lykkelig skal du, fyrste,
nyte begge deler,
Hognes datter
og Ringstad,
seier og land.
Da er kampen slutt.