Originalteksten til «Gylves synkverving»

Gylfaginning

Her kan du lese kildeteksten i original og oversettelse. Velg tekst med knappene øverst – valget huskes på alle kildesidene.

Oversatt til bokmål fra norrønt ved hjelp av KI, med støtte i den engelske oversettelsen.

1

Kong Gylve rådde over de landene som nå heter Sverige. Om ham fortelles det at han ga en omvandrende kvinne et plogland i riket sitt som lønn for underholdningen hennes, så mye som fire okser kunne pløye opp på ett døgn. Men denne kvinnen var av åsenes ætt og het Gjevjon. Hun hentet fire okser nordfra, fra Jotunheimen. De var sønnene hennes med en jotun. Hun satte dem foran plogen, og plogen skar så bredt og dypt at landet løsnet. Oksene dro dette landet ut på havet og vestover og stanset i et sund. Der la Gjevjon landet, ga det navn og kalte det Sjælland. Der landet var revet løs, ble det liggende et vann. Det kalles nå Mälaren i Sverige, og vikene i Mälaren svarer til nesene på Sjælland. Slik sier skalden Brage den gamle:

Gjevjon dro glad fra Gylve
åkerjordens dype skive,
så det røk av trekkdyrene,
til økning for Danmark.
Oksene bar åtte
pannemåner der de gikk
foran den vide engøyas rov,
og fire hoder.

2

Kong Gylve var en klok og trolldomskyndig mann. Han undret seg stort over at åsfolket var så kyndig at alt gikk etter deres vilje. Han grunnet på om dette skyldtes deres egen natur eller gudemaktene de blotet til. Han la ut på reisen til Åsgard og reiste i hemmelighet. Han tok skikkelse av en gammel mann og skjulte seg slik. Men åsene var klokere, for de hadde evnen til å spå. De så reisen hans før han kom, og laget synsbedrag for ham.

Da han kom inn i borgen, så han en hall så høy at han knapt kunne se over den. Taket var lagt med forgylte skjold som med takspon. Slik sier Tjodolv fra Kvine at Valhall var tekket med skjold:

På ryggen lot de skinne,
slått ble de med steiner,
Svåvnes takspon,
de sindige krigerne.

Gylve så en mann i halldøren som sjonglerte med korte sverd og hadde sju i luften på én gang. Han spurte først etter navnet hans. Gylve kalte seg Ganglere, sa at han var kommet langs bortgjemte stier, og ba om husly for natten. Han spurte hvem som eide hallen. Mannen svarte at det var kongen deres: «Men jeg kan følge deg så du får se ham. Da får du selv spørre hva han heter.» Mannen snudde og gikk foran ham inn i hallen, og han fulgte etter. Straks lukket døren seg bak hælene hans. Der så han mange rom og mye folk. Noen drev med leker, noen drakk, og noen kjempet med våpen. Han så seg omkring, og mye av det han så, syntes han var utrolig. Da sa han:

Alle døråpninger,
før man går frem,
skal man granske,
for ingen vet sikkert
hvor fiender sitter
på benken der inne.

Han så tre høyseter, det ene høyere enn det andre, og tre menn satt der, én i hvert. Han spurte hva høvdingene deres het. Han som hadde ført ham inn, svarte at den som satt i det nederste høysetet, var konge: «Han heter Hår. Den som sitter nærmest over ham, heter Jevnhøy, og den øverste heter Tride.» Hår spurte da den fremmede om han hadde noe mer ærend, men mat og drikke sto til hans rådighet som for alle andre der i Hårs hall. Han svarte at han først ville spørre om det fantes noen lærd mann der inne. Hår sa at han ikke ville komme helskinnet ut om han ikke selv var mer lærd:

«Og stå frem
mens du spør;
den som svarer, skal sitte.»

3

Ganglere begynte å tale slik: «Hvem er høyest eller eldst av alle gudene?»

Hår sa: «Han heter Allfader på vårt språk, men i det gamle Åsgard hadde han tolv navn. Det første er Allfader, det andre Herran eller Herjan, det tredje Nikar eller Hnikar, det fjerde Nikud eller H nikud, det femte Fjolne, det sjette Oske, det sjuende Ome, det åttende Biflide eller Biflinde, det niende Svidur, det tiende Svidre, det ellevte Vidre, det tolvte Jalg eller Jalk.»

Da spurte Ganglere: «Hvor er denne guden, hva makter han, og hvilke storverk har han utført?»

Hår sa: «Han lever gjennom alle tidsaldre, styrer hele riket sitt og råder over alle ting, store og små.»

Da sa Jevnhøy: «Han skapte himmelen og jorden og luftrommet og alt som finnes der.»

Da sa Tride: «Det største er likevel at han skapte mennesket og ga det en ånd som skal leve og aldri gå til grunne, selv om kroppen råtner til jord eller brenner til aske. Alle mennesker som lever rett, skal leve videre og være hos ham selv på det stedet som heter Gimle eller Vingolv. Men onde mennesker farer til Hel og derfra til Nivlhel. Det er nede i den niende verden.»

Da sa Ganglere: «Hva tok han seg til før himmelen og jorden ble skapt?»

Hår svarte: «Da var han hos rimtussene.»

4

Ganglere sa: «Hva var opphavet, hvordan begynte det, og hva var til før?»

Hår svarte: «Slik står det i Voluspå:

Tidlig i tidene,
da ingenting var,
var verken sand eller sjø
eller svale bølger;
jorden fantes ikke,
heller ikke himmelen over,
et Ginnungagap var der,
men ikke noe gress.»

Da sa Jevnhøy: «Det var mange tidsaldre før jorden ble skapt at Nivlheim ble til. Midt i den ligger brønnen som heter Hvergelme. Derfra renner elvene som heter Svol, Gunntra, Fjorm, Fimbultul, Slid og Rid, Sylg og Ylg, Vid og Leipt. Gjoll er nærmest Helgrindene.»

Da sa Tride: «Først var likevel den verdenen i sør som heter Muspell. Den er lys og het. Den kanten er full av flammer og ild. Den er også ufremkommelig for dem som er fremmede der og ikke har odelsjord der. Han som sitter ved landets ende og verner det, heter Surt. Han har et flammende sverd, og ved verdens ende skal han dra ut og herje og seire over alle gudene og brenne hele verden med ild. Slik står det i Voluspå:

Surt farer sørfra
med grenenes bane,
fra sverdet skinner
valgudenes sol;
steinberg braker,
og trollkvinner styrter,
menn trår Helveien,
og himmelen revner.»

5

Ganglere sa: «Hvordan var det ordnet før ættene ble til og menneskene ble flere?»

Da sa Hår: «Da elvene som kalles Elivåger, var kommet så langt fra kildene sine at den giftige væsken som fulgte med dem, størknet som slagget som renner ut av ilden, ble den til is. Da isen stanset og ikke lenger fløt, la den seg i lag. Dampen som steg opp av giften, frøs til rim, og rimet vokste lag på lag utover hele Ginnungagap.»

Da sa Jevnhøy: «Den delen av Ginnungagap som vendte mot nord, ble fylt av isens og rimets tyngde og masse, og lenger inne av yr og vindkast. Men den sørlige delen av Ginnungagap ble lett og lys av gnistene og glørne som fløy ut fra Muspellsheim.»

Da sa Tride: «Slik det kom kulde og all slags barskhet fra Nivlheim, var alt som vendte mot Muspell, varmt og lyst. Men Ginnungagap var så mildt som vindstille luft. Da rimet møtte den varme luftstrømmen, så det smeltet og dryppet, fikk disse flytende dråpene liv ved kraften fra ham som sendte varmen. Det tok skikkelse av et menneske, og han ble kalt Yme. Men rimtussene kaller ham Aurgelme, og fra ham stammer rimtussenes ætter, slik det står i Den korte Voluspå:

Alle volver stammer
fra Vidolv,
alle trollmenn
fra Vilmeid,
men seidmenn
fra Svarthovde,
alle jotner
stammer fra Yme.

Og her sier jotunen Vavtrudne slik:

Fra Elivåger
sprutet giftdråper
og vokste til det ble en jotun;
derfra stammer
alle våre ætter;
derfor er de alltid så grufulle.»

Da sa Ganglere: «Hvordan vokste ættene frem derfra, og hvordan gikk det til at flere mennesker ble skapt? Eller tror du at han du nå fortalte om, er en gud?»

Hår svarte: «Vi regner ham slett ikke som en gud. Han er ond, og det er alle hans ætlinger også. Dem kaller vi rimtusser. Men det fortelles at da han sov, begynte han å svette. Da vokste det frem en mann og en kvinne under den venstre armen hans, og den ene foten hans avlet en sønn med den andre. Derfra kom ættene. Det er rimtussene. Den gamle rimtussen kaller vi Yme.»

6

Da sa Ganglere: «Hvor bodde Yme, og hva levde han av?»

Hår svarte: «Det neste som hendte da rimet dryppet, var at det ble til en ku som het Audhumla. Fire melkeelver rant fra spenene hennes, og hun ga Yme føde.»

Da sa Ganglere: «Hva levde kua av?»

Hår svarte: «Hun slikket rimsteinene, som var salte. Den første dagen hun slikket steinene, kom det om kvelden menneskehår frem fra steinen, den andre dagen et menneskehode, og den tredje dagen var hele mannen der. Han heter Bure. Han var vakker å se til, stor og mektig. Han fikk en sønn som het Bor. Han giftet seg med en kvinne som het Bestla, datter av jotunen Bolthorn, og de fikk tre sønner. Den ene het Odin, den andre Vil og den tredje Ve. Det er min tro at denne Odin og brødrene hans styrer himmelen og jorden. Vi mener at det må være dette han heter. Slik heter den mannen vi kjenner som den største og gjeveste, og dere kan godt kalle ham det.»

7

Da sa Ganglere: «Hvordan gikk det da med freden mellom dem, og hvem var mektigst?»

Hår svarte: «Bors sønner drepte jotunen Yme. Da han falt, strømmet det så mye blod fra sårene hans at de druknet hele rimtussenes ætt i det, unntatt én som slapp unna med husstanden sin. Jotnene kaller ham Bergelme. Han gikk opp i kvernkassen sin sammen med kona og berget seg der. Fra dem stammer rimtussenes ætter, slik det sies her:

Utallige vintre
før jorden ble skapt,
ble Bergelme født;
det første jeg husker,
er da den vise jotunen
ble lagt i en kvernkasse.»

8

Da sa Ganglere: «Hva tok Bors sønner seg til da, om du tror at de er guder?»

Hår sa: «Det er ikke lite å fortelle om det. De tok Yme og flyttet ham til midten av Ginnungagap og skapte jorden av ham, og av blodet hans havet og vannene. Jorden ble skapt av kjøttet og fjellene av knoklene. Stein og ur laget de av tennene og jekslene og av de knoklene som var brukket.»

Da sa Jevnhøy: «Av blodet som rant fritt ut av sårene, skapte de havet som de bandt jorden sammen med. De la dette havet i en ring rundt den, og de fleste mennesker vil nok synes det er umulig å komme over det.»

Da sa Tride: «De tok også hodeskallen hans og skapte himmelen av den. Den satte de opp over jorden med fire hjørner, og under hvert hjørne satte de en dverg. De heter Austre, Vestre, Nordre og Sudre. Så tok de glørne og gnistene som fløy fritt omkring og var blitt kastet ut av Muspellsheim, og satte dem midt i Ginnungagap, både øverst og nederst på himmelen, for å lyse opp himmelen og jorden. De ga alle lysene plass. Noen var festet på himmelen, og noen fór fritt under himmelen, men også dem ga de plass og fastsatte banen deres. I gammel visdom fortelles det at derfra kom inndelingen av døgnet og tellingen av årene. Slik står det i Voluspå:

Solen visste ikke
hvor hun hadde sin sal,
månen visste ikke
hvilken makt han hadde,
stjernene visste ikke
hvor de hadde sin plass.

Slik var det før dette skjedde.»

Da sa Ganglere: «Det er store tidender jeg nå hører. Det er et veldig og dyktig utført verk. Hvordan var jorden formet?»

Hår svarte: «Den er rund langs ytterkanten, og rundt den ligger det dype havet. Langs havstranden ga de jotnenes ætter land å bo i. Men innenfor, på jorden, laget de et festningsverk rundt verden til vern mot jotnenes angrep. Til dette festningsverket brukte de øyenbrynene til jotunen Yme, og de kalte det Midgard. De tok også hjernen hans og kastet den opp i luften og laget skyene av den, slik det sies her:

Av Ymes kjøtt
ble jorden skapt,
og av blodet havet,
fjell av knoklene,
trær av håret,
og av hodeskallen himmelen.
Og av øyenbrynene hans
skapte milde makter
Midgard for menneskenes sønner,
og av hjernen hans
ble alle de voldsomme
skyene skapt.»

9

Da sa Ganglere: «Jeg synes de hadde utrettet mye da jorden og himmelen var skapt, solen og himmellegemene var satt på plass og døgnet delt inn. Men hvor kom menneskene fra, de som bor i verden?»

Da sa Hår: «Da sønnene til Bor gikk langs sjøstranden, fant de to trær. De tok opp trærne og skapte mennesker av dem. Den første ga dem ånde og liv, den andre forstand og bevegelse, den tredje ansikt, tale, hørsel og syn. De ga dem klær og navn. Mannen het Ask og kvinnen Embla, og fra dem stammer menneskeslekten, som fikk Midgard å bo i.

Deretter bygde de seg en borg midt i verden, som kalles Åsgard. Den kaller vi Troja. Der bodde gudene og ættene deres, og derfra tok mange hendelser og forløp sin begynnelse, både på jorden og i luften. Der er det et sted som heter Lidskjalv, og når Odin satte seg der i høysetet, så han ut over alle verdener og hva hvert menneske foretok seg, og han visste alt om det han så. Konen hans het Frigg, datter av Fjorgyn, og fra deres ætt stammer den slekten vi kaller åseættene, som har bodd i det gamle Åsgard og rikene som hører til. Hele denne ætten er av guddommelig opphav. Derfor kan han hete Allfader, for han er far til alle gudene og menneskene og alt det som ble skapt av ham og hans kraft. Jord var datteren hans og konen hans. Med henne fikk han sin første sønn, og det er Åsa-Tor. Ham fulgte kraft og styrke. Derfor overvinner han alle levende vesener.

10

«Nørve eller Narve het en jotun som bodde i Jotunheimen. Han hadde en datter som het Natt. Hun var svart og mørk, slik hun hadde ætt til. Hun var gift med en mann som het Naglfare. Sønnen deres het Aud. Deretter ble hun gift med en som het Anar. Jord het datteren deres. Til sist fikk Delling henne til kone, og han var av åseætt. Sønnen deres var Dag. Han var lys og fager etter faren sin.

Da tok Allfader Natt og Dag, sønnen hennes, og ga dem to hester og to vogner og sendte dem opp på himmelen, så de skulle kjøre rundt jorden hvert døgn. Natt kjører først med den hesten som kalles Rimfakse, og hver morgen dugger han jorden med dråpene fra bisselet sitt. Hesten som Dag eier, heter Skinfakse, og fra manen hans lyser det over hele luften og jorden.»

11

Da sa Ganglere: «Hvordan styrer han solens og månens gang?»

Hår sier: «Det er nevnt en mann som het Mundilfare, som hadde to barn. De var så vakre og fagre at han kalte sønnen sin Måne og datteren sin Sol, og han giftet henne bort til en mann som het Glen. Men gudene ble sinte over dette hovmodet og tok søsknene og satte dem opp på himmelen. De lot Sol kjøre de hestene som trakk solens vogn. Solen hadde gudene skapt for å lyse opp verdenene av den gnisten som fløy ut fra Muspellsheim. Hestene heter Årvak og Allsvinn, og under bogene på hestene satte gudene to blåsebelger for å kjøle dem, men i noen overleveringer kalles dette isarnkol.

Måne styrer månens gang og råder over ny og ne. Han tok to barn fra jorden, som heter Bil og Hjuke, da de gikk fra brønnen som heter Byrge og bar et så på skuldrene. Sået heter Sæg, og bærestangen Simul. Vidfinn heter faren deres. Disse barna følger Måne, slik en kan se fra jorden.»

12

Da sa Ganglere: «Solen farer fort, nesten som om hun er redd, og hun ville ikke skynde seg mer selv om hun fryktet sin egen død.»

Da svarer Hår: «Det er ikke underlig at hun farer så fort. Han som jager henne, er like i hælene på henne, og hun har ingen annen utvei enn å løpe unna.»

Da sa Ganglere: «Hvem er det som volder henne denne plagen?»

Hår sier: «Det er to ulver. Den som følger etter henne, heter Skoll. Ham frykter hun, og han kommer til å ta henne. Men han som løper foran henne, heter Hate Hrodvitnesson, og han vil ta månen, og slik skal det gå.»

Da sa Ganglere: «Hvilken ætt er ulvene av?»

Hår sier: «En gyger bor øst for Midgard, i den skogen som heter Jernskog. I den skogen bor de trollkvinnene som kalles jernskogkvinner. Den gamle gygeren føder mange jotunsønner, alle i ulveskikkelse, og fra dem stammer disse ulvene. Det sies at den mektigste av hele ætten blir han som kalles Månegarm. Han metter seg med livskraften til alle mennesker som dør, og han sluker månen og spruter blod over himmelen og all luften. Da mister solen skinnet sitt, og vindene blir urolige og hyler fra alle kanter. Slik står det i Voluspå:

Øst sitter den gamle
i Jernskog
og føder der
Fenrisulvens avkom;
av dem alle blir
én især
månens røver
i trolls skikkelse.

Han metter seg med livet
til dødsvigde mennesker,
farger gudenes bolig
med rødt blod;
svart blir solskinnet
somrene etter,
alt vær blir svikefullt.
Vet dere ennå, eller hva?»

13

Da sa Ganglere: «Hvilken vei fører fra jorden til himmelen?»

Da svarte Hår og lo: «Nå spør du ikke særlig klokt. Er det ikke blitt fortalt deg at gudene bygde en bro fra jorden til himmelen, som heter Bifrost? Den må du ha sett. Det kan være at du kaller den regnbuen. Den har tre farger og er svært sterk, og den er bygd med større kunst og kyndighet enn noe annet byggverk. Men så sterk som den er, vil den likevel briste når Muspells sønner kommer og rir over den. Hestene deres svømmer over store elver. Slik kommer de seg frem.»

Da sa Ganglere: «Jeg synes ikke gudene gjorde seg særlig flid med broen dersom den skal kunne briste, når de likevel kan gjøre som de vil.»

Da sa Hår: «Gudene fortjener ingen kritikk for dette byggverket. Bifrost er en god bro, men det finnes ingenting i denne verden som en kan stole på når Muspells sønner herjer.»

14

Da sa Ganglere: «Hva tok Allfader seg til da Åsgard var bygd?»

Hår sa: «Først satte han styringsmenn i setene og ba dem dømme sammen med seg om menneskenes skjebne og rådslå om hvordan borgen skulle innrettes. Det var der det heter Idavollen, midt i borgen. Deres første verk var å bygge det hovet hvor de tolv setene deres står, i tillegg til høysetet som Allfader eier. Dette huset er det største og best bygde på jorden. Både utenpå og inni er det som rent gull. Dette stedet kaller folk Gladsheim. De bygde en annen sal. Det var en helligdom som gudinnene eide, og den var svært vakker. Dette huset kaller folk Vingolv.

Deretter bygde de et hus hvor de satte opp esser, og til dem laget de hammer, tang og ambolt, og siden alle andre redskaper. Så arbeidet de i metall, stein og tre, og de brukte så rikelig av det metallet som heter gull, at de hadde alt husgeråd og alt utstyr av gull. Denne tiden kalles gullalderen, før den ble ødelagt ved kvinnenes ankomst. De kom fra Jotunheimen.

Deretter satte gudene seg i setene sine og holdt ting og tenkte over hvordan dvergene var blitt levende i molden og nede i jorden, som mark i kjøtt. Dvergene hadde først tatt form og fått liv i kjøttet til Yme og var da mark. Men etter gudenes bestemmelse fikk de menneskelig forstand og menneskeskikkelse, og likevel bor de i jord og stein. Motsogne var den fremste, og dernest Durin. Slik står det i Voluspå:

Da gikk alle makter
til sine dommerseter,
de høyhellige guder,
og rådslåtte om
hvem som skulle skape
dvergenes skare
av blodig sjø
og av Blåins knokler.

Der ble mange
menneskeskikkelser til,
dverger i jorden,
som Durin sa.

Og disse navnene nevner hun på dvergene:

Nyi, Nidi,
Nordre, Sudre,
Austre, Vestre,
Altjov, Dvalin,
Nar, Nåin,
Niping, Dåin,
Bivur, Bavur,
Bombur, Nore,
Ore, Onar,
Oin, Mjødvitne.

Vigg og Gandalv,
Vindalv, Torin,
File, Kile,
Fundin, Våle,
Tror, Troin,
Tekk, Lit og Vit,
Ny, Nyråd,
Rekk, Rådsvinn.

Men disse er også dverger og bor i stein, mens de foregående bor i mold:

Draupne, Dolgtvare,
Hår, Hugstare,
Hledjolv, Gloin,
Dore, Ore,
Duv, Andvare,
Heftifile,
Hår, Sviar.

Men disse kom fra Svarinshaug til Aurvang på Joruvoll, og fra dem stammer Lovar. Dette er navnene deres:

Skirve, Virve,
Skafinn, Åi,
Alv, Yngve,
Eikenskjold,
Fal, Froste,
Finn, Ginnar.»

15

Da sa Ganglere: «Hvor er gudenes fremste sete eller helligsted?»

Hår svarte: «Det er ved asken Yggdrasil. Der skal gudene holde ting hver dag.»

Da sa Ganglere: «Hva er det å fortelle om det stedet?»

Da sier Jevnhøy: «Asken er det største og beste av alle trær. Grenene brer seg over hele verden og når opp over himmelen. Tre røtter holder treet oppe, og de strekker seg svært vidt. Én er hos åsene, en annen hos rimtussene, der Ginnungagap var i gamle dager. Den tredje står over Nivlheim, og under den roten er Hvergelme, mens Nidhogg gnager på roten nedenfra. Men under den roten som vender mot rimtussene, er Mimes brønn, hvor visdom og forstand ligger gjemt, og han som eier brønnen, heter Mime. Han er full av kunnskap, for han drikker av brønnen med hornet Gjallarhorn. Dit kom Allfader og ba om en eneste drikk av brønnen, men han fikk den ikke før han la øyet sitt i pant. Slik står det i Voluspå:

Alt vet jeg, Odin,
hvor du gjemte øyet,
i den navngjetne
Mimes brønn.
Mime drikker mjød
hver morgen
av Valfaders pant.
Vet dere ennå, eller hva?

Den tredje roten til asken står i himmelen, og under den roten er det en svært hellig brønn, som heter Urds brønn. Der har gudene tingstedet sitt. Hver dag rir åsene dit opp over Bifrost. Den kalles også åsebroen. Åsenes hester heter slik: Sleipner er den beste, og den eier Odin. Den har åtte ben. Den andre er Glad, den tredje Gyller, den fjerde Glen, den femte Skeidbrime, den sjette Silvrintopp, den sjuende Sine, den åttende Gisl, den niende Falhovne, den tiende Gulltopp, den ellevte Lettfete. Balders hest ble brent sammen med ham, men Tor går til tinget og vader over elvene som heter slik:

Kormt og Ormt
og de to Kjerlauger,
dem skal Tor vade
hver dag
når han går til tinget
ved asken Yggdrasil,
for åsebroen
brenner helt i flammer,
hellige vann gløder.»

Da sa Ganglere: «Brenner det ild over Bifrost?»

Hår sier: «Det røde du ser i buen, er brennende ild. Rimtusser og bergriser ville gå opp til himmelen dersom Bifrost var farbar for alle som ville ferdes der. Det er mange vakre steder i himmelen, og overalt er det guddommelig vern. Der står en vakker sal under asken ved brønnen, og fra den salen kommer tre møyer, som heter Urd, Verdande og Skuld. Disse møyene fastsetter menneskenes livsløp. Dem kaller vi norner. Det finnes også flere norner, som kommer til hvert barn som blir født, for å fastsette livsløpet. Noen av disse er av gudeætt, andre av alveætt og atter andre av dvergeætt, slik det står her:

Av svært ulikt opphav
sier jeg nornene er,
de har ikke samme ætt;
noen er av åseætt,
noen er av alveætt,
noen er Dvalins døtre.»

Da sa Ganglere: «Hvis nornene råder over menneskenes skjebne, fordeler de svært ulikt, siden noen får et godt liv og stor rikdom, mens andre har lite av gods eller heder, noen et langt liv og andre et kort.»

Hår sier: «Gode norner av god ætt skaper et godt liv, men når mennesker rammes av ulykke, er det onde norner som volder det.»

16

Da sa Ganglere: «Hvilke andre store under er det å fortelle om asken?»

Hår sier: «Det er mye å fortelle om den. En ørn sitter i askens grener, og den vet mangt. Mellom øynene på den sitter en hauk som heter Vedrfolne. Et ekorn som heter Ratatosk, løper opp og ned langs asken og bærer ondsinnede ord mellom ørnen og Nidhogg. Fire hjorter løper mellom askens grener og biter av løvet. De heter Dåin, Dvalin, Dunøyr og Duratro. I Hvergelme er det så mange ormer sammen med Nidhogg at ingen tunge kan telle dem. Slik sies det her:

Asken Yggdrasil
lider større kval
enn mennesker vet;
hjorten biter ovenfra,
siden råtner,
Nidhogg gnager nedenfra.

Videre er dette sagt:

Flere ormer ligger
under asken Yggdrasil
enn noen tåpelig tosk kan tenke seg.
Goin og Moin,
de er Gravvitnes sønner,
Gråbak og Gravvollud,
Ovne og Svåvne
tror jeg alltid vil
tære på treets grener.

Det fortelles også at nornene som bor ved Urdarbrønnen, hver dag henter vann fra brønnen og tar med leiren som ligger rundt den, og øser det over asken, så grenene ikke skal tørke ut eller råtne. Dette vannet er så hellig at alt som kommer ned i brønnen, blir så hvitt som hinnen innenfor eggeskallet, den som kalles skallhinnen, slik det sies her:

Jeg vet en ask som øses,
Yggdrasil heter den,
et høyt, hellig tre,
med hvit leire;
derfra kommer duggen
som faller i dalene;
den står evig grønn over
Urdarbrønnen.

Duggen som faller derfra ned på jorden, kaller folk honningfall, og av den får biene næring. To fugler får sin næring i Urdarbrønnen. De kalles svaner, og fra disse fuglene stammer det fugleslaget som bærer dette navnet.»

17

Da sa Ganglere: «Du kan fortelle store ting om himmelen. Hvilke andre viktige steder finnes der, foruten Urdarbrønnen?»

Hår sier: «Det er mange praktfulle steder der. Ett sted kalles Alfheim. Der bor folket som heter lysalver, men mørkalvene bor nede i jorden. De er ulike dem av utseende og enda mer ulike av vesen. Lysalvene er vakrere å se til enn solen, men mørkalvene er svartere enn bek. Der er også et sted som kalles Breidablikk, og intet sted er vakrere. Der er dessuten det som heter Glitne. Veggene, alle støttene og stolpene der er av rødt gull, men taket er av sølv. Enda et sted heter Himinbjørg. Det ligger ved himmelens ende, ved brohodet der Bifrost når himmelen. Der er også et stort sted som heter Valaskjalv. Det eier Odin. Gudene bygde det og tekket det med rent sølv. I denne salen står Lidskjalv, høysetet som bærer dette navnet. Når Allfader sitter i dette setet, ser han ut over alle verdener. Ved himmelens sørlige ende ligger salen som heter Gimle, den vakreste av alle og lysere enn solen. Den skal stå når både himmel og jord har gått under, og der skal gode og rettferdige mennesker bo til evig tid. Slik sies det i Voluspå:

Jeg ser en sal stå,
fagrere enn solen,
tekket med gull,
på Gimle;
der skal trofaste
skarer bo
og til evig tid
nyte lykken.»

Da sa Ganglere: «Hva verner dette stedet når Surts flamme brenner himmel og jord?»

Hår sier: «Det sies at det finnes en annen himmel sør for og ovenfor denne himmelen, og den heter Andlang. En tredje himmel ligger enda høyere enn den, og den heter Vidblåin. I den himmelen tror vi dette stedet ligger. Men vi tror at bare lysalvene bor på disse stedene nå.»

18

Da sa Ganglere: «Hvor kommer vinden fra? Den er så sterk at den setter store hav i bevegelse og pisker opp ilden. Men så sterk som den er, kan ingen se den. Derfor er den underlig skapt.»

Da sa Hår: «Det kan jeg godt fortelle deg. Ved himmelens nordlige ende sitter jotnen som heter Hresvelg. Han har ørneham, og når han slår ut vingene til flukt, strømmer vindene fram under dem. Her sies det slik:

Hresvelg heter han
som sitter ved himmelens ende,
en jotun i ørneham;
fra hans vinger
sies vinden å komme
over alle mennesker.»

19

Da sa Ganglere: «Hvorfor er forskjellen så stor at sommeren er varm og vinteren kald?»

Hår sier: «En så kunnskapsrik mann burde ikke spørre om slikt, for dette kan alle fortelle om. Men om du alene er blitt så uvitende at du ikke har hørt dette, vil jeg likevel sette pris på at du heller spør uvitende én gang enn å gå lenger uten å kjenne det man bør vite. Svåsud heter han som er far til Sommer, og han lever så godt og behagelig at det som er mildt, kalles liflig etter navnet hans. Men far til Vinter kalles dels Vindlone, dels Vindsval. Han er sønn av Våsad, og de i den ætten var barske og kalde om hjertet. Vinter har deres sinnelag.»

20

Da sa Ganglere: «Hvem er æsene som menneskene skal tro på?»

Hår sier: «Tolv er æsene av guddommelig ætt.»

Da sa Jevnhøy: «Åsynjene er ikke mindre hellige, og de har ikke mindre makt.»

Da sa Tride: «Odin er den øverste og eldste av æsene. Han rår over alle ting, og så mektige som de andre gudene er, tjener de ham alle som barn sin far. Frigg er hans kone, og hun kjenner menneskenes skjebne, selv om hun ikke fremfører spådommer. Slik fortelles det her at Odin selv sa til den åsen som heter Loke:

Gal er du, Loke,
og fra vettet,
hvorfor holder du ikke opp, Loke?
Jeg tror Frigg kjenner
alle skjebner,
selv om hun ikke sier dem selv.

Odin heter Allfader fordi han er far til alle guder. Han heter også Valfader fordi alle som faller i kamp, er hans utvalgte sønner. Han gir dem plass i Valhall og Vingolv, og da kalles de einherjer. Han heter også Hangagud og Haftagud, Farmagud, og han kalte seg enda flere navn da han var kommet til kong Geirrød:

Jeg kalte meg Grim
og Ganglere,
Herjan, Hjalmberi,
Tekk, Tride,
Tud, Ud,
Helblinde, Hår, Sad, Svipal,
Sanngetal,
Herteit, Hnikar,
Biløyg, Båløyg,
Bolverk, Fjolne,
Grimne, Glapsvinn, Fjolsvinn,
Sidhott, Sidskjegg,
Sigfader, Hnikud,
Allfader, Atrid, Farmaty,
Oske, Ome,
Jevnhøy, Bivlinde,
Gondle, Hårbard,
Svidur, Svidrir,
Jalk, Kjalar, Vidur,
Tror, Ygg, Tund,
Vakr, Skilving,
Våvud, Hroftaty,
Gaut, Veraty.»

Da sa Ganglere: «Umåtelig mange navn har dere gitt ham, og jeg tror sannelig at den må ha stor kunnskap som kjenner forklaringen og fortellingene om hvilke hendelser som har gitt opphav til hvert av disse navnene.»

Da sier Hår: «Det krever stor innsikt å gå grundig gjennom dette. Men det korteste svaret jeg kan gi deg, er at de fleste navnene er gitt fordi alle folkeslag, så mange språk som finnes i verden, synes de trenger å tilpasse navnet hans til sitt eget språk når de påkaller ham og ber for seg selv. Men noen av hendelsene bak disse navnene har funnet sted på reisene hans, og de er tatt inn i fortellinger. Du kan ikke kalles en kunnskapsrik mann om du ikke kan fortelle om disse store begivenhetene.»

21

Da sa Ganglere: «Hva heter de andre æsene, hva tar de seg til, og hvilke storverk har de gjort?»

Hår sier: «Tor er den fremste av dem, han som kalles Åsa-Tor eller Ake-Tor. Han er den sterkeste av alle guder og mennesker. Han har sitt rike der det heter Trudvang, og hallen hans heter Bilskirne. I den salen er det fem hundre og førti rom. Det er det største huset man kjenner til. Slik sies det i Grimnesmål:

Fem hundre rom
og førti til,
så mange tror jeg Bilskirne har i alt;
av de hus
jeg vet er tekket,
er min sønns det største.

Tor har to bukker, som heter Tanngnjost og Tanngrisne, og en vogn som han kjører i, mens bukkene trekker vognen. Derfor kalles han Ake-Tor. Han har også tre kostelige eiendeler. En av dem er hammeren Mjølner, som rimtussene og bergrisene kjenner når den svinges i luften. Det er ikke underlig, for den har knust mang en skalle på fedrene eller frendene deres. En annen av hans beste eiendeler er styrkebeltet. Når han spenner det om seg, øker åsakraften hans med halvparten. Den tredje tingen han eier, er også en stor kostbarhet: jernhanskene. Dem kan han ikke unnvære når han griper hammerskaftet. Men ingen er så kunnskapsrik at han kan regne opp alle storverkene hans. Likevel kan jeg fortelle deg så mange beretninger om ham at timene vil gå før jeg har fortalt alt jeg vet.»

22

Da sa Ganglere: «Jeg vil høre om flere av æsene.»

Hår sier: «En annen sønn av Odin er Balder, og om ham er det godt å fortelle. Han er den beste, og alle priser ham. Han er så vakker å se til og så lys at det stråler av ham. En urt er så hvit at den sammenlignes med Balders øyenbryn. Den er den hviteste av alle urter, og av dette kan du skjønne hvor vakkert både håret og kroppen hans er. Han er den klokeste av æsene, den mest veltalende og den mest barmhjertige. Men det følger ham den egenskapen at ingen av dommene hans kan bli stående. Han bor der det heter Breidablikk. Det er i himmelen. På det stedet kan ingenting urent være, slik det sies her:

Breidablikk heter det
der Balder har
bygd seg saler,
i det landet
hvor jeg vet det finnes
færrest onde runer.

23

Den tredje åsen er han som kalles Njord. Han bor i himmelen, der det heter Noatun. Han rår over vindens ferd og stiller sjø og ild. Ham skal man påkalle ved sjøferder og fangst. Han er så rik og velstående at han kan gi folk rikdom i jord eller løsøre. Det skal man påkalle ham for. Njord er ikke av æsenes ætt. Han vokste opp i Vanaheim, men vanene ga ham som gissel til gudene og fikk til gjengjeld ham som heter Høne. Han ble et middel til forlik mellom gudene og vanene.

Njord har en kone som heter Skade, datter av jotnen Tjatse. Skade vil ha den boligen faren hennes hadde, oppe i noen fjell, der det heter Trymheim, men Njord vil være nær sjøen. De ble enige om at de skulle være ni netter i Trymheim og så ni andre netter i Noatun. Men da Njord kom tilbake til Noatun fra fjellet, kvad han dette:

Leie er fjellene meg,
jeg var der ikke lenge,
bare ni netter;
ulvenes hyl
tyktes meg ille
mot svanenes sang.

Da kvad Skade dette:

Sove kunne jeg ikke
på sjøens leie
for fuglens skrik;
den vekker meg,
den som kommer fra havet,
måken, hver morgen.

Da dro Skade opp i fjellet og bosatte seg i Trymheim. Hun ferdes mye på ski og med bue og skyter dyr. Hun kalles skigud eller skidís. Slik sies det:

Trymheim heter det
der Tjatse bodde,
den overmektige jotnen;
men nå bor Skade,
gudenes lyse brud,
på farens gamle tufter.

24

Njord i Noatun fikk siden to barn. Sønnen het Frøy og datteren Frøya. De var vakre å se til og mektige. Frøy er den gjeveste av æsene. Han råder over regnet og solskinnet og dermed jordens grøde, og ham er det godt å påkalle for godt år og fred. Han råder også over menneskenes velstand. Frøya er den gjeveste av åsynjene. Hun eier den gården i himmelen som heter Folkvang. Og hvor hun enn rir til kamp, får hun halvparten av de falne, mens Odin får den andre halvparten, slik det sies her:

Folkvang heter det,
og der råder Frøya
over setene i salen;
halvparten av de falne
velger hun hver dag,
og halvparten eier Odin.

Salen hennes, Sessrumne, er stor og vakker. Når hun ferdes, kjører hun med to katter og sitter i en vogn. Hun er den som er lettest å få hjelp av når mennesker påkaller henne, og av navnet hennes kommer hederstittelen fruer, som fornemme kvinner kalles. Hun likte godt kjærlighetsdikt. Henne er det godt å påkalle i kjærlighet.»

25

Da sa Ganglere: «Disse æsene synes jeg er svært mektige, og det er ikke underlig at stor kraft følger dere når dere kjenner gudenes vesen og vet hvem dere skal rette hver bønn til. Eller finnes det enda flere guder?»

Hår sier: «Det er enda en ås som heter Ty. Han er den djerveste og modigste, og han råder i stor grad over seieren i slag. Det er godt for tapre menn å påkalle ham. Det er et ordtak at den er ty-tapper som overgår andre menn og ikke viker for noe. Han var også vis, så det sies også at den er ty-vis som er den viseste. Dette er ett tegn på djervheten hans: Da æsene lokket Fenrisulven til å la dem legge lenken Gleipne på ham, stolte han ikke på at de ville løse ham før de la Tys hånd i munnen hans som pant. Men da æsene ikke ville løse ham, bet han hånden av der det nå heter ulveleddet. Han er derfor enhendt og kalles ikke noen forliksmann.

26

En heter Brage. Han er berømt for sin visdom, og aller mest for sin veltalenhet og ordkunst. Han har størst kunnskap om diktekunst, og etter ham kalles diktekunsten bragr. Etter navnet hans kalles også den bragr blant menn eller bragr blant kvinner som har større ordkunst enn andre, enten det er en kvinne eller en mann. Kona hans er Idunn. I esken sin oppbevarer hun de eplene gudene skal bite i når de eldes, og da blir de alle unge. Slik vil det være helt til Ragnarok.»

Da sa Ganglere: «Jeg synes gudene har svært mye å takke Idunns omsorg og trofasthet for.»

Da sa Hår og lo: «En gang holdt det på å føre til ulykke. Det skal jeg nok kunne fortelle om, men først skal du høre flere av æsenes navn.

27

En heter Heimdall. Han kalles den hvite åsen. Han er stor og hellig. Ni jomfruer fødte ham som sin sønn, og alle var søstre. Han heter også Hallinskide og Gullintanne. Tennene hans var av gull. Hesten hans heter Gulltopp. Han bor på det stedet som heter Himinbjørg, ved Bifrost. Han er gudenes vokter og sitter der ved himmelens ende for å vokte broen mot bergrisene. Han trenger mindre søvn enn en fugl. Han ser hundre raster omkring seg, like godt om natten som om dagen. Han hører også når gresset vokser på jorden eller ullen på sauene, og alt som lager høyere lyd. Han har en lur som heter Gjallarhorn, og når han blåser i den, høres det i alle verdener. Heimdalls sverd kalles mannshode. Her sies det slik:

Himinbjørg heter det,
og der sies Heimdall
å rå over helligdommene;
der drikker gudenes vokter
i sin fredelige hall
glad den gode mjøden.

Og selv sier han også i Heimdallsgalder:

Ni mødres sønn er jeg,
ni søstres sønn.

28

En av æsene heter Hod. Han er blind. Han er svært sterk, men gudene skulle ønske at denne åsen ikke behøvde å nevnes, for gjerningene hans vil lenge bli husket blant guder og mennesker.

29

En heter Vidar, den tause åsen. Han har en tykk sko. Han er nesten like sterk som Tor. Gudene har stor støtte i ham i alle prøvelser.

30

En heter Åle eller Våle, sønn av Odin og Rind. Han er djerv i slag og svært treffsikker.

31

En heter Ull, sønn av Siv og stesønn av Tor. Han er så god med buen og så dyktig på ski at ingen kan måle seg med ham. Han er også vakker å se til og har en krigers ferdigheter. Ham er det også godt å påkalle i tvekamp.

32

Forsete heter sønnen til Balder og Nanna Nepsdatter. Han eier den salen i himmelen som heter Glitne. Alle som kommer til ham med vanskelige tvister, går forlikte derfra. Det er det beste domsstedet blant guder og mennesker. Slik sies det her:

Glitne heter salen,
den er støttet med gull
og likeså tekket med sølv;
og der holder Forsete
til de fleste dager
og stiller alle tvister.

33

Enda en regnes blant æsene, han som noen kaller æsenes baktaler og opphavsmann til svik og alle guders og menneskers skam. Han kalles Loke eller Loft og er sønn av jotnen Fårbaute. Moren hans heter Lauvøy eller Nål. Brødrene hans er Byleist og Helblinde. Loke er vakker og fager å se til, ond av sinnelag og svært omskiftelig i sin atferd. Han hadde mer av den kløkt som kalles list enn andre menn, og knep til alle ting. Han førte stadig æsene opp i store vanskeligheter, og ofte berget han dem med listige råd. Kona hans heter Sigyn, og sønnen deres Nare eller Narve.

34

Loke hadde også flere barn. Angerboda het en jotunkvinne i Jotunheim. Med henne fikk Loke tre barn. Det ene var Fenrisulven, det andre Jormungand, det vil si Midgardsormen, og det tredje Hel. Da gudene fikk vite at disse tre søsknene vokste opp i Jotunheim, og av spådommer skjønte at de ville volde dem stor skade og ulykke, mente alle at det var mye ondt å vente, først på grunn av morsætten, men enda verre på grunn av farsætten. Da sendte Allfader gudene av sted for å ta barna og føre dem til ham. Og da de kom til ham, kastet han ormen i det dype havet som ligger omkring alle land. Ormen vokste så stor at den ligger midt i havet omkring alle land og biter seg i halen.

Hel kastet han i Nivlheim og ga henne makt over ni verdener, så hun skulle fordele alle oppholdssteder blant dem som ble sendt til henne, og det er mennesker som dør av sykdom eller alderdom. Der har hun store boliger, og murene hennes er overmåte høye og portene store. Eljudne heter salen hennes, Hunger fatet hennes, Sult kniven hennes, Ganglate trellen, Ganglot trellkvinnen, Fallandaforad terskelen hennes når en går inn, Kor sengen og Blikjandebol sengeforhenget hennes. Hun er halvt blåsvart og halvt hudfarget. Derfor er hun lett å kjenne, og hun har et nokså nedslått og bistert utseende.

Ulven fostret æsene hjemme, og bare Ty var djerv nok til å gå bort til ham og gi ham mat. Men da gudene så hvor mye han vokste hver dag, og alle spådommer sa at han var bestemt til å skade dem, fant æsene på å lage en svært sterk lenke, som de kalte Løding. De bar den til ulven og ba ham prøve kreftene sine på den. Ulven syntes ikke det var mer enn han kunne makte, og lot dem gjøre som de ville. Men første gang ulven spente imot, brast lenken. Slik løste han seg fra Løding.

Deretter laget æsene en annen lenke, halvparten sterkere, som de kalte Drome. Igjen ba de ulven prøve lenken og sa at han ville bli svært berømt for sin styrke om et så kraftig smedarbeid ikke kunne holde ham. Ulven tenkte at denne lenken var svært sterk, men også at kreftene hans hadde vokst siden han brøt Løding. Han tenkte at han måtte våge noe om han skulle bli berømt, og lot dem legge lenken på seg. Da æsene mente de var ferdige, ristet ulven seg, slo lenken mot jorden, tok hardt i og spente imot. Han brøt lenken så bitene fløy langt av sted. Slik sprengte han seg ut av Drome. Siden har det vært et ordtak å løse seg fra Løding eller sprenge seg ut av Drome når noen setter alt inn på å oppnå noe.

Etter dette fryktet æsene at de ikke ville få bundet ulven. Da sendte Allfader ham som heter Skirne, Frøys sendemann, ned i Svartalvheim til noen dverger og lot dem lage den lenken som heter Gleipne. Den var laget av seks ting: lyden av kattens trinn, kvinnens skjegg, fjellets røtter, bjørnens sener, fiskens ånde og fuglens spytt. Og selv om du ikke har hørt dette før, kan du nå straks finne sanne vitnesbyrd om at det ikke blir løyet for deg. Du må ha sett at kvinnen ikke har skjegg, at det ikke høres noen lyd når katten løper, og at det ikke er røtter under fjellet. Og på min tro, alt jeg har fortalt deg, er like sant, selv om det er enkelte ting du ikke kan etterprøve.»

Da sa Ganglere: «Jeg kan sannelig forstå at dette er sant. De tingene du nå har brukt som eksempler, kan jeg se. Men hvordan ble lenken laget?»

Hår sier: «Det kan jeg godt fortelle deg. Lenken ble glatt og myk som en silkestrimmel, men så fast og sterk som du nå skal få høre. Da lenken ble brakt til æsene, takket de sendemannen godt for det han hadde utrettet. Så dro æsene ut på det vannet som heter Åmsvartne, til holmen som kalles Lyngve, og kalte ulven med seg. De viste ham silkebåndet og ba ham slite det over. De sa at det var noe sterkere enn en skulle tro etter tykkelsen å dømme. De rakte det fra den ene til den andre og prøvde styrken i det med hendene, og det brast ikke, men likevel sa de at ulven nok ville slite det over.

Da svarer ulven: «Slik ser jeg på denne remsen at jeg ikke vil vinne noen ære ved å slite over et så tynt bånd. Men om det er laget med kunst og list, selv om det ser lite ut, kommer det båndet ikke på mine føtter.»

Da sa æsene at han nok raskt ville slite over et tynt silkebånd, når han før hadde brutt store jernlenker: «Men om du ikke klarer å slite over dette båndet, kan du heller ikke skremme gudene. Da skal vi løse deg.»

Ulven sier: «Om dere binder meg slik at jeg ikke kan løse meg, vil dere te dere slik at det vil vare lenge før jeg får hjelp av dere. Jeg har liten lyst til å la dette båndet bli lagt på meg, men før dere skal få beskylde meg for å mangle mot, får en av dere legge hånden sin i munnen min som pant på at dette blir gjort uten svik.»

Da så æsene på hverandre og syntes de nå sto overfor en dobbelt vanskelighet. Ingen ville rekke frem hånden sin, før Ty rakte frem høyrehånden og la den i munnen på ulven. Men da ulven spente imot, strammet båndet seg, og jo hardere han kjempet, desto skarpere skar båndet. Da lo alle unntatt Ty. Han mistet hånden sin.

Da æsene så at ulven var fullstendig bundet, tok de festet som gikk ut fra lenken, og som heter Gelgja, og dro det gjennom en stor steinhelle som heter Gjoll. Hellen festet de langt nede i jorden. Så tok de en stor stein og drev den enda lenger ned i jorden. Den heter Tvite, og den steinen brukte de som festepæl. Ulven gapte voldsomt, kjempet hardt imot og ville bite dem. De stakk et sverd inn i munnen hans. Hjaltet støter mot undergommen og sverdspissen mot overgommen. Det holder gapet hans åpent. Han hyler fryktelig, og sikkelet renner fra munnen hans. Det er elven som heter Vån. Der ligger han til Ragnarok.»

Da sa Ganglere: «Et underlig ondt avkom fikk Loke, men alle disse søsknene er mektige. Hvorfor drepte ikke æsene ulven når de har ondt å vente fra ham?»

Hår svarer: «Gudene satte sine helligdommer og fredlyste steder så høyt at de ikke ville tilsmusse dem med ulvens blod, selv om spådommene sier at han skal bli Odins bane.»

35

Da sa Ganglere: «Hvem er åsynjene?» Hår sier: «Frigg er den fremste. Hun eier den gården som heter Fensal, og den er svært staselig. Den andre er Saga. Hun bor på Søkkvabekk, og det er et stort sted. Den tredje er Eir. Hun er den beste legen. Den fjerde er Gjevjon. Hun er jomfru, og de som dør som jomfruer, tjener henne. Den femte er Fulla. Hun er også jomfru og går med utslått hår og et gullbånd om hodet. Hun bærer Friggs skrin og passer på skotøyet hennes og kjenner hennes hemmelige råd.

Frøya er den fornemste ved siden av Frigg. Hun giftet seg med en mann som heter Od. Datteren deres er Hnoss. Hun er så vakker at alt som er vakkert og kostelig, kalles hnoss etter hennes navn. Od dro langt av sted, og Frøya gråter etter ham, og tårene hennes er rødt gull. Frøya har mange navn, og grunnen er at hun ga seg forskjellige navn når hun ferdet blant fremmede folk for å lete etter Od. Hun heter Mardoll og Horn, Gjevn og Syr. Frøya eide Brisingamen. Hun kalles også Vanadis.

Den sjuende er Sjovn. Hun legger stor vekt på å vende menneskenes sinn til kjærlighet, både kvinners og menns, og etter hennes navn kalles elskov sjavne. Den åttende er Lovn. Hun er så mild og god å påkalle at hun får tillatelse av Allfader eller Frigg til at kvinner og menn får leve sammen, selv om det før har vært forbudt eller helt nektet. Etter hennes navn kalles det lov, og likeså det at hun blir lovprist av menneskene. Den niende er Vår. Hun lytter til menneskenes eder og de løftene som kvinner og menn gir hverandre. Derfor kalles slike løfter vårer. Hun straffer også dem som bryter dem. Den tiende er Vor. Hun er klok og spør seg for, slik at ingenting kan skjules for henne. Derfor sier man at en kvinne blir var det hun får vite.

Den ellevte er Syn. Hun vokter dørene i hallen og stenger for dem som ikke skal komme inn. På tingene er hun satt til å føre forsvar mot de sakene hun vil avvise som usanne. Derfor sier man at syn er satt imot når noen nekter. Den tolvte er Hlin. Hun er satt til å verne de menneskene som Frigg vil berge fra en eller annen fare. Derfra kommer uttrykket at den som berger seg, finner ly. Den trettende er Snotra. Hun er klok og høvisk i sin ferd. Etter hennes navn kalles en kvinne eller mann som viser måtehold, snoter.

Den fjortende er Gnå. Henne sender Frigg til forskjellige verdener i sine ærender. Hun eier en hest som løper gjennom luft og over vann, og som heter Hovvarpne. En gang hun var ute og red, så noen vaner henne ri gjennom luften. Da sa en av dem:
«Hva flyr der,
hva farer der
eller glir gjennom luften?»
Hun svarer:
«Jeg flyr ikke,
men jeg farer
og glir gjennom luften
på Hovvarpne,
ham som Hamskerpe
avlet med Gardrova.»
Etter Gnås navn sier man at det ruver, det som hever seg høyt. Sol og Bil regnes blant åsynjene, men deres opphav er det fortalt om før.»

36

«Det finnes også andre som skal tjene i Valhall, bære fram drikke og passe på bordstell og ølkar. Slik nevnes de i Grimnesmål:
Hrist og Mist
vil jeg skal bære meg hornet,
Skjeggjold og Skogul,
Hild og Trud,
Hlokk og Herfjotur,
Goll og Geirahod,
Randgrid og Rådgrid
og Reginleiv,
de bærer einherjene øl.

Disse heter valkyrjer. Odin sender dem til hvert slag. De velger hvem som skal dø, og rår for seieren. Gunn og Rota og den yngste nornen, som heter Skuld, rir alltid ut for å velge de falne og rå for kampene. Jord, Tors mor, og Rind, Våles mor, regnes blant åsynjene.»

37

«Gyme het en mann, og kona hans het Aurboda. Hun var av bergrisenes ætt. Datteren deres er Gerd, som var den vakreste av alle kvinner. En dag hadde Frøy gått opp i Lidskjalv og så ut over alle verdener. Da han så mot nord, fikk han øye på et stort og vakkert hus på en gård. En kvinne gikk mot huset, og da hun løftet hendene og åpnet døren for seg, lyste det fra hendene hennes både over luft og vann, og alle verdener ble lyse av henne. Slik ble han straffet for sitt store hovmod, for at han hadde satt seg i det hellige setet: Han gikk bort full av sorg. Da han kom hjem, sa han ingenting. Han sov ikke og drakk ikke. Ingen våget heller å få ham i tale.

Da lot Njord kalle til seg Skirne, Frøys skosvein, og ba ham gå til Frøy og få ham i tale og spørre hvem han var så sint på at han ikke snakket med folk. Skirne sa at han skulle gå, men motvillig, og sa at det var vonde svar å vente fra ham. Da han kom til Frøy, spurte han hvorfor Frøy var så nedtrykt og ikke snakket med folk. Da svarte Frøy og fortalte at han hadde sett en vakker kvinne, og at han for hennes skyld var så sorgfull at han ikke ville leve lenge om han ikke fikk henne: ‹Og nå skal du dra og fri til henne for meg og føre henne hjem hit, enten faren hennes vil eller ikke, og jeg skal lønne deg godt for det.›

Da svarte Skirne at han skulle dra i dette ærendet, men Frøy måtte gi ham sverdet sitt. Det var et så godt sverd at det kjempet av seg selv. Frøy lot ikke dette stå i veien og ga ham sverdet. Så dro Skirne og fridde til kvinnen for ham og fikk hennes løfte. Ni netter senere skulle hun komme til stedet som heter Barre, og da feire bryllup med Frøy. Da Skirne fortalte Frøy hvordan ærendet hadde gått, kvad han dette:
Lang er én natt,
lang er en annen,
hvordan kan jeg holde ut tre?
Ofte syntes meg en måned
kortere
enn denne halve lengselsnatten.

Dette er grunnen til at Frøy var så våpenløs da han kjempet mot Bele og drepte ham med et hjortehorn.»

Da sa Ganglere: «Det er et stort under at en slik høvding som Frøy ville gi fra seg sverdet, når han ikke hadde et annet som var like godt. Det var til svært stor skade for ham da han kjempet mot ham som heter Bele. Jeg tror sannelig at han da må ha angret på den gaven.»

Da svarte Hår: «Det hadde lite å si da han og Bele møttes. Frøy kunne ha drept ham med bare hånden. Den tiden vil komme da Frøy vil synes det er verre å mangle sverdet, når Muspells sønner kommer for å herje.»

38

Da sa Ganglere: «Du sier at alle de mennene som har falt i strid fra verdens begynnelse, nå er kommet til Odin i Valhall. Hva har han å gi dem av mat? Jeg skulle tro det var svært mange mennesker der.»

Da svarte Hår: «Det er sant som du sier, det er svært mange mennesker der. Men det skal bli langt flere ennå, og likevel vil de synes å være altfor få når ulven kommer. Men aldri er det så mange mennesker i Valhall at flesket av galten som heter Særimne, ikke rekker til alle. Han blir kokt hver dag og er hel igjen om kvelden. Men når det gjelder spørsmålet du nå stiller, tror jeg få er så kyndige at de kan gi et sant svar. Andrimne heter kokken, og Eldrimne kjelen. Slik sies det her:
Andrimne
lar i Eldrimne
Særimne koke,
det beste flesket,
men få vet
hva einherjene næres av.»

Da sa Ganglere: «Har Odin det samme å spise som einherjene?» Hår sier: «Maten som står på bordet hans, gir han til to ulver han eier, som heter Gere og Freke. Selv trenger han ingen mat. Vin er både drikke og mat for ham. Slik sies det her:
Gere og Freke
metter den stridsvante,
ærefulle Hærfader;
men av vin alene
lever den våpengjeve
Odin bestandig.

To kråker sitter på skuldrene hans og forteller ham i øret alt de ser eller hører. De heter Hugin og Munin. Ved daggry sender han dem ut for å fly over hele verden, og de kommer tilbake til dagmåltidet. Slik får han vite om mange hendelser. Derfor kaller folk ham Kråkeguden, slik det sies:
Hugin og Munin
flyr hver dag
over den vide jord;
jeg frykter for Hugin,
at han ikke kommer tilbake,
men engster meg mer for Munin.»

39

Da sa Ganglere: «Hva har einherjene å drikke som rekker like rikelig til som maten, eller drikker de vann der?»

Da sier Hår: «Underlig spør du nå, om Allfader skulle by konger eller jarler eller andre mektige menn til seg og gi dem vann å drikke. Og jeg tror sannelig at mang en som kommer til Valhall, ville synes han betalte dyrt for vanndrikken, når han først må tåle sår og svie helt til døden, om det ikke var bedre glede å finne der. Jeg kan fortelle deg noe annet derfra. En geit som heter Heidrun, står oppe på Valhall og beiter bar fra grenene på det navngjetne treet som heter Lærad. Fra spenene hennes renner det mjød, og med den fyller hun et stort kar hver dag. Det er så mye at alle einherjene får drukket seg utørste av det.»

Da sa Ganglere: «Det er en svært nyttig geit for dem. Det må være et usedvanlig godt tre hun beiter av.»

Da sa Hår: «Enda mer bemerkelsesverdig er hjorten Eiktyrne, som står på Valhall og beiter av grenene på det samme treet. Fra hornene hans drypper det så mye at det renner ned i Hvergelme, og derfra strømmer elvene som heter Sid, Vid, Søkin, Ekin, Svol, Gunntrå, Fjorm, Fimbultul, Gipul, Gopul, Gomul og Geirvimul. Disse renner gjennom åsenes bygder. Dessuten nevnes disse: Tyn, Vin, Toll, Holl, Gråd, Gunntråin, Nyt, Not, Nonn, Ronn, Vina, Vegsvinn og Tjodnuma.»

40

Da sa Ganglere: «Dette er underlige tidender du nå har fortalt. Valhall må være et veldig stort hus. Det må ofte være svært trangt foran dørene der.»

Da svarte Hår: «Hvorfor spør du ikke hvor mange dører det er på hallen, eller hvor store de er? Om du får høre det, vil du si at det ville være underlig om ikke alle som vil, kunne gå ut og inn. Men sant å si er det ikke trangere om plassen når de skal finne plass der inne, enn når de går inn. Her kan du høre hva som står i Grimnesmål:
Fem hundre dører
og førti til,
så mange tror jeg det er på Valhall;
åtte hundre einherjer
går samtidig ut av én dør
når de drar for å kjempe mot ulven.»

41

Da sa Ganglere: «Det er en veldig mengde menn i Valhall. På min tro, Odin er en veldig høvding som styrer en så stor hær. Men hva morer einherjene seg med når de ikke drikker?»

Hår sier: «Hver dag når de har kledd seg, tar de våpnene på seg og går ut på tunet og kjemper, og den ene feller den andre. Det er leken deres. Og når det nærmer seg dagmåltidet, rir de hjem til Valhall og setter seg til å drikke, slik det sies her:

Alle einherjer
på Odins tun
hogger hverandre hver dag;
de velger de falne
og rir fra kampen,
sitter siden sammen i fred.

Men det er sant, det du sa. Odin er stor og mektig. Det finnes mange eksempler på det. Slik sies det her med æsenes egne ord:

Asken Yggdrasil,
den er fremst blant trær,
og Skidbladner blant skip,
Odin blant æser,
og Sleipner blant hester,
Bifrost blant broer,
og Brage blant skalder,
Håbrok blant hauker,
og Garm blant hunder.»

42

Da sa Ganglere: «Hvem eier den hesten, Sleipner, og hva er det å fortelle om ham?»

Hår sier: «Du kjenner ikke til Sleipner og vet ikke om hendelsene som førte til at han kom til, men det vil du nok synes er verdt å fortelle. Det var tidlig i den første tiden etter at gudene hadde slått seg ned, da de hadde anlagt Midgard og bygd Valhall, at det kom en byggmester dit og tilbød seg å bygge en borg for dem på tre halvår, så god at den ville være et trygt og sikkert vern mot bergriser og rimtusser, selv om de kom inn i Midgard. Men som lønn krevde han å få Frøya til ekte, og han ville også ha solen og månen. Da gikk æsene sammen og rådslo, og de gjorde den avtalen med byggmesteren at han skulle få det han krevde, dersom han klarte å bygge borgen på én vinter. Men om noe av borgen var uferdig den første sommerdagen, skulle han miste lønnen. Han skulle ikke ta imot hjelp fra noe menneske til arbeidet.

Da de la frem disse vilkårene for ham, ba han om å få lov til å bruke hesten sin, som het Svadilfare, til hjelp. Det var Loke som fikk dem til å gå med på det. Den første vinterdagen tok han fatt på å bygge borgen, og om nettene kjørte han frem stein med hesten. Æsene syntes det var et stort under hvor store steinblokker den hesten dro, og hesten utførte dobbelt så mye tungt arbeid som byggmesteren. Avtalen deres var stadfestet med pålitelige vitner og mange eder, for jotnen syntes ikke det var trygt å være blant æsene uten løfte om fred dersom Tor kom hjem. Han var da dratt østover for å slåss med troll.

Utover vinteren gikk borgbyggingen raskt fremover, og borgen var så høy og sterk at den ikke lot seg angripe. Da det var tre dager igjen til sommeren, var arbeidet nesten kommet til borgporten. Da satte gudene seg på dommersetene sine og søkte råd. De spurte hverandre hvem som hadde funnet på å gifte bort Frøya til Jotunheim eller ødelegge luften og himmelen ved å ta solen og månen derfra og gi dem til jotnene. Alle ble enige om at dette måtte være rådet til ham som sto bak det meste onde, Loke Lauvøys sønn. De sa at han fortjente en grusom død dersom han ikke fant en utvei så byggmesteren mistet lønnen, og de gikk løs på Loke. Da han ble redd, sverget han at han skulle sørge for at byggmesteren mistet lønnen, hva det enn måtte koste ham.

Samme kveld, da byggmesteren kjørte ut etter stein med hesten Svadilfare, sprang en hoppe ut av en skog og bort til hesten og vrinsket til ham. Da hesten merket hva slags hest dette var, ble han vill, slet tauene i stykker og sprang bort til hoppen. Hun løp unna og inn i skogen, og byggmesteren fulgte etter og ville fange hesten. Men disse hestene løp hele natten, og byggingen sto stille den natten. Dagen etter ble det heller ikke bygd så mye som før.

Da byggmesteren så at arbeidet ikke ville bli ferdig, kom jotunsinnet over ham. Da æsene så med sikkerhet at det var en bergrise som var kommet dit, tok de ikke lenger hensyn til edene. De ropte på Tor, og straks kom han, og like etter fór hammeren Mjølner i været. Slik betalte han byggelønnen, og ikke med sol eller måne. Han nektet ham tvert imot å bo i Jotunheim og slo det første slaget slik at skallen brast i småbiter, og sendte ham ned under Nivlheim.

Men Loke hadde hatt en slik ferd med Svadilfare at han en tid senere fødte et føll. Det var grått og hadde åtte bein, og den hesten er den beste blant guder og mennesker. Slik sies det i Voluspå:

Da gikk alle makter
til sine dommerseter,
de høyhellige guder,
og rådslo om dette:
hvem som hadde blandet
hele luften med svik,
eller gitt Ods møy
til jotnens ætt.

Brutt ble eder,
ord og sverginger,
alle mektige avtaler
som var gjort mellom dem;
Tor alene slo der,
fylt av vrede,
han sitter sjelden stille
når han hører slikt.»

43

Da sa Ganglere: «Hva er det å fortelle om Skidbladner, siden det er det beste av skipene? Finnes det ikke noe skip som er like stort?»

Hår sier: «Skidbladner er det beste av skipene og bygd med den største kunstferdighet, men Naglfar er det største skipet. Det eier Muspell. Noen dverger, sønnene til Ivalde, bygde Skidbladner og ga Frøy skipet. Det er så stort at alle æsene kan få plass om bord med våpen og hærutstyr, og det får medvind så snart seilet heises, hvor det enn skal seile. Men når det ikke skal brukes på sjøen, er det satt sammen av så mange deler og med så stor kunst at det kan brettes sammen som en duk og bæres i en pung.»

44

Da sa Ganglere: «Skidbladner er et godt skip, men det må være brukt mye trolldom for å få laget det slik. Har Tor aldri vært noe sted der han har møtt noe så mektig eller sterkt at det har vært ham overlegent i styrke eller trolldom?»

Da sa Hår: «Jeg tror få kan fortelle om det, men mye har han syntes var vanskelig å hamle opp med. Selv om det skulle ha hendt at noe var så mektig eller sterkt at Tor ikke kunne vinne over det, er det ingen plikt å fortelle om det. For det finnes mange eksempler på at Tor er den mektigste, og det er derfor alle skyldige å tro.»

Da sa Ganglere: «Det ser ut til at jeg har spurt dere om noe som ingen er i stand til å fortelle om.»

Da sa Jevnhøy: «Vi har hørt fortelle om hendelser som vi synes det er utrolig at kan være sanne. Men her sitter nok en like i nærheten som kan fortelle sannferdig om dem, og du kan tro at han ikke vil lyve nå for første gang, han som aldri har løyet før.»

Da sa Ganglere: «Her vil jeg stå og lytte om det finnes noe svar på dette. Ellers erklærer jeg dere for overvunnet, dersom dere ikke kan fortelle det jeg spør om.»

Da sa Tride: «Nå er det tydelig at han vil vite om disse hendelsene, selv om vi ikke synes det er ærefullt å fortelle om dem. Begynnelsen på denne fortellingen er at Ake-Tor dro av sted med bukkene sine og kjørte, og sammen med ham var den åsen som heter Loke. Om kvelden kom de til en bonde og fikk husly der for natten. Om kvelden tok Tor bukkene sine og slaktet begge to. Deretter ble de flådd og båret til kjelen. Da kjøttet var kokt, satte Tor og reisefellen hans seg til kveldsmåltidet. Tor innbød bonden og hans kone og barn til å spise sammen med seg. Bondens sønn het Tjalve og datteren Roskva. Da la Tor bukkeskinnene et stykke fra ilden og sa at bonden og husfolket hans skulle kaste beina på bukkeskinnene. Tjalve, bondens sønn, holdt et lårbein fra bukken, tok frem kniven sin og kløvde beinet for å få ut margen.

Tor ble der om natten. Men før daggry sto han opp og kledde seg, tok hammeren Mjølner, løftet den og viet bukkeskinnene. Da reiste bukkene seg, men den ene haltet på bakbeinet. Tor oppdaget det og sa at bonden eller husfolket hans måtte ha behandlet beina fra bukken uforsiktig. Han merket at lårbeinet var knekt. Det trengs ingen lang fortelling om dette. Alle kan skjønne hvor redd bonden må ha blitt da han så Tor senke brynene over øynene. Da han så det som var synlig av øynene, trodde han at blikket alene ville få ham til å falle om. Tor strammet hendene om hammerskaftet så knokene hvitnet. Men bonden og alle husfolkene gjorde som ventelig var: De ropte høyt, ba om nåde og tilbød alt de eide som bot. Da han så redselen deres, gikk sinnet av ham, og han roet seg. Som forlik tok han barna deres, Tjalve og Roskva, og de ble da hans bundne tjenere og følger ham alltid siden.»

45

Han lot bukkene bli igjen der og tok fatt på ferden østover til Jotunheim og helt til havet. Så dro han ut over det dype havet. Da han kom til land, gikk han i land sammen med Loke, Tjalve og Roskva. Da de hadde gått en kort stund, kom de til en stor skog. De gikk hele den dagen til det ble mørkt. Tjalve var den raskeste til fots av alle mennesker. Han bar matposen til Tor, men det var dårlig med mat.

Da det var blitt mørkt, lette de etter et sted å overnatte og fant en veldig stor hall. Døråpningen var i enden og like bred som hallen. Der tok de seg nattely. Men midt på natten kom det et kraftig jordskjelv. Bakken under dem gikk i rykk, og huset skalv. Da sto Tor opp og ropte på reisefellene sine. De lette seg frem og fant et siderom til høyre midt i hallen og gikk dit. Tor satte seg i døråpningen, og de andre var lenger inne enn ham. De var redde, men Tor holdt om hammerskaftet og tenkte å forsvare seg. Da hørte de en voldsom dur og larm.

Da det grydde av dag, gikk Tor ut og så en mann som lå et lite stykke fra ham i skogen, og han var ikke liten. Han sov og snorket kraftig. Da mente Tor å forstå hva larmen om natten hadde kommet av. Han spente på seg styrkebeltet, og åskraften hans vokste. I det samme våknet mannen og reiste seg raskt. Da fortelles det at Tor for én gangs skyld ikke våget å slå ham med hammeren, men spurte ham om navnet. Han kalte seg Skryme: «Men jeg trenger ikke å spørre deg om navnet», sa han. «Jeg ser at du er Åsa-Tor. Men har du dratt bort hansken min?»

Da strakte Skryme seg etter hansken og tok den opp. Tor så da at det var den han hadde brukt som hall om natten, og siderommet var tommelen på hansken. Skryme spurte om Tor ville ha følge med ham, og Tor sa ja. Da tok Skryme og løste opp nistebylten sin og gjorde seg klar til å spise dagmåltidet, mens Tor og følget hans gjorde det samme et annet sted. Skryme foreslo at de skulle dele nisten, og Tor sa ja til det. Da bandt Skryme all nisten deres i én bylt og la den på ryggen. Han gikk foran hele dagen og tok temmelig lange skritt. Sent på kvelden fant Skryme et sted for dem å overnatte under en stor eik.

Da sa Skryme til Tor at han ville legge seg til å sove: «Men dere kan ta nistebylten og lage dere kveldsmat.»

Så sovnet Skryme og snorket kraftig, mens Tor tok nistebylten og skulle løse den opp. Men nå er det å fortelle, hvor utrolig det enn kan synes, at han ikke fikk løst en eneste knute eller rikket en eneste remende slik at den ble løsere enn før. Da han så at han ingen vei kom med dette arbeidet, ble han sint. Han grep hammeren Mjølner med begge hender, satte den ene foten frem mot stedet der Skryme lå, og slo ham i hodet. Men Skryme våknet og spurte om det var et løvblad som hadde falt ned i hodet på ham, eller om de hadde spist og var klare til å legge seg. Tor sa at de nå skulle gå og sove. Så gikk de under en annen eik. Sant å si var det ikke uten frykt de la seg til å sove.

Men ved midnatt hørte Tor at Skryme snorket og sov tungt, så det dundret i skogen. Da sto han opp og gikk bort til ham, svingte hammeren raskt og kraftig og slo ham rett ned i issen. Han kjente at hammerhodet sank dypt ned i hodet. Men i det samme våknet Skryme og sa: «Hva er det nå? Falt det en eikenøtt i hodet på meg, eller hva er det med deg, Tor?»

Tor gikk raskt tilbake og svarte at han nettopp hadde våknet. Han sa at det var midt på natten og ennå tid til å sove. Da tenkte Tor at om han fikk anledning til å slå ham et tredje slag, skulle Skryme aldri se ham siden. Nå lå han og ventet på at Skryme skulle sovne tungt igjen. Litt før daggry hørte han at Skryme nok hadde sovnet. Da sto han opp og sprang bort til ham, svingte hammeren av all kraft og slo ham på tinningen som vendte opp. Hammeren sank helt inn til skaftet. Men Skryme satte seg opp, strøk seg over kinnet og sa: «Sitter det kanskje noen fugler i treet over meg? Da jeg våknet, syntes jeg det falt noe rask fra kvistene i hodet på meg. Er du våken, Tor? Nå er det vel på tide å stå opp og kle på seg, og dere har ikke langt igjen til borgen som kalles Utgard. Jeg har hørt at dere har hvisket dere imellom om at jeg ikke var noen liten mann av vekst. Men dere skal få se større menn der, om dere kommer til Utgard. Nå vil jeg gi dere et godt råd: Ikke vær for store på det. Hirdmennene til Utgards-Loke vil ikke finne seg i skryt fra slike småtasser. Ellers kan dere vende tilbake, og det tror jeg dere vil være best tjent med. Men vil dere videre, skal dere holde mot øst. Selv skal jeg nå nordover til disse fjellene som dere kan se her.»

Skryme tok nistebylten, kastet den på ryggen og svingte av fra veien og inn i skogen, bort fra dem. Det fortelles ikke at æsene ønsket ham et godt gjensyn.

46

Tor og følgesvennene hans fortsetter på veien og går fram til midt på dagen. Da så de en borg som sto på noen sletter, og de måtte bøye nakken helt bakover før de kunne se opp over den. De går bort til borgen, og foran borgporten var det en grind som var stengt. Tor gikk bort til grinden og fikk den ikke opp, men da de strevde med å komme inn i borgen, smøg de seg mellom spilene og kom seg slik innenfor. Der så de en stor hall og gikk dit. Døren var åpen. De gikk inn og så mange menn sitte der på to benker, og de fleste var svært store. Så trer de fram for kong Utgards-Loke og hilser ham, men han så ikke straks på dem. Han gliste så tennene syntes, og sa: «Det tar tid før nytt når fram over lang vei. Eller er det annerledes enn jeg tror: Er denne guttungen blitt til Oku-Tor? Men du er vel større enn du ser ut til for meg. Hva slags ferdigheter mener dere følgesvenner at dere mestrer? Ingen skal være her hos oss uten å kunne en kunst eller ha en ferdighet framfor de fleste andre menn.»

Da sier han som gikk sist, han som heter Loke: «Jeg kan en kunst som jeg er fullt klar til å prøve: Ingen her inne skal spise maten sin raskere enn jeg.»

Utgards-Loke svarer: «Det er en kunst, om du holder det du lover, og da skal vi prøve denne kunsten.» Han ropte utover langs benken at han som heter Loge, skulle komme fram på gulvet og måle seg med Loke. Da ble et trau hentet inn på hallgulvet og fylt med kjøtt. Loke satte seg ved den ene enden og Loge ved den andre, og begge spiste så raskt de kunne, til de møttes midt i trauet. Da hadde Loke spist alt kjøttet av beina, men Loge hadde spist både alt kjøttet og beina, og dessuten trauet. Nå syntes alle at Loke hadde tapt tevlingen.

Så spør Utgards-Loke hvilke leker den unge mannen mestrer, og Tjalve sier at han vil prøve å løpe noen løp mot en som Utgards-Loke finner fram til. Utgards-Loke sier at dette er en god idrett, og at det da er desto viktigere at han er vel utrustet med hurtighet om han skal utøve denne idretten. Likevel lar han dem snart få prøve dette. Utgards-Loke reiser seg og går ut, og der var det en god løpebane over en jevn voll. Så kaller Utgards-Loke til seg en guttunge som heter Huge, og ber ham løpe om kapp med Tjalve. De løper det første løpet, og Huge er så langt foran at han snur ved målet og løper tilbake mot ham.

Da sa Utgards-Loke: «Du må nok anstrenge deg mer, Tjalve, om du skal vinne tevlingen. Men sant er det at det ikke har kommet noen menn hit som jeg synes er raskere til fots enn du.»

Så løper de det andre løpet, og da Huge kommer til målet og snur, er Tjalve et langt pilskudd bak ham.

Da sa Utgards-Loke: «Jeg synes Tjalve løper godt, men nå tror jeg ikke at han vinner tevlingen. Nå vil det vise seg når de løper det tredje løpet.»

De løper enda et løp, men da Huge er kommet til målet og snur, er Tjalve ennå ikke kommet halvveis. Da sier alle at denne tevlingen er avgjort.

Så spør Utgards-Loke Tor hvilken av sine ferdigheter han vil vise dem, siden folk har fortalt så store historier om storverkene hans. Tor sa at han helst ville velge å tevle i drikking med en eller annen. Utgards-Loke sier at det godt kan la seg gjøre, og går inn i hallen og kaller på skutilsveinen sin. Han ber ham hente straffehornet som hirdmennene pleier å drikke av. Straks kommer skutilsveinen fram med hornet og gir Tor det i hånden.

Da sa Utgards-Loke: «Av dette hornet regnes det som godt drukket om en tømmer det i én slurk. Noen drikker det ut i to slurker, men ingen er så dårlig til å drikke at han ikke tømmer det i tre.»

Tor ser på hornet og synes ikke det er stort, enda det er temmelig langt. Han er svært tørst og begynner å drikke. Han svelger i store slurker og tenker at han ikke skal trenge å bøye seg over hornet flere ganger. Men da han mistet pusten og løftet hodet fra hornet og så hvor mye han hadde drukket, syntes han at det knapt var noen forskjell på hvor høyt det sto i hornet nå og før.

Da sa Utgards-Loke: «Godt drukket, men ikke særlig mye. Om noen hadde fortalt meg det, ville jeg ikke ha trodd at Åsa-Tor ikke kunne drikke en større slurk. Men jeg vet at du vil ønske å tømme det i den neste slurken.»

Tor svarer ikke, setter hornet til munnen og tenker at nå skal han drikke en større slurk. Han holder ut med drikkingen så lenge pusten rekker, men merker likevel at spissen på hornet ikke vil opp så langt som han ønsker. Da han tok hornet fra munnen og så ned i det, syntes han at det hadde minket mindre enn første gang. Nå er det god plass fra drikken til kanten, så hornet lett kan bæres.

Da sa Utgards-Loke: «Hva nå, Tor? Sparer du deg ikke nå mer til den siste slurken enn du vil ha godt av? Skal du tømme hornet i den tredje slurken, ser det for meg ut til at den må bli den største. Men her hos oss kan du ikke kalles en så stor mann som æsene sier du er, om du ikke utretter mer i andre leker enn jeg ser ut til at du gjør i denne.»

Da ble Tor sint. Han setter hornet til munnen og drikker så voldsomt han kan, og holder ut så lenge som mulig. Da han så ned i hornet, hadde det endelig minket noe som monnet. Så rekker han hornet fra seg og vil ikke drikke mer.

Da sa Utgards-Loke: «Nå er det lett å se at styrken din ikke er så stor som vi trodde. Men vil du prøve flere leker? Nå kan vi se at du ikke har noe utbytte av denne.»

Tor svarer: «Jeg kan ennå prøve noen leker. Men da jeg var hjemme hos æsene, ville jeg ha syntes det var underlig om slike slurker ble kalt så små. Hvilken lek vil dere nå by meg?»

Da sa Utgards-Loke: «Her pleier ungguttene å gjøre noe som nok regnes for lite: å løfte katten min opp fra jorden. Men jeg ville ikke ha funnet på å foreslå noe slikt for Åsa-Tor om jeg ikke først hadde sett at du duger langt mindre enn jeg trodde.»

Straks sprang en grå katt fram på hallgulvet, og den var temmelig stor. Tor gikk bort til den, førte hånden inn under midten av buken og løftet opp, men katten skjøt rygg etter hvert som Tor løftet hånden. Da Tor strakte seg så høyt opp som han bare kunne, løftet katten én fot, og mer fikk ikke Tor utrettet i denne leken.

Da sa Utgards-Loke: «Denne leken gikk slik jeg ventet. Katten er temmelig stor, mens Tor er kort og liten ved siden av de store mennene som er her hos oss.»

Da sa Tor: «Så liten som dere kaller meg, la nå en eller annen komme hit og bryte med meg! Nå er jeg sint.»

Utgards-Loke svarer, ser seg om langs benkene og sier: «Jeg ser ingen mann her inne som ikke ville synes det var under hans verdighet å bryte med deg.» Så sa han videre: «La oss først se: Kall hit den gamle fostermoren min, Elle, og la Tor bryte med henne om han vil. Hun har felt menn som jeg ikke syntes så mindre sterke ut enn Tor.»

Så gikk en gammel kjerring inn i hallen. Utgards-Loke sa at hun skulle bryte med Åsa-Tor. Det er ikke mye å fortelle om det. Brytekampen gikk slik at jo hardere Tor tok i, desto stødigere sto hun. Så begynte kjerringen å prøve brytegrep, og da ble Tor ustø på beina. De brøt voldsomt, og det varte ikke lenge før Tor falt ned på det ene kneet. Da gikk Utgards-Loke bort og ba dem slutte å bryte. Han sa at Tor ikke behøvde å utfordre flere menn i hirden hans til brytekamp. Nå var det også blitt natt. Utgards-Loke viste Tor og følgesvennene hans til setene deres, og de blir der natten over og blir godt mottatt.

47

Om morgenen, straks det lysnet, står Tor og følgesvennene hans opp, kler på seg og gjør seg klare til å dra. Da kom Utgards-Loke dit og lot bordet dekke for dem. Det manglet verken på godt vertskap, mat eller drikke. Da de har spist, gjør de seg klare til ferden. Utgards-Loke følger dem ut og går med dem bort fra borgen. Da de skal skilles, talte Utgards-Loke til Tor og spurte hvordan han syntes ferden hadde gått, og om han hadde møtt noen mann som var mektigere enn ham selv.

Tor sier at han ikke vil nekte for at han har høstet stor vanære i deres sammenstøt: «Men jeg vet at dere vil si at jeg er en mann som lite duger, og det liker jeg dårlig.»

Da sa Utgards-Loke: «Nå som du er kommet ut av borgen, skal jeg si deg sannheten: Så lenge jeg lever og får rå, skal du aldri mer komme inn i den. Og ved min tro, du ville aldri ha kommet inn i den om jeg på forhånd hadde visst at du hadde så stor kraft i deg, og at du skulle bringe oss så nær en stor ulykke. Men jeg har ført synet ditt bak lyset. Første gang var da jeg møtte dere i skogen. Da du skulle løse opp nistesekken, hadde jeg bundet den med jerntråd, og du fant ikke ut hvor du skulle åpne den. Deretter slo du meg tre slag med hammeren. Det første var det minste, men likevel så hardt at det ville ha vært nok til å drepe meg om det hadde truffet. Men der du så et platåfjell ved hallen min, og så tre firkantede daler ned i det, én dypere enn de andre, der var sporene etter hammerslagene dine. Jeg skjøv fjellet foran slagene, men det så du ikke.

Slik var det også med lekene dere tevlet i mot hirdmennene mine. Den første var den Loke deltok i. Han var svært sulten og spiste raskt, men han som het Loge, var vill ild, og han brente opp trauet like raskt som kjøttet. Da Tjalve løp om kapp med ham som het Huge, var det tanken min, og Tjalve hadde ikke håp om å måle seg med ham i hurtighet. Da du drakk av hornet og syntes det minket lite, skjedde det, ved min tro, et under som jeg ikke ville ha trodd var mulig. Den andre enden av hornet lå ute i havet, men det så du ikke. Når du nå kommer til sjøen, vil du kunne se hvor mye du har drukket havet ned. Det kalles nå fjære.»

Så sa han videre: «Det du gjorde da du løftet katten, syntes jeg var like mye verdt. For å si deg sannheten ble alle som så det, redde da du løftet den ene foten fra jorden. For katten var ikke slik den så ut for dere. Det var Midgardsormen, som ligger rundt alle land, og lengden strakk så vidt til for at hodet og sporden kunne berøre jorden. Så høyt strakte du deg at det var kort vei til himmelen. Det var også et stort under ved brytekampen at du holdt stand så lenge og ikke falt lenger ned enn på det ene kneet da du brøt med Elle. For ingen har levd og ingen vil leve som ikke alderdommen feller, om han blir så gammel at han får oppleve den. Og nå er det sant å si på tide at vi skilles. Det vil være best for begge parter at dere ikke kommer for å møte meg flere ganger. En annen gang vil jeg igjen verne borgen min med slike eller andre knep, slik at dere ikke får noen makt over meg.»

Da Tor hørte disse ordene, grep han etter hammeren og løftet den i været. Men da han skal svinge den fram, ser han ikke Utgards-Loke noe sted. Så snur han seg mot borgen og vil knuse den. Da ser han vide og vakre sletter, men ingen borg. Han snur da igjen og drar videre til han kommer hjem til Trudvang. Men sant er det å si at han da hadde bestemt seg for å prøve å få til et møte med Midgardsormen, slik det senere skjedde. Nå tror jeg ingen kan fortelle deg sannere om denne ferden til Tor.»

48

Da sa Ganglere: «Utgards-Loke er svært mektig, men han bruker mye list og trolldom. At han er mektig, kan en se av at han hadde hirdmenn med slike krefter. Men har ikke Tor hevnet dette?»

Hår svarte: «Det er velkjent, selv blant folk som ikke er lærde, at Tor rettet opp det som hendte på ferden vi nå har fortalt om. Han ble ikke lenge hjemme før han gjorde seg klar til en ny ferd, og det så brått at han verken hadde vogn, bukker eller reisefølge med seg. Han gikk ut av Midgard i skikkelse av en ung gutt og kom en kveld, da det led mot natt, til en jotun som het Hyme. Tor ble der som gjest om natten.

Ved daggry sto Hyme opp, kledde på seg og gjorde seg klar til å ro ut på sjøen og fiske. Tor spratt opp og ble fort ferdig. Han ba Hyme om å få ro ut på sjøen med ham, men Hyme sa at han neppe ville være til stor hjelp, så liten som han var og bare unggutten: «Og du kommer til å fryse om jeg blir sittende så lenge og så langt ute som jeg pleier.» Men Tor sa at han godt kunne ro langt fra land for den saks skyld, for det var ikke visst hvem av dem som først ville be om å ro inn igjen. Tor ble så sint på jotunen at han var nær ved straks å la hammeren smelle i ham, men han lot det være, for han tenkte å prøve kreftene sine et annet sted.

Han spurte Hyme hva de skulle bruke til agn, men Hyme ba ham skaffe seg agn selv. Da gikk Tor bort dit han så en flokk okser som Hyme eide. Han tok den største oksen, som het Himinrjot, rev hodet av den og bar det ned til sjøen. Da hadde Hyme skjøvet båten ut. Tor gikk om bord og satte seg i øserommet, tok to årer og rodde. Hyme syntes det ble god fart av roingen hans. Hyme rodde framme i båten, og det gikk fort unna.

Da sa Hyme at de var kommet til de fiskebankene hvor han pleide å sitte og dra flyndrer. Men Tor sa at han ville ro mye lenger, og de tok enda en rask rotørn. Da sa Hyme at de var kommet så langt ut at det var farlig å bli sittende lenger ute på grunn av Midgardsormen. Men Tor sa at han ville ro en stund til, og det gjorde han. Da var Hyme svært ille til mote.

Da Tor la inn årene, gjorde han klar et temmelig sterkt fiskesnøre, og kroken var verken mindre eller svakere. Tor satte oksehodet på kroken og kastet den over bord, og kroken gikk til bunns. Og sant å si narret Tor nå Midgardsormen like grundig som Utgards-Loke hadde narret Tor da han løftet ormen opp med hånden.

Midgardsormen gapte over oksehodet, og kroken satte seg i ganen på ormen. Da ormen kjente det, rykket den så hardt til at begge nevene til Tor slo mot båtripa. Da ble Tor sint og samlet all sin åsekraft. Han stemte så hardt imot at begge føttene gikk gjennom båten og fikk feste på havbunnen. Så dro han ormen opp til ripa. Og det kan en si at ingen har sett et virkelig fryktelig syn uten å ha sett hvordan Tor stirret kvast på ormen, mens ormen stirret opp på ham nedenfra og blåste ut eiter.

Det fortelles at jotunen Hyme skiftet farge, ble blek og redd da han så ormen og hvordan sjøen fosset ut og inn over båten. Og i samme øyeblikk som Tor grep hammeren og løftet den, famlet jotunen etter agnkniven og hogg av Tors snøre ved ripa, og ormen sank i sjøen. Tor kastet hammeren etter den, og folk sier at han slo hodet av den ved bølgene. Men jeg tror det rette å fortelle deg er at Midgardsormen ennå lever og ligger i havet som omgir verden. Tor løftet neven og slo Hyme ved øret, så han stupte over bord med fotsålene i været. Men Tor vadet til lands.»

49

Da sa Ganglere: «Har det hendt større ting blant åsene? Tor utførte et veldig storverk på denne ferden.»

Hår svarte: «Det er nok å fortelle om hendelser som åsene syntes hadde større betydning. Begynnelsen på den fortellingen er at Balder den gode drømte store og illevarslende drømmer om sitt eget liv. Da han fortalte åsene om drømmene, rådslo de med hverandre, og det ble besluttet å be om vern for Balder mot alle slags farer. Frigg tok ed på at ild og vann, jern og alle slags metaller, steiner, jorden, trærne, sykdommene, dyrene, fuglene, eiteret og ormene skulle skåne Balder.

Da dette var gjort og kjent, ble det en lek for Balder og åsene at han skulle stå fram på tingene, mens alle de andre enten skjøt på ham, hogg etter ham eller kastet stein på ham. Men hva de enn gjorde mot ham, tok han ingen skade, og alle syntes dette var til stor ære.

Da Loke Lauvøys sønn så dette, likte han dårlig at Balder ikke tok skade. Han gikk til Fensal, til Frigg, og tok skikkelse av en kvinne. Frigg spurte om kvinnen visste hva åsene drev med på tinget. Hun sa at alle skjøt på Balder, og at han ikke tok skade. Da sa Frigg: «Verken våpen eller tre skal skade Balder. Jeg har tatt ed av dem alle.» Da spurte kvinnen: «Har alle ting sverget på å skåne Balder?» Frigg svarte: «Det vokser et ungt skudd vest for Valhall. Det kalles misteltein. Jeg syntes det var for ungt til å kreve ed av.»

Straks etter gikk kvinnen sin vei. Loke tok mistelteinen, rev den opp og gikk til tinget. Hod sto ytterst i kretsen av folk, for han var blind. Da sa Loke til ham: «Hvorfor skyter ikke du på Balder?» Han svarte: «Fordi jeg ikke ser hvor Balder er, og dessuten er jeg våpenløs.» Da sa Loke: «Gjør likevel som de andre, og vis Balder ære slik som dem. Jeg skal vise deg hvor han står. Skyt på ham med denne kvisten.» Hod tok mistelteinen og skjøt på Balder etter Lokes anvisning. Skuddet fløy gjennom Balder, og han falt død til jorden. Dette er den største ulykken som har rammet guder og mennesker.

Da Balder var falt, mistet alle åsene både taleevnen og evnen til å løfte en hånd for å hjelpe ham. De så på hverandre, og alle var av samme sinn overfor ham som hadde gjort ugjerningen. Men ingen kunne ta hevn, så strengt var freden helligholdt på dette stedet. Da åsene prøvde å tale, brøt gråten fram først, så ingen kunne fortelle de andre om sorgen sin med ord. Men Odin bar dette tapet så mye tyngre som han best forsto hvor stort et avbrekk og tap Balders død var for åsene.

Da gudene kom til sans og samling, tok Frigg til orde og spurte hvem blant åsene som ville vinne all hennes kjærlighet og gunst ved å ri på helveien og prøve om han kunne finne Balder, og tilby Hel løsepenger om hun ville la Balder fare hjem til Åsgard. Den som tok på seg ferden, var Hermod den raske, Odins sønn. Så ble Sleipner, Odins hest, hentet og leid fram. Hermod steg opp på hesten og red av sted.

Åsene tok Balders lik og førte det til sjøen. Ringhorne het Balders skip. Det var det største av alle skip. Gudene ville sette det på sjøen og holde Balders bålf erd der, men skipet rikket seg ikke. Da ble det sendt bud til Jotunheimen etter en gyger som het Hyrrokkin. Hun kom ridende på en ulv og hadde en huggorm til tømmer. Hun sprang av ridedyret, og Odin kalte til seg fire berserker for å passe det. De klarte ikke å holde det uten å felle det over ende.

Da gikk Hyrrokkin til forstavnen på skipet og skjøv det ut med første tak, så ilden sprutet fra rullestokkene og alle land skalv. Da ble Tor sint og grep hammeren. Han ville ha knust hodet hennes om ikke alle gudene hadde bedt om fred for henne.

Så ble Balders lik båret ut på skipet. Da hans kone, Nanna Nepsdatter, så det, brast hjertet hennes av sorg, og hun døde. Hun ble båret opp på bålet, og det ble satt ild på. Tor sto ved og viet bålet med Mjølner. Men foran føttene hans sprang en dverg som het Lit. Tor sparket til ham og skjøv ham inn i ilden, og han brant opp.

Mange slags folk kom til denne bålferden. Først er det å fortelle om Odin at Frigg, valkyrjene og kråkene hans fulgte ham. Frøy kjørte i en kjerre med galten som heter Gullinburste eller Slidrugtanne. Heimdall red på hesten som heter Gulltopp, og Frøya kjørte med kattene sine. Det kom også en stor flokk rimtusser og bergriser dit.

Odin la gullringen som heter Draupne, på bålet. Den hadde den egenskapen at hver niende natt dryppet åtte like tunge gullringer av den. Balders hest ble leid opp på bålet med alt seletøyet.

Om Hermod er det å fortelle at han red i ni netter gjennom mørke og dype daler, så han ikke så noe før han kom til elven Gjoll og red ut på Gjallarbrua. Den var tekket med skinnende gull. Modgunn heter møya som vokter brua. Hun spurte etter navnet og ætten hans og sa at dagen før hadde fem fylkinger med døde menn ridd over brua: «Men brua drønner ikke mindre under deg alene, og du har ikke døde menns ansiktsfarge. Hvorfor rir du her på helveien?» Han svarte: «Jeg skal ri til Hel og lete etter Balder. Har du kanskje sett Balder her på helveien?» Hun sa at Balder hadde ridd over Gjallarbrua der, «men nedover og nordover går helveien».

Så red Hermod til han kom til helgrindene. Da steg han av hesten og strammet gjorden, steg opp igjen og satte sporene i ham. Hesten tok slik fart og sprang så høyt over grinden at han ikke kom nær den noe sted. Deretter red Hermod fram til hallen og steg av hesten. Han gikk inn i hallen og så sin bror Balder sitte der i høysetet. Hermod ble der om natten.

Om morgenen ba Hermod Hel om at Balder måtte få ri hjem med ham, og fortalte hvor stor gråten var blant åsene. Men Hel sa at det skulle prøves om Balder var så avholdt «som det blir sagt. Hvis alle ting i verden, levende og døde, gråter over ham, skal han få fare tilbake til åsene. Men han skal bli hos Hel hvis noen sier imot eller ikke vil gråte.»

Da reiste Hermod seg, og Balder fulgte ham ut av hallen. Han tok ringen Draupne og sendte den til Odin som et minne. Nanna sendte Frigg et linklede og flere andre gaver, og Fulla en gullring. Så red Hermod tilbake samme vei, kom til Åsgard og fortalte alt han hadde sett og hørt.

Deretter sendte åsene budbringere over hele verden for å be om at Balder måtte bli grått ut av Hel. Alle gjorde det, menneskene og dyrene, jorden og steinene, trærne og alle metaller, slik du nok har sett at disse tingene gråter når de kommer fra frost og inn i varme.

Da sendemennene var på hjemveien og hadde utført ærendet sitt godt, fant de en gyger som satt i en hule. Hun kalte seg Tokk. De ba henne gråte Balder ut av Hel. Hun sa:

Tokk skal gråte
med tørre tårer
over Balders bålferd;
verken levende eller død
hadde jeg glede av karlens sønn.
La Hel beholde det hun har.

Men folk mener at dette var Loke Lauvøys sønn, han som har gjort mest ondt blant åsene.»

50

Da sa Ganglere: «Loke fikk utrettet svært mye da han først voldte at Balder ble drept, og siden at han ikke ble løst ut av Hel. Ble han på noen måte straffet for dette?»

Hår sier: «Dette fikk han gjengjeldt slik at han lenge vil merke det. Da gudene var blitt så sinte på ham som ventelig var, flyktet han og gjemte seg på et fjell. Der bygde han et hus med fire dører, så han kunne se ut av huset i alle retninger. Om dagen skapte han seg ofte om til en laks og gjemte seg der det heter Frånangsfossen. Da tenkte han over hvilke knep æsene kunne finne på for å fange ham i fossen. Mens han satt i huset, tok han lingarn og knyttet masker i det, slik garn siden er blitt laget. Foran ham brant en ild. Da så han at æsene ikke hadde langt igjen til ham, for Odin hadde sett fra Lidskjalv hvor han var. Han spratt straks opp og ut i elven, men kastet garnet på ilden.

Da æsene kom til huset, gikk den som var visest av dem alle, og som heter Kvasir, først inn. Da han så asken etter det brente garnet på ildstedet, skjønte han at dette måtte være en innretning til å fange fisk med, og sa det til æsene. Så laget de seg et garn etter det mønsteret de så i asken at Loke hadde laget. Da garnet var ferdig, gikk æsene til elven og kastet det i fossen. Tor holdt i den ene enden av garnet, og alle de andre æsene holdt i den andre og dro garnet. Men Loke svømte foran og la seg ned mellom to steiner. De dro garnet over ham og merket at det var noe levende der. Så gikk de opp til fossen for annen gang og kastet ut garnet. De bandt så tunge lodd til det at ingenting skulle kunne komme under. Loke svømte da foran garnet. Men da han så at det var kort vei til sjøen, sprang han over garnlinen og svømte opp i fossen.

Nå så æsene hvor han tok veien. De gikk igjen opp til fossen og delte flokken i to, mens Tor vadet midt i elven. Slik gikk de ut mot sjøen. Loke så at han hadde to valg: Det var livsfarlig å svømme ut i sjøen, og det andre var å springe over garnet igjen. Det gjorde han og sprang så raskt han kunne over garnlinen. Tor grep etter ham og fikk tak rundt ham, men han gled i hånden hans, helt til hånden stanset ved sporden. Derfor er laksen smal bak.

Nå var Loke tatt uten løfte om skånsel, og de førte ham til en hule. De tok tre steinheller, satte dem på kant og slo et hull i hver helle. Så ble Lokes sønner, Våle og Nare eller Narve, grepet. Æsene skapte Våle om til en ulv, og han rev i stykker Narve, broren sin. Da tok æsene tarmene hans og bandt Loke med dem over de tre steinkantene. Den ene står under skuldrene hans, den andre under hoftene og den tredje under knehasene. Båndene ble til jern. Så tok Skade en giftorm og festet den over ham, slik at giften skulle dryppe fra ormen ned i ansiktet hans. Men Sigyn, kona hans, står ved siden av ham og holder et vaskefat under giftdråpene. Når fatet er fullt, går hun og heller ut giften, men imens drypper giften i ansiktet hans. Da rykker han så voldsomt til at hele jorden skjelver. Det kaller dere jordskjelv. Der ligger han bundet til Ragnarok.»

51

Da sa Ganglere: «Hva er det å fortelle om Ragnarok? Det har jeg ikke hørt nevnt før.»

Hår sier: «Det er mange og store hendelser å fortelle om. Først kommer den vinteren som kalles fimbulvinteren. Da driver snøen fra alle kanter. Frosten er streng og vindene skarpe. Solen gjør ingen nytte. Tre slike vintrer følger hverandre uten noen sommer imellom. Men før dem kommer tre andre vintrer da det er store kamper over hele verden. Da dreper brødre hverandre av griskhet, og ingen skåner far eller sønn for drap eller brudd på slektskapsbånd. Slik står det i Voluspå:

Brødre skal kjempe
og bli hverandres bane,
søstres sønner skal
bryte slektskapsbånd;
hardt er det blant menn,
hor er utbredt,
øksetid, sverdtid,
skjold blir kløvd,
vindtid, ulvetid,
før verden styrter.

Så skjer det som vil regnes som en stor hendelse: Ulven sluker solen, og menneskene synes det er en stor ulykke. Så tar den andre ulven månen, og det gjør også stor skade. Stjernene forsvinner fra himmelen. Det skjer også at hele jorden og fjellene skjelver så voldsomt at trærne rives opp av jorden, fjellene styrter sammen, og alle lenker og bånd brister og slites av. Da slipper Fenrisulven løs. Havet skyller inn over landene fordi Midgardsormen vrir seg i jotunsinne og søker opp på land.

Da løsner også skipet som heter Naglfar. Det er laget av døde menneskers negler. Derfor bør man passe på at ingen dør med uklipte negler, for den som gjør det, gir mye materiale til skipet Naglfar, som guder og mennesker skulle ønske aldri ble ferdig. I denne sjøgangen flyter Naglfar. Jotnen som styrer Naglfar, heter Hrym. Fenrisulven farer frem med gapende munn. Underkjeven er ved jorden og overkjeven ved himmelen. Han ville gape høyere om det var plass. Ild brenner ut av øynene og neseborene hans. Midgardsormen blåser ut så mye gift at han sprøyter den over all luft og sjø. Han er svært fryktelig og farer ved siden av ulven.

I dette braket revner himmelen, og derfra rir Muspells sønner. Surt rir først, med brennende ild både foran og bak seg. Sverdet hans er svært godt. Det skinner klarere enn solen. Når de rir over Bifrost, brister den, som før fortalt. Muspells sønner rykker frem på vollen som heter Vigrid. Dit kommer også Fenrisulven og Midgardsormen. Der er også Loke kommet, og Hrym med alle rimtussene. Alle Hels følgesvenner følger Loke. Men Muspells sønner har sin egen fylking, og den er svært lysende. Vigridvollen er hundre raster vid i hver retning.

Når disse hendelsene inntreffer, reiser Heimdall seg og blåser kraftig i Gjallarhorn. Han vekker alle gudene, og de holder ting sammen. Så rir Odin til Mimes brønn og ber Mime om råd for seg og følget sitt. Da skjelver asken Yggdrasil, og ingenting i himmelen eller på jorden er uten frykt. Æsene og alle einherjene væpner seg og rykker frem på vollen. Først rir Odin med gullhjelmen og en vakker brynje og spydet sitt, som heter Gungne. Han setter kursen mot Fenrisulven. Tor går frem ved siden av ham, men kan ikke hjelpe ham, for han har hendene fulle med å kjempe mot Midgardsormen.

Frøy kjemper mot Surt, og det blir en hard kamp før Frøy faller. Det blir hans bane at han mangler det gode sverdet han ga Skirne. Da er også hunden Garm, som er bundet foran Gnipahelleren, sluppet løs. Han er et veldig uhyre. Han kjemper mot Ty, og de blir hverandres bane. Tor dreper Midgardsormen og går ni skritt bort fra den. Så faller han død til jorden av giften ormen blåser på ham. Ulven sluker Odin. Det blir hans bane. Men straks etter går Vidar frem og setter den ene foten i ulvens underkjeve. På den foten har han skoen som det er blitt samlet materiale til gjennom alle tider. Det er lærbitene folk skjærer av skoene sine ved tærne eller hælen. Derfor bør den som vil hjelpe æsene, kaste fra seg disse lærbitene. Med den ene hånden griper han ulvens overkjeve og river gapet i stykker. Det blir ulvens bane. Loke kjemper mot Heimdall, og de blir hverandres bane. Deretter slynger Surt ild over jorden og brenner hele verden. Slik står det i Voluspå:

Høyt blåser Heimdall,
hornet er løftet,
Odin taler
med Mimes hode;
Yggdrasils ask
skjelver der den står,
det gamle treet stønner,
og jotnen slipper løs.

Hva skjer blant æsene?
Hva skjer blant alvene?
Hele Jotunheim drønner,
æsene er på tinget,
dvergene stønner
foran steindørene,
bergveggens kjennere.
Vet dere ennå, eller hva?

Hrym kjører fra øst,
holder skjoldet foran seg,
Jormungand vrir seg
i jotunsinne;
ormen pisker bølgene,
ørnen skal skrike,
likblek river den i lik,
Naglfar løsner.

Et skip farer fra øst,
Muspells folk skal komme
over havet,
og Loke styrer;
der er alle uhyrenes sønner
sammen med ulven,
med dem er broren
til Byleist på ferden.

Surt farer fra sør
med kvistenes bane,
fra sverdet skinner
valgudenes sol;
steinfjell braker,
og trollkvinner styrter,
menn trår Hels vei,
og himmelen revner.

Da kommer Hlins
andre sorg,
når Odin går
for å kjempe mot ulven,
og Beles lyse bane
går mot Surt;
der skal Friggs
elskede falle.

Odins sønn går
for å kjempe mot ulven,
Vidar på vei
mot åtseletende beist;
med hånden lar han sverdet
stå i Hvedrungs sønns
hjerte;
da er faren hevnet.

Da går den navngjetne
sønnen til Hlodyn,
utmattet av ormen,
som ikke frykter skam;
alle mennesker skal
forlate sine hjem,
når Midgards verner
slår til i vrede.

Solen skal svartne,
jorden synker i havet,
fra himmelen svinner
de klare stjernene,
røyken velter frem
og livsnæreren flammer,
heten leker høyt
mot selve himmelen.

Her sies det også slik:

Vigrid heter vollen
der de møtes til kamp,
Surt og de kjære gudene;
hundre raster
måler den i hver retning;
den vollen er bestemt for dem.»

52

Da sa Ganglere: «Hva blir igjen når hele verden er brent og alle gudene er døde, og alle einherjene og alle mennesker? Dere har jo tidligere sagt at hvert menneske skal leve i en eller annen verden til evig tid.»

Da svarer Tride: «Da finnes det mange gode bosteder og mange onde. Best er det å være på Gimle i himmelen. I salen som heter Brimir, er det rikelig med god drikke for dem som liker slikt. Den står på Okolne. God er også salen som står på Nidafjell, laget av rødt gull. Den heter Sindre. I disse salene skal gode og rettskafne mennesker bo.

På Nåstrand er det en stor og ond sal, og dørene vender mot nord. Den er helt flettet av ormerygger, som et hus av vidjer. Men alle ormehodene vender inn i huset og blåser gift, så giftelver renner gjennom salen. I disse elvene vader edsbrytere og mordere, slik det står her:

En sal vet jeg står
langt fra solen
på Nåstrand,
dørene vender mot nord;
giftdråper faller
inn gjennom ljoren;
den salen er flettet
av ormerygger.

Der skal de vade
i tunge strømmer,
menn som sverger falskt,
og mordere.

Men i Hvergelme er det verst:

Der piner Nidhogg
de dødes lik.»

53

Da sa Ganglere: «Lever noen av gudene da, eller finnes det da noen jord eller himmel?»

Hår sier: «Da stiger jorden opp av havet og er grønn og fager. Da vokser åkrene uten at de er sådd. Vidar og Våle lever, for verken havet eller Surts flamme har skadet dem, og de bor på Idavollen, der Åsgard før lå. Dit kommer også Tors sønner, Mode og Magne, og har Mjølner med seg. Deretter kommer Balder og Hod dit fra Hel. Da setter alle seg sammen og snakker med hverandre, minnes sine runer og taler om det som hendte før, om Midgardsormen og Fenrisulven. Da finner de i gresset de gullbrikkene som åsene hadde eid. Slik er det sagt:

Vidar og Våle
bor i gudenes helligdommer
når Surts flamme mørkner;
Mode og Magne
skal ha Mjølner
når Vingnes strid er slutt.

Men på det stedet som heter Hoddmimes holt, skjuler to mennesker seg for Surts flamme. De heter Liv og Livtrase og har morgendugg til mat. Fra disse menneskene kommer en så tallrik slekt at hele verden blir befolket, slik det sies her:

Liv og Livtrase,
de skal skjule seg
i Hoddmimes holt;
morgendugg
har de til mat,
og fra dem fødes slektene.

Og dette vil du nok synes er underlig: Sol har født en datter som ikke er mindre fager enn hun selv, og hun følger da sin mors stier, slik det sies her:

En datter
føder Alvrødul
før Fenrisulven tar henne;
hun skal ri,
når gudene dør,
møyen, på sin mors veier.

Men om du kan spørre om det som ligger enda lenger frem, vet jeg ikke hvor du har det fra, for jeg har ikke hørt noe menneske fortelle om verdens gang lenger frem i tiden. Nyt nå det du har lært.»

54

Deretter hørte Ganglere et veldig drønn fra alle kanter og så til siden. Og da han ser seg mer omkring, står han ute på en flat voll og ser verken hall eller borg. Han går da sin vei og kommer hjem til riket sitt og forteller om det han har sett og hørt. Etter ham fortalte så den ene den andre disse historiene.

Men åsene setter seg da ned for å tale sammen og rådslå. De minnes alle disse fortellingene som ble fortalt ham, og gir de samme navnene som før var nevnt, til menneskene og stedene som var der. Slik skulle folk, når lang tid var gått, ikke tvile på at åsene det nå var fortalt om, og de som da fikk de samme navnene, alle var de samme. En der ble da kalt Tor, og det er den gamle Åsa-Tor.