Originalteksten til «Gylves synkverving»

King Gylfi ruled the lands now called Sweden. It is said of him that he gave a wandering woman, as a reward for entertaining him, as much ploughland in his kingdom as four oxen could plough in a day and a night. This woman was of the race of the Aesir; her name was Gefjon. She took four oxen from the north, out of Jotunheim; they were her sons by a certain giant. She harnessed them to a plough, and the plough cut so broadly and deeply that it loosened the land. The oxen dragged that land out to sea and westward, and stopped in a certain strait. There Gefjon set the land down, gave it a name, and called it Zealand. Where the land had been torn up, a lake remained. It is now called Lake Mälaren in Sweden, and the inlets in the lake correspond to the headlands of Zealand. As the poet Bragi the Old says:

Gefjon gladly drew from Gylfi
the deep-soiled round of land,
Denmark's increase, so that the straining
beasts sent up steam.
The oxen bore eight
forehead moons and four heads
as they went before the broad
plundered island of meadows.

King Gylfi was a wise man and skilled in magic. He wondered greatly that the people of the Aesir were so knowledgeable that everything went according to their wishes. He considered whether this came from their own nature or was brought about by the divine powers they worshipped. He set out for Asgard, travelling secretly, and disguised himself by taking on the appearance of an old man. But the Aesir were wiser in this, for they had the gift of prophecy: they saw his journey before he arrived and prepared illusions to meet him.

When he entered the stronghold, he saw a hall so high that he could scarcely see over it. Its roof was laid with gilded shields like shingles. As Thjodolf of Hvin says, Valhalla was roofed with shields:

On their backs the thoughtful warriors
let Svafnir's hall-shingles gleam;
they were battered
with stones.

Gylfi saw a man in the doorway of the hall, juggling short swords, with seven in the air at once. This man was the first to ask the other's name. Gylfi called himself Gangleri and said he had come by out-of-the-way paths. He asked for a night's lodging and asked who owned the hall. The man answered that it belonged to their king: “But I can take you to see him. Then you must ask his name yourself.” The man turned and went ahead of him into the hall, and he followed. At once the door closed behind his heels. There he saw many sections of floor and many people: some were playing games, some drinking, and some fighting with weapons. He looked around, and many things he saw seemed incredible to him. Then he said:

Every doorway,
before going forward,
should be looked about,
for there is no knowing
where enemies sit
in the hall ahead.

He saw three high seats, each above the next, with three men, one in each. He asked the names of their rulers. The man who had led him in answered that the one seated in the lowest high seat was king: “His name is Har; next is the one called Jafnhar, and highest is the one called Thridi.”

Har asked the newcomer whether he had any further business, adding that food and drink were freely available to him, as to everyone there in Har's hall. He said that first he wished to ask whether there was any learned man inside. Har said he would not come out unharmed unless he proved the wiser:

“And stand forward
while you ask;
the one who answers shall sit.”

Gangleri began by asking: “Who is highest or oldest of all the gods?”

Har said: “He is called Allfather in our language, but in ancient Asgard he had twelve names. One is Allfather, the second Herran or Herjan, the third Nikar or Hnikar, the fourth Nikud or Hnikud, the fifth Fjolnir, the sixth Oski, the seventh Omi, the eighth Biflidi or Biflindi, the ninth Svidur, the tenth Svidrir, the eleventh Vidrir, and the twelfth Jalg or Jalk.”

Then Gangleri asked: “Where is this god, what powers does he have, and what great deeds has he done?”

Har said: “He lives through all ages, governs his entire realm, and rules all things, great and small.”

Then Jafnhar said: “He fashioned heaven and earth and the skies, and everything in them.”

Then Thridi said: “Yet his greatest deed was to make humankind and give each person a soul that shall live and never perish, though the body rots into earth or burns to ashes. All people who live rightly shall live on and be with him himself in the place called Gimle or Vingolf. But wicked people go to Hel, and from there into Niflhel, down in the ninth world.”

Then Gangleri said: “What was he doing before heaven and earth were made?”

Har answered: “Then he was among the frost giants.”

Gangleri said: “What was the beginning, how did it begin, and what was there before?”

Har answered: “As it says in the Seeress's Prophecy:

It was early in the ages,
when nothing existed;
there was neither sand nor sea
nor cool waves;
earth was nowhere to be found,
nor heaven above;
there was Ginnungagap,
but no grass.”

Then Jafnhar said: “It was many ages before the earth was created that Niflheim was made. In its centre lies the spring called Hvergelmir, and from it flow the rivers named Svol, Gunnthra, Fjorm, Fimbulthul, Slid and Hrid, Sylg and Ylg, Vid and Leipt. Gjoll is nearest the gates of Hel.”

Then Thridi said: “First, however, there was the world in the southern region called Muspell. It is bright and hot. That region flames and burns, and it is impassable to outsiders who have no ancestral home there. The one who sits at its frontier to defend the land is called Surt. He has a flaming sword, and at the end of the world he will go out to wage war, defeat all the gods, and burn the whole world with fire. As it says in the Seeress's Prophecy:

Surt comes from the south
with the scourge of branches;
from his sword shines
the sun of the gods of the slain;
rocky mountains crash,
and giantesses stumble;
men tread the road to Hel,
and heaven splits apart.”

Gangleri said: “How did things take shape before the races came into being or humankind increased?”

Then Har said: “When the rivers called Elivagar had come so far from their sources that the poisonous fluid flowing with them hardened like the slag that runs from a fire, it became ice. When that ice came to a standstill and no longer flowed, it froze over. The vapour rising from the poison froze into frost, and the frost built up layer upon layer, all the way into Ginnungagap.”

Then Jafnhar said: “The part of Ginnungagap facing north filled with the weight and heaviness of ice and frost, and within it were mist and gusts of wind. But the southern part of Ginnungagap grew light from the sparks and glowing embers that flew out of Muspell's world.”

Then Thridi said: “Just as cold and all things harsh came from Niflheim, everything facing towards Muspell was hot and bright. But Ginnungagap was as mild as windless air. When the frost met the warm breath of heat, so that it melted and dripped, life arose from those flowing drops through the power of the one who sent the heat. It took on a human shape, and this being was named Ymir. The frost giants call him Aurgelmir, and from him descend the races of frost giants, as it says in the Shorter Seeress's Prophecy:

All seeresses descend
from Vidolf,
all wizards
from Vilmeid,
and practitioners of sorcery
from Svarthofdi;
all giants
descend from Ymir.

And here the giant Vafthrudnir says:

From Elivagar
sprang drops of poison,
and grew until a giant emerged;
from there our kindreds
all came together;
that is why they are always so fierce.”

Then Gangleri said: “How did races grow from him, or how did it happen that more people came into being? And do you believe that the one you have just told me about is a god?”

Har answered: “By no means do we acknowledge him as a god. He is evil, as are all his descendants. We call them frost giants. It is said that while he slept, he began to sweat. Then a man and a woman grew beneath his left arm, and one of his feet fathered a son with the other. From these came the races of frost giants. That ancient frost giant we call Ymir.”

Then Gangleri said: “Where did Ymir live, and what did he live on?”

Har answered: “The next thing was that, as the frost dripped, it formed a cow called Audhumla. Four rivers of milk flowed from her teats, and she nourished Ymir.”

Then Gangleri said: “What nourished the cow?”

Har answered: “She licked the frost-covered stones, which were salty. On the first day she licked them, a man's hair emerged from the stone by evening; on the second day, a man's head; and on the third day, a whole man was there. He is called Buri. He was handsome, large, and powerful. He fathered a son called Bor, who married a woman called Bestla, daughter of the giant Bolthorn, and they had three sons. One was called Odin, the second Vili, and the third Ve. It is my belief that this Odin and his brothers are the rulers of heaven and earth. We believe that this is his name. It is the name of the man we know to be greatest and most glorious, and you may well call him by that name.”

Then Gangleri said: “What became of their relations, and which side was stronger?”

Har answered: “Bor's sons killed the giant Ymir. When he fell, so much blood poured from his wounds that in it they drowned the whole race of frost giants, except for one who escaped with his household. The giants call him Bergelmir. He climbed onto his mill-box with his wife and survived there. From them descend the races of frost giants, as it says here:

Countless winters
before the earth was created,
Bergelmir was born;
the first thing I remember
is when that wise giant
was laid upon a mill-box.”

Then Gangleri said: “What did Bor's sons do next, if you believe they are gods?”

Har said: “There is no small tale to tell of that. They took Ymir and carried him into the middle of Ginnungagap, and from him they made the earth, and from his blood the sea and lakes. The earth was made from his flesh, and the mountains from his bones. Stones and scree they made from his teeth and molars and from the bones that had been broken.”

Then Jafnhar said: “From the blood that flowed freely out of his wounds they made the sea, when they formed and joined the earth together. They laid that sea in a ring around it, and most people would think it impossible to cross.”

Then Thridi said: “They also took his skull and made the sky from it, setting it up over the earth with four corners. Beneath each corner they placed a dwarf. Their names are Austri, Vestri, Nordri, and Sudri. Then they took the glowing embers and sparks that flew loose, having been cast out of Muspell's world, and set them in the middle of Ginnungagap, both above and below in the heavens, to light heaven and earth. They assigned places to all the heavenly lights. Some were fixed in the heavens, while others moved freely beneath them; yet even these they assigned their places and appointed their courses. Ancient lore says that from then on days and nights were distinguished and years reckoned. As it says in the Seeress's Prophecy:

The sun did not know
where she had her dwelling;
the moon did not know
what power he had;
the stars did not know
where they had their places.

That was how things were before this happened.”

Then Gangleri said: “These are great tidings that I now hear. That is a tremendous work, and skilfully made. What shape did the earth have?”

Har answered: “It is circular around its outer edge, and the deep sea lies all around it. Along that seashore they gave lands to the races of giants to settle. But farther inland they built a fortification around the world against the hostility of the giants. For this fortification they used the giant Ymir's eyebrows, and they called it Midgard. They also took his brain and threw it into the air, making the clouds from it, as it says here:

From Ymir's flesh
the earth was created,
and from his blood the sea,
mountains from his bones,
trees from his hair,
and from his skull the sky.
And from his eyebrows
the gracious powers made
Midgard for the children of men;
and from his brain
all those fierce-tempered
clouds were created.”

Then Gangleri said: "It seems to me that they had accomplished a great deal by then, when earth and heaven had been made, the sun and heavenly bodies set in place, and day and night divided. But where did the people who inhabit the world come from?"

Then Har said: "As the sons of Bor walked along the seashore, they found two trees, picked them up, and fashioned people from them. The first gave them breath and life, the second understanding and movement, and the third a face, speech, hearing, and sight. They gave them clothes and names. The man was called Ask and the woman Embla, and from them sprang the human race, which was given a dwelling within Midgard. Next they made themselves a stronghold in the middle of the world, called Asgard. We call it Troy. There the gods and their kindreds dwelt, and from there arose many events and happenings, both on earth and in the sky. There is a place there called Hlidskjalf, and when Odin sat there in the high seat, he could see throughout all worlds and see every person's deeds, and he understood everything he saw. His wife was called Frigg, daughter of Fjorgyn, and from their line comes the race we call the kindreds of the Aesir, who have inhabited ancient Asgard and the realms belonging to it. That entire race is of divine descent. And he may be called Allfather because he is the father of all the gods and humans and everything that was brought into being by him and his power. Jord was his daughter and his wife. By her he fathered his first son, who is Thor of the Aesir. Power and strength were his, and with them he overcomes all living creatures.

A giant called Norfi or Narfi lived in Jotunheim. He had a daughter called Night. She was black and dark, as befitted her ancestry. She was married to a man called Naglfari. Their son was called Aud. Next she was married to a man called Anar. Their daughter was called Jord. Last she married Delling, who was of the race of the Aesir. Their son was Day. He was bright and beautiful, taking after his father. Then Allfather took Night and her son Day, gave them two horses and two chariots, and sent them up into the sky to ride around the earth every twenty-four hours. Night rides first, on the horse called Hrimfaxi, and every morning he bedews the earth with the drops of foam from his bit. The horse Day owns is called Skinfaxi, and his mane lights up all the sky and the earth."

Then Gangleri said: "How does he direct the course of the sun or the moon?"

Har said: "There was a man called Mundilfari who had two children. They were so beautiful and fair that he called his son Mani and his daughter Sol, and married her to a man called Glen. But the gods were angered by this arrogance, so they took the brother and sister and placed them up in the sky. They made Sol drive the horses that drew the chariot of the sun, which the gods had fashioned to light the worlds from a glowing ember that flew out of Muspellheim. Those horses are called Arvak and Alsvid. Beneath the horses' shoulders the gods placed two bellows to cool them, though in some accounts this is called Isarnkol. Mani directs the course of the moon and governs its waxing and waning. He took two children from the earth, called Bil and Hjuki, as they were walking away from the well called Byrgir, carrying on their shoulders a tub called Saeg, on a pole called Simul. Their father is called Vidfinn. These children accompany Mani, as can be seen from the earth."

Then Gangleri said: "The sun travels swiftly, almost as though she were afraid, and she could scarcely hasten her course more even if she feared her own death."

Then Har answered: "It is no wonder she travels so swiftly. The one pursuing her is close behind, and she has no escape except to flee."

Then Gangleri said: "Who is it that causes her this trouble?"

Har said: "There are two wolves. The one that follows her is called Skoll. She fears him, and he will catch her. The one running ahead of her is called Hati, son of Hrodvitnir. He wants to catch the moon, and so it will happen."

Then Gangleri said: "What is the wolves' ancestry?"

Har said: "A giantess lives east of Midgard in the forest called Ironwood. In that forest dwell the troll-women called the Ironwood women. The old giantess bears many giants as sons, all in the shape of wolves, and these wolves are descended from them. It is said that the mightiest of that kin will be the one called Managarm. He fills himself with the lifeblood of everyone who dies, and he swallows the moon and spatters blood over heaven and all the sky. Then the sun loses its light, and the winds rage and roar from every side. As it says in the Prophecy of the Seeress:

In the east the old one lives,
in Ironwood,
and there gives birth
to Fenrir's brood;
of them all
one will become
the moon's snatcher
in a troll's shape.

He fills himself with the lifeblood
of doomed people,
reddens the gods' dwelling
with crimson blood;
the sun's rays turn black
in the summers that follow,
all weather treacherous.
Do you know yet—or what?"

Then Gangleri said: "What is the way from earth to heaven?"

Then Har answered with a laugh: "That is not a knowledgeable question. Have you not been told that the gods made a bridge from earth to heaven called Bifrost? You must have seen it. Perhaps you call it the rainbow. It has three colours and is very strong, made with greater skill and knowledge than other works. But strong as it is, it will break when the sons of Muspell advance and ride over it, and their horses will swim across great rivers. That is how they will make their way."

Then Gangleri said: "It seems to me that the gods did not build the bridge faithfully if it can break, when they can make things as they please."

Then Har said: "The gods deserve no blame for this work. Bifrost is a good bridge, but there is nothing in this world that can be relied upon when the sons of Muspell attack."

Then Gangleri said: "What did Allfather do when Asgard had been made?"

Har said: "At first he appointed rulers to their seats and asked them to judge people's fates with him and decide how the stronghold should be arranged. This was at the place called Idavoll, in the middle of the stronghold. Their first work was to build the temple where their twelve seats stand, besides the high seat belonging to Allfather. That building is the finest and largest on earth. Inside and out it is all like pure gold. People call that place Gladsheim. They made another hall, a sanctuary belonging to the goddesses, and it was very beautiful. People call that building Vingolf. Next they made a building in which they set up a forge, and for it they made a hammer, tongs, and an anvil, and then all the other tools. After that they worked metal, stone, and wood, and so abundantly the metal called gold that all their household furnishings and all their equipment were made of gold. That age is called the golden age, before it was spoiled by the coming of the women. They came from Jotunheim.

Next the gods took their seats, gave their judgments, and considered how dwarfs had come to life in the soil and down in the earth, like maggots in flesh. The dwarfs had first taken shape and come to life in Ymir's flesh, and were then maggots, but by the gods' decree they acquired human understanding and human form, though they live in earth and stones. Motsognir was the foremost, and Durin the second. As it says in the Prophecy of the Seeress:

Then all the powers went
to the seats of judgment,
the most holy gods,
and considered this:
who should fashion
the host of dwarfs
from the bloody sea
and from Blain's limbs.

There many forms
of human likeness were made,
dwarfs in the earth,
as Durin said.

And she gives these names of the dwarfs:

Nyi, Nidi,
Nordri, Sudri,
Austri, Vestri,
Althjof, Dvalin,
Nar, Nain,
Niping, Dain,
Bifur, Bafur,
Bombur, Nori,
Ori, Onar,
Oin, Mjodvitnir.

Vigg and Gandalf,
Vindalf, Thorin,
Fili, Kili,
Fundin, Vali,
Thror, Throin,
Thekk, Lit and Vit,
Nyr, Nyrad,
Rekk, Radsvid.

These too are dwarfs, and they live in stones, while the former live in the soil:

Draupnir, Dolgthvari,
Har, Hugstari,
Hledjolf, Gloin,
Dori, Ori,
Duf, Andvari,
Heftifili,
Har, Sviar.

But these came from Svarin's Mound to Aurvangar on Joruvellir, and from them Lofar is descended. These are their names:

Skirfir, Virfir,
Skafid, Ai,
Alf, Yngvi,
Eikinskjaldi,
Fal, Frosti,
Fid, Ginnar."

Then Gangleri said: "Where is the gods' chief seat or holy place?"

Har answered: "It is at the ash Yggdrasil. There the gods must hold their courts each day."

Then Gangleri said: "What is there to tell about that place?"

Then Jafnhar said: "The ash is the greatest and best of all trees. Its branches spread over the whole world and reach above heaven. Three roots support the tree and spread very far apart. One is among the Aesir, another among the frost-giants, where Ginnungagap once was. The third stands over Niflheim, and beneath that root is Hvergelmir, while Nidhogg gnaws at the root from below. Beneath the root that reaches towards the frost-giants is Mimir's Well, in which wisdom and understanding are hidden. The owner of the well is called Mimir. He is full of knowledge because he drinks from the well with the horn Gjallarhorn. Allfather came there and asked for a single drink from the well, but he did not receive it until he had given his eye as a pledge. As it says in the Prophecy of the Seeress:

I know it all, Odin,
where you hid your eye,
in the renowned
Well of Mimir.
Mimir drinks mead
every morning
from the pledge of the Father of the Slain.
Do you know yet—or what?

The ash's third root stands in heaven, and beneath that root is a very holy well called Urd's Well. There the gods have their place of judgment. Every day the Aesir ride up there over Bifrost. It is also called the Aesir's Bridge. The horses of the Aesir have these names: Sleipnir is the best; Odin owns him. He has eight legs. The second is Glad, the third Gyllir, the fourth Glen, the fifth Skeidbrimir, the sixth Silfrintopp, the seventh Sinir, the eighth Gisl, the ninth Falhofnir, the tenth Gulltopp, and the eleventh Lettfeti. Baldr's horse was burned with him, but Thor walks to the court and wades the rivers whose names are these:

Kormt and Ormt
and the two Kerlaugar,
these Thor must wade
every day
when he goes to give judgment
at the ash Yggdrasil,
for the Aesir's Bridge
burns all aflame,
the holy waters seethe."

Then Gangleri said: "Does fire burn over Bifrost?"

Har said: "The red you see in the rainbow is burning fire. Frost-giants and mountain-giants would make their way up into heaven if Bifrost were passable to everyone who wished to cross it. There are many beautiful places in heaven, and divine protection surrounds them all. A beautiful hall stands there beneath the ash beside the well, and from that hall come three maidens called Urd, Verdandi, and Skuld. These maidens shape people's lives. We call them Norns. There are also other Norns, who come to every child that is born to shape its life. Some are of divine descent, others are of the race of elves, and a third kind are of the race of dwarfs, as it says here:

Of widely different births
I say the Norns are;
they have no common kin;
some are descended from the Aesir,
some are descended from elves,
some are Dvalin's daughters."

Then Gangleri said: "If the Norns determine people's fates, they deal them out very unevenly: some have good and prosperous lives, while others have little property or renown; some have long lives, others short."

Har said: "Good Norns of noble descent shape good lives, but when people suffer misfortune, evil Norns are responsible."

Then Gangleri said: “What other remarkable things are there to tell about the ash?”

Har says: “There is much to tell about it. An eagle sits in the branches of the ash, and it knows many things, while between its eyes sits a hawk called Vedrfolnir. A squirrel called Ratatosk runs up and down the ash and carries spiteful words between the eagle and Nidhogg. Four stags run among the branches of the ash and browse on its foliage. Their names are Dain, Dvalin, Duneyr, and Durathror. And so many serpents are in Hvergelmir with Nidhogg that no tongue can count them. As it says here:
The ash Yggdrasil
suffers hardship
greater than people know;
a stag bites it above,
its side rots,
Nidhogg gnaws it below.

And this too is said:
More serpents lie
beneath the ash Yggdrasil
than any foolish ape could imagine.
Goin and Moin,
they are Grafvitnir’s sons,
Grabak and Grafvollud,
Ofnir and Svafnir,
will, I think, forever
eat away the tree’s branches.

It is also said that the Norns who dwell beside Urd’s Well draw water from the well every day, together with the mud that lies around it, and pour it over the ash so that its branches will not wither or rot. This water is so holy that everything that enters the well becomes as white as the membrane called the eggshell lining, which lies against the inside of an eggshell, as it says here:
I know an ash standing,
called Yggdrasil,
a tall, holy tree,
sprinkled with white mud;
from it come dews
that fall in the valleys;
it stands forever green above
Urd’s Well.

The dew that falls from it onto the earth is what people call honeydew, and bees feed on it. Two birds are nourished in Urd’s Well. They are called swans, and from these birds has come the kind of bird that bears that name.”

Then Gangleri said: “You can tell great tidings of heaven. What other chief places are there besides Urd’s Well?”

Har says: “There are many splendid places there. One place there is called Alfheim. The people called Light Elves dwell there, but Dark Elves live down in the earth. They differ from them in appearance, and much more in their nature. Light Elves are fairer to look at than the sun, but Dark Elves are blacker than pitch. There is a place called Breidablik, and no place there is fairer. There is also one called Glitnir, whose walls, posts, and pillars are all of red gold, while its roof is of silver. There is another place called Himinbjorg. It stands at the edge of heaven, at the bridge’s end, where Bifrost reaches heaven. There is also a great place called Valaskjalf. Odin owns that place. The gods built it and roofed it with pure silver, and there in this hall is Hlidskjalf, the high seat so named. When Allfather sits in that seat, he sees over all the worlds. At the southern edge of heaven stands the hall called Gimle, the fairest of all and brighter than the sun. It will stand when both heaven and earth have perished, and good and righteous people will dwell in that place for all ages. As it says in the Seeress’s Prophecy:
I know a hall standing,
fairer than the sun,
roofed with gold,
at Gimle;
there shall faithful
people dwell
and through all time
enjoy delight.”

Then Gangleri said: “What protects that place when Surt’s flame burns heaven and earth?”

Har says: “It is said that there is another heaven to the south and above this heaven, called Andlang, and that a third heaven lies still higher, called Vidblain. We believe this place to be in that heaven. But we believe that only Light Elves dwell in those places now.”

Then Gangleri said: “Where does the wind come from? It is strong enough to stir great seas, and it fans fire. Yet strong as it is, it cannot be seen, so it is strangely made.”

Then Har said: “I can readily tell you that. At the northern edge of heaven sits a giant called Hraesvelg. He has an eagle’s shape, and when he takes flight, winds rise from beneath his wings. As it says here:
Hraesvelg he is called,
who sits at heaven’s edge,
a giant in eagle’s shape;
from his wings
they say the wind comes
over all people.”

Then Gangleri said: “Why is there so great a difference that summer should be hot and winter cold?”

Har says: “A man so learned would not ask that, for everyone can tell you this. But if you alone have become so ignorant that you have not heard it, I will nevertheless give you credit for asking an ignorant question once rather than remaining any longer unaware of what you ought to know. The father of Summer is called Svasud, and he leads so pleasant a life that from his name whatever is gentle is called ‘pleasant.’ But Winter’s father is called either Vindloni or Vindsval. He is the son of Vasad, and those kinsmen were fierce and cold-hearted, and Winter has their disposition.”

Then Gangleri said: “Who are the Aesir in whom people ought to believe?”

Har says: “There are twelve Aesir of divine lineage.”

Then Jafnhar said: “The goddesses are no less holy, and their power is no less.”

Then Thridi said: “Odin is the highest and oldest of the Aesir. He rules all things, and mighty as the other gods are, they all serve him as children serve their father. Frigg is his wife, and she knows people’s destinies, though she utters no prophecies, as it is said here that Odin himself spoke to the god called Loki:
You are mad, Loki,
and out of your mind;
why will you not stop, Loki?
All destinies Frigg,
I believe, knows,
though she herself says nothing.

Odin is called Allfather because he is the father of all the gods. He is also called Valfather, because all those who fall in battle are his adopted sons. He assigns them Valhalla and Vingolf, and they are then called Einherjar. He is also called Hangagud and Haftagud, Farmagud, and he named himself in still more ways when he came to King Geirrod:
I called myself Grim
and Gangleri,
Herjan, Hjalmberi,
Thekk, Thridi,
Thud, Ud,
Helblindi, Har, Sad, Svipal,
Sanngetal,
Herteit, Hnikar,
Bileyg, Baleyg,
Bolverk, Fjolnir,
Grimnir, Glapsvid, Fjolsvid,
Sidhott, Sidskegg,
Sigfather, Hnikud,
Allfather, Atrid, Farmatyr,
Oski, Omi,
Jafnhar, Biflindi,
Gondlir, Harbard,
Svidur, Svidrir,
Jalk, Kjalar, Vidur,
Thror, Ygg, Thund,
Vakr, Skilfing,
Vafud, Hroftatyr,
Gaut, Veratyr.”

Then Gangleri said: “You have given him an enormous number of names, and on my faith, it must take great learning to know the reasons and accounts behind them, and what events gave rise to each of these names.”

Then Har says: “It takes great understanding to recount that in detail. But the briefest explanation to give you is that most names have been given because, as many languages as there are in the world, all peoples feel the need to adapt his name to their own tongue for their invocations and prayers. But some events that gave rise to these names occurred on his journeys, and these have been set down in stories. You will not be able to call yourself a learned man unless you can tell of those great events.”

Then Gangleri said: “What are the names of the other Aesir, what do they occupy themselves with, and what have they done to win renown?”

Har says: “Thor is foremost among them, he who is called Asa-Thor or Driving-Thor. He is the strongest of all gods and men. He rules the realm called Thrudvangar, and his hall is called Bilskirnir. In that hall are five hundred and forty rooms. It is the largest house known to people. As it says in Grimnir’s Sayings:
Five hundred rooms
and forty more,
so I reckon Bilskirnir with its winding ways;
of all the houses
I know to be roofed,
my son’s I know to be greatest.

Thor has two goats, whose names are Tanngnjost and Tanngrisnir, and a chariot in which he drives, and the goats draw the chariot. That is why he is called Driving-Thor. He also has three treasures. One of them is the hammer Mjolnir, which frost giants and mountain giants recognize when it is raised aloft, and that is no wonder. It has crushed many a skull among their fathers and kinsmen. He has another excellent treasure, his belt of strength, and when he buckles it around himself, his divine strength increases by half. The third thing he owns is also of great value: his iron gloves. He cannot do without them when gripping the hammer’s shaft. But no one is so learned that he can recount all Thor’s great deeds. Yet I can tell you so many stories about him that many hours will pass before everything I know has been told.”

Then Gangleri said: “I would like to hear tidings of more of the Aesir.”

Har says: “Another son of Odin is Baldr, and good things are to be told of him. He is the best, and everyone praises him. He is so fair in appearance and so bright that light shines from him, and there is a plant so white that it is likened to Baldr’s eyelashes. It is the whitest of all plants, and from this you may judge the beauty of both his hair and his body. He is the wisest of the Aesir, the fairest-spoken, and the most merciful, but it is his nature that none of his judgments can hold good. He dwells in the place called Breidablik. It is in heaven. Nothing unclean may be in that place, as it says here:
Breidablik it is called,
where Baldr has
built himself halls,
in that land
where I know there lie
the fewest baleful things.

The third god is the one called Njord. He dwells in heaven, in the place called Noatun. He rules the course of the wind and calms sea and fire. He should be invoked for seafaring and for fishing and hunting. He is so rich and prosperous that he can grant people wealth in lands or movable goods. He should be invoked for this. Njord is not of the lineage of the Aesir. He was brought up in Vanaheim, but the Vanir gave him to the gods as a hostage and received in exchange as a hostage the one called Hoenir. He became a means of reconciliation between the gods and the Vanir.

Njord’s wife is called Skadi, the daughter of the giant Thjazi. Skadi wishes to have the dwelling her father owned, which is in certain mountains, in the place called Thrymheim, but Njord wishes to be near the sea. They agreed that they should stay nine nights in Thrymheim and then another nine at Noatun. But when Njord came back to Noatun from the mountain, he spoke this verse:
Hateful to me are the mountains;
I was not there long,
only nine nights;
the howling of wolves
seemed ugly to me
beside the singing of swans.

Then Skadi spoke this verse:
I could not sleep
in the beds by the sea
for the bird’s crying;
it wakes me,
coming from the sea,
each morning, the gull.

Then Skadi went up into the mountains and settled in Thrymheim, and she often travels on skis and carries a bow and shoots wild animals. She is called the ski god or the ski goddess. As it is said:
Thrymheim it is called,
where Thjazi lived,
that most mighty giant;
but now Skadi dwells,
the bright bride of the gods,
on her father’s ancient homestead.

Njord in Noatun later fathered two children. One was called Frey, and the daughter Freyja. They were beautiful to look at and powerful. Frey is the most renowned of the Aesir. He rules over rain and sunshine, and thereby the earth's produce, and it is good to call upon him for fruitful seasons and peace. He also rules over people's prosperity. Freyja is the most renowned of the goddesses. She has a dwelling in heaven called Folkvang. Whenever she rides into battle, she has half the slain, and Odin half, as it says here:

Folkvang it is called,
and there Freyja decides
the choice of seats in the hall;
half the slain
she chooses each day,
and Odin has half.

Her hall, Sessrumnir, is large and beautiful. When she travels, she drives two cats and sits in a chariot. She is most ready to hear those who call upon her, and from her name comes the title of honour by which women of rank are called ladies. She was very fond of love poetry. It is good to call upon her in matters of love."

Then Gangleri said: "These Aesir seem very mighty to me, and it is no wonder that great power attends you, since you know the nature of the gods and know to whom each prayer should be addressed. Are there still more gods?"

Har said: "There is another of the Aesir called Tyr. He is the boldest and most courageous, and he has great power over victory in battles. It is good for valiant men to call upon him. It is a saying that a man is brave as Tyr when he surpasses other men and holds nothing back. He was also wise, so that a man who is wisest is said to be wise as Tyr. Here is one sign of his boldness: when the Aesir enticed the wolf Fenrir into letting them put the fetter Gleipnir on him, he did not trust them to release him until they placed Tyr's hand in his mouth as a pledge. When the Aesir would not release him, he bit the hand off at the place now called the wolf-joint. Tyr is therefore one-handed, and he is not called a reconciler of men.

One is called Bragi. He is renowned for wisdom, and above all for eloquence and skill with words. He knows most about poetry, and after him poetry is called bragr. From his name, too, a man or woman whose eloquence surpasses that of others is called the bragr of men or women. His wife is Idunn. In her wooden box she keeps the apples that the gods must bite into when they grow old, and then they all become young. So it will be until Ragnarok."

Then Gangleri said: "It seems to me that the gods have a great deal resting on Idunn's care and faithfulness."

Then Har said with a laugh: "That nearly brought disaster once. I shall be able to tell you about it, but first you must hear more names of the Aesir.

One is called Heimdall. He is called the white god. He is great and holy. Nine maidens bore him as their son, and they were all sisters. He is also called Hallinskidi and Gullintanni. His teeth were of gold. His horse is called Gulltopp. He lives at the place called Himinbjorg, beside Bifrost. He is the gods' watchman and sits there at heaven's edge to guard the bridge against the mountain giants. He needs less sleep than a bird. He can see a hundred leagues away, as well by night as by day. He can also hear grass growing on the earth and wool on sheep, and everything that makes a louder sound. He has the trumpet called Gjallarhorn, and its blast is heard throughout all worlds. Heimdall's sword is called a man's head. It is said here:

Himinbjorg it is called,
and there Heimdall
is said to rule the sanctuaries;
there the gods' watchman,
in his peaceful hall,
gladly drinks the good mead.

And he himself says in Heimdall's Chant:

I am the child of nine mothers,
I am the son of nine sisters.

One of the Aesir is called Hod. He is blind. He is very strong, but the gods would wish that there were no need to name this god, for his handiwork will long be remembered among gods and men.

One is called Vidar, the silent god. He has a thick shoe. He is almost as strong as Thor. The gods place great trust in him in every trial.

One is called Ali or Vali, the son of Odin and Rind. He is bold in battle and very fortunate in his shooting.

One is called Ull, the son of Sif and stepson of Thor. He is so good an archer and so skilled on skis that no one can compete with him. He is also handsome and has a warrior's accomplishments. It is also good to call upon him in single combat.

Forseti is the name of the son of Baldr and Nanna, Nep's daughter. He has the hall in heaven called Glitnir. All who come to him with difficult disputes leave reconciled. It is the best place of judgment among gods and men. It says here:

Glitnir is the hall's name;
it is supported by gold
and roofed with silver as well;
there Forseti
dwells most days
and settles every dispute.

There is another counted among the Aesir, whom some call the slanderer of the Aesir, the originator of deceits, and the disgrace of all gods and men. He is named Loki or Lopt, the son of the giant Farbauti. His mother is called Laufey or Nal. His brothers are Byleist and Helblindi. Loki is handsome and beautiful to look at, evil in disposition, and very changeable in his ways. He had more of the wisdom called cunning than other men, and tricks for every purpose. He was always getting the Aesir into serious trouble, and often freed them through his schemes. His wife is called Sigyn, and their son Nari or Narvi.

Loki had still more children. There was a giantess in Jotunheim called Angrboda. With her Loki fathered three children. One was the wolf Fenrir, the second Jormungand, who is the Midgard Serpent, and the third Hel. When the gods learned that these three siblings were being brought up in Jotunheim, and traced through prophecies that great harm and misfortune would come to them from these siblings, they all thought much evil was to be expected, first because of their mother's ancestry, and still worse because of their father's. Then Allfather sent the gods to seize the children and bring them to him. When they came to him, he threw the serpent into the deep sea that surrounds all lands. That serpent grew so large that he lies in the midst of the ocean encircling all lands and bites his own tail.

He threw Hel into Niflheim and gave her authority over nine worlds, so that she should assign lodgings to all who were sent to her, namely those who die of sickness or old age. She has great dwellings there, and her enclosing walls are exceedingly high and her gates large. Her hall is called Eljudnir, her dish Hunger, her knife Famine, her manservant Ganglati, her maidservant Ganglot, her threshold over which one enters Stumbling Pit, her bed Sickbed, and her bed hangings Gleaming Misfortune. She is half blue-black and half flesh-coloured. By this she is easily recognized, and she looks rather downcast and grim.

The Aesir brought the wolf up at home, and Tyr alone had the courage to go to him and give him food. But when the gods saw how much he grew each day, and all prophecies said that he was destined to harm them, the Aesir devised a plan: they made a very strong fetter, which they called Laeding, and brought it to the wolf and asked him to try his strength against it. The wolf thought this was no match for his strength and let them do as they wished. But the first time the wolf strained against it, the fetter broke. Thus he freed himself from Laeding.

Next the Aesir made another fetter, twice as strong, which they called Dromi. Again they asked the wolf to try this fetter, saying that he would become very renowned for his strength if such massive workmanship could not hold him. The wolf reflected that this fetter was very strong, but also that his strength had increased since he broke Laeding. It occurred to him that he would have to take risks if he was to become famous, and he let them put the fetter on him. When the Aesir declared themselves ready, the wolf shook himself, struck the fetter against the ground, strained hard, and kicked against it, breaking the fetter so that its fragments flew far away. Thus he burst out of Dromi. Since then it has been a saying that someone frees himself from Laeding or bursts out of Dromi when something is pursued with great effort.

After that the Aesir feared that they would not be able to bind the wolf. Then Allfather sent the one named Skirnir, Frey's messenger, down into Svartalfheim to some dwarfs, and had them make the fetter called Gleipnir. It was made of six things: the sound of a cat's footfall, a woman's beard, a mountain's roots, a bear's sinews, a fish's breath, and a bird's spittle. And although you have not heard these things before, you can now readily find clear evidence that you are not being lied to. You must have seen that a woman has no beard, that a running cat makes no sound, and that there are no roots beneath a mountain. And on my faith, everything I have told you is equally true, though there are some things you cannot put to the test."

Then Gangleri said: "I can certainly understand that this is true. I can see these things you have now given as examples. But how was the fetter fashioned?"

Har said: "I can readily tell you that. The fetter was smooth and soft as a strip of silk, but as firm and strong as you are now about to hear. When the fetter was brought to the Aesir, they thanked the messenger warmly for carrying out his errand. Then the Aesir went out onto the lake called Amsvartnir, to the islet called Lyngvi, and called the wolf to come with them. They showed him the silken band and asked him to break it, saying that it was somewhat stronger than its thickness might suggest. Each passed it to the next and tested it with the strength of his hands, and it did not break. Even so, they said the wolf would be able to break it.

Then the wolf answered: 'It seems to me that I shall gain no fame from this ribbon, even if I break such a slender band apart. But if it has been made with craft and deceit, though it looks slight, that band shall not go on my legs.'

Then the Aesir said that he would quickly break a slender silken band, since he had previously broken great iron fetters. 'But if you cannot break this band, then you will be unable to frighten the gods. We shall then release you.'

The wolf said: 'If you bind me so that I cannot free myself, you will play such tricks that it will be a long time before I get help from you. I am unwilling to let this band be put on me, but rather than have you question my courage, let one of you put his hand in my mouth as a pledge that this is done without deceit.'

Each of the Aesir looked at the others, and now they felt they faced a double difficulty. None was willing to offer his hand until Tyr held out his right hand and placed it in the wolf's mouth. When the wolf strained against it, the band tightened, and the harder he struggled, the more tightly the band cut into him. Then they all laughed except Tyr. He lost his hand.

When the Aesir saw that the wolf was securely bound, they took the cord attached to the fetter, called Gelgja, and drew it through a great stone slab called Gjoll, and fixed the slab deep down in the earth. Then they took a great stone and drove it still farther into the earth. That stone is called Thviti, and they used it as an anchoring peg. The wolf gaped fiercely and struggled violently, wanting to bite them. They thrust a sword into his mouth. Its hilt rests against his lower jaw and its point against his upper jaw. It is the prop that holds his jaws apart. He howls terribly, and drool runs from his mouth. This is the river called Van. There he lies until Ragnarok."

Then Gangleri said: "Loki fathered an extraordinarily evil brood, but all these siblings are mighty in their own right. Why did the Aesir not kill the wolf, when they expect evil from him?"

Har answered: "The gods held their sanctuaries and places of peace in such reverence that they would not defile them with the wolf's blood, though the prophecies say that he will be Odin's death."

Then Gangleri said: “Who are the goddesses?”

Har says: “Frigg is foremost. She owns the dwelling called Fensalir, and it is very splendid. The second is Saga. She lives at Sokkvabekk, and that is a great place. The third is Eir. She is the best physician. The fourth is Gefjon. She is a virgin, and those who die as virgins serve her. The fifth is Fulla. She too is a virgin and wears her hair loose, with a gold band around her head. She carries Frigg’s casket, looks after her footwear, and shares her secret counsels.

“Freyja ranks highest alongside Frigg. She married a man called Od. Their daughter is Hnoss. She is so beautiful that things which are beautiful and precious are called hnossir after her name. Od went away on long journeys, and Freyja weeps for him, and her tears are red gold. Freyja has many names, because she gave herself various names when she travelled among unfamiliar peoples in search of Od. She is called Mardoll and Horn, Gefn, Syr. Freyja owned Brisingamen. She is also called Vanadis.

“The seventh is Sjofn. She takes great care to turn people’s hearts to love, both women’s and men’s, and from her name love is called sjafni. The eighth is Lofn. She is so gentle and so gracious to those who invoke her that she obtains permission from Allfather or Frigg for women and men to come together, even if this was previously forbidden or flatly refused. From her name comes the word lof, ‘permission’, and also the fact that she is much praised by people. The ninth is Var. She listens to people’s oaths and the private agreements women and men make with one another. For this reason such agreements are called varar. She also takes vengeance on those who break them. The tenth is Vor. She is wise and inquisitive, so that nothing can be hidden from her. It is a saying that a woman becomes vor, ‘aware’, of something when she learns of it.

“The eleventh is Syn. She guards the doors of the hall and shuts them against those who must not enter. She is also appointed to defend at assemblies those cases which she wishes to refute. Hence the saying that syn, ‘denial’, is brought forward when someone denies something. The twelfth is Hlin. She is appointed to watch over those whom Frigg wishes to save from some danger. Hence the saying that someone who finds refuge hleinir. The thirteenth is Snotra. She is wise and gracious in manner. From her name, a woman or man who is restrained in conduct is called snotr. The fourteenth is Gna. Frigg sends her into various worlds on her errands. She has a horse that runs through air and over water, called Hofvarpnir. Once, when she was riding, some Vanir saw her riding through the air. Then one said:

‘What flies there,
what travels there,
or glides through the air?’

“She answers:

‘I do not fly,
though I travel
and glide through the air
on Hofvarpnir,
whom Hamskerpir
sired on Gardrofa.’

“From Gna’s name, something that rises high is said to gnæfa. Sol and Bil are counted among the goddesses, but their nature has been described before.”

“There are still others whose task is to serve in Valhalla, bringing drink and looking after the tableware and drinking vessels. They are named as follows in Grimnismal:

‘Hrist and Mist
I wish to bring me a horn,
Skeggjold and Skogul,
Hild and Thrud,
Hlokk and Herfjotur,
Goll and Geirahod,
Randgrid and Radgrid,
and Reginleif;
they bring ale to the Einherjar.’

“These are called Valkyries. Odin sends them to every battle. They choose which men are to die and determine victory. Gunn and Rota and the youngest of the Norns, called Skuld, always ride out to choose the slain and determine the killings. Jord, Thor’s mother, and Rind, Vali’s mother, are counted among the goddesses.”

“There was a man called Gymir, and his wife was Aurboda. She was of the race of mountain giants. Their daughter is Gerd, who was the most beautiful of all women. One day Frey had gone into Hlidskjalf and was looking out over all the worlds. When he looked north, he saw a great and beautiful house on a certain estate. A woman was walking towards that house, and when she raised her arms and opened the door before her, light shone from her arms over both air and sea, and all the worlds were lit up by her. His great presumption in sitting in that holy seat was thus punished: he went away full of sorrow. When he came home, he said nothing. He did not sleep; he did not drink. Nor did anyone dare to ask him to speak.

“Then Njord had Skirnir, Frey’s attendant, summoned to him and told him to go to Frey, ask him to speak, and find out with whom he was so angry that he would speak to no one. Skirnir said he would go, though unwillingly, and said that he expected harsh answers from him. When he came to Frey, he asked why Frey was so downcast and would speak to no one. Then Frey answered and said that he had seen a beautiful woman, and on her account he was so sorrowful that he would not live long if he could not have her—‘and now you must go and ask for her hand on my behalf and bring her home here, whether her father wishes it or not, and I will reward you well for it.’

“Then Skirnir answered, saying that he would undertake the errand, but Frey must give him his sword. It was such a good sword that it fought by itself. Frey did not let this stand in the way and gave him the sword. Then Skirnir went and asked for the woman’s hand on his behalf and obtained her promise. Nine nights later she was to come to the place called Barrey and there enter into marriage with Frey. When Skirnir told Frey the outcome of his errand, Frey spoke this verse:

‘Long is one night,
long is a second;
how can I endure three?
Often a month
has seemed shorter to me
than this half-night of waiting.’

“This is why Frey was so unarmed when he fought Beli and killed him with a stag’s antler.”

Then Gangleri said: “It is a great wonder that such a lord as Frey should be willing to give away a sword when he had no other equally good. That was a tremendous disadvantage to him when he fought the one called Beli. On my faith, I know he must then have regretted that gift.”

Then Har answers: “It mattered little when he and Beli met. Frey could have killed him with his bare hand. A time will come when Frey will feel the loss of his sword more keenly, when the sons of Muspell come raiding.”

Then Gangleri said: “You say that all those men who have fallen in battle since the beginning of the world have now come to Odin in Valhalla. What does he have to give them for food? I would have thought there must be a very great multitude there.”

Then Har answers: “What you say is true: there is a very great multitude there. But there will be many more yet, and even so they will seem too few when the wolf comes. Yet there is never so great a throng in Valhalla that the meat of the boar called Saehrimnir cannot suffice for them. He is boiled every day and whole again by evening. But as for the question you now ask, I think it likely that few are wise enough to give a true account of this. The cook is called Andhrimnir, and the cauldron Eldhrimnir. As it is said here:

‘Andhrimnir
has Saehrimnir
boiled in Eldhrimnir,
the best of meats;
but few know
on what the Einherjar feed.’”

Then Gangleri said: “Does Odin have the same fare as the Einherjar?”

Har says: “The food set on his table he gives to two wolves he owns, called Geri and Freki. He needs no food: wine is both drink and food to him. As it says here:

‘Geri and Freki
are fed by the battle-seasoned,
glorious Father of Hosts;
but on wine alone
Odin, splendid in arms,
lives forever.

“Two ravens sit on his shoulders and tell into his ears all the news they see or hear. They are called Huginn and Munin. At dawn he sends them to fly over the whole world, and they return at the time of the morning meal. From this he learns much news. For this reason people call him the Raven God, as it is said:

‘Huginn and Munin
fly every day
over the vast earth;
I fear for Huginn,
that he may not return,
yet I fear more for Munin.’”

Then Gangleri said: “What do the Einherjar have to drink that lasts them as plentifully as their food, or is water drunk there?”

Then Har says: “That is a strange question you ask now, whether Allfather would invite kings or earls or other mighty men to his home and give them water to drink. And on my faith, I know that many a man comes to Valhalla who would think he had paid dearly for his drink of water, if there were no better welcome to be found there, after enduring wounds and agony until his death. I can tell you something different about it. A goat called Heidrun stands on top of Valhalla and browses on the foliage of the branches of that very famous tree called Laerad. From her teats flows mead with which she fills a vat every day. There is so much that all the Einherjar can drink their fill.”

Then Gangleri said: “That is an exceedingly useful goat for them. It must be an exceptionally good tree that she browses on.”

Then Har said: “Still more remarkable is the stag Eikthyrnir, who stands on Valhalla and browses on the branches of that tree. From his antlers drips so much liquid that it flows down into Hvergelmir, and from there flow the rivers called Sid, Vid, Saekin, Ekin, Svol, Gunnthro, Fjorm, Fimbulthul, Gipul, Gopul, Gomul, Geirvimul. These flow through the dwellings of the Aesir. These others are also named: Thyn, Vin, Tholl, Holl, Grad, Gunnthrain, Nyt, Not, Nonn, Hronn, Vina, Vegsvinn, Thjodnuma.”

Then Gangleri said: “These are marvellous things you have just told me. Valhalla must be an enormous house. There must often be a great crush at its doors.”

Then Har answers: “Why do you not ask how many doors the hall has, or how large they are? If you hear that told, you will say that it would be a wonder if everyone who wished could not go in and out. But it can truly be said that there is no less room to take one’s place inside than to enter it. Here you may hear it in Grimnismal:

‘Five hundred doors
and forty more,
I believe there are in Valhalla;
eight hundred Einherjar
go out at once through a single doorway
when they go to fight the wolf.’”

Then Gangleri said: “There is a very great multitude in Valhalla. On my faith, Odin is a very great chieftain, ruling so vast an army. But how do the Einherjar amuse themselves when they are not drinking?”

Har said: “Every day, when they have dressed, they put on their armour and go out into the courtyard and fight, each striking the other down. That is their sport. And when the time for the morning meal draws near, they ride home to Valhalla and sit down to drink, as it says here:

All the Einherjar
in Odin’s fields
strike one another every day;
they choose the slain
and ride from battle,
then sit together reconciled.

“But what you said is true. Odin is mighty indeed. There are many examples of this. So it is said here in the words of the Aesir themselves:

Yggdrasil’s ash,
it is the foremost of trees,
and Skidbladnir of ships,
Odin of the Aesir,
and Sleipnir of horses,
Bifrost of bridges,
and Bragi of poets,
Habrok of hawks,
and Garm of dogs.”

Then Gangleri said: “Who owns that horse, Sleipnir, and what is there to tell about him?”

Har said: “You know nothing of Sleipnir, nor do you know the events that brought him into being, but you will think them worth telling. It was early in the first days of the gods’ settlement, when the gods had established Midgard and built Valhalla, that a certain builder came there and offered to build them a stronghold in three half-years, so sound that it would be secure and safe against mountain giants and frost giants, even if they made their way into Midgard. But as his payment he stipulated that he should have Freyja, and he also wanted the sun and moon.

“Then the Aesir went into discussion and took counsel, and this bargain was made with the builder: he should have what he asked for if he could finish the stronghold in one winter, but if any part of it remained unfinished on the first day of summer, he would forfeit his payment. He was to accept no man’s help with the work. When they told him these terms, he asked them to allow him the help of his horse, which was called Svadilfari, and it was Loki who advised that this concession be made to him.

“He began building the stronghold on the first day of winter, and at night he hauled stone with the horse. The Aesir thought it a great marvel how huge the rocks were that this horse hauled, and the horse did half as much heavy work again as the builder. Their bargain had been made before reliable witnesses and confirmed with many solemn oaths, for the giant thought it unsafe to be among the Aesir without a pledge of peace if Thor should come home. At that time Thor had gone east to fight trolls.

“As the winter passed, the building of the stronghold advanced rapidly, and it was so high and strong that it could not be stormed. When three days remained before summer, the gateway was nearly finished. Then the gods sat down on their judgment seats and sought counsel, asking one another who had advised giving Freyja in marriage in Jotunheim, or so ruining the sky and heavens as to take the sun and moon from them and give them to the giants. They all agreed that the one who must have advised this was he who advises most evil things, Loki, Laufey’s son. They declared that he deserved a terrible death unless he could find some way for the builder to forfeit his payment, and they threatened Loki with violence. When he grew frightened, he swore oaths that he would arrange for the builder to lose his payment, whatever it cost him.

“That same evening, when the builder drove out to fetch stone with the horse Svadilfari, a mare ran out of a forest towards the horse and neighed at him. When the horse realized what sort of horse this was, he went wild, snapped his ropes and ran towards the mare. She fled into the forest, and the builder followed, trying to catch the horse. These horses ran about all night, and the work was held up that night; the following day, too, less was built than before.

“When the builder saw that the work would not be finished, he flew into a giant’s rage. When the Aesir knew for certain that a mountain giant had come among them, the oaths were no longer respected. They called on Thor, and he came at once, and immediately afterwards the hammer Mjolnir was raised aloft. He paid the builder his wages then, with neither sun nor moon: instead he denied him any further dwelling in Jotunheim, striking the first blow so that his skull shattered into tiny fragments, and sending him down beneath Niflheim.

“But Loki had had such dealings with Svadilfari that some time later he bore a foal. It was grey and had eight legs, and that horse is the best among gods and men. As it says in the Seeress’s Prophecy:

Then all the powers went
to their judgment seats,
the most holy gods,
and considered this:
who had mingled all the sky
with treachery,
or given Od’s bride
to the giant race.

Oaths were broken,
pledges and solemn vows,
all the binding agreements
that had passed between them;
Thor alone struck there,
swollen with rage;
he seldom sits still
when he hears of such things.”

Then Gangleri said: “What is there to tell about Skidbladnir, since it is the best of ships? Is no ship as large as it?”

Har said: “Skidbladnir is the best of ships and made with the greatest craftsmanship, but Naglfar is the largest ship. It belongs to Muspell. Certain dwarfs, the sons of Ivaldi, made Skidbladnir and gave the ship to Frey. It is so large that all the Aesir can board it with their weapons and war gear, and as soon as its sail is raised it has a favourable wind, wherever it is to go. When it is not to be taken to sea, it is made of so many parts and with such skill that it can be folded up like a cloth and kept in one’s pouch.”

Then Gangleri said: “Skidbladnir is a fine ship, but a great deal of magic must have been used before such a thing could be made. Has Thor never travelled anywhere and encountered something so mighty or powerful that it proved too much for him through strength or magic?”

Then Har said: “Few people, I imagine, can tell of that, though many things have seemed difficult to him. But even if something has been so powerful or strong that Thor could gain no victory over it, there is no need to tell of it, for there are many examples showing that Thor is the mightiest, and everyone is bound to believe it.”

Then Gangleri said: “It seems to me that I must have asked you about something no one is capable of recounting.”

Then Jafnhar said: “We have heard accounts of events that seem to us unlikely to be true. But someone sitting close by here will know how to give a true account, and you may believe that he will not lie now for the first time, having never lied before.”

Then Gangleri said: “I will stand here and listen, if any answer can be found to this question. Otherwise I declare you defeated, if you cannot tell me what I ask.”

Then Thridi said: “It is plain now that he wants to know these events, though we take no pleasure in telling them. This tale begins when Thor the Charioteer set out driving his goats, and with him went the god called Loki. In the evening they came to a farmer’s house and found lodging there for the night. That evening Thor took his goats and slaughtered them both. Afterwards they were flayed and put into a kettle. When the meat was cooked, Thor and his companions sat down to supper. Thor invited the farmer, his wife and their children to eat with him. The farmer’s son was called Thjalfi, and his daughter Roskva.

“Then Thor laid the goatskins away from the fire and said that the farmer and his household should throw the bones onto the goatskins. Thjalfi, the farmer’s son, took hold of a goat’s thighbone, split it with his knife and broke it open for the marrow. Thor stayed there that night. In the early hours before dawn he got up and dressed, took the hammer Mjolnir, raised it and hallowed the goatskins. Then the goats stood up, but one was lame in a hind leg. Thor noticed this and said that the farmer or someone in his household must have handled the goat’s bones carelessly. He found that the thighbone was broken.

“There is no need to dwell on this. Everyone can imagine how frightened the farmer must have been when he saw Thor lower his brows over his eyes; from what he could see of the eyes themselves, he thought he would fall dead at their gaze alone. Thor tightened his hands around the hammer’s shaft until his knuckles turned white. The farmer and his whole household did what was to be expected: they cried out desperately, begged to be spared, and offered everything they owned as compensation. When he saw their terror, his rage left him, and he grew calm. He accepted their children, Thjalfi and Roskva, from them in settlement, and they became his bound servants and have followed him ever since.

He left the goats there and began his journey east into Jotunheim, all the way to the sea, and then crossed that deep sea. When he reached land, he went ashore, and with him Loki, Thjalfi and Roskva. When they had walked a little while, they came upon a great forest. They walked all that day until dark. Thjalfi was the swiftest runner of all men. He carried Thor’s provision bag, but food was scarce.

When darkness had fallen, they looked for somewhere to spend the night and came upon an enormous hall. The doorway was at one end and as wide as the hall itself. There they sought a night’s lodging. But around midnight there was a great earthquake. The ground jolted beneath them and the building shook. Then Thor got up and called to his companions. They felt their way about and found a side chamber on the right, halfway along the hall, and went into it. Thor sat in the doorway, while the others stayed farther inside, behind him, and were frightened. Thor gripped the hammer’s shaft, ready to defend himself. Then they heard a great rumbling and roaring.

At daybreak Thor went outside and saw a man lying in the forest a short distance away, and he was no small man. He was asleep and snoring loudly. Then Thor thought he understood what had made the noise during the night. He fastened his belt of strength around himself, and his divine strength increased. Just then the man awoke and quickly stood up, and it is said that for once Thor hesitated to strike him with the hammer, and asked his name. He said his name was Skrymir.

“But I have no need,” he said, “to ask your name. I recognize that you are Thor of the Aesir. But have you dragged my glove away?”

Then Skrymir reached out and picked up the glove. Thor saw that this was what he had taken for a hall during the night, and the side chamber was the thumb of the glove.

Skrymir asked whether Thor would like his company on the journey, and Thor agreed. Then Skrymir untied his provision bag and prepared to eat his morning meal, while Thor and his companions ate elsewhere. Skrymir then suggested that they pool their provisions, and Thor agreed. So Skrymir tied all their provisions into one bag and put it on his back. He walked ahead during the day, taking rather long strides, and late in the evening Skrymir found them a place to sleep beneath a great oak. Then Skrymir told Thor that he wanted to lie down to sleep.

“But you take the provision bag and prepare your supper.”

Immediately afterwards Skrymir fell asleep and snored loudly. Thor took the provision bag and tried to untie it, but, incredible as it may seem, he could undo no knot and move no strap-end so that it was any looser than before. When he saw that this effort was getting him nowhere, he grew angry, seized the hammer Mjolnir in both hands, stepped forward with one foot towards where Skrymir lay, and struck him on the head. But Skrymir awoke and asked whether a leaf had fallen onto his head, or whether they had eaten and were ready for bed. Thor said they were just going to sleep. They then went beneath another oak. To tell you the truth, they did not sleep without fear.

At midnight Thor heard Skrymir snoring and sleeping so soundly that the forest resounded. Then he got up and went over to him, swung the hammer swiftly and fiercely, and struck him squarely on the crown of his head. He felt the face of the hammer sink deep into the head. But at that moment Skrymir awoke and said: “What is it now? Did an acorn fall onto my head, or what is happening with you, Thor?”

Thor quickly stepped back and replied that he had just woken up. He said it was midnight and there was still time to sleep. Then Thor thought that if he got the chance to strike him a third blow, Skrymir should never see him again. He now lay watching to see whether Skrymir fell soundly asleep once more.

A little before dawn he heard that Skrymir must have fallen asleep. Then he got up and rushed over to him, swung the hammer with all his strength, and struck the temple that faced upwards. The hammer sank in up to its shaft. But Skrymir sat up, stroked his cheek and said: “Could there be some birds sitting in the tree above me? When I awoke, I had the feeling that some debris from the twigs had fallen onto my head. Are you awake, Thor? It must be time to get up and dress. You have no long journey ahead of you now to the stronghold called Utgard. I have heard you whispering among yourselves that I was no small man in stature, but you will see larger men there if you come to Utgard.

“Now I will give you some good advice. Do not act too grandly. Utgard-Loki’s retainers will hardly tolerate boastful talk from such little fellows. Otherwise, turn back, and I think that is the better course for you to take. But if you wish to go on, make your way east, while my road now lies north to those mountains you can see.”

Skrymir took the provision bag, threw it onto his back and turned away from them into the forest. There is no mention of the Aesir wishing him a happy reunion.

Thor and his companions continued on their way and walked until midday. Then they saw a stronghold standing on some plains, and they had to tilt their heads back against their backs before they could see over its top. They went up to the stronghold, and there was a barred gate across the entrance, shut fast. Thor went up to the gate and could not open it, but as they struggled to get into the stronghold, they squeezed between the bars and so got inside. They then saw a great hall and went towards it. The door was open. They went in and saw many men sitting along two benches, most of them exceedingly large. Next they came before King Utgard-Loki and greeted him, but he was slow to look at them, and he bared his teeth in a grin and said:

“News takes a long time to travel a long way. Or am I mistaken—is this little fellow Driving-Thor? Still, you must be greater than you look to me. What feats do you and your companions consider yourselves ready to perform? No one may stay here with us unless he has some skill or accomplishment beyond that of most men.”

Then the one who had come in last, whose name was Loki, said: “I have a skill I am quite ready to put to the test: there is no one in here who can eat his food faster than I can.”

Utgard-Loki answered: “That is a skill, if you can make good on it, and we shall put this skill to the test.” He called down the bench that the one named Logi should come out onto the floor and compete against Loki. A trough was brought onto the hall floor and filled with meat. Loki sat down at one end and Logi at the other, and each ate as fast as he could until they met in the middle of the trough. Loki had eaten all the meat off the bones, but Logi had eaten all the meat and the bones as well, and also the trough. It now seemed clear to everyone that Loki had lost the contest.

Then Utgard-Loki asked what feats the young man could perform, and Thjalfi said that he would try running a few races against anyone Utgard-Loki chose. Utgard-Loki said that this was a fine skill, and that there was all the more reason to hope he was well endowed with speed if he was to accomplish this feat. Nevertheless, he would soon have it put to the test. Utgard-Loki stood up and went outside, where there was a good course for running across a level plain. He called over a young fellow named Hugi and told him to race against Thjalfi. They ran the first race, and Hugi was so far ahead that he turned back to meet Thjalfi at the end of the course.

Then Utgard-Loki said: “You will have to exert yourself more, Thjalfi, if you are to win the contest. Still, it is true that no men have come here whom I consider swifter on their feet than you.”

They ran a second race, and when Hugi reached the end of the course and turned back, Thjalfi was a long bowshot away.

Then Utgard-Loki said: “I think Thjalfi runs well, but I do not now believe he will win the contest. Still, we shall see when they run the third race.”

They ran again, but when Hugi reached the end of the course and turned back, Thjalfi had not yet reached the halfway point. Then everyone said that this contest was decided.

Utgard-Loki then asked Thor which of his feats he would wish to display before them, since people had told such great tales of his mighty deeds. Thor said that he would most like to take on someone in a drinking contest. Utgard-Loki said that this could easily be arranged, and he went into the hall and called his cupbearer, telling him to fetch the penalty horn from which the members of his household were accustomed to drink. The cupbearer came forward with the horn and placed it in Thor’s hand.

Then Utgard-Loki said: “It is considered good drinking to empty this horn in a single draught. Some men empty it in two, but no one is so poor a drinker that he cannot empty it in three.”

Thor looked at the horn, and it did not seem large to him, though it was rather long. He was very thirsty, and he began to drink, swallowing in great gulps and thinking that he would not need to bend to the horn again. But when his breath ran out and he lifted his head from the horn and looked to see how his drinking had gone, it seemed to him that there could be very little difference between the level in the horn now and what it had been before.

Then Utgard-Loki said: “Well drunk, though not very much. If I had been told that Thor of the Aesir would drink no more than that, I would not have believed it. Still, I know that you will want to empty it in a second draught.”

Thor made no answer. He put the horn to his mouth, intending now to take a greater draught, and strained at his drinking as long as his breath lasted. Yet he still found that the tip of the horn would not rise as high as he wished. When he took the horn from his mouth and looked into it, it seemed to him that he had lowered the level less than the first time. There was now enough space below the rim to carry the horn without spilling.

Then Utgard-Loki said: “What is this, Thor? Are you holding back more for a single draught than will be to your advantage? It seems to me that if you are now to empty the horn at the third draught, this will have to be reckoned the greatest. But you will not be entitled here among us to be called as great a man as the Aesir call you, unless you achieve more in other contests than it seems to me you will in this one.”

Then Thor grew angry. He put the horn to his mouth and drank as fiercely as he could, straining at the draught with all his might. When he looked into the horn, there was now at last some noticeable difference. He handed the horn back and would drink no more.

Then Utgard-Loki said: “It is clear now that your might is not as great as we thought. But would you like to try more contests? We can see that you will gain nothing from this one.”

Thor answered: “I can still try a few more contests, though when I was at home among the Aesir I would have thought it strange if draughts like these were called so small. But what contest will you offer me now?”

Then Utgard-Loki said: “Young boys here do something that will seem of little account: they lift my cat off the ground. I would never have thought of suggesting such a thing to Thor of the Aesir if I had not already seen that you are much less capable than I thought.”

A grey cat, rather large, then bounded out onto the hall floor. Thor went up to it, put his hand beneath the middle of its belly, and lifted. But the cat arched its back as Thor raised his hand. When Thor reached up as high as he possibly could, the cat lifted one foot, and Thor could accomplish no more in this contest.

Then Utgard-Loki said: “This contest has gone as I expected. The cat is rather large, while Thor is short and small beside the great men who are here with us.”

Then Thor said: “Small as you call me, let someone come forward now and wrestle with me! Now I am angry.”

Utgard-Loki answered, looking along the benches: “I see no man in here who would not consider wrestling with you beneath him.” Then he added: “Let us see first. Call my old foster-mother Elli here, and let Thor wrestle with her if he wishes. She has thrown men who seemed to me no less strong than Thor.”

An old woman then came into the hall. Utgard-Loki said that she was to wrestle with Thor of the Aesir. There is no need to make a long story of it. The wrestling went in such a way that the harder Thor strained, the more firmly she stood. Then the old woman began to try her holds, and Thor grew unsteady on his feet. Their struggle was very fierce, and it was not long before Thor fell onto one knee. Utgard-Loki stepped forward and told them to stop wrestling, saying that Thor would have no need to challenge any more men in his household to wrestle. By then night was approaching. Utgard-Loki showed Thor and his companions to their seats, and they stayed there all night, generously entertained.

In the morning, as soon as day broke, Thor and his companions got up, dressed, and prepared to leave. Utgard-Loki came and had a table set for them. There was no lack of generous hospitality, food, or drink. When they had eaten, they set off on their journey. Utgard-Loki accompanied them outside and walked with them out of the stronghold. At their parting, Utgard-Loki spoke to Thor and asked how he thought his journey had turned out, and whether he had met anyone more powerful than himself. Thor said that he could not deny that he had suffered great disgrace in their dealings.

“But I know that you will consider me a man of little consequence, and that displeases me.”

Then Utgard-Loki said: “Now that you have come out of the stronghold, I shall tell you the truth: if I live and have my way, you will never enter it again. And on my faith, you would never have entered it at all if I had known beforehand that you had such strength in you, and that you would bring us so close to great disaster. But I have deceived your sight. The first time was in the forest, when I came to meet you. When you were to untie the food bag, I had bound it with iron wire, and you could not find where to undo it. After that you struck me three blows with your hammer. The first was the lightest, yet it was so great that it would have been enough to kill me if it had landed. But where you saw a flat-topped mountain beside my hall, and saw three square valleys cut into it, one the deepest, those were the marks of your hammer. I brought the mountain in front of the blows, but you did not see that.

“So it was also with the contests you fought against my household. First there was the one Loki undertook. He was very hungry and ate quickly, but the one called Logi was wildfire, and he burned up the trough no less quickly than the meat. And when Thjalfi raced against the one called Hugi, that was my thought, and Thjalfi could hardly hope to compete with him in speed.

“And when you drank from the horn and thought you were making little headway—on my faith, a marvel happened then which I would not have believed possible. The other end of the horn was out in the sea, but you did not see that. Now, when you reach the sea, you will be able to see how much you have lowered it by your drinking. That is now called the ebb.”

He went on: “I thought it no less remarkable when you lifted the cat, and to tell you the truth, everyone who saw it was frightened when you lifted one of its feet off the ground. For that cat was not what it seemed to you. It was the Midgard Serpent, which lies around all lands, and it was scarcely long enough for its tail and head to touch the earth. You reached up so high that there was little distance left to heaven.

“And it was also a great marvel in the wrestling that you held out so long and fell no further than onto one knee when you wrestled with Elli. For no one has ever existed, and no one ever will, who, if he lives long enough to await old age, will not be brought down by it.

“And now, to tell you the truth, we shall part, and it will be better for both sides if you do not come to visit me again. Another time I shall defend my stronghold with tricks like these, or others, so that you will gain no power over me.”

When Thor heard this speech, he seized his hammer and raised it in the air, but as he was about to strike, Utgard-Loki was nowhere to be seen. He turned back towards the stronghold, intending to smash it. Then he saw broad and beautiful plains, but no stronghold. He turned back again and went on his way until he returned to Thrudvangar. But it must be said that he then resolved to seek an encounter with the Midgard Serpent, if he could bring one about, as later happened. Now I think no one can give you a truer account of this journey of Thor’s.”

Then Gangleri said: “Utgard-Loki is very powerful, but he relies heavily on tricks and magic. Yet it is clear that he is powerful, since he had retainers with such great strength. Has Thor never avenged this?”

Har answered: “It is well known, even among those who are not learned, that Thor made amends for the journey just described. He did not stay home long before preparing for another journey so hastily that he took neither his chariot nor his goats, nor any companions. He went out beyond Midgard in the guise of a young lad and arrived one evening, as night was falling, at the home of a giant named Hymir. Thor stayed there for the night.

“At dawn Hymir got up, dressed, and prepared to row out to sea to fish. Thor sprang up, quickly got ready, and asked Hymir to let him row out to sea with him. But Hymir said that he would be little help, being small and only a youngster—‘and you will get cold if I stay out as long and as far from shore as I usually do.’

“But Thor said that he could certainly row far from land, and that it was not certain which of them would first ask to row back. Thor grew so angry with the giant that he nearly let his hammer crash into him at once. But he let it pass, since he intended to try his strength elsewhere. He asked Hymir what they should use for bait, but Hymir told him to get his own bait.

“Then Thor went off to where he saw a herd of oxen belonging to Hymir. He took the largest ox, which was called Himinhrjod, tore off its head, and carried it down to the sea. Hymir had by then pushed the boat out. Thor went aboard, sat down in the bailing space, took two oars, and rowed. Hymir thought his rowing drove them along at a good pace. Hymir rowed forward in the bow, and they made rapid progress.

“Then Hymir said that they had reached the fishing grounds where he usually sat and caught flatfish, but Thor said that he wanted to row much farther, and they put in another vigorous stretch of rowing. Hymir then said that they had come so far out that it was dangerous to stay any farther out because of the Midgard Serpent. But Thor said that he would row a while longer, and so he did. Hymir was by then very unhappy.

“When Thor shipped his oars, he made ready a very strong fishing line, and the hook was no smaller or less formidable. Thor fixed the ox’s head to the hook and cast it overboard, and the hook went to the bottom. And in truth, Thor now deceived the Midgard Serpent no less than Utgard-Loki had mocked Thor when he lifted the serpent up in his hand.

“The Midgard Serpent opened its jaws over the ox’s head, and the hook struck into the roof of its mouth. When the serpent felt this, it jerked away so hard that both Thor’s fists slammed against the gunwale. Then Thor grew angry and summoned his divine strength, bracing himself so hard that both his feet went through the boat, and he planted them against the seabed. Then he pulled the serpent up to the gunwale. And it may be said that anyone who did not see Thor glaring at the serpent, while the serpent stared back at him from below and blew out venom, has never seen a truly terrible sight.

“It is said that the giant Hymir then changed colour, turned pale, and grew afraid when he saw the serpent and the sea pouring in and out over the boat. At the very moment when Thor seized his hammer and raised it, the giant fumbled for his bait knife and cut Thor’s line at the gunwale, and the serpent sank into the sea. Thor threw his hammer after it, and people say that he struck off its head among the waves. But I believe the truth to tell you is that the Midgard Serpent still lives and lies in the sea encircling the world. Thor swung his fist and struck Hymir by the ear, so that he toppled overboard and the soles of his feet could be seen. Then Thor waded ashore.”

Then Gangleri said: “Have any greater events taken place among the Aesir? Thor performed a very great feat of strength on this journey.”

Har answered: “There are events to tell of that the Aesir considered of greater consequence. The beginning of this story is that Baldr the Good dreamed great and ominous dreams concerning his life. When he told the Aesir his dreams, they took counsel together, and it was decided to seek protection for Baldr against every kind of danger. Frigg took oaths that fire and water, iron and every kind of metal, stones, earth, trees, diseases, beasts, birds, poison, and serpents would spare Baldr.

“When this had been done and made known, it became a pastime for Baldr and the Aesir that he should stand up at their assemblies while all the others either shot at him, struck at him, or pelted him with stones. Whatever was done to him, he suffered no harm, and everyone thought this a great glory.

“But when Loki, son of Laufey, saw this, he was displeased that Baldr suffered no harm. He went to Frigg at Fensalir, having assumed the shape of a woman. Frigg asked whether the woman knew what the Aesir were doing at the assembly. She said that they were all shooting at Baldr, and that he suffered no harm.

“Then Frigg said: ‘Neither weapons nor wood will harm Baldr. I have received oaths from them all.’

“Then the woman asked: ‘Have all things sworn oaths to spare Baldr?’

“Frigg answered: ‘A shoot of wood grows west of Valhalla. It is called mistletoe. I thought it too young to demand an oath from it.’

“Then the woman went away. Loki took the mistletoe, pulled it up, and went to the assembly. Hod was standing on the outside of the circle of people, because he was blind.

“Loki said to him: ‘Why are you not shooting at Baldr?’

“He answered: ‘Because I cannot see where Baldr is, and also because I have no weapon.’

“Then Loki said: ‘You should still do as the others do and honour Baldr as other people do. I will show you where he is standing. Shoot this twig at him.’

“Hod took the mistletoe and shot at Baldr as Loki directed. The missile flew through Baldr, and he fell dead to the ground. This was the greatest misfortune ever brought about among gods and men.

“When Baldr had fallen, all the Aesir were struck speechless, and their hands failed them when they tried to take hold of him. They looked at one another, and all were of one mind towards the one who had done the deed, but no one could take vengeance: the place was so sacred a sanctuary. When the Aesir tried to speak, weeping came first, so that none could tell another in words of his grief. But Odin bore this loss worst of all, for he understood most fully how great a deprivation and loss Baldr’s death was to the Aesir.

“When the gods recovered their senses, Frigg spoke and asked who among the Aesir wished to gain all her love and favour, and would ride the road to Hel and try to find Baldr, and offer Hel a ransom if she would let Baldr go home to Asgard. The one who undertook this journey was Hermod the Bold, Odin’s son. Then Sleipnir, Odin’s horse, was brought out, and Hermod mounted him and galloped away.

“The Aesir took Baldr’s body and carried it to the sea. Baldr’s ship was called Hringhorni. It was the largest of all ships. The gods wanted to launch it and hold Baldr’s funeral burning aboard it, but the ship would not move. Then word was sent to Jotunheim for a giantess named Hyrrokkin. When she arrived, riding a wolf and using a viper for reins, she sprang off her mount. Odin summoned four berserks to look after the mount, but they could not hold it until they had thrown it to the ground.

“Then Hyrrokkin went to the prow of the ship and shoved it forward at the first push, so that fire flew from the rollers and all the lands shook. Thor grew angry, seized his hammer, and would have smashed her head, had all the gods not begged that she be spared.

“Then Baldr’s body was carried out onto the ship. When his wife Nanna, Nep’s daughter, saw this, her heart burst with grief and she died. She was carried onto the pyre, and it was set alight. Thor stood by and consecrated the pyre with Mjolnir. A dwarf named Lit ran in front of his feet, and Thor kicked him into the fire, where he burned.

“Many kinds of beings attended this burning. First to speak of Odin: with him came Frigg, the Valkyries, and his ravens. Frey drove in a chariot drawn by the boar called Gullinbursti or Slidrugtanni. Heimdall rode the horse called Gulltopp, and Freyja drove her cats. A great host of frost giants and mountain giants also came.

“Odin laid on the pyre the gold ring called Draupnir. It had this property: every ninth night, eight gold rings of equal weight dripped from it. Baldr’s horse was led onto the pyre with all its harness.

“Now it is to be told of Hermod that he rode for nine nights through valleys so dark and deep that he saw nothing until he came to the river Gjoll and rode onto the bridge over it. It was roofed with gleaming gold. The maiden who guards the bridge is called Modgud. She asked his name and lineage, and said that the day before, five companies of dead men had ridden over the bridge—‘yet the bridge thunders no less beneath you alone, and you do not have the colour of dead men. Why are you riding here on the road to Hel?’

“He answered: ‘I am to ride to Hel to seek Baldr. Have you seen anything of Baldr on the road to Hel?’

“She said that Baldr had ridden there across the bridge over Gjoll, ‘but the road to Hel leads down and north.’

“Then Hermod rode on until he came to Hel’s gates. He dismounted and tightened his horse’s girth, mounted again, and spurred him on. The horse leaped so powerfully over the gate that he came nowhere near touching it. Then Hermod rode up to the hall and dismounted. He went inside the hall and saw his brother Baldr sitting there in the seat of honour. Hermod stayed there that night.

“In the morning Hermod asked Hel to let Baldr ride home with him, and told her how great the weeping was among the Aesir. But Hel said that it should be put to the test whether Baldr was as well loved ‘as people say. If all things in the world, living and dead, weep for him, then he shall go back to the Aesir. But he shall remain with Hel if anyone speaks against it or refuses to weep.’

“Then Hermod rose, and Baldr accompanied him out of the hall. He took the ring Draupnir and sent it to Odin as a keepsake. Nanna sent Frigg a linen cloth and other gifts as well, and Fulla a gold finger ring. Then Hermod rode back the way he had come, arrived in Asgard, and told all that he had seen and heard.

“After this the Aesir sent messengers throughout the world to ask that Baldr be wept out of Hel. All did so: people, living creatures, the earth, stones, trees, and every kind of metal, just as you will have seen these things weep when they come out of the frost into warmth.

“As the messengers were returning home, having carried out their errand well, they found a giantess sitting in a cave. She called herself Thokk. They asked her to weep Baldr out of Hel. She said:

‘Thokk will weep
with dry tears
for Baldr’s funeral burning;
living or dead,
the old man’s son brought me no joy.
Let Hel keep what she has.’

“People believe that this was Loki, son of Laufey, who has done the most evil among the Aesir.”

Then Gangleri said: “Loki accomplished a great deal when he first brought about Baldr’s death and then prevented him from being released from Hel. Was any vengeance taken on him for this?”

Har said: “He was repaid for this in a way he will feel for a long time. When the gods had grown as angry with him as might be expected, he ran away and hid on a mountain. There he made a house with four doors so that he could look out of it in every direction. During the day he often took the shape of a salmon and hid in the place called Franang Falls. He pondered what device the Aesir might invent to catch him in the waterfall. While he sat in the house, he took linen thread and knotted it into meshes, as nets have been made ever since, and a fire burned before him. Then he saw that the Aesir were not far away: Odin had seen from Hlidskjalf where he was. He immediately sprang up and out into the river, throwing the net onto the fire.

“When the Aesir reached the house, the first to enter was the wisest of them all, whose name is Kvasir. When he saw in the fire the ash left by the burnt net, he understood that it must be a device for catching fish, and told the Aesir. They then set about making themselves a net, following the pattern they could see in the ashes of the one Loki had made. When the net was ready, the Aesir went to the river and cast it into the waterfall. Thor held one end of the net, while all the other Aesir held the other, and they dragged it along. But Loki moved ahead of it and lay down between two stones. They dragged the net over him and felt that something alive was beneath it. They went up to the waterfall a second time and cast out the net, attaching weights heavy enough to prevent anything from passing underneath. Loki then moved ahead of the net. But when he saw that the sea was close, he leaped over the net’s upper cord and darted back up into the waterfall.

“Now the Aesir saw where he went. They went up to the waterfall again and divided their company into two groups, while Thor waded down the middle of the river, and in this way they moved towards the sea. Loki now saw two choices: to leap into the sea would put his life in danger, while the other choice was to leap over the net again. This he did, leaping over the net’s cord as swiftly as he could. Thor grabbed at him and caught him, but he slipped through Thor’s hand until the hand stopped at his tail. This is why the salmon tapers towards its tail.

“Loki was now captured without any promise of mercy and taken into a cave. They took three stone slabs, set them on edge, and struck a hole through each. Then Loki’s sons, Vali and Nari or Narvi, were seized. The Aesir changed Vali into a wolf, and he tore his brother Narvi apart. Then the Aesir took his entrails and bound Loki with them across the three sharp-edged stones. One stands beneath his shoulders, another beneath his loins, and the third beneath the backs of his knees. These bonds turned to iron. Then Skadi took a venomous snake and fastened it above him so that its venom would drip onto his face. But Sigyn, his wife, stands beside him and holds a basin beneath the drops of venom. When the basin is full, she goes to pour the venom away, and meanwhile the venom drips onto his face. Then he convulses so violently that the whole earth shakes. That is what you call an earthquake. There he lies bound until Ragnarok.”

Then Gangleri said: “What is there to tell of Ragnarok? I have never heard it mentioned before.”

Har said: “There are many great events to tell of. The first is that the winter called Fimbulwinter will come. Snow will drive from every direction. There will be bitter frosts and sharp winds. The sun will give no benefit. Three such winters will follow one another, with no summer between them. But before these will come three other winters, during which great battles will rage throughout the world. Brothers will kill one another out of greed, and no one will spare father or son in murder or the breaking of kinship. As it says in the Seeress’s Prophecy:

Brothers will fight
and kill one another;
sisters’ sons will
betray their kinship.
Hard times among men,
adultery rampant;
an axe-age, a sword-age,
shields are split;
a wind-age, a wolf-age,
before the world falls.

“Then something will happen that will be thought a great event: the wolf will swallow the sun, and people will regard it as a terrible calamity. Then the other wolf will seize the moon, and he too will cause great harm. The stars will vanish from the sky. Then the whole earth and the mountains will shake so violently that trees will be uprooted from the ground, mountains will collapse, and all fetters and bonds will break and snap. Then Fenrir will be free. The sea will surge over the land, for Jormungand will writhe in a giant’s fury and make his way ashore. Then the ship called Naglfar will also break loose. It is made from dead people’s nails, and for this reason it is worth guarding against anyone dying with untrimmed nails: such a person adds greatly to the material for the ship Naglfar, which gods and men would wish never to be finished. In this flooding sea, Naglfar will float. The giant who steers Naglfar is called Hrym.

“Fenrir will advance with his mouth gaping, his lower jaw against the earth and his upper jaw against the sky. He would gape wider if there were room. Flames will blaze from his eyes and nostrils. Jormungand will blow out so much venom that he will spray all the air and sea. He will be utterly terrifying and will advance beside the wolf. Amid this tumult the sky will split apart, and the sons of Muspell will ride out of it. Surt will ride first, with fire blazing before and behind him. His sword is exceedingly fine; it shines more brightly than the sun. When they ride over Bifrost, it will break, as was said before. The sons of Muspell will advance onto the field called Vigrid. Fenrir and Jormungand will also come there. Loki and Hrym will have arrived there too, and with Hrym all the frost-giants, while all Hel’s followers will accompany Loki. But the sons of Muspell will have their own battle formation, and it will be very bright. The field Vigrid is a hundred leagues across in every direction.

“When these events take place, Heimdall will rise and blow mightily into Gjallarhorn, waking all the gods, and they will hold an assembly together. Then Odin will ride to Mimir’s well and seek Mimir’s counsel for himself and his company. Then Yggdrasil’s ash will tremble, and nothing in heaven or on earth will be without fear. The Aesir and all the Einherjar will arm themselves and advance onto the field. Odin will ride first, wearing his golden helmet and fine coat of mail and carrying his spear, called Gungnir. He will make for Fenrir, while Thor advances beside him. Thor will be unable to help him, for he will have his hands full fighting Jormungand. Frey will fight Surt, and their encounter will be fierce before Frey falls. His death will result from his lacking the good sword he gave to Skirnir.

“Then the dog Garm, who is bound before Gnipa Cave, will also have broken free. He is a monstrous creature. He will fight Tyr, and each will kill the other. Thor will slay Jormungand and take nine steps away from him. Then he will fall dead to the ground from the venom the serpent has blown onto him. The wolf will swallow Odin, and that will be his death. But immediately afterwards Vidar will stride forward and set one foot on the wolf’s lower jaw. On that foot he wears the shoe for which material has been gathered throughout all time: the scraps of leather people cut from their shoes at the toes or heels. Anyone wishing to help the Aesir should therefore throw those scraps away. With one hand he will seize the wolf’s upper jaw and tear his mouth apart, and that will be the wolf’s death. Loki will fight Heimdall, and each will kill the other. After that, Surt will fling fire over the earth and burn the whole world. As it says in the Seeress’s Prophecy:

Loudly Heimdall blows,
the horn is raised;
Odin speaks
with Mimir’s head.
Yggdrasil’s ash
trembles where it stands;
the ancient tree groans,
and the giant breaks loose.

What is happening among the Aesir?
What is happening among the elves?
All Jotunheim resounds;
the Aesir are in council.
The dwarfs groan
before their stone doors,
masters of the rocky cliffs.
Do you know yet, or what?

Hrym drives from the east,
raising his shield before him;
Jormungand writhes
in a giant’s fury.
The serpent lashes the waves;
the eagle will shriek,
pale-beaked, tearing corpses;
Naglfar breaks loose.

A ship sails from the east;
Muspell’s people will come
across the sea,
and Loki steers.
There are all the monsters’ sons
with the ravenous wolf;
Byleist’s brother
is with them on their journey.

Surt comes from the south
with the scourge of branches;
from his sword shines
the sun of the battle-gods.
Rocky crags crash,
and giantesses stumble;
men tread the road to Hel,
and the sky splits apart.

Then Hlin’s
second grief comes,
when Odin goes
to fight the wolf,
and Beli’s bright slayer
against Surt;
there Frigg’s beloved
will fall.

Odin’s son goes
to fight the wolf,
Vidar on his way
towards the carrion beast;
with his hand he drives
his sword into the heart
of Hvedrung’s son;
then his father is avenged.

The glorious son
of Hlodyn walks,
hard-pressed by the serpent
that fears no disgrace;
all men will
leave their dwellings
when Midgard’s defender
strikes in fury.

The sun will turn black,
the earth sinks into the sea;
from the sky vanish
the bright stars.
Smoke rages
and life-feeding fire;
high heat plays
against heaven itself.

“And elsewhere it says:

Vigrid is the name of the field
where Surt and the dear gods
will meet in battle;
a hundred leagues
it measures in every direction;
that field is appointed for them.”

Then Gangleri said: “What will remain when the whole world is burned and all the gods and all the Einherjar and all humankind are dead? You have said before that everyone will live in some world for all eternity.”

Then Thridi answered: “There will be many good dwelling places then, and many bad ones. It will be best to be at Gimle in heaven. There will also be an ample supply of good drink for those who enjoy it in the hall called Brimir. It stands at Okolnir. There is also a fine hall standing in Nidafjoll, made of red gold. It is called Sindri. Good and virtuous people will dwell in these halls.

“On Nastrond there is a great and dreadful hall, whose doors face north. It is woven entirely from snakes’ spines, like a house of wattles, but all the snakes’ heads face into the house and blow venom, so that rivers of venom run through the hall. Oath-breakers and murderers wade in those rivers, as it says here:

I know a hall standing
far from the sun
on Nastrond;
its doors face north.
Drops of venom fall
in through the smoke-hole;
that hall is woven
from snakes’ spines.
There must wade
through heavy currents
men who swear false oaths
and murderers.

“But it is worst in Hvergelmir:

There Nidhogg torments
the bodies of the dead.”

Then Gangleri said: "Will any of the gods be alive then, or will there be any earth or heaven?"

Har says: "The earth will rise out of the sea then, green and fair. Fields will grow unsown. Vidar and Vali will live, for neither the sea nor Surt's fire will have harmed them, and they will dwell on Idavoll, where Asgard once stood. Thor's sons, Modi and Magni, will come there too, bringing Mjolnir. Next Baldr and Hod will come there from Hel. They will all sit together and talk, recall their secret counsels, and discuss the events of former times, the Midgard Serpent and Fenrir. Then they will find in the grass the golden gaming pieces that the Aesir once owned. As it is said:

Vidar and Vali
will dwell in the gods' sanctuaries
when Surt's flame darkens;
Modi and Magni
shall have Mjolnir
when Vingnir's fighting ends.

But in the place called Hoddmimir's Wood, two human beings named Lif and Lifthrasir will hide from Surt's fire. They will feed on morning dew, and from these people will come so many descendants that the whole world will be inhabited, as it says here:

Lif and Lifthrasir,
they will hide
in Hoddmimir's wood;
morning dew
they will have for food,
and from them generations will be born.

And you will think this remarkable: Sol will have borne a daughter no less fair than herself, and she will then follow her mother's paths, as it says here:

A single daughter
Alfrodull bears
before Fenrir takes her;
she shall ride,
when the gods die,
the maiden, on her mother's paths.

But if you can ask about anything further into the future, I do not know where that knowledge comes to you from, for I have heard no one tell of the course of the ages beyond this. Now make good use of what you have learned."

Next Gangleri heard great crashing sounds on every side and looked to one side. And when he looked around further, he found himself standing outside on a level plain, with no hall and no stronghold in sight. He then went on his way and returned home to his kingdom, where he told of the things he had seen and heard. After him, each person told these stories to another.

But the Aesir then sat down to talk and take counsel together. They recalled all these accounts that had been told to him and gave the very same names mentioned before to the people and places there, so that, when long ages had passed, people would have no doubt that the Aesir of whom these stories had just been told and those who were then given these same names were all the same beings. There was someone there who was then called Thor, and he is Asa-Thor of old.

Kong Gylve rådde over de landene som nå heter Sverige. Om ham fortelles det at han ga en omvandrende kvinne et plogland i riket sitt som lønn for underholdningen hennes, så mye som fire okser kunne pløye opp på ett døgn. Men denne kvinnen var av åsenes ætt og het Gjevjon. Hun hentet fire okser nordfra, fra Jotunheimen. De var sønnene hennes med en jotun. Hun satte dem foran plogen, og plogen skar så bredt og dypt at landet løsnet. Oksene dro dette landet ut på havet og vestover og stanset i et sund. Der la Gjevjon landet, ga det navn og kalte det Sjælland. Der landet var revet løs, ble det liggende et vann. Det kalles nå Mälaren i Sverige, og vikene i Mälaren svarer til nesene på Sjælland. Slik sier skalden Brage den gamle:

Gjevjon dro glad fra Gylve
åkerjordens dype skive,
så det røk av trekkdyrene,
til økning for Danmark.
Oksene bar åtte
pannemåner der de gikk
foran den vide engøyas rov,
og fire hoder.

Kong Gylve var en klok og trolldomskyndig mann. Han undret seg stort over at åsfolket var så kyndig at alt gikk etter deres vilje. Han grunnet på om dette skyldtes deres egen natur eller gudemaktene de blotet til. Han la ut på reisen til Åsgard og reiste i hemmelighet. Han tok skikkelse av en gammel mann og skjulte seg slik. Men åsene var klokere, for de hadde evnen til å spå. De så reisen hans før han kom, og laget synsbedrag for ham.

Da han kom inn i borgen, så han en hall så høy at han knapt kunne se over den. Taket var lagt med forgylte skjold som med takspon. Slik sier Tjodolv fra Kvine at Valhall var tekket med skjold:

På ryggen lot de skinne,
slått ble de med steiner,
Svåvnes takspon,
de sindige krigerne.

Gylve så en mann i halldøren som sjonglerte med korte sverd og hadde sju i luften på én gang. Han spurte først etter navnet hans. Gylve kalte seg Ganglere, sa at han var kommet langs bortgjemte stier, og ba om husly for natten. Han spurte hvem som eide hallen. Mannen svarte at det var kongen deres: «Men jeg kan følge deg så du får se ham. Da får du selv spørre hva han heter.» Mannen snudde og gikk foran ham inn i hallen, og han fulgte etter. Straks lukket døren seg bak hælene hans. Der så han mange rom og mye folk. Noen drev med leker, noen drakk, og noen kjempet med våpen. Han så seg omkring, og mye av det han så, syntes han var utrolig. Da sa han:

Alle døråpninger,
før man går frem,
skal man granske,
for ingen vet sikkert
hvor fiender sitter
på benken der inne.

Han så tre høyseter, det ene høyere enn det andre, og tre menn satt der, én i hvert. Han spurte hva høvdingene deres het. Han som hadde ført ham inn, svarte at den som satt i det nederste høysetet, var konge: «Han heter Hår. Den som sitter nærmest over ham, heter Jevnhøy, og den øverste heter Tride.» Hår spurte da den fremmede om han hadde noe mer ærend, men mat og drikke sto til hans rådighet som for alle andre der i Hårs hall. Han svarte at han først ville spørre om det fantes noen lærd mann der inne. Hår sa at han ikke ville komme helskinnet ut om han ikke selv var mer lærd:

«Og stå frem
mens du spør;
den som svarer, skal sitte.»

Ganglere begynte å tale slik: «Hvem er høyest eller eldst av alle gudene?»

Hår sa: «Han heter Allfader på vårt språk, men i det gamle Åsgard hadde han tolv navn. Det første er Allfader, det andre Herran eller Herjan, det tredje Nikar eller Hnikar, det fjerde Nikud eller H nikud, det femte Fjolne, det sjette Oske, det sjuende Ome, det åttende Biflide eller Biflinde, det niende Svidur, det tiende Svidre, det ellevte Vidre, det tolvte Jalg eller Jalk.»

Da spurte Ganglere: «Hvor er denne guden, hva makter han, og hvilke storverk har han utført?»

Hår sa: «Han lever gjennom alle tidsaldre, styrer hele riket sitt og råder over alle ting, store og små.»

Da sa Jevnhøy: «Han skapte himmelen og jorden og luftrommet og alt som finnes der.»

Da sa Tride: «Det største er likevel at han skapte mennesket og ga det en ånd som skal leve og aldri gå til grunne, selv om kroppen råtner til jord eller brenner til aske. Alle mennesker som lever rett, skal leve videre og være hos ham selv på det stedet som heter Gimle eller Vingolv. Men onde mennesker farer til Hel og derfra til Nivlhel. Det er nede i den niende verden.»

Da sa Ganglere: «Hva tok han seg til før himmelen og jorden ble skapt?»

Hår svarte: «Da var han hos rimtussene.»

Ganglere sa: «Hva var opphavet, hvordan begynte det, og hva var til før?»

Hår svarte: «Slik står det i Voluspå:

Tidlig i tidene,
da ingenting var,
var verken sand eller sjø
eller svale bølger;
jorden fantes ikke,
heller ikke himmelen over,
et Ginnungagap var der,
men ikke noe gress.»

Da sa Jevnhøy: «Det var mange tidsaldre før jorden ble skapt at Nivlheim ble til. Midt i den ligger brønnen som heter Hvergelme. Derfra renner elvene som heter Svol, Gunntra, Fjorm, Fimbultul, Slid og Rid, Sylg og Ylg, Vid og Leipt. Gjoll er nærmest Helgrindene.»

Da sa Tride: «Først var likevel den verdenen i sør som heter Muspell. Den er lys og het. Den kanten er full av flammer og ild. Den er også ufremkommelig for dem som er fremmede der og ikke har odelsjord der. Han som sitter ved landets ende og verner det, heter Surt. Han har et flammende sverd, og ved verdens ende skal han dra ut og herje og seire over alle gudene og brenne hele verden med ild. Slik står det i Voluspå:

Surt farer sørfra
med grenenes bane,
fra sverdet skinner
valgudenes sol;
steinberg braker,
og trollkvinner styrter,
menn trår Helveien,
og himmelen revner.»

Ganglere sa: «Hvordan var det ordnet før ættene ble til og menneskene ble flere?»

Da sa Hår: «Da elvene som kalles Elivåger, var kommet så langt fra kildene sine at den giftige væsken som fulgte med dem, størknet som slagget som renner ut av ilden, ble den til is. Da isen stanset og ikke lenger fløt, la den seg i lag. Dampen som steg opp av giften, frøs til rim, og rimet vokste lag på lag utover hele Ginnungagap.»

Da sa Jevnhøy: «Den delen av Ginnungagap som vendte mot nord, ble fylt av isens og rimets tyngde og masse, og lenger inne av yr og vindkast. Men den sørlige delen av Ginnungagap ble lett og lys av gnistene og glørne som fløy ut fra Muspellsheim.»

Da sa Tride: «Slik det kom kulde og all slags barskhet fra Nivlheim, var alt som vendte mot Muspell, varmt og lyst. Men Ginnungagap var så mildt som vindstille luft. Da rimet møtte den varme luftstrømmen, så det smeltet og dryppet, fikk disse flytende dråpene liv ved kraften fra ham som sendte varmen. Det tok skikkelse av et menneske, og han ble kalt Yme. Men rimtussene kaller ham Aurgelme, og fra ham stammer rimtussenes ætter, slik det står i Den korte Voluspå:

Alle volver stammer
fra Vidolv,
alle trollmenn
fra Vilmeid,
men seidmenn
fra Svarthovde,
alle jotner
stammer fra Yme.

Og her sier jotunen Vavtrudne slik:

Fra Elivåger
sprutet giftdråper
og vokste til det ble en jotun;
derfra stammer
alle våre ætter;
derfor er de alltid så grufulle.»

Da sa Ganglere: «Hvordan vokste ættene frem derfra, og hvordan gikk det til at flere mennesker ble skapt? Eller tror du at han du nå fortalte om, er en gud?»

Hår svarte: «Vi regner ham slett ikke som en gud. Han er ond, og det er alle hans ætlinger også. Dem kaller vi rimtusser. Men det fortelles at da han sov, begynte han å svette. Da vokste det frem en mann og en kvinne under den venstre armen hans, og den ene foten hans avlet en sønn med den andre. Derfra kom ættene. Det er rimtussene. Den gamle rimtussen kaller vi Yme.»

Da sa Ganglere: «Hvor bodde Yme, og hva levde han av?»

Hår svarte: «Det neste som hendte da rimet dryppet, var at det ble til en ku som het Audhumla. Fire melkeelver rant fra spenene hennes, og hun ga Yme føde.»

Da sa Ganglere: «Hva levde kua av?»

Hår svarte: «Hun slikket rimsteinene, som var salte. Den første dagen hun slikket steinene, kom det om kvelden menneskehår frem fra steinen, den andre dagen et menneskehode, og den tredje dagen var hele mannen der. Han heter Bure. Han var vakker å se til, stor og mektig. Han fikk en sønn som het Bor. Han giftet seg med en kvinne som het Bestla, datter av jotunen Bolthorn, og de fikk tre sønner. Den ene het Odin, den andre Vil og den tredje Ve. Det er min tro at denne Odin og brødrene hans styrer himmelen og jorden. Vi mener at det må være dette han heter. Slik heter den mannen vi kjenner som den største og gjeveste, og dere kan godt kalle ham det.»

Da sa Ganglere: «Hvordan gikk det da med freden mellom dem, og hvem var mektigst?»

Hår svarte: «Bors sønner drepte jotunen Yme. Da han falt, strømmet det så mye blod fra sårene hans at de druknet hele rimtussenes ætt i det, unntatt én som slapp unna med husstanden sin. Jotnene kaller ham Bergelme. Han gikk opp i kvernkassen sin sammen med kona og berget seg der. Fra dem stammer rimtussenes ætter, slik det sies her:

Utallige vintre
før jorden ble skapt,
ble Bergelme født;
det første jeg husker,
er da den vise jotunen
ble lagt i en kvernkasse.»

Da sa Ganglere: «Hva tok Bors sønner seg til da, om du tror at de er guder?»

Hår sa: «Det er ikke lite å fortelle om det. De tok Yme og flyttet ham til midten av Ginnungagap og skapte jorden av ham, og av blodet hans havet og vannene. Jorden ble skapt av kjøttet og fjellene av knoklene. Stein og ur laget de av tennene og jekslene og av de knoklene som var brukket.»

Da sa Jevnhøy: «Av blodet som rant fritt ut av sårene, skapte de havet som de bandt jorden sammen med. De la dette havet i en ring rundt den, og de fleste mennesker vil nok synes det er umulig å komme over det.»

Da sa Tride: «De tok også hodeskallen hans og skapte himmelen av den. Den satte de opp over jorden med fire hjørner, og under hvert hjørne satte de en dverg. De heter Austre, Vestre, Nordre og Sudre. Så tok de glørne og gnistene som fløy fritt omkring og var blitt kastet ut av Muspellsheim, og satte dem midt i Ginnungagap, både øverst og nederst på himmelen, for å lyse opp himmelen og jorden. De ga alle lysene plass. Noen var festet på himmelen, og noen fór fritt under himmelen, men også dem ga de plass og fastsatte banen deres. I gammel visdom fortelles det at derfra kom inndelingen av døgnet og tellingen av årene. Slik står det i Voluspå:

Solen visste ikke
hvor hun hadde sin sal,
månen visste ikke
hvilken makt han hadde,
stjernene visste ikke
hvor de hadde sin plass.

Slik var det før dette skjedde.»

Da sa Ganglere: «Det er store tidender jeg nå hører. Det er et veldig og dyktig utført verk. Hvordan var jorden formet?»

Hår svarte: «Den er rund langs ytterkanten, og rundt den ligger det dype havet. Langs havstranden ga de jotnenes ætter land å bo i. Men innenfor, på jorden, laget de et festningsverk rundt verden til vern mot jotnenes angrep. Til dette festningsverket brukte de øyenbrynene til jotunen Yme, og de kalte det Midgard. De tok også hjernen hans og kastet den opp i luften og laget skyene av den, slik det sies her:

Av Ymes kjøtt
ble jorden skapt,
og av blodet havet,
fjell av knoklene,
trær av håret,
og av hodeskallen himmelen.
Og av øyenbrynene hans
skapte milde makter
Midgard for menneskenes sønner,
og av hjernen hans
ble alle de voldsomme
skyene skapt.»

Da sa Ganglere: «Jeg synes de hadde utrettet mye da jorden og himmelen var skapt, solen og himmellegemene var satt på plass og døgnet delt inn. Men hvor kom menneskene fra, de som bor i verden?»

Da sa Hår: «Da sønnene til Bor gikk langs sjøstranden, fant de to trær. De tok opp trærne og skapte mennesker av dem. Den første ga dem ånde og liv, den andre forstand og bevegelse, den tredje ansikt, tale, hørsel og syn. De ga dem klær og navn. Mannen het Ask og kvinnen Embla, og fra dem stammer menneskeslekten, som fikk Midgard å bo i.

Deretter bygde de seg en borg midt i verden, som kalles Åsgard. Den kaller vi Troja. Der bodde gudene og ættene deres, og derfra tok mange hendelser og forløp sin begynnelse, både på jorden og i luften. Der er det et sted som heter Lidskjalv, og når Odin satte seg der i høysetet, så han ut over alle verdener og hva hvert menneske foretok seg, og han visste alt om det han så. Konen hans het Frigg, datter av Fjorgyn, og fra deres ætt stammer den slekten vi kaller åseættene, som har bodd i det gamle Åsgard og rikene som hører til. Hele denne ætten er av guddommelig opphav. Derfor kan han hete Allfader, for han er far til alle gudene og menneskene og alt det som ble skapt av ham og hans kraft. Jord var datteren hans og konen hans. Med henne fikk han sin første sønn, og det er Åsa-Tor. Ham fulgte kraft og styrke. Derfor overvinner han alle levende vesener.

«Nørve eller Narve het en jotun som bodde i Jotunheimen. Han hadde en datter som het Natt. Hun var svart og mørk, slik hun hadde ætt til. Hun var gift med en mann som het Naglfare. Sønnen deres het Aud. Deretter ble hun gift med en som het Anar. Jord het datteren deres. Til sist fikk Delling henne til kone, og han var av åseætt. Sønnen deres var Dag. Han var lys og fager etter faren sin.

Da tok Allfader Natt og Dag, sønnen hennes, og ga dem to hester og to vogner og sendte dem opp på himmelen, så de skulle kjøre rundt jorden hvert døgn. Natt kjører først med den hesten som kalles Rimfakse, og hver morgen dugger han jorden med dråpene fra bisselet sitt. Hesten som Dag eier, heter Skinfakse, og fra manen hans lyser det over hele luften og jorden.»

Da sa Ganglere: «Hvordan styrer han solens og månens gang?»

Hår sier: «Det er nevnt en mann som het Mundilfare, som hadde to barn. De var så vakre og fagre at han kalte sønnen sin Måne og datteren sin Sol, og han giftet henne bort til en mann som het Glen. Men gudene ble sinte over dette hovmodet og tok søsknene og satte dem opp på himmelen. De lot Sol kjøre de hestene som trakk solens vogn. Solen hadde gudene skapt for å lyse opp verdenene av den gnisten som fløy ut fra Muspellsheim. Hestene heter Årvak og Allsvinn, og under bogene på hestene satte gudene to blåsebelger for å kjøle dem, men i noen overleveringer kalles dette isarnkol.

Måne styrer månens gang og råder over ny og ne. Han tok to barn fra jorden, som heter Bil og Hjuke, da de gikk fra brønnen som heter Byrge og bar et så på skuldrene. Sået heter Sæg, og bærestangen Simul. Vidfinn heter faren deres. Disse barna følger Måne, slik en kan se fra jorden.»

Da sa Ganglere: «Solen farer fort, nesten som om hun er redd, og hun ville ikke skynde seg mer selv om hun fryktet sin egen død.»

Da svarer Hår: «Det er ikke underlig at hun farer så fort. Han som jager henne, er like i hælene på henne, og hun har ingen annen utvei enn å løpe unna.»

Da sa Ganglere: «Hvem er det som volder henne denne plagen?»

Hår sier: «Det er to ulver. Den som følger etter henne, heter Skoll. Ham frykter hun, og han kommer til å ta henne. Men han som løper foran henne, heter Hate Hrodvitnesson, og han vil ta månen, og slik skal det gå.»

Da sa Ganglere: «Hvilken ætt er ulvene av?»

Hår sier: «En gyger bor øst for Midgard, i den skogen som heter Jernskog. I den skogen bor de trollkvinnene som kalles jernskogkvinner. Den gamle gygeren føder mange jotunsønner, alle i ulveskikkelse, og fra dem stammer disse ulvene. Det sies at den mektigste av hele ætten blir han som kalles Månegarm. Han metter seg med livskraften til alle mennesker som dør, og han sluker månen og spruter blod over himmelen og all luften. Da mister solen skinnet sitt, og vindene blir urolige og hyler fra alle kanter. Slik står det i Voluspå:

Øst sitter den gamle
i Jernskog
og føder der
Fenrisulvens avkom;
av dem alle blir
én især
månens røver
i trolls skikkelse.

Han metter seg med livet
til dødsvigde mennesker,
farger gudenes bolig
med rødt blod;
svart blir solskinnet
somrene etter,
alt vær blir svikefullt.
Vet dere ennå, eller hva?»

Da sa Ganglere: «Hvilken vei fører fra jorden til himmelen?»

Da svarte Hår og lo: «Nå spør du ikke særlig klokt. Er det ikke blitt fortalt deg at gudene bygde en bro fra jorden til himmelen, som heter Bifrost? Den må du ha sett. Det kan være at du kaller den regnbuen. Den har tre farger og er svært sterk, og den er bygd med større kunst og kyndighet enn noe annet byggverk. Men så sterk som den er, vil den likevel briste når Muspells sønner kommer og rir over den. Hestene deres svømmer over store elver. Slik kommer de seg frem.»

Da sa Ganglere: «Jeg synes ikke gudene gjorde seg særlig flid med broen dersom den skal kunne briste, når de likevel kan gjøre som de vil.»

Da sa Hår: «Gudene fortjener ingen kritikk for dette byggverket. Bifrost er en god bro, men det finnes ingenting i denne verden som en kan stole på når Muspells sønner herjer.»

Da sa Ganglere: «Hva tok Allfader seg til da Åsgard var bygd?»

Hår sa: «Først satte han styringsmenn i setene og ba dem dømme sammen med seg om menneskenes skjebne og rådslå om hvordan borgen skulle innrettes. Det var der det heter Idavollen, midt i borgen. Deres første verk var å bygge det hovet hvor de tolv setene deres står, i tillegg til høysetet som Allfader eier. Dette huset er det største og best bygde på jorden. Både utenpå og inni er det som rent gull. Dette stedet kaller folk Gladsheim. De bygde en annen sal. Det var en helligdom som gudinnene eide, og den var svært vakker. Dette huset kaller folk Vingolv.

Deretter bygde de et hus hvor de satte opp esser, og til dem laget de hammer, tang og ambolt, og siden alle andre redskaper. Så arbeidet de i metall, stein og tre, og de brukte så rikelig av det metallet som heter gull, at de hadde alt husgeråd og alt utstyr av gull. Denne tiden kalles gullalderen, før den ble ødelagt ved kvinnenes ankomst. De kom fra Jotunheimen.

Deretter satte gudene seg i setene sine og holdt ting og tenkte over hvordan dvergene var blitt levende i molden og nede i jorden, som mark i kjøtt. Dvergene hadde først tatt form og fått liv i kjøttet til Yme og var da mark. Men etter gudenes bestemmelse fikk de menneskelig forstand og menneskeskikkelse, og likevel bor de i jord og stein. Motsogne var den fremste, og dernest Durin. Slik står det i Voluspå:

Da gikk alle makter
til sine dommerseter,
de høyhellige guder,
og rådslåtte om
hvem som skulle skape
dvergenes skare
av blodig sjø
og av Blåins knokler.

Der ble mange
menneskeskikkelser til,
dverger i jorden,
som Durin sa.

Og disse navnene nevner hun på dvergene:

Nyi, Nidi,
Nordre, Sudre,
Austre, Vestre,
Altjov, Dvalin,
Nar, Nåin,
Niping, Dåin,
Bivur, Bavur,
Bombur, Nore,
Ore, Onar,
Oin, Mjødvitne.

Vigg og Gandalv,
Vindalv, Torin,
File, Kile,
Fundin, Våle,
Tror, Troin,
Tekk, Lit og Vit,
Ny, Nyråd,
Rekk, Rådsvinn.

Men disse er også dverger og bor i stein, mens de foregående bor i mold:

Draupne, Dolgtvare,
Hår, Hugstare,
Hledjolv, Gloin,
Dore, Ore,
Duv, Andvare,
Heftifile,
Hår, Sviar.

Men disse kom fra Svarinshaug til Aurvang på Joruvoll, og fra dem stammer Lovar. Dette er navnene deres:

Skirve, Virve,
Skafinn, Åi,
Alv, Yngve,
Eikenskjold,
Fal, Froste,
Finn, Ginnar.»

Da sa Ganglere: «Hvor er gudenes fremste sete eller helligsted?»

Hår svarte: «Det er ved asken Yggdrasil. Der skal gudene holde ting hver dag.»

Da sa Ganglere: «Hva er det å fortelle om det stedet?»

Da sier Jevnhøy: «Asken er det største og beste av alle trær. Grenene brer seg over hele verden og når opp over himmelen. Tre røtter holder treet oppe, og de strekker seg svært vidt. Én er hos åsene, en annen hos rimtussene, der Ginnungagap var i gamle dager. Den tredje står over Nivlheim, og under den roten er Hvergelme, mens Nidhogg gnager på roten nedenfra. Men under den roten som vender mot rimtussene, er Mimes brønn, hvor visdom og forstand ligger gjemt, og han som eier brønnen, heter Mime. Han er full av kunnskap, for han drikker av brønnen med hornet Gjallarhorn. Dit kom Allfader og ba om en eneste drikk av brønnen, men han fikk den ikke før han la øyet sitt i pant. Slik står det i Voluspå:

Alt vet jeg, Odin,
hvor du gjemte øyet,
i den navngjetne
Mimes brønn.
Mime drikker mjød
hver morgen
av Valfaders pant.
Vet dere ennå, eller hva?

Den tredje roten til asken står i himmelen, og under den roten er det en svært hellig brønn, som heter Urds brønn. Der har gudene tingstedet sitt. Hver dag rir åsene dit opp over Bifrost. Den kalles også åsebroen. Åsenes hester heter slik: Sleipner er den beste, og den eier Odin. Den har åtte ben. Den andre er Glad, den tredje Gyller, den fjerde Glen, den femte Skeidbrime, den sjette Silvrintopp, den sjuende Sine, den åttende Gisl, den niende Falhovne, den tiende Gulltopp, den ellevte Lettfete. Balders hest ble brent sammen med ham, men Tor går til tinget og vader over elvene som heter slik:

Kormt og Ormt
og de to Kjerlauger,
dem skal Tor vade
hver dag
når han går til tinget
ved asken Yggdrasil,
for åsebroen
brenner helt i flammer,
hellige vann gløder.»

Da sa Ganglere: «Brenner det ild over Bifrost?»

Hår sier: «Det røde du ser i buen, er brennende ild. Rimtusser og bergriser ville gå opp til himmelen dersom Bifrost var farbar for alle som ville ferdes der. Det er mange vakre steder i himmelen, og overalt er det guddommelig vern. Der står en vakker sal under asken ved brønnen, og fra den salen kommer tre møyer, som heter Urd, Verdande og Skuld. Disse møyene fastsetter menneskenes livsløp. Dem kaller vi norner. Det finnes også flere norner, som kommer til hvert barn som blir født, for å fastsette livsløpet. Noen av disse er av gudeætt, andre av alveætt og atter andre av dvergeætt, slik det står her:

Av svært ulikt opphav
sier jeg nornene er,
de har ikke samme ætt;
noen er av åseætt,
noen er av alveætt,
noen er Dvalins døtre.»

Da sa Ganglere: «Hvis nornene råder over menneskenes skjebne, fordeler de svært ulikt, siden noen får et godt liv og stor rikdom, mens andre har lite av gods eller heder, noen et langt liv og andre et kort.»

Hår sier: «Gode norner av god ætt skaper et godt liv, men når mennesker rammes av ulykke, er det onde norner som volder det.»

Da sa Ganglere: «Hvilke andre store under er det å fortelle om asken?»

Hår sier: «Det er mye å fortelle om den. En ørn sitter i askens grener, og den vet mangt. Mellom øynene på den sitter en hauk som heter Vedrfolne. Et ekorn som heter Ratatosk, løper opp og ned langs asken og bærer ondsinnede ord mellom ørnen og Nidhogg. Fire hjorter løper mellom askens grener og biter av løvet. De heter Dåin, Dvalin, Dunøyr og Duratro. I Hvergelme er det så mange ormer sammen med Nidhogg at ingen tunge kan telle dem. Slik sies det her:

Asken Yggdrasil
lider større kval
enn mennesker vet;
hjorten biter ovenfra,
siden råtner,
Nidhogg gnager nedenfra.

Videre er dette sagt:

Flere ormer ligger
under asken Yggdrasil
enn noen tåpelig tosk kan tenke seg.
Goin og Moin,
de er Gravvitnes sønner,
Gråbak og Gravvollud,
Ovne og Svåvne
tror jeg alltid vil
tære på treets grener.

Det fortelles også at nornene som bor ved Urdarbrønnen, hver dag henter vann fra brønnen og tar med leiren som ligger rundt den, og øser det over asken, så grenene ikke skal tørke ut eller råtne. Dette vannet er så hellig at alt som kommer ned i brønnen, blir så hvitt som hinnen innenfor eggeskallet, den som kalles skallhinnen, slik det sies her:

Jeg vet en ask som øses,
Yggdrasil heter den,
et høyt, hellig tre,
med hvit leire;
derfra kommer duggen
som faller i dalene;
den står evig grønn over
Urdarbrønnen.

Duggen som faller derfra ned på jorden, kaller folk honningfall, og av den får biene næring. To fugler får sin næring i Urdarbrønnen. De kalles svaner, og fra disse fuglene stammer det fugleslaget som bærer dette navnet.»

Da sa Ganglere: «Du kan fortelle store ting om himmelen. Hvilke andre viktige steder finnes der, foruten Urdarbrønnen?»

Hår sier: «Det er mange praktfulle steder der. Ett sted kalles Alfheim. Der bor folket som heter lysalver, men mørkalvene bor nede i jorden. De er ulike dem av utseende og enda mer ulike av vesen. Lysalvene er vakrere å se til enn solen, men mørkalvene er svartere enn bek. Der er også et sted som kalles Breidablikk, og intet sted er vakrere. Der er dessuten det som heter Glitne. Veggene, alle støttene og stolpene der er av rødt gull, men taket er av sølv. Enda et sted heter Himinbjørg. Det ligger ved himmelens ende, ved brohodet der Bifrost når himmelen. Der er også et stort sted som heter Valaskjalv. Det eier Odin. Gudene bygde det og tekket det med rent sølv. I denne salen står Lidskjalv, høysetet som bærer dette navnet. Når Allfader sitter i dette setet, ser han ut over alle verdener. Ved himmelens sørlige ende ligger salen som heter Gimle, den vakreste av alle og lysere enn solen. Den skal stå når både himmel og jord har gått under, og der skal gode og rettferdige mennesker bo til evig tid. Slik sies det i Voluspå:

Jeg ser en sal stå,
fagrere enn solen,
tekket med gull,
på Gimle;
der skal trofaste
skarer bo
og til evig tid
nyte lykken.»

Da sa Ganglere: «Hva verner dette stedet når Surts flamme brenner himmel og jord?»

Hår sier: «Det sies at det finnes en annen himmel sør for og ovenfor denne himmelen, og den heter Andlang. En tredje himmel ligger enda høyere enn den, og den heter Vidblåin. I den himmelen tror vi dette stedet ligger. Men vi tror at bare lysalvene bor på disse stedene nå.»

Da sa Ganglere: «Hvor kommer vinden fra? Den er så sterk at den setter store hav i bevegelse og pisker opp ilden. Men så sterk som den er, kan ingen se den. Derfor er den underlig skapt.»

Da sa Hår: «Det kan jeg godt fortelle deg. Ved himmelens nordlige ende sitter jotnen som heter Hresvelg. Han har ørneham, og når han slår ut vingene til flukt, strømmer vindene fram under dem. Her sies det slik:

Hresvelg heter han
som sitter ved himmelens ende,
en jotun i ørneham;
fra hans vinger
sies vinden å komme
over alle mennesker.»

Da sa Ganglere: «Hvorfor er forskjellen så stor at sommeren er varm og vinteren kald?»

Hår sier: «En så kunnskapsrik mann burde ikke spørre om slikt, for dette kan alle fortelle om. Men om du alene er blitt så uvitende at du ikke har hørt dette, vil jeg likevel sette pris på at du heller spør uvitende én gang enn å gå lenger uten å kjenne det man bør vite. Svåsud heter han som er far til Sommer, og han lever så godt og behagelig at det som er mildt, kalles liflig etter navnet hans. Men far til Vinter kalles dels Vindlone, dels Vindsval. Han er sønn av Våsad, og de i den ætten var barske og kalde om hjertet. Vinter har deres sinnelag.»

Da sa Ganglere: «Hvem er æsene som menneskene skal tro på?»

Hår sier: «Tolv er æsene av guddommelig ætt.»

Da sa Jevnhøy: «Åsynjene er ikke mindre hellige, og de har ikke mindre makt.»

Da sa Tride: «Odin er den øverste og eldste av æsene. Han rår over alle ting, og så mektige som de andre gudene er, tjener de ham alle som barn sin far. Frigg er hans kone, og hun kjenner menneskenes skjebne, selv om hun ikke fremfører spådommer. Slik fortelles det her at Odin selv sa til den åsen som heter Loke:

Gal er du, Loke,
og fra vettet,
hvorfor holder du ikke opp, Loke?
Jeg tror Frigg kjenner
alle skjebner,
selv om hun ikke sier dem selv.

Odin heter Allfader fordi han er far til alle guder. Han heter også Valfader fordi alle som faller i kamp, er hans utvalgte sønner. Han gir dem plass i Valhall og Vingolv, og da kalles de einherjer. Han heter også Hangagud og Haftagud, Farmagud, og han kalte seg enda flere navn da han var kommet til kong Geirrød:

Jeg kalte meg Grim
og Ganglere,
Herjan, Hjalmberi,
Tekk, Tride,
Tud, Ud,
Helblinde, Hår, Sad, Svipal,
Sanngetal,
Herteit, Hnikar,
Biløyg, Båløyg,
Bolverk, Fjolne,
Grimne, Glapsvinn, Fjolsvinn,
Sidhott, Sidskjegg,
Sigfader, Hnikud,
Allfader, Atrid, Farmaty,
Oske, Ome,
Jevnhøy, Bivlinde,
Gondle, Hårbard,
Svidur, Svidrir,
Jalk, Kjalar, Vidur,
Tror, Ygg, Tund,
Vakr, Skilving,
Våvud, Hroftaty,
Gaut, Veraty.»

Da sa Ganglere: «Umåtelig mange navn har dere gitt ham, og jeg tror sannelig at den må ha stor kunnskap som kjenner forklaringen og fortellingene om hvilke hendelser som har gitt opphav til hvert av disse navnene.»

Da sier Hår: «Det krever stor innsikt å gå grundig gjennom dette. Men det korteste svaret jeg kan gi deg, er at de fleste navnene er gitt fordi alle folkeslag, så mange språk som finnes i verden, synes de trenger å tilpasse navnet hans til sitt eget språk når de påkaller ham og ber for seg selv. Men noen av hendelsene bak disse navnene har funnet sted på reisene hans, og de er tatt inn i fortellinger. Du kan ikke kalles en kunnskapsrik mann om du ikke kan fortelle om disse store begivenhetene.»

Da sa Ganglere: «Hva heter de andre æsene, hva tar de seg til, og hvilke storverk har de gjort?»

Hår sier: «Tor er den fremste av dem, han som kalles Åsa-Tor eller Ake-Tor. Han er den sterkeste av alle guder og mennesker. Han har sitt rike der det heter Trudvang, og hallen hans heter Bilskirne. I den salen er det fem hundre og førti rom. Det er det største huset man kjenner til. Slik sies det i Grimnesmål:

Fem hundre rom
og førti til,
så mange tror jeg Bilskirne har i alt;
av de hus
jeg vet er tekket,
er min sønns det største.

Tor har to bukker, som heter Tanngnjost og Tanngrisne, og en vogn som han kjører i, mens bukkene trekker vognen. Derfor kalles han Ake-Tor. Han har også tre kostelige eiendeler. En av dem er hammeren Mjølner, som rimtussene og bergrisene kjenner når den svinges i luften. Det er ikke underlig, for den har knust mang en skalle på fedrene eller frendene deres. En annen av hans beste eiendeler er styrkebeltet. Når han spenner det om seg, øker åsakraften hans med halvparten. Den tredje tingen han eier, er også en stor kostbarhet: jernhanskene. Dem kan han ikke unnvære når han griper hammerskaftet. Men ingen er så kunnskapsrik at han kan regne opp alle storverkene hans. Likevel kan jeg fortelle deg så mange beretninger om ham at timene vil gå før jeg har fortalt alt jeg vet.»

Da sa Ganglere: «Jeg vil høre om flere av æsene.»

Hår sier: «En annen sønn av Odin er Balder, og om ham er det godt å fortelle. Han er den beste, og alle priser ham. Han er så vakker å se til og så lys at det stråler av ham. En urt er så hvit at den sammenlignes med Balders øyenbryn. Den er den hviteste av alle urter, og av dette kan du skjønne hvor vakkert både håret og kroppen hans er. Han er den klokeste av æsene, den mest veltalende og den mest barmhjertige. Men det følger ham den egenskapen at ingen av dommene hans kan bli stående. Han bor der det heter Breidablikk. Det er i himmelen. På det stedet kan ingenting urent være, slik det sies her:

Breidablikk heter det
der Balder har
bygd seg saler,
i det landet
hvor jeg vet det finnes
færrest onde runer.

Den tredje åsen er han som kalles Njord. Han bor i himmelen, der det heter Noatun. Han rår over vindens ferd og stiller sjø og ild. Ham skal man påkalle ved sjøferder og fangst. Han er så rik og velstående at han kan gi folk rikdom i jord eller løsøre. Det skal man påkalle ham for. Njord er ikke av æsenes ætt. Han vokste opp i Vanaheim, men vanene ga ham som gissel til gudene og fikk til gjengjeld ham som heter Høne. Han ble et middel til forlik mellom gudene og vanene.

Njord har en kone som heter Skade, datter av jotnen Tjatse. Skade vil ha den boligen faren hennes hadde, oppe i noen fjell, der det heter Trymheim, men Njord vil være nær sjøen. De ble enige om at de skulle være ni netter i Trymheim og så ni andre netter i Noatun. Men da Njord kom tilbake til Noatun fra fjellet, kvad han dette:

Leie er fjellene meg,
jeg var der ikke lenge,
bare ni netter;
ulvenes hyl
tyktes meg ille
mot svanenes sang.

Da kvad Skade dette:

Sove kunne jeg ikke
på sjøens leie
for fuglens skrik;
den vekker meg,
den som kommer fra havet,
måken, hver morgen.

Da dro Skade opp i fjellet og bosatte seg i Trymheim. Hun ferdes mye på ski og med bue og skyter dyr. Hun kalles skigud eller skidís. Slik sies det:

Trymheim heter det
der Tjatse bodde,
den overmektige jotnen;
men nå bor Skade,
gudenes lyse brud,
på farens gamle tufter.

Njord i Noatun fikk siden to barn. Sønnen het Frøy og datteren Frøya. De var vakre å se til og mektige. Frøy er den gjeveste av æsene. Han råder over regnet og solskinnet og dermed jordens grøde, og ham er det godt å påkalle for godt år og fred. Han råder også over menneskenes velstand. Frøya er den gjeveste av åsynjene. Hun eier den gården i himmelen som heter Folkvang. Og hvor hun enn rir til kamp, får hun halvparten av de falne, mens Odin får den andre halvparten, slik det sies her:

Folkvang heter det,
og der råder Frøya
over setene i salen;
halvparten av de falne
velger hun hver dag,
og halvparten eier Odin.

Salen hennes, Sessrumne, er stor og vakker. Når hun ferdes, kjører hun med to katter og sitter i en vogn. Hun er den som er lettest å få hjelp av når mennesker påkaller henne, og av navnet hennes kommer hederstittelen fruer, som fornemme kvinner kalles. Hun likte godt kjærlighetsdikt. Henne er det godt å påkalle i kjærlighet.»

Da sa Ganglere: «Disse æsene synes jeg er svært mektige, og det er ikke underlig at stor kraft følger dere når dere kjenner gudenes vesen og vet hvem dere skal rette hver bønn til. Eller finnes det enda flere guder?»

Hår sier: «Det er enda en ås som heter Ty. Han er den djerveste og modigste, og han råder i stor grad over seieren i slag. Det er godt for tapre menn å påkalle ham. Det er et ordtak at den er ty-tapper som overgår andre menn og ikke viker for noe. Han var også vis, så det sies også at den er ty-vis som er den viseste. Dette er ett tegn på djervheten hans: Da æsene lokket Fenrisulven til å la dem legge lenken Gleipne på ham, stolte han ikke på at de ville løse ham før de la Tys hånd i munnen hans som pant. Men da æsene ikke ville løse ham, bet han hånden av der det nå heter ulveleddet. Han er derfor enhendt og kalles ikke noen forliksmann.

En heter Brage. Han er berømt for sin visdom, og aller mest for sin veltalenhet og ordkunst. Han har størst kunnskap om diktekunst, og etter ham kalles diktekunsten bragr. Etter navnet hans kalles også den bragr blant menn eller bragr blant kvinner som har større ordkunst enn andre, enten det er en kvinne eller en mann. Kona hans er Idunn. I esken sin oppbevarer hun de eplene gudene skal bite i når de eldes, og da blir de alle unge. Slik vil det være helt til Ragnarok.»

Da sa Ganglere: «Jeg synes gudene har svært mye å takke Idunns omsorg og trofasthet for.»

Da sa Hår og lo: «En gang holdt det på å føre til ulykke. Det skal jeg nok kunne fortelle om, men først skal du høre flere av æsenes navn.

En heter Heimdall. Han kalles den hvite åsen. Han er stor og hellig. Ni jomfruer fødte ham som sin sønn, og alle var søstre. Han heter også Hallinskide og Gullintanne. Tennene hans var av gull. Hesten hans heter Gulltopp. Han bor på det stedet som heter Himinbjørg, ved Bifrost. Han er gudenes vokter og sitter der ved himmelens ende for å vokte broen mot bergrisene. Han trenger mindre søvn enn en fugl. Han ser hundre raster omkring seg, like godt om natten som om dagen. Han hører også når gresset vokser på jorden eller ullen på sauene, og alt som lager høyere lyd. Han har en lur som heter Gjallarhorn, og når han blåser i den, høres det i alle verdener. Heimdalls sverd kalles mannshode. Her sies det slik:

Himinbjørg heter det,
og der sies Heimdall
å rå over helligdommene;
der drikker gudenes vokter
i sin fredelige hall
glad den gode mjøden.

Og selv sier han også i Heimdallsgalder:

Ni mødres sønn er jeg,
ni søstres sønn.

En av æsene heter Hod. Han er blind. Han er svært sterk, men gudene skulle ønske at denne åsen ikke behøvde å nevnes, for gjerningene hans vil lenge bli husket blant guder og mennesker.

En heter Vidar, den tause åsen. Han har en tykk sko. Han er nesten like sterk som Tor. Gudene har stor støtte i ham i alle prøvelser.

En heter Åle eller Våle, sønn av Odin og Rind. Han er djerv i slag og svært treffsikker.

En heter Ull, sønn av Siv og stesønn av Tor. Han er så god med buen og så dyktig på ski at ingen kan måle seg med ham. Han er også vakker å se til og har en krigers ferdigheter. Ham er det også godt å påkalle i tvekamp.

Forsete heter sønnen til Balder og Nanna Nepsdatter. Han eier den salen i himmelen som heter Glitne. Alle som kommer til ham med vanskelige tvister, går forlikte derfra. Det er det beste domsstedet blant guder og mennesker. Slik sies det her:

Glitne heter salen,
den er støttet med gull
og likeså tekket med sølv;
og der holder Forsete
til de fleste dager
og stiller alle tvister.

Enda en regnes blant æsene, han som noen kaller æsenes baktaler og opphavsmann til svik og alle guders og menneskers skam. Han kalles Loke eller Loft og er sønn av jotnen Fårbaute. Moren hans heter Lauvøy eller Nål. Brødrene hans er Byleist og Helblinde. Loke er vakker og fager å se til, ond av sinnelag og svært omskiftelig i sin atferd. Han hadde mer av den kløkt som kalles list enn andre menn, og knep til alle ting. Han førte stadig æsene opp i store vanskeligheter, og ofte berget han dem med listige råd. Kona hans heter Sigyn, og sønnen deres Nare eller Narve.

Loke hadde også flere barn. Angerboda het en jotunkvinne i Jotunheim. Med henne fikk Loke tre barn. Det ene var Fenrisulven, det andre Jormungand, det vil si Midgardsormen, og det tredje Hel. Da gudene fikk vite at disse tre søsknene vokste opp i Jotunheim, og av spådommer skjønte at de ville volde dem stor skade og ulykke, mente alle at det var mye ondt å vente, først på grunn av morsætten, men enda verre på grunn av farsætten. Da sendte Allfader gudene av sted for å ta barna og føre dem til ham. Og da de kom til ham, kastet han ormen i det dype havet som ligger omkring alle land. Ormen vokste så stor at den ligger midt i havet omkring alle land og biter seg i halen.

Hel kastet han i Nivlheim og ga henne makt over ni verdener, så hun skulle fordele alle oppholdssteder blant dem som ble sendt til henne, og det er mennesker som dør av sykdom eller alderdom. Der har hun store boliger, og murene hennes er overmåte høye og portene store. Eljudne heter salen hennes, Hunger fatet hennes, Sult kniven hennes, Ganglate trellen, Ganglot trellkvinnen, Fallandaforad terskelen hennes når en går inn, Kor sengen og Blikjandebol sengeforhenget hennes. Hun er halvt blåsvart og halvt hudfarget. Derfor er hun lett å kjenne, og hun har et nokså nedslått og bistert utseende.

Ulven fostret æsene hjemme, og bare Ty var djerv nok til å gå bort til ham og gi ham mat. Men da gudene så hvor mye han vokste hver dag, og alle spådommer sa at han var bestemt til å skade dem, fant æsene på å lage en svært sterk lenke, som de kalte Løding. De bar den til ulven og ba ham prøve kreftene sine på den. Ulven syntes ikke det var mer enn han kunne makte, og lot dem gjøre som de ville. Men første gang ulven spente imot, brast lenken. Slik løste han seg fra Løding.

Deretter laget æsene en annen lenke, halvparten sterkere, som de kalte Drome. Igjen ba de ulven prøve lenken og sa at han ville bli svært berømt for sin styrke om et så kraftig smedarbeid ikke kunne holde ham. Ulven tenkte at denne lenken var svært sterk, men også at kreftene hans hadde vokst siden han brøt Løding. Han tenkte at han måtte våge noe om han skulle bli berømt, og lot dem legge lenken på seg. Da æsene mente de var ferdige, ristet ulven seg, slo lenken mot jorden, tok hardt i og spente imot. Han brøt lenken så bitene fløy langt av sted. Slik sprengte han seg ut av Drome. Siden har det vært et ordtak å løse seg fra Løding eller sprenge seg ut av Drome når noen setter alt inn på å oppnå noe.

Etter dette fryktet æsene at de ikke ville få bundet ulven. Da sendte Allfader ham som heter Skirne, Frøys sendemann, ned i Svartalvheim til noen dverger og lot dem lage den lenken som heter Gleipne. Den var laget av seks ting: lyden av kattens trinn, kvinnens skjegg, fjellets røtter, bjørnens sener, fiskens ånde og fuglens spytt. Og selv om du ikke har hørt dette før, kan du nå straks finne sanne vitnesbyrd om at det ikke blir løyet for deg. Du må ha sett at kvinnen ikke har skjegg, at det ikke høres noen lyd når katten løper, og at det ikke er røtter under fjellet. Og på min tro, alt jeg har fortalt deg, er like sant, selv om det er enkelte ting du ikke kan etterprøve.»

Da sa Ganglere: «Jeg kan sannelig forstå at dette er sant. De tingene du nå har brukt som eksempler, kan jeg se. Men hvordan ble lenken laget?»

Hår sier: «Det kan jeg godt fortelle deg. Lenken ble glatt og myk som en silkestrimmel, men så fast og sterk som du nå skal få høre. Da lenken ble brakt til æsene, takket de sendemannen godt for det han hadde utrettet. Så dro æsene ut på det vannet som heter Åmsvartne, til holmen som kalles Lyngve, og kalte ulven med seg. De viste ham silkebåndet og ba ham slite det over. De sa at det var noe sterkere enn en skulle tro etter tykkelsen å dømme. De rakte det fra den ene til den andre og prøvde styrken i det med hendene, og det brast ikke, men likevel sa de at ulven nok ville slite det over.

Da svarer ulven: «Slik ser jeg på denne remsen at jeg ikke vil vinne noen ære ved å slite over et så tynt bånd. Men om det er laget med kunst og list, selv om det ser lite ut, kommer det båndet ikke på mine føtter.»

Da sa æsene at han nok raskt ville slite over et tynt silkebånd, når han før hadde brutt store jernlenker: «Men om du ikke klarer å slite over dette båndet, kan du heller ikke skremme gudene. Da skal vi løse deg.»

Ulven sier: «Om dere binder meg slik at jeg ikke kan løse meg, vil dere te dere slik at det vil vare lenge før jeg får hjelp av dere. Jeg har liten lyst til å la dette båndet bli lagt på meg, men før dere skal få beskylde meg for å mangle mot, får en av dere legge hånden sin i munnen min som pant på at dette blir gjort uten svik.»

Da så æsene på hverandre og syntes de nå sto overfor en dobbelt vanskelighet. Ingen ville rekke frem hånden sin, før Ty rakte frem høyrehånden og la den i munnen på ulven. Men da ulven spente imot, strammet båndet seg, og jo hardere han kjempet, desto skarpere skar båndet. Da lo alle unntatt Ty. Han mistet hånden sin.

Da æsene så at ulven var fullstendig bundet, tok de festet som gikk ut fra lenken, og som heter Gelgja, og dro det gjennom en stor steinhelle som heter Gjoll. Hellen festet de langt nede i jorden. Så tok de en stor stein og drev den enda lenger ned i jorden. Den heter Tvite, og den steinen brukte de som festepæl. Ulven gapte voldsomt, kjempet hardt imot og ville bite dem. De stakk et sverd inn i munnen hans. Hjaltet støter mot undergommen og sverdspissen mot overgommen. Det holder gapet hans åpent. Han hyler fryktelig, og sikkelet renner fra munnen hans. Det er elven som heter Vån. Der ligger han til Ragnarok.»

Da sa Ganglere: «Et underlig ondt avkom fikk Loke, men alle disse søsknene er mektige. Hvorfor drepte ikke æsene ulven når de har ondt å vente fra ham?»

Hår svarer: «Gudene satte sine helligdommer og fredlyste steder så høyt at de ikke ville tilsmusse dem med ulvens blod, selv om spådommene sier at han skal bli Odins bane.»

Da sa Ganglere: «Hvem er åsynjene?» Hår sier: «Frigg er den fremste. Hun eier den gården som heter Fensal, og den er svært staselig. Den andre er Saga. Hun bor på Søkkvabekk, og det er et stort sted. Den tredje er Eir. Hun er den beste legen. Den fjerde er Gjevjon. Hun er jomfru, og de som dør som jomfruer, tjener henne. Den femte er Fulla. Hun er også jomfru og går med utslått hår og et gullbånd om hodet. Hun bærer Friggs skrin og passer på skotøyet hennes og kjenner hennes hemmelige råd.

Frøya er den fornemste ved siden av Frigg. Hun giftet seg med en mann som heter Od. Datteren deres er Hnoss. Hun er så vakker at alt som er vakkert og kostelig, kalles hnoss etter hennes navn. Od dro langt av sted, og Frøya gråter etter ham, og tårene hennes er rødt gull. Frøya har mange navn, og grunnen er at hun ga seg forskjellige navn når hun ferdet blant fremmede folk for å lete etter Od. Hun heter Mardoll og Horn, Gjevn og Syr. Frøya eide Brisingamen. Hun kalles også Vanadis.

Den sjuende er Sjovn. Hun legger stor vekt på å vende menneskenes sinn til kjærlighet, både kvinners og menns, og etter hennes navn kalles elskov sjavne. Den åttende er Lovn. Hun er så mild og god å påkalle at hun får tillatelse av Allfader eller Frigg til at kvinner og menn får leve sammen, selv om det før har vært forbudt eller helt nektet. Etter hennes navn kalles det lov, og likeså det at hun blir lovprist av menneskene. Den niende er Vår. Hun lytter til menneskenes eder og de løftene som kvinner og menn gir hverandre. Derfor kalles slike løfter vårer. Hun straffer også dem som bryter dem. Den tiende er Vor. Hun er klok og spør seg for, slik at ingenting kan skjules for henne. Derfor sier man at en kvinne blir var det hun får vite.

Den ellevte er Syn. Hun vokter dørene i hallen og stenger for dem som ikke skal komme inn. På tingene er hun satt til å føre forsvar mot de sakene hun vil avvise som usanne. Derfor sier man at syn er satt imot når noen nekter. Den tolvte er Hlin. Hun er satt til å verne de menneskene som Frigg vil berge fra en eller annen fare. Derfra kommer uttrykket at den som berger seg, finner ly. Den trettende er Snotra. Hun er klok og høvisk i sin ferd. Etter hennes navn kalles en kvinne eller mann som viser måtehold, snoter.

Den fjortende er Gnå. Henne sender Frigg til forskjellige verdener i sine ærender. Hun eier en hest som løper gjennom luft og over vann, og som heter Hovvarpne. En gang hun var ute og red, så noen vaner henne ri gjennom luften. Da sa en av dem:
«Hva flyr der,
hva farer der
eller glir gjennom luften?»
Hun svarer:
«Jeg flyr ikke,
men jeg farer
og glir gjennom luften
på Hovvarpne,
ham som Hamskerpe
avlet med Gardrova.»
Etter Gnås navn sier man at det ruver, det som hever seg høyt. Sol og Bil regnes blant åsynjene, men deres opphav er det fortalt om før.»

«Det finnes også andre som skal tjene i Valhall, bære fram drikke og passe på bordstell og ølkar. Slik nevnes de i Grimnesmål:
Hrist og Mist
vil jeg skal bære meg hornet,
Skjeggjold og Skogul,
Hild og Trud,
Hlokk og Herfjotur,
Goll og Geirahod,
Randgrid og Rådgrid
og Reginleiv,
de bærer einherjene øl.

Disse heter valkyrjer. Odin sender dem til hvert slag. De velger hvem som skal dø, og rår for seieren. Gunn og Rota og den yngste nornen, som heter Skuld, rir alltid ut for å velge de falne og rå for kampene. Jord, Tors mor, og Rind, Våles mor, regnes blant åsynjene.»

«Gyme het en mann, og kona hans het Aurboda. Hun var av bergrisenes ætt. Datteren deres er Gerd, som var den vakreste av alle kvinner. En dag hadde Frøy gått opp i Lidskjalv og så ut over alle verdener. Da han så mot nord, fikk han øye på et stort og vakkert hus på en gård. En kvinne gikk mot huset, og da hun løftet hendene og åpnet døren for seg, lyste det fra hendene hennes både over luft og vann, og alle verdener ble lyse av henne. Slik ble han straffet for sitt store hovmod, for at han hadde satt seg i det hellige setet: Han gikk bort full av sorg. Da han kom hjem, sa han ingenting. Han sov ikke og drakk ikke. Ingen våget heller å få ham i tale.

Da lot Njord kalle til seg Skirne, Frøys skosvein, og ba ham gå til Frøy og få ham i tale og spørre hvem han var så sint på at han ikke snakket med folk. Skirne sa at han skulle gå, men motvillig, og sa at det var vonde svar å vente fra ham. Da han kom til Frøy, spurte han hvorfor Frøy var så nedtrykt og ikke snakket med folk. Da svarte Frøy og fortalte at han hadde sett en vakker kvinne, og at han for hennes skyld var så sorgfull at han ikke ville leve lenge om han ikke fikk henne: ‹Og nå skal du dra og fri til henne for meg og føre henne hjem hit, enten faren hennes vil eller ikke, og jeg skal lønne deg godt for det.›

Da svarte Skirne at han skulle dra i dette ærendet, men Frøy måtte gi ham sverdet sitt. Det var et så godt sverd at det kjempet av seg selv. Frøy lot ikke dette stå i veien og ga ham sverdet. Så dro Skirne og fridde til kvinnen for ham og fikk hennes løfte. Ni netter senere skulle hun komme til stedet som heter Barre, og da feire bryllup med Frøy. Da Skirne fortalte Frøy hvordan ærendet hadde gått, kvad han dette:
Lang er én natt,
lang er en annen,
hvordan kan jeg holde ut tre?
Ofte syntes meg en måned
kortere
enn denne halve lengselsnatten.

Dette er grunnen til at Frøy var så våpenløs da han kjempet mot Bele og drepte ham med et hjortehorn.»

Da sa Ganglere: «Det er et stort under at en slik høvding som Frøy ville gi fra seg sverdet, når han ikke hadde et annet som var like godt. Det var til svært stor skade for ham da han kjempet mot ham som heter Bele. Jeg tror sannelig at han da må ha angret på den gaven.»

Da svarte Hår: «Det hadde lite å si da han og Bele møttes. Frøy kunne ha drept ham med bare hånden. Den tiden vil komme da Frøy vil synes det er verre å mangle sverdet, når Muspells sønner kommer for å herje.»

Da sa Ganglere: «Du sier at alle de mennene som har falt i strid fra verdens begynnelse, nå er kommet til Odin i Valhall. Hva har han å gi dem av mat? Jeg skulle tro det var svært mange mennesker der.»

Da svarte Hår: «Det er sant som du sier, det er svært mange mennesker der. Men det skal bli langt flere ennå, og likevel vil de synes å være altfor få når ulven kommer. Men aldri er det så mange mennesker i Valhall at flesket av galten som heter Særimne, ikke rekker til alle. Han blir kokt hver dag og er hel igjen om kvelden. Men når det gjelder spørsmålet du nå stiller, tror jeg få er så kyndige at de kan gi et sant svar. Andrimne heter kokken, og Eldrimne kjelen. Slik sies det her:
Andrimne
lar i Eldrimne
Særimne koke,
det beste flesket,
men få vet
hva einherjene næres av.»

Da sa Ganglere: «Har Odin det samme å spise som einherjene?» Hår sier: «Maten som står på bordet hans, gir han til to ulver han eier, som heter Gere og Freke. Selv trenger han ingen mat. Vin er både drikke og mat for ham. Slik sies det her:
Gere og Freke
metter den stridsvante,
ærefulle Hærfader;
men av vin alene
lever den våpengjeve
Odin bestandig.

To kråker sitter på skuldrene hans og forteller ham i øret alt de ser eller hører. De heter Hugin og Munin. Ved daggry sender han dem ut for å fly over hele verden, og de kommer tilbake til dagmåltidet. Slik får han vite om mange hendelser. Derfor kaller folk ham Kråkeguden, slik det sies:
Hugin og Munin
flyr hver dag
over den vide jord;
jeg frykter for Hugin,
at han ikke kommer tilbake,
men engster meg mer for Munin.»

Da sa Ganglere: «Hva har einherjene å drikke som rekker like rikelig til som maten, eller drikker de vann der?»

Da sier Hår: «Underlig spør du nå, om Allfader skulle by konger eller jarler eller andre mektige menn til seg og gi dem vann å drikke. Og jeg tror sannelig at mang en som kommer til Valhall, ville synes han betalte dyrt for vanndrikken, når han først må tåle sår og svie helt til døden, om det ikke var bedre glede å finne der. Jeg kan fortelle deg noe annet derfra. En geit som heter Heidrun, står oppe på Valhall og beiter bar fra grenene på det navngjetne treet som heter Lærad. Fra spenene hennes renner det mjød, og med den fyller hun et stort kar hver dag. Det er så mye at alle einherjene får drukket seg utørste av det.»

Da sa Ganglere: «Det er en svært nyttig geit for dem. Det må være et usedvanlig godt tre hun beiter av.»

Da sa Hår: «Enda mer bemerkelsesverdig er hjorten Eiktyrne, som står på Valhall og beiter av grenene på det samme treet. Fra hornene hans drypper det så mye at det renner ned i Hvergelme, og derfra strømmer elvene som heter Sid, Vid, Søkin, Ekin, Svol, Gunntrå, Fjorm, Fimbultul, Gipul, Gopul, Gomul og Geirvimul. Disse renner gjennom åsenes bygder. Dessuten nevnes disse: Tyn, Vin, Toll, Holl, Gråd, Gunntråin, Nyt, Not, Nonn, Ronn, Vina, Vegsvinn og Tjodnuma.»

Da sa Ganglere: «Dette er underlige tidender du nå har fortalt. Valhall må være et veldig stort hus. Det må ofte være svært trangt foran dørene der.»

Da svarte Hår: «Hvorfor spør du ikke hvor mange dører det er på hallen, eller hvor store de er? Om du får høre det, vil du si at det ville være underlig om ikke alle som vil, kunne gå ut og inn. Men sant å si er det ikke trangere om plassen når de skal finne plass der inne, enn når de går inn. Her kan du høre hva som står i Grimnesmål:
Fem hundre dører
og førti til,
så mange tror jeg det er på Valhall;
åtte hundre einherjer
går samtidig ut av én dør
når de drar for å kjempe mot ulven.»

Da sa Ganglere: «Det er en veldig mengde menn i Valhall. På min tro, Odin er en veldig høvding som styrer en så stor hær. Men hva morer einherjene seg med når de ikke drikker?»

Hår sier: «Hver dag når de har kledd seg, tar de våpnene på seg og går ut på tunet og kjemper, og den ene feller den andre. Det er leken deres. Og når det nærmer seg dagmåltidet, rir de hjem til Valhall og setter seg til å drikke, slik det sies her:

Alle einherjer
på Odins tun
hogger hverandre hver dag;
de velger de falne
og rir fra kampen,
sitter siden sammen i fred.

Men det er sant, det du sa. Odin er stor og mektig. Det finnes mange eksempler på det. Slik sies det her med æsenes egne ord:

Asken Yggdrasil,
den er fremst blant trær,
og Skidbladner blant skip,
Odin blant æser,
og Sleipner blant hester,
Bifrost blant broer,
og Brage blant skalder,
Håbrok blant hauker,
og Garm blant hunder.»

Da sa Ganglere: «Hvem eier den hesten, Sleipner, og hva er det å fortelle om ham?»

Hår sier: «Du kjenner ikke til Sleipner og vet ikke om hendelsene som førte til at han kom til, men det vil du nok synes er verdt å fortelle. Det var tidlig i den første tiden etter at gudene hadde slått seg ned, da de hadde anlagt Midgard og bygd Valhall, at det kom en byggmester dit og tilbød seg å bygge en borg for dem på tre halvår, så god at den ville være et trygt og sikkert vern mot bergriser og rimtusser, selv om de kom inn i Midgard. Men som lønn krevde han å få Frøya til ekte, og han ville også ha solen og månen. Da gikk æsene sammen og rådslo, og de gjorde den avtalen med byggmesteren at han skulle få det han krevde, dersom han klarte å bygge borgen på én vinter. Men om noe av borgen var uferdig den første sommerdagen, skulle han miste lønnen. Han skulle ikke ta imot hjelp fra noe menneske til arbeidet.

Da de la frem disse vilkårene for ham, ba han om å få lov til å bruke hesten sin, som het Svadilfare, til hjelp. Det var Loke som fikk dem til å gå med på det. Den første vinterdagen tok han fatt på å bygge borgen, og om nettene kjørte han frem stein med hesten. Æsene syntes det var et stort under hvor store steinblokker den hesten dro, og hesten utførte dobbelt så mye tungt arbeid som byggmesteren. Avtalen deres var stadfestet med pålitelige vitner og mange eder, for jotnen syntes ikke det var trygt å være blant æsene uten løfte om fred dersom Tor kom hjem. Han var da dratt østover for å slåss med troll.

Utover vinteren gikk borgbyggingen raskt fremover, og borgen var så høy og sterk at den ikke lot seg angripe. Da det var tre dager igjen til sommeren, var arbeidet nesten kommet til borgporten. Da satte gudene seg på dommersetene sine og søkte råd. De spurte hverandre hvem som hadde funnet på å gifte bort Frøya til Jotunheim eller ødelegge luften og himmelen ved å ta solen og månen derfra og gi dem til jotnene. Alle ble enige om at dette måtte være rådet til ham som sto bak det meste onde, Loke Lauvøys sønn. De sa at han fortjente en grusom død dersom han ikke fant en utvei så byggmesteren mistet lønnen, og de gikk løs på Loke. Da han ble redd, sverget han at han skulle sørge for at byggmesteren mistet lønnen, hva det enn måtte koste ham.

Samme kveld, da byggmesteren kjørte ut etter stein med hesten Svadilfare, sprang en hoppe ut av en skog og bort til hesten og vrinsket til ham. Da hesten merket hva slags hest dette var, ble han vill, slet tauene i stykker og sprang bort til hoppen. Hun løp unna og inn i skogen, og byggmesteren fulgte etter og ville fange hesten. Men disse hestene løp hele natten, og byggingen sto stille den natten. Dagen etter ble det heller ikke bygd så mye som før.

Da byggmesteren så at arbeidet ikke ville bli ferdig, kom jotunsinnet over ham. Da æsene så med sikkerhet at det var en bergrise som var kommet dit, tok de ikke lenger hensyn til edene. De ropte på Tor, og straks kom han, og like etter fór hammeren Mjølner i været. Slik betalte han byggelønnen, og ikke med sol eller måne. Han nektet ham tvert imot å bo i Jotunheim og slo det første slaget slik at skallen brast i småbiter, og sendte ham ned under Nivlheim.

Men Loke hadde hatt en slik ferd med Svadilfare at han en tid senere fødte et føll. Det var grått og hadde åtte bein, og den hesten er den beste blant guder og mennesker. Slik sies det i Voluspå:

Da gikk alle makter
til sine dommerseter,
de høyhellige guder,
og rådslo om dette:
hvem som hadde blandet
hele luften med svik,
eller gitt Ods møy
til jotnens ætt.

Brutt ble eder,
ord og sverginger,
alle mektige avtaler
som var gjort mellom dem;
Tor alene slo der,
fylt av vrede,
han sitter sjelden stille
når han hører slikt.»

Da sa Ganglere: «Hva er det å fortelle om Skidbladner, siden det er det beste av skipene? Finnes det ikke noe skip som er like stort?»

Hår sier: «Skidbladner er det beste av skipene og bygd med den største kunstferdighet, men Naglfar er det største skipet. Det eier Muspell. Noen dverger, sønnene til Ivalde, bygde Skidbladner og ga Frøy skipet. Det er så stort at alle æsene kan få plass om bord med våpen og hærutstyr, og det får medvind så snart seilet heises, hvor det enn skal seile. Men når det ikke skal brukes på sjøen, er det satt sammen av så mange deler og med så stor kunst at det kan brettes sammen som en duk og bæres i en pung.»

Da sa Ganglere: «Skidbladner er et godt skip, men det må være brukt mye trolldom for å få laget det slik. Har Tor aldri vært noe sted der han har møtt noe så mektig eller sterkt at det har vært ham overlegent i styrke eller trolldom?»

Da sa Hår: «Jeg tror få kan fortelle om det, men mye har han syntes var vanskelig å hamle opp med. Selv om det skulle ha hendt at noe var så mektig eller sterkt at Tor ikke kunne vinne over det, er det ingen plikt å fortelle om det. For det finnes mange eksempler på at Tor er den mektigste, og det er derfor alle skyldige å tro.»

Da sa Ganglere: «Det ser ut til at jeg har spurt dere om noe som ingen er i stand til å fortelle om.»

Da sa Jevnhøy: «Vi har hørt fortelle om hendelser som vi synes det er utrolig at kan være sanne. Men her sitter nok en like i nærheten som kan fortelle sannferdig om dem, og du kan tro at han ikke vil lyve nå for første gang, han som aldri har løyet før.»

Da sa Ganglere: «Her vil jeg stå og lytte om det finnes noe svar på dette. Ellers erklærer jeg dere for overvunnet, dersom dere ikke kan fortelle det jeg spør om.»

Da sa Tride: «Nå er det tydelig at han vil vite om disse hendelsene, selv om vi ikke synes det er ærefullt å fortelle om dem. Begynnelsen på denne fortellingen er at Ake-Tor dro av sted med bukkene sine og kjørte, og sammen med ham var den åsen som heter Loke. Om kvelden kom de til en bonde og fikk husly der for natten. Om kvelden tok Tor bukkene sine og slaktet begge to. Deretter ble de flådd og båret til kjelen. Da kjøttet var kokt, satte Tor og reisefellen hans seg til kveldsmåltidet. Tor innbød bonden og hans kone og barn til å spise sammen med seg. Bondens sønn het Tjalve og datteren Roskva. Da la Tor bukkeskinnene et stykke fra ilden og sa at bonden og husfolket hans skulle kaste beina på bukkeskinnene. Tjalve, bondens sønn, holdt et lårbein fra bukken, tok frem kniven sin og kløvde beinet for å få ut margen.

Tor ble der om natten. Men før daggry sto han opp og kledde seg, tok hammeren Mjølner, løftet den og viet bukkeskinnene. Da reiste bukkene seg, men den ene haltet på bakbeinet. Tor oppdaget det og sa at bonden eller husfolket hans måtte ha behandlet beina fra bukken uforsiktig. Han merket at lårbeinet var knekt. Det trengs ingen lang fortelling om dette. Alle kan skjønne hvor redd bonden må ha blitt da han så Tor senke brynene over øynene. Da han så det som var synlig av øynene, trodde han at blikket alene ville få ham til å falle om. Tor strammet hendene om hammerskaftet så knokene hvitnet. Men bonden og alle husfolkene gjorde som ventelig var: De ropte høyt, ba om nåde og tilbød alt de eide som bot. Da han så redselen deres, gikk sinnet av ham, og han roet seg. Som forlik tok han barna deres, Tjalve og Roskva, og de ble da hans bundne tjenere og følger ham alltid siden.»

Han lot bukkene bli igjen der og tok fatt på ferden østover til Jotunheim og helt til havet. Så dro han ut over det dype havet. Da han kom til land, gikk han i land sammen med Loke, Tjalve og Roskva. Da de hadde gått en kort stund, kom de til en stor skog. De gikk hele den dagen til det ble mørkt. Tjalve var den raskeste til fots av alle mennesker. Han bar matposen til Tor, men det var dårlig med mat.

Da det var blitt mørkt, lette de etter et sted å overnatte og fant en veldig stor hall. Døråpningen var i enden og like bred som hallen. Der tok de seg nattely. Men midt på natten kom det et kraftig jordskjelv. Bakken under dem gikk i rykk, og huset skalv. Da sto Tor opp og ropte på reisefellene sine. De lette seg frem og fant et siderom til høyre midt i hallen og gikk dit. Tor satte seg i døråpningen, og de andre var lenger inne enn ham. De var redde, men Tor holdt om hammerskaftet og tenkte å forsvare seg. Da hørte de en voldsom dur og larm.

Da det grydde av dag, gikk Tor ut og så en mann som lå et lite stykke fra ham i skogen, og han var ikke liten. Han sov og snorket kraftig. Da mente Tor å forstå hva larmen om natten hadde kommet av. Han spente på seg styrkebeltet, og åskraften hans vokste. I det samme våknet mannen og reiste seg raskt. Da fortelles det at Tor for én gangs skyld ikke våget å slå ham med hammeren, men spurte ham om navnet. Han kalte seg Skryme: «Men jeg trenger ikke å spørre deg om navnet», sa han. «Jeg ser at du er Åsa-Tor. Men har du dratt bort hansken min?»

Da strakte Skryme seg etter hansken og tok den opp. Tor så da at det var den han hadde brukt som hall om natten, og siderommet var tommelen på hansken. Skryme spurte om Tor ville ha følge med ham, og Tor sa ja. Da tok Skryme og løste opp nistebylten sin og gjorde seg klar til å spise dagmåltidet, mens Tor og følget hans gjorde det samme et annet sted. Skryme foreslo at de skulle dele nisten, og Tor sa ja til det. Da bandt Skryme all nisten deres i én bylt og la den på ryggen. Han gikk foran hele dagen og tok temmelig lange skritt. Sent på kvelden fant Skryme et sted for dem å overnatte under en stor eik.

Da sa Skryme til Tor at han ville legge seg til å sove: «Men dere kan ta nistebylten og lage dere kveldsmat.»

Så sovnet Skryme og snorket kraftig, mens Tor tok nistebylten og skulle løse den opp. Men nå er det å fortelle, hvor utrolig det enn kan synes, at han ikke fikk løst en eneste knute eller rikket en eneste remende slik at den ble løsere enn før. Da han så at han ingen vei kom med dette arbeidet, ble han sint. Han grep hammeren Mjølner med begge hender, satte den ene foten frem mot stedet der Skryme lå, og slo ham i hodet. Men Skryme våknet og spurte om det var et løvblad som hadde falt ned i hodet på ham, eller om de hadde spist og var klare til å legge seg. Tor sa at de nå skulle gå og sove. Så gikk de under en annen eik. Sant å si var det ikke uten frykt de la seg til å sove.

Men ved midnatt hørte Tor at Skryme snorket og sov tungt, så det dundret i skogen. Da sto han opp og gikk bort til ham, svingte hammeren raskt og kraftig og slo ham rett ned i issen. Han kjente at hammerhodet sank dypt ned i hodet. Men i det samme våknet Skryme og sa: «Hva er det nå? Falt det en eikenøtt i hodet på meg, eller hva er det med deg, Tor?»

Tor gikk raskt tilbake og svarte at han nettopp hadde våknet. Han sa at det var midt på natten og ennå tid til å sove. Da tenkte Tor at om han fikk anledning til å slå ham et tredje slag, skulle Skryme aldri se ham siden. Nå lå han og ventet på at Skryme skulle sovne tungt igjen. Litt før daggry hørte han at Skryme nok hadde sovnet. Da sto han opp og sprang bort til ham, svingte hammeren av all kraft og slo ham på tinningen som vendte opp. Hammeren sank helt inn til skaftet. Men Skryme satte seg opp, strøk seg over kinnet og sa: «Sitter det kanskje noen fugler i treet over meg? Da jeg våknet, syntes jeg det falt noe rask fra kvistene i hodet på meg. Er du våken, Tor? Nå er det vel på tide å stå opp og kle på seg, og dere har ikke langt igjen til borgen som kalles Utgard. Jeg har hørt at dere har hvisket dere imellom om at jeg ikke var noen liten mann av vekst. Men dere skal få se større menn der, om dere kommer til Utgard. Nå vil jeg gi dere et godt råd: Ikke vær for store på det. Hirdmennene til Utgards-Loke vil ikke finne seg i skryt fra slike småtasser. Ellers kan dere vende tilbake, og det tror jeg dere vil være best tjent med. Men vil dere videre, skal dere holde mot øst. Selv skal jeg nå nordover til disse fjellene som dere kan se her.»

Skryme tok nistebylten, kastet den på ryggen og svingte av fra veien og inn i skogen, bort fra dem. Det fortelles ikke at æsene ønsket ham et godt gjensyn.

Tor og følgesvennene hans fortsetter på veien og går fram til midt på dagen. Da så de en borg som sto på noen sletter, og de måtte bøye nakken helt bakover før de kunne se opp over den. De går bort til borgen, og foran borgporten var det en grind som var stengt. Tor gikk bort til grinden og fikk den ikke opp, men da de strevde med å komme inn i borgen, smøg de seg mellom spilene og kom seg slik innenfor. Der så de en stor hall og gikk dit. Døren var åpen. De gikk inn og så mange menn sitte der på to benker, og de fleste var svært store. Så trer de fram for kong Utgards-Loke og hilser ham, men han så ikke straks på dem. Han gliste så tennene syntes, og sa: «Det tar tid før nytt når fram over lang vei. Eller er det annerledes enn jeg tror: Er denne guttungen blitt til Oku-Tor? Men du er vel større enn du ser ut til for meg. Hva slags ferdigheter mener dere følgesvenner at dere mestrer? Ingen skal være her hos oss uten å kunne en kunst eller ha en ferdighet framfor de fleste andre menn.»

Da sier han som gikk sist, han som heter Loke: «Jeg kan en kunst som jeg er fullt klar til å prøve: Ingen her inne skal spise maten sin raskere enn jeg.»

Utgards-Loke svarer: «Det er en kunst, om du holder det du lover, og da skal vi prøve denne kunsten.» Han ropte utover langs benken at han som heter Loge, skulle komme fram på gulvet og måle seg med Loke. Da ble et trau hentet inn på hallgulvet og fylt med kjøtt. Loke satte seg ved den ene enden og Loge ved den andre, og begge spiste så raskt de kunne, til de møttes midt i trauet. Da hadde Loke spist alt kjøttet av beina, men Loge hadde spist både alt kjøttet og beina, og dessuten trauet. Nå syntes alle at Loke hadde tapt tevlingen.

Så spør Utgards-Loke hvilke leker den unge mannen mestrer, og Tjalve sier at han vil prøve å løpe noen løp mot en som Utgards-Loke finner fram til. Utgards-Loke sier at dette er en god idrett, og at det da er desto viktigere at han er vel utrustet med hurtighet om han skal utøve denne idretten. Likevel lar han dem snart få prøve dette. Utgards-Loke reiser seg og går ut, og der var det en god løpebane over en jevn voll. Så kaller Utgards-Loke til seg en guttunge som heter Huge, og ber ham løpe om kapp med Tjalve. De løper det første løpet, og Huge er så langt foran at han snur ved målet og løper tilbake mot ham.

Da sa Utgards-Loke: «Du må nok anstrenge deg mer, Tjalve, om du skal vinne tevlingen. Men sant er det at det ikke har kommet noen menn hit som jeg synes er raskere til fots enn du.»

Så løper de det andre løpet, og da Huge kommer til målet og snur, er Tjalve et langt pilskudd bak ham.

Da sa Utgards-Loke: «Jeg synes Tjalve løper godt, men nå tror jeg ikke at han vinner tevlingen. Nå vil det vise seg når de løper det tredje løpet.»

De løper enda et løp, men da Huge er kommet til målet og snur, er Tjalve ennå ikke kommet halvveis. Da sier alle at denne tevlingen er avgjort.

Så spør Utgards-Loke Tor hvilken av sine ferdigheter han vil vise dem, siden folk har fortalt så store historier om storverkene hans. Tor sa at han helst ville velge å tevle i drikking med en eller annen. Utgards-Loke sier at det godt kan la seg gjøre, og går inn i hallen og kaller på skutilsveinen sin. Han ber ham hente straffehornet som hirdmennene pleier å drikke av. Straks kommer skutilsveinen fram med hornet og gir Tor det i hånden.

Da sa Utgards-Loke: «Av dette hornet regnes det som godt drukket om en tømmer det i én slurk. Noen drikker det ut i to slurker, men ingen er så dårlig til å drikke at han ikke tømmer det i tre.»

Tor ser på hornet og synes ikke det er stort, enda det er temmelig langt. Han er svært tørst og begynner å drikke. Han svelger i store slurker og tenker at han ikke skal trenge å bøye seg over hornet flere ganger. Men da han mistet pusten og løftet hodet fra hornet og så hvor mye han hadde drukket, syntes han at det knapt var noen forskjell på hvor høyt det sto i hornet nå og før.

Da sa Utgards-Loke: «Godt drukket, men ikke særlig mye. Om noen hadde fortalt meg det, ville jeg ikke ha trodd at Åsa-Tor ikke kunne drikke en større slurk. Men jeg vet at du vil ønske å tømme det i den neste slurken.»

Tor svarer ikke, setter hornet til munnen og tenker at nå skal han drikke en større slurk. Han holder ut med drikkingen så lenge pusten rekker, men merker likevel at spissen på hornet ikke vil opp så langt som han ønsker. Da han tok hornet fra munnen og så ned i det, syntes han at det hadde minket mindre enn første gang. Nå er det god plass fra drikken til kanten, så hornet lett kan bæres.

Da sa Utgards-Loke: «Hva nå, Tor? Sparer du deg ikke nå mer til den siste slurken enn du vil ha godt av? Skal du tømme hornet i den tredje slurken, ser det for meg ut til at den må bli den største. Men her hos oss kan du ikke kalles en så stor mann som æsene sier du er, om du ikke utretter mer i andre leker enn jeg ser ut til at du gjør i denne.»

Da ble Tor sint. Han setter hornet til munnen og drikker så voldsomt han kan, og holder ut så lenge som mulig. Da han så ned i hornet, hadde det endelig minket noe som monnet. Så rekker han hornet fra seg og vil ikke drikke mer.

Da sa Utgards-Loke: «Nå er det lett å se at styrken din ikke er så stor som vi trodde. Men vil du prøve flere leker? Nå kan vi se at du ikke har noe utbytte av denne.»

Tor svarer: «Jeg kan ennå prøve noen leker. Men da jeg var hjemme hos æsene, ville jeg ha syntes det var underlig om slike slurker ble kalt så små. Hvilken lek vil dere nå by meg?»

Da sa Utgards-Loke: «Her pleier ungguttene å gjøre noe som nok regnes for lite: å løfte katten min opp fra jorden. Men jeg ville ikke ha funnet på å foreslå noe slikt for Åsa-Tor om jeg ikke først hadde sett at du duger langt mindre enn jeg trodde.»

Straks sprang en grå katt fram på hallgulvet, og den var temmelig stor. Tor gikk bort til den, førte hånden inn under midten av buken og løftet opp, men katten skjøt rygg etter hvert som Tor løftet hånden. Da Tor strakte seg så høyt opp som han bare kunne, løftet katten én fot, og mer fikk ikke Tor utrettet i denne leken.

Da sa Utgards-Loke: «Denne leken gikk slik jeg ventet. Katten er temmelig stor, mens Tor er kort og liten ved siden av de store mennene som er her hos oss.»

Da sa Tor: «Så liten som dere kaller meg, la nå en eller annen komme hit og bryte med meg! Nå er jeg sint.»

Utgards-Loke svarer, ser seg om langs benkene og sier: «Jeg ser ingen mann her inne som ikke ville synes det var under hans verdighet å bryte med deg.» Så sa han videre: «La oss først se: Kall hit den gamle fostermoren min, Elle, og la Tor bryte med henne om han vil. Hun har felt menn som jeg ikke syntes så mindre sterke ut enn Tor.»

Så gikk en gammel kjerring inn i hallen. Utgards-Loke sa at hun skulle bryte med Åsa-Tor. Det er ikke mye å fortelle om det. Brytekampen gikk slik at jo hardere Tor tok i, desto stødigere sto hun. Så begynte kjerringen å prøve brytegrep, og da ble Tor ustø på beina. De brøt voldsomt, og det varte ikke lenge før Tor falt ned på det ene kneet. Da gikk Utgards-Loke bort og ba dem slutte å bryte. Han sa at Tor ikke behøvde å utfordre flere menn i hirden hans til brytekamp. Nå var det også blitt natt. Utgards-Loke viste Tor og følgesvennene hans til setene deres, og de blir der natten over og blir godt mottatt.

Om morgenen, straks det lysnet, står Tor og følgesvennene hans opp, kler på seg og gjør seg klare til å dra. Da kom Utgards-Loke dit og lot bordet dekke for dem. Det manglet verken på godt vertskap, mat eller drikke. Da de har spist, gjør de seg klare til ferden. Utgards-Loke følger dem ut og går med dem bort fra borgen. Da de skal skilles, talte Utgards-Loke til Tor og spurte hvordan han syntes ferden hadde gått, og om han hadde møtt noen mann som var mektigere enn ham selv.

Tor sier at han ikke vil nekte for at han har høstet stor vanære i deres sammenstøt: «Men jeg vet at dere vil si at jeg er en mann som lite duger, og det liker jeg dårlig.»

Da sa Utgards-Loke: «Nå som du er kommet ut av borgen, skal jeg si deg sannheten: Så lenge jeg lever og får rå, skal du aldri mer komme inn i den. Og ved min tro, du ville aldri ha kommet inn i den om jeg på forhånd hadde visst at du hadde så stor kraft i deg, og at du skulle bringe oss så nær en stor ulykke. Men jeg har ført synet ditt bak lyset. Første gang var da jeg møtte dere i skogen. Da du skulle løse opp nistesekken, hadde jeg bundet den med jerntråd, og du fant ikke ut hvor du skulle åpne den. Deretter slo du meg tre slag med hammeren. Det første var det minste, men likevel så hardt at det ville ha vært nok til å drepe meg om det hadde truffet. Men der du så et platåfjell ved hallen min, og så tre firkantede daler ned i det, én dypere enn de andre, der var sporene etter hammerslagene dine. Jeg skjøv fjellet foran slagene, men det så du ikke.

Slik var det også med lekene dere tevlet i mot hirdmennene mine. Den første var den Loke deltok i. Han var svært sulten og spiste raskt, men han som het Loge, var vill ild, og han brente opp trauet like raskt som kjøttet. Da Tjalve løp om kapp med ham som het Huge, var det tanken min, og Tjalve hadde ikke håp om å måle seg med ham i hurtighet. Da du drakk av hornet og syntes det minket lite, skjedde det, ved min tro, et under som jeg ikke ville ha trodd var mulig. Den andre enden av hornet lå ute i havet, men det så du ikke. Når du nå kommer til sjøen, vil du kunne se hvor mye du har drukket havet ned. Det kalles nå fjære.»

Så sa han videre: «Det du gjorde da du løftet katten, syntes jeg var like mye verdt. For å si deg sannheten ble alle som så det, redde da du løftet den ene foten fra jorden. For katten var ikke slik den så ut for dere. Det var Midgardsormen, som ligger rundt alle land, og lengden strakk så vidt til for at hodet og sporden kunne berøre jorden. Så høyt strakte du deg at det var kort vei til himmelen. Det var også et stort under ved brytekampen at du holdt stand så lenge og ikke falt lenger ned enn på det ene kneet da du brøt med Elle. For ingen har levd og ingen vil leve som ikke alderdommen feller, om han blir så gammel at han får oppleve den. Og nå er det sant å si på tide at vi skilles. Det vil være best for begge parter at dere ikke kommer for å møte meg flere ganger. En annen gang vil jeg igjen verne borgen min med slike eller andre knep, slik at dere ikke får noen makt over meg.»

Da Tor hørte disse ordene, grep han etter hammeren og løftet den i været. Men da han skal svinge den fram, ser han ikke Utgards-Loke noe sted. Så snur han seg mot borgen og vil knuse den. Da ser han vide og vakre sletter, men ingen borg. Han snur da igjen og drar videre til han kommer hjem til Trudvang. Men sant er det å si at han da hadde bestemt seg for å prøve å få til et møte med Midgardsormen, slik det senere skjedde. Nå tror jeg ingen kan fortelle deg sannere om denne ferden til Tor.»

Da sa Ganglere: «Utgards-Loke er svært mektig, men han bruker mye list og trolldom. At han er mektig, kan en se av at han hadde hirdmenn med slike krefter. Men har ikke Tor hevnet dette?»

Hår svarte: «Det er velkjent, selv blant folk som ikke er lærde, at Tor rettet opp det som hendte på ferden vi nå har fortalt om. Han ble ikke lenge hjemme før han gjorde seg klar til en ny ferd, og det så brått at han verken hadde vogn, bukker eller reisefølge med seg. Han gikk ut av Midgard i skikkelse av en ung gutt og kom en kveld, da det led mot natt, til en jotun som het Hyme. Tor ble der som gjest om natten.

Ved daggry sto Hyme opp, kledde på seg og gjorde seg klar til å ro ut på sjøen og fiske. Tor spratt opp og ble fort ferdig. Han ba Hyme om å få ro ut på sjøen med ham, men Hyme sa at han neppe ville være til stor hjelp, så liten som han var og bare unggutten: «Og du kommer til å fryse om jeg blir sittende så lenge og så langt ute som jeg pleier.» Men Tor sa at han godt kunne ro langt fra land for den saks skyld, for det var ikke visst hvem av dem som først ville be om å ro inn igjen. Tor ble så sint på jotunen at han var nær ved straks å la hammeren smelle i ham, men han lot det være, for han tenkte å prøve kreftene sine et annet sted.

Han spurte Hyme hva de skulle bruke til agn, men Hyme ba ham skaffe seg agn selv. Da gikk Tor bort dit han så en flokk okser som Hyme eide. Han tok den største oksen, som het Himinrjot, rev hodet av den og bar det ned til sjøen. Da hadde Hyme skjøvet båten ut. Tor gikk om bord og satte seg i øserommet, tok to årer og rodde. Hyme syntes det ble god fart av roingen hans. Hyme rodde framme i båten, og det gikk fort unna.

Da sa Hyme at de var kommet til de fiskebankene hvor han pleide å sitte og dra flyndrer. Men Tor sa at han ville ro mye lenger, og de tok enda en rask rotørn. Da sa Hyme at de var kommet så langt ut at det var farlig å bli sittende lenger ute på grunn av Midgardsormen. Men Tor sa at han ville ro en stund til, og det gjorde han. Da var Hyme svært ille til mote.

Da Tor la inn årene, gjorde han klar et temmelig sterkt fiskesnøre, og kroken var verken mindre eller svakere. Tor satte oksehodet på kroken og kastet den over bord, og kroken gikk til bunns. Og sant å si narret Tor nå Midgardsormen like grundig som Utgards-Loke hadde narret Tor da han løftet ormen opp med hånden.

Midgardsormen gapte over oksehodet, og kroken satte seg i ganen på ormen. Da ormen kjente det, rykket den så hardt til at begge nevene til Tor slo mot båtripa. Da ble Tor sint og samlet all sin åsekraft. Han stemte så hardt imot at begge føttene gikk gjennom båten og fikk feste på havbunnen. Så dro han ormen opp til ripa. Og det kan en si at ingen har sett et virkelig fryktelig syn uten å ha sett hvordan Tor stirret kvast på ormen, mens ormen stirret opp på ham nedenfra og blåste ut eiter.

Det fortelles at jotunen Hyme skiftet farge, ble blek og redd da han så ormen og hvordan sjøen fosset ut og inn over båten. Og i samme øyeblikk som Tor grep hammeren og løftet den, famlet jotunen etter agnkniven og hogg av Tors snøre ved ripa, og ormen sank i sjøen. Tor kastet hammeren etter den, og folk sier at han slo hodet av den ved bølgene. Men jeg tror det rette å fortelle deg er at Midgardsormen ennå lever og ligger i havet som omgir verden. Tor løftet neven og slo Hyme ved øret, så han stupte over bord med fotsålene i været. Men Tor vadet til lands.»

Da sa Ganglere: «Har det hendt større ting blant åsene? Tor utførte et veldig storverk på denne ferden.»

Hår svarte: «Det er nok å fortelle om hendelser som åsene syntes hadde større betydning. Begynnelsen på den fortellingen er at Balder den gode drømte store og illevarslende drømmer om sitt eget liv. Da han fortalte åsene om drømmene, rådslo de med hverandre, og det ble besluttet å be om vern for Balder mot alle slags farer. Frigg tok ed på at ild og vann, jern og alle slags metaller, steiner, jorden, trærne, sykdommene, dyrene, fuglene, eiteret og ormene skulle skåne Balder.

Da dette var gjort og kjent, ble det en lek for Balder og åsene at han skulle stå fram på tingene, mens alle de andre enten skjøt på ham, hogg etter ham eller kastet stein på ham. Men hva de enn gjorde mot ham, tok han ingen skade, og alle syntes dette var til stor ære.

Da Loke Lauvøys sønn så dette, likte han dårlig at Balder ikke tok skade. Han gikk til Fensal, til Frigg, og tok skikkelse av en kvinne. Frigg spurte om kvinnen visste hva åsene drev med på tinget. Hun sa at alle skjøt på Balder, og at han ikke tok skade. Da sa Frigg: «Verken våpen eller tre skal skade Balder. Jeg har tatt ed av dem alle.» Da spurte kvinnen: «Har alle ting sverget på å skåne Balder?» Frigg svarte: «Det vokser et ungt skudd vest for Valhall. Det kalles misteltein. Jeg syntes det var for ungt til å kreve ed av.»

Straks etter gikk kvinnen sin vei. Loke tok mistelteinen, rev den opp og gikk til tinget. Hod sto ytterst i kretsen av folk, for han var blind. Da sa Loke til ham: «Hvorfor skyter ikke du på Balder?» Han svarte: «Fordi jeg ikke ser hvor Balder er, og dessuten er jeg våpenløs.» Da sa Loke: «Gjør likevel som de andre, og vis Balder ære slik som dem. Jeg skal vise deg hvor han står. Skyt på ham med denne kvisten.» Hod tok mistelteinen og skjøt på Balder etter Lokes anvisning. Skuddet fløy gjennom Balder, og han falt død til jorden. Dette er den største ulykken som har rammet guder og mennesker.

Da Balder var falt, mistet alle åsene både taleevnen og evnen til å løfte en hånd for å hjelpe ham. De så på hverandre, og alle var av samme sinn overfor ham som hadde gjort ugjerningen. Men ingen kunne ta hevn, så strengt var freden helligholdt på dette stedet. Da åsene prøvde å tale, brøt gråten fram først, så ingen kunne fortelle de andre om sorgen sin med ord. Men Odin bar dette tapet så mye tyngre som han best forsto hvor stort et avbrekk og tap Balders død var for åsene.

Da gudene kom til sans og samling, tok Frigg til orde og spurte hvem blant åsene som ville vinne all hennes kjærlighet og gunst ved å ri på helveien og prøve om han kunne finne Balder, og tilby Hel løsepenger om hun ville la Balder fare hjem til Åsgard. Den som tok på seg ferden, var Hermod den raske, Odins sønn. Så ble Sleipner, Odins hest, hentet og leid fram. Hermod steg opp på hesten og red av sted.

Åsene tok Balders lik og førte det til sjøen. Ringhorne het Balders skip. Det var det største av alle skip. Gudene ville sette det på sjøen og holde Balders bålf erd der, men skipet rikket seg ikke. Da ble det sendt bud til Jotunheimen etter en gyger som het Hyrrokkin. Hun kom ridende på en ulv og hadde en huggorm til tømmer. Hun sprang av ridedyret, og Odin kalte til seg fire berserker for å passe det. De klarte ikke å holde det uten å felle det over ende.

Da gikk Hyrrokkin til forstavnen på skipet og skjøv det ut med første tak, så ilden sprutet fra rullestokkene og alle land skalv. Da ble Tor sint og grep hammeren. Han ville ha knust hodet hennes om ikke alle gudene hadde bedt om fred for henne.

Så ble Balders lik båret ut på skipet. Da hans kone, Nanna Nepsdatter, så det, brast hjertet hennes av sorg, og hun døde. Hun ble båret opp på bålet, og det ble satt ild på. Tor sto ved og viet bålet med Mjølner. Men foran føttene hans sprang en dverg som het Lit. Tor sparket til ham og skjøv ham inn i ilden, og han brant opp.

Mange slags folk kom til denne bålferden. Først er det å fortelle om Odin at Frigg, valkyrjene og kråkene hans fulgte ham. Frøy kjørte i en kjerre med galten som heter Gullinburste eller Slidrugtanne. Heimdall red på hesten som heter Gulltopp, og Frøya kjørte med kattene sine. Det kom også en stor flokk rimtusser og bergriser dit.

Odin la gullringen som heter Draupne, på bålet. Den hadde den egenskapen at hver niende natt dryppet åtte like tunge gullringer av den. Balders hest ble leid opp på bålet med alt seletøyet.

Om Hermod er det å fortelle at han red i ni netter gjennom mørke og dype daler, så han ikke så noe før han kom til elven Gjoll og red ut på Gjallarbrua. Den var tekket med skinnende gull. Modgunn heter møya som vokter brua. Hun spurte etter navnet og ætten hans og sa at dagen før hadde fem fylkinger med døde menn ridd over brua: «Men brua drønner ikke mindre under deg alene, og du har ikke døde menns ansiktsfarge. Hvorfor rir du her på helveien?» Han svarte: «Jeg skal ri til Hel og lete etter Balder. Har du kanskje sett Balder her på helveien?» Hun sa at Balder hadde ridd over Gjallarbrua der, «men nedover og nordover går helveien».

Så red Hermod til han kom til helgrindene. Da steg han av hesten og strammet gjorden, steg opp igjen og satte sporene i ham. Hesten tok slik fart og sprang så høyt over grinden at han ikke kom nær den noe sted. Deretter red Hermod fram til hallen og steg av hesten. Han gikk inn i hallen og så sin bror Balder sitte der i høysetet. Hermod ble der om natten.

Om morgenen ba Hermod Hel om at Balder måtte få ri hjem med ham, og fortalte hvor stor gråten var blant åsene. Men Hel sa at det skulle prøves om Balder var så avholdt «som det blir sagt. Hvis alle ting i verden, levende og døde, gråter over ham, skal han få fare tilbake til åsene. Men han skal bli hos Hel hvis noen sier imot eller ikke vil gråte.»

Da reiste Hermod seg, og Balder fulgte ham ut av hallen. Han tok ringen Draupne og sendte den til Odin som et minne. Nanna sendte Frigg et linklede og flere andre gaver, og Fulla en gullring. Så red Hermod tilbake samme vei, kom til Åsgard og fortalte alt han hadde sett og hørt.

Deretter sendte åsene budbringere over hele verden for å be om at Balder måtte bli grått ut av Hel. Alle gjorde det, menneskene og dyrene, jorden og steinene, trærne og alle metaller, slik du nok har sett at disse tingene gråter når de kommer fra frost og inn i varme.

Da sendemennene var på hjemveien og hadde utført ærendet sitt godt, fant de en gyger som satt i en hule. Hun kalte seg Tokk. De ba henne gråte Balder ut av Hel. Hun sa:

Tokk skal gråte
med tørre tårer
over Balders bålferd;
verken levende eller død
hadde jeg glede av karlens sønn.
La Hel beholde det hun har.

Men folk mener at dette var Loke Lauvøys sønn, han som har gjort mest ondt blant åsene.»

Da sa Ganglere: «Loke fikk utrettet svært mye da han først voldte at Balder ble drept, og siden at han ikke ble løst ut av Hel. Ble han på noen måte straffet for dette?»

Hår sier: «Dette fikk han gjengjeldt slik at han lenge vil merke det. Da gudene var blitt så sinte på ham som ventelig var, flyktet han og gjemte seg på et fjell. Der bygde han et hus med fire dører, så han kunne se ut av huset i alle retninger. Om dagen skapte han seg ofte om til en laks og gjemte seg der det heter Frånangsfossen. Da tenkte han over hvilke knep æsene kunne finne på for å fange ham i fossen. Mens han satt i huset, tok han lingarn og knyttet masker i det, slik garn siden er blitt laget. Foran ham brant en ild. Da så han at æsene ikke hadde langt igjen til ham, for Odin hadde sett fra Lidskjalv hvor han var. Han spratt straks opp og ut i elven, men kastet garnet på ilden.

Da æsene kom til huset, gikk den som var visest av dem alle, og som heter Kvasir, først inn. Da han så asken etter det brente garnet på ildstedet, skjønte han at dette måtte være en innretning til å fange fisk med, og sa det til æsene. Så laget de seg et garn etter det mønsteret de så i asken at Loke hadde laget. Da garnet var ferdig, gikk æsene til elven og kastet det i fossen. Tor holdt i den ene enden av garnet, og alle de andre æsene holdt i den andre og dro garnet. Men Loke svømte foran og la seg ned mellom to steiner. De dro garnet over ham og merket at det var noe levende der. Så gikk de opp til fossen for annen gang og kastet ut garnet. De bandt så tunge lodd til det at ingenting skulle kunne komme under. Loke svømte da foran garnet. Men da han så at det var kort vei til sjøen, sprang han over garnlinen og svømte opp i fossen.

Nå så æsene hvor han tok veien. De gikk igjen opp til fossen og delte flokken i to, mens Tor vadet midt i elven. Slik gikk de ut mot sjøen. Loke så at han hadde to valg: Det var livsfarlig å svømme ut i sjøen, og det andre var å springe over garnet igjen. Det gjorde han og sprang så raskt han kunne over garnlinen. Tor grep etter ham og fikk tak rundt ham, men han gled i hånden hans, helt til hånden stanset ved sporden. Derfor er laksen smal bak.

Nå var Loke tatt uten løfte om skånsel, og de førte ham til en hule. De tok tre steinheller, satte dem på kant og slo et hull i hver helle. Så ble Lokes sønner, Våle og Nare eller Narve, grepet. Æsene skapte Våle om til en ulv, og han rev i stykker Narve, broren sin. Da tok æsene tarmene hans og bandt Loke med dem over de tre steinkantene. Den ene står under skuldrene hans, den andre under hoftene og den tredje under knehasene. Båndene ble til jern. Så tok Skade en giftorm og festet den over ham, slik at giften skulle dryppe fra ormen ned i ansiktet hans. Men Sigyn, kona hans, står ved siden av ham og holder et vaskefat under giftdråpene. Når fatet er fullt, går hun og heller ut giften, men imens drypper giften i ansiktet hans. Da rykker han så voldsomt til at hele jorden skjelver. Det kaller dere jordskjelv. Der ligger han bundet til Ragnarok.»

Da sa Ganglere: «Hva er det å fortelle om Ragnarok? Det har jeg ikke hørt nevnt før.»

Hår sier: «Det er mange og store hendelser å fortelle om. Først kommer den vinteren som kalles fimbulvinteren. Da driver snøen fra alle kanter. Frosten er streng og vindene skarpe. Solen gjør ingen nytte. Tre slike vintrer følger hverandre uten noen sommer imellom. Men før dem kommer tre andre vintrer da det er store kamper over hele verden. Da dreper brødre hverandre av griskhet, og ingen skåner far eller sønn for drap eller brudd på slektskapsbånd. Slik står det i Voluspå:

Brødre skal kjempe
og bli hverandres bane,
søstres sønner skal
bryte slektskapsbånd;
hardt er det blant menn,
hor er utbredt,
øksetid, sverdtid,
skjold blir kløvd,
vindtid, ulvetid,
før verden styrter.

Så skjer det som vil regnes som en stor hendelse: Ulven sluker solen, og menneskene synes det er en stor ulykke. Så tar den andre ulven månen, og det gjør også stor skade. Stjernene forsvinner fra himmelen. Det skjer også at hele jorden og fjellene skjelver så voldsomt at trærne rives opp av jorden, fjellene styrter sammen, og alle lenker og bånd brister og slites av. Da slipper Fenrisulven løs. Havet skyller inn over landene fordi Midgardsormen vrir seg i jotunsinne og søker opp på land.

Da løsner også skipet som heter Naglfar. Det er laget av døde menneskers negler. Derfor bør man passe på at ingen dør med uklipte negler, for den som gjør det, gir mye materiale til skipet Naglfar, som guder og mennesker skulle ønske aldri ble ferdig. I denne sjøgangen flyter Naglfar. Jotnen som styrer Naglfar, heter Hrym. Fenrisulven farer frem med gapende munn. Underkjeven er ved jorden og overkjeven ved himmelen. Han ville gape høyere om det var plass. Ild brenner ut av øynene og neseborene hans. Midgardsormen blåser ut så mye gift at han sprøyter den over all luft og sjø. Han er svært fryktelig og farer ved siden av ulven.

I dette braket revner himmelen, og derfra rir Muspells sønner. Surt rir først, med brennende ild både foran og bak seg. Sverdet hans er svært godt. Det skinner klarere enn solen. Når de rir over Bifrost, brister den, som før fortalt. Muspells sønner rykker frem på vollen som heter Vigrid. Dit kommer også Fenrisulven og Midgardsormen. Der er også Loke kommet, og Hrym med alle rimtussene. Alle Hels følgesvenner følger Loke. Men Muspells sønner har sin egen fylking, og den er svært lysende. Vigridvollen er hundre raster vid i hver retning.

Når disse hendelsene inntreffer, reiser Heimdall seg og blåser kraftig i Gjallarhorn. Han vekker alle gudene, og de holder ting sammen. Så rir Odin til Mimes brønn og ber Mime om råd for seg og følget sitt. Da skjelver asken Yggdrasil, og ingenting i himmelen eller på jorden er uten frykt. Æsene og alle einherjene væpner seg og rykker frem på vollen. Først rir Odin med gullhjelmen og en vakker brynje og spydet sitt, som heter Gungne. Han setter kursen mot Fenrisulven. Tor går frem ved siden av ham, men kan ikke hjelpe ham, for han har hendene fulle med å kjempe mot Midgardsormen.

Frøy kjemper mot Surt, og det blir en hard kamp før Frøy faller. Det blir hans bane at han mangler det gode sverdet han ga Skirne. Da er også hunden Garm, som er bundet foran Gnipahelleren, sluppet løs. Han er et veldig uhyre. Han kjemper mot Ty, og de blir hverandres bane. Tor dreper Midgardsormen og går ni skritt bort fra den. Så faller han død til jorden av giften ormen blåser på ham. Ulven sluker Odin. Det blir hans bane. Men straks etter går Vidar frem og setter den ene foten i ulvens underkjeve. På den foten har han skoen som det er blitt samlet materiale til gjennom alle tider. Det er lærbitene folk skjærer av skoene sine ved tærne eller hælen. Derfor bør den som vil hjelpe æsene, kaste fra seg disse lærbitene. Med den ene hånden griper han ulvens overkjeve og river gapet i stykker. Det blir ulvens bane. Loke kjemper mot Heimdall, og de blir hverandres bane. Deretter slynger Surt ild over jorden og brenner hele verden. Slik står det i Voluspå:

Høyt blåser Heimdall,
hornet er løftet,
Odin taler
med Mimes hode;
Yggdrasils ask
skjelver der den står,
det gamle treet stønner,
og jotnen slipper løs.

Hva skjer blant æsene?
Hva skjer blant alvene?
Hele Jotunheim drønner,
æsene er på tinget,
dvergene stønner
foran steindørene,
bergveggens kjennere.
Vet dere ennå, eller hva?

Hrym kjører fra øst,
holder skjoldet foran seg,
Jormungand vrir seg
i jotunsinne;
ormen pisker bølgene,
ørnen skal skrike,
likblek river den i lik,
Naglfar løsner.

Et skip farer fra øst,
Muspells folk skal komme
over havet,
og Loke styrer;
der er alle uhyrenes sønner
sammen med ulven,
med dem er broren
til Byleist på ferden.

Surt farer fra sør
med kvistenes bane,
fra sverdet skinner
valgudenes sol;
steinfjell braker,
og trollkvinner styrter,
menn trår Hels vei,
og himmelen revner.

Da kommer Hlins
andre sorg,
når Odin går
for å kjempe mot ulven,
og Beles lyse bane
går mot Surt;
der skal Friggs
elskede falle.

Odins sønn går
for å kjempe mot ulven,
Vidar på vei
mot åtseletende beist;
med hånden lar han sverdet
stå i Hvedrungs sønns
hjerte;
da er faren hevnet.

Da går den navngjetne
sønnen til Hlodyn,
utmattet av ormen,
som ikke frykter skam;
alle mennesker skal
forlate sine hjem,
når Midgards verner
slår til i vrede.

Solen skal svartne,
jorden synker i havet,
fra himmelen svinner
de klare stjernene,
røyken velter frem
og livsnæreren flammer,
heten leker høyt
mot selve himmelen.

Her sies det også slik:

Vigrid heter vollen
der de møtes til kamp,
Surt og de kjære gudene;
hundre raster
måler den i hver retning;
den vollen er bestemt for dem.»

Da sa Ganglere: «Hva blir igjen når hele verden er brent og alle gudene er døde, og alle einherjene og alle mennesker? Dere har jo tidligere sagt at hvert menneske skal leve i en eller annen verden til evig tid.»

Da svarer Tride: «Da finnes det mange gode bosteder og mange onde. Best er det å være på Gimle i himmelen. I salen som heter Brimir, er det rikelig med god drikke for dem som liker slikt. Den står på Okolne. God er også salen som står på Nidafjell, laget av rødt gull. Den heter Sindre. I disse salene skal gode og rettskafne mennesker bo.

På Nåstrand er det en stor og ond sal, og dørene vender mot nord. Den er helt flettet av ormerygger, som et hus av vidjer. Men alle ormehodene vender inn i huset og blåser gift, så giftelver renner gjennom salen. I disse elvene vader edsbrytere og mordere, slik det står her:

En sal vet jeg står
langt fra solen
på Nåstrand,
dørene vender mot nord;
giftdråper faller
inn gjennom ljoren;
den salen er flettet
av ormerygger.

Der skal de vade
i tunge strømmer,
menn som sverger falskt,
og mordere.

Men i Hvergelme er det verst:

Der piner Nidhogg
de dødes lik.»

Da sa Ganglere: «Lever noen av gudene da, eller finnes det da noen jord eller himmel?»

Hår sier: «Da stiger jorden opp av havet og er grønn og fager. Da vokser åkrene uten at de er sådd. Vidar og Våle lever, for verken havet eller Surts flamme har skadet dem, og de bor på Idavollen, der Åsgard før lå. Dit kommer også Tors sønner, Mode og Magne, og har Mjølner med seg. Deretter kommer Balder og Hod dit fra Hel. Da setter alle seg sammen og snakker med hverandre, minnes sine runer og taler om det som hendte før, om Midgardsormen og Fenrisulven. Da finner de i gresset de gullbrikkene som åsene hadde eid. Slik er det sagt:

Vidar og Våle
bor i gudenes helligdommer
når Surts flamme mørkner;
Mode og Magne
skal ha Mjølner
når Vingnes strid er slutt.

Men på det stedet som heter Hoddmimes holt, skjuler to mennesker seg for Surts flamme. De heter Liv og Livtrase og har morgendugg til mat. Fra disse menneskene kommer en så tallrik slekt at hele verden blir befolket, slik det sies her:

Liv og Livtrase,
de skal skjule seg
i Hoddmimes holt;
morgendugg
har de til mat,
og fra dem fødes slektene.

Og dette vil du nok synes er underlig: Sol har født en datter som ikke er mindre fager enn hun selv, og hun følger da sin mors stier, slik det sies her:

En datter
føder Alvrødul
før Fenrisulven tar henne;
hun skal ri,
når gudene dør,
møyen, på sin mors veier.

Men om du kan spørre om det som ligger enda lenger frem, vet jeg ikke hvor du har det fra, for jeg har ikke hørt noe menneske fortelle om verdens gang lenger frem i tiden. Nyt nå det du har lært.»

Deretter hørte Ganglere et veldig drønn fra alle kanter og så til siden. Og da han ser seg mer omkring, står han ute på en flat voll og ser verken hall eller borg. Han går da sin vei og kommer hjem til riket sitt og forteller om det han har sett og hørt. Etter ham fortalte så den ene den andre disse historiene.

Men åsene setter seg da ned for å tale sammen og rådslå. De minnes alle disse fortellingene som ble fortalt ham, og gir de samme navnene som før var nevnt, til menneskene og stedene som var der. Slik skulle folk, når lang tid var gått, ikke tvile på at åsene det nå var fortalt om, og de som da fikk de samme navnene, alle var de samme. En der ble da kalt Tor, og det er den gamle Åsa-Tor.