Originalteksten til «Grottesangen»

Nú eru komnar
til konungs húsa
framvísar tvær,
Fenja ok Menja;
þær ro at Fróða
Friðleifssonar
máttkar meyjar
at mani hafðar.

Þær at lúðri
leiddar váru
ok grjóts gréa
gangs of beiddu;
hét hann hvárigri
hvíld né ynði,
áðr hann heyrði
hljóm ambátta.

Þær þyt þulu
þögnhorfinnar:
"Leggjum lúðra,
léttum steinum."
Bað hann enn meyjar,
at þær mala skyldu.

Sungu ok slungu
snúðga-steini,
svá at Fróða man
flest sofnaði;
þá kvað þat Menja,
var til meldrs komin:

"Auð mölum Fróða,
mölum alsælan,
mölum fjölð féar
á feginslúðri;
siti hann á auði,
sofi hann á dúni,
vaki hann at vilja,
þá er vel malit.

Hér skyli engi
öðrum granda,
til böls búa
né til bana orka,
né höggva því
hvössu sverði,
þó at bana bróður
bundinn finni."

En hann kvað ekki
orð it fyrra:
"Sofið eigi meir
en of sal gaukar
eða lengr en svá
ljóð eitt kveðak."

"Var-at-tu, Fróði,
fullspakr of þik,
málvinr manna,
er þú man keyptir;
kaustu at afli
ok at álitum,
en at ætterni
ekki spurðir.

Harðr var Hrungnir
ok hans faðir,
þó var Þjazi
þeim öflgari;
Iði ok Aurnir,
okkrir niðjar,
bræðr bergrisa,
þeim erum bornar.

Kæmi-a Grótti
ór gréa fjalli
né sá inn harði
hallr ór jörðu,
né mæli svá
mær bergrisa,
ef vissi vit
vætr til hennar.

Vér vetr níu
várum leikur
öflgar alnar
fyr jörð neðan;
stóðu meyjar
at meginverkum,
færðum sjalfar
setberg ór stað.

Veltum grjóti
of garð risa,
svá at fold fyrir
fór skjalfandi;
svá slöngðum vit
snúðga-steini,
höfga-halli,
at halir tóku.

En vit síðan
á Svíþjóðu
framvísar tvær
í folk stigum,
beiddum björnu,
en brutum skjöldu,
gengum í gögnum
gráserkjat lið.

Steypðum stilli,
studdum annan,
veittum góðum
Gothormi lið;
var-a kyrrseta,
áðr Knúi felli.

Fram heldum því
þau misseri,
at vit at köppum
kenndar várum;
þar sorðu vit
skörpum geirum
blóð ór benjum
ok brand ruðum.

Nú erum komnar
til konungs húsa
miskunnlausar
ok at mani hafðar;
aurr etr iljar,
en ofan kulði,
drögum dolgs sjötul,
daprt er at Fróða.

Hendr skulu hvílask,
hallr standa mun,
malit hefi ek fyr mik;
mitt of leiti;
nú mun-a höndum
hvíld vel gefa,
áðr fullmalit
Fróða þykki.

Hendr skulu höndla
harðar trjónur,
vápn valdreyrug,
vaki þú, Fróði,
vaki þú, Fróði,
ef þú hlýða vill
söngum okkrum
ok sögnum fornum.

Eld sé ek brenna
fyr austan borg,
vígspjöll vaka,
þat mun viti kallaðr,
mun herr koma
hinig af bragði
ok brenna bæ
fyr buðlungi.

Mun-at þú halda
Hleiðrar stóli,
rauðum hringum
né regingrjóti;
tökum á möndli
mær, skarpara,
erum-a varmar
í valdreyra.

Mól míns föður
mær rammliga,
því at hon feigð fira
fjölmargra sá;
stukku stórar
steðr frá lúðri
járni varðar,
mölum enn framar!

Mölum enn framar!
Mun Yrsu sonr,
niðr Halfdanar,
hefna Fróða;
sá mun hennar
heitinn verða
burr ok bróðir,
vitum báðar þat."

Mólu meyjar,
megins kostuðu,
váru ungar
í jötunmóði;
skulfu skaptré,
skauzk lúðr ofan,
hraut inn höfgi
hallr sundr í tvau.

En bergrisa
brúðr orð of kvað:
"Malit höfum, Fróði,
sem munum hætta,
hafa fullstaðit
fljóð at meldri."

Now have come
to the king’s halls
two who see the future,
Fenja and Menja;
there at Frodi’s,
Fridleif’s son’s,
the mighty maidens
are held as slaves.

They were led
to the mill
and urged the grey
millstone to turn;
he promised neither
rest nor ease
before he heard
the slave women’s song.

They chanted loudly,
their silence broken:
“Let us lower the mill-boxes,
lift the stones.”
Still he told the maidens
that they must grind.

They sang and swung
the spinning stone,
until most of Frodi’s
household fell asleep;
then Menja spoke,
having come to the grinding:

“We grind wealth for Frodi,
grind him perfect happiness,
grind great riches
on the mill of joy;
may he sit upon wealth,
may he sleep upon down,
may he wake as he wishes:
then the grinding is good.

Here no one shall
harm another,
plot misfortune
or bring about death,
or strike with that
sharp sword,
even if he finds his brother’s killer
bound.”

But these were the only
words he had spoken before:
“Sleep no longer
than cuckoos above the hall,
nor longer than it takes me
to sing a single song.”

“You were not, Frodi,
wise enough for your own good,
friend and counsellor of men,
when you bought slaves;
you chose for strength
and for appearance,
but about ancestry
you asked nothing.

Mighty was Hrungnir
and his father,
yet Thjazi was
stronger than they;
Idi and Aurnir,
our kinsmen,
brothers of mountain giants:
from them we were born.

Grotti would not have come
from the grey mountain,
nor that hard
stone from the earth,
nor would a mountain giant’s maiden
grind like this,
if we two knew
nothing of it.

For nine winters
we were playmates,
reared in strength
beneath the earth;
we maidens undertook
mighty labours,
ourselves moving
mountains from their places.

We rolled rocks
across the giants’ realm,
so that the earth beneath
shook and trembled;
so we two swung
the spinning stone,
the heavy rock,
that men took it up.

Then later,
in Sweden,
we two who see the future
stepped into battle,
challenged bears
and broke shields,
marched straight through
the grey-shirted host.

We overthrew one ruler,
supported another,
gave the good
Guthorm our aid;
there was no sitting idle
before Knui fell.

We carried on like that
through those seasons,
so that we were known
as champions;
there we drew
with sharp spears
blood from wounds
and reddened the blade.

Now we have come
to the king’s halls,
unpitied
and held as slaves;
gravel gnaws our soles,
and cold bites from above;
we turn the settler of strife:
it is dreary at Frodi’s.

Hands shall rest,
the stone shall stand still;
I have ground for myself
my own share;
yet now our hands
will hardly be given rest
before enough is ground
to satisfy Frodi.

Hands shall grasp
hard spearheads,
weapons wet with slaughter;
wake, Frodi,
wake, Frodi,
if you wish to listen
to our songs
and ancient tales.

I see a fire burning
east of the stronghold;
tidings of war stir:
that will be called a beacon;
an army will come
here at once
and burn the dwelling
over the king.

You will not keep
Lejre’s throne,
rings of red gold
or the mighty millstone;
let us turn the handle,
maiden, more fiercely;
we are not warm
in the blood of the slain.

My father’s daughter
ground mightily,
for she saw the doom
of very many men;
great supports sprang
from the mill-box,
bound with iron:
let us grind on!

Let us grind on!
Yrsa’s son,
Halfdan’s descendant,
will avenge Frodi;
he will be called
both her
son and brother:
we both know that.”

The maidens ground,
put forth their strength;
the young women were
in a giant’s fury;
the frame timbers shook,
the mill-box dropped down,
the heavy stone
split apart in two.

Then the mountain giant’s
bride spoke these words:
“We have ground, Frodi,
so now we shall stop;
the women have stood long enough
at the grinding.”

Nå er de kommet
til kongens hus,
de to fremsynte,
Fenja og Menja;
hos Frode,
Fridleivs sønn,
holdes de mektige møyer
som trellkvinner.

Til kvernen
ble de ført
og bedt om å sette
den grå steinen i gang;
han lovet ingen av dem
hvile eller glede
før han hadde hørt
trellkvinnenes sang.

De ropte høyt,
stillheten var brutt:
«La oss rette på kvernkassene,
lette på steinene.»
Igjen ba han møyene
om å male.

De sang og svingte
den snurrende steinen,
så de fleste av Frodes
husfolk sovnet;
da sa Menja,
som var kommet til kvernen:

«Rikdom maler vi til Frode,
vi maler ham all lykke,
vi maler mengder av gods
på gledens kvern;
la ham sitte på rikdom,
la ham sove på dun,
la ham våkne som han vil,
da er det godt malt.

Her skal ingen
skade en annen,
volde ham ulykke
eller virke for hans død,
eller hogge med
det hvasse sverdet,
selv om han finner sin brors
banemann bundet.»

Men han hadde ikke
sagt et ord før:
«Sov ikke mer
enn gjøkene over salen,
eller lenger enn det tar
meg å kvede én sang.»

«Du var ikke, Frode,
klok nok på egne vegne,
du menneskenes venn,
da du kjøpte trellkvinner;
du valgte etter styrke
og etter utseende,
men om ætten
spurte du ikke.

Hardfør var Hrungne
og hans far,
men Tjatse var
enda sterkere enn dem;
Ide og Aurne,
våre frender,
bergrisenes brødre,
fra dem stammer vi.

Grotte var ikke kommet
ut av det grå fjellet,
eller den harde
steinen ut av jorden,
og bergrisenes møy
ville ikke male slik
om vi to ikke visste
noe om den.

I ni vintre
var vi lekesøstre,
oppfostret til styrke
under jorden;
møyene tok fatt
på veldige verk,
selv flyttet vi
fjell fra deres sted.

Vi veltet steiner
over risenens gård,
så jorden foran oss
skalv og ristet;
slik slynget vi
den snurrende steinen,
den tunge blokken,
at menn fikk tak i den.

Siden gikk vi
i Sverige,
vi to fremsynte,
frem til kamp;
vi egget bjørner
og brøt skjold,
vi gikk tvers gjennom
hæren i grå brynjer.

Vi styrtet én konge,
støttet en annen,
vi ga den gode
Guttorm hjelp;
det ble ingen ro
før Knue falt.

Slik holdt vi frem
gjennom de årene,
så vi ble kjent
som kjemper;
der drev vi
med skarpe spyd
blod ut av sår
og rødfarget sverdet.

Nå er vi kommet
til kongens hus,
uten å møtes med miskunn,
og holdes som trellkvinner;
sølen tærer på fotsålene,
ovenfra kommer kulden;
vi drar den som stiller strid,
dystert er det hos Frode.

Hendene skal hvile,
steinen skal stå stille,
jeg har malt for meg,
min del;
nå får hendene
neppe god hvile
før Frode synes
det er malt nok.

Hendene skal gripe
harde spydskaft,
våpen blodige av falne;
våkn opp, Frode,
våkn opp, Frode,
om du vil lytte
til sangene våre
og gamle sagn.

Jeg ser ild brenne
øst for borgen,
varsel om strid våkner,
det kalles en varde;
en hær skal komme
hit i hast
og brenne gården
ned for kongen.

Du skal ikke beholde
tronen i Lejre,
røde gullringer
eller kostbare steiner;
la oss gripe kvernhåndtaket
hardere, møy,
vi er ikke varme
i de falnes blod.

Min fars datter
malte med kraft,
for hun så døden
vente mangfoldige menn;
store støtter
sprang fra kvernkassen,
beslått med jern;
la oss male enda mer!

La oss male enda mer!
Yrsas sønn,
Halvdans ætling,
skal hevne Frode;
han skal bli kalt
både hennes
sønn og bror,
det vet vi begge.»

Møyene malte,
brukte all sin kraft,
de unge var fylt
av jotunsinne;
skafttrærne skalv,
kvernkassen raste ned,
den tunge steinen
sprang i to.

Da tok bergrisens
møy til orde:
«Vi har malt, Frode,
så nå vil vi stanse;
lenge nok har kvinnene
stått ved kvernen.»