Originalteksten til «Grimnesmål»

Heitr ertu, hripuðr,
ok heldr til mikill;
göngumk firr, funi!
loði sviðnar,
þótt ek á loft berak;
brennumk feldr fyr.

Átta nætr sat ek
milli elda hér,
svá at mér manngi
mat né bauð
nema einn Agnarr,
er einn skal ráða,
Geirröðar sonr,
Gotna landi.

Heill skaltu, Agnarr,
alls þik heilan biðr
Veratýr vera;
eins drykkjar
þú skalt aldrigi
betri gjöld geta.

Land er heilagt,
er ek liggja sé
ásum ok alfum nær;
en í Þrúðheimi
skal Þórr vera
unz of rjúfask regin.

Ýdalir heita,
þar er Ullr hefir
sér of görva sali;
Alfheim Frey
gáfu í árdaga
tívar at tannféi.

Bær er sá inn þriði,
er blíð regin
silfri þökðu sali;
Valaskjalf heitir,
er vélti sér
áss í árdaga.

Sökkvabekkr heitir inn fjórði,
en þar svalar knegu
unnir yfir glymja;
þar þau Óðinn ok Sága
drekka um alla daga
glöð ór gullnum kerum.

Glaðsheimr heitir inn fimmti,
þars in gullbjarta
Valhöll víð of þrumir;
en þar Hroftr kýss
hverjan dag
vápndauða vera.

Mjök er auðkennt,
þeim er til Óðins koma
salkynni at séa;
sköftum er rann reft,
skjöldum er salr þakiðr,
brynjum um bekki strát.

Mjök er auðkennt,
þeir er til Óðins koma
salkynni at séa:
vargr hangir
fyr vestan dyrr,
ok drúpir örn yfir.

Þrymheimr heitir inn sétti,
er Þjazi bjó,
sá inn ámáttki jötunn;
en nú Skaði byggvir,
skír brúðr goða,
fornar tóftir föður.

Breiðablik eru in sjaundu,
en þar Baldr hefir
sér of gerva sali,
á því landi,
er ek liggja veit
fæsta feiknstafi.

Himinbjörg eru in áttu,
en þar Heimdall
kveða valda véum;
þar vörðr goða
drekkr í væru ranni
glaðr inn góða mjöð.

Fólkvangr er inn níundi,
en þar Freyja ræðr
sessa kostum í sal;
halfan val
hon kýss hverjan dag,
en halfan Óðinn á.

Glitnir er inn tíundi,
hann er gulli studdr
ok silfri þakðr it sama;
en þar Forseti
byggir flestan dag
ok svæfir allar sakir.

Nóatún eru in elliftu,
en þar Njörðr hefir,
sér of görva sali;
manna þengill
inn meins vani
hátimbruðum hörgi ræðr.

Hrísi vex
ok háu grasi
Víðars land viði;
en þar mögr of læzt
af mars baki
frækn at hefna föður.

Andhrímnir
lætr í Eldhrímni
Sæhrímni soðinn,
fleska bezt;
en þat fáir vitu,
við hvat einherjar alask.

Gera ok Freka
seðr gunntamiðr
hróðigr Herjaföður;
en við vín eitt
vápngöfugr
Óðinn æ lifir.

Huginn ok Muninn
fljúga hverjan dag
Jörmungrund yfir;
óumk ek of Hugin,
at hann aftr né komi-t,
þó sjámk meir of Munin.

Þýtr Þund,
unir Þjóðvitnis
fiskr flóði í;
árstraumr þykkir
ofmikill
Valglaumni at vaða.

Valgrind heitir,
er stendr velli á
heilög fyr helgum dyrum;
forn er sú grind,
en þat fáir vitu,
hvé hon er í lás of lokin.

Fimm hundruð dura
ok umb fjórum tögum,
svá hygg ek á Valhöllu vera;
átta hundruð Einherja
ganga senn ór einum durum,
þá er þeir fara við vitni at vega.

Fimm hundruð golfa
ok umb fjórum tögum,
svá hygg ek Bilskirrni með bugum;
ranna þeira,
er ek reft vita,
míns veit ek mest magar.

Heiðrún heitir geit,
er stendr höllu á
ok bítr af Læraðs limum;
skapker fylla
hon skal ins skíra mjaðar;
kná-at sú veig vanask.

Eikþyrnir heitir hjörtr,
er stendr höllu á
ok bítr af Læraðs limum;
en af hans hornum
drýpr í Hvergelmi,
þaðan eigu vötn öll vega.

Síð ok Víð,
Sækin ok Eikin,
Svöl ok Gunnþró,
Fjörm ok Fimbulþul,
Rín ok Rennandi,
Gipul ok Göpul,
Gömul ok Geirvimul,
þær hverfa um hodd goða,
Þyn ok Vín,
Þöll ok Höll,
Gráð ok Gunnþorin.

Vína heitir ein,
önnur Vegsvinn,
þriðja Þjóðnuma,
Nyt ok Nöt,
Nönn ok Hrönn,
Slíð ok Hríð,
Sylgr ok Ylgr,
Víð ok Ván,
Vönd ok Strönd,
Gjöll ok Leiftr,
þær falla gumnum nær,
er falla til Heljar heðan.

Körmt ok Örmt
ok Kerlaugar tvær,
þær skal Þórr vaða
dag hvern,
er hann dæma ferr
at aski Yggdrasils,
því at ásbrú
brenn öll loga,
heilög vötn hlóa.

Glaðr ok Gyllir,
Glær ok Skeiðbrimir,
Silfrintoppr ok Sinir,
Gísl ok Falhófnir,
Gulltoppr ok Léttfeti,
þeim ríða æsir jóm
dag hvern,
er þeir dæma fara
at aski Yggdrasils.

Þríar rætr
standa á þría vega
undan aski Yggdrasils;
Hel býr und einni,
annarri hrímþursar,
þriðju mennskir menn.

Ratatoskr heitir íkorni,
er renna skal
at aski Yggdrasils,
arnar orð
hann skal ofan bera
ok segja Niðhöggvi niðr.

Hirtir eru ok fjórir,
þeirs af hæfingar
gaghalsir gnaga:
Dáinn ok Dvalinn,
Duneyrr ok Duraþrór.

Ormar fleiri liggja
und aski Yggdrasils,
en þat of hyggi hverr ósviðra apa:
Góinn ok Móinn,
þeir ro Grafvitnis synir,
Grábakr ok Grafvölluðr,
Ófnir ok Sváfnir,
hygg ek, at æ skyli
meiðs kvistu má.

Askr Yggdrasils
drýgir erfiði
meira en menn um viti:
hjörtr bítr ofan,
en á hliðu fúnar,
skerðir Niðhöggr neðan.

Hrist ok Mist
vil ek, at mér horn beri,
Skeggjöld ok Skögul,
Hildr ok Þrúðr,
Hlökk ok Herfjötur,
Göll ok Geirönul,
Randgríðr ok Ráðgríðr
ok Reginleif,
þær bera Einherjum öl.

Árvakr ok Alsviðr
þeir skulu upp heðan
svangir sól draga;
en und þeira bógum
fálu blíð regin,
æsir, ísarnkol.

Svalinn heitir,
hann stendr sólu fyrir,
skjöldr, skínanda goði;
björg ok brim,
ek veit, at brenna skulu,
ef hann fellr í frá.

Sköll heitir ulfr,
er fylgir inu skírleita goði
til varna viðar,
en annarr Hati,
hann er Hróðvitnis sonr,
sá skal fyr heiða brúði himins.

Ór Ymis holdi
var jörð of sköpuð,
en ór sveita sær,
björg ór beinum,
baðmr ór hári,
en ór hausi himinn.

En ór hans brám
gerðu blíð regin
Miðgarð manna sonum,
en ór hans heila
váru þau in harðmóðgu
ský öll of sköpuð.

Ullar hylli
hefr ok allra goða
hverr er tekr fyrstr á funa,
því at opnir heimar
verða of ása sonum,
þá er hefja af hvera.

Ívalda synir
gengu í árdaga
Skíðblaðni at skapa,
skipa bezt,
skírum Frey,
nýtum Njarðar bur.

Askr Yggdrasils,
hann er æðstr viða,
en Skíðblaðnir skipa,
Óðinn ása,
en jóa Sleipnir,
Bilröst brúa,
en Bragi skalda,
Hábrók hauka,
en hunda Garmr.

Svipum hef ek nú yppt
fyr sigtíva sonum,
við þat skal vilbjörg vaka;
öllum ásum
þat skal inn koma
Ægis bekki á,
Ægis drekku at.

Hétumk Grímr,
hétumk Gangleri,
Herjann ok Hjalmberi,
Þekkr ok Þriði,
Þundr ok Uðr,
Herblindi ok Hár.

Saðr ok Svipall
ok Sanngetall,
Herteitr ok Hnikarr,
Bileygr, Báleygr,
Bölverkr, Fjölnir,
Grímr ok Grímnir,
Glapsviðr ok Fjölsviðr;

Síðhöttr, Síðskeggr,
Sigföðr, Hnikuðr,
Alföðr, Valföðr,
Atríðr ok Farmatýr;
einu nafni
hétumk aldregi,
síz ek með folkum fór.

Grímni mik hétu
at Geirröðar,
en Jalk at Ásmundar,
en þá Kjalar,
er ek kjálka dró,
Þrór þingum at,
Viðurr at vígum,
Óski ok Ómi,
Jafnhár ok Biflindi,
Göndlir ok Hárbarðr með goðum.

Sviðurr ok Sviðrir
er ek hét at Sökkmímis,
ok dulðak þann inn aldna jötun,
þá er ek Miðvitnis vark
ins mæra burar
orðinn einbani.

Ölr ertu, Geirröðr,
hefr þú ofdrukkit;
miklu ertu hnugginn,
er þú ert mínu gengi,
öllum Einherjum
ok Óðins hylli.

Fjölð ek þér sagðak,
en þú fátt of mant;
of þik véla vinir;
mæki liggja
ek sé míns vinar
allan í dreyra drifinn.

Eggmóðan val
nú mun Yggr hafa,
þitt veit ek líf of liðit;
úfar ro dísir,
nú knáttu Óðin sjá,
nálgasktu mik, ef þú megir.

Óðinn ek nú heiti,
Yggr ek áðan hét,
hétumk Þundr fyr þat,
Vakr ok Skilfingr,
Váfuðr ok Hroftatýr,
Gautr ok Jalkr með goðum,
Ófnir ok Sváfnir,
er ek hygg, at orðnir sé
allir af einum mér.
Geirröðr konungr sat ok hafði sverð um kné sér ok brugðit til miðs. En er hann heyrði, at Óðinn var þar kominn, þá stóð hann upp ok vildi taka Óðin frá eldinum. Sverðit slapp ór hendi honum, ok vissu hjöltin niðr. Konungr drap fæti ok steypðist áfram, en sverðit stóð í gögnum hann, ok fekk hann bana. Óðinn hvarf þá, en Agnarr var þar konungr lengi síðan.

Hot art thou, fire! too fierce by far;
Get ye now gone, ye flames!
The mantle is burnt, though I bear it aloft,
And the fire scorches the fur.

'Twixt the fires now eight nights have I sat,
And no man brought meat to me,
Save Agnar alone, and alone shall rule
Geirröth's son o'er the Goths.

Hail to thee, Agnar! for hailed thou art
By the voice of Veratyr; For a single drink shalt thou never receive
A greater gift as reward.

The land is holy that lies hard by
The gods and the elves together;
And Thor shall ever in Thruthheim dwell,
Till the gods to destruction go.

Ydalir call they the place where Ull
A hall for himself hath set;
And Alfheim the gods to Freyr once gave
As a tooth-gift in ancient times.

A third home is there, with silver thatched
By the hands of the gracious gods:
Valaskjolf is it, in days of old
Set by a god for himself.

Sökkvabekk is the fourth, where cool waves flow, And amid their murmur it stands;
There daily do Othin and Saga drink
In gladness from cups of gold.

The fifth is Glathsheim, and gold-bright there
Stands Valhall stretching wide;
And there does Othin each day choose
The men who have fallen in fight.

Easy is it to know for him who to Othin
Comes and beholds the hall;
Its rafters are spears, with shields is it roofed,
On its benches are breastplates strewn.

Easy is it to know for him who to Othin
Comes and beholds the hall;
There hangs a wolf by the western door,
And o'er it an eagle hovers.

The sixth is Thrymheim, where Thjazi dwelt,
The giant of marvelous might; Now Skathi abides, the god's fair bride,
In the home that her father had.

The seventh is Breithablik; Baldr has there
For himself a dwelling set,
In the land I know that lies so fair,
And from evil fate is free.

Himinbjorg is the eighth, and Heimdall there
O'er men holds sway, it is said;
In his well-built house does the warder of heaven
The good mead gladly drink.

The ninth is Folkvang, where Freyja decrees Who shall have seats in the hall;
The half of the dead each day does she choose,
And half does Othin have.

The tenth is Glitnir; its pillars are gold,
And its roof with silver is set;
There most of his days does Forseti dwell,
And sets all strife at end.

The eleventh is Noatun; there has Njorth
For himself a dwelling set;
The sinless ruler of men there sits
In his temple timbered high.

Filled with growing trees and high-standing grass
Is Vithi, Vithar's land; But there did the son from his steed leap down,
When his father he fain would avenge.

In Eldhrimnir Andhrimnir cooks
Sæhrimnir's seething flesh,—
The best of food, but few men know
On what fare the warriors feast.

Freki and Geri does Heerfather feed,
The far-famed fighter of old:
But on wine alone does the weapon-decked god,
Othin, forever live.

O'er Mithgarth Hugin and Munin both
Each day set forth to fly;
For Hugin I fear lest he come not home,
But for Munin my care is more.

Loud roars Thund, and Thjothvitnir's fish
Joyously fares in the flood;
Hard does it seem to the host of the slain
To wade the torrent wild.

There Valgrind stands, the sacred gate,
And behind are the holy doors;
Old is the gate, but few there are
Who can tell how it tightly is locked.

Five hundred doors and forty there are,
I ween, in Valhall's walls;
Eight hundred fighters through one door fare
When to war with the wolf they go.

Five hundred rooms and forty there are
I ween, in Bilskirnir built; Of all the homes whose roofs I beheld,
My son's the greatest meseemed.

Heithrun is the goat who stands by Heerfather's hall,
And the branches of Lærath she bites;
The pitcher she fills with the fair, clear mead,
Ne'er fails the foaming drink.

Eikthyrnir is the hart who stands by Heerfather's hall
And the branches of Lærath he bites;
From his horns a stream into Hvergelmir drops,
Thence all the rivers run.

Sith and Vith, Sækin and Ækin,
Svol and Fimbulthul, Gunnthro and Fjorm,
Rin and Rinnandi,
Gipul and Gopul, Gomul and Geirvimul,
That flow through the fields of the gods;
Thyn and Vin, Thol and Hoi,
Groth and Gunnthorin.

Vino is one, Vegsvin another,
And Thjothnuma a third;
Nyt and Not, Non and Hron,
Slith and Hrith, Sylg and Ylg,
Vith and Von, Vond and Strond,
Gjol and Leipt, that go among men.
And hence they fall to Hel.

Kormt and Ormt and the Kerlaugs twain
Shall Thor each day wade through,
(When dooms to give he forth shall go
To the ash-tree Yggdrasil;)
For heaven's bridge burns all in flame,
And the sacred waters seethe.

Glath and Gyllir, Gler and Skeithbrimir,
Silfrintopp and Sinir,
Gisl and Falhofnir, Golltopp and Lettfeti,
On these steeds the gods shall go
When dooms to give each day they ride
To the ash-tree Yggdrasil.

Three roots there are that three ways run
'Neath the ash-tree Yggdrasil;
'Neath the first lives Hel, 'neath the second the frost-giants,
'Neath the last are the lands of men.

Ratatosk is the squirrel who there shall run
On the ash-tree Yggdrasil;
From above the words of the eagle he bears,
And tells them to Nithhogg beneath.

Four harts there are, that the highest twigs Nibble with necks bent back;
Dain and Dvalin, ......
Duneyr and Dyrathror.

More serpents there are beneath the ash
Than an unwise ape would think;
Goin and Moin, Grafvitnir's sons,
Grabak and Grafvolluth,
Ofnir and Svafnir shall ever, methinks,
Gnaw at the twigs of the tree.

Yggdrasil's ash great evil suffers,
Far more than men do know; The hart bites its top, its trunk is rotting,
And Nithhogg gnaws beneath.

Hrist and Mist bring the horn at my will,
Skeggjold and Skogul;
Hild and Thruth, Hlok and Herfjotur,
Gol and Geironul,
Randgrith and Rathgrith and Reginleif
Beer to the warriors bring.

Arvak and Alsvith up shall drag
Weary the weight of the sun;
But an iron cool have the kindly gods
Of yore set under their yokes.

In front of the sun does Svalin stand,
The shield for the shining god;
Mountains and sea would be set in flames
If it fell from before the sun.

Skoll is the wolf that to Ironwood
Follows the glittering god,
And the son of Hrothvitnir, Hati, awaits
The burning bride of heaven.

Out of Ymir's flesh was fashioned the earth,
And the ocean out of his blood;
Of his bones the hills, of his hair the trees,
Of his skull the heavens high.

Mithgarth the gods from his eyebrows made,
And set for the sons of men;
And out of his brain the baleful clouds
They made to move on high.

His the favor of Ull and of all the gods
Who first in the flames will reach;
For the house can be seen by the sons of the gods
If the kettle aside were cast.

In days of old did Ivaldi's sons
Skithblathnir fashion fair,
The best of ships for the bright god Freyr,
The noble son of Njorth.

The best of trees must Yggdrasil be,
Skithblathnir best of boats;
Of all the gods is Othin the greatest,
And Sleipnir the best of steeds;
Bilrost of bridges, Bragi of skalds,
Hobrok of hawks, and Garm of hounds.

To the race of the gods my face have I raised,
And the wished-for aid have I waked;
For to all the gods has the message gone
That sit in Ægir's seats,
That drink within Ægir's doors.

Grim is my name, Gangleri am I,
Herjan and Hjalmberi,
Thekk and Thrithi, Thuth and Uth,
Helblindi and Hor;

Sath and Svipal and Sanngetal,
Herteit and Hnikar,
Bileyg, Baleyg, Bolverk, Fjolnir,
Grim and Grimnir, Glapsvith, Fjolsvith.

Sithhott, Sithskegg, Sigfather, Hnikuth, Allfather, Valfather, Atrith, Farmatyr:
A single name have I never had
Since first among men I fared.

Grimnir they call me in Geirröth's hall,
With Asmund Jalk am I;
Kjalar I was when I went in a sledge,
At the council Thror am I called,
As Vithur I fare to the fight;
Oski, Biflindi, Jafnhor and Omi,
Gondlir and Harbarth midst gods.

I deceived the giant Sokkmimir old
As Svithur and Svithrir of yore;
Of Mithvitnir's son the slayer I was
When the famed one found his doom.

Drunk art thou, Geirröth, too much didst thou drink,
...............
Much hast thou lost, for help no more
From me or my heroes thou hast.

Small heed didst thou take to all that I told,
And false were the words of thy friends;
For now the sword of my friend I see,
That waits all wet with blood.

Thy sword-pierced body shall Ygg have soon,
For thy life is ended at last;
The maids are hostile; now Othin behold!
Now come to me if thou canst!

Now am I Othin, Ygg was I once,
Ere that did they call me Thund;
Vak and Skilfing, Vofuth and Hroptatyr,
Gaut and Jalk midst the gods;
Ofnir and Svafnir, and all, methinks,
Are names for none but me.

Het er du, flammende ild,
og altfor stor;
vik lenger fra meg, flamme!
Pelsen svis,
selv om jeg løfter den opp;
kappen brenner på meg.

Åtte netter satt jeg
mellom ildene her,
uten at noen
bød meg mat,
unntatt Agnar alene,
som alene skal råde,
Geirrøds sønn,
over gautenes land.

Hell skal du ha, Agnar,
for Veraty ber
at du må leve vel;
for én eneste drikk
skal du aldri
få bedre gjengjeld.

Hellig er landet
som jeg ser ligge
nær æser og alver;
og i Trudheim
skal Tor bo
til gudene går til grunne.

Ydaler heter det
der Ull har
bygd seg saler;
Alfheim ga gudene
Frøy i opphavstiden
som tannfellingsgave.

Den tredje boligen er den
der milde guder
tekket salene med sølv;
Valaskjalv heter den,
som en ås vant seg
i opphavstiden.

Søkkvabekk heter den fjerde,
og der kan svale
bølger bruse over;
der drikker Odin og Saga
alle dager
glade av gullbegre.

Gladsheim heter den femte,
der det gullstrålende
Valhall kneiser vidt;
der velger Hroft
hver eneste dag
menn som er falt for våpen.

Lett er det å kjenne igjen,
for dem som kommer til Odin,
hvordan salen er bygd;
spydskaft er husets sperrer,
skjold er salens tak,
brynjer er strødd på benkene.

Lett er det å kjenne igjen,
for dem som kommer til Odin,
hvordan salen er bygd:
en ulv henger
vest for døren,
og en ørn bøyer seg over den.

Trymheim heter den sjette,
der Tjatse bodde,
den veldig mektige jotnen;
men nå bor Skade,
gudenes lyse brud,
på farens gamle tuft.

Breidablikk er den sjuende,
der Balder har
bygd seg saler,
i det landet
hvor jeg vet det finnes
færrest onde varsler.

Himinbjørg er den åttende,
der Heimdall sies
å råde over helligdommene;
der drikker gudenes vokter
i sitt fredelige hus
glad den gode mjøden.

Folkvang er den niende,
der Frøya rår
over setene i salen;
halvparten av de falne
velger hun hver dag,
og halvparten eier Odin.

Glitne er den tiende,
den har søyler av gull
og er også tekket med sølv;
der holder Forsete til
de fleste dager
og stiller alle stridigheter.

Noatun er den ellevte,
der Njord har
bygd seg saler;
mennenes fyrste,
som er fri for lyte,
rår over et høyt tømret hov.

Med kratt gror
og med høyt gress
Vid, Vidars land;
der lar sønnen seg gli
av hestens rygg,
djerv til å hevne sin far.

Andrimne
lar Særimne koke
i Eldrimne,
det beste flesket;
men få vet
hva einherjene lever av.

Gere og Freke
metter den stridsvante,
ærefulle Hærfader;
men av vin alene
lever den våpengjeve
Odin bestandig.

Hugin og Munin
flyr hver dag
over den vide jorden;
jeg frykter for Hugin,
at han ikke kommer tilbake,
men engster meg mer for Munin.

Tund bruser,
Tjodvitnes fisk
trives i flommen;
elvestrømmen synes
for stri
for de falnes skare å vasse.

Valgrind heter den,
som står på vollen,
hellig foran hellige dører;
gammel er grinden,
men få vet
hvordan den er låst.

Fem hundre dører
og førti til,
så mange tror jeg Valhall har;
åtte hundre einherjer
går samtidig ut av én dør
når de drar for å kjempe mot ulven.

Fem hundre rom
og førti til,
så mange tror jeg finnes i Bilskirnes fløyer;
av alle hus
jeg vet har tak,
vet jeg at min sønns er størst.

Heidrun heter geiten
som står på hallen
og biter av Lærads grener;
et kar skal hun fylle
med den klare mjøden;
den drikken kan aldri ta slutt.

Eiktyrne heter hjorten
som står på hallen
og biter av Lærads grener;
fra hornene hans
drypper det i Hvergelme;
derfra har alle vassdrag sitt løp.

Sid og Vid,
Sækin og Eikin,
Svol og Gunntrå,
Fjorm og Fimbultul,
Rhinen og Rennande,
Gipul og Gopul,
Gomul og Geirvimul,
de strømmer omkring gudenes skatter,
Tyn og Vin,
Toll og Holl,
Gråd og Gunntorin.

Vina heter én,
en annen Vegsvinn,
en tredje Tjodnuma,
Nyt og Not,
Nonn og Ronn,
Slid og Rid,
Sylg og Ylg,
Vid og Vån,
Vond og Strond,
Gjoll og Leipt,
de renner nær menneskene,
og herfra renner de til Hel.

Kormt og Ormt
og de to Kjerlauger,
dem skal Tor vasse
hver eneste dag
når han drar for å dømme
ved asken Yggdrasil,
for æsenes bro
brenner helt i flammer,
de hellige vannene koker.

Glad og Gyller,
Gler og Skeidbrime,
Silvrintopp og Sine,
Gisl og Falhovne,
Gulltopp og Lettfete,
disse hestene rir æsene
hver eneste dag
når de drar for å dømme
ved asken Yggdrasil.

Tre røtter
strekker seg i tre retninger
under asken Yggdrasil;
Hel bor under den ene,
rimtussene under den andre,
menneskene under den tredje.

Ratatosk heter ekornet
som skal løpe
på asken Yggdrasil;
ørnens ord
skal han bære ovenfra
og si til Nidhogg der nede.

Fire hjorter er det også,
som med nakken bøyd bakover
gnager av de øverste skuddene:
Dåin og Dvalin,
Dunøyr og Duratror.

Flere ormer ligger
under asken Yggdrasil
enn noen tåpelig tosk kan tenke seg:
Goin og Moin,
de er Gravvitnes sønner,
Gråbak og Gravvollud,
Ofne og Svåvne
tror jeg for alltid skal
tære på treets kvister.

Asken Yggdrasil
lider større kvaler
enn menneskene vet:
hjorten biter ovenfra,
på siden råtner den,
Nidhogg tærer nedenfra.

Hrist og Mist
vil jeg skal bære meg hornet,
Skeggjold og Skogul,
Hild og Trud,
Hlokk og Herfjotur,
Goll og Geirø nul,
Randgrid og Rådgrid
og Reginleiv,
de bærer einherjene øl.

Årvak og Allsvinn,
de skal herfra opp
sultne trekke solen;
men under skuldrene deres
skjulte de milde gudene,
æsene, jernkulde.

Svalin heter det,
skjoldet som står foran solen,
den skinnende guddommen;
fjell og hav
vet jeg skal brenne
om det faller fra.

Skoll heter ulven
som følger den lysende guddommen
til skogens vern,
men den andre heter Hate,
han er Rodvitnes sønn,
han skal løpe foran himmelens lyse brud.

Av Ymes kjøtt
ble jorden skapt,
og av blodet havet,
fjell av knoklene,
trær av håret,
og av hodeskallen himmelen.

Av øyenbrynene hans
skapte de milde gudene
Midgard for menneskenes sønner,
og av hjernen hans
ble alle de
truende skyene skapt.

Ulls gunst
og alle gudenes får
den som først griper inn i ilden,
for verdener åpner seg
for æsenes sønner
når kjelene løftes av.

Ivaldes sønner
gikk i opphavstiden
i gang med å skape Skidbladner,
det beste av skip,
for den strålende Frøy,
Njords dugelige sønn.

Asken Yggdrasil,
den er ypperst av trær,
og Skidbladner av skip,
Odin av æser,
og Sleipner av hester,
Bifrost av broer,
og Brage av skalder,
Håbrok av hauker,
og Garm av hunder.

Ansiktet har jeg nå løftet
for seiergudenes sønner,
det skal vekke ønsket hjelp;
alle æsene
skal få vite dette
på Æges benker,
i Æges drikkelag.

Grim kalte jeg meg,
Ganglere kalte jeg meg,
Herjan og Hjalmber,
Tekk og Tride,
Tund og Ud,
Herblinde og Hår.

Sad og Svipal
og Sanngetal,
Herteit og Hnikar,
Biløyg, Båløyg,
Bolverk, Fjolne,
Grim og Grimne,
Glapsvinn og Fjolsvinn;

Sidhatt, Sidskjegg,
Sigfader, Hnikud,
Allfader, Valfader,
Atrid og Farmaty;
med bare ett navn
kalte jeg meg aldri
siden jeg vandret blant folk.

Grimne kalte de meg
hos Geirrød,
og Jalk hos Åsmund,
og Kjalar den gang
jeg dro en kjelke,
Tror på tingene,
Vidur i strid,
Oske og Ome,
Jevnhøy og Bivlinde,
Gondle og Hårbard blant gudene.

Svidur og Svidre
kalte jeg meg hos Søkkmime,
og jeg narret den gamle jotnen
da jeg var blitt
den navngjetne Midvitnes sønns
eneste banemann.

Full er du, Geirrød,
du har drukket for mye;
mye er du berøvet
når du har mistet min hjelp,
alle einherjene
og Odins gunst.

Mye har jeg sagt deg,
men lite husker du;
vennene dine sviker deg;
jeg ser min venns
sverd ligge
helt stenket av blod.

Den sverdfelte
skal Ygg nå ha,
jeg vet at ditt liv er omme;
disene er fiendtlige,
nå kan du se Odin,
kom nær meg om du makter.

Odin heter jeg nå,
Ygg het jeg før,
Tund kalte jeg meg før det,
Vak og Skilving,
Våvud og Hroftaty,
Gaut og Jalk blant gudene,
Ofne og Svåvne,
som jeg tror alle er blitt
til av meg alene.
Kong Geirrød satt med et sverd over knærne, trukket halvt ut av sliren. Da han hørte at Odin var kommet dit, reiste han seg og ville føre Odin bort fra ilden. Sverdet gled ut av hånden hans med hjaltet ned. Kongen snublet og falt forover, og sverdet gikk tvers gjennom ham, så han døde. Da forsvant Odin, men Agnar var konge der lenge siden.