Originalteksten til «Gudrunkvadet 3»

"Hvat er þér, Atli,
æ, Buðla sonr?
Er þér hryggt í hug?
Hví hlær þú æva?
Hitt mundi æðra
jörlum þykkja,
at við menn mæltir
ok mik sæir."
Atli kvað:

"Tregr mik þat, Guðrún
Gjúka dóttir,
mér í höllu
Herkja sagði,
at þit Þjóðrekr
und þaki svæfið
ok léttliga
líni verðið."
Guðrún kvað:

"Þér mun ek alls þess
eiða vinna
at inum hvíta
helga steini,
at ek við Þjóðrek
þatki áttak,
er vörðr né verr
vinna knátti.

Nema ek halsaða
herja stilli,
jöfur óneisinn,
einu sinni;
aðrar váru
okkrar spekjur,
er vit hörmug tvau
hnigum at rúnum.

Hér kom Þjóðrekr
með þría tegu,
lifa þeir né einir
þriggja tega manna;
hnöggt þú mik at bræðrum
ok at brynjuðum,
hnöggt þú mik at öllum
höfuðniðjum.

Sentu at Saxa,
Sunnmanna gram,
hann kann helga
hver vellanda."

Sjau hundruð manna
í sal gengu,
áðr kvæn konungs
í ketil tæki.
Guðrún kvað:

"Kemr-a nú Gunnarr,
kallig-a ek Högna,
sékk-a ek síðan
svása bræðr;
sverði mundi Högni
slíks harms reka,
nú verð ek sjalf fyrir mik
synja lýta."

Brá hon til botns
björtum lófa
ok hon upp of tók
jarknasteina:
"Sé nú, seggir,
sykn em ek orðin
heilagliga,
hvé sá hverr velli."

Hló þá Atla
hugr í brjósti,
er hann heilar sá
hendr Guðrúnar:
"Nú skal Herkja
til hvers ganga,
sú er Guðrúnu
grandi vændi."

Sá-at maðr armligt,
hverr er þat sá-at,
hvé þar á Herkju
hendr sviðnuðu;
leiddu þá mey
í mýri fúla.
Svá þá Guðrún
sinna harma.

"What thy sorrow, Atli, Buthli's son?
Is thy heart heavy-laden? Why laughest thou never?
It would better befit the warrior far
To speak with men, and me to look on."

Atli spake: 2.
"It troubles me, Guthrun, Gjuki's daughter,
What Herkja here in the hall hath told me,
That thou in the bed with Thjothrek liest,
Beneath the linen in lovers' guise."

Guthrun spake: 3.
"This shall I with oaths now swear,
Swear by the sacred stone so white,
That nought was there with Thjothmar's son
That man or woman may not know.

"Nor ever once did my arms embrace
The hero brave, the leader of hosts;
In another manner our meeting was,
When our sorrows we in secret told.

"With thirty warriors Thjothrek came,
Nor of all his men doth one remain;
Thou hast murdered my brothers and mail-clad men,
Thou hast murdered all the men of my race.

"Gunnar comes not, Hogni I greet not,
No longer I see my brothers loved;
My sorrow would Hogni avenge with the sword,
Now myself for my woes I shall payment win.

"Summon Saxi, the southrons' king,
For he the boiling kettle can hallow." Seven hundred there were in the hall,
Ere the queen her hand in the kettle thrust.

To the bottom she reached with hand so bright,
And forth she brought the flashing stones:
"Behold, ye warriors, well am I cleared
Of sin by the kettle's sacred boiling."

Then Atli's heart in happiness laughed,
When Guthrun's hand unhurt he saw;
"Now Herkja shall come the kettle to try,
She who grief for Guthrun planned."

Ne'er saw man sight more sad than this,
How burned were the hands of Herkja then;
In a bog so foul the maid they flung,
And so was Guthrun's grief requited.

«Hva er det med deg, Atle,
akk, Budles sønn?
Er du tung til sinns?
Hvorfor ler du aldri?
Det ville jarlene
finne mer verdig
om du talte med folk
og så på meg.»
Atle sa:

«Det tynger meg, Gudrun,
Gjukes datter,
det Herkja fortalte meg
her i hallen:
at du og Tjodrek
sover under samme tak
og lettsindig
svøper dere i lin.»
Gudrun sa:

«Jeg skal sverge deg
eder om alt dette
ved den hvite,
hellige steinen:
at jeg med Tjodrek
ikke har gjort det
som hustru og mann
kan gjøre sammen.

Bare at jeg favnet
hærenes fører,
den uklanderlige fyrsten,
en eneste gang;
andre var
tankene våre
da vi to sorgfulle
bøyde oss sammen til fortrolig samtale.

Hit kom Tjodrek
med tretti menn;
ikke én lever
av de tretti mennene.
Du har berøvet meg brødrene
og de brynjekledde,
du har berøvet meg alle
mine nærmeste frender.

Send bud etter Sakse,
sørmennenes konge;
han kan vie
den kokende kjelen.»

Sju hundre menn
gikk inn i salen
før kongens hustru
stakk hånden i kjelen.
Gudrun sa:

«Nå kommer ikke Gunnar,
jeg kaller ikke på Hogne,
aldri mer får jeg se
mine kjære brødre;
med sverdet ville Hogne
hevne en slik krenkelse.
Nå må jeg selv
rense meg for skam.»

Hun stakk sin lyse hånd
helt ned til bunnen,
og opp tok hun
edelsteiner:
«Se nå, menn,
jeg er frikjent
ved hellig prøve,
se hvordan kjelen koker.»

Da lo Atles
hjerte i brystet
da han så Gudruns
uskadde hender:
«Nå skal Herkja
gå til kjelen,
hun som anklaget Gudrun
for en skjendig handling.»

Ingen har sett noe så ynkelig
som den som så
hvordan Herkjas
hender ble skåldet;
så førte de kvinnen
ut i en stinkende myr.
Slik lindret Gudrun
sine sorger.