Originalteksten til «Gudrunkvadet 2»

Mær var ek meyja,
- móðir mik fæddi, -
björt í búri,
unna ek vel bræðrum, -
unz mik Gjúki
gulli reifði,
gulli reifði,
gaf Sigurði.

Svá var Sigurðr
of sonum Gjúka
sem væri grænn laukr
ór grasi vaxinn
eða hjörtr hábeinn
of hvössum dýrum
eða gull glóðrautt
af gráu silfri.

Unz mér fyrmunðu
mínir bræðr,
at ek ætta ver
öllum fremra;
sofa þeir né máttu-t
né of sakar dæma,
áðr þeir Sigurð
svelta létu.

Grani rann at þingi,
- gnýr var at heyra, -
en þá Sigurðr
sjalfr eigi kom;
öll váru söðuldýr
sveita stokkin
ok of vanið vási
und vegöndum.

Gekk ek grátandi
við Grana ræða,
úrughlýra
jó frá ek spjalla;
hnipnaði Grani þá,
drap í gras höfði,
jór þat vissi,
eigendr né lifðu-t.

Lengi hvarfaðak,
lengi hugir deildusk,
áðr ek of frægak
folkvörð at gram.

Hnipnaði Gunnarr,
sagði mér Högni
frá Sigurðar
sárum dauða:
"Liggr of höggvinn
fyr handan ver
Gothorms bani
of gefinn ulfum.

Líttu þar Sigurð
á suðrvega;
þá heyrir þú
hrafna gjalla,
örnu gjalla
æzli fegna,
varga þjóta
of veri þínum."

"Hví þú mér, Högni,
harma slíka
viljalaussi
vill of segja?
Þitt skyli hjarta
hrafnar slíta
við lönd yfir
en þú vitir manna!"

Svaraði Högni
sinni einu,
trauðr góðs hugar,
af trega stórum:
"Þess áttu, Guðrún,
græti at fleiri,
at hjarta mitt
hrafnar slíti."

Hvarf ek ein þaðan
annspilli frá
á við lesa
varga leifar;
gerðig-a ek hjúfra
né höndum slá
né kveina um
sem konur aðrar,
þá er sat soltin
of Sigurði.

Nótt þótti mér
niðmyrkr vera,
er ek sárla satk
yfir Sigurði;
ulfar þóttumk
öllu betri,
ef þeir léti mik
lífi týna
eða brenndi mik
sem birkinn við.

Fór ek af fjalli
fimm dægr talið,
unz ek höll Halfs
háva þekkðak.

Sat ek með Þóru
sjau misseri,
dætr Hákonar
í Danmörku;
hon mér at gamni
gullbókaði
sali suðræna
ok svani danska.

Hafðu vit á skriftum
þat er skatar léku,
ok á hannyrðum
hilmis þegna,
randir rauðar,
rekka Húna,
hjördrótt, hjalmdrótt,
hilmis fylgju.

Skip Sigmundar
skriðu frá landi,
gylltar grímur,
grafnir stafnar;
byrðu vit á borða,
þat er þeir börðusk
Sigarr ok Siggeirr
suðr á Fjóni.

Þá frá Grimildr,
gotnesk kona,
hvat ek væra
hyggjuð -- --;
hon brá borða
ok buri heimti
þrágjarnliga
þess at spyrja,
hverr vildi son
systur bæta
eða ver veginn
vildi gjalda.

Görr lézk Gunnarr
gull at bjóða
sakar at bæta,
ok it sama Högni.
Hon frétti at því,
hverr fara vildi
vigg at söðla
vagn at beita,
hesti ríða,
hauki fleygja,
öðrum at skjóta
af ýboga.

Valdarr Dönum
með Jarizleifi,
Eymóðr þriði
með Jarizskári
inn gengu þá,
jöfrum líkir,
Langbarðs liðar,
höfðu loða rauða,
stuttar brynjur,
steypða hjalma,
skalmum gyrðir,
höfðu skarar jarpar.

Hverr vildi mér
hnossir velja,
hnossir velja
ok hugat mæla,
ef þeir mætti mér
margra súta
tryggðir vinna, -
né ek trúa gerða.

Færði mér Grímhildr
full at drekka
svalt ok sárligt,
né ek sakar munðak;
þat var of aukit
jarðar magni,
svalköldum sæ
ok sónum dreyra.

Váru í horni
hvers kyns stafir
ristnir ok roðnir,
- ráða ek né máttak, -
lyngfiskr langr,
lands Haddingja
ax óskorit,
innleið dyra.

Váru þeim bjóri
böl mörg saman,
urt alls viðar
ok akarn brunnin,
umdögg arins,
iðrar blótnar,
svíns lifr soðin,
því at hon sakar deyfði.

En þá gleymðu,
er getit höfðu,
öll jöfurs
jórbjúg í sal;
kómu konungar
fyr kné þrennir,
áðr hon sjalfa mik
sótti at máli.
Grímhildr kvað:

"Gef ek þér, Guðrún,
gull at þiggja,
fjölð alls féar,
at þinn föður dauðan,
hringa rauða,
Hlöðvés sali,
ársal allan
at jöfur fallinn.

Húnskar meyjar,
þær er hlaða spjöldum
ok gera gull fagrt,
svá at þér gaman þykki;
ein skaltu ráða
auði Buðla,
gulli göfguð
ok gefin Atla."
Guðrún kvað:

"Vilk eigi ek
með veri ganga
né Brynhildar
bróður eiga;
samir eigi mér
við son Buðla
ætt at auka
né una lífi."
Grímhildr kvað:

"Hirð-a-ðu hölðum
heiftir gjalda,
því at vér höfum
valdit fyrri;
svá skaltu láta,
sem þeir lifi báðir
Sigurðr ok Sigmundr,
ef þú sonu fæðir."
Guðrún kvað:

"Mák-a ek, Grímhildr,
glaumi bella
né vígrisins
vánir telja,
siz Sigurðar
sárla drukku
hrægífr, huginn
hjartblóð saman."
Grímhildr kvað:

"Þann hefi ek allra
ættgöfgastan
fylki fundit
ok framast nökkvi;
hann skaltu eiga,
unz þik aldr viðr,
verlaus vera,
nema þú vilir þenna."
Guðrún kvað:

"Hirð-a-ðu bjóða
bölvafullar
þrágjarnliga
þær kindir mér;
hann mun Gunnar
grandi beita
ok ór Högna
hjarta slíta;
munk-at ek létta,
áðr lífshvatan
eggleiks hvötuð
aldri næmik."

Grátandi Grímhildr
greip við orði,
er burum sínum
bölva vætti
ok mögum sínum
meina stórra.
Grímhildr kvað:

"Lönd gef ek enn þér,
lýða sinni,
Vinbjörg, Valbjörg,
ef þú vill þiggja;
eigðu um aldr þat
ok uni, dóttir."
Guðrún kvað:

"Þann mun ek kjósa
af konungum
ok þó af niðjum
nauðig hafa;
verðr eigi mér
verr at ynði
né böl bræðra
at bura skjóli."

Senn var á hesti
hverr drengr litinn,
en víf valnesk
hafið í vagna;
vér sjau daga
svalt land riðum,
en aðra sjau
unnir kníðum,
en ina þriðju sjau
þurrt land stigum.

Þar hliðverðir
hárar borgar
grind upp luku,
áðr í garð riðum.

Vakði mik Atli,
en ek vera þóttumk
full ills hugar
at frændr dauða.
Atli kvað:

"Svá mik nýliga
nornir vekja," -
vílsinnis spá
vildi, at ek réða, -
"hugða ek þik, Guðrún
Gjúka dóttir,
læblöndnum hjör
leggja mik í gögnum."
Guðrún kvað:

"Þat er fyr eldi,
er éarn dreyma,
fyr dul ok vil
drósar reiði;
mun ek þik við bölvi
brenna ganga,
líkna ok lækna,
þótt mér leiðir séir."
Atli kvað:

"Hugða ek hér í túni
teina fallna,
þá er ek vildak
vaxna láta,
rifnir með rótum,
roðnir í blóði,
bornir á bekki,
beðit mik at tyggva.

Hugða ek mér af hendi
hauka fljúga
bráðalausa
bölranna til;
hjörtu hugða ek þeira
við hunang tuggin,
sorgmóðs sefa,
sollin blóði.

Hugða ek mér af hendi
hvelpa losna,
glaums andvana,
gylli báðir;
hold hugða ek þeira
at hræum orðit,
nauðigr nái
nýta ek skyldak."
Guðrún kvað:

"Þar munu seggir
of sæing dæma
ok hvítinga
höfði næma;
þeir munu feigir
fára nátta
fyrir dag litlu,
drótt of bergja."
Atli kvað:

"Lægja ek síðan,
né ek sofa vildak,
þrágjarn í kör;
þat man ek görva."

A maid of maids my mother bore me,
Bright in my bower, my brothers I loved,
Till Gjuki dowered me with gold,
Dowered with gold, and to Sigurth gave me.

So Sigurth rose o'er Gjuki's sons
As the leek grows green above the grass,
Or the stag o'er all the beasts doth stand,
Or as glow-red gold above silver gray.

Till my brothers let me no longer have
The best of heroes my husband to be;
Sleep they could not, or quarrels settle,
Till Sigurth they at last had slain.

From the Thing ran Grani with thundering feet,
But thence did Sigurth himself come never;
Covered with sweat was the saddle-bearer,
Wont the warrior's weight to bear.

Weeping I sought with Grani to speak,
With tear-wet cheeks for the tale I asked;
The head of Grani was bowed to the grass,
The steed knew well his master was slain.

Long I waited and pondered well
Ere ever the king for tidings I asked.
..................

His head bowed Gunnar, but Hogni told
The news full sore of Sigurth slain:
"Hewed to death at our hands he lies,
Gotthorm's slayer, given to wolves.

"On the southern road thou shalt Sigurth see,
Where hear thou canst the ravens cry;
The eagles cry as food they crave,
And about thy husband wolves are howling."

"Why dost thou, Hogni, such a horror
Let me hear, all joyless left?
Ravens yet thy heart shall rend
In a land that never thou hast known."

Few the words of Hogni were,
Bitter his heart from heavy sorrow:
"Greater, Guthrun, thy grief shall be
If the ravens so my heart shall rend."

From him who spake I turned me soon,
In the woods to find what the wolves had left;
Tears I had not, nor wrung my hands, Nor wailing went, as other women,
(When by Sigurth slain I sat).

Never so black had seemed the night
As when in sorrow by Sigurth I sat;
The wolves...........
..............

..............
Best of all methought 'twould be
If I my life could only lose,
Or like to birch-wood burned might be.

From the mountain forth five days I fared,
Till Hoalf's hall so high I saw; Seven half-years with Thora I stayed,
Hokon's daughter, in Denmark then.

With gold she broidered, to bring me joy,
Southern halls and Danish swans;
On the tapestry wove we warrior's deeds,
And the hero's thanes on our handiwork;
(Flashing shields and fighters armed,
Sword-throng, helm-throng, the host of the king).

Sigmund's ship by the land was sailing,
Golden the figure-head, gay the beaks;
On board we wove the warriors faring,
Sigar and Siggeir, south to Fjon.

Then Grimhild asked, the Gothic queen,
Whether willingly would I......
..................

Her needlework cast she aside, and called
Her sons to ask, with stern resolve,
Who amends to their sister would make for her son,
Or the wife requite for her husband killed.

Ready was Gunnar gold to give,
Amends for my hurt, and Hogni too;
Then would she know who now would go,
The horse to saddle, the wagon to harness,
(The horse to ride, the hawk to fly,
And shafts from bows of yew to shoot).

(Valdar, king of the Danes, was come,
With Jarizleif, Eymoth, and Jarizskar). In like princes came they all,
The long-beard men, with mantles red,
Short their mail-coats, mighty their helms,
Swords at their belts, and brown their hair.

Each to give me gifts was fain,
Gifts to give, and goodly speech,
Comfort so for my sorrows great
To bring they tried, but I trusted them not.

A draught did Grimhild give me to drink,
Bitter and cold; I forgot my cares; For mingled therein was magic earth,
Ice-cold sea, and the blood of swine.

In the cup were runes of every kind,
Written and reddened, I could not read them;
A heather-fish from the Haddings' land,
An ear uncut, and the entrails of beasts.

Much evil was brewed within the beer,
Blossoms of trees, and acorns burned,
Dew of the hearth, and holy entrails,
The liver of swine,— all grief to allay.

Then I forgot, when the draught they gave me,
There in the hall, my husband's slaying;
On their knees the kings all three did kneel,
Ere she herself to speak began:

"Guthrun, gold to thee I give,
The wealth that once thy father's was,
Rings to have, and Hlothver's halls,
And the hangings all that the monarch had.

"Hunnish women, skilled in weaving,
Who gold make fair to give thee joy,
And the wealth of Buthli thine shall be,
Gold-decked one, as Atli's wife."

Guthrun spake: 28.
"A husband now I will not have,
Nor wife of Brynhild's brother be;
It beseems me not with Buthli's son
Happy to be, and heirs to bear."

Grimhild spake: 29.
"Seek not on men to avenge thy sorrows,
Though the blame at first with us hath been;
Happy shalt be as if both still lived,
Sigurth and Sigmund, if sons thou bearest."

Guthrun spake: 30.
"Grimhild, I may not gladness find,
Nor hold forth hopes to heroes now,
Since once the raven and ravening wolf
Sigurth's heart's-blood hungrily lapped."

Grimhild spake: 31.
"Noblest of birth is the ruler now
I have found for thee, and foremost of all;
Him shalt thou have while life thou hast,
Or husbandless be if him thou wilt choose not.

Guthrun spake: 32.
"Seek not so eagerly me to send
To be a bride of yon baneful race;
On Gunnar first his wrath shall fall,
And the heart will he tear from Hogni's breast."

Weeping Grimhild heard the words
That fate full sore for her sons foretold,
(And mighty woe for them should work;)
"Lands I give thee, with all that live there,
(Vinbjorg is thine, and Valbjorg too,)
Have them forever, but hear me, daughter."

So must I do as the kings besought,
And against my will for my kinsmen wed;
Ne'er with my husband joy I had,
And my sons by my brothers' fate were saved not.

..............
I could not rest till of life I had robbed
The warrior bold, the maker of battles.

Soon on horseback each hero was, And the foreign women in wagons faring;
A week through lands so cold we went,
And a second week the waves we smote,
(And a third through lands that water lacked).

The warders now on the lofty walls
Opened the gates, and in we rode.

******

Atli woke me, for ever I seemed
Of bitterness full for my brothers' death.

Atli spake: 39.
"Now from sleep the Norns have waked me
With visions of terror,— to thee will I tell them;
Methought thou, Guthrun, Gjuki's daughter,
With poisoned blade didst pierce my body."

Guthrun spake: 40.
"Fire a dream of steel shall follow
And willful pride one of woman's wrath;
A baneful sore I shall burn from thee,
And tend and heal thee, though hated thou art."

Atli spake: 41.
"Of plants I dreamed, in the garden drooping,
That fain would I have full high to grow;
Plucked by the roots, and red with blood,
They brought them hither, and bade me eat.

"I dreamed my hawks from my hand had flown,
Eager for food, to an evil house;
I dreamed their hearts with honey I ate,
Soaked in blood, and heavy my sorrow.

"Hounds I dreamed from my hand I loosed,
Loud in hunger and pain they howled;
Their flesh methought was eagles' food,
And their bodies now I needs must eat."

Guthrun spake: 44.
"Men shall soon of sacrifice speak, And off the heads of beasts shall hew;
Die they shall ere day has dawned,
A few nights hence, and the folk shall have them."

Atli spake: 45.
"On my bed I sank, nor slumber sought,
Weary with woe,— full well I remember."
..............

Den fremste av møyer var jeg,
– min mor hadde født meg –
lys i mitt kammer,
jeg elsket mine brødre,
inntil Gjuke meg
svøpte i gull,
svøpte i gull,
ga meg til Sigurd.

Slik var Sigurd
blant Gjukes sønner
som en grønn løk
vokst opp av gresset,
eller en høybeint hjort
blant kvasse villdyr,
eller gløderødt gull
mot grått sølv.

Inntil mine brødre
misunte meg
at jeg hadde en mann
fremfor alle andre;
de fikk verken sove
eller dømme i saker
før de hadde latt
Sigurd dø.

Grane løp til tinget,
– drønnet kunne høres –
men Sigurd selv
kom ikke da;
alle ridehestene
var stenket med blod
og trette av slit
under drapsmennene.

Gråtende gikk jeg
for å tale med Grane,
med tårevåte kinn
ba jeg hesten fortelle;
Grane bøyde seg da,
senket hodet i gresset,
hesten visste
at herren ikke levde.

Lenge vandret jeg rådvill,
lenge stred tankene,
før jeg spurte folkeverneren
om fyrsten.

Gunnar bøyde hodet,
Hogne fortalte meg
om Sigurds
smertefulle død:
«Han ligger nedhogd
på den andre siden av elven,
Guttorms banemann,
gitt til ulvene.

Se etter Sigurd der
på veiene sørover;
da hører du
kråkene skrike,
ørnene skrike,
glade over føden,
ulvene hyle
over mannen din.»

«Hvorfor vil du, Hogne,
fortelle meg
slik en sorg,
meg som er uten glede?
Hjertet ditt skal
kråkene rive i stykker
i fjerne land
du aldri har kjent!»

Hogne svarte
bare én gang,
uten glede i sinnet,
av stor sorg:
«Desto mer får du,
Gudrun, å gråte over
om kråkene river
i stykker hjertet mitt.»

Alene gikk jeg derfra,
fra samtalen,
til skogen for å samle
ulvenes levninger;
jeg hulket ikke,
slo ikke hendene sammen
og klaget ikke
som andre kvinner,
da jeg satt fortært av sorg
over Sigurd.

Natten syntes meg
å være stummende mørk,
da jeg satt i smerte
over Sigurd;
ulvene syntes meg
langt bedre
om de lot meg
miste livet
eller brente meg
som bjørkeved.

Fra fjellet vandret jeg
i fem døgn,
til jeg fikk se
Halvs høye hall.

Jeg bodde hos Tora
i sju halvår,
Håkons datter
i Danmark;
til glede for meg
broderte hun med gull
sørlige saler
og danske svaner.

Vi to hadde på bildene
heltenes leker,
og i håndarbeidet
fyrstens menn,
røde skjold,
hunernes krigere,
sverdflokk, hjelmflokk,
fyrstens følge.

Sigmunds skip
gled fra land,
med forgylte hoder
og utskårne stavner;
vi broderte på bånd
hvordan de kjempet,
Sigar og Siggeir,
sør på Fyn.

Da fikk Grimhild,
den gotiske kvinnen, vite
hva jeg hadde
i sinne -- --;
hun la bort broderiet
og kalte sønnene til seg,
ivrig etter
å spørre dem
hvem som ville bøte
søsteren for sønnen,
eller gi vederlag
for hennes drepte mann.

Gunnar sa seg rede
til å by gull
for å bøte ugjerningen,
og det samme sa Hogne.
Hun spurte da
hvem som ville dra,
sale hesten,
spenne for vognen,
ri på hesten,
la hauken fly,
og skyte piler
fra en bue av barlind.

Valdar hos danene
sammen med Jarisleiv,
Eymod som den tredje
sammen med Jariskar
gikk da inn,
fyrster å se til,
langobardenes menn;
de bar røde kapper,
korte brynjer,
støpte hjelmer,
var omgjordet med sverd
og hadde kastanjebrunt hår.

Hver av dem ville
velge meg kostbarheter,
velge meg kostbarheter
og tale meg til mot,
om de kunne vinne
min tillit og fri meg
fra mange sorger,
men jeg trodde dem ikke.

Grimhild bar til meg
et fullt horn å drikke,
kaldt og bittert,
og jeg husket ikke striden;
det var blandet
med jordens kraft,
iskald sjø
og offergaltenes blod.

I hornet var
alle slags tegn
ristet og farget røde,
– jeg kunne ikke tyde dem –
en lang lyngfisk,
fra haddingenes land
uskårne aks,
innvoller av dyr.

I ølet var
mange onde ting samlet,
urter fra all slags skog
og brente eikenøtter,
arnens dugg,
viede innvoller,
kokt svinelever,
for den døyvet striden.

Da ble alt glemt
som var blitt fortalt
om fyrstens drap
inne i salen;
tre konger kom
og knelte for meg,
før hun selv
vendte seg til meg med ord.
Grimhild sa:

«Jeg gir deg, Gudrun,
gull å ta imot,
mengder av rikdom
etter din døde far,
røde ringer,
Lodves saler,
alle salens tepper
etter den falne fyrsten.

Hunerkvinner
som vever med brikker
og lager fagert gullarbeid,
så det blir deg til glede;
du alene skal råde
over Budles rikdom,
hedret med gull
og gitt til Atle.»
Gudrun sa:

«Jeg vil ikke
gå til en mann
eller ekte
Brynhilds bror;
det sømmer seg ikke for meg
med Budles sønn
å øke ætten
eller glede meg ved livet.»
Grimhild sa:

«Søk ikke å gjengjelde
mennene med hat,
for vi har
før voldt det som hendte;
du skal leve
som om begge var i live,
Sigurd og Sigmund,
om du føder sønner.»
Gudrun sa:

«Jeg kan ikke, Grimhild,
finne glede
eller gi krigeren
håp for fremtiden,
siden Sigurds
hjerteblod ble drukket
så grusomt av likulven
og Hugin sammen.»
Grimhild sa:

«Jeg har funnet
den fyrsten som har
aller edlest ætt
og er fremst på alle vis;
ham skal du ekte
så lenge livet varer,
eller være uten mann
om du ikke vil ha ham.»
Gudrun sa:

«Hold opp med
så inntrengende
å by meg inn
i denne ulykkesætten;
han vil føre Gunnar
i undergangen
og rive hjertet
ut av Hogne;
jeg vil ikke hvile
før jeg har tatt livet
av den livskraftige
stridseggeren.»

Gråtende tok Grimhild
til orde,
da hun ventet ulykke
for sine sønner
og stor skade
for sine barn.
Grimhild sa:

«Jeg gir deg også land
og skarer av folk,
Vinbjørg, Valbjørg,
om du vil ta imot;
ei det livet ut
og vær tilfreds, datter.»
Gudrun sa:

«Ham vil jeg velge
blant konger,
men for frendenes skyld
ta ham mot min vilje;
mannen blir meg ikke
til glede,
heller ikke brødrenes ulykke
til vern for mine sønner.»

Snart kunne hver kriger
sees til hest,
og de velske kvinnene
ble løftet opp i vogner;
i sju dager
red vi over kaldt land,
og i sju til
kløvde vi bølgene,
og i de tredje sju
trådte vi på tørt land.

Der åpnet portvaktene
i den høye borgen
porten opp,
før vi red inn i gården.

Atle vekket meg,
og jeg syntes jeg var
full av bitterhet
over døde frender.
Atle sa:

«Slik vekker nornene
meg nå nettopp,»
– han ville at jeg skulle tyde
varselet om onde tider –
«jeg drømte at du, Gudrun,
Gjukes datter,
stakk meg tvers igjennom
med svikefullt sverd.»
Gudrun sa:

«Det varsler ild
å drømme om jern,
og en kvinnes vrede
varsler bedrag og svik;
jeg skal gå til deg
og brenne bort din verk,
lindre og lege deg,
selv om du er meg forhatt.»
Atle sa:

«Jeg drømte at skudd
lå felt her på tunet,
dem jeg ville
skulle få vokse,
revet opp med røttene,
røde av blod,
båret til benkene,
og jeg ble bedt om å tygge dem.

Jeg drømte at hauker
fløy fra hånden min
uten bytte
til ulykkens hus;
jeg syntes deres hjerter
ble tygget med honning,
og med sorgfullt sinn så jeg dem
svulme av blod.

Jeg drømte at valper
slapp fra hånden min,
uten glede,
og begge hylte;
jeg syntes kjøttet deres
var blitt til åtsler,
og mot min vilje
måtte jeg spise de døde.»
Gudrun sa:

«Der vil menn
tale om ofring
og ta hodet
av hvite dyr;
de skal dø
om få netter,
og like før daggry
gi folket mat.»
Atle sa:

«Jeg la meg siden,
men ville ikke sove,
urolig i sengen;
det husker jeg godt.»