Originalteksten til «Gudrunkvadet 1»

Ár var, þats Guðrún
gerðisk at deyja,
er hon sat sorgfull
yfir Sigurði;
gerði-t hon hjúfra
né höndum slá,
né kveina um
sem konur aðrar.

Gengu jarlar
alsnotrir fram,
þeir er harðs hugar
hana löttu;
þeygi Guðrún
gráta mátti,
svá var hon móðug,
mundi hon springa.

Sátu ítrar
jarla brúðir,
gulli búnar,
fyr Guðrúnu;
hvar sagði þeira
sinn oftrega,
þann er bitrastan
of beðit hafði.

Þá kvað Gjaflaug,
Gjúka systir:
"Mik veit ek á moldu
munarlausasta;
hefi ek fimm vera
forspell beðit,
tveggja dætra,
þriggja systra,
átta bræðra,
þó ek ein lifi."

Þeygi Guðrún
gráta mátti,
svá var hon móðug
at mög dauðan
ok harðhuguð
of hrör fylkis.

Þá kvað þat Herborg,
Húnalands dróttning:
"Hefi ek harðara
harm at segja;
mínir sjau synir
sunnan lands,
verr inn átti,
í val fellu.

Faðir ok móðir,
fjórir bræðr,
þau á vági
vindr of lék,
barði bára
við borðþili.

Sjalf skylda ek göfga,
sjalf skylda ek götva,
sjalf skylda ek höndla
hrör þeira;
þat ek allt of beið
ein misseri,
svá at mér maðr engi
munar leitaði.

Þá varð ek hafta
ok hernuma
sams misseris
síðan verða;
skylda ek skreyta
ok skúa binda
hersis kván
hverjan morgin.

Hon ægði mér
af afbrýði
ok hörðum mik
höggum keyrði;
fann ek húsguma
hvergi in betra,
en húsfreyju
hvergi verri."

Þeygi Guðrún
gráta mátti,
svá var hon móðug
at mög dauðan
ok harðhuguð
of hrör fylkis.

Þá kvað þat Gullrönd
Gjúka dóttir:
"Fá kanntu, fóstra,
þótt þú fróð séir,
ungu vífi
andspjöll bera."
Varaði hon at hylja
um hrör fylkis.

Svipti hon blæju
af Sigurði
ok vatt vengi
fyr vífs knéum:
"Líttu á ljúfan,
leggðu munn við grön,
sem þú halsaðir
heilan stilli."

Á leit Guðrún
einu sinni,
sá hon döglings skör
dreyra runna,
fránar sjónir
fylkis liðnar,
hugborg jöfurs
hjörvi skorna.

Þá hné Guðrún
höll við bolstri,
haddr losnaði,
hlýr roðnaði,
en regns dropi
rann niðr of kné.

Þá grét Guðrún
Gjúka dóttir,
svá at tár flugu
tresk í gögnum
ok gullu við
gæss í túni,
mærir fuglar,
er mær átti.

Þá kvað þat Gullrönd
Gjúka dóttir:
"Ykkrar vissa ek
ástir mestar
manna allra
fyr mold ofan;
unðir þá hvárki
úti né inni,
systir mín
nema hjá Sigurði."
Guðrún kvað:

"Svá var minn Sigurðr
hjá sonum Gjúka
sem væri geirlaukr
ór grasi vaxinn
eða væri bjartr steinn
á band dreginn,
jarknasteinn
yfir öðlingum.

Ek þótta ok
þjóðans rekkum
hverri hæri
Herjans dísi;
nú em ek svá lítil
sem lauf séi
oft í jölstrum
at jöfur dauðan.

Sakna ek í sessi
ok í sæingu
míns málvinar,
valda megir Gjúka;
valda megir Gjúka
mínu bölvi
ok systur sinnar
sárum gráti.

Svá ér of lýða
landi eyðið
sem ér of unnuð
eiða svarða;
mun-a þú, Gunnarr,
gulls of njóta;
þeir munu þér baugar
at bana verða,
er þú Sigurði
svarðir eiða.

Oft var í túni
teiti meiri,
þá er minn Sigurðr
söðlaði Grana
ok þeir Brynhildar
biðja fóru,
armar véttar,
illu heilli."

Þá kvað þat Brynhildr
Buðla dóttir:
"Vön sé sú véttr
vers ok barna,
er þik, Guðrún,
gráts of beiddi
ok þér í morgun
málrúnar gaf."

Þá kvað þat Gullrönd
Gjúka dóttir:
"Þegi þú, þjóðleið,
þeira orða;
urðr öðlinga
hefir þú æ verit;
rekr þik alda hver
illrar skepnu,
sorg sára
sjau konunga
ok vinspell
vífa mest."

Þá kvað þat Brynhildr
Buðla dóttir:
"Veldr einn Atli
öllu bölvi
of borinn Buðla
bróðir minn.

Þá er vit í höll
húnskrar þjóðar
eld á jöfri
ormbeðs litum,
þess hefi ek gangs
goldit síðan,
þeirar sýnar,
sáumk ey."

Stóð hon und stoð,
strengði hon efli;
brann Brynhildi
Buðla dóttur
eldr ór augum,
eitri fnæsti,
er hon sár of leit
á Sigurði.
Guðrún gekk þaðan á braut til skógar á eyðimerkr ok fór allt til Danmarkar ok var þar með Þóru Hákonardóttur sjau misseri. Brynhildr vildi eigi lifa eftir Sigurð. Hon lét drepa þræla sína átta ok fimm ambóttir. Þá lagði hon sik sverði til bana, svá sem segir í Sigurðarkviðu inni skömmu.

Then did Guthrun think to die,
When she by Sigurth sorrowing sat;
Tears she had not, nor wrung her hands,
Nor ever wailed, as other women.

To her the warriors wise there came,
Longing her heavy woe to lighten;
Grieving could not Guthrun weep,
So sad her heart, it seemed, would break.

Then the wives of the warriors came,
Gold-adorned, and Guthrun sought;
Each one then of her own grief spoke,
The bitterest pain she had ever borne.

Then spake Gjaflaug, Gjuki's sister:
"Most joyless of all on earth am I;
Husbands five were from me taken,
(Two daughters then, and sisters three,)
Brothers eight, yet I have lived."

Grieving could not Guthrun weep,
Such grief she had for her husband dead,
And so grim her heart by the hero's body.

Then Herborg spake, the queen of the Huns: "I have a greater grief to tell;
My seven sons in the southern land,
And my husband, fell in fight all eight.
(Father and mother and brothers four
Amid the waves the wind once smote,
And the seas crashed through the sides of the ship.)

"The bodies all with my own hands then
I decked for the grave, and the dead I buried;
A half-year brought me this to bear;
And no one came to comfort me.

"Then bound I was, and taken in war,
A sorrow yet in the same half-year;
They bade me deck and bind the shoes
Of the wife of the monarch every morn.

"In jealous rage her wrath she spake,
And beat me oft with heavy blows; Never a better lord I knew,
And never a woman worse I found."

Grieving could not Guthrun weep,
Such grief she had for her husband dead,
And so grim her heart by the hero's body.

Then spake Gollrond, Gjuki's daughter:
"Thy wisdom finds not, my foster-mother,
The way to comfort the wife so young."
She bade them uncover the warrior's corpse.

The shroud she lifted from Sigurth, laying
His well-loved head on the knees of his wife:
"Look on thy loved one, and lay thy lips
To his as if yet the hero lived."

Once alone did Guthrun look;
His hair all clotted with blood beheld,
The blinded eyes that once shone bright,
The hero's breast that the blade had pierced.

Then Guthrun bent, on her pillow bowed, Her hair was loosened, her cheek was hot,
And the tears like raindrops downward ran.

Then Guthrun, daughter of Gjuki, wept,
And through her tresses flowed the tears;
And from the court came the cry of geese,
The birds so fair of the hero's bride.

Then Gollrond spake, the daughter of Gjuki;
"Never a greater love I knew
Than yours among all men on earth;
Nowhere wast happy, at home or abroad,
Sister mine, with Sigurth away."

Guthrun spake: 17.
"So was my Sigurth o'er Gjuki's sons
As the spear-leek grown above the grass,
Or the jewel bright borne on the band,
The precious stone that princes wear.

"To the leader of men I loftier seemed
And higher than all of Herjan's maids; As little now as the leaf I am
On the willow hanging; my hero is dead.

"In his seat, in his bed, I see no more
My heart's true friend; the fault is theirs,
The sons of Gjuki, for all my grief,
That so their sister sorely weeps.

"So shall your land its people lose
As ye have kept your oaths of yore;
Gunnar, no joy the gold shall give thee,
(The rings shall soon thy slayers be,)
Who swarest oaths with Sigurth once.

"In the court was greater gladness then
The day my Sigurth Grani saddled,
And went forth Brynhild's hand to win,
That woman ill, in an evil hour."

Then Brynhild spake, the daughter of Buthli:
"May the witch now husband and children want
Who, Guthrun, loosed thy tears at last,
And with magic today hath made thee speak."

Then Gollrond, daughter of Gjuki, spake:
"Speak not such words, thou hated woman;
Bane of the noble thou e'er hast been,
(Borne thou art on an evil wave,
Sorrow hast brought to seven kings,)
And many a woman hast loveless made."

Then Brynhild, daughter of Buthli, spake:
"Atli is guilty of all the sorrow,
(Son of Buthli and brother of mine,)
When we saw in the hall of the Hunnish race
The flame of the snake's bed flash round the hero;
(For the journey since full sore have I paid,
And ever I seek the sight to forget.)"

By the pillars she stood, and gathered her strength,
From the eyes of Brynhild, Buthli's daughter,
Fire there burned, and venom she breathed,
When the wounds she saw on Sigurth then.

En gang var Gudrun
nær ved å dø,
der hun satt sorgfull
over Sigurd;
hun hulket ikke
og slo ikke hendene sammen,
klaget heller ikke
som andre kvinner.

Jarler trådte fram,
svært kloke menn,
som ville mildne
hennes harde sinn;
likevel kunne Gudrun
ikke gråte,
så tung var sorgen
at hun var nær ved å briste.

Prektige jarlekoner
satt der,
prydet med gull,
foran Gudrun;
hver av dem fortalte
om sin dype sorg,
den bitreste hun
hadde måttet tåle.

Da sa Gjavlaug,
Gjukes søster:
«Jeg vet meg mest gledesløs
av alle på jorden;
jeg har måttet miste
fem ektemenn,
to døtre,
tre søstre,
åtte brødre,
men ennå lever jeg alene.»

Likevel kunne Gudrun
ikke gråte,
så tynget var hun av sorg
over den døde mannen
og hard i sinnet
ved fyrstens lik.

Da sa Herborg,
Hunelands dronning:
«Jeg har en tyngre
sorg å fortelle om;
mine sju sønner
sør i landet,
og mannen min som den åttende,
falt i kamp.

Far og mor,
fire brødre,
ble herjet av vinden
ute på sjøen;
bølgene slo dem
mot skipets bord.

Selv måtte jeg hedre,
selv måtte jeg kle,
selv måtte jeg stelle
likene deres;
alt dette led jeg
på ett halvår,
uten at noe menneske
søkte å trøste meg.

Så måtte jeg bli fange
og føres bort som krigsbytte
senere i det samme
halvåret;
jeg måtte pynte
og binde skoene
på hersens kone
hver morgen.

Hun truet meg
av sjalusi
og drev meg fram
med harde slag;
en bedre husbond
fant jeg ingen steder,
men en verre husfrue
heller ingen steder.»

Likevel kunne Gudrun
ikke gråte,
så tynget var hun av sorg
over den døde mannen
og hard i sinnet
ved fyrstens lik.

Da sa Gullrand,
Gjukes datter:
«Lite kan du, fostermor,
enda du er klok,
av trøstende ord
å gi en ung hustru.»
Hun ville ikke la dem dekke
fyrstens lik.

Hun rev teppet
av Sigurd
og vendte puten
mot hustruens knær:
«Se på din kjære,
legg munnen mot hans lepper,
slik du omfavnet
fyrsten da han levde.»

Gudrun så på ham
en eneste gang,
så fyrstens hår
badet i blod,
herskerens skinnende øyne
sluknet,
fyrstens bryst
skåret opp av sverd.

Da sank Gudrun
bakover mot puten,
håret løsnet,
kinnet rødmet,
og regndråper
rant ned over knærne.

Da gråt Gudrun,
Gjukes datter,
så tårene strømmet
gjennom håret,
og gjessene
skrek på tunet,
de prektige fuglene
som kvinnen eide.

Da sa Gullrand,
Gjukes datter:
«Jeg visste at deres
kjærlighet var størst
blant alle mennesker
på jorden;
du trivdes verken
ute eller inne,
søster min,
uten hos Sigurd.»
Gudrun sa:

«Slik var min Sigurd
blant Gjukes sønner
som en spydløk
vokst opp av gresset,
eller en lysende stein
trukket på en snor,
en edelstein
høyt over fyrstene.

Også jeg syntes
for fyrstens menn
høyere enn hver
av Odins diser;
nå er jeg så liten
som et blad
blant piletrærne,
etter fyrstens død.

Jeg savner i setet
og i sengen
min fortrolige venn;
Gjukes sønner har skylden;
Gjukes sønner har skylden
for min ulykke
og sin søsters
såre gråt.

Slik skal dere tømme
landet for folk
som dere har holdt
edersvorne løfter;
du skal ikke, Gunnar,
ha glede av gullet;
disse ringene skal
bli din bane,
du som sverget Sigurd
troskapsed.

Ofte var gleden
større på tunet,
da min Sigurd
salte Grane
og de dro av sted
for å fri til Brynhild,
den usle kvinnen,
i en ulykkelig stund.»

Da sa Brynhild,
Budles datter:
«Må hun miste
mann og barn,
hun som fikk deg, Gudrun,
til å gråte
og i morges ga deg
runer som løste din tunge.»

Da sa Gullrand,
Gjukes datter:
«Ti med slike ord,
du som alle hater;
fyrsters bane
har du alltid vært;
hver bølge driver deg
mot en ond skjebne,
du såre sorg
for sju konger
og største ødelegger
av kvinners kjærlighet.»

Da sa Brynhild,
Budles datter:
«Atle alene volder
all ulykke,
han som er født av Budle,
broren min.

Da vi i hallen
til hunernes folk
så ormeleiets ild
på fyrsten,
har jeg siden måttet
bøte for den ferden,
for det synet;
jeg fant aldri fred.»

Hun sto ved en stolpe
og samlet sin styrke;
fra øynene på Brynhild,
Budles datter,
brant det ild,
hun fnyste gift
da hun så sårene
på Sigurd.
Gudrun gikk derfra til skogen i ødemarken og dro helt til Danmark. Der var hun hos Tora Håkonsdatter i sju halvår. Brynhild ville ikke leve etter Sigurd. Hun lot drepe åtte av trellene sine og fem trellkvinner. Så tok hun sitt eget liv med et sverd, slik det fortelles i Det korte Sigurdkvadet.