Originalteksten til «Fåvnesmål»

"Sveinn ok sveinn,
hverjum ertu svein of borinn?
Hverra ertu manna mögr,
er þú á Fáfni rautt
þinn inn frána mæki?
Stöndumk til hjarta hjörr."
Sigurðr dulði nafn síns, fyrir því at þat var trúa þeira í forneskju, at orð feigs manns mætti mikit, ef hann bölvaði óvin sínum með nafni. Hann kvað:

"Göfugt dýr ek heiti,
en ek gengit hefk
inn móðurlausi mögr,
föður ek ákk-a
sem fira synir;
æ geng ek einn saman."
Fáfnir kvað:

"Veiztu, ef föður né átt-at
sem fira synir,
af hverju vastu undri alinn?"
Sigurðr kvað:

"Ætterni mitt
kveð ek þér ókunnigt vera
ok mik sjalfan it sama;
Sigurðr ek heiti,
Sigmundr hét minn faðir,
er hefk þik vápnum vegit."
Fáfnir kvað:

"Hverr þik hvatti?
Hví hvetjask lézt
mínu fjörvi at fara?
Inn fráneygi sveinn,
þú áttir föður bitran;
óbornum skjór á skeið."
Sigurðr kvað:

"Hugr mik hvatti,
hendr mér fulltýðu
ok minn inn hvassi hjörr;
fár er hvatr,
er hröðask tekr,
ef í barnæsku er blauðr."
Fáfnir kvað:

"Veit ek, ef þú vaxa næðir
fyr þinna vina brjósti,
sæi maðr þik vreiðan vega;
nú ertu haftr
ok hernuminn;
æ kveða bandingja bifask."
Sigurðr kvað:

"Því bregðr þú mér, Fáfnir,
at til fjarri séak
mínum feðrmunum;
eigi em ek haftr,
þótt ek væra hernumi;
þú fannt, at ek laus lifi."
Fáfnir kvað:

"Heiftyrði ein
telr þú þér í hvívetna,
en ek þér satt eitt segik:
It gjalla gull
ok it glóðrauða fé,
þér verða þeir baugar at bana."
Sigurðr kvað:

"Féi ráða
vill fyrða hverr
æ til ins eina dags;
því at einu sinni
skal alda hverr
fara til heljar heðan."
Fáfnir kvað:

"Norna dóm
þú munt fyr nesjum hafa
ok ósvinns apa;
í vatni þú drukknar,
ef í vindi rær;
allt er feigs forað."
Sigurðr kvað:

"Segðu mér, Fáfnir,
alls þik fróðan kveða
ok vel margt vita,
hverjar ro þær nornir,
er nauðgönglar ro
ok kjósa mæðr frá mögum."
Fáfnir kvað:

"Sundrbornar mjök
segi ek nornir vera,
eigu-t þær ætt saman;
sumar eru áskunngar,
sumar alfkunngar,
sumar dætr Dvalins."
Sigurðr kvað:

"Segðu mér þat, Fáfnir,
alls þik fróðan kveða
ok vel margt vita,
hvé sá holmr heitir,
er blanda hjörlegi
Surtr ok æsir saman."
Fáfnir kvað:

"Óskópnir hann heitir,
en þar öll skulu
geirum leika goð;
Bilröst brotnar,
er þeir á brú fara,
ok svima í móðu marir."

Ægishjalm
bar ek of alda sonum,
meðan ek of menjum lák;
einn rammari
hugðumk öllum vera,
fannk-a ek svá marga mögu."
Sigurðr kvað:

"Ægishjalmr
bergr einungi,
hvar skulu vreiðir vega;
þá þat finnr,
er með fleirum kemr,
at engi er einna hvatastr."
Fáfnir kvað:

"Eitri ek fnæsta,
er ek á arfi lá
miklum míns föður."
-- -- -- --
Sigurðr kvað:

"Inn fráni ormr,
þú gerðir fræs mikla
ok galzt harðan hug;
heift at meiri
verðr hölða sonum,
at þann hjalm hafi."
Fáfnir kvað:

"Ræð ek þér nú, Sigurðr,
en þú ráð nemir,
ok ríð heim heðan;
it gjalla gull
ok it glóðrauða fé,
þér verða þeir baugar at bana."
Sigurðr kvað:

"Ráð er þér ráðit,
en ek ríða mun
til þess gulls, er í lyngvi liggr,
en þú, Fáfnir,
ligg í fjörbrotum,
þar er þik hel hafi."
Fáfnir kvað:

"Reginn mik réð,
hann þik ráða mun,
hann mun okkr verða báðum at bana;
fjör sitt láta,
hygg ek, at Fáfnir myni;
þitt varð nú meira megin."
Reginn var á brott horfinn, meðan Sigurðr vá Fáfni, ok kom þá aftr, er Sigurðr strauk blóð af sverðinu. Reginn kvað:

"Heill þú nú, Sigurðr,
nú hefir þú sigr vegit
ok Fáfni of farit;
manna þeira,
er mold troða,
þik kveð ek óblauðastan alinn."
Sigurðr kvað:

"Þat er óvíst at vita,
þá er komum allir saman,
sigtíva synir,
hverr óblauðastr er alinn;
margr er sá hvatr,
er hjör né rýðr
annars brjóstum í."
Reginn kvað:

"Glaðr ertu nú, Sigurðr,
ok gagni feginn,
er þú þerrir Gram á grasi;
bróður minn
hefr þú benjaðan,
ok vald ek þó sjalfr sumu."
Sigurðr kvað:

"Þú því rétt,
er ek ríða skyldak
hélug fjöll hinig;
féi ok fjörvi
réði sá inn fráni ormr,
nema þú frýðir mér hvats hugar."
Þá gekk Reginn at Fáfni ok skar hjarta ór hánum með sverði, er Riðill heitir, ok þá drakk hann blóð ór undinni eftir. Reginn kvað:

"Sittu nú, Sigurðr,
en ek mun sofa ganga,
ok halt Fáfnis hjarta við funa;
eisköld ek vil
etin láta
eftir þenna dreyra drykk."
Sigurðr kvað:

"Fjarri þú gekkt,
meðan ek á Fáfni rauðk
minn inn hvassa hjör;
afli mínu
atta ek við orms megin,
meðan þú í lyngvi látt."
Reginn kvað:

"Lengi liggja
létir þú lyngvi í
þann inn aldna jötun,
ef þú sverðs né nytir,
þess er ek sjalfr gerða,
ok þíns ins hvassa hjörs."
Sigurðr kvað:

"Hugr er betri
en sé hjörs megin,
hvars vreiðir skulu vega,
því at hvatan mann
ek sé harðliga vega
með slævu sverði sigr."

"Hvötum er betra
en sé óhvötum
í hildileik hafask;
glöðum er betra
en sé glúpnanda,
hvat sem at hendi kemr."
Sigurðr tók Fáfnis hjarta ok steikði á teini. Er hann hugði, at fullsteikt væri ok freyddi sveitinn ór hjartanu, þá tók hann á fingri sínum ok skynjaði, hvárt fullsteikt væri. Hann brann ok brá fingrinum í munn sér. En er hjartablóð Fáfnis kom á tungu hánum, ok skilði hann fugls rödd. Hann heyrði, at igður klökuðu á hrísinu. Igðan kvað:

"Þar sitr Sigurðr
sveita stokkinn,
Fáfnis hjarta
við funa steikir;
spakr þætti mér
spillir bauga,
ef hann fjörsega
fránan æti."
Önnur kvað:

"Þar liggr Reginn,
ræðr um við sik,
vill tæla mög,
þann er trúir hánum,
berr af reiði
röng orð saman,
vill bölvasmiðr
bróður hefna."
In þriðja kvað:

"Höfði skemmra
láti hann inn hára þul
fara til heljar heðan;
öllu gulli
þá kná hann einn ráða,
fjölð því er und Fáfni lá."
In fjórða kvað:

Horskr þætti mér,
ef hafa kynni
ástráð mikit
yðvar systra,
hygði hann of sik
ok hugin gleddi;
þar er mér ulfs ván,
er ek eyru sék."
In fimmta kvað:

"Er-at svá horskr
hildimeiðr
sem ek hers jaðar
hyggja myndak,
ef hann bróður lætr
á brot komask,
en hann öðrum hefir
aldrs of synjat."
In sétta kvað:

"Mjök er ósviðr,
ef hann enn sparir
fjánda inn folkskáa,
þar er Reginn liggr,
er hann ráðinn hefr,
kann-at hann við slíku at séa."
In sjaunda kvað:

"Höfði skemmra láti hann
þann inn hrímkalda jötun
ok af baugum búa;
þá mun hann fjár þess,
er Fáfnir réð,
einvaldi vera."
Sigurðr kvað:

"Verða-t svá rík sköp,
at Reginn skyli
mitt banorð bera;
því at þeir báðir bræðr
skulu bráðliga
fara til heljar heðan."
Sigurðr hjó höfuð af Regin, ok þá át han Fáfnis hjarta ok drakk blóð þeira beggja, Regins ok Fáfnis. Þá heyrði Sigurðr, hvar igður mæltu:

"Bitt þú, Sigurðr,
bauga rauða;
er-a konungligt
kvíða mörgu.
Mey veit ek eina
miklu fegrsta,
gulli gædda,
ef þú geta mættir."

"Liggja til Gjúka
grænar brautir,
fram vísa sköp
folklíðöndum;
þar hefir dýrr konungr
dóttur alna;
þá muntu, Sigurðr,
mundi kaupa."

"Salr er á háu
Hindarfjalli,
allr er hann útan
eldi sveipinn,
þann hafa horskir
halir of görvan
ór ódökkum
Ógnar ljóma."

"Veit ek á fjalli
folkvitr sofa
ok leikr yfir
lindar váði;
Yggr stakk þorni,
aðra felldi
hör-Gefn hali
en hafa vildi."

"Knáttu, mögr, séa
mey und hjalmi,
þá er frá vígi
Vingskorni reið;
má-at Sigrdrífar
svefni bregða
skjöldunga niðr
fyr sköpum norna."
Sigurðr reið eftir slóð Fáfnis til bælis hans ok fann þat opit ok hurðir af járni ok gætti. Af járni váru ok allir timbrstokkar í húsinu, en grafit í jörð niðr. Þar fann Sigurðr stórmikit gull ok fylldi þar tvær kistur. Þar tók hann ægishjálm ok gullbrynju ok sverðit Hrotta ok marga dýrgripi ok klyfjaði þar með Grana, en hestrinn vildi eigi fram ganga, fyrr en Sigurðr steig á bak hánum.

"Youth, oh, youth! of whom then, youth, art thou born?
Say whose son thou art,
Who in Fafnir's blood thy bright blade reddened,
And struck thy sword to my heart."

"The Noble Hart my name, and I go
A motherless man abroad;
Father I had not, as others have,
And lonely ever I live."

Fafnir spake: 3.
"If father thou hadst not, as others have,
By what wonder wast thou born?
(Though thy name on the day of my death thou hidest,
Thou knowest now thou dost lie.)"

Sigurth spake: 4.
"My race, methinks, is unknown to thee,
And so am I myself;
Sigurth my name, and Sigmund's son,
Who smote thee thus with the sword."

Fafnir spake: 5.
"Who drove thee on? why wert thou driven
My life to make me lose?
A father brave had the bright-eyed youth,
For bold in boyhood thou art."

Sigurth spake: 6.
"My heart did drive me, my hand fulfilled,
And my shining sword so sharp;
Few are keen when old age comes,
Who timid in boyhood be."

Fafnir spake: 7.
"If thou mightest grow thy friends among,
One might see thee fiercely fight;
But bound thou art, and in battle taken,
And to fear are prisoners prone."

Sigurth spake: 8.
"Thou blamest me, Fafnir, that I see from afar
The wealth that my father's was;
Not bound am I, though in battle taken,
Thou hast found that free I live."

Fafnir spake: 9.
"In all I say dost thou hatred see,
Yet truth alone do I tell;
The sounding gold, the glow-red wealth,
And the rings thy bane shall be."

Sigurth spake: 10.
"Some one the hoard shall ever hold,
Till the destined day shall come;
For a time there is when every man
Shall journey hence to hell."

Fafnir spake: 11.
"The fate of the Norns before the headland Thou findest, and doom of a fool;
In the water shalt drown if thou row 'gainst the wind,
All danger is near to death."

Sigurth spake: 12.
"Tell me then, Fafnir, for wise thou art famed,
And much thou knowest now:
Who are the Norns who are helpful in need,
And the babe from the mother bring?"

Fafnir spake: 13.
"Of many births the Norns must be,
Nor one in race they were;
Some to gods, others to elves are kin,
And Dvalin's daughters some."

Sigurth spake: 14.
"Tell me then, Fafnir, for wise thou art famed,
And much thou knowest now: How call they the isle where all the gods
And Surt shall sword-sweat mingle?"

Fafnir spake: 15.
"Oskopnir is it, where all the gods
Shall seek the play of swords;
Bilrost breaks when they cross the bridge,
And the steeds shall swim in the flood.

"The fear-helm I wore to afright mankind,
While guarding my gold I lay;
Mightier seemed I than any man,
For a fiercer never I found."

Sigurth spake: 17.
"The fear-helm surely no man shields
When he faces a valiant foe;
Oft one finds, when the foe he meets,
That he is not the bravest of all."

Fafnir spake: 18.
"Venom I breathed when bright I lay
By the hoard my father had; (There was none so mighty as dared to meet me,
And weapons nor wiles I feared.)"

Sigurth spake: 19.
"Glittering worm, thy hissing was great,
And hard didst show thy heart;
But hatred more have the sons of men
For him who owns the helm."

Fafnir spake: 20.
"I counsel thee, Sigurth, heed my speech,
And ride thou homeward hence;
The sounding gold, the glow-red wealth,
And the rings thy bane shall be."

Sigurth spake: 21.
"Thy counsel is given, but go I shall
To the gold in the heather hidden;
And, Fafnir, thou with death dost fight,
Lying where Hel shall have thee."

Fafnir spake: 22.
"Regin betrayed me, and thee will betray,
Us both to death will he bring; His life, methinks, must Fafnir lose,
For the mightier man wast thou."

"Hail to thee, Sigurth! Thou victory hast,
And Fafnir in fight hast slain;
Of all the men who tread the earth,
Most fearless art thou, methinks."

Sigurth spake: 24.
"Unknown it is, when all are together,
(The sons of the glorious gods,)
Who bravest born shall seem;
Some are valiant who redden no sword
In the blood of a foeman's breast."

Regin spake: 25.
"Glad art thou, Sigurth, of battle gained,
As Gram with grass thou cleansest;
My brother fierce in fight hast slain,
And somewhat I did myself."

Sigurth spake: 26.
"Afar didst thou go while Fafnir reddened
With his blood my blade so keen;
With the might of the dragon my strength I matched,
While thou in the heather didst hide."

Regin spake: 27.
"Longer wouldst thou in the heather have let
Yon hoary giant hide,
Had the weapon availed not that once I forged,
The keen-edged blade thou didst bear."

Sigurth spake: 28.
"Better is heart than a mighty blade
For him who shall fiercely fight;
The brave man well shall fight and win,
Though dull his blade may be.

"Brave men better than cowards be,
When the clash of battle comes;
And better the glad than the gloomy man
Shall face what before him lies.

"Thy rede it was that I should ride Hither o'er mountains high;
The glittering worm would have wealth and life
If thou hadst not mocked at my might."

"Sit now, Sigurth, for sleep will I,
Hold Fafnir's heart to the fire;
For all his heart shall eaten be,
Since deep of blood I have drunk."

"There sits Sigurth, sprinkled with blood,
And Fafnir's heart with fire he cooks; Wise were the breaker of rings, I ween,
To eat the life-muscles all so bright."

A second spake: 33.
"There Regin lies, and plans he lays
The youth to betray who trusts him well;
Lying words with wiles will he speak,
Till his brother the maker of mischief avenges."

A third spake: 34.
"Less by a head let the chatterer hoary
Go from here to hell;
Then all of the wealth he alone can wield,
The gold that Fafnir guarded."

A fourth spake: 35.
"Wise would he seem if so he would heed
The counsel good we sisters give; Thought he would give, and the ravens gladden,
There is ever a wolf where his ears I spy."

A fifth spake: 36.
"Less wise must be the tree of battle
Than to me would seem the leader of men,
If forth he lets one brother fare,
When he of the other the slayer is."

A sixth spake: 37.
"Most foolish he seems if he shall spare
His foe, the bane of the folk;
There Regin lies, who hath wronged him so,
Yet falsehood knows he not."

A seventh spake: 38.
"Let the head from the frost-cold giant be hewed,
And let him of rings be robbed;
Then all the wealth which Fafnir's was
Shall belong to thee alone."

Sigurth spake: 39.
"Not so rich a fate shall Regin have As the tale of my death to tell;
For soon the brothers both shall die,
And hence to hell shall go."

"Bind, Sigurth, the golden rings together,
Not kingly is it aught to fear;
I know a maid, there is none so fair,
Rich in gold, if thou mightest get her.

"Green the paths that to Gjuki lead, And his fate the way to the wanderer shows;
The doughty king a daughter has,
That thou as a bride mayst, Sigurth, buy."

Another spake: 42.
"A hall stands high on Hindarfjoll,
All with flame is it ringed without;
Warriors wise did make it once
Out of the flaming light of the flood.

"On the mountain sleeps a battle-maid,
And about her plays the bane of the wood;
Ygg with the thorn hath smitten her thus,
For she felled the fighter he fain would save.

"There mayst thou behold the maiden helmed,
Who forth on Vingskornir rode from the fight;
The victory-bringer her sleep shall break not,
Thou heroes' son, so the Norns have set."

«Unge mann, unge mann,
hvem er du født av?
Hvilken mann er du sønn av,
du som på Fåvne rødfarget
ditt blanke sverd?
Sverdet står meg i hjertet.»
Sigurd skjulte navnet sitt, for i gammel tid trodde de at en døende manns ord hadde stor makt dersom han forbannet fienden sin ved navn. Han kvad:

«Edelt dyr heter jeg,
og jeg har vandret,
den morløse sønnen;
jeg har ingen far
som andre menneskesønner;
alltid vandrer jeg alene.»
Fåvne kvad:

«Vet du, om du ingen far har
som andre menneskesønner,
ved hvilket under du ble født?»
Sigurd kvad:

«Ætten min
sier jeg er ukjent for deg,
og det samme er jeg selv;
Sigurd heter jeg,
Sigmund het min far,
jeg som har rammet deg med våpen.»
Fåvne kvad:

«Hvem egget deg?
Hvorfor lot du deg egge
til å ta livet mitt?
Du skarpøyde unge mann,
du hadde en djerv far;
den ufødte er rask i løpet.»
Sigurd kvad:

«Motet egget meg,
hendene hjalp meg
og mitt skarpe sverd;
få er djerve
når de begynner å eldes,
om de var feige som barn.»
Fåvne kvad:

«Jeg vet, om du fikk vokse opp
ved venners bryst,
ville man se deg kjempe i vrede;
nå er du bundet
og tatt til fange;
man sier at fanger alltid skjelver.»
Sigurd kvad:

«Det bebreider du meg, Fåvne,
at jeg er altfor langt
fra farsarven min;
jeg er ikke bundet,
selv om jeg ble tatt til fange;
du har merket at jeg lever fri.»
Fåvne kvad:

«Bare fiendtlige ord
finner du i alt jeg sier,
men jeg sier deg bare sannheten:
Det klingende gullet
og den glødrøde skatten,
disse ringene blir din bane.»
Sigurd kvad:

«Over gods
vil hver mann råde
helt til den ene dagen;
for én gang
skal hvert menneske
fare herfra til Hel.»
Fåvne kvad:

«Nornenes dom
skal du møte utenfor nesene,
og en uforstandig dåres lodd;
i vannet drukner du
om du ror i vind;
alt er en fare for den dødsviede.»
Sigurd kvad:

«Si meg, Fåvne,
siden du sies å være vis
og vite svært mye,
hvem er de nornene
som kommer i fødselsnøden
og skiller mødre fra sønner?»
Fåvne kvad:

«Svært ulikt opphav
sier jeg nornene har,
de er ikke av samme ætt;
noen er av åseætt,
noen av alveætt,
noen er Dvalins døtre.»
Sigurd kvad:

«Si meg det, Fåvne,
siden du sies å være vis
og vite svært mye,
hva heter holmen
der Surt og æsene
blander sverdenes væske?»
Fåvne kvad:

«Oskopne heter den,
og der skal alle
gudene leke med spyd;
Bifrost brister
når de farer over broen,
og hestene svømmer i elven.»

«Skrekkhjelmen
bar jeg over menneskene
mens jeg lå på smykkene;
alene mente jeg meg
sterkere enn alle,
aldri møtte jeg så mange menn.»
Sigurd kvad:

«Skrekkhjelmen
berger ingen
der vrede menn skal kjempe;
det merker man
når man møter flere,
at ingen er djervest av alle.»
Fåvne kvad:

«Gift fnyste jeg
mens jeg lå på min fars
store arv.»
-- -- -- --
Sigurd kvad:

«Du blanke orm,
du freste voldsomt
og viste et hardt sinn;
desto større blir hatet
hos menneskenes sønner
mot den som bærer den hjelmen.»
Fåvne kvad:

«Nå gir jeg deg råd, Sigurd,
og ta du imot rådet:
Ri hjem herfra;
det klingende gullet
og den glødrøde skatten,
disse ringene blir din bane.»
Sigurd kvad:

«Du har gitt ditt råd,
men jeg vil ri
til gullet som ligger i lyngen;
men du, Fåvne,
ligg i dødskampen
der Hel kan ta deg.»
Fåvne kvad:

«Regin svek meg,
han vil svike deg,
han blir vår begges bane;
livet sitt
tror jeg Fåvne må miste;
nå viste din styrke seg størst.»
Regin hadde gått bort mens Sigurd drepte Fåvne, og kom tilbake da Sigurd tørket blodet av sverdet. Regin kvad:

«Hell deg nå, Sigurd,
nå har du vunnet seier
og gjort ende på Fåvne;
av alle menn
som trår på jorden,
sier jeg at du er født mest fryktløs.»
Sigurd kvad:

«Det er uvisst å vite,
når vi alle kommer sammen,
seiersgudenes sønner,
hvem som er født mest fryktløs;
mangen er djerv
som ikke rødfarger sverdet
i en annens bryst.»
Regin kvad:

«Glad er du nå, Sigurd,
og gleder deg over vinningen
mens du tørker Gram i gresset;
min bror
har du såret til døde,
og selv hadde jeg del i det.»
Sigurd kvad:

«Du rådde til
at jeg skulle ri
hit over rimkalde fjell;
over gods og liv
ville den blanke ormen ha rådd
om du ikke hadde hånet mitt mot.»
Da gikk Regin bort til Fåvne og skar hjertet ut av ham med et sverd som heter Ridil, og etterpå drakk han blod fra såret. Regin kvad:

«Sitt nå, Sigurd,
mens jeg går for å sove,
og hold Fåvnes hjerte ved ilden;
hjertet vil jeg
ha å spise
etter denne bloddrikken.»
Sigurd kvad:

«Langt borte var du
mens jeg rødfarget på Fåvne
mitt skarpe sverd;
min egen styrke
satte jeg mot ormens makt
mens du lå i lyngen.»
Regin kvad:

«Lenge ville du
ha latt den gamle jotnen
ligge i lyngen
om du ikke hadde nytt godt av sverdet
som jeg selv smidde,
og av din skarpe klinge.»
Sigurd kvad:

«Mot er bedre
enn sverdets styrke
der vrede menn skal kjempe;
for en djerv mann
ser jeg kjempe seg hardt til seier
med et sløvt sverd.»

«Bedre er det for den djerve
enn for den feige
å være med i stridens lek;
bedre er det for den glade
enn for den motløse,
hva som enn kommer ham i møte.»
Sigurd tok Fåvnes hjerte og stekte det på et spidd. Da han mente at det var gjennomstekt, og blodet skummet ut av hjertet, kjente han på det med fingeren for å prøve om det var ferdigstekt. Han brente seg og stakk fingeren i munnen. Da Fåvnes hjerteblod kom på tungen hans, forsto han fuglenes språk. Han hørte at meiser kvitret i krattet. En meis kvad:

«Der sitter Sigurd,
oversprøytet med blod,
Fåvnes hjerte
steker han ved ilden;
vis ville jeg kalle
ringenes bryter
om han åt
den blanke livsmuskelen.»
En annen kvad:

«Der ligger Regin,
rådslår med seg selv,
vil svike den unge
som stoler på ham;
i vrede setter han
løgnaktige ord sammen,
ulykkessmeden vil
hevne sin bror.»
Den tredje kvad:

«Et hode kortere
bør han la den gråhårede tulen
fare herfra til Hel;
over alt gullet
kan han da råde alene,
hele mengden som lå under Fåvne.»
Den fjerde kvad:

«Klok ville jeg kalle ham
om han kunne følge
det gode, kjærlige rådet
fra dere søstre,
tenkte på sitt eget beste
og gledet kråka;
jeg venter å finne en ulv
der jeg ser ørene.»
Den femte kvad:

«Ikke så klok
er kampens tre
som jeg ville vente
av hærens verge,
om han lar den ene broren
slippe unna,
mens han den andre
har tatt livet av.»
Den sjette kvad:

«Svært uklok er han
om han ennå skåner
den folkefarlige fienden,
der Regin ligger,
han som har sveket ham;
han vet ikke å verge seg mot slikt.»
Den sjuende kvad:

«Et hode kortere bør han gjøre
den rimkalde jotnen
og frata ham ringene;
da vil han over skatten
som Fåvne rådde over,
være enehersker.»
Sigurd kvad:

«Så mektig blir ikke skjebnen
at Regin skal
volde min død;
for begge brødrene
skal snart
fare herfra til Hel.»
Sigurd hogg hodet av Regin, og så åt han Fåvnes hjerte og drakk blodet av dem begge, Regin og Fåvne. Da hørte Sigurd hva meisene sa:

«Bind du, Sigurd,
de røde ringene sammen;
det sømmer seg ikke en konge
å engste seg for mye.
Jeg vet om en møy,
den aller vakreste,
prydet med gull,
om du kunne vinne henne.»

«Til Gjuke går
grønne veier,
skjebnen viser fremover
for menn som ferdes mellom folk;
der har en herlig konge
fostret en datter;
henne skal du, Sigurd,
vinne med brudegave.»

«En hall står på det høye
Hindarfjell,
hele hallen er utenpå
svøpt i ild;
kloke menn
har bygd den
av Ogns
klare glans.»

«Jeg vet at på fjellet
sover en kampmøy,
og over henne leker
lindens bane;
Ygg stakk henne med en torn;
linets gudinne felte
andre stridsmenn
enn han ville ha felt.»

«Der kan du, unge mann, se
møyen under hjelmen,
hun som fra striden
red på Vingskorne;
Sigerdrivas
søvn kan du ikke bryte,
du skjoldungeættling,
før tiden nornene har satt.»
Sigurd red langs Fåvnes spor til bolet hans og fant det åpent, med dører og dørkarmer av jern. Alle tømmerstokkene i huset var også av jern, og huset var gravd ned i jorden. Der fant Sigurd svært mye gull og fylte to kister med det. Der tok han skrekkhjelmen, en gullbrynje, sverdet Rotte og mange kostbarheter og lesset alt på Grane, men hesten ville ikke gå frem før Sigurd steg opp på ryggen hans.