Originalteksten til «Edda-bruddstykker»

Eddubrot 1 Hár segir, at hann (Gylfi) kom eigi heill út, nema hann sé fróðari, ok "Stattu fram, meðan þú fregn, sitja skal sá, er segir."

Njörðr á þá konu, er Skaði heitir, dóttir Þjaza jötuns. Skaði vill hafa bústað þann, er átt hafði faðir hennar, - þat er á fjöllum nökkurum, þar sem heitir Þrymheimr, - en Njörðr vill vera nær sæ. Þau sættust á þat, at þau skyldu vera níu nætr í Þrymheimi, en þá aðrar níu at Nóatúnum. En er Njörðr kom aftr til Nóatúna af fjallinu, þá kvað hann þetta: "Leið erumk fjöll, vark-a ek lengi á, nætr einar níu; ulfa þytr mér þótti illr vera hjá söngvi svana." Þá kvað Skaði þetta: "Sofa ek né máttak sævar beðjum á fugls jamri fyrir, sá mik vekr, er af víði kemr, morgun hverjan már."

Ok enn segir hann (Heimdallr) sjálfr í Heimdallargaldri: "Níu em ek mæðra mögr, níu em ek systra sonr."

(In fjórtánda ásynja er) Gná. Hana sendir Frigg í ýmsa heima at erindum sínum. Hon á þann hest, er renn loft ok lög ok heitir Hófvarpnir. Þat var eitt sinn, er hon reið; at Vanir nökkurir sáu reið hennar í loftinu. Þá mælti einn: "Hvat þar flýgr, hvat þat ferr eða at lofti líðr?" Hon svarar: "Né ek flýg þó ek ferk ok at lofti líðk á Hófvarpni, þeim er Hamskerpir gat við Garðrofu."

Því næst sendu æsir um allan heim erindreka at biðja, at Baldr væri grátinn ór helju, en allir gerðu þat; mennirnir ok kykvendin ok jörðin ok steinarnir ok tré ok allr málmr . . . . Þá er sendimenn fóru heim ok höfðu vel rekit sín erindi, finna þeir í helli nökkurum, hvar gýgr sat. Hon nefndist Þökk. Þeir biðja hana gráta Baldr ór Helju. Hon svarar: "Þökk mun gráta þurrum tárum Baldrs bálfarar; kyks né dauðs nautk-a ek karls sonar, haldi Hel því, er hefir." En þess geta menn, at þar hafi verit Loki Laufeyjarson, er flest hefir illt gert með ásum.

Þá fór Þórr til ár þeirar, er Vimur heitir, allra áa mest. Þá spennti hann sik megingjörðum ok studdi forstreymis Gríðarvöl, en Loki helt undir megingjarðar. Ok þá er Þórr kom í miðja ána, þá óx svá mjök áin, at uppi braut á öxl honum. Þá kvað Þórr þetta: "Vax-at-tu nú, Vimr, alls mik þik vaða tíðir jötna garða í; veiztu, ef þú vex, at þá vex mér ásmegin jafnhátt upp sem himin."

En er Þórr kom til Geirröðar, þá var þeim félögum vísat fyrst í geitahús til herbergis, ok var þar einn stóll til sætis, og sat þar Þórr. Þá varð hann þess varr, at stóllinn fór undan honum upp at ræfri. Hann stakk Gríðarveli upp í raftana og lét sígast fast á stólinn. Varð þá brestr mikill, og fylgði skrækr. Þar höfðu verit undir stólinum dætr Geirröðar, Gjálp ok Greip, ok hafði hann brotit hrygginn í báðum. Þá kvað Þórr: "Einu sinni neyttak ásmegins jötna görðum í, þá er Gjalp ok Greip, dætr Geirröðar, vildu hefja mik til himins."

Í Ásgarði fyrir dyrum Valhallar stendr lundr, sá er glasi er kallaðr, en lauf hans allt er gull rautt, svá sem hér er kveðit, at: Glasir stendr með gullnu laufi fyrir Sigtýs sölum. Sá er viðr fegrstr með goðum ok mönnum.

Þessi eru hestaheiti í Þorgrímsþulu: Hrafn ok Sleipnir hestar ágætir, Valr ok Léttfeti, var þar Tjaldari, Gulltoppr ok Goti, getit heyrðak Sóta, Mór ok Lungr með Mari. Vigg ok Stúfr var með Skævaði, þegn knátti Blakkr bera, Silfrintoppr ok Sinir, svá heyrðak Fáks of getit, Gullfaxi ok Jór með goðum. Blóðughófi hét hestr, er bera kváðu öflgan Atriða; Gils ok Falhófnir, Glær ok Skeiðbrimir þar var ok Gyllis of getit.

Þessi öxnaheiti eru í Þorgrímsþulu: Gamalla öxna nöfn hefik gerla fregit, þeira Rauðs ok Hæfis; Rekinn ok Kyrr, Himinhrjótr ok Apli, Arfr ok Arfuni.

Þessir hestar eru enn talðir í Kálfsvísu: Dagr reið Drösli, en Dvalinn Móðni, Hjálmþér Háfeta, en Haki Fáki; reið bani Belja Blóðughófa, en Skævaði skati Haddingja. Vésteinn Vali, en Vifill Stúfi, Meinþjófr Mói, en Morginn Vakri, Áli Hrafni, er til íss riðu, en annarr austr und Aðilsi grár hvarfaði geiri undaðr. Björn reið Blakki, en Bjárr Kerti, Atli Glaumi, en Aðils Slungni, Högni Hölkvi, en Haraldr Fölkvi, Gunnarr Gota, en Grana Sigurðr.

Sægr heitir sár, en Simul stöng, Bil ok Hjúki bera hann. Þat er kallat, at þau sé í tungli.

Fjöturrinn heitir Gleipnir, er honum (Fenrisúlfi) heldr. Gervir váru tveir fjötrar til hans, fyrst þeir Drómi ok Læðingr, ok helt hvárgi. Þá var Gleipnir síðan gerr ór sex hlutum: Ór kattar dyn ok ór konu skeggi, ór fisks anda ok ór fugla mjólk, ór bergs rótum ok ór bjarnar sinum, ór því var hann Gleipnir gerr.

Flugu hrafnar tveir af Hnikars öxlum, Huginn til hanga, en á hræ Muninn.

Sigmundr tekr nú blóðrefilinn, ok ristu nú í milli sín helluna ok létta eigi fyrr en lokit er at rista, sem kveðit er: Ristu af magni mikla hellu Sigmundr hjörvi ok Sinfjötli.

Edda Fragment 1 Har says that he (Gylfi) will not get out unharmed unless he is wiser, and:
“Stand forward while you ask;
the one who speaks shall sit.”

Njord has a wife called Skadi, daughter of the giant Thjazi. Skadi wishes to live where her father lived—among certain mountains, in a place called Thrymheim—but Njord wishes to be near the sea. They agreed to spend nine nights in Thrymheim and then another nine at Noatun. But when Njord returned to Noatun from the mountains, he spoke this verse:
“Loathsome to me are the mountains;
I was not long upon them,
only nine nights;
the howling of wolves
seemed foul to me
beside the singing of swans.”
Then Skadi spoke this verse:
“I could not sleep
on the beds of the sea
for the bird’s clamour;
it wakes me,
coming from the sea
each morning, the gull.”

And he (Heimdall) himself also says in Heimdall’s Chant:
“I am the child of nine mothers,
I am the son of nine sisters.”

(The fourteenth goddess is) Gna. Frigg sends her into various worlds on her errands. She has a horse that runs through air and over water, called Hofvarpnir. Once, as she rode, some Vanir saw her riding through the air. Then one said:
“What flies there,
what travels there
or glides through the air?”
She answers:
“I do not fly,
though I travel
and glide through the air
on Hofvarpnir,
whom Hamskerpir sired
with Gardrofa.”

Next the Aesir sent messengers throughout the world to ask that Baldr be wept out of Hel, and all did so: people and living creatures, the earth and stones, trees and every metal . . . . As the messengers were going home, having carried out their errand well, they found a giantess sitting in a cave. She called herself Thokk. They asked her to weep Baldr out of Hel. She answers:
“Thokk will weep
with dry tears
for Baldr’s journey to the pyre;
living or dead,
the man’s son brought me no joy;
let Hel keep what she has.”
But people suppose that this was Loki, Laufey’s son, who has done the most evil among the Aesir.

Then Thor came to the river called Vimur, the greatest of all rivers. He buckled on his belt of strength and braced Grid’s staff against the current, while Loki held on beneath the belt. When Thor reached the middle of the river, it rose so high that it broke over his shoulders. Then Thor spoke this verse:
“Do not rise now, Vimur,
since I must wade through you
to the giants’ dwellings;
know that if you rise,
then my divine strength will rise
as high as heaven.”

When Thor came to Geirrod’s, he and his companions were first shown to a goat-house for lodging. There was one chair to sit on, and Thor sat there. Then he noticed that the chair was rising beneath him towards the roof. He thrust Grid’s staff up against the rafters and pressed down hard on the chair. There was a great crack, followed by a scream. Geirrod’s daughters, Gjalp and Greip, had been beneath the chair, and he had broken both their backs. Then Thor said:
“Once I used
my divine strength
in the giants’ dwellings,
when Gjalp and Greip,
Geirrod’s daughters,
wanted to lift me to heaven.”

In Asgard, before the doors of Valhalla, stands a grove called Glasir, and all its leaves are red gold, as is said here in verse:
Glasir stands
with golden leaves
before Sigtyr’s halls.
It is the fairest woodland among gods and men.

These are horse names in Thorgrim’s Lay:
Hrafn and Sleipnir,
excellent horses,
Val and Lettfeti;
Tjaldari was there,
Gulltopp and Goti;
I heard Soti named,
Mor and Lung with Mar.
Vigg and Stuf
were with Skeidvad;
Blakk could carry a warrior,
Silfrintopp and Sinir;
so I heard Fak mentioned,
Gullfaxi and Jor among the gods.
Blodughofi was the horse’s name
that they said carried
mighty Atridi;
Gils and Falhofnir,
Gler and Skeidbrimir;
Gyllir was also mentioned there.

These ox names are in Thorgrim’s Lay:
The names of ancient oxen
I have learned thoroughly,
those of Raud and Haefir;
Rekinn and Kyrr,
Himinhrjot and Apli,
Arf and Arfuni.

These horses are also listed in Kalf’s Verse:
Day rode Drosul,
and Dvalin Modnir,
Hjalmther Hafeti,
and Haki Fak;
Beli’s slayer rode
Blodughofi,
and the Haddingar’s prince
rode Skeidvad.
Vestein rode Val,
and Vifil Stuf,
Meinthjof Mor,
and Morgin Vakr,
Ali Hrafn,
when they rode onto the ice,
while another, a grey horse,
turned east beneath Adils,
wounded by a spear.
Bjorn rode Blakk,
and Bjar Kert,
Atli Glaum,
and Adils Slungnir,
Hogni Holkvir,
and Harald Folkvir,
Gunnar Goti,
and Sigurd Grani.

The tub is called Saeg,
and the pole Simul;
Bil and Hjuki carry it.
It is said that they are in the moon.

The fetter that holds him (Fenrir) is called Gleipnir. Two fetters were made for him first, Dromi and Laeding, and neither held. Then Gleipnir was made from six things:
From a cat’s footfall
and a woman’s beard,
from a fish’s breath
and birds’ milk,
from a mountain’s roots
and a bear’s sinews:
from these
Gleipnir was made.

Two ravens flew
from Hnikar’s shoulders,
Huginn to the hanged,
and Munin to the slain.

Sigmund now takes the sword, and they saw through the stone slab between them, never stopping until they have cut through it, as is said in verse:
With strength they cut
the mighty slab,
Sigmund with the sword
and Sinfjotli.

Eddubrot 1 Hår sier at han (Gylve) ikke kommer helskinnet ut med mindre han er klokere, og:
«Stå fram mens du spør;
sitte skal den som forteller.»

Njord har en kone som heter Skade, datter av jotnen Tjatse. Skade vil bo der faren hennes hadde sitt hjem – det er oppe i noen fjell, på et sted som heter Trymheim – men Njord vil være nær sjøen. De ble enige om at de skulle være ni netter i Trymheim og så ni andre netter i Noatun. Men da Njord kom tilbake til Noatun fra fjellet, kvad han dette:
«Leie er fjellene meg,
jeg var der ikke lenge,
bare ni netter;
ulvenes tuting
tyktes meg ille
mot svanenes sang.»
Da kvad Skade dette:
«Sove kunne jeg ikke
på sjøens leier
for fuglens jammer;
den vekker meg,
som kommer fra havet,
måken, hver morgen.»

Og videre sier han (Heimdall) selv i Heimdallsgalderen:
«Ni mødres sønn er jeg,
ni søstres sønn er jeg.»

(Den fjortende åsynjen er) Gnå. Frigg sender henne til ulike verdener i sine ærender. Hun har en hest som løper gjennom luft og over hav og heter Hovvarpne. En gang hun var ute og red, så noen vaner henne ri gjennom luften. Da sa en av dem:
«Hva flyr der,
hva farer der
eller glir gjennom luften?»
Hun svarer:
«Jeg flyr ikke,
enda jeg farer
og glir gjennom luften
på Hovvarpne,
som Hamskerpe avlet
med Gardrova.»

Deretter sendte æsene budbringere over hele verden for å be om at Balder skulle gråtes ut av Hel, og alle gjorde det: menneskene og dyrene og jorden og steinene og trærne og alt metall . . . . Da sendemennene dro hjem etter å ha utført ærendet sitt vel, fant de en gyger som satt i en hule. Hun kalte seg Tokk. De ba henne gråte Balder ut av Hel. Hun svarer:
«Tokk vil gråte
med tørre tårer
over Balders bålferd;
verken levende eller død
hadde jeg gagn av mannens sønn;
la Hel beholde det hun har.»
Men folk antar at dette var Loke Lauvøys sønn, som har gjort mest ondt blant æsene.

Så kom Tor til elven som heter Vimur, den største av alle elver. Da spente han styrkebeltet om seg og støttet Grids stav mot strømmen, mens Loke holdt fast i styrkebeltet. Og da Tor kom midt ut i elven, steg den så mye at vannet slo opp over skulderen hans. Da kvad Tor dette:
«Voks ikke nå, Vimur,
siden jeg må vade deg
på vei til jotners gårder;
vit at om du vokser,
så vokser min åsekraft
like høyt som himmelen.»

Men da Tor kom til Geirrød, ble han og følgesvennen først vist til et geitehus for å få husly. Der var det én stol å sitte på, og der satte Tor seg. Da merket han at stolen under ham løftet seg opp mot taket. Han stakk Grids stav opp mot taksperrene og presset seg hardt ned på stolen. Da lød et kraftig brak, fulgt av et skrik. Under stolen hadde Geirrøds døtre Gjalp og Greip vært, og han hadde brukket ryggen på dem begge. Da kvad Tor:
«En gang
brukte jeg åsekraften
i jotners gårder,
da Gjalp og Greip,
Geirrøds døtre,
ville løfte meg til himmelen.»

I Åsgard, foran dørene til Valhall, står en lund som kalles Glase, og alt løvet der er rødt gull, slik det kvades her:
Glase står
med gyllent løv
foran Sigtys saler.
Dette er det vakreste treet blant guder og mennesker.

Dette er hestenavnene i Torgrims ramse:
Hrafn og Sleipner,
navngjetne hester,
Val og Lettfete,
der var Tjaldare,
Gulltopp og Gote,
Sote hørte jeg nevnt,
Mor og Lung
sammen med Mar.
Vigg og Stuv
var med Skeivad,
Blakk kunne bære en kriger,
Silvrintopp og Sine,
slik hørte jeg Fåk nevnt,
Gullfakse og Jor blant gudene.
Blodighov het hesten
som de sa bar
den mektige Atride;
Gils og Falhovne,
Gler og Skeidbrime,
der ble også Gyller nevnt.

Disse oksenavnene står i Torgrims ramse:
Gamle oksers
navn har jeg nøye hørt,
navnene Raud og Hæve;
Rekin og Kyrr,
Himinrjot og Aple,
Arv og Arvune.

Disse hestene er også regnet opp i Kalvs visa:
Dag red Drøsl,
og Dvalin Modne,
Hjalmter Håfete,
og Hake Fåk;
Beljes bane red
Blodighov,
og haddingenes fyrste
red Skeivad.
Vestein red Val,
og Vivil Stuv,
Meintjov Mor,
og Morgen Vak,
Åle Hrafn,
da de red til isen,
men en annen, grå,
østpå under Adils,
vendte om,
såret av et spyd.
Bjørn red Blakk,
og Bjar Kert,
Atle Glaum,
og Adils Slungne,
Hogne Holkve,
og Harald Folkve,
Gunnar Gote,
og Sigurd Grane.

Sæg heter spannet,
og Simul stangen;
Bil og Hjuke bærer det.
Det sies at de er på månen.

Lenken som holder ham (Fenrisulven), heter Gleipne. To lenker ble laget til ham først, Drome og Løding, og ingen av dem holdt. Så ble Gleipne laget av seks ting:
Av kattens lyd
og kvinnens skjegg,
av fiskens ånde
og fuglenes melk,
av fjellets røtter
og bjørnens sener,
av dette ble Gleipne laget.

To kråker fløy
fra Hnikars skuldre,
Hugin til de hengte,
og Munin til lik.

Sigmund tar nå sverdet, og de skjærer nå i hellen mellom seg og gir seg ikke før de har skåret gjennom, slik det kvades:
Med kraft skar de
den store hellen,
Sigmund med sverdet
og Sinfjotle.