Originalteksten til «Det grønlandske Atlemål»

Atlamál in grænlenzku

Her kan du lese kildeteksten i original og oversettelse. Velg tekst med knappene øverst – valget huskes på alle kildesidene.

Oversatt til bokmål fra norrønt ved hjelp av KI, med støtte i den engelske oversettelsen.

1

Folk har hørt om ufred
fra den gang i fordums tid
da menn holdt rådslagning;
få fikk gagn av den.
De økte sin lønnlige samråd,
siden voldte den dem gru,
og likeså Gjukes sønner,
som var sveket med forsett.

2

Skjebnen vokste for fyrstene,
– dødsdømte kunne ikke unnslippe –,
ille rådde Atle,
enda han hadde vett;
han felte sin sterke støtte,
voldte seg selv stor sorg,
sendte straks bud
om at svogrene snart måtte komme.

3

Klok var husfruen,
hun brukte sin forstand;
hun hørte meningen i ordene,
det de sa i lønndom.
Da var den kloke rådvill,
hun ville hjelpe dem;
over havet måtte hun seile,
men selv kom hun seg ikke av sted.

4

Hun tok til å risse runer,
Vinge forvansket dem
– han skyndet på ulykken –
før han ga dem fra seg.
Siden dro
Atles sendemenn
langs Limfjorden,
der de tapre bodde.

5

De ble møtt med øl,
og ild ble tent;
ingen ante svik
da gjestene var kommet.
De tok imot gavene
som den fagre sendte dem,
hengte dem på en stolpe
og tenkte det var uten betydning.

6

Da kom Kostbera,
hun var Hognes kone,
en svært omtenksom kvinne,
og hilste dem begge.
Glad var også Glaumvor,
som Gunnar var gift med;
den kloke sparte seg ikke,
men sørget for gjestenes behov.

7

De ba Hogne komme på besøk,
om han da heller ville fare;
sviket var lett å se
om de hadde aktet på det.
Da lovte Gunnar å fare
om Hogne ville;
Hogne avslo ikke
det den andre rådde til.

8

De gjeve kvinnene bar fram mjød,
av alt var det rikelig bevertning;
mange horn gikk rundt,
til de syntes de hadde drukket nok.

9

Ektefolkene redde sengene
slik de fant det mest behagelig.
Kostbera var kyndig,
hun kunne tyde runer;
hun gransket skrifttegnene
ved den klare ilden.
Hun måtte holde tungen
stille bak tennene;
så forvansket var runene
at de var vanskelige å tyde.

10

Siden gikk hun og Hogne
til sengs sammen.
Den storsinnede drømte,
hun skjulte ingenting,
men klok fortalte hun fyrsten
straks hun våknet:

11

«Du gjør deg klar til å fare hjemmefra, Hogne,
tenk over rådene du får;
få ser til bunns i alt,
far en annen gang.
Jeg tydet runene for deg,
dem din søster risset;
den fagre har ikke bedt deg
komme denne gangen.

12

Én ting undrer meg mest,
jeg kan ennå ikke forstå
hva som gikk av den kloke,
siden hun risset feil.
For slik var det antydet,
som om det lå bak
at dere begge skulle dø
om dere kom snart.
Kvinnen mangler en runestav,
eller andre har voldt det.»
Hogne sa:

13

«Alle kvinner aner ondt,
slikt kjenner jeg ikke til;
jeg vil ikke lete etter det
før vi har noe å hevne.
Kongen vil skjenke oss
glødende rødt gull;
jeg frykter aldri,
selv om vi hører om farer.»
Kostbera sa:

14

«Utrygt vil dere fare
om dere drar dit;
ingen kjærlig mottakelse
får dere denne gangen.
Jeg drømte, Hogne,
jeg skjuler det ikke;
det vil gå dere ille,
ellers frykter jeg uten grunn.

15

Jeg syntes jeg så sengeteppet ditt
brenne i ild,
høye flammer slo
gjennom huset mitt.»
Hogne sa:

16

«Her ligger linklær
som dere bryr dere lite om;
de vil snart brenne,
det var dem du så som et sengeteppe.»
Kostbera sa:

17

«Jeg syntes en bjørn kom inn her,
brøt opp tømmerstokkene
og ristet slik på labbene
at vi ble redde.
Med kjeften holdt den mange av oss,
så vi ingenting maktet;
og trampingen der
var slett ikke liten.»
Hogne sa:

18

«Uværet vil tilta,
snart vil det bli voldsomt;
du syntes du så en isbjørn,
det varsler storm fra øst.»
Kostbera sa:

19

«Jeg syntes en ørn fløy inn her
langs hele huset;
det vil koste oss dyrt.
Den stenket oss alle med blod;
av truslene syntes jeg
at det var Atle i ørneham.»
Hogne sa:

20

«Vi skal snart slakte,
da får vi se blod;
ofte varsler det okser
når en drømmer om ørner.
Atles sinn er redelig,
hva du enn drømmer.»
De lot det ende med det,
all samtale stilner.

21

De ættestore våknet,
der hendte det samme;
Glaumvor fortalte
at drømmene varslet ulykke
— — — med Gunnar
å finne to veier.
Glaumvor sa:

22

«Jeg syntes en galge var reist for deg,
du gikk for å henges;
ormer åt deg,
jeg fant deg ennå levende;
gudenes undergang kom.
Tyd du hva det var.»
Gunnar sa:

23

. . . . . . . . . . .
Glaumvor sa:

24

«Jeg syntes et blodig sverd
ble båret ut av skjorten din
– vondt er det å fortelle
en ektemann en slik drøm –;
jeg syntes et spyd sto
tvers gjennom livet ditt,
ulver ulte
ved begge ender.»
Gunnar sa:

25

«Hunder løper der,
de gir seg til å gjø høyt;
ofte lyder hundeglam
før spydene flyr.»
Glaumvor sa:

26

«Jeg syntes en elv rant inn her
langs hele huset,
bruste i raseri,
fosset over benkene,
brakk beina på dere
begge brødrene her;
vannet lot seg ikke stanse.
Det må varsle noe.»
Gunnar sa:

27

. . . . . . . . . . .
Glaumvor sa:

28

«Jeg syntes døde kvinner
kom hit i natt;
de var knapt nok kledd,
ville velge deg,
ba deg skynde deg
til benkene sine.
Jeg sier at disene dine
er blitt maktesløse.»
Gunnar sa:

29

«For sent er det å si det,
nå er det avgjort;
jeg viker ikke fra ferden,
siden det er bestemt å fare.
Mye tyder sterkt på
at vi får kort liv.»

30

Da det lysnet, så de seg om,
sa seg klare til å fare,
alle sto opp;
de andre holdt dem igjen.
Fem dro sammen,
huskarene var
dobbelt så mange;
det var dårlig gjennomtenkt.
Snævar og Solar
var Hognes sønner;
Orkning het han
som også fulgte dem;
munter var skjoldbæreren,
broren til hans kone.

31

De fagert kledde fulgte dem
til fjorden skilte dem;
hele tiden ba de lyse kvinnene dem bli,
men mennene lot seg ikke overtale.

32

Glaumvor tok til orde,
hun som var Gunnars kone;
hun talte til Vinge
slik hun fant det rimelig:
«Jeg vet ikke om dere lønner oss
slik vi ønsker;
forbrytersk er gjestens komme
om det skjuler seg noe bak.»

33

Da sverget Vinge,
han skånte seg lite:
«Må jotner ta ham
om han har løyet for dere,
galgen eie ham helt
om han har tenkt å bryte freden.»

34

Bera tok til orde,
med godhet i sinnet:
«Seil lykkelig
og vinn seier;
gå som jeg ønsker dere,
ingen skal kunne nekte dere det.»

35

Hogne svarte,
han ville sine nærmeste vel:
«Trøst dere, kloke kvinner,
hvordan det enn går;
mange sier slikt,
men tar ofte grundig feil.
For mange betyr det lite
hvordan de følges hjemmefra.»

36

Siden så de etter hverandre
til de forsvant av syne;
da tror jeg skjebnen skilte dem,
veiene deres gikk hver sin vei.

37

De mektige tok til å ro,
rev halve kjølen løs,
stemte i med ryggen,
tok stadig hardere i;
årehemper røk,
keiper brast.
De fortøyde ikke skipet
før de gikk fra det.

38

Litt lenger framme
– jeg vil fortelle slutten –
så de gården stå
som Budle hadde eid;
høyt knaket portene
da Hogne støtte mot dem.

39

Da sa Vinge ord
som heller burde vært usagt:
«Hold dere unna huset,
– her møter dere svik;
snart skal jeg brenne dere,
straks skal dere hogges ned.
Vakkert ba jeg dere komme,
men svik lå under –,
eller vent her borte
mens jeg hogger til galgen deres.»

40

Hogne svarte ham,
han aktet ikke å vike,
fryktet ingenting
av det som måtte prøves:
«La være å skremme oss,
slikt skal du sjelden komme med;
legger du flere ord til,
vil du forlenge din egen pine.»

41

De støtte Vinge over ende
og slo ham i hjel,
hogde løs med øksene
mens åndedrettet ennå hikstet i ham.

42

Atle og mennene flokket seg
og tok brynjene på,
gikk fram ferdig rustet
med gårdsplassen imellom.
De slengte ord mot hverandre,
alle like harme:
«For lengst hadde vi bestemt oss
for å ta livet av dere.»

43

«Det ser ille ut
om dere alt hadde bestemt det,
men ennå står uforberedt;
vi har felt én,
slått ham i hjel,
han var av deres flokk.»

44

Da ble de rasende
da de hørte de ordene;
fingrene fór raskt
og grep buestrengene.
De skjøt skarpt
og verget seg med skjold.

45

Da kom meldingen inn
om det de gjorde ute,
mennene foran hallen;
de hørte en trell fortelle.

46

Da ble Gudrun handlekraftig
da hun hørte om nøden;
tynget av halssmykker
rev hun dem alle av seg,
slengte sølvet fra seg
så ringene spratt fra hverandre.

47

Siden gikk hun ut,
hun slo dørene vidt opp;
slett ikke redd gikk hun
og hilste dem som var kommet.
Hun vendte seg til nivlungene,
det var hennes siste hilsen;
sannhet fulgte ordene,
hun sa mye mer:

48

«Jeg søkte å berge dere
ved å holde dere hjemme;
ingen rår med skjebnen,
og likevel måtte dere komme hit.»
Hun talte med forstand
om de kunne bli forlikt;
ingenting enstes de,
alle svarte nei.

49

Da så den ættestore
at de kjempet hardt;
hun tenkte på djerv dåd
og kastet kappen av seg.
Hun grep et nakent sverd
og verget frendenes liv;
hun var ikke mild i striden
der hendene hennes fikk tak.

50

Gjukes datter lot
to krigere falle;
hun hogg Atles bror,
ham måtte de siden bære bort.
Slik drev hun striden,
hun hogg foten under ham av.

51

En annen hogg hun
så han aldri reiste seg;
hun sendte ham til Hel,
og hendene hennes skalv ikke.

52

De kjempet en kamp
som siden ble vidgjeten;
det overgikk alt annet,
det Gjukes barn gjorde.
Så sa de at nivlungene,
så lenge de selv levde,
gikk til angrep med sverd,
slet brynjer i stykker,
hogg gjennom hjelmer
så langt motet rakk.

53

De kjempet mesteparten av morgenen
til det led mot middag,
hele otta
og den første delen av dagen.
Først da var kampen endt,
vollen fløt av blod;
atten falt
før de fikk overtaket.
Beras to sønner
og broren hennes.

54

Den djerve tok til orde,
enda han var harm:
«Vondt er det å se seg om,
dere har skylden for det.
Vi var tretti,
stridsføre menn;
elleve lever ennå,
det har svunnet i flokken.

55

Vi var fem brødre
da vi mistet Budle;
nå har Hel halvparten,
og to ligger hogd ned.

56

Jeg fikk mektige svogre,
det kan jeg ikke skjule,
en kone som volder drap;
jeg får ingen glede av det.
Sjelden hadde vi ro
siden du kom i våre hender;
dere har røvet frendene mine fra meg,
ofte sveket meg for gods,
sendt søsteren min til Hel;
det smerter meg mest.»
Gudrun sa:

57

«Det husker du, Atle,
du gjorde slikt før:
Du tok min mor
og drepte henne for smykkene,
din kloke kusine
sultet du i hjel i en hule.
Jeg synes det er latterlig
at du ramser opp din sorg;
jeg takker gudene
for at det går deg ille.»
Atle sa:

58

«Jeg egger dere, jarler,
til å øke den store sorgen
hos den prektige kvinnen;
det vil jeg se.
Strid nå slik
at Gudrun gråter;
jeg skulle gjerne se
at hun mistet all glede.

59

Ta dere Hogne
og flå ham med kniven,
skjær hjertet ut,
vær klare til det;
fest den hardhjertede
Gunnar til galgen,
våg den dåden,
by ham fram for ormene.»
Hogne sa:

60

«Gjør som du lyster,
glad skal jeg vente på det;
du skal finne meg modig,
jeg har prøvd hardere før.
Vi holdt deg i sjakk
så lenge vi var uskadde;
nå er vi så såret
at du selv kan rå.»

61

Beite tok til orde,
han var Atles bryte:
«La oss ta Hjalle
og skåne Hogne;
vi gjør arbeidet halvparten så stort,
han er likevel dødsens.
Han lever ikke lenge,
lat vil han alltid bli kalt.»

62

Redd ble kjelevokteren,
han holdt seg ikke lenger i ro,
han tok til å hulke,
kløv opp på hver bjelke.
Han kalte seg et ynkelig offer
for deres kamp, når han skulle bøte for volden,
og dagen sin sørgelig,
når han måtte dø fra svinene
og all den gode kosten
som han før hadde hatt.

63

De tok Budles kokk
og løftet kniven mot ham;
den usle trellen skrek
før han kjente spissen.
Han sa han hadde tid
til å gjødsle gårdene godt,
gjøre det usleste arbeidet,
om han fikk slippe.
Glad skulle Hjalle være,
sa han, om han fikk beholde livet.

64

Hogne tenkte på dette
– få ville gjort det samme –
og ba for trellen,
at han måtte slippe unna:
«Jeg sier det koster meg mindre
å tåle denne leken.
Hvorfor skulle vi ønske
å høre på den skrikingen?»

65

De grep den høyt ærede;
da var det ingen utvei
for de modige mennene
til å utsette avgjørelsen lenger.
Da lo Hogne,
det hørte dagens sønner;
slik kunne han stride,
han tålte pinen godt.

66

Gunnar tok harpen,
rørte den med tærne;
han kunne spille slik
at kvinnene gråt.
Mennene hulket,
de som hørte aller best;
med større kraft forkynte han sitt sinn;
sperrene brast i stykker.

67

Da døde de herlige,
det var ennå tidlig på dagen;
helt til det siste lot de
sin kunst leve.

68

Atle syntes han var stor,
han steg over dem begge,
meldte den kloke kvinnen sorgen
og tok til å klandre henne:
«Nå er det morgen, Gudrun,
du har mistet dem som holdt av deg;
selv har du noe av skylden
for at det har gått slik.»
Gudrun sa:

69

«Glad er du, Atle,
du går og kunngjør drapene;
du vil angre det
når du får erfare alt.
Dette skal bli arven etter dem,
det kan jeg si deg:
Du slipper aldri fri fra ondt
uten at også jeg dør.»
Atle sa:

70

«Slikt kan jeg avverge,
jeg ser en annen utvei,
langt lettere
– vi vraker ofte det gode –;
med treller skal jeg trøste deg,
med kostelige skatter,
med snøhvitt sølv,
slik du selv vil.»
Gudrun sa:

71

«Det er det ikke håp om,
jeg vil avvise det;
jeg brøt forlik
for mindre krenkelser enn dette.
Før ble jeg regnet som grusom,
nå skal det bli verre;
jeg våget meg på alt
så lenge Hogne levde.

72

Vi to ble fostret opp
i ett og samme hus,
vi lekte mange leker
og vokste opp i lunden;
Grimhild ga oss
gull og halssmykker.
Drapet på brødrene mine
kan du aldri bøte for,
heller ikke gjøre noe
som jeg kan glede meg over.

73

Mennenes overmakt
ødelegger kvinnenes kår;
stammen bøyer kne
når grenene svinner.
Treet begynner å helle
når røttene hogges under det;
nå kan du alene, Atle,
rå over alt her.»

74

Stor var uforstanden
da kongen trodde henne;
sviket var synlig
om han hadde aktet seg.
Listig var da Gudrun,
hun kunne skjule tankene med ord;
hun gjorde seg sorgløs,
hun spilte med to skjold.

75

Hun stelte til ølgilde
for å holde gravøl over brødrene;
Atle sa han også ville
holde gravøl over sine.

76

De lot det bli med det,
drikken ble gjort i stand;
det ble et gjestebud
med voldsom larm.
Hard var den stolte kvinnen,
hun truet Budles ætt;
hun ville ta en veldig
hevn over mannen sin.

77

Hun lokket til seg de små
og la dem ved en hoggestabbe;
de tapre ble redde,
men gråt likevel ikke.
De søkte morens favn,
spurte hva som skulle skje med dem.
Gudrun sa:

78

«Spør ikke mer,
jeg vil drepe dere begge;
lenge har jeg hatt lyst
til å fri dere fra alderdommen.»
Guttene sa:
«Ofre barna som du vil,
ingen hindrer deg i det;
kort blir roen for vreden
om du prøver det til fulle.»

79

Da gjorde den stridskloke slutt
på brødrenes barndom;
hun fór ikke varsomt fram,
skar strupen over på begge.
Atle spurte så
hvor guttene hans
hadde gått for å leke,
for han så dem ingen steder.
Gudrun sa:

80

«Jeg vil våge skrittet
og fortelle Atle;
jeg skal ikke skjule noe for deg,
jeg, Grimhilds datter.
Lite vil det glede deg, Atle,
om du får vite alt;
du vakte stor ulykke
da du drepte brødrene mine.

81

Jeg har sovet svært sjelden
siden de falt;
jeg truet deg med harde ting,
nå har jeg minnet deg om det.
Du sa til meg at det var morgen,
det husker jeg ennå godt;
nå er det også blitt kveld,
og slikt får du høre.

82

Sønnene dine har du
mistet, som du minst av alt burde;
skallene deres, skal du vite,
ble brukt som ølskåler.
Slik gjorde jeg drikken din drøyere,
jeg blandet blodet deres i den.

83

Jeg tok hjertene deres
og stekte dem på spidd;
siden serverte jeg deg dem,
sa at det var kalvekjøtt.
Du spiste det alene,
lot ingenting bli igjen;
du tygde ivrig,
stolte godt på jekslene.

84

Nå vet du om barna dine,
få ber om noe verre;
jeg vedgår min del,
men skryter ikke av det.»
Atle sa:

85

«Grusom var du, Gudrun,
som kunne gjøre slikt,
blande drikken min
med dine barns blod.
Du har gjort ende på slektningene dine,
som du minst av alt burde;
og meg selv gir du
lite pusterom mellom ondene.»
Gudrun sa:

86

«Ennå har jeg lyst
til å drepe deg selv;
lite er ille nok
for en konge som deg.
Før hadde du øvd
slikt som folk ikke kjente maken til
av dårskap og grusomhet
i denne verden.
Nå har du føyd til
det vi nettopp fikk høre;
du har grepet til en stor udåd,
du har stelt til ditt eget gravøl.»
Atle sa:

87

«Du skal brennes på bål
og først bli steinet;
da har du vunnet
det du alltid har bedt om.»
Gudrun sa:
«Spå deg selv slike
sorger tidlig i morgen;
med en skjønnere død vil jeg
fare til et annet lys.»

88

De satt sammen,
sendte hverandre onde tanker,
slynget hatefulle ord mot hverandre,
ingen av dem fant glede.
Hatet vokste i Nivlung,
han tenkte på en stor dåd;
han sa til Gudrun
at han var bitter på Atle.

89

Hun kom i hu
hva Hogne hadde lidd;
hun sa det ville være til hell for ham
om han fikk tatt hevn.
Da ble Atle drept,
det var ikke lenge å vente;
Hognes sønn drepte ham,
og Gudrun selv.

90

Den tapre tok til orde,
rev seg løs fra søvnen,
kjente straks sårene,
sa at ingen forbinding trengtes:
«Si meg den fulle sannhet:
Hvem drepte Budles sønn?
Jeg er hardt medfart,
jeg ser ikke håp om liv.»
Gudrun sa:

91

«Grimhilds datter
skal ikke skjule noe for deg;
jeg vedgår å være skyld i
at livet ditt ebber ut,
og dels også Hognes sønn,
når sårene plager deg.»
Atle sa:

92

«Du har stormet fram til drap,
enda det var usømmelig;
ille er det å svike en venn
som setter sin lit til deg.
Jeg dro hjemmefra på oppfordring
for å fri til deg, Gudrun.

93

Du var en lovprist enke,
de sa du var viljesterk;
forventningen slo ikke feil
da vi fikk prøvd den.
Du kom hjem hit,
en hær av menn fulgte oss;
alt var staselig
på våre ferder.

94

Stor var på alle vis æren
blant de høyættede mennene;
vi hadde rikelig med storfe,
vi nøt stor velstand.
Der var mengder av rikdom,
mange fikk del i den.

95

Jeg ga den navngjetne brudegave,
mange skatter å ta imot,
tretti treller,
sju gode trellkvinner.
Det lå ære i slikt,
men sølvet var enda mer.

96

Du lot som du syntes
at alt var ingenting verdt,
så lenge landene lå der
som Budle hadde etterlatt meg.
Du undergravde meg slik
at jeg ikke fikk min del;
din svigermor lot du
ofte sitte gråtende.
Siden fant jeg ingen glede
i samlivet av helt hjerte.»
Gudrun sa:

97

«Nå lyver du, Atle,
enda jeg ikke vil dvele ved det;
sant nok var jeg sjelden mild,
men du ga god grunn til det.
Dere brødre kjempet unge,
bar strid mellom dere;
halvparten gikk til Hel
fra huset ditt.
Alt gikk til grunne
som skulle vært til gagn.

98

Vi var tre søsken,
ble regnet som uforsonlige;
vi dro fra landet,
fulgte Sigurd.
Vi lot skipene løpe,
hver styrte sitt eget;
vi strevde mot lykken
til vi kom østover.

99

Først drepte vi en konge,
tok oss land der;
herser underkastet seg oss,
det vitnet om frykt.
Vi hentet fra skogen
den vi ville gi fred,
gjorde den velstående
som ingenting eide.

100

Huneren døde,
snart svant da lykken;
tung var sorgen for en ung kvinne
ved å få enkens navn.
Det kjentes som pine mens jeg levde
å komme til Atles hus;
før hadde jeg en kjempe,
tungt var det tapet.

101

Aldri kom du fra et ting,
så vidt vi fikk høre,
der du hadde forlikt en sak
eller kuet andre.
Alltid ville du vike
og aldri holde stand,
la det ligge i stillhet,
-- -- -- -- -- --»
Atle sa:

102

«Nå lyver du, Gudrun,
lite vil det bedre
noen av våre kår;
vi har alle lidd tap.
Gjør nå, Gudrun,
av din godhet
det som gir oss begge ære
når de bærer meg ut.»
Gudrun sa:

103

«Jeg skal kjøpe en knarr
og en malt kiste,
vokse liksvøpet godt
så det verner kroppen din,
sørge for alt som trengs,
som om vi holdt av hverandre.»

104

Da ble Atle et lik,
økte sorgen hos slekten;
den høyættede oppfylte
alt hun hadde lovet.
Den kloke Gudrun ville
gå hen og ta sitt liv;
men dagene gikk med venting,
hun døde en annen gang.

105

Lykkelig er siden hver
som kan fostre slike
barn til stordåd
som dem Gjuke avlet.
Etter dem skal leve
i hvert et land
deres urokkelige ord,
hvor enn folk får høre dem.