Originalteksten til «Atlekvadet»

Atli sendi
ár til Gunnars
kunnan segg at ríða,
Knéfröðr var sá heitinn;
at görðum kom hann Gjúka
ok at Gunnars Höllu,
bekkjum aringreypum
ok at bjóri svásum.

Drukku þar dróttmegir,
en dyljendr þögðu,
vín í valhöllu,
vreiði sásk þeir Húna;
kallaði þá Knéfröðr
kaldri röddu,
seggr inn suðræni
sat hann á bekk háum:

"Atli mik hingat sendi
ríða erendi
mar inum mélgreypa
myrkvið inn ókunna,
at biðja yðr, Gunnarr,
at it á bekk kæmið
með hjalmum aringreypum
at sækja heim Atla.

Skjöldu kneguð þar velja
ok skafna aska,
hjalma gullroðna
ok Húna mengi,
silfrgyllt söðulklæði,
serki valrauða,
dafar darraðar,
drösla mélgreypa.

Völl lézk ykkr ok mundu gefa
víðrar Gnitaheiðar,
af geiri gjallanda
ok af gylltum stöfnum,
stórar meiðmar
ok staði Danpar,
hrís þat it mæra,
er meðr Myrkvið kalla."

Höfði vatt þá Gunnarr
ok Högna til sagði:
"Hvat ræðr þú okkr, seggr inn æri,
alls vit slíkt heyrum?
Gull vissa ek ekki
á Gnitaheiði,
þat er vit ættim-a
annat slíkt.

Sjau eigum vit salhús
sverða full,
hverju eru þeira
hjölt ór gulli;
minn veit ek mar beztan,
en mæki hvassastan,
boga bekksæma,
en brynjur ór gulli,
hjalm ok skjöld hvítastan
kominn ór höll Kíars,
einn er minn betri
en sé allra Húna."
Högni kvað:

"Hvat hyggr þú brúði bendu,
þá er hon okkr baug sendi,
varinn váðum heiðingja?
Hygg ek, at hon vörnuð byði.
Hár fann ek heiðingja
riðit í hring rauðum,
ylfskr er vegr okkarr
at ríða erendi."

Niðjar hvöttu Gunnar
né náungr annarr,
rýnendr né ráðendr
né þeir er ríkir váru;
kvaddi þá Gunnarr,
sem konungr skyldi,
mærr í mjöðranni
af móði stórum:

"Rístu nú, Fjörnir,
láttu á flet vaða
greppa gullskálir
með gumna höndum.

Ulfr mun ráða
arfi Niflunga,
gamlir, gránvarðir,
ef Gunnars missir,
birnir blakkfjallir
bíta þreftönnum,
gamna greystóði,
ef Gunnarr né kemr-at."

Leiddu landrögni
lýðar óneisir,
grátendr gunnhvata
ór garði húna.
Þá kvað þat inn æri
erfivörþr Högna:
"Heilir farið nú ok horskir,
hvars ykkr hugr teygir!"

Fetum létu fræknir
um fjöll at þyrja
mari ina mélgreypu
Myrkvið inn ókunna;
hristisk öll Húnmörk
þar er harðmóðgir fóru,
ráku þeir vandstyggva
völlu algræna.

Land sáu þeir Atla
ok liðskjalfar djúpa,
Bikka greppar standa
á borg inni háu,
sal of suðrþjóðum
sleginn sessmeiðum,
bundnum röndum,
bleikum skjöldum,
dafar darraðar;
en þar drakk Atli
vín í valhöllu,
verðir sátu úti
at varða þeim Gunnari,
af þeir hér vitja kvæmi
með geiri gjallanda
at vekja gram hildi.

Systir fann þeira snemst,
at þeir í sal kómu
bræðr hennar báðir, -
bjóri var hon lítt drukkin:
"Ráðinn ertu nú, Gunnarr.
Hvat muntu, ríkr, vinna
við Húna harmbrögðum?
Höll gakk þú ór snemma.

Betr hefðir þú, bróðir,
at þú í brynju færir,
sem hjalmum aringreypum
at séa heim Atla,
sætir þú í söðlum
sólheiða daga,
nái nauðfölva
létir nornir gráta,
Húna skjaldmeyjar
herfi kanna,
en Atla sjalfan
létir þú í ormgarð koma,
nú er sá ormgarðr
ykkr of folginn."
Gunnarr kvað:

"Seinat er nú, systir,
at samna Niflungum;
langt er at leita
lýða sinnis til,
ef rosmufjöll Rínar
rekka óneissa."

Fengu þeir Gunnar
ok í fjötur settu
vin Borgunda
ok bundu fastla.

Sjau hjó Högni
sverði hvössu,
en inum átta
hratt hann í eld heitan;
svá skal frækn
fjándum verjask
[sem] Högni varði
hendr [sínar].

-- -- Gunnars;
frágu fræknan,
ef fjör vildi,
gotna þjóðann,
gulli kaupa.
Gunnarr kvað:

"Hjarta skal mér Högna
í hendi liggja
blóðugt, ór brjósti
skorit baldriða
saxi slíðrbeitu,
syni þjóðans."

Skáru þeir hjarta
Hjalla ór brjósti
blóðugt ok á bjóð lögðu
ok báru þat fyr Gunnar.

Þá kvað þat Gunnarr,
gumna dróttinn:
"Hér hefi ek hjarta
Hjalla ins blauða,
ólíkt hjarta
Högna ins frækna,
er mjök bifask,
er á bjóði liggr,
bifðisk halfu meir,
er í brjósti lá."

Hló þá Högni,
er til hjarta skáru
kvikvan kumblasmið,
klökkva hann sízt hugði;
blóðugt þat á bjóð lögðu
ok báru fyr Gunnar.

Mærr kvað þat Gunnarr
geirniflungr:
"Hér hefi ek hjarta
Högna ins frækna,
ólíkt hjarta
Hjalla ins blauða,
er lítt bifask,
er á bjóði liggr,
bifðisk svági mjök,
þá er í brjósti lá.

Svá skaltu, Atli,
augum fjarri,
sem munt
menjum verða;
er und einum mér
öll of folgin
hodd Niflunga,
lifir-a nú Högni.

Ey var mér týja,
meðan vit tveir lifðum,
nú er mér engi,
er ek einn lifik.
Rín skal ráða
rógmalmi skatna,
svinn, áskunna
arfi Niflunga,
- í veltanda vatni
lýsask valbaugar, -
heldr en á höndum gull
skíni Húna börnum."
Atli kvað:

"Ýkvið ér hvélvögnum,
haftr er nú í böndum."

Atli inn ríki
reið Glaum mönum,
sleginn rógþornum,
sifjungr þeira.
-- -- --
Guðrún sigtífa,
varnaði við tárum,
vaðin í þyshöllu.
Guðrún kvað:

"Svá gangi þér, Atli,
sem þú við Gunnar áttir
eiða oft of svarða
ok ár of nefnda,
at sól inni suðrhöllu
ok at Sigtýs bergi,
hölkvi hvílbeðjar
ok at hringi Ullar."
Ok meir þaðan
menvörð bituls
dolgrögni dró
til dauðs skokkr.

Lifanda gram
lagði í garð,
þan er skriðinn var,
skatna mengi,
innan ormum,
en einn Gunnarr
heiftmóðr hörpu
hendi kníði,
glumðu strengir;
svá skal gulli
frækn hringdrifi
við fira halda.

Atli lét
lands síns á vit
jó eyrskáan
aftr frá morði;
dynr var í garði,
dröslum of þrungit,
vápnsöngr virða,
váru af heiði komnir.

Út gekk þá Guðrún
Atla í gögn
með gylltum kálki
at reifa gjöld rögnis:
"Þiggja knáttu, þengill,
í þinni höllu
glaðr at Guðrúnu
gnadda niflfarna."

Umðu ölskálir
Atla vínhöfgar,
þá er í höll saman
Húnar tölðusk,
gumar gransíðir,
gengu inn hvatir.

Skævaði þá in skírleita
-- -- --
veigar þeim at bera,
afkár dís jöfrum
ok ölkrásir valði
nauðug neffölum,
en níð sagði Atla:

"Sona hefir þinna,
sverða deilir,
hjörtu hrædreyrug
við hunang of tuggin;
melta knáttu, móðugr,
manna valbráðir,
eta at ölkrásum
ok í öndugi at senda.

Kallar-a þú síðan
til knéa þinna
Erp né Eitil,
ölreifa tvá;
sér-a-ðu síðan
í seti miðju
gulls miðlendr
geira skefta,
manar meita
né mara keyra."

Ymr varð á bekkjum,
afkárr söngr virða,
gnýr und guðvefjum,
grétu börn Húna;
nema ein Guðrún,
er hon æva grét
bræðr sína berharða
ok buri svása,
unga, ófróða,
þá er hon við Atla gat.

Gulli söri
in gaglbjarta,
hringum rauðum
reifði hon húskarla;
sköp lét hon vaxa,
en skíran malm vaða,
æva fljóð ekki
gáði fjarghúsa.

Óvarr Atli
óðan hafði hann sik drukkit,
vápn hafði hann ekki,
varnaði-t hann við Gudrúnu,
oft var sá leikr betri,
þá er þau lint skyldu
oftar um faðmask
fyr öðlingum.

Hon beð broddi
gaf blóð at drekka
hendi helfússi
ok hvelpa leysti,
hratt fyr hallar dyrr
ok húskarla vakði
brandi brúðr heitum,
þau lét hon gjöld bræðra.

Eldi gaf hon þá alla,
er inni váru
ok frá morði þeira Gunnars
komnir váru ór Myrkheimi;
forn timbr fellu,
fjarghús ruku,
bær Buðlunga,
brunnu ok skjaldmeyjar
inni aldrstamar,
hnigu í eld heitan.

Fullrætt er um þetta,
ferr engi svá síðan
brúðr í brynju
bræðra at hefna;
hon hefir þriggja
þjóðkonunga
banorð borit,
björt, áðr sylti.
Enn segir gleggra í Atlamálum inum grænlenzkum.

Atli sent of old to Gunnar
A keen-witted rider, Knefröth did men call him;
To Gjuki's home came he and to Gunnar's dwelling,
With benches round the hearth, and to the beer so sweet.

Then the followers, hiding their falseness, all drank
Their wine in the war-hall, of the Huns' wrath wary;
And Knefröth spake loudly, his words were crafty,
The hero from the south, on the high bench sitting:

"Now Atli has sent me his errand to ride,
On my bit-champing steed through Myrkwood the secret,
To bid you, Gunnar, to his benches to come,
With helms round the hearth, and Atli's home seek.

"Shields shall ye choose there, and shafts made of ash-wood,
Gold-adorned helmets, and slaves out of Hunland, Silver-gilt saddle-cloths, shirts of bright scarlet,
With lances and spears too, and bit-champing steeds.

"The field shall be given you of wide Gnitaheith,
With loud-ringing lances, and stems gold-o'erlaid,
Treasures full huge, and the home of Danp,
And the mighty forest that Myrkwood is called."

His head turned Gunnar, and to Hogni he said:
"What thy counsel, young hero, when such things we hear?
No gold do I know on Gnitaheith lying
So fair that other its equal we have not.

"We have seven halls, each of swords is full, (And all of gold is the hilt of each;)
My steed is the swiftest, my sword is sharpest,
My bows adorn benches, my byrnies are golden,
My helm is the brightest that came from Kjar's hall,
(Mine own is better than all the Huns' treasure.)"

Hogni spake: 8.
"What seeks she to say, that she sends us a ring,
Woven with a wolf's hair? methinks it gives warning;
In the red ring a hair of the heath-dweller found I,
Wolf-like shall our road be if we ride on this journey."

Not eager were his comrades, nor the men of his kin, The wise nor the wary, nor the warriors bold.
But Gunnar spake forth as befitted a king,
Noble in the beer-hall, and bitter his scorn:

"Stand forth now, Fjornir! and hither on the floor
The beakers all golden shalt thou bring to the warriors.
..................
..................

"The wolves then shall rule the wealth of the Niflungs,
Wolves aged and grey-hued, if Gunnar is lost,
And black-coated bears with rending teeth bite,
And make glad the dogs, if Gunnar returns not."

A following gallant fared forth with the ruler,
Yet they wept as their home with the hero they left;
And the little heir of Hogni called loudly:
"Go safe now, ye wise ones, wherever ye will!"

Then let the bold heroes their bit-champing horses
On the mountains gallop, and through Myrkwood the secret;
All Hunland was shaken where the hard-souled ones rode,
On the whip-fearers fared they through fields that were green.

Then they saw Atli's halls, and his watch-towers high, On the walls so lofty stood the warriors of Buthli;
The hall of the southrons with seats was surrounded,
With targets bound and shields full bright.

Mid weapons and lances did Atli his wine
In the war-hall drink, without were his watchmen,
For Gunnar they waited, if forth he should go,
With their ringing spears they would fight with the ruler.

This their sister saw, as soon as her brothers
Had entered the hall,— little ale had she drunk:
"Betrayed art thou, Gunnar! what guard hast thou, hero,
'Gainst the plots of the Huns? from the hall flee swiftly!

"Brother, 'twere far better to have come in byrnie,
With thy household helmed, to see Atli's home, And to sit in the saddle all day 'neath the sun,
(That the sword-norns might weep for the death-pale warriors,
And the Hunnish shield-maids might shun not the sword,)
And send Atli himself to the den of the snakes;
(Now the den of the snakes for thee is destined.)"

Gunnar spake: 18.
..............
"Too late is it, sister, to summon the Niflungs,
Long is it to come to the throng of our comrades,
The heroes gallant, from the hills of the Rhine."

******

Then Gunnar they seized, and they set him in chains, The Burgundians' king, and fast they bound him.

Hogni slew seven with sword so keen,
And an eighth he flung in the fire hot;
A hero should fight with his foemen thus,
As Hogni strove in Gunnar's behalf.

..................
..................
The leader they asked if his life he fain
With gold would buy, the king of the Goths.

Gunnar spake: 22.
"First the heart of Hogni shall ye lay in my hands, All bloody from the breast of the bold one cut
With keen-biting sword, from the son of the king."

..................
They cut out the heart from the breast of Hjalli,
On a platter they bore it, and brought it to Gunnar.

Then Gunnar spake forth, the lord of the folk:
"Here have I the heart of Hjalli the craven,
Unlike to the heart of Hogni the valiant,
For it trembles still as it stands on the platter;
Twice more did it tremble in the breast of the man."

Then Hogni laughed when they cut out the heart
Of the living helm-hammerer; tears he had not.
..............
On a platter they bore it, and brought it to Gunnar.

Then Gunnar spake forth, the spear of the Niflungs:
"Here have I the heart of Hogni the valiant,
Unlike to the heart of Hjalli the craven,
Little it trembles as it lies on the platter,
Still less did it tremble when it lay in his breast.

"So distant, Atli, from all men's eyes,
Shalt thou be as thou .....from the gold.
..................
..................

"To no one save me is the secret known
Of the Niflungs' hoard, now Hogni is dead;
Of old there were two, while we twain were alive,
Now is none but I, for I only am living.

"The swift Rhine shall hold the strife-gold of heroes,
That once was the gods', the wealth of the Niflungs, In the depths of the waters the death-rings shall glitter,
And not shine on the hands of the Hunnish men."

Atli spake: 30.
"Ye shall bring the wagon, for now is he bound."

******

On the long-maned Glaum rode Atli the great,
About him were warriors .......
But Guthrun, akin to the gods of slaughter,
Yielded not to her tears in the hall of tumult.

Guthrun spake: 32.
"It shall go with thee, Atli, as with Gunnar thou heldest
The oaths ofttimes sworn, and of old made firm,
By the sun in the south, by Sigtyr's mountain,
By the horse of the rest-bed, and the ring of Ull."

Then the champer of bits drew the chieftain great,
The gold-guarder, down to the place of death.
..................

By the warriors' host was the living hero
Cast in the den where crawling about
Within were serpents, but soon did Gunnar
With his hand in wrath on the harp-strings smite; The strings resounded,— so shall a hero,
A ring-breaker, gold from his enemies guard.

Then Atli rode on his earth-treading steed,
Seeking his home, from the slaughter-place;
There was clatter of hoofs of the steeds in the court,
And the clashing of arms as they came from the field.

Out then came Guthrun to meeting with Atli,
With a golden beaker as gift to the monarch:
"Thou mayst eat now, chieftain, within thy dwelling,
Blithely with Guthrun young beasts fresh slaughtered."

The wine-heavy ale-cups of Atli resounded,
When there in the hall the Hunnish youths clamored,
And the warriors bearded, the brave ones, entered.

Then in came the shining one, ......
...... and drink she bore them;
Unwilling and bitter brought she food to the warrior,
Till in scorn to the white-faced Atli did she speak:

"Thou giver of swords, of thy sons the hearts
All heavy with blood in honey thou hast eaten;
Thou shalt stomach, thou hero, the flesh of the slain,
To eat at thy feast, and to send to thy followers.

"Thou shalt never call to thy knees again
Erp or Eitil, when merry with ale;
Thou shalt never see in their seats again
The sharers of gold their lances shaping,
(Clipping the manes or minding their steeds.)"

There was clamor on the benches, and the cry of men, The clashing of weapons, and weeping of the Huns,
Save for Guthrun only, she wept not ever
For her bear-fierce brothers, or the boys so dear,
So young and so unhappy, whom with Atli she had.

Gold did she scatter, the swan-white one,
And rings of red gold to the followers gave she;
The fate she let grow, and the shining wealth go,
Nor spared she the treasure of the temple itself.

Unwise then was Atli, he had drunk to wildness,
No weapon did he have, and of Guthrun bewared not;
Oft their play was better when both in gladness
Each other embraced among princes all.

With her sword she gave blood for the bed to drink, With her death-dealing hand, and the hounds she loosed,
The thralls she awakened, and a firebrand threw
In the door of the hall; so vengeance she had.

To the flames she gave all who yet were within,
And from Myrkheim had come from the murder of Gunnar;
The timbers old fell, the temple was in flames,
The dwelling of the Buthlungs, and the shield-maids burned,
They were slain in the house, in the hot flames they sank.

Now the tale is all told, nor in later time
Will a woman in byrnie avenge so her brothers;
The fair one to three of the kings of the folk
Brought the doom of death ere herself she died.

Atle sendte
et bud til Gunnar,
en prøvet mann til hest;
Knefrød het han.
Til Gjukes gårder kom han
og til Gunnars hall,
til benkene omkring ildstedet
og det søte ølet.

Der drakk hirdmennene,
men de svikefulle tidde,
vin i krigerhallen;
de fryktet hunernes vrede.
Da ropte Knefrød
med kald røst,
mannen sørfra,
der han satt på den høye benken:

«Atle sendte meg hit
for å ri dette ærendet
på den bisselbitende hesten
gjennom den ukjente Myrkved,
for å be dere, Gunnar,
at dere begge kom til benken
med ørneprydede hjelmer
og gjestet Atles hjem.

Der kan dere velge skjold
og glatteskavede askespyd,
gullprydede hjelmer
og en flokk hunere,
sølvforgylte saltepper,
skarlagensrøde skjorter,
spyd med vaiende faner
og bisselbitende hester.

Han sa han også ville gi dere
markene på vide Gnitahei,
med klingende spyd
og gullprydede stavner,
store skatter
og Danps bosteder,
den berømte skogen
som menn kaller Myrkved.»

Da vendte Gunnar hodet
og sa til Hogne:
«Hva råder du oss til, unge mann,
når vi hører slikt?
Jeg visste ikke om gull
på Gnitahei
som vi ikke eide
maken til.

Sju haller eier vi,
fulle av sverd;
hvert eneste av dem
har hjalt av gull.
Jeg vet at min hest er best,
og mitt sverd det kvasseste,
buene mine pryder benkene,
og brynjene er av gull;
min hjelm og mitt blanke skjold
kom fra Kjars hall.
Min ene er bedre
enn alle hunernes.»
Hogne sa:

«Hva tror du kvinnen ville si
da hun sendte oss en ring,
hyllet i heiedyrets kledning?
Jeg tror hun ville advare oss.
Jeg fant et hår av heiedyret
flettet inn i den røde ringen;
ulvers vei blir vår
om vi rir dette ærendet.»

Ingen ætlinger egget Gunnar,
heller ingen annen frende,
verken fortrolige eller rådgivere
eller de som hadde makt.
Da talte Gunnar,
slik en konge skulle,
navngjeten i mjødhallen,
med stort overmot:

«Reis deg nå, Fjørne,
la over hallgulvet vandre
krigernes gullskåler
fra hånd til hånd.

Ulven skal rå over
nivlungenes arv,
den gamle, gråpelsede,
om Gunnar faller fra;
svartpelsede bjørner
skal bite med rovtenner
og glede hundeflokken
om Gunnar ikke kommer hjem.»

Uredde menn
fulgte landets hersker,
gråtende fulgte de kamphelten
ut av de unges gård.
Da sa den unge
arvingen til Hogne:
«Far nå friske og kloke,
hvor enn hugen drar dere!»

De modige lot hovtrinnene
dundre over fjellene
på de bisselbitende hestene
gjennom den ukjente Myrkved.
Hele Hunmark skalv
der de hardføre fór;
de drev de piskredde hestene
over helgrønne voller.

De så Atles land
og de dype vakttårnene,
Bikkes menn som sto
på den høye borgen,
hallen over sørfolkene,
omgitt av benker,
med beslåtte skjold,
blanke skjold
og spyd med vaiende faner.
Og der drakk Atle
vin i krigerhallen;
vakter satt utenfor
og holdt øye med Gunnar og hans menn,
om de skulle komme på besøk hit
med klingende spyd
og vekke kongen til kamp.

Søsteren merket straks
at de kom inn i hallen,
begge hennes brødre;
hun hadde drukket lite øl.
«Nå er du sveket, Gunnar.
Hva kan du, mektige mann, utrette
mot hunernes onde knep?
Skynd deg ut av hallen.

Bedre hadde det vært, bror,
om du kom i brynje,
med ørneprydede hjelmer,
for å se Atles hjem;
om du satt i salen
på sollyse dager,
lot nornene gråte
over nødsbleke lik,
lot hunernes skjoldmøyer
få kjenne harven
og lot Atle selv
komme i ormegården;
nå er denne ormegården
bestemt for dere.»
Gunnar sa:

«Nå er det for sent, søster,
å samle nivlungene;
langt er det å søke
hjelp hos våre menn,
de uredde krigerne
fra Rhinens fjell.»

De grep Gunnar
og la ham i lenker,
burgundernes venn,
og bandt ham fast.

Sju hogg Hogne ned
med sitt kvasse sverd,
og den åttende
støtte han i den hete ilden.
Slik skal en modig mann
verge seg mot fiender,
[slik] Hogne verget seg
med [sine] hender.

— — Gunnars;
de spurte den modige
om han ville kjøpe livet,
gautenes konge,
med gull.
Gunnar sa:

«Hognes hjerte skal
ligge i hånden min,
blodig, skåret ut av brystet
på den djerve rytteren
med en kvassbitende kniv,
på kongens sønn.»

De skar hjertet
ut av Hjalles bryst,
la det blodig på et fat
og bar det fram for Gunnar.

Da sa Gunnar,
mennenes herre:
«Her har jeg hjertet
til Hjalle den feige,
ulikt hjertet
til Hogne den modige;
det skjelver sterkt
der det ligger på fatet,
enda halvparten mer skalv det
da det lå i brystet.»

Da lo Hogne
mens de skar til hjertet
på den levende hjelmsmeden;
å gråte tenkte han minst på.
De la det blodig på et fat
og bar det fram for Gunnar.

Da sa den navngjetne Gunnar,
spydnivlungen:
«Her har jeg hjertet
til Hogne den modige,
ulikt hjertet
til Hjalle den feige;
det skjelver lite
der det ligger på fatet,
det skalv ikke så mye
da det lå i brystet.

Så langt skal du, Atle,
komme fra menneskers øyne
som du skal
komme fra smykkene.
Hos meg alene
ligger nå skjult
hele nivlungenes skatt;
Hogne lever ikke lenger.

Alltid var jeg i tvil
mens vi begge levde;
nå tviler jeg ikke,
for jeg alene lever.
Rhinen skal rå over
mennenes stridsmetall,
den raske elven over gudenes
arv til nivlungene;
i det rullende vannet
skal dødsringene lyse,
heller enn at gullet på hendene
skal skinne hos hunernes sønner.»
Atle sa:

«Driv fram vognene;
fangen er nå i lenker.»

Atle den mektige
red på Glaum med manen,
omgitt av stridens torner,
deres frende ved giftermål.
— — —
Gudrun, av seiersgudenes ætt,
holdt tårene tilbake,
trådte inn i larmens hall.
Gudrun sa:

«Måtte det gå deg, Atle,
som du holdt mot Gunnar
edene du ofte sverget
og før påkalte,
ved solen som heller mot sør,
og ved Sigtys berg,
ved hvilens sengestøtte
og ved Ulls ring.»
Og videre derfra
dro bisselringens vokter
kampkongen
i trav mot døden.

Den levende kongen
la krigerflokken
i en innhegning
som innvendig var
full av krypende ormer.
Men Gunnar alene
slo i heftig harme
harpen med hånden;
strengene klang.
Slik skal en modig
ringgiver verge
gullet sitt
mot andre menn.

Atle lot
hesten med spisse ører
gå tilbake til landet sitt
fra drapet.
Det drønnet i gården,
som var tettpakket med hester;
mennenes våpen klang,
de var kommet fra heia.

Da gikk Gudrun ut
for å møte Atle
med et forgylt beger
og bringe kongen gjengjeld:
«Du kan, konge, ta imot
i din egen hall,
glad, av Gudrun,
smådyrene som er gått til mørket.»

Atles ølskåler klang,
tunge av vin,
da hunerne i hallen
samlet seg og talte sammen,
menn med lange barter;
de modige gikk inn.

Da skyndte den lyse kvinnen seg
— — —
for å bære dem drikke,
en fryktelig dis for fyrstene,
og valgte mat til ølet,
motvillig, for de bleke;
men til Atle sa hun hånende:

«Dine sønners hjerter
har du, sverdgiver,
blodige av likblod,
tygd sammen med honning.
Du kan fordøye, modige mann,
slagne menns kjøtt,
spise det som mat til ølet
og sende det til høysetet.

Du kaller ikke siden
til knærne dine
Erp eller Eitil,
de to ølglade.
Du ser ikke siden
midt på benken
gullgiverne
skjefte spyd,
klippe maner
eller drive hester.»

Det lød rop fra benkene,
mennenes fryktelige klage,
larm under silketeppene;
hunernes barn gråt.
Bare Gudrun lot være;
hun gråt aldri
over sine bjørnesterke brødre
eller sine kjære sønner,
unge og uvitende,
som hun fikk med Atle.

Gull sådde hun,
den gåselyse kvinnen;
med røde ringer
beriket hun huskarene.
Hun lot skjebnen vokse
og det blanke metallet strømme;
aldri skjenket kvinnen
praktbyggene en tanke.

Atle var uvar;
han hadde drukket seg sanseløs,
han hadde ingen våpen,
han voktet seg ikke for Gudrun.
Ofte var leken bedre
da de ømt skulle
favne hverandre igjen
foran fyrstene.

Med odden ga hun sengen
blod å drikke,
med dødsvillig hånd,
og slapp hundene løs.
Hun støtte den mot hallens dør
og vekket huskarene
med en het brann, denne kvinnen;
det lot hun bli gjengjeld for brødrene.

Hun ga til ilden alle
som var der inne,
og som fra drapet på Gunnar og hans menn
var kommet fra Myrkheim.
Gammelt tømmer falt,
praktbyggene røyk,
budlungenes gård;
også skjoldmøyene brant
inne, deres liv ble avbrutt,
de sank i den hete ilden.

Nå er alt fortalt om dette;
ingen kvinne går siden slik
kledd i brynje
for å hevne sine brødre.
Hun hadde tre
folkekongers
død på sitt ansvar,
den lyse, før hun døde.
Enda klarere fortelles det i de grønlandske Atlamålene.